Aase Marie Holmberg

Alder: 1
  RSS

Om Aase Marie

Følgere

HVERKEN FOLKEKIRKEN ELLER PROSTEN I BRAGERNES KIRKE ER PÅ FEIL VEI. INGEN HAR MONOPOL PÅ SANNHETEN, HELLER IKKE PASTOR YNGVAR PETTERSEN. FOLKEKIRKEN HAR TO SYN PÅ KIRKELIG VIGSEL SOM MEDLEMMENE BØR FORHOLDE SEG TIL.

Etter fleretiår med debatter om homofiles plass i Den norske kirke, kunne Kirkemøtet ifebruar 2017 sette et endelig punktum for en strid som har splittet kirken. Deter nå 2 syn på likekjønnet ekteskap som man kan leve godt med. Begge syn skalgis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordning. De viktigste sider idet som er den Bibelske ekteskapsloven, er ivaretatt i et forpliktende,offentlig, trofast og livslangt samliv for homofile. Kirken respekterer beggeved at prester og andre ansatte kan reservere seg fra å foreta eller biståvigsel av likekjønnede. Et mindretall i kirken opplever vedtaket av vigsel avhomofile som vanskelig, i motsetning til flertallet som mener det er et kloktog gledelig vedtak. 

 

IKKE ALLE ORD ER GUDS ORD.

Jeg er enigmed Pettersen at kirken er forpliktet på Guds ord og troskap til den Gud denbekjenner, MEN IKKE ALLE ORD ER GUDS ORD. Grunnen til uenigheten i kirken erforskjellig tolkning av Bibelen. Bibelens sannhet ligger i dens Kristusforkynnelse.Det er Bibelens frelsesbudskap som er dens sanne ufeilbarlighet (formulert pådet annet Vatikankonsil). Selv om Bibelens tekster anses som gudommeliginspirert, er det ikke mange kristne som mener alle dens skrifter er direkteåpenbaringer som må tolkes bokstavelig. Mye av innholdet må leses billedlig, ogbibelversene må ikke tas ut av sin sammenheng selv om de lenge ble forstått somrealistiske. Biskop Lønning har skrevet: «Et hvert menneske er ufullkomment,også bibelforfatterne, bibelutleggerne og meg selv som bibelleser.» Vi må ogsåskille mellom det i Bibelen som er tidsbetinget, og det som gjelder til alletider. Enkelte stiller spørsmål om et slikt Bibelsyn mister sin autoritet somGuds ord. Det må tvert om sies at den gir Bibelen dens troverdighet. Det fritarleseren fra å ta bibelen som Guds ufeilbarlige ord.

 

TILBAKE TIL GRUNNTEKSTENE.

Jegrespekterer at vedtaket har møtt motstand i Kirken. Selv er jeg blitt klokereav å lese hva noen av våre fremste teologer som alle har gått tilbake tilgrunntekstene på gresk og hebraisk, mener. Professor Jervell sier det ikke stårnoe om homofili i disse tekstene. Heller ikke blir det sagt noe om lesbiskkjærlighet eller partnerskap. Det eneste Bibelen taler om er homoseksuellehandlinger begått av heteroseksuelle. Det som forekommer i første kor.6.9 syneså være gutteskjending. Biskopene Osberg og Køhn, som også har kjempet for detgenuine budskap, sier at budskapet så absolutt inkluderer homofile og lesbiske.Pettersen sier at han er enig i at Gud elsker alle mennesker. 

 

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN.

Derfor måKirken ta imot alle med åpne armer som velger troskap nettopp i kjærligheten.Pave Franz svarte på spørsmålet om hva han mente om homofili: «Hvem er jeg tilå dømme? Jeg er bare en synder.» Dette bør vi alle tenke over.

 

Gå til innlegget

HVORFOR ER IKKE DE KRISTNE KIRKESAMFUNN LYDIGE MOT JESU SISTE BØNN: AT DE ALLE MÅ VÆRE ETT FOR AT VERDEN SKAL TRO?

Dette er en del av Jesu ypperste prestelige bønn. Den er ikke bare for disiplene, men for alle Jesu venner på jord, på alle steder, og gjennom alle tider; bønnen for hele den kristne verden.

BØNNEN SOM FORPLIKTER.
Ennå står den kristne verden splittet. Det er motsetninger mellom de kristne kirkesamfunnenes bekjennelsesskrifter. Dette svekker menneskenes tillitt til det kristne budskap. Den katolske kirke lar bare katolikker få delta i sin nattverdsfeiring. Det har skjedd mer i det økumeniske samarbeidet under og etter Det annet Vatikankonsil enn de foregående 450 år. Den store forandringen skjedde da pave Johannes den 23. (som Lars Roar Langslet omtalte som et mirakel i kirkehistorien) ble valgt til pave i 1959. Kun tre måneder etter sin innsettelse erklærte at han ville innkalle til et økumenisk konsil og feie vekk det keiserlige støv som siden keiser Konstatin hadde lagt seg på Peters stol, og gi kirken tilbake den evangeliske fylde og renhet. Et viktig konsildokument som omhandler det økumeniske samarbeidet, er Unitas Redente Gratio som påpeker «det syndige i splittelsen blant alle kristne som åpenbart er i strid med Jesu vilje». Dette inkluderte ikke bare enhetsindivider, men hele fellesskapet av kristne. Etter mer enn 30 år med dialoger mellom andre kristne kirkesamfunn, kom gjennombruddet i 1999 med erklæringen «Joint Declaration» som regnes som detter års store gave til den kristne kirke. Den katolske og lutherske kirke ble enig om at «gjensidig fordømmelse fra reformasjonstiden ikke skulle rammes av et av de viktigste stridsspørsmålene rettferdiggjørelsen».
Både pave Johannes Paul og pave Benedikt ønsket på sine eldre dager en gjenforening av kirkesamfunnene. Det sies at begges deltagelse på Det annet Vatikankonsil betydde personlig omvendelse til økumenikken.
Pave Johannes Pauls encyklika: «Et Unum sint» sier at alle må bli ett. Han sier også disse viktige ord: «Det virker som om den dagen er nær da enheten kan beseires med felles nattverdsfeiring. Pave Benedikt sier han er enig med pave Johannes Paul i et annet dokument: «Utvilsomt vil tidenes Herre, han som med visdom og tålmod forfølger sin nådefulle hensikt med oss syndere, fortsette med å vekke hos de splittede kristne bøtenes ånd og ønske om enhet.»

Pave Frans har vært den fremste pådriveren av pavene for enhet mellom kirkesamfunnene. Hans oppriktige interesse for økumenien viser han ved å delta på kirkelige begivenheter rundt om i verden. Under sin Sverige-reise i 2017 sa han i sin tale i Lund Domkirke: «vi katolikker og lutheranere har begynt å vandre forsoningens vei». Under 70 års jubileet for Kirkenes Verdensråd sa han: « Vi må medgi at splittelsen mellom oss avvek fra den naturlige intensjon til gudsfolket som ønsker å være ett».

DEN APOSTOLISKE SUKSESJON
Spørsmålet det fortsatt strides om er den apostoliske, biskopelige suksesjon. Den strenge katolske oppfatningen av denne vil si den påviste, ubrutte rekke av biskopelige håndspåleggelser som er forutsetning for bispeembetet og prestenes gyldighet. Denne går helt tilbake til apostelen Peter som ble biskop av Roma og den første pave. Den enste instansen som kan påberope seg suksesjonen, er Peters stol, og derfor kan nattverden, den høyeste bekreftelsen på kristen enhet, bare feires samlet av deltagerne forenet under felles kirkelig overhode. Skjønn det den som kan!! Mange teologer mener Det nye Testamentet ikke har holdepunkt for en så snever oppfatning. Det står heller ikke klart om hvem som kan foreta nattverds utdeling. Det kirkelige embetet ble til lenge etter at de bibelske tekster ble til. Både lutheranere og katolikker er enige om Realpresensen.


DEN YTRE BEKREFTELSEN - SAMMEN PÅ PILGRIMSVANDRINGEN.
Den katolske kirke kaller kirken sin for et Guds folk på pilgrimsreise, veiledet av den hellige ånd, mot det nye Jerusalem. Nå må de kristne kirkesamfunnene istedenfor å holde seg passive og avventende, legge stridighetene om den rette lære bak seg, og følge Jesu klare bønn: «At alle må være ett for at verden skal tro og forstå at Jesus har lidd soningsdøden for alle mennesker».

Gå til innlegget

Er dåpen nødvendig til frelse?

Publisert over 3 år siden

Nå må kirkens biskoper se nødvendigheten av å drøfte det teologiske innhold i trosartiklen Confessio Augustana med tanke på alle problemstillingene den og den Athananianske trosbekjennelsen har forårsaket. Det må gjøres i lys av den historiske sammenhengen de ble til i.

Kirkens forkynnelse er på nytt i utakt med flere trosartikler. I § 9 i Augustana (som er et av kirkens viktigste autorative bekjennelsesskrifter) står det: «Alle mennesker blir født med synd, og denne sykdommen eller arvesynden er virkelig synd som fordømmer, og også medfører den evige død for dem som ikke blir gjenfødt ved dåpen og den Hellige Ånd». Det er Jesus selv som innstiftet dåpen etter sin død og oppstandelse. Han ville nok at dåpen skulle praktiseres i hans menighet over hele jorda. Dåpen er også et sakrament og nådemiddel i de fleste kristne kirkesamfunn. Der stadfester Gud sin nåde og gir de små barna som alle er født med synd, en ny fødsel. Den er et vitnesbyrd på at frelsen er av nåde alene uten menneskelige anstrengelser og gjerninger.

Kirkehistorien har historiske vitnesbyrd om barnedåpen som syndstilgivende helt tilbake til apostlene. Kirkefader Irenius (125-202) var den første som brukte ordene «gjenfødt til Gud» om dåpen. Augustin (300) sa: «Kirkens sed å døpe de små barna skal ikke foraktes eller på noen måte anses som overflødig eller som ikke apostolisk».

 

Limbus Infantium.
I middelalderen var den vanlige læren at udøpte barn ikke kom til helvete, men til «barnestedet» (Limbus Infantium) som var et sted uten Guds nærhet, men uten helvetes pine. Disse spekulasjonene ble forlatt av reformatorene med Luther i spissen. Prestene den gang ble instruert til å vise mødrene til udøpte barn som døde, til Jesu ord: «Det er ikke eders himmelske fars vilje at et eneste av disse små barn skal fortapes». Luther sa at Guds kraft til frelse ikke er begrenset til dåpen. De udøpte barna må vi legge i vår himmelske fars hånd. Han er barmhjertig.

Carl Fredrik Wisløff stadfestet i sin bok «Jeg vet på hvem jeg tror»: «Å si udøpte barn går fortapt er å si mer enn hva Guds ord sier».

En katolsk teologisk komite nedsatt av pave Benedikt har slått fast at udøpte barn kommer til himmelen. Beslutningen ble publisert i Vitenskapsårbok 2007 s 91. Katolske foreldre kunne puste lettet ut.

Jeg tror sekulariseringen i samfunnet er en medvirkende årsak til at dåpsprosenten synker betraktelig. Mange foreldre er ikke lenger interesserte i å døpe barna sine. Når de i dag døper barna sine, er det ofte fordi det er en hyggelig tradisjon og tenker ikke på hva den innebærer. For andre foreldre er dåpen en konsekvens av at de selv er døpte og praktiserer sin kristendom. Disse foreldrene vil at barna deres skal adoptere mest mulig av sin kristne tro.

Jeg tror svært få kjenner til at kirkens bekjennelsesskrift Auguststana mener at udøpte barn går fortapt. Biskopene og kirkemøtet kan derfor ikke lenger tie om Augustanas betydning i kirkens lære om barnedåpen (konf. § 9).
Jeg tror ikke at mange prester i kirken er tilhengere av Augustanas dåpslære selv om de på presteskolen, og ved ordinasjonen, har forpliktet seg til å bekjenne både Augustana og den Athanasianske bekjennelse. Det hjelper ikke om de av kirkens ledelse har fått beskjed om å ikke bry seg så mye om dem.


Nå må biskopene korrigere innholdet i de to nevnte trosartiklene, eventuelt sløyfe dem, slik at de stemmer med kirkens forkynnelse om barnedåpen.

Gå til innlegget

Biskopenes ansvar og dilemma!

Publisert over 3 år siden

Biskop Veiteberg svarer på spørsmål fra avisen Dagen at «svart-hvit tale» om dom, helvete og evig fortapelse har vært skadelig for mange. Hun møter mennesker med helvetesangst og mener det er en del opprydningsarbeid å gjøre i kirken.

Trosmessig belastning:

Folkekirkens forkynnelse om fortapelsen, himmel og helvete, et av de mest debatterte temaer i Vårt Land, er i utakt med flere av dens autorative bekjennelsesskrifter. Biskopene har det overordnede ansvar for at forkynnelsen i kirkene er i overensstemmelse med Guds ord og lære. Jeg er ikke i tvil om at en del av innholdet i to av trosartiklene må være en trosmessig belastning for svært mange kristne, ikke minst for kirkens prester og andre ansatte. Mange av dem unngår temaene i frykt for å bli misforstått. Det er svært vanskelig å leve med et Gudsbilde som stenger døra for mennesker som gjerne vil være med på «bryllupsfesten», men som kanskje mangler noe på å være rettroende (konferer lignelsen om de fem brudepikene som manglet olje på lampene sine og derfor ble stengt ute fra festen). Det å lukke døren for disse strider mot hva vi alle mener er riktig. Det blir ikke lett å tro på en kjærlig Gud som er mindre barmhjertig enn oss selv. Det er også merkelig å tro at Gud bare skal åpne porten til sitt rike for dem som har omvendt seg og som tror på Jesus forsoningsdød. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Hans nåde har ingen grenser. Selv om mange mennesker like inn i døden velger å utelukke seg fra Guds kjærlighet, tror jeg de får en ny sjanse på dommens dag, da han kommer tilbake for å dømme levende og døde.

 

Kjent inventar i nytt hus (2011):

En arbeidsgruppe med ovennevnte tittel ble nedsatt av kirken i 2011 for å arbeide med fremtidens kirkeordning. Til tross for at det sies at biskopene har avskaffet helvete, benyttet ikke gruppen seg av sjansen til å gjøre noe med de sentrale bekjennelsesskriftene Augustana og den Atanasianske trosbekjennelse, som er blitt mer kjente, enn noen andre, enda det ikke levnes noen tvil om hvilken skjebne som venter syndere og vantro. De ugudelige skal pines uten ende og gå inn i ilden, mens de som har gjort godt skal gå inn til det evige liv. Lederen for arbeidsgruppen, teologen Trond Bakkevik sa vi ikke behøvde å bry oss så mye om dem (de to trosartiklene.) Dette holder ikke lenger. En prest som ikke følte seg komfortabel med «fortapelseslæren», ba Vårt land spørre biskopene om deres syn. De fleste stilte seg avisende til at alle blir frelst, og mente det å gå fortapt betydde primært «ikke få være i Guds nærhet:» To biskoper delte «Apokatasi tanken», tanken som handler om alle tings gjenopprettelse. Disse biskopene mener alle blir frelst.

En teologisk tilsløring og ingen avklaring:

Jeg er enig med Marcus Borg som sier kirken ikke har tatt et skikkelig oppgjør med helvetesforkynnelsen. Mange av kirkens ledere mener de tradisjonelle fortellingene i Bibelen og noen formuleringer i trosartiklene (som er autorative) om evig pine og evig ild er ubibelske og absurde. Nå bør bispekollegiet komme med klare uttalelser om hvordan de nevnte trosartikler skal tolkes og forstås. Kanskje folkekirken, i likhet med den romersk katolske kirke, kan klare seg med den Apostoliske og den Nikenske trosbekjennelse?

 Trykket i Vårt land 5. juni 2018

Gå til innlegget

Den sanne ufeilbarlighet

Publisert over 3 år siden

Svar på Sofie Brauts innlegg Ope brev til biskop Veiteberg - Korleis vi snakkar om bibelsyn

Braut refererer til et spørsmål biskop Veiteberg stilte under det siste kirkemøtet i Trondheim. Begrepet «klassisk bibelsyn» kom opp under debatten, biskopen tok replikk og ba debattanten gjøre rede for hva som lå i dette «omgrepet» Hun fikk til svar at «klassisk bibelsyn» legger mer vekt på Guds ord enn på menneskelig erfaring. 

Les Sofie Brauts innlegg: Ope brev til Kari Veiteberg

Braut mente at svaret var godt og kortfattet. Jeg har trodd at et klassisk bibelsyn er det samme som et konservativt syn. Så enkelt er det nok ikke.Jeg vil spørre Braut hva du legger i begrepet når du sier at du har et «klassisk bibelsyn», og om du er enig i at Guds ord må tolkes?

Jeg tror ikke noen har monopol på sannheten. Hverken bibelforfatterne eller den enkelte bibelleser er fullkommen. Det er også viktig å skille mellom det i Bibelen som er tidsbetinget, og det som gjelder til alle tider. Bibelens sannhet ligger i dens Kristusforkynnelse. Det er Bibelens frelseskunnskap som er den sanne ufeilbarlighet (formulert på det annet Vatikankonsil.)

 Teologiske skillelinjer 

Jeg er enig med Braut at det er uenighet om flere teologiske lærespørsmål i kirken vår. Debattene i Vårt land går for fult. Temaene er som oftest homofili og vigsling av likekjønnede par og fortapelsen. Et innlegg om helvetesangst fikk nesten 400 kommentarer. Biskopene og kirkemøtet tok, etter min mening, det rette standpunkt på kirkemøtet i 2017 da de åpnet for vigsel av homofile og lesbiske, men jeg har også forståelse for at vedtaket har møtt motstand av kirkens medlemmer. 

Selv ble jeg klok av å lese hva noen av våre mest fremtredende teologer, som alle har gått tilbake til grunntekstene på gresk og hebraisk, mener. Professor Jervell har studert Bibelen i flere tiår på grunnspråkene. Han sier det ikke står noe om homofili i Bibelen heller ikke ble det sagt noe om lesbisk kjærlighet eller partnerskap. Det eneste Bibelen taler om er homoseksuelle handlinger begått av heteroseksuelle. Det som står i første korinter 6,9 er gutteskjending.

Les Kari Veitebergs innlegg: «Klassisk» er eit tvitydig ord

I utakt 

Når det gjelder fortapelsen blir jeg ofte minnet om at vår kirke i to av trosartiklene at ugudelig skal pines i evighet eller uten ende. Det er riktig at det står i Augustana og den Athanasianske trosbekjennelse. Begge er autorative.

På spørsmål i avisen Dagen sa biskop Veiteberg at» svart-hvit tale» om dom, helvete og evig fortapelse har vært skadelig for mange mennesker, og at det er en del opprydningsarbeide å gjøre i kirken. Det er jeg helt enig i. Jeg er blitt fortalt at en del mennesker på grunn av helvetesangst måtte søke hjelp på Modum Bads Nervesanatorium. 

Da det er biskopene som skal ta vare på den apostoliske lære, er det kanskje på tide at de tar opp spørsmålet med Confessio Augustana og den Athanasianske trosbekjennelse. Det er ikke nok å si at vi ikke skal bry oss om dem som det ble sagt av en arbeidsgruppe i kirken i 2011. (Kjent inventar i nytt hus.) 

Det er sikkert vanskelig å forandre historiske dokumenter, men de kunne kanskje fjernes fra bekjennelsesskriftene. Som regel er det den apostoliske trosbekjennelsen som brukes i kirken i dag. Den blir også brukt som trosbekjennelse i hovedgudstjenesten i protestantiske kirker. Den nikenske trosbekjennelsen brukes på spesielle dager i kirkeåret.

 Til tross for alle diskusjoner og forskjellige meninger er likevel det viktigste at vi kjenner han som sa: «Jeg vet hvor jeg er kommet fra og vet hvor jeg går hen.» Han anbefaler oss å følge Ham som er veien, sannheten og livet, og han er frelser min.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere