Aase Marie Holmberg

Alder: 1
  RSS

Om Aase Marie

Følgere

KIRKENS OPPRINNELSE Ifølge historien fant Jesu død og oppstandelse sted i år 30. Kristendommen hadde sitt utgangspunkt i Jesus-bevegelsen innenfor jødedommen. Ved overgangen til det andre århundret ble kristendommen adskilt fra jødedommen og stod fram som en egen religion, og medlemmene kalte seg kristne. Tusen år senere, da Olav den hellige falt i slaget på Stiklestad ble Den norske kirke grunnlagt. Felles for den verdensomspennende kristne kirke i dag er synet på Bibelen som hellig skrift og Kristus som frelseren som døde på korset for våre synder. De kristne kalles ofte «Guds utvalgte folk på vandring mot Guds rike.» Under lesningen av Augustins bok «Gudsstaten» (De civitate Dei) slo det meg at han sa nesten det samme på 400 tallet, «kirken et folk på vandring fra fødsel til dommens dag, fra skapelsen til tidens ende.»

ENKELTE PUNKT I TROSBEKJENNELSENE-

I UTAKT MED KIRKENS FORKYNNELSE

I den Lutherske kirkes trosbekjennelser finnes det flere bastante og ugudelige punkter. Den Athanasianske trosbekjennelse fra oldtiden og Confessio Augustana, skrevet av Luthers medarbeider, Melanchthon, har følgende punkter som handler om endetiden.

Den Athanasianske trosbekjennelse fra oldtiden har følgende punkter som handler om endetiden:

  1. Enhver som vil bli salig må framfor alt holde fast ved den kristne tro.
  2. Enhver som ikke bevarer denne troen hel og uforfalsket vil uten tvil gå evig fortapt.

38. Og når Han kommer må alle mennesker stå opp igjen med sine legemer og gjøre regnskap for sine gjerninger.

39. Og de som har gjort godt skal gå inn til det evige liv, men de som har gjort vondt til den evige ild.

40. Dette er den felles kristne tro.

Artikkel 17 i Augustana har et punkt som krever oppmerksomhet. Punktet sier: «De ugudelig skal pines uten ende.» Ved å føre inn tidsbegrepet «uten ende» har Augustin etter manges mening oversatt Bibelens evig som er i strid med selve evighetsbegrepet. Evig er ikke uten videre lik endeløs tid. Evig betegner kvaliteten av Guds tilværelse i motsetning til vår tilværelse her, som er i tid og rom. Også pine er tvilsomt ordbruk da det er blitt forstått som fysisk pine. Alvoret kommer fram i orda: «Kristus skal ved verdens ende komme igjen for å holde dom» (når det gjelder udøpte barn kommer de ikke til paradis, men til et grenseland, Limbus Infantium, hvor Guds nærvær mangler, men uten helvetes pine.) Det er umulig å tro at dette stemmer.

Helge Hognestad skriver i VL at Jesu stedfortredende korsfestelse, død og oppstandelse er en myte, og at Jesus ikke døde for våre synder. Han har med denne uttalelsen skapt debatt med tolkningen av forsoningslæren sin.

Kjell A Norum har mange med seg når han i sitt svar til Hognestad sier Bibelen er full av referanser til Kristi sonoffer. Når Hognestad skriver Jesus ikke døde for våre synder utlegger han ikke tekstene, men legger sitt eget inn i dem. Hognestad hevder også at Jesus bare er et bilde på Veien, mens kirken lærer at Jesus ER Veien. Han sier: «Jeg er Veien, Sannheten og Livet. Ingen kommer til faderen uten ved meg.»

KIRKENS TROSLÆRE ER HISTORISK OG MÅ TOLKES. DEN MÅ VURDERE HVILKE SKRIFTER SOM SKAL BEHOLDES OG HVILKE SOM SKAL FORANDRES OG SLØYFES.

Flere av trosbekjennelsene har gjentatte ganger vært oppe til diskusjon og debatt på kirkemøter. Da Augustana og den Athanasianske trosbekjennelse ble diskutert på siste Kirkemøtet i forbindelse med ny kirkeordning ønsket flertallet av biskopene og medlemmene på møtet enda en gang å beholde dem. De synes ikke at det var nødvendig å ta ut deler av artiklene. Møtet så det ikke som en løsning å sløyfe vesentlige historiske referanser i forsøket på å komme til rette med teologiske problemer. Det til tross for at de fleste av kirkens biskoper og prester mener at flere av de tradisjonelle fortellingene i Bibelen og formuleringene i enkelte trosartikler er autorative, ubibelske og absurde. Kanskje burde jeg være litt mer ydmyk da jeg ikke er teolog, men jeg mener allikevel at det kanskje var nettopp dette de skulle ha gjort. Ved ordinasjonen er det bibeltroskap og bekjennelsestroskap prestene forplikter seg til når de lover å forkynne Guds ord klart og rent slik det står i bibelen og i kirkens skrifter.

Det er ikke nok av biskopene at de sier at de ikke ville ha ordlagt seg slik i dag om de skulle skrive trosartiklene på nytt. Heller ikke si vi ikke bør bry oss så mye om dem. Nå må det teologiske innholdet i artiklene drøftes i lys av den historiske sammenhengen de ble til i.

Trosartiklene har blitt endret tidligere i kirkehistorien. I 1054 forandret paven et punkt i Den Nikenske trosartikkel. Fra å hete at Den hellige Ånd gikk ut fra Faderen, ble den endret til at Ånden gikk ut fra Faderen og Sønnen. Dette er en vesentlig forandring av kirkens lære.

JESU OPPSTANDELSE: IFØLGE PAULUS DEN MEST FUNDAMENTALE HENDELSEN I DEN KRISTNE TRO

Denne hendelsen kan også forsvares da ca. 500 personer var øyevitner til den. Kvinnene som kom til graven, fant den tom. Bare lik-kledet som Jesus var svøpt i (som nå befinner seg i Torino) lå igjen. Jesus viste seg også etter sin død både for Maria Magdalena og disiplene. Han viste seg som et vanlig menneske. Da Maria først trodde det var gartneren, og han ba disiplene kjenne på sårene etter naglemerkene. Blant ikke- kristne historikere fra antikken som omtaler Jesus død og oppstandelse, er de mest kjente Josefus og Tacitus.

APOKATASTASIS-TANKEN: «INGEN GÅR FORTAPT» - BIBELENS ORD: «ALLE BLIR FRELST TIL SLUTT»

Selv om Bibelen gjennom alle tider har pekt på fortapelsens mulighet er det ingen som kjenner dens egentlige vesen. Den er utenfor vår fatteevne, men at det finnes et helvete hvor ikke troende skal pines til evig tid av en straffende Gud, hører ikke hjemme i kjærlighetens evangelium. Jesu soningsdød på korset for våre synder er redningen for alle mennesker.

Luther sier: «Den som holder oss oppe i livet, vil også holde oss oppe i døden». Videre sier Luther: «Vi vet like lite om det evige liv som barnet i mors liv vet om det liv som venter på det etter fødselen».

De bibelske utsagn om fortapelsen må forstås teosentrisk som et utrykk for Guds dom. Debatten i VL om fortapelsen og Jesus soningsdød på korset er et vanskelig tema. Fortapelsen må forstås i en historisk kontekst. Selv om kirken har avskaffet et fysisk helvete etterlyser mange kristne biskopenes syn da det er de som har det øverste ansvaret for kirkens lære etter at kirkens lærenemnd ble nedlagt i 2016. På spørsmål fra VL stilte de fleste seg avvisende til at alle blir frelst og tolket det å gå fortapt permanent som det å ikke være i Guds nærhet. Et fåtall av biskopene delte apokatastasis tanken. Den handler om at ingen vil gå fortapt. Det ville ikke forundret meg om flere av biskopene i dag ville vært enig i denne tanken.

Guds nåde opphører aldri. Jeg tror mennesket også etter døden kan velge å bli et Guds barn. Jesus sier: «Når han blir løftet opp fra jorda skal ha dra alle til seg». Da kan også de som ikke fant frem til frelsen i livet velge å bøye kne for Jesus og bekjenne at han er Veien, Sannheten og Livet. Guds kjærlighet utelukker ikke noen!

Gå til innlegget

Maria Magdalena er apostlenes apostel

Publisert 12 måneder siden

Bispemøtet har avist reservasjonsretten. Biskop Olav Fykse Tveit, kirkens preses, opplyste på Bispemøtes siste pressekonferanse at Den norske kirke ikke lenger vil tolerere prester som av samvittighetsgrunner ikke kan ha liturgisk felleskap med kvinnelige kollegaer. Han gjorde samtidig rett i å tilføye at hvis prester ikke ønsker samarbeid med kvinnelige kollegaer av samvittighetsgrunner, må de selv ta initiativ til en samtale med biskopen. Med dette låser ikke kirken seg fast når det gjelder økumeniske samtaler og samarbeid

Apostolisk  tradisjon - Presteembetet.

Kristendommen startet som en jødisk sekt, og ble etter hvert statsreligion i Romerriket.

Allerede i år 180 skrev biskop Ireneus om denne tradisjonen som kirken har mottatt av Jesu apostler hvor læren om Jesu død og oppstandelse for våre synder var det viktigste. Bare menn ble vigslet til prester. Kirken mente  disse vigslingene kunne føres helt tilbake til apostlene, de første biskopene, som ble kalt av Jesus. Dette ble kalt den apostoliske suksesjon.

I den katolske kirke gis presteembetet bare til menn som blir vigslet av en biskop. Denne kirke mener de kan vise til en uavbrutt rekke av innehavere av det kirkelige embetet fra apostlene fram til våre dager, og påberoper seg den apostoliske, biskopelige suksesjon. Den norske kirke kan ikke påberope seg denne suksesjonen.


Paulus om kvinnelige prester.

Gud har også åpenbart seg for Paulus (død år 67 e.kr) og gitt ham nøkkelen til å tolke Bibelen. Når det gjelder Jesu jordiske liv er det nok av samtiden han levde i han har mottatt lærdommen sin.

Mange kvinnelige prestemotstandere viser til Apostelen Paulus som bla. skriver at kvinner ikke kan undervise men1n eller bestemme over mannen ( 1. Tim 2 12) i en liturgisk sammenheng. Paulus mente at lederskap og undervisning ble ansett av de første kristne for å være to av prestens viktigste oppgave.

Da Paulus levde fantes det kvinnelige forkynnere, men etter hvert ble samfunnet mer mannsdominert, og religion og politikk ble blandet sammen. I år 350 oppstod det strid mellom kirkens ledere, og kvinner ble nektet å være ledere.


Maria Magdalena – Jesu disippel

Maria Magdalena evangeliet. Et forsvarsskrift for kvinnelige prester

Maria Magdalenas evangelium ble funnet i Nag Hammadi i Egypt i 1896. Dette evangelium er viktig for den rollen hun har hatt som apostel og forkynner. Først i 1955 ble evangeliet offentliggjort i sin helhet.

Maria Magdalena er omtalt i alle Bibelens 4 evangelier, men det er i Joh. Evangelium vi tydeligst finner hennes rolle. Hun står ved siden av Jesu mor ved korsfestelsen av Jesus. Hun var alene ved Jesu grav og løp og varslet de andre disiplene om at den var tom. Etter at disiplene hadde gått stod hun igjen og gråt. Da viste Jesus seg for henne, og hun går tilbake til disiplene og sier hun har sett Herren. I evangeliet står det at hun forklarer Jesu ord for disiplene når de selv ikke forstår. I Johannes evangeliet. står det også at Maria Magdalena mottok en spesiell åpenbaring, og oppdraget Jesu ga henne førte til at hun ble kalt apostel for apostlene.

I Thomas evangeliets, (som kalles det 5 evangeliet) slutt står det : «hvis faderen fant henne verdig, hvem er da du (Peter) til å forkaste henne?»

En av de første kirkefedrene sa Maria Magdalena var like mye apostel og Jesu følgesvenn som de tolv.

I noen skrifter står det at Maria Magdalena var Jesu utvalgte disippel. Han underviste henne på områder som han mente disiplene ikke ville skjønne. Maria Magdalena er nevnt mye oftere enn Jesu mor i Bibelen, og han gav henne fullmakt til å være hans vitne i møte med apostlene.

Professor Elaine Pagels skriver i boken sin (1979) om de gnostiske evangelier at Gudsbegrepet både har et mannlig og kvinnelig aspekt. Jesus og MariaMagdalena var et åndelig par, og mann og kvinne var likestilt med hensyn til å være åndelige ledere og forkynnere av Jesu ord.


Kirken et rom for alle

Kirkeembetet i Den norske kirke har vært forbeholdt menn helt opp til våre dager på grunn av tradisjon og kirkens troslære.

Reservasjonsretten mot kvinnelige prester har vært i bruk siden første kvinne ble ordinert i 1958. Den første kvinnelige prest, Ingrid Bjerkås, ble innsatt som prest av biskop Schjelderup som den gang var den eneste biskop som ville vie henne.

Presteforeningen har hatt sine egne kjøreregler fra 1978. De ble annullert i 2004, men også senere har prester hatt anledning til å reservere seg fra å medvirke i liturgiske handlinger med sine kvinnelige kollegaer. På årets Bispemøtets pressekonferanse ble det opplyst at en prest selv må ta initiativ med biskopen hvis han av samvittighetsgrunner ikke kan samarbeide med kvinnelige prester i gudstjenesten.

I dag blir kvinnelige prester akseptert av majoriteten av kirkens prester og øvrige medlemmer.  Neste år vil 40 prosent av prestestudentene være kvinner.

Det er også viktig å nevne at kvinnene har flertall i bispekollegiet. Lederen var inntil nylig en kvinne, og direktøren for kirkerådet er kvinne. Dette lover godt for framtidens kirke.

Gå til innlegget

https://youtu.be/hg9RdzZXfSc

Publisert rundt 1 år siden

To likeverdige syn på viktige spørsmål i troslæren:De mange innlegg i Vårt Land om temaene kvinnelige prester, homofile og likekjønnet ekteskap har økt betraktelig. Det viser de mange daglige innlegg i avisen om kirkens sentrale og perifere læresetninger. I motsetning til et mindretall konservative prester har biskopene, som har det øverste ansvar for Den norske kirkes lære, lagt skråsikkerheten til side. De skjønner at liberale og konservative kristne er like sannhetssøkende når det gjelder å finne svar på de dyptgående kirkelige splittelser om bibelsyn og kirkesyn i kirken vår. Biskopene har også tolket Bibelen ulikt, men har gjort et kompromiss og kommet frem til at kirken skal ha to ulike, men likeverdige syn på en del punkter i troslæren.

Kirkens presteembete:

Dette embetet har helt opp til våre dager vært forbeholdt menn pga kirkelæren og tradisjonen.

I 1938 fikk kvinner adgang til presteembetet, men loven sa at de ikke burde utnevnes dersom menighetene av prinsipielle grunner var imot denne prestetjenesten.

I 1956 vedtok stortinget å fjerne menighetenes reservasjonsrett. Dermed fikk kvinner på lik linje med menn tilgang til presteembetet. Presteforeningen har hatt noen egne kjøreregler fra 1978 om reservasjonsrett hvor prester av samvittighetsgrunner enkelte ganger har sluppet å medvirke for eksempel i vielse av homofile. Disse ble opphevet i 2004, men prester har av samvittighetsgrunner også etter 2004 fått reservere seg.

Nå vil preses og biskopene ha slutt på denne retten. Spørsmålet skal diskuteres på nytt på bispemøtet i oktober.


Homofili/likekjønnet ekteskap:

Homofili og likekjønnet vigsel er også et stridsspørsmål som stadig er oppe til debatt i kirken. Tidligere har den akseptert homofil legning samtidig som homofil praksis har vært betraktet som synd.

Professor Jervell som har forsket på Bibelen i flere ti-år på grunnspråkene sier at det ikke står noe der om homofili, ei heller om lesbisk kjærlighet og partnerskap. Det eneste Bibelen taler om er homoseksuell handling begått av heteroseksuelle. Det som forekommer i Korinterne 6.9 synes å være gutteskjending. Han har fått medhold av kjente teologer, biskop Rosemarie Køhn, og biskop Gunnar Stålsett. Disse er enige i at det ikke står noe i Bibelen om homofili.

Kirkemøtet besluttet i 2016 at personer av samme kjønn kunne gifte seg i kirken, og i 2017 fikk Kirkemøtet en liturgi for likekjønnet ekteskap. Begge syn skal gis rom og komme til rom i kirkens liturgiske ordning.


Ingen har monopol på sannheten:

Bibelen må tolkes fordi den har blitt til i en tid som er annerledes enn vår. Det er viktig å skille mellom det som er tidsbetinget, og det som gjelder til alle tider. Læresetninger er tidsbundne forsøk på å formulere omstridte punkter i den kristne tro. Mange av gårsdagens sannheter er heldigvis å forstå som billedlige fremstillinger. Bibelske tekster må forstås ut fra samtiden sin og leses i lys av tradisjon og overlevering gjennom 2000 år.


Begrepene toleranse og respekt er viktige - biskopene har vist vei:

To prester i kirkens konservative mindretalls fløy, Bruun og Gustad, er blitt talerør for et lite mindretall av presters motvilje mot å samarbeide med sine kvinnelige kollegaer. Mindretallet mener prestetjenesten ifølge Bibelen er forbeholdt menn og sier Guds ord er uforanderlig og derfor ikke kan endres. Videre at de av samvittighets grunner heller ikke kan delta i Gudstjenester eller nattverds selskap med kvinnelige prester. Bruun og Gustad har i konfirmantsamtaler fordømt homofili, abort og likekjønnet kjærlighet fordi de mener dette er imot Guds skaperverk. Abortloven er ifølge dem ugudelig. Disse krasse uttalelsene betyr at de har satt strek over kirkens to likeverdige syn. Slik jeg ser det så er det lov å snakke for sitt syn, men ikke sette seg til doms over andres. Da viser de hverken toleranse eller respekt.


En farbar vei å gå:

Nå må de kristne legge skråsikkerheten til side og respektere Den norske kirkes offisielle syn som er at det finnes to likeverdige tolkninger. Det går fint an å leve i uenighetens felleskap. Jesus soningsdød på korset og oppstandelse for våre synder er Bibelens ufeilbarlighet.


Vi får be Gud om visdom slik at herrens bønn; «at de alle må bli ett» kan bli oppfylt i kirken vår.

Gå til innlegget

HVEM KAN KALLE SEG KRISTEN? – KLASSISK TROINGEN HAR MONOPOL PÅ SANNHETENTROEN ER FØRST OG FREMST ET INDIVIDUELT FORHOLD MELLOM DEN ENKELTE OG GUDVI HAR IKKE LOV TIL Å SETTE OSS TIL DOMS OVER NOENS STATUS SOM KRISTNE, NÅR DE SELV SIER DE ER DET

Enhver leser av Vårt Land har sikkert fått med seg den siste tids mange innlegg om hvem som er kristen og hva klassisk kristendom er. Det hele startet etter en podcast mellom biskop Veiteberg, informasjonssekretær Ottosen og generalsekretær Åsland i N.L.M. Etter debatten spurte Vårt Land Ottosen om han aksepterte Veiteberg som kristen. I stedet for å svare det eneste riktige: «ja, selvsagt», svarte han «det er det litt vanskelig å svare på!» Det hjelper lite at han tilføyde at det ikke var hans oppgave å godkjenne eller stemple troen til andre som mindreverdig, men at det måtte overlates til Gud. Jeg hadde ikke ventet det svaret av Ottosen. Veiteberg anerkjente Ottosen og Åsland som kristne og ventet naturligvis å få den samme anerkjennelsen tilbake. Jeg forventet også at Ottosen hadde tatt med resten av bispekollegiet og Den norske kirke da han i sitt innlegg sa at han verken ville snakke lettvint eller bastant om at Veiteberg fremmer vranglære, samtidig som han mente hennes teologi, samlivsetikk og bibelsyn var problematisk. Hvordan kan han komme med slike utsagn? Veiteberg forkynner Dnks troslære og fremhever Jesu viktigste budskap, kjærlighetens og nestekjærligheten evangelium i både liv og lære. Hun har lyttet til Jesu ord: «Det dere gjør mot en av mine minste, det har dere gjort mot meg».

PATENTBYRÅ FOR KRISTENNAVNET?

Sofie Braut kunne med fordel sløyfet denne ironiske overskriften i sitt innlegg. Hun er også ukorrekt i sin gjengivelse av det som skjedde. Veiteberg var helt i sin rett da hun bad om aksept om at hun er en kristen. Braut nevner også Paulus bønn på forsiden av V.L: «Om at kjærligheten må bli mer og mer rik på innsikt og dømmekraft.» Når hun også nevner: «For Bibelen er det framandt å avgrensa ord om «innsikt» til berre å gjelde ein slags «smartness» for livet her og nå», er det nærliggende å si at det er Braut som mangler både innsikt og dømmekraft.

KLASSISK TEOLOGI- KONSERVATIVT OG LIBERALT BIBELSYN

Dette var også et tema Veiteberg, Ottosen og Braut hadde ulikt syn på. Spørsmålet kom også opp på Kirkemøtet i 2018.

På spørsmål fra biskop Veiteberg om hva som ligger i det begrepet, fikk hun til svar at klassisk bibelsyn legger mer vekt på Guds ord enn på menneskelig erfaring. Sofie Braut mente svaret var godt og kortfattet. Så enkelt er det nok ikke.

Det er umulig å si hva de første kristne menigheter lærte. Læren har vært i endring gjennom tidene. Noen mener sågar at det ikke finnes klassisk kristendom eller klassisk kristen tenkning, nettopp fordi kirkens historie er altfor mangfoldig. Når det gjelder teologi som fag, er det vanlig å kalle de første kirkefedre, blant andre Augustin, Thomas Aquinas og senere Luther som noen av de første klassikere. Derfor kan ikke såkalte klassiske kristne tolke troen korrekt etter vår tids målestokk.

Konservative kristne er bokstavtro, og mener Bibelen er inspirert av Gud og dermed ufeilbarlig. De er bundet av det Bibelen sier både i dogmatiske og etiske spørsmål i vår tid, for eksempel kvinnelige prester, homofili og likekjønnet samliv. Alt dette er synd i deres øyne.

Et liberalt bibelsyn er normalt historisk – kritisk, og ser på Bibelen som autorativ i grunnprinsippene, for eksempel Jesu død på korset for våre synder. Den er i mange enkelt spørsmål ikke autoritær. Dette bibelsyn er på mange måter en kontrast til det konservative syn og tillater kvinner å bli prester. Man kan være homofil både i legning og praksis, samtidig som kirken tillater vigsel av disse.

Å LEVE I ET UENIGHETENS FELLESSKAP SOM KRISTNE

Det går godt an å leve i et slikt fellesskap så lenge vi setter skråsikkerheten til side. Verdt å nevne at deler av bibelen som kristne i tidligere tider ble brent på bålet for ikke å tro på, tror selv ikke teologer og kirker på i dag.

Det er umulig å forholde seg til bibelen uten å tolke den, da den er skrevet i en annen tidsepoke og kultur enn vår og på et annet språk. Erkebiskop Hammar sa at å tolke bibelen var et livslangt eventyr. Skriftene er påvirket av mange forfattere og av deres kulturelle bakgrunn, etikk og moral.

Bibelens forfattere har også i større og mindre grad vært inspirert av det guddommelige, men også av det personlige. Det er også viktig at bibeloverskriftene av og til revurderes. «Har Gud virkelig sagt?», er tatt ut av bibelens første sider (første mosebok kap. 3).

Gå til innlegget

DE BØR FJERNE TO AV KIRKENS AUTORATIVE TROSARTILKLER, AUGUSTANA OG DEN ATHANASIANSKE TROSBEKJENNELSER, SOM SIER: «DE UGUDELIGE SKAL PÅ DOMMENS DAG KASTES I ILDSJØEN OG PINES TIL EVIG TID. DE UDØPTE BARNA KOMMER IKKE TIL HELVETE, MEN TIL BARNAS GRENSELAND (LIMBUS INFANTIUM), ET STED UTEN GUDS NÆRVÆR, MEN UTEN HELVETES PINE».

Biskop Olav Fukse Tveit sa i sin innsettelses tale nylig at han vil forkynne «Guds kjærlighet i praksis». Han trakk fram ordene kjærlighet, håp og tro.

Kjærligheten er det største i den kristne tro. Jesus forkynte nestekjærlighetens budskap og nestekjærlighetens krav. Han er selve håpet, menneskenes eneste håp. Troen på Jesus død på korset for våre synder er Bibelens ufeilbarlige Sannhet (formulert på Det annet Vatikankonsil).

 Selv om Bibelen er grunnlaget for forkynnelsen betraktes trosartiklene som autorative. Foruten de to ovennevnte artikler har kirken også Den Apostoliske og den Nikenske trosartikkel. Det er bibeltrosskap og bekjennelsestroskap prestene forplikter seg på når de ved ordinasjonen lover å forkynne Guds ord klart og rent, slik det står i Bibelen og etter den norske kirkes bekjennelsesskrifter.

Jeg tror svært få av dagens prester fra kirkens talerstoler forkynner at «de ugudelig skal pines uten ende og gå inn i ilden, mens de som har gjort godt, skal gå inn til det evige liv.

 «Heller ikke at udøpte barn ikke kommer til himmelen, men til barnas grenseland hvor Guds nærvær er fraværende. Hvorfor skal prestene måtte bekjenne trosartikler som både er fordømmende og ugudelige?

TROSARTIKLER I UTAKT MED KIRKENS FORKYNNELSE

Debattene startet for fullt i 1953 mellom professor Hallesby og biskop Schjelderup. I sin dommedagstale i radioen sa Hallesby at han ikke skjønte at ikke- troende torde legge seg om kvelden. Hvis de døde om natten stupte de rett i helvete. Schjelderup grep heldigvis inn og sa det ikke var plass til kjærlighetens Gud i Hallesbys religion.

I 2002 ble debatten igjen et tema da professor Jervel i sin bibeloversettelse av de fire evangelier byttet ordet Helvete med Gehenna (en søppelfylling utenfor Jerusalem)

I 2011 ble det nedsatt en arbeidsgruppe i kirken som skulle arbeide med framtidens kirkeordning. Her ble Augustana og Den Athanasianske trosartikkel drøftet, men biskopene nøyde seg med å si at vi ikke skulle bry oss så mye om dem. De ble værende sammen med de øvrige bekjennelsene.

På kirkemøtet i 2019 ble de samme artikler enda en gang tatt opp til en ny vurdering. Heller ikke denne gang fant biskopene det nødvendig å fjerne dem eller å gjøre forandringer i teksten. De skulle forbli uforandret og sammen med Bibelen, Luthers Lille Katekisme Den Nikenske og Apostoliske trosbekjennelse være kirkens bekjennelser. Læregrunnlaget fra 1687 skulle være kirkens bekjennelse.

APOKALYPSEN HAR FORANDRET SEG SIDEN MIDDELALDREN.

VERDEN GÅR IKKE LENGER OPP I ILD OG FLAMMER

Dommen må forstås i en historisk kontekst.

Selv om kirken har avskaffet det fysiske helvete etterlyser mange prester biskopenes og Kirkemøtets syn. En prest som ikke følte seg komfortabel med kirkens lære, ba for noen år siden Vårt Land spørre om biskopenes syn. Flertallet stilte seg avisende til at alle ble frelst og tolket det å gå fortapt, permanent betydde «ikke å være i Guds nærhet» Man fikk ikke være med på «bryllupsfesten».  Et fåtall delte Apokatastasis tanken, tanken som handler om alle tings gjenopprettelse. Disse mente at alle ville bli frelst til slutt.   

Det ville ikke forundre meg om flere av biskopene i dag ville være enig i denne tanken.

DEN RETTE TOLKNING

 De fleste fortellingene om helvete kommer ikke fra Bibelen, men fra senere fortolkninger som kristendommen vanskelig kan fraskrive seg. Bibelen må tolkes fordi den er blitt til i en tid ulik vår. Vi må også skille mellom det i Bibelen som er tidsbetinget og det som gjelder til alle tider. Bibelens sannhet ligger i dens Kristus forkynnelse.

 Når det gjelder fortapelsen har Bibelen pekt på dens mulighet gjennom billedlige utrykk. Forestillingen om et helvete som et sted med evig pine for de ikke-troende, hører ikke hjemme i kjærlighetens religion. Det har skjedd mange forandringer i Bibeltekstene underveis, ufrivillige feil, men også endringer bevisst foretatt av teologiske og dogmatiske grunner. Selv om det ofte vises til Bibelens klare ord, bør man ikke være teolog for å forstå at mange bibel vers er alt annet enn klare. Det er heller ikke alle «Guds ord i Bibelen» som er Guds ord.

KIRKETILHØRIGHET

Vi tilhører den Lutherske kirke og Luther har lært oss å tenke selv. Han sier:» den som holder oss oppe i livet vil også holde oss oppe i døden.» Om fortapelsen sier han videre: «om det evige liv vet vi like lite som barnet i mors liv vet om livet som venter det etter fødselen». Han sier også at «bare de skrifter som fører oss til Kristus burde vært med i den.»

EVIG HELVETESSTRAFF – EN TROSBELASTNIG

BISKOPENE KAN IKKE TIE LENGER

Trusselen om evig pine har gjort stor skade i manges sinn. Flere og flere av kirkens ledere og medlemmer mener formuleringene i flere av kirkens bekjennelsesskrifter er ugudelige og ubibelske. Temaet har splittet mange kristne og gjør det fremdeles. Oppfatningene spenner fra en fortapelses lære med evig pine til en kristendomslære som avskriver fortapelsen og mener at alle blir frelst til slutt. Av hensyn til den forvirring som rår blant kirkens medlemmer bør bispekollegiet komme med klare uttalelser hvorfor kirken fremdeles bekjenner Augustana og den Athanasianske trosbekjennelser.

DØDEN VÅR SISTE FIENDE

FORTAPELSENS MULIGHET ER NOE MAN SKAL TA SOM EN ADVARSEL FOR SEG SELV, IKKE NOE MAN SKAL BRUKE FOR Å KLASSIFISERE ANDRE (JURGEN MOLTMANN)

Guds nåde opphører aldri, og menneskene kan selv etter døden velge å bli med i fellesskapet med Gud. Jesus sier «når han blir løftet opp fra jorden, skal han dra alle til seg». I Bibelen leser vi at en gang skal alle bøye kne og bekjenne at Jesus er Herre. Den sier samtidig at ikke alle tok imot Jesus som frelser.  Jeg tror også disse får en sjanse når Gud sender sin sønn tilbake til jorda for å holde dom. Dommen er nåde og miskunnhet. Guds rettferdighet er identisk med hans kjærlighet. Derfor har vi lov til å håpe og tro at når menneskesønnen kommer tilbake og viser hvem han er, vil alle innse at Jesus er Veien, Sannheten og Livet, og da også velge å si ja til fellesskapet med Gud. Først da blir vi en hjord under samme hyrde. Til slutt noen strofer fra den vakre sangen:

«Det enda jag vet det er att nåden racker

Att Kristi blod min synd, min skuld betacker.

Det enda jag har att lita till en gång

Det ar Guds nåd, Guds gransløsa nåd».


Nåden gjelder i livet og i døden

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere