Steinar Aanstad

Alder: 62
  RSS

Om Steinar

Tidligere medlem av kirkemøtet og Tunsberg Bispedømmeråd

Følgere

Om ikke før, så bør vi alle nå se viktigheten av Kristen enhet. I kriser vender folk seg til Gud, og da er det viktig at vi lar troen på Jesus forene oss

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg er det forståelig at vi ønsker å verne oss mot forkynnelse som velger å sette deler av Bibelens og Jesu ord til side til fordel for menneskelig erfaring, og ja, vi skal være tydelige på å sette på plass den forkynnelse som ikke forteller hele sannheten. Derfor skal vi også være tydelige på å ta lignelsen om ugresset og hveten (Matt 13, 24-43) på alvor, og be Gud granske våre hjerter så vi ikke er en del av «alt som fører til fall, og alle som gjør urett», som Jesus oppsummerer i vers 41. For Jesus sier også: «Den som lokker til fall en av disse små som tror på meg, han var bedre tjent med å få en kvernstein hengt om halsen og bli senket i havets dyp. Ve denne verden som lokker til fall! Forførelsene må komme, men ve det mennesket som de kommer fra!» (Matt 18,6-7). Dette skal vi ta til oss, og be om at Gud ved sin Ånd viser oss på rett vei

Men når vi reagerer på at Jesu ord blir satt til side, må vi samtidig passe oss så vi ikke selv gjør det samme. Jeg sa at i min forståelse av lignelsen velger jeg å tro at Jesus med ugresset i sin lignelse sikter til mennesker i vår midte som er der med uærlige eller egoistiske hensikter, og ikke har hjerte for evangeliets sak slik som Judas blant Jesu disipler. Dette kan jo imidlertid være en feil forståelse, og at Jesus også har villfarne troende mennesker i tankene.

Uansett forståelse, la oss ikke sette Jesu klare påbud i denne lignelsen til side. Hør hva han sier: «Tjenerne spurte ham: ‘Vil du vi skal gå og luke(ugresset) det bort?’ ‘Nei’, svarte han, ‘for når dere luker bort ugresset, kunne dere samtidig komme til å rykke opp hveten. La dem begge vokse der sammen til høsten kommer.» (Matt 13, 28-30). Har man ikke agronom-utdannelse kan det sannsynligvis være vanskelig å se forskjell på ugress og hvete som spirer i en åker, og aller lettest er det nok å se forskjellen når høsten er moden. Da kan man se det på frukten. Det som har gitt frukt, beholdes. Det som ikke har gitt frukt, samles og brennes opp. «Ta et tre: Enten er det godt, og da er også frukten god, eller det er dårlig, og da er også frukten dårlig. Treet kjennes på frukten» (Matt 12,33)

Så, Jesu påbud er dette: La oss vokse sammen til høsten kommer, så er det Gud selv som skal stå for den endelige innhøsting, ved verdens ende. Det er ikke vår oppgave å si hvem som kommer til Guds himmel, og hvem som ikke gjør det. La oss derfor følge Jesus påbud i denne lignelsen. Inntil det motsatte er bevist er vi alle søsken i troen på Jesus.

For det er Guds Ånd, som ble gitt oss i dåpen, som skal levendegjøre Guds ord for oss og gjennom det overbevise oss om sannheten, og vise oss veien vi skal gå. Paulus sier: «Derfor, søsken, skylder vi ikke vårt kjøtt og blod noe, så vi skulle leve slik det vil. For hvis dere lever slik kjøttet vil, skal dere dø. Men hvis dere ved Ånden dreper kroppens gjerninger, skal dere leve. Alle som drives av Guds Ånd, er Guds barn. Dere har ikke fått den ånden som slavene har, så dere igjen skulle være redde. Nei, dere har fått Ånden som gir rett til å være Guds barn, den som gjør at vi roper: «Abba, Far!» Ånden selv vitner sammen med vår ånd om at vi er Guds barn.» (Rom 8,12-16)

Så la oss altså frem mot høsten stå sammen i tro, og stadig sammen be om Åndens rettledning i forståelsen av Jesu ord, og be om tilgivelse om vi har forstått det feil. Jesus sier: «Den som sier et ord mot Menneskesønnen, skal få tilgivelse. Men den som sier mot Den hellige ånd, skal ikke få tilgivelse, verken i denne verden eller i den kommende.» (Matt 12, 32)

Steinar Aanstad
Løten, 15.3.2020

Gå til innlegget

Hvor ble det av "att de alle må være ett"?

Publisert rundt 1 år siden

Vi er alle søsken, vi som hører Jesus til. Men hvordan påvirkes den kristne enheten av at mange forsamlinger velger "Calmeyer-gaten-linja"?

Helt siden Åpen folkekirkes inntog og kirkemøtets vedtak om likekjønnet vigsel og andre i samme retning, har det vært tydelige fronter relatert til dette tema både i og utenfor Den norske kirke. Det har kommet mange uttalelser mellom frontene med fiendtlig tilsnitt, og jeg må innrømme, også sannsynligvis fra meg, siden jeg var med på kirkemøtene hvor disse vedtakene ble gjort, og husker hvor vondt det gjorde å vite at vi var i mindretall og ikke kunne gjøre annet enn å påpeke det bibelske grunnlaget for vår stemmegivning, be, og håpe på et under, men måtte se oss nedstemt av flertallet. Sannsynligvis gjorde våre mot-debattanter det samme som oss; de påpekte det bibelske grunnlaget for sin stemmegivning, de ba, og fikk da oppleve det som for dem var et under, at dere saker vant igjennom.

Det er viktig i tider som disse å holde fast på at vi er søsken og barn av samme Far! Vi er ikke fiender! Stanser vi opp og tenker oss om, så ser vi klart at det på begge fronter er like stor, oppriktig og brennende iver, det er et ønske om å følge i Jesus fotspor som sanne disipler, og om å gjøre kirken åpen for alle. Vi er enige om at «Kristi kjærlighet tvinger oss!».

Relatert til debatten rundt «frontlinjene» har også bruken av Jesu lignelse om ugresset og hveten vært diskutert (Matt 13, 24-43). Jesus påpeker i sin forklaring at den som sådde ugresset, er djevelen. Jeg velger å tro at det ikke er mange av djevelens barn som er representert i kirkemøtene, og at Jesus med sin lignelse sikter til mennesker i vår midte som er der med uærlige eller egoistiske hensikter, og ikke har hjerte for evangeliets sak, slik som Judas blant Jesu disipler, som Jesus selv kalte en djevel (Joh 6,70).

Før Jesus gikk i døden for oss, ba han en inderlig bønn for alle de som kommer til tro: «Må de alle være ett. Slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh 17,21). Det er viktig for oss å innse at det er ikke de vi er «uenige» med som er våre fiender. Som kristne har vi kun en fiende, djevelen, og han er allerede beseiret, men hans taktikk er fortsatt den samme som den har vært fra skapelsen av: «Splitt og hersk» (Anbefaler filmen «War room» som tar opp dette temaet). Vi som ønsker å følge i Jesus fotspor må leve sammen som søsken, og ikke la oss lure av denne taktikken, men holde fast på vår enhet i Kristus.

Ifølge den Augsburgske bekjennelse er det for sann enhet i kirken «nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene». Man kan selvsagt diskutere hva som er omfanget av begrepet «evangeliets lære», men jeg regner med at flertallet av Den norske kirkes prester fortsatt bekjenner at Jesus er Guds sønn, sann Gud og sant menneske, som døde for våre synder og oppstod igjen, og vår eneste vei til frelse, tilgivelse og evig liv.

Med dagens forskjeller i skriftsyn er det allikevel forståelig at mange forsamlinger velger den såkalte «Calmeyer-gaten-linja» og ikke vil la liberale prester tale i deres møter, for å sikre seg at forkynnelsen der er tro mot skriften. Dette ser imidlertid ut til å ha ført til at det mange steder ikke er noe samarbeid i det hele tatt, mellom Den norske kirke og andre kristne forsamlinger. Skal vi virkelig la «Splitt og hersk»-taktikken få overtaket, eller skal vi se etter muligheter til å finne sammen på arenaer der vi kan være «trygge på hverandre», og «sette alt inn på å bevare Åndens enhet, i den fred som binder sammen» (Ef 4,3)?

La oss se på noen eksempler på gode og «trygge» felles-prosjekter:

1: Alpha-kursene! Her er undervisningen «ferdig på forhånd», og innholdet skal ikke være noe problem å enes om. Mange steder sliter både Den norske kirke og mange andre kristne forsamlinger med tomme benkerader. Et felles-prosjekt om å arrangere Alpha-kurs kan brukes til både å dele på ressursene, utnytte forskjellige kontakt-flater, være rekrutterings- og misjons-arena, samtidig som man prioriterer enheten i evangeliet.

2: Undre/Lytte-kvelder i kirken (eller på bedehuset). Høytlesing fra bibelen, musikk, stillhet, kaffe m/tilbehør. Et arrangement som også fint kan være et felles-arrangement hvor man kan dele på oppgavene, bli kjent med hverandre, og lytte direkte til Guds stemme, uten filter!

3: Bibeldagen/Arrangementer knyttet til Bibelselskapet. Her er det også muligheter for å forenes i noe som vi alle har felles og ønsker å ha fokus på.

4: Forskjellige typer misjons-arrangementer (Misjons-tivoli/basar/Informasjon-møter). Her er det fint å samles om felles prosjekter med besøk av noen som er engasjert i misjons-arbeidet og kan fortelle, men også hvor man kan lage praktiske utfordringer tilpasset både barn og voksne til inntekt for misjons-prosjektet.

5: Lokale nestekjærlighets-tiltak. Her er det store muligheter for felles-prosjekter avhengig av lokale behov, f.eks. i forbindelse med flyktningmottak og Frelsesarmeens/Kirkens Bymisjons arbeid blant alle som trenger hjelp og omsorg.

Herved oppfordres alle menighetsråd og forsamlings-ledere til å tenke ENHET, ta kontakt med andre ledere og bli enige om hva vi kan gjøre sammen!

Så vil jeg ønske de nyvalgte (og de gamle) medlemmene av Den norske kirkes kirkemøte lykke til med årets møte. Husk å behandle hverandre med respekt og kjærlighet, som søsken! Vi har tross alt det samme mål og skal engang sammen møte vår Herre i himmelriket. Men vis også respekt for Bibelen. Husk Jesu ord: «Den som opphever et eneste av disse minste budene og lærer menneskene å gjøre dette, skal regnes som den minste i himmelriket. Men den som holder dem og lærer andre å gjøre det samme, skal regnes som stor i himmelriket» (Mat 5, 19).
Vi sees, om ikke før, så i himmelriket!

Steinar Aanstad
Tidligere medlem av kirkemøtet og Alphakursleder

Løten, 17.2.2020

Gå til innlegget

Tro og tjeneste

Publisert nesten 2 år siden

I Lukas 17, 5-10 finner vi et litt merkelig avsnitt med overskriften "Tro og tjeneste"

Disiplene sier til Jesus. «Gi oss større tro», og Jesus svarer med å fortelle at det skal veldig lite tro til (som et sennepsfrø) for at mirakuløse ting skal skje, som at et tre hopper ut i havet og slår rot der. Men så fortsetter Jesus med en lignelse som kan virke litt malplassert i forholdtil det disiplene spurte etter, nemlig om forholdet mellom en Herre og en tjener, og at en tjener utfører herrens ønske uten å forvente takk eller gjentjenester. Jeg tror Jesus her ønsker å fortelle disiplene og oss noe om hvordan ting fungerer mellom skaperen og skaperverket, i den åndelige verden som i den fysiske. Akkurat slik som offiseren i Kapernaum forklarte for Jesus i kapittel 7 at en soldat som er under kommando utfører i lydighet det han blir bedt om, slik virker Jesu ord som en kommando for skaperverket. 

Jesus hadde tidligere, som det er beskrevet i kapittel 9, gitt disiplene myndighet over alle onde ånder og makt til å lege sykdommer, og siden det samme i kapittel 10 med 72 andre. Når altså disiplene etter å ha opplevd at mirakler skjedde når de nevnte Jesu navn, så ber de om større tro, for de opplevde jo også at det ikke alltid skjedde noe, selv når de ba i Jesu navn, så svarer Jesus med å fortelle om forholdet mellom en Herre og hans tjener og jeg tror altså det skal fortelle oss noe om forholdet mellom Skaperen, altså Jesus, og det han har skapt. Siden Jesus er gitt all makt, er det makt i hans navn, og skaperverket som hans tjener må adlyde når hans navn nevnes og det som forventes å skje er i henhold til Herrens plan og vilje. Skaperverket har ikke noe valg, det må bare adlyde. Det er som med en tjener som adlyder sin Herre uten å forvente noe tilbake. Slik dette er en lov og en forventning i fysiske hverdagslige mellommenneskelige forhold, slik er det også en åndelig lov. 

Den troen som disiplene etterspør er ikke noe annet enn barnlig tillit til at Jesus har all makt og at skaperverket lystrer når han befaler. Tro er å bringe det vanskelige til Jesus, for han har makt til å frelse. En «større tro», som disiplene spør etter, er først og fremst tillit til Jesus. Vi må innse vår egen svakhet og avhengighet av Jesu makt og inngripen for at det skal skje som vi håper på. Vi trenger ingen stor tro. Det er nok med en liten tro, men vi trenger en stor Jesus, en som har all makt, og det har vi! Det er det vi skal sette vår lit til. La oss derfor ha «blikket festet på ham som er troens opphavsmann og fullender, Jesus» (Hebr. 12,2). Han skaper troen, tilliten, i oss, og han skal fullende den ved å la under skje når vi på hans befaling ber om helbredelser og mirakler. 

Så må vi selvsagt søke å leve i nærhet med vår Herre for å ledes til å gjøre det som er etter hans vilje, gå når han befaler, ikke når vi selv vil, men når han vil, for det er hans vilje som må skje, ikke min. Og la oss ikke miste motet når ting ikke skjer som vi håper på, for det er ikke vårt ansvar om det skjer noe eller ikke, det er helt opp til Ham. «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser» (Hebr. 11,1). Vi må bare stole på at han som ser «det store bildet» både bakover og fremover i tid vet hva som er til det beste. For «vi vet at alt tjener til det gode for dem som elsker Gud»(Rom 8,28). Vi skal gå i lydighet. «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille» (2 Mos 14,14). «Og disse tegnene skal følge dem som tror: I mitt navn skal de drive ut onde ånder, de skal tale nye tungemål, og de skal ta slanger i hendene. Om de drikker dødelig gift, skal det ikke skade dem, og når de legger hendene på syke, skal de bli friske.» (Mark 16, 17-18)  

Gå til innlegget

Hvordan skapes liv?

Publisert rundt 2 år siden

Som mennesker har vi fra Adams tid og til i dag lengtet etter å være som Gud, med muligheten for å skape, og særlig da lengselen etter å skape liv. Vi begeistres over det underfulle i et frø som legges i jorden og forundres over øyeblikket da det begynner å spire av seg selv, og over det som skjer når det nyfødte barnet åpner sine øyne for første gang og ser på oss. Vi begeistres over livet. Men det er bare Gud som kan skape liv.

  Selv om vi som mennesker kan både prøve ut og fantasere om metoder for å skape liv, og bruke avansert teknologi for å etterligne det skapte liv, så er det til syvende og siste ikke innenfor vår rekkevidde å få det til. Vi kan legge til rette, og sørge for at de riktige elementene er tilstede, men livet skapes av Skaperen. 

På samme måte er det også med andre øyeblikk og hendelser hvor vi er avhengig av guddommelig inngripen for at det vi opplever skal bli noe annet enn en etterligning av det guddommelige. 

- Det er bare Gud som gjør sitt ord levende for de som møtes av ordet, og skaper et nytt og evig liv på innsiden av det som er forgjengelig. Vi kan legge til rette, og formidle ordet, men bare Han kan skape liv. 

- Det er bare Gud som kan sette oss fri fra de ting i våre liv som er ødeleggende for vårt forhold til Ham. Vi kan be om tilgivelse, og ønske å legge ting bak oss, men bare Han kan sette oss fri. 

- Det er bare Gud som kan helbrede fra sykdom. Vi kan legge våre hender på mennesker, og be, men det er Gud som handler. 

- Det er bare Gud som ved sitt løfte kan la oss få del i Jesus og tilgivelsen i brød og vin i nattverden. 

- Det er bare Gud som kan legge til rette for de forunderlige «gudfeldigheter» i våre liv der vi på tross av våre feil og mangler, får møter med mennesker som trenger det Gud kan bruke oss til der og da. 

- Det er bare Gud som kan gi oss del i sin guddommelige kjærlighet, som er noe helt annet enn bare medlidenhet, og som gjør at vi kan velsigne de mennesker vi møter, også de som forfølger oss 

Dette er liv. Dette er Livet. Og det er bare Gud som kan skape det, der han vil og når han vil. Vi trenger ikke forstå alt, men vi vet at vi er «et annerledes folk» som er «i verden, men ikke av verden». Vi trenger ikke være «redde for dem som dreper kroppen, men ikke kan drepe sjelen». For oss er «livet Kristus, og døden en vinning». Og når «alt tjener til det gode for dem som elsker Gud», hva trenger vi da å frykte? 

Israelsfolket på Jesu tid var under beleiring av romerne, og de var vant til å bli tvunget til å gjøre ting som utfordret deres rettigheter som mennesker, men hva sier Jesus om dette? «Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. Om noen tvinger deg til å følge med en mil, så gå to med ham» (Mat 5,39-42). 

Dette er vanskelig å forstå for den sekulære verden, men som kristne er ikke vår kamp for rettigheter, de kan vi med glede gi avkall på, for vi har noe som er mye bedre. Vår kamp er for livet, det livet som bare Gud kan skape og som også derfor bare Gud kan ta fra oss. Derfor kjemper vi for de svakeste, de som ikke kan tale sin egen sak, for også de har på underfullt vis fått livet i gave av Gud, helt uavhengig av hva vi som mennesker har gjort eller latt være å gjøre for at de skal få denne gaven. «Det som i verdens øyne er svakt, det utvalgte Gud for å gjøre det sterke til skamme» (1.Kor 1,27). 

Hvorfor tar vi ikke livet av gamle og syke som snart skal dø, eller nyfødte barn som er født med alvorlige handikap? Fordi det livet de har er gitt dem av Gud, det er ikke opp til oss å ta det fra dem. Vi kan etterligne og tro at vi har overtatt Guds rolle, men det er en farlig vei å gå. Derfor kan ikke kristne være med på å ta liv, eller bidra til dette. Derfor har også DnKs kirkemøte sagt at «vi er kalt til å verne om mennesket fra unnfangelse og til livets slutt». Det er forståelig og fornuftig at samfunnet for øvrig legger opp til at dersom en abort må utføres for å redde et liv, så kan det gjøres av fagkyndig helsepersonell, men som kristne og som en kristen kirke kan vi ikke forsvare å ta et liv som Gud har skapt. 

La oss derfor fortsette og stå på i kampen for livet, for det som anses som svakt i verden og for å ta vare på Guds skaperverk og legge til rette for at han kan fortsette sin gjerning, gjennom at vi er der vi er over alt i verden som mennesker som har tro på at han kan bruke oss til å gjøre de små praktiske og enkle tingene han ber oss om i hverdagen, slik at han kan tre inn og skape! 

Gå til innlegget

Jeg ser at utrykket «mørkemann» brukes ofte i media i disse dager, og da som regel som et stempel på de som har et klassisk bibelsyn. I tillegg omtales det som «et gufs fra en fjern fortid» når disse «mørkemenn» uttaler seg med bibelen som utgangspunkt.

For meg er utrykket «mørkemann» rimelig selvmotsigende, og jeg har derfor lyst til å omdefinere dette til å ha en helt annen betydning.

La oss heller definere en mørkemann som en som:
- En som har noe å skjule
- En som ikke ønsker at lyset blir satt på slik at man ser hva som skjuler seg i krokene
- En som har en skjult agenda, og da gjerne noe som er til egen vinning
- En som setter opp en fin fasade, men som på innsiden er en helt annen
- En som må lyve for at sannheten ikke skal komme frem
- En som ikke vil kalle en spade for en spade

Så sier du kanskje at dette er vel i utgangspunktet en treffende beskrivelse på de fleste av oss. Jo, det stemmer nok, og det er slik bibelen også beskriver mennesker som «lever i mørket» og «holder sannheten nede i urett». Aktuelle debatter for tiden viser ganske tydelig at vi er på vei mot et samfunn med utgangspunkt i Darwins «The survival of the fittest» der vi har klatra så langt opp i behovspyramiden og blitt så selvopptatte at vi ikke lenger vil kalle noe for synd eller galt i seg selv, så lenge de valg vi gjør øker vår velferd. Vi lever også i et demokrati, og da er det er fristende å være mer opptatt av rettigheter enn av hva som er rett.

Jeg tror ikke det er «gufset fra fortiden» vi bør frykte, men heller hva vi kan se for oss i fremtiden dersom vi fortsetter i samme retning som vi nå gjør, hvor det fremholdes som allmenngyldig at det ikke finnes en absolutt sannhet om hva som er rett og hva som er galt. Hvem bestemmer f.eks. om et liv har verdi i seg selv?

Han som skapte oss ønsket ikke at vi skulle fortsette å leve «i mørket» uten holdepunkt og uten noe å forholde seg til som er fast og uforanderlig. Han ville sette oss fri fra uvissheten og «mørket» og sendte oss sønnen som er Veien, Sannheten og Livet som et lys i mørket, for å vise oss hvem vi egentlig er, på innsiden, og sette oss fri fra den makt som våre feilaktige valg har over oss, og den byrde av skyld de har skapt.

«Vi gikk oss alle vill som sauer, hver tok sin egen vei. Men skylden som vi alle hadde, lot Herren ramme ham. (Jes. 53,6)».

En kjent TV-personlighet uttalte for en stund siden: «Vi har et valg: Å gjøre det som er enkelt eller det som er rett». Og når lyset blir satt på våre liv, er den enkleste løsningen å snu ryggen til eller forsøke å bortforklare. Den rette løsningen er å innrømme våre svakheter og feil, og ta imot tilgivelsen og det nye livet i lyset og i frihet fra det som binder oss. Da er vi ikke «mørkemenn», men lysets menn og kvinner.

La oss med det samme definere begrepet frihet. Det er ikke frihet fra normer og regler og frihet til å gjøre som vi vil og følge våre lyster som gir oss frihet. En slik misforstått frihet fører bare til at vi blir selvopptatte slaver av våre egne feilaktige valg. Virkelig frihet er når vi blir satt fri fra dette slaveriet og er fri til å tjene hverandre og vår skaper og får del i tryggheten som det nye evige livet gir.

Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Den som gjør synd, er slave under synden. En slave blir ikke i huset for alltid, men en sønn blir der for alltid. Får Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri» (Joh. 8 34-36)

Det nærmer seg et nytt kirkevalg i den norske kirke. Det er viktig at kirken og lysets menn og kvinner fortsatt har bibelen som høyeste autoritet og veileder til et liv i lyset, uansett om det skulle gi oss et urettmessig «mørkemannsstempel».

Derfor kommer nå til slutt et par oppfordringer før kirkevalget for å forhindre at bispedømmerådene og kirkemøtet i Den norske kirke til slutt bare vil bestå av populister med politisk korrekte meninger:

1: Du som går og/eller jobber frivillig i Den norske kirke og mener det er viktig at Guds ord har høyere autoritet enn menneskelige erfaringer, ta kontakt med menighetsrådet og si du vil stille som kandidat til bispedømmeråd og kirkemøte.

2: Det oppfordres til alle som sitter i nominasjonskomiteene rundt om i landet til å sørge for at også folk med et klassisk bibelsyn kommer inn på listene og oppfyller kravet om bredde i kandidatenes syn på aktuelle spørsmål.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere