Stein Bjarne Westnes

Alder: 64
  RSS

Om Stein Bjarne

Teolog fra MF. To årig teologsk seminar fra Fjellhaug. Menighetsseminar. Etterutdanning i homilitikk, PKU, Romastudier mm. Har ledet Studenttinget i Oslo. Har vært regional leder Presteforeningen i Oslo. (Stiftstyreleder)Jobbet som kapellan i Heddal 4 år, som kapellan i Lommedalen 15 år og nå sokneprest i Bryn i 15 år.

Følgere

Etter tekstlesningene i kirken er i følge liturgien presten eller medliturgen pålagt å si: Slik lyder Herrens ord. Kan enhver tekstlesning fra Det gamle- eller Det nye testamentet sies å være Herrens ord? Nei, det lært vi i alle fall ikke da vi studerte teologi.

Nå holder vi på med en ny liturgireform. Det skal vedtas nye grunnordninger for gudstjenesten rundt i alle menighetene i landet. Kirken er forpliktet på ordlyd og orden i de til enhver tid vedtatte liturgier. Mange av oss prester har vendt oss til å kutte ut ledd, omformulere ledd, legge til egne varianter i liturgien gjennom årene. Gjøres dette i en forsiktig og ansvarlig grad og form, har jeg inntrykk av at proster og biskoper lar det passere. Det fine med liturgien er at den er resultat av en historisk og nåtidig prosess. Budskapet er formulert i et språk som bærer troen og teologien til oss på en måte som bevarer troens innhold og tradisjon i kirken. Liturgien gjenspeiler kirkens teologi og bibelsyn. Ofte er det når det blir for stor friksjon mellom teologien og liturgien at prester og liturger begynner å ta seg til rette og lage sine egne formuleringer. Et eksempel på dette er at enkelte prester og medliturger velger etter tekstlesningen å si: "Slik lyder bibelens ord." Istedet for: " Slik lyder Herrens ord. "

Det er vakkert og tradisjonsmessig riktig å si: "Slik lyder Herrens ord." Men det er problematisk, fordi det gjenspeiler et bibelsyn som forstår bibelen som bestående av bare Herrens ord. Det gjør den jo ikke! Det er mange typer menneskeord i bibelen. Den er menneskers fortellinger om Gudserfaringer og åpenbaringer de har hatt. Tekstene er knyttet til sin tids kulturelle og historiske situasjon. Når vi da leser bibeltekster i vår viktigste samling, gudstjenesten, så skal alle tekster avsluttes med utsagn om at dette er Herrens ord.. For min del føles dette veldig feil. Jeg mener vi har mye å vinne på å åpne for at vi etter tekstlesningen kan si: Slik lyder bibelens ord. Det ville være sant og det ville åpne for de mange bibelsyn som finnes i kirken vår.  


Gå til innlegget

Vil Kirkens Arbeidsgiverforening ta fra de ansatte for å styrke rekrutteringen og kirkens totaløkonomi? Svarene jeg får på mine fem spørsmål, skaper usikkerhet og kan på sikt svekke tilliten mellom kirkeledelse og alle ansatte.

Jeg stilte KA spørsmål om ser det som rekrutterende og sette ned minstelønnen for prester til lavere enn kateket hvor kravet til utdannelse er 1 ½ år kortere. Jeg leser mellom linjene i svaret at dere ikke ser det som rekrutterende å sette ned minstelønnen. Dere sier også at dere ønsker å harmonisere lønnssystemet i kirken. Så dermed er det vanskelig å forstå dette annerledes enn at dere er enige med PF og de andre fagforeningene i at prester skal ha en minstelønn tilsvarende den vi har i dag, medregnet tillegget for tap av tjenestebolig. Men på den andre siden ser det ut til at dere åpner for å lønne prester lavere enn i dag. Dere innleder svaret med å si følgende: At man etter dagens tariffavtale kan lønne en cand.theol. (seks år) noe lavere enn en person med mastergrad (fem år), skyldes det lønnssystemet som prestene ønsket å ha med seg over fra staten. 

Svaret åpner altså for begge tolkninger. At dere på den ene siden ønsker å harmonisere lønnssystemet, men på den andre siden ønsker dere å etterlate en mulighet i avtalen som åpner for å gi prester en minstelønn som er 30 til 40 000 kr under minstelønn til f. eks. kateket.

Dette er selvmotsigende. Sett fra mitt ståsted oppfattes som at Den Norske Kirke som arbeidsgiver ønsker å prioritere prestene lavere enn andre arbeidstakere. Jeg tviler på at dere egentlig ønsker å sende det signalet, men det er signalet dere sender. Kan det være nødvendig å sende et sånt signal?

I tillegg til svaret fra Trygve W. Jordheim og Marit H. Hougsnes har Kristin Gunleiksrud Råum sagt noe om denne saken. Hun røper at hun ønsker å senke minstelønnen, . Hun vil bruke de frigjorte midlene til å lokke folk til utkantene hvor det vanskelig å rekruttere folk til prestestillingene. Det samme skriver direktøren i KA, Marit H. Hougsnes i sitt tilsvar.

Sett fra arbeidstakernes side er dette ikke greit. Det må gjerne lokkes med lønn for å rekruttere til utkantene.  

Men det er uakseptabelt å tenke at man kan finansiere det ved å sette andre ned i lønn. 

På sikt må logikken i denne tenkningen være at også andre grupper i kirken, f. eks, daglige ledere, kantorer, kateketer og folk i kirkebyråkratiet får tilsvarende lavere minstelønn. Lønnssystemet skal jo harmoniseres.

Dette er kanskje ikke ment sånn, men sett utenfra kan det se ut som  planen er å sette ned lønnsnivået for alle i kirken. Er det slik, gir det enda bedre mening at alle utdanningsgruppene i kirken nå streiker. 

Denne strategien skaper utrygghet for alle ansatte i kirken ikke bare prestene som i denne omgang rammes. 




Gå til innlegget

Kan prester streike?

Publisert 2 måneder siden

Derfor synes jeg det er et veldig godt signal når prester streiker, selv om det ikke er liv og helse det gjelder. Det er diakoni, det er teologisk forsvarlig og godt!

Det har lenge vært presters holdning at vi deltar ikke i streik. Men i 2012 vedtok presteforeningen at, jo, prester kan streike. Prester kan være med og snakke samme språk som resten av samfunnet gjør for å fremforhandle rettferdige lønns- og arbeidsvilkår.

Jeg tenker at streikeretten er en viktig grunnleggende verdi i det norske samfunnet og reglene for lønnsforhandlinger og tariffavtaler. Det fremmer rettferdighet, det forebygger fattigdom, det forhindrer at grådighet utarter.

Streikerett og forhandlingsrett er en grunnleggende verdier som løfter oss som samfunn! Som prest og som formidler av verdier, ønsker jeg å være med å ta vare på dette. Streik er en del av språket som brukes når fordelingen av godene skjer. Streik er smertefullt og det er et stigma ved det. Det er å innrømme at vi ikke klarer  å løse problemet ved andre midler enn ved å sette hardt mot hardt. I en streikesituasjon er begge parter ansvarlige.

Lar det seg forsvare teologisk å streike? Ja, streik er et instrument til å fremme rettferdighet, rimelighet og gode livsvilkår. Å fremme rettferdighet og likhet er grunnleggende tanker i Det Nye Testamentet. Streik handler om viktige teologiske og etiske spørsmål. Det er med å hjelper samfunnet til å unngå mer alvorlige konflikter. Ved at prester kan streike sier vi indirekte at også andre kan bruke dette språket, og vi hever oss ikke over noen. Hvis vi sier nei til streik, signaliserer vi etter min mening at det å streike er noe negativt som vi ikke vil være med på. Vi står med et slikt standpunkt i fare for å sette et stempel på alle som var med på å kjempe frem arbeidslivets orden og regler opp gjennom det forrige og dette århundret. 

Det kan synes som det er småting vi streiker for i våre dager. Men, det er ikke det! Det handler i stor grad om prinsipper som holder samfunnet vårt i balanse. Det skal ikke være slik at småfolk ikke kan stå opp mot overmakten. Streik og arbeidslivets rettigheter er det eneste som duger i den kampen. Vi må vise at arbeidslivets regler er viktige og edle verdier som gjør samfunnet vårt bra å leve i.

Dagens arbeidsliv er hardt. Det ligger altfor mange nedbrutte og utmattede mennesker igjen etter at grådighet og maktmisbruk har fått utfolde seg. Når noen snakker arbeidslivets språk for å komme frem til avtaler om lønn og rammer, skal det ikke være slik at noen i kirken sier at det ikke er stuerent. Det er lov for arbeidsgivere og det er lov for arbeidstakere å forhandle og følge forhandlingenes logikk. Streik er en av mange ytringsformer i dette. Det er bra, det er fint! Resultatene av forhandlingene er fasiten. Over lang virker dette systemet, og det har gjort veldig mye godt for mange mennesker.  

Derfor synes jeg det er et veldig godt signal når prester streiker, selv om det ikke er liv og helse det gjelder. Det er kristelig, det er diakonalt, det er teologisk forsvarlig og godt!

En annen sak er at for kirken vil en streik ikke virke avskrekkende økonomisk, sånn rent pengemessig. Men det virker ved at vi på den måten sier fra at dere blir nødt til å ta hensyn arbeidstakerne deres. Det er stort trykk i kirken for å få til mye og pengepotten er begrenset. Det er lett for sentrale kirkelige organer å si ja til for mye, nye stillinger, mer administrasjon, bevilgninger til gode formål. 

Måten å «rigge» organisasjonen Den Norske Kirke koster penger og de valg som gjøres er mange ganger preget av overadministrasjon og er kostnadskrevende. De pengene som skulle gått til lønn til de ansatte kan lett havne i det store sluket. Derfor er det viktig at det finnes fagforeninger og arbeidsavtaler. Det er viktig at de som jobber i kirken trives, har gode arbeidsvilkår, og merker at de settes pris på. Jeg synes jo ikke akkurat julegratialet i koronaåret fra KA og kirkens administrasjon er noe å glede seg over. Man velger å senke minstelønnen for prester. Jeg synes det er god grunn til å støtte forhandlerne våre i at dette ikke er akseptabelt.

Gå til innlegget

Prestestreiken smerter

Publisert 2 måneder siden

Noen spørsmål til KA

Prestestreik smerter kirken.


Administrerende direktør Marit Halvorsen Hougsnæs gir i et innlegg på KA’s hjemmesider 12. desember noen kommentarer til streiken i Den norske kirke. Her kommer noen spørsmål som naturlig melder seg.

Hougsnæs sier: «Vi trenger et rekrutterende og bærekraftig lønnssystem for sektoren som helhet.»

Spørsmål: Hva er rekrutterende og bærekraftig ved å gi en nyutdannet prest med 6 års utdanning langt mindre i garantert minstelønn enn en nyutdannet kateket med 5 års utdanning? Og hvorfor vil ikke KA love prester som begynner etter 1.9. 2021 like mye å lønn som prester får i dag?

Hougsnæs sier også: «Vi har strukket oss til det ytterste for å imøtekomme fagforeningenes krav.»

Spørsmål: Hvorfor kan ikke KA strekke seg til en minstelønn som reflekterer lengden på utdanningen, også for prester?

Hougsnæs sier videre: «Det er også et mål for oss å fortsatt være tariffmessig nært knyttet opp mot offentlig sektor.»

Spørsmål: Hvor i offentlig sektor finner man eksempler på tariffer der høyere utdanning gir lavere lønn?

KA-direktøren er – i likhet med alle kirkelig ansatte og deres organisasjoner – «opptatt av at en fristilt folkekirke må finne nye løsninger på dagens utfordringer».

Spørsmål: Hvorfor gir ikke KA nye prester en naturlig og rettferdig lønnsplassering ut fra dagens situasjon, i stedet for å sette dem lønnsmessig tilbake til 2015, uten en subsidiert bolig. Forutsetningene for avtalen om kompensasjon for bortfall av presters boplikt er ikke endret.

Det er ikke lov å lekke informasjon fra forhandlingene. Men disse spørsmålene lar seg besvare uten å bryte noen taushetsplikt. Svar utbes.

Stein Bjarne Westnes

Sokneprest i Bryn i Bærum

Gå til innlegget

Én kirke, enhetlig ledelse

Publisert nesten 4 år siden

Den norske kirke skal i fremtiden organiseres langs én arbeidsgiverlinje. Dette er det enighet om. Men hvordan? Her er et innspill i samtalen, en prinsippskisse der ansvar og myndighet fordeles slik at alle yrkesgrupper får godt spillerom. Skissen er utarbeidet i samarbeid mellom undertegnede, som er sokneprest i Lommedalen, og sokneprest Stein Bjarne Westnes i Bryn. Den har fått tilslutning fra de aller fleste prestene i her i Bærum prosti.

Organisering ut fra oppdrag

Kirken skal i ord og handling formidle evangeliet om Guds kjærlighet i Jesus Kristus. Dette skjer først og fremst gjennom livet og virksomheten i lokale menigheter. Samtidig er Den norske kirke én landsdekkende kirke, med felles bekjennelse, ordninger, liturgier og mål.

Organiseringen av kirken må på alle nivåer ta utgangspunkt i kirkens oppdrag og samsvare med kirkens egenart. Organisasjonsstrukturen må være enkel og lett å forstå både for kirkens medlemmer, tillitsvalgte og ansatte. Den må i tillegg være realistisk med tanke på tider med lite ressurser og færre stillinger.

 

Kjerne og støtte

Sentralt, gjennom bispemøtet, kirkemøtet og kirkerådet, vedtas liturgier og andre forordninger som skal være felles for hele Den norske kirke. Lokalt, i menighetsrådene, vedtas planer og rammer for virksomheten i det enkelte sokn.

Lokalt er kirkens kjerneaktiviteter gudstjenester, forkynnelse, sakramentsforvaltning, kirkelige handlinger, diakoni, undervisning, musikk og kultur. Av hensyn til kirkens formål er dette nødvendig og umistelig.

For å utføre og lede dette arbeidet utdanner og ansetter kirken prester, diakoner, kantorer, kateketer, pedagoger, kirketjenere, barne- og ungdomsarbeidere osv. Til noen av disse stillingene kreves det ordinasjon/vigsling. Hvis kirken skal organiseres i tråd med dens oppdrag og egenart, er det naturlig at lokalmenighetens daglige arbeid ledes av personer som har den nødvendige kirkelige utdanning og ordinasjon.

For å støtte opp om kjerneaktivitetene har kirken også ulike stillinger innen administrasjon, personalbehandling, økonomi, eiendomsforvaltning, kirkegårdsdrift osv. Også dette er nødvendig, og det ansettes personer med de rette kvalifikasjoner. Det er likevel naturlig at disse støttefunksjonene underordnes den faglige ledelsen av kirkens kjerneaktiviteter.

Dette forholdet mellom kirkefaglig ledelse og administrative funksjoner bør gjelde på alle nivåer i kirkens organisasjon.

 

Litt om ledelse

Med ledelse mener vi først og fremst: inspirere, samordne og veilede både ansatte og frivillige i den daglige framrykningen mot felles mål. Dette skjer selvsagt i lojalitet mot kirkens lære og ordninger, og i samsvar med de rammer og målsettinger som er vedtatt av de dertil valgte organer.

Ledelse skal i minst mulig grad ha preg av styring. Ledelse utøves i tillit til at den enkelte medarbeider har en god rolleforståelse og evne til tverrfaglig samspill. Samtidig må det knyttes en myndighet til lederrollen, særlig med tanke på handlingsrom i kritiske og krevende situasjoner.

 

Mulig struktur

Grunnstrukturen i Den norske kirke bør etter vår mening beholdes slik den er i dag: sokn, prosti, bispedømme – og med kirkemøte/kirkeråd som nasjonal ledelse.

 

Bispedømmet

Bispedømmerådet legger rammer og planer. Biskopen leder bispedømmets kirkelige virksomhet. Biskopen er overordnet stiftsdirektør, som igjen leder bispedømmeadministrasjonen.

Myndighetsrelasjonene på bispedømmenivå bør i hovedsak kunne danne mønster for relasjonene på nivåene under. Dette er en grunntanke i vårt forslag til organisering i prosti og sokn.

 

Prostiet

Prostiet skal være bindeleddet mellom bispedømmet og soknet. Prostiet blir serviceorgan for menighetsrådet og bispedømmerådet. Prostiet bør derfor i liten grad drive egen virksomhet, men begrense seg til nødvendig samordning mellom soknene.

Det styrende organet for prostiets virksomhet er prostiråd/fellesråd. Prosten leder prostiets kirkelige virksomhet og er overordnet kirkevergen. Kirkevergen leder administrative støttefunksjoner.

Organiseringen av prostiene må for øvrig tilpasses lokale/regionale forutsetninger. Der hvor prostiet omfatter flere kommuner sørger menighetsrådene innen den enkelte kommune for å samordne sine interesser i forhold til kommunen. I større byer med flere prostier og én kommune slås prostiene sammen til ett prosti med én prost og én kirkeverge. Dette store prostiet kan deles inn i flere regioner/prestegjeld med en ledende sokneprest i hvert av dem.

 

Soknet

Menighetsrådet er soknets styrende organ. Rådet vedtar bindende rammer og planer for den lokale driften og utøvelsen av all kirkelig virksomhet i soknet.

Soknepresten har møte- og talerett i menighetsrådet, ikke stemmerett. Det velges en ansattrepresentant til å sitte fast i menighetsrådet. Kirkeforvalter er sekretær for menighetsrådet.

Soknepresten leder lokalmenighetens virksomhet – pastoralt, faglig og samordnende. Det er ønskelig at kirken på sikt tilbyr og forutsetter en tilleggsutdannelse i menighetsledelse.

Soknepresten er overordnet kirkeforvalter. Kirkeforvalter er administrasjonsleder og nærmeste arbeidsleder for alle ansatte utenom sokneprest og kapellan. Kirkeforvalter er daglig leder i selskapsrettslig forstand.

Kapellanen er sokneprestens nærmeste pastorale og faglige medarbeider, og sokneprestens stedfortreder i menighetsrådet, i den daglige ledelsen av menighetens virksomhet og i stabens tverrfaglige arbeid.

Innad i staben dannes det tverrfaglige team ut fra arbeidsbeskrivelsene for den enkelte stilling. Soknepresten har faglige oppfølgingssamtaler med alle kirkefaglig ansatte.

 

Ansettelser og arbeidsgiveri

Kirkerådet bør ha det øverste arbeidsgiveransvaret for alle kirkens ansatte. Arbeidsgiveransvaret delegeres så etter behov fra kirkerådet til bispedømmerådet og videre til prosti/fellesråd.

Biskopen har arbeidsgivermyndighet og tilsynsmyndighet for alle ansatte i bispedømmet, uansett stillingskategori. Biskopens tilsyn er pastoralt og  faglig, og det utøves via prosten og via bispevisitaser. De praktiske sidene ved arbeidsgiveriet ivaretas i prostiene/fellesrådene.

I prosti/fellesråd ivaretar prosten den faglige og pastorale ledelsen på vegne av biskopen. Kirkevergen bidrar med den administrative delen av arbeidsgiveransvaret, som personalomsorg, lønn, timelister, ferier, HMS-tiltak med mer.

Kirkevergen er sekretær for fellesråd/prostiråd. Kirkevergen leder også kirkens kontakt og forhandlinger med kommunen, og iverksetter fordelingen av de kommunale og statlige bidrag til kirkens drift.  

 

Tilsettelsesmyndighet

Tilsettelsesmyndigheten bør differensieres ut fra stillingenes karakter. For stillinger der det kreves ordinasjon/vigsling eller stillinger det er mulig å bli vigslet til, bør tilsettingen avgjøres i bispedømmerådet. Tilsetting til andre stillinger skjer i prostiråd/fellesråd. For noen mindre stillinger innen støttefunksjonene kan tilsettingen skje administrativt, på oppdrag fra prostiråd/fellesråd.

Uansett hvilket nivå tilsettingen til en menighetsstilling skjer på, bør menighetsrådets rolle styrkes.

 

Gode grunner

Kirken vil med organiseringen vi har foreslått ovenfor, fremstå i en form som for folk og medarbeidere er kjent og naturlig ut fra dens oppdrag, egenart og tradisjon. Forslaget vil heller ikke innebære store endringer i det daglige samspillet på soknenivå.

Det er vanskelig å se teologiske eller rasjonelle grunner for at kirken skal ledes som en bedrift med en merkantil overordnet ledelse. Tvert om er det mange gode teologiske og rasjonelle grunner til at kirken bør ledes av valgte råd sammen med ordinerte/vigslede medarbeidere som er utdannet i og forpliktet på kirkens tro og lære.

Soknepresten har i de fleste sokn i praksis en slik lederrolle som vi har skissert, men vil i denne strukturen også få en tilsvarende myndighet. Kart justert etter terreng.

Vi antar også at den modellen vi skisserer, vil kunne gi noen økonomiske innsparinger, særlig på prosti- og bispedømmenivå.

Det er flere spørsmål vi ikke har kunnet gå nærmere inn på i denne skissen. Blant annet hvor vidt fellesrådene er nødvendige i en fremtidig struktur.

Vi som skriver er prester i Bærum. Her består prostiet av 10 sokn – og forholder seg til én kommune. Kommune/prosti/fellesråd dekker samme geografiske område.
Forslaget til organisering tar utgangspunkt i denne virkeligheten, men vil etter vårt skjønn kunne tilpasses både prostier som rommer mange fellesråd/kommuner, og fellesråd som i dag er større enn ett prosti.

 

April 2017

Knut Grønvik og Stein Bjarne Westnes

med tilslutning fra et stort flertall av prestene i Bærum prosti

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere