Robert Murphree

Alder: 52
  RSS

Om Robert

Følgere

Vi har en tendens til å se på avkristningen av vesten gjennom isolerte faktorer, som seksuell moral. Men den er kun del av en langt større trend som ofte går upåaktet hen i kristne miljøer.

Mange av oss har reflektert litt over Prince Philips bortgang i Storbritannia. Han var en del av en generasjon som etter hvert ble betegnet av Tom Brokaw som «The Greatest Generation», altså den største generasjonen. Grunnen var i all hovedsak at mange av de gikk gjennom depresjonen, så andre verdenskrig, for så å gjenbygge samfunnene igjen. Dette var en generasjon som vokste opp med en stille forpliktelse til verdier og prinsipper som var utenfor seg selv. Deres betraktning var at de var en del av et kollektiv, et samfunn. Og kollektivets prinsipper var vesentlige og hadde prioritet, selv når det kostet dyrt å følge de. På grunn av dette var offerviljen til denne generasjonen naturlig stor. Dette utspilte seg ikke kun på godt, men i Tyskland opplevde de den samme offervilje, men på vondt. Jeg har intervjuet nokså mange av denne generasjonen og har hatt mange samtaler over kaffe med de rundt prosjektene om andre verdenskrig og Holocaust. Denne generasjonens bortgang er ikke kun et sentimentalt tap, men her ligger det noe langt større.

Sosiologer og Filosofer har etter hvert beskrevet forskjellene fra «The Greatest Generation» til de som kom etter, inkluderende min egen. Ev av de største forskjellene er at generasjonene etter begynte å søke etter sin identitet ved å lete inn i seg selv, ikke fra prinsipper utenfra eller fra deres egen rolle i det kollektive. Tanken er i tråd med Freud rundt at svaret er, grovt forenklet, å søke innover til våre ønsker og begjær. Dette førte sakte, men sikkert til at individet, ikke kollektivets normer, fikk første plassen i det moderne menneske, spesielt i vesten. Dette fenomenet har blitt kalt «Therapeutic self identity» og Timothy Keller brakte det nylig på banen igjen i en forrykende debatt rundt seksuelle moral.  (På norsk, en terapeutisk basert selv identitet). Vi tenker ofte at seksuelle og moralske normer har blitt forskjøvet som et isolert fenomena. Men det stemmer ikke. Hele denne forskyvningen kom med en verdensanskuelse som så sine egne følelser som den dypeste sannhet og sine egne drømmer og begjær som det virkelige mål. Alle forpliktelser utenfor seg selv ble først sett på som suspekt, og senere sett på som diktatoriske og skadelige. Det er ikke et isolert fenomena at 1 av 6 ekteskap i USA endte i skilsmisse i 1940 mens tallet er rundt et av to i vår tid. Det er heller ikke et isolert fenomena at kontrakter i 1950 kunne være på et par sider, mens dagens kontrakter er ekstremt detaljerte og kan kreve juridisk bistand for i det hele tatt å forstå.

Denne individualistiske forståelsen har nå så gjennomsyret samfunnet i vesten at vi forlanger at verden rundt oss bekrefter vår utfoldelse av hva vi oppfatter som vårt sanne jeg, hva en de kollektivene normene har vært. Og med dette får den kristne verdensanskuelse, som innebærer at man lever for noe som kan begrense vår individuelle «frihet» og forplikter oss til normer fra et kollektiv, får mindre og mindre plass i samfunnet. Mange diskusjoner som går på teologi handler egentlig om en meget dyptliggende forskjellig verdensanskuelse som vi ikke har greid å utskille. Forskjellen er dypest sett om vi tror at vår identitet finnes i noe kollektivt og prinsipper utenfor oss selv, eller om vår identitet ligger i våre egne drømmer, følelser og begjær. Altså oss selv.

Hvis man ser på den kristne verden så kan man se at den (antagelig oftest ubevisst) imøtegår den selvsentrerte tidsalder ved å tilby en tro og gudstjenesteopplevelse som sentrerer rundt oss selv. Her finner man hele skalaen fra en sentrering rundt å erkjenne våre egne følelser, tvil, smerte og lidelser (veldig vanlig i Norden) til den andre ytterkant som lover stor personlig velsignelse, utvikling og utfoldelse (vanlig i USA).  Fokuset på de utenfor oss selv kommer i begge ytterpunkter i andre eller tredje rekke.

Alle de overfor nevnte livets elementer er absolutt ikke unaturlige når vår identitet er i felleskapet og med bibelske normer. Grunnen er at disse normene retter våre øyne utad, også i smerten, lidelsen, eller den personlige utfoldelsen. Men separert fra en felleskaps forståelse blir de forråtnende. Det er ikke vanskelig å se frukten av dette: de psykiske lidelser som «Therapeutic self idetity» tidsalderen har medbragt er epidemiske. Vi er ikke skapt til å leve i, eller for oss selv.

På grunn av dette er jeg nokså overbevist om at avkristningen i vesten vil fortsette helt til samfunnene opplever drastiske omstendigheter som tvinger den fra en individualistisk grunntanke tilbake til en kollektiv forståelse. Det er prinsipper utenfor oss selv som viser oss vår sanne identitet, ikke reisen inn i oss selv.

Jeg tror vi kan se en kristen vekkelse i dagene fremover. Men den vil ikke nødvendigvis føre til en oppvåkning og samfunnsforandring før vi har kommet tilbake til en kultur som gjenkjenner felles normer for det kollektive over det individuelle.

Hva gjør vi i mellomtiden? Gå motstrøms. Hold øynene fast på Jesus, tjen andre, og tjen felleskapet. Der finner du ditt sanne jeg.

Matteus 16:25

For den som vil berge sitt liv, skal miste det. Men den som mister sitt liv for min skyld, skal finne det.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere