Rania Al-Nahi

Alder: 38
  RSS

Om Rania

Styremedlem i Hikmah-huset og masterstudent i lederskap, etikk og samtalepraksis.

Følgere

De forfulgte religiøseminoritetene

Publisert 4 måneder siden

Det har blitt mer vanlig at religiøse minoriteter utsettes for overgrep, drap, kidnapping og blitt uskyldig dømt for blasfemi. Trosminoriteter utsettes også ofte tvangskonvertering, og tvangsekteskap. Ofte går gjerningsmennene fri. Overgrepene i Pakistan har det siste året blitt verre uten at myndighetene gjør så mye med den uholdbare situasjonen for landets minoriteter. Det tross for at den pakistanske grunnloven fastslår retten til fri religionutøvelse. Men domstolene beskytter ikke kristne i Pakistan som er rammet av blasfemiloven, drap på ahmadiyamuslimer og målrettede drap og bortføringer av sjiamuslimer. Pakistans religiøse minoriteter vil fortsatt lide. Det er ikke bare Pakistan som gjøre mer for å beskytte religiøse minoriteten.

 De røde flaggene vaier i vinden en etter en over gravplassene i Wadi al-Hussain. Både gravplassen og byen den ligger ved. Karachi er de største byene i Pakistan. Flaggene henger over spesielle gravplasser og symboliserer sjiamuslimer som har blitt drept i målrettede drap, ganske enkelt fordi de har feil tro. Pakistan har 220 millioner innbyggere og ca 20 prosent av befolkningen tilhører den sjiamuslimske minoriteten.

 

For noen uker siden demonstrerte  hundrevis av mennesker som tilhører Hazara-minoritetenfra  i byen Quetta i provinsen Baluchistan i Pakistan. Innover en uke hadde de etterlatte og mange andre fra det forfulgte hazara-folket sittet og demonstrert rundt likkistene til de drepte gruvearbeiderne. De etterlatte har nektet å gravlegge sine kjære før gjerningspersonene blir tatt og stilt til ansvar. Grunnen til at de demonstrerer er fordi elleve gruvearbeidere i det samme området nylig ble bortført og drept. Ekstremistgruppen IS har tatt på seg skylden. Angrepet har blitt møtt med demonstrasjoner og fordømmelse. Tall fra «South Asia Terrorisme Portal Research Organisation» viser at siden 2001 har mer enn 2600 sjiamuslimer blitt drept på bakgrunn av sin tro. Det siste året har sjiamuslimer blitt utsatt for målrettede drap av militante antisjia grupper. I september var titusenvis tilhengere av en av disse gruppene «Sipah-I-Sahaba Pakistan» ute i gatene og demonstrerte mot sjiamuslimer i Pakistan. Mange tilhørende sjia-minoriteten har blant annet blitt beskyldt for blasfemi uten grunnlag. Hazarafolket er en etnisk minoritet som lever i både Pakistan og Afghanistan. De fleste av dem er sjimuslimer, noe som gjør dem til til en religiøs minoritet. Det siste året har flere menn, kvinner og  barn blitt drept etter målrettede terrorangrep, kidnapping, halshugging og bilbomber på skoler, sykehus , bryllup, politistasjoner, hoteller og andre møteplasser som tilhører Hazara.

 

DE FORFULGTE MINORITETENE

 Det har blitt mer vanlig at religiøse minoriteter utsettes for overgrep, drap, kidnapping og blitt uskyldig dømt for blasfemi. Trosminoriteter utsettes også ofte tvangskonvertering, og tvangsekteskap. Ofte går gjerningsmennene fri. Overgrepene i Pakistan har det siste året blitt verre uten at myndighetene gjør så mye med den uholdbare situasjonen for landets minoriteter. Det tross for at den pakistanske grunnloven fastslår retten til fri religionutøvelse. Men domstolene beskytter ikke kristne i Pakistan som er rammet av blasfemiloven, drap på ahmadiyamuslimer og målrettede drap og bortføringer av sjiamuslimer. Pakistans religiøse minoriteter vil fortsatt lide. Det er ikke bare Pakistan som gjøre mer for å beskytte religiøse minoriteten.

 

NORGES ROLLE

Aktivister, politikere og menneskerettighetsorganisasjoner har de siste årene oppfordret Norske myndigheter til å løfte opp spørsmålet rundt sikkerhetssituasjonen til religiøse minoriteter i sørøst Asia. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide svarte i 2019 at norske myndigheter jevnlig tar opp forholdene for for trosminoriteter direkte opp med blant annet Pakistan. Men holder dette? Hva konkret gjøres det? Begrensninger i tros- og livssynsfriheten er dessverre et økende problem i mange deler av verden. Undersøkelser viser at mer enn 70 prosent av verdens befolkning lever i land med slike begrensninger. Det er alarmerende. Like før jul vedtok stortinget som et resultat av budsjettforhandlinger med FRP at kristne og noen få andre religiøse minoriteter skulle prioriteres når Norge skal ta opp kvoteflyktninger til neste år. Fra et menneskerettighetsperspektiv er dette problematisk, da Norge ikke gir alle mennesker som blir forfulgt på grunn av religion samme rett til beskyttelse. Fordi Norge ikke kan ta imot alle flyktningene, og dermed løser det ikke problemet.

 

 Jeg vil oppfordre Norske myndigheter til i å bruke sin rolle som medlem av FNs sikkerhetsråd til å jobbe aktivt med å ta opp situasjonen for religiøse minoriteter  både i sørøst Asia og i Midtøsten. Samtidig presse på, øke og styrke den internasjonale innsatsen for tros- og livssynsfrihet. Og ikke minst tilby alle religiøse minoriteter som blir forfulgt på grunn av sin tro samme rett til beskyttelse. Det haster, fordi det har vært  en voldsom økning i tallet på blasfemisaker mot religiøse minoriteter i Pakistan det siste året. I Norge sitter mange som er pårørende til forfulgte og drepte religiøse minoriteter i Pakistan og Afghanistan og sørger. 

Gå til innlegget

Islamdebatten 2020

Publisert 5 måneder siden

Både prest Einar Gelius og IslamNet Fahad Qureshi maner til splittelse framfor samhold. Begge forstår ikke hva islamofobi betyr, og begge tegner et narrativ av muslimer som en homogen gruppe. Jeg mener også at både Gelius og Qureshi misbruker andres frihetskamper til egen agenda ved å generalisere og snakke på vegne av over en milliard muslimer.

Jula er her uten at den store debatten om at muslimer prøver å stjele den tradisjonelle  julefeiringen vi har i Norge har dominert i media. Året har vært preget av pandemi og andre viktige saker som har blitt løftet frem i samfunnsdebatten. For en gang skyld har det vært veldig befriende å slippe å forsvare julefeiringen fra et muslimsk ståsted.

Men islamdebatten og muslimer har fått mye spalteplass i den offentlige samfunnsdebatten allikevel, som via grumsete rasistiske blogger på sosiale medier, SIAN sine demonstrasjoner i sommer, og  ytringsfriheten versus blasfemi etter drapet på den franske læreren tidligere i høst.  


De siste årene har flere tatt til ordet og engasjert seg i den offentlige islamdebatten. Flere har skrevet om normaliseringen av muslimfiendtlige holdninger både på sosiale medier, og i hverdagen. Det kan være å bli hetset på gata fordi man har på seg hijab, eller muslimfiendtlig retorikk rettet mot muslimer på bussen, i butikken, på universitetet eller i bolig- og arbeidsmarkedet. Man ser de samme strukturene av historieløse argumentasjoner og diskreditering som går igjen i andre debatter som Black Lives Matter, etnisk profilering i politiet. Eller rasisme, diskriminering og konspirasjoner rettet  mot nasjonale minoriteter og urfolk som jøder eller samer. Oppsummert koker debattene ofte ned til bortforklaringer, stråmannsargumentasjoner, og at man må tåle å bli krenket. Polariseringen har blitt tydeligere med en debattkultur preget av muslimhat, kunnskapsløshet og andre triggende mekanismer. Diskusjonen om islam og muslimer fører ofte til endeløse og lange kommentarfelt med sterke følelser og sinte diskusjoner. Islam og muslimer er de mest omtalte temaene i norske medier de siste årene. Fiendtlighetene i den norske islamdebatten skyldes ikke bare kunnskapsløshet. I følge en undersøkelse utført av HL-senteret i 2017 viser at nesten 1/3-del av befolkningsutvalget har muslimfiendltige holdninger. Disse holdningene er et samfunnsproblem, og de kan også være farlige og dødelige. Det viser terrorangrepene utført av to høyreekstreme terroister både den 22. juli 2011 og 10. august 2019. 

 

Tidligere i høst skrev jeg om at begrepet islamkritikk er i ferd med å miste sin mening. Mange klarer rett og slett ikke skille mellom islamkritikk og muslimfiendltige holdninger. Islamkritikk er kritikk av religionen islam og dens praksiser, og ikke kritikk i form av rasistisk retorikk av mennesker som praktiserer islam. Kritikk av religiøs praksis og religion er legitimt og viktig, men bør være konstruktivt og saklig. Muslimfiendltighet er ikke religionskritikk. Det bygger på hat, stereotypier eller konspirasjonsteorier. Et klart eksempel på det er FRPs lansering av begrepet «snikislamisering» i 2009, eller den klassiske eurabia-teorien, som muslimfiendtlige blogger, stiftelser og andre samfunnsdebattanter ofte drar frem.

 

I høst fikk prest Einar Geliusen mye spalte- og TV-plass til å spre slike konspirasjonsteorier og historieløse holdninger bygget på stråmannsargumenter. I følge Gelius er ikke islam en religion, men en politisk ideologi.  ved eksempler på hva som er dårlig med islam viser han til andre kvinner som har satt fokus på æreskultur og sosial kontroll. Han misbruker da andres frihetskamper til egen personlig vinning og agenda, og skaper ikke noe annet enn fiendebilde og konspirasjoner om muslimer. Han appellerer kun til høyrepopulister og rasistiske blogger.Gelius forstår at hans retorikk brukes til å fremme farlig «oss og dem» tankegang. Det er et demokratisk problem. Men han er ikke den eneste. Etter det bestialske drapet på en lærer i Frankrike Samuel Paty avsporer leder av IslamNet Fahad Qureshi debatten ved å vise til at og andre muslimer blir krenket av karikaturtegninger. Det er greit å være sint, frustrert og lei seg over karikaturtegningene, men Qureshi sine historieløse holdninger til at en lærer ble halshugget er like farlig som Gelius sin retorikk om at islam er en farlig politisk ideologi.  Qureshi har blant annet tidligere offentlig forsvart dødsstraff ved steining for utroskap og homofili. Hvis man skulle følge Qureshi sin tankegang skulle alle muslimer i verden ansvarliggjøres for drapet i Frankrike. Qureshi ser glatt over at han selv og andre får ytre seg uten å risikere å bli drept i Allahs navn slik Samuel Paty ble. Kanskje IslamNet bør reflektere over hvordan de kan bidra til en god  samtale i den offentlige debatten om ytringsfrihet og karikaturtegninger uten å dra krenkelseskortet til enhver tid? 

Både prest Einar Gelius og IslamNet leder Fahad Qureshi maner til splittelse framfor samhold. Begge forstår ikke hva islamofobi betyr, og begge tegner et narrativ av muslimer som en homogen gruppe. Jeg mener også at både Gelius og Qureshi misbruker andres frihetskamper til egen agenda ved å generalisere og snakke på vegne av over en milliard muslimer.


Hva er løsningen? 
Det er ingen tvil om at islamdebatten engasjerer folk. Selv om det utenfra virker dystert går det stadig bedre innad i muslimske miljøer. Det er mer åpenhet og vi deltar i større grad i den offentlige debatten. Takhøyden har blitt høyere, som fører til at individuell frihet og progressiv tankegang får større plass. Det beste med den positive utviklingen er at det er stadig flere muslimske kvinner med minoritetsbakgrunn som utdanner seg til å bli teologer inkludert undertegnede, og som ønsker å tolke religiøse tekster ut fra et kjønnsrettferdig perspektiv.  Den progressive bølgen ønsker å dekonstruere patriarkatet og skape en inkluderende arena for muslimer med ulik bakgrunn, kjønn og legning. Over hele Norge finnes det individer, nettverk, organisasjoner og andre former for organisering som skaper endringer ved å utfordrer ukultur i muslimske miljøer. Frihetskampen eies av den som fører den. Frihetskampen må starte innad, og da må det skapes rom. 

Gå til innlegget

En kjønnsnøytral sykehusimam?

Publisert 7 måneder siden

Signalene man sender når man annonserer med tittelen «sykehusimam» kan fort tolkes at det legges opp til at stillingen må bli besatt av en imam fra et bestemt trossamfunn – og at det må være en mann.

Stipendiat ved det teologiske institutt ved universitetet i Oslo Amina Sijecic Selimovic skrev i forrige uke en nødvendig kronikk i vårt land. Anledningen var at Oslo universitetssykehus har fått midler til å ansette en «sykehusimam». Det første som slår meg er tittelen sykehusimam – vil sykehuset kun vurdere ut fra eksisterende imamer i Norge?

Ut fra mine kunnskaper om islam kreves det ikke noe relevant utdanning for å være «imam» i Norge. Det er stor variasjon knyttet til hva slags kompetanse norske imamer besitter. Rollen deres er bundet direkte opp til moskeen.

I Norge finnes det ingen formell imamutdanning, mens sykehusprestene har solid erfaring, kompetanse og profesjonsutdannelse i jobben som sjelesørger. Det nærmeste du kommer sjelesorg i islam er studiet islamsk omsorgsarbeid via det nye masterstudiet ved det teologiske fakultetet ved UiO; «lederskap, etikk og samtalepraksis.» Her underviser blant annet den danske sykehusimamen og stipendiaten Naveed Baig i islamsk omsorgsarbeid. Det er ingen tilfeldighet. Danmark ligger nemlig mange år foran Norge i å ansette både muslimske kvinner og menn som sjelesørgere på sykehus, i forsvaret og i kriminalomsorgen. I følge den ferske fagrapporten til Baig har man i Danmark siden 2005 hatt et ressurssenter for etniske minoriteter. Flere titall menn og kvinner er tilknyttet ressurssenteret, de behersker mer enn 20 språk mellom dem, og har blitt kurset i sjelesorg, krisepsykologi, taushetsplikt og sikkerhetsvurdering. 

Imamtittel diskuteres høyt på sosiale medier

Signalene man sender når man annonserer med tittelen «sykehusimam» kan fort tolkes at det legges opp til at stillingen må bli besatt av en imam fra et bestemt trossamfunn – og at det må være en mann.

Kanskje sykehuset og andre offentlige institusjoner heller bør gå for en mer nøytral tittel? Her har man en gylden mulighet til å finne en egen stillingsbetegnelse. Hva med islamsk omsorgsarbeider eller sjelesørger? Kanskje stillingen kan deles på to personer. En imam knyttet til et trossamfunn og en muslimsk kvinnelig samtalepartner/omsorgsarbeider. Ja, takk til begge deler! Relevant kompetanse, erfaring og utdanning bør vektlegges tyngre enn kjønn og tilknytning til en moské. 

Ut fra erfaring er kvinner like egnet som menn i rollen som sjelesørger eller samtalepartner. Noen ganger spør pasienter faktisk etter å snakke med en kvinne, og ved å møte pasienten etter vedkommendes behov, tar man pasienten i sårbare situasjoner på alvor. 

Ved rituell vask av lik eller andre ritualer så er det fullt mulig å avtale med en imam fra ønsket trosamfunn. Det er slik samtalepartnere fra blant annet buddhistiske og jødisk tro har løst det. Ved visse ritualer ble rabbinere fra synagogen eller munker fra templet tilkalt. En imam er strengt tatt en som leder bønn og besitter nødvendigvis ikke kompetanse, utdanning eller erfaring innenfor samtalepraksis og sjelesorg. Allmennkunnskap om islam og å kunne lese koranen på arabisk er selvfølgelig viktig kompetanse å ha. I tillegg å kunne møte pasienten der vedkommende er, enten det er via støttesamtaler, åndelig veiledning innenfor islam, og undervisning i kulturforståelse overfor helsepersonell. Men den viktigste egenskapen bør vel være relevant utdannelse og kompetanse? 

I bunn og grunn er det ikke viktig hvilket teologisk grunnlag og kjønn en eventuell «sykehusimam» bør ha, kanskje stillingen må deles på to personer? 

Med den raskt voksende befolkningen av muslimer i vestlige samfunn, er det viktig å utvikle en bedre forståelse av helsebehovene og bekymringene til den muslimske minoriteten. Mangelen på forståelse av samspillet mellom religiøs innflytelse på helse- eller sykdomsadferd for muslimer kan ha en betydelig effekt på tilbud om likeverdig helsetjeneste. Da tenker jeg det er hensiktsmessig å ha litt kunnskap om andre kulturer, tro og livssyn, og være åpen for andre tilnærminger enn det som er etablert praksis. Sorg, død og sykdom representerer en betydelig livshendelse som ofte resulterer i store sosiale, psykologiske og åndelige overganger. Den riktige personen bør være klar over islams rolle for hvordan muslimer takler sykdom, sorg og død.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere