Line Alice Ytrehus

Alder: 59
  RSS

Om Line Alice

Jeg engasjerer meg i spørsmål om menneskeverd, sosial rettferdighet, inkludering og menneskerettigheter, nærmere bestemt bl.a. i flyktninger, urfolk, integrering- og ekskluderingsprosesser, i forskningsetikk og grunnlagsproblemer i studier av kulturelt mangfold.

Følgere

Forsvarer Til Helhet konverteringsterapi?

Publisert 5 måneder siden

Styreleder i Til Helhet Ole Gramstad Jensen hevder i en kronikk i Vårt Land 23.12.20 at de ikke praktiserer konverteringsterapi. Likevel har de engasjert seg mot forslaget om å forby konverteringsterapi. De mener forbudet er unødvendig og at det strider mot religionsfriheten. Det er kanskje ikke underlig.

Tor Håkon Eiken, nestleder Skeivt Kristent Nettverk (SKN)

Elisabeth Meling, lokallagsleder Skeivt Kristent Nettverk Bergen 

Line Alice Ytrehus, professor i interkulturelle studier, NLA Høgskolen og styremedlem i SKN Regnbueakademiet

For bare halvannet år siden i den famøse serien om konverteringsterapi med Morten Hegseth i VGTV, fremstod Til Helhet som forsvarer av praksisen. De drev med «sjelesorg rettet mot personer som sliter med sine seksuelle følelser». Formålet var «å gi håp om at endring er mulig». De arrangerte også seminarer med den britiske pedagogen Mike Davidson, som er en ledestjerne for kristennasjonalistene som innførte LHBT+-frie soner i Polen. Han påstår at han kan kurere homofili og ble derfor utvist fra British Psychodrama Association (BPA). 

Hva gjør Til Helhet nå? Vi håper at de gjør seg kjent med dagens kunnskap om seksuelle minoriteter og skadevirkningene av konverteringsterapi (se menneskerettighetsrapporten SIGO fra 2020). Vi inviterer Til Helhet til å bli med i kampen for likeverd. Vi er generelt bekymret over at mange kristne organisasjoner er tvetydige om overgrep i Guds navn. 

Ole Gramstad Jensen innrømmer i kronikken at «det kan gå galt om noen forsøker å styre prosessen for noen andre». Sjelesorg er en asymmetrisk maktrelasjon basert på tillit. Derfor er det avgjørende at skeive ikke utsettes for sjelesørgere som mener at det å være homofil er feil, av samme grunn som en melaninrik person ikke bør utsettes for en rasistisk sjelesørger. Dessverre gjør ikke kristen tro oss immune mot overtro, vranglære og konspirasjonsteorier. Det kan få fatale følger. 

Hvorfor konverteringsterapi er en menneskerettighetssak
Konverteringsterapi er «behandling» av skeive personer basert på troen på at seksuell orientering eller kjønnsidentitet kan og bør endres. Den kalles terapi, behandling og sjelesorg, og bygger på en falsk ide om at LHBT+personer er syke, spesielt syndige, eller skadelige. Den har ingen medisinsk eller annen vitenskapelig begrunnelse og representerer en alvorlig trussel mot helsen og menneskerettighetene til ofrene. «Behandlingen» kan bestå av manipulering med psykoterapeutiske metoder, bønn og demonutdrivelse. Resultatet er ofte store lidelser, smerter og langvarig psykiske og fysiske skader. Dette skjer i alle verdens regioner, også i Norge. Unge er særlig utsatt. På verdensbasis er 4 av 5 ofre under 24 år. 

Ifølge FNs uavhengige ekspert for beskyttelse mot vold og diskriminering basert på seksuell orientering og kjønnsidentitet (SIGO) er all konverteringspraksis ydmykende, nedverdigende og diskriminerende og brudd mot menneskerettighetene. Ofrenes opplevelse av maktesløshet og ekstrem ydmykelse skaper dype følelser av skam, skyld, selvforakt og verdiløshet. Demonisering og sykeliggjøring av skeive bidrar til å opprettholde vold og diskriminering og skaper etterspørselen etter konverteringspraksis. Det virker som det primært er i kristne miljøer konverteringsterapi skjer. Den omtalte menneskerettsrapporten argumenterer for at utøverne av overgrepene bør dømmes etter torturkonvensjonen. Den har Norge forpliktet seg på, men sjansen er trolig liten for at det skjer. 

Hvor langt rekker religionsfriheten?
Religionsfrihet er en grunnleggende rettighet både i Grunnloven og i menneskerettighetene, men frihetsrettigheter stopper der de krenker andres menneskeverd. Man kan tro hva man vil, men ikke alt kan praktiseres. Likeverd og beskyttelse av menneskeverdet er styrende i menneskerettighetene. Religionsfrihet omfatter derfor ikke retten til å skade andre. Et eksempel er ordspråket «Den som elsker sin sønn, tukter ham tidlig.» I gamle dager så mange det som nødvendig å slå ulydige barn for at de skulle skikke seg vel som voksne. Tukten ble begrunnet med Bibelen. I dag vet vi at oppdragervold ikke virker etter hensikten, og at vold er skadelig selv når intensjonen er god. Med barnets beste til grunn, ble det forbudt å rise barn både i hjem og skole. Det er få i dag som vil si at forbudet hindrer religionsfriheten. På samme måte kan konverteringsterapi være farlig selv om intensjonen er god i deres øyne. Å forsvare overgrep i religionens navn kan sette både religionen og religionsfriheten i vanry. Når vers i Bibelen blir brukt for å begrunne oppdragervold, vold mot homofile og transpersoner, slaveri, heksebrenning eller kvinneundertrykkelse er det etter vår oppfatning vranglære. Forbud mot å krenke andres grunnleggende menneskeverd er derfor ikke en trussel mot religionsfrihet. Tvert imot. Når kristne organisasjoner og talspersoner har tvetydige holdninger til overgrep i Guds navn setter de religionsfriheten på spill.

Kristen tro, vitenskap og menneskerettigheter

Vi kristne er kalt til å formidle Evangeliet –budskapet om kjærlighet og nåde. Jesus inviterte barn, tollere, spedalske og andre personer som datidens samfunn så ned på og ga dem håp. Som kristne leser vi bibelen i lys av Kristus. Derfor bør vi slå ring rundt mennesker som blir nedverdiget, mobbet, diskriminert og demonisert på grunn av den de er. Det er også selvmordsforebyggende. Jesus viser oss hvordan vi kan møte mennesker som de er, der de er. Åndens frukt er ikke lidelse, men kjærlighet. Tro, vitenskap og menneskerettigheter kan forenes. Selv om all vitenskap kan endres ved ny forskning må vi handle i samsvar med det vi hittil vet for å handle etisk forsvarlig. Med andre ord er det både medisinske, psykologiske, menneskerettslige og teologiske grunner til ikke å utsette vår neste for konverteringsterapi og forkynnelse som skader og ekskluderer. 

I Skeivt Kristent Nettverk  er vi opptatt av den ukrenkelige verdien i ethvert menneske, og at det beste for hver enkelt er å leve autentiske liv i anerkjennelse og samsvar med hvem man er.   Håpet er at organisasjoner som Til Helhet endrer holdning til skeive og ser hvor ødeleggende konverteringsterapi er. 

Gå til innlegget

Overrasket over NLA-eiernes styringsiver

Publisert over 1 år siden

Ingen forskning vil la seg binde av forhåndsdefinerte syn. Det strider både mot vitenskapelige og etiske premisser.

Kåre Berge, professor i teologi, NLA Høgskolen

Line Alice Ytrehus, professor i interkulturelle studier, NLA Høgskolen

Generalsekretærene i tre av NLAs sju eierorganisasjoner, Normisjon, Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet, inviterer til debatt  i Vårt Land der de, oppsummert, hevder at NLA Høgskolen bidrar til mangfold i høyere utdanning ved å stå fast på en konservativ linje i homofili- og samlivsspørsmål. I korthet går denne ut på at personer med homofil legning må velge sølibat. De krever ansattes lojalitet mot et slikt verdisyn. Lojaliteten må få  «praktiske konsekvenser», men hva den består i, er ikke uttrykt. Gjelder det ansattes privatliv, tro og/eller vår faglige virksomhet? Slik skapes det igjen usikkerhet om hvor langt de ansattes akademiske frihet  i realiteten strekker seg. Mener de at det ved NLA kun er lov å forske på samlivsetiske spørsmål dersom en kommer frem til konklusjoner som støtter deres egne syn? I så fall er forskernes frihet i henhold til Universitets- og Høgskoleloven i fare.

Generalsekretærenes krav om ett syn i dette saksfeltet er etter deres mening, nødvendig for å sikre mangfoldet i høyere utdanning. Vi finner det imidlertid vanskelig å forstå at enfremmer mangfold ved å hindre mangfold. I motsetning til trossamfunn som kan definere sin tro og sine medlemsvilkår så smalt de vil, kan ikke en akkreditert høgskole drive med noen form for ensretting i forskning og undervisning. NLA har selvsagt et mangfold i det faglige arbeidet. Faglig virksomhet drives på vitenskapelige premisser, der ulike fag og ansatte kombinerer tro og verdier, fag og vitenskap på ulike måter i ulike situasjoner. Ansattes synspunkt på homofili er ofte faglig irrelevant. Eierorganisasjonenes lære i enkeltsaker er irrelevant om det ikke er nettopp dette som er forskningstema. Enhver student skal møtes med respekt og omtanke. Studentene har krav på bred faglig orientering og høy kvalitet i fagene de studerer. 

Generalsekretærene synes å mene at de må pålegge NLA ett bestemt syn for å sikre at institusjonen bidrar til institusjonelt mangfold. I så fall er i hvert fall ikke problemstillingen at det konservative synet har dårlige arbeidsvilkår hos oss, men at flere lærere som har andre oppfatninger, opplever dette som vanskelig. I debatten om forskningsfrihet, har Rektor understreket retten til å ytre ulike syn, og det er vi glade for. Våre styringsdokumenter kan tolkes annerledes.

Det virker som om de tre generalsekretærene ikke forstår dynamikken i høgskolesektoren. Ingen forskning vil la seg binde av forhåndsdefinerte syn. Det strider både mot vitenskapelige og etiske premisser. Vi forsker ikke for å tilfredsstille eller legitimere ett bestemt syn i samfunnsdebatten. Forskningens samfunnsoppdrag er å gi kunnskap, innsikt og forståelse i de sammensatte temaene som de ulike fagene fordyper seg i. Til dette hører det en kulturkritikk, samfunnskritikk og selvkritikk som  uttrykt  i  NLAs formål.  Utenomvitenskapelige hensyn kan ikke gi en fasit som overstyrer forskningen uten å frata den legitimitet og troverdighet. Å styre høgskolen etter enkeltanliggender som eierorganisasjonene er opptatt av, er uforenlig med vitenskapelig praksis og med høgskolens formål. 

Lærere på NLA bidrar i en rekke nettverk med nyansert forskning og undervisning. Noen av konklusjonene vil ikke nødvendigvis samsvare med de syn og oppfatninger som eierorganisasjonene står for. Det er dette mangfoldet som legitimerer våre læreres deltakelse i slike nettverk. Det samme mangfoldet gjør at våre samarbeidspartnere og oppdragsgivere kan være trygge på at forskningen skjer etter anerkjente, vitenskapelige og etiske prinsipper. Dette gjelder også undervisning og publisering.

 Kompleksiteten ser vi bl.a. når det forskes på barns oppvekst i familiestrukturer som ikke lever opp til det monogame, heterofile ekteskapet. Innenfor teologi kan bibelforskningen gi rom for ulike konklusjoner som ikke uten videre bekrefter organisasjonenes idealer. Det gamle testamentet, for eksempel, forutsetter en ekteskapsform hvor jentas alder var 12-14 år mens mannens var ti år eldre. Nå kalles det barneekteskap. Familiestrukturen var gjennomgående patriarkalsk. GT forutsetter familiestrukturer som er svært forskjellige fra de vi aksepterer i dag . De etiske og samfunnsmessige konklusjonene en teolog trekker av slike observasjoner, er ikke uten videre gitt og kan ikke pålegges. En samfunnsforsker vil kunne konstatere at et registrert samboerskap  gir bedre beskyttelse for barn og mor i dag enn et ekteskap gjorde for 200 år siden.  Ekan påpeke ulike tolkninger og praksiser av ekteskap og samboerskap i ulike kulturer og hvorfor noen aksepterer barneekteskap og flerkoneri. Igjen kan konklusjonene for vår egen samfunnsdebatt, f.eks. om asylgrunnlag for slike familier på flukt til Norge, være ulike.

Mangfoldet og samvittighetsfrihet, også i forståelse av spørsmålene med samlivsetisk relevans, er avgjørende for at NLA skal ha den akademiske troverdigheten vi er avhengig av. Det er det samme mangfoldet som gjør at institusjonen er så stor og sammensatt som den er. NLA Høgskolen utgjør med sine 2500 studenter og nesten 300 ansatte et internt mangfold. Hvor mange av disse som deler de idealene de tre generalsekretærene synes å implisere i sitt brev, er vanskelig å anslå. Trolig vil kun en liten minoritet studenter  identifisere seg med verdidokumentets syn på homofili og samliv. En stor del av lærerne er også uenige i så begrensede svar på disse spørsmålene. Også når det gjelder prest og sjelesorg kan en spørre om det er klokt å legge et ensrettende perspektiv på tjenesten og formidlingen av evangeliet til mennesker i livskrise. De ønskene som de tre generalsekretærene har, vil ikke kunne oppfylles på en så stor høyskole som NLA. Den typen ensretting som disse ønskene kan implisere,  rammer særlig teologi. Med slike eksterne begrensninger, risikerer teologi å miste sin vitenskapelige legitimitet.

Gå til innlegget

Nesten like utopisk

Publisert over 2 år siden

Hvilken betydning har menneske­rettighetserklæringen hatt, og hvilken betydning vil den få fremover?

Tenk om alle mennesker fikk oppfylt sine menneskerettigheter; ingen tortur, ingen politiske fanger, ingen grunn til å frykte­ forfølgelse, ingen sult, ingen rasistisk diskriminering, ingen krenkelse av menneskeverdet – for en skjønn visjon!

Visjoner og håndverk. 

Verdenserklæringen er et resultat av fantastiske humanitære visjoner og et solid diplomatisk håndverk. Den ble vedtatt i FNs generalforsamling 10.12.1948. Den er ­basert på ideen om grunnleggende menneskeverd og likeverd mellom alle mennesker uavhengig av kjønn, legning, farge og fasong og av om man er lek eller lærd, rik eller fattig.

Visjonen er dessverre like ­aktuell og nesten like utopisk nå som før. Virkeligheten når ikke opp til idealene, men det ­betyr ikke at idealene er uvesentlige. Menneskerettighetene gir et språk som den lille mann og kvinne kan bruke mot statens og andre makthaveres overtramp. Sammen med demokrati og rettsstatsprinsipper, beskriver menneskerettighetene grunnleggende forutsetninger for gode, verdige liv og fredelige, politisk stabile samfunn.

Stor betydning. 

Hvorfor har menneskerettighetene så stor betydning?

Upopulære minoriteter får et redskap til å forsvare seg

Menneskerettighetene gir myndigheter, bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner etiske­ prinsipper å handle ut fra når vanskelige situasjoner oppstår, og et vern mot overtramp og maktmisbruk

De gir oss normer og verdier som vi kan stå sammen om, og som forsvares og begrunnes på tvers av religiøs, politisk og ­nasjonal tilhørighet

Menneskerettigheter er et ideal alle stater hevder de strekker seg etter

De er diplomatiske redskap i internasjonale relasjoner

Verdenserklæringen er basis for FNs arbeid. Alle medlemsland i FN har sluttet seg til verdenserklæringen. FN driver et rapporteringssystem som holder myndighetene i medlemslandene ansvarlige. Her spiller sivilsamfunnet en avgjørende rolle for å holde politikere og styresmaktene ansvarlige for brudd.

Det er først og fremst statene som har plikt til å sikre innbyggernes menneskerettigheter, men rettighetene må forsvares nedenfra, av folk flest. Mange stater har gjort store fremskritt, for eksempel fra diskriminerende lover mot kvinner og minoriteter til anti-diskriminerings­lover og lik rett for loven.

Truet på livet. 

Når det gjelder rett til utdanning, rett til nødvendig helsehjelp og kvinners rettigheter kan vi se store fremskritt de siste 70 år, mens når det gjelder overvåking, forfølgelse og flukt har situasjonen forverret seg sterkt. Ifølge FNs høykommissariat for flyktninger UNHCR lever 25,4 millioner på flukt (85 prosent av dem i utviklingsland), og mange menneskerettighetsforsvarere, skribenter, journalister, studenter og akademikere blir truet på livet ulike steder i verden.

Også Norge har gjort fremskritt. Med den nye Likestillings- og diskrimineringsloven som trådde i kraft ved årsskiftet i fjor, har norske innbyggere fått en norsk lov i samsvar med Rasediskrimineringskonvensjonen av 1965. Den gjør det mulig å stille arbeidsgivere og myndigheter til ansvar for usaklig diskriminering, uavhengig av diskrimineringens årsak og hensikt.

Diskrimineringsloven gir også et lavterskeltilbud for å ta opp mistanke om diskriminering i Diskrimineringsnemda. Et annet eksempel er Vergemålsloven som tidligere ble brukt til å umyndiggjøre demente og andre med nedsatt psykisk funksjonsevne. Dagens lov begrenser en verges rett til å ta beslutninger mot den andres vilje.

Feil retning. 

Forbudet mot ansiktsdekkende plagg i høyere utdanning, vedtatt i fjor, er imidlertid en endring som etter mitt syn går i feil retning. Det rammer en liten og marginalisert gruppe, kvinner med nikab. Det begrenser deres rett til å kle seg i samsvar med deres tro. Forbudet er særlig problematisk dersom noen av kvinnene ikke bærer nikaben frivillig fordi det begrenser deres mulighet til utdanning.

I den fremtiden vi ser konturene av, der endringene skjer stadig raskere, er det viktig å utdanne folk med et etisk motstandskraft og vurderingsevne. Derfor er det viktigere enn noen gang med kunnskap om hvordan menneskerettighetsregimet fungerer.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere