Magne Kongshaug

Alder: 3
  RSS

Om Magne

Følgere

Velbegrunnet Pride?

Publisert rundt 3 år siden

Deltakelse i Pride-parade er ikke "mot rikare mål å trå".

Generalsekretær i KFUK-KFUM, Øystein Magelssen,  hevder at kirkens aksept av likekjønnet vielse er  reflekter og teologisk velbegrunnet, og anvender denne tro som ett av flere argumenter for å delta i Pride -parade under mottoet: «Vær deg selv. Ta ansvar for andre».

Motforestillinger. En kan imidlertid være tilhenger av kirkelig vielse av likekjønnede par ut fra verdslig-humanistiske tanker om likeverd og ikke-diskriminering- uten også å ville delta i Pride-parade, bl.a. fordi Pride ikke tar hørbart avstand fra gjentatte skifter av partnere, en rastløs praksis,  en form for prostitusjon, betalt som ubetalt – som kan forandre  personligheten i negativ retning, enten en er homofil eller heterofil, etter min oppfatning og erfaring.

Pride tar heller ikke avstand fra polygami, oralsex, rektalsex. - Ikke at jeg vet hvordan folk flest lever sine samliv, men jeg erkjenner at Gud vil at ethvert menneske skal bestrebe seg på å leve sømmelige liv, enten en er gift eller ikke. Såpass respekt bør en ha for menneskeverdet, samfunnet og Gud at vi stundom minner hverandre om nettopp det.

Enn videre, ifølge Kirkemøtet er kirkelig vielse av likekjønnede ikke teologisk velbegrunnet på entydig vis; idet et betydelig mindretall hevder at vielse av likekjønnede er uforenlig med Nytestamentlige tekster. Grunnet denne uenighet skal det derfor være rom for to ulike syn i Dnk på ekteskapet -enn så lenge, legger jeg her til; kristnes deltakelse i Pride-parade og annen sekularisering kan jo bidra til at rommet for to syn i kirken etterhvert blir betraktelig redusert, enn si tillatt.  

Sammendratt: Pride-parade er for meg en verdslig bevegelse, med usunne profane sider, en internasjonal strømning som dels motarbeider mor-far-barn tradisjonen og essensielle kristen verdier. -Så for meg er deltakelse i Pride-parade ikke i tilrådelig grad «mot rikare mål å trå».

Skriftforståelse I følge Jesu løfte og kristen tankegang skulle Guds Hellige Ånd lede kristne til hele sannheten. Og Helligånden leder selvsagt ikke en spesiell gruppe kristne til å mene at kirkelig vielse av likekjønnede er greit og riktig, og en annen gruppe til å påstå det motsatte. Ved lesning av Bibelen kan også ikke-kristne se, uten nødvendigvis å godta, at tekster advarer eksplisitt mot likekjønnet sex og ekteskapsbrudd, og impliserer at  ekteskapet er en gudgitt ramme for  samliv mellom mann og kvinne. Det har de aller fleste kristne forstått og trodd gjennom mer enn 1900 år.

Men ikke minst vestlig kultur har forandret seg i  rasjonalistiske og verdslig -profane retninger de siste århundrer, nå så mye at de aller fleste av oss,  lek som lærd, har blitt mer eller mindre influert/betatt/tatt/bedratt av disse forandringens vinder, med opprinnelse ikke minst i klassisk gresk filosofi og Opplysningstidens rasjonalisme.  Og det er et ubestridelig faktum at forandret livssyn/kulturelle kontekst påvirker lek som lærd, inkludert selvsagt  ens  teologi og tolkning av Skriften, enten forandringen i den enkelte sjel er av sekulærpolitisk eller  religiøs art, eller begge deler.     

Faglig uenighet. Ikke minst fagteologer/historikere tenderer mot å tolke bibelske tekster ikke primært i henhold til deres egentlig innhold, men ifølge den enkeltes livssyn/verdensanskuelse, som påpekt av Albert Schweitzer i en avhandling publisert tidlig i forrige århundre (jfr. Gyldendals forkortete utgave  «Jesu liv i forskningens lys», 1969). Spesielt protestantismen har en tilbøyelighet til å neddempe Jesu krav til kulturelt noenlunde akseptabelt nivå, mente Schweitzer. Også han var  imidlertid et barn av en rasjonalisme som fornekter mirakler og hever at Jesus kun var et menneske - enskjønt med unikt edel innflytelse, ifølge Schweitzer og utallige med ham. Også bøker av andre fremragende  teologer/historikere, som Mark Allen Powells «Jesus as a Figure in History How Modern Historians  view the Man from Galilee» (1998), «The Jesus Quest» av Ben Witherington III (1997), «How God became Jesus» av Michael F. Bird og medforfatter (2014),  demonstrere eksistensen av et bredt spektrum av løpende faglige uenighet om Jesu identitet og om hva han og Paulus egentlig mente.  

Bruken av såkalte objektive kriterier innen moderne historisk kritisk teologi er m.a.o. ofte en temmelig subjektive affære. Ikke minst ateister og agnostikere forstår selvsagt Skriften på annet vis enn kristne flest, idet de anvender samme/lignende faglige kriterier på ulikt vis, i henhold til egen agenda/oppfatning.

Det sagt: Heldigvis fins der blant kristne teologer også  apologeter av Guds nåde, også her på berget. Espen Ottosen er én av mine favoritter. Og Åste Dokka er i hvert fall utfordrende; i en kommentar nevnte hun at hun hadde funnet noen perler i teologien; jeg anbefaler henne å vise dem frem for VLs lesere.     

Mye teologi til tross, som den store, uforglemmelige  humanisten Albert Schweitzer hevdet: «Det trengs intet lærd formynderskap for å lære å kjenne og forstå Jesus … som var fylt og bestemt av håpet om Guds rike»

Magne Kongshaug, Risør, medlem av Dnk.

Gå til innlegget

KrF & Pride. Sant?

Publisert rundt 3 år siden

Tom Landås, leder i Haugesund KrF, har trolig bred støtte innad i partiet for deltakelse i Pride-parade. Alle andre norske partier støtter nå opp om Pride-parade, meg vitende, og  KrFs leder Knut Arild Hareide har tidligere deltatt.  Er det så galt da?

Støtte til Pride-parade er for mange en måte å vise inkluderende holdninger og respekt for medmennesker og deres veivalg, og ikke minst for Landås gjelder det å ære budet om å elske sin neste som seg selv.   Som Henrik Asheim og meningspartnere hevder, er homobevegelsen mye mer enn bevegelsen FRI og dens agenda (VL, 2. juli).

Ens deltakelse i Pride-parade betyr altså ikke nødvendigvis at en aksepterer adferd som polygami og grenseløs sex. Men for meg er det et varsko at ledende krefter bak Pride-parade ikke har tatt offentlig avstand fra slik adferd. Sex er ikke alltid av det sunne slaget, og stundom ikke det samme som ekte kjærlighet. Kondom løser ikke ethvert etisk dilemma. Det fins holdninger som verken gagner den enkelte eller samfunnet - og som står Guds vilje/Evangeliet imot.

Sofie S. Sæbø hevder at valgfriheten Gud selv har gitt oss innebærer også at vi må respektere andres valg om ikke å tro, eller å tro på en annen måte enn vi selv gjør (VL, 3. juli), men nevner ikke at det skaper sorg i Guds hjerte, og i mange troendes hjerter, når andre velger bort Gud. «Hva vil et menneske gi til vederlag for sin sjel»?

I følge kristen oppfatning er fortapelsens mulighet en realitet. Kristne i særdeleshet, og KrF spesielt,  er derfor ikke kalt til å gjøre folk til lags på alle tenkelige vis. Derimot er vennlige advarsler/formaninger mot usunt levevis både nestekjærlighet og samfunnsansvar, i lys av Den Hellige Guds vrede over alskens synd - og i kraft av Guds nåderike, frifinnende og frigjørende evangelium!  Altså, ikke bare har vi ansvar for egen måte å leve på, som Sæbø hevder innledningsvis; kristne ikke minst er også dels ansvarlige for andres liv og valg, også fordi egne «frie» valg er kulturelt betinget, hvilket betyr at påvirker hverandre, i større eller mindre grad; og vår norske kultur er på mange vis en troløs kultur der samlivsbrudd er vanlig og gudsfrykt med nøysomhet for lengst har gått i landflyktighet, mens vi – heterofile som homofile - dyrker våre mange avguder som havesyke, status, alskens sex.

Overfor våre høyeste aspirasjoner har vi alle lidd – og lider - nederlag, etter nederlag, miserable stunder og tider. Mange med meg kan si med Augustin: «Jeg forvillet meg i min ungdom bort fra deg min Gud. Jeg ble et fattigdommens land». Den enkeltes og samfunnets miserable tap av gudgitt mening, er relatert til våre ofte selviske tanker og gjerninger.

 Jesus gikk til les miserables, ikke for å godta våre synder, men for å lege sjelenød og nå den enkelte med evangeliet – altså for å gi den enkelte oppreisning og blanke ark, nytt livsmot og liv som er selve livsløpet verdig.   Jesu sannhet er frigjørende, den, ved å forplikte en til å alt som er sant og rett, edelt og sømmelig, hevder kristne. Motsatt, når vi synder mot det beste i vår sjel, tramper vi på egen verdighet, til skade for en selv og andre.

Pride-parade og regnbueflagget bidrar lite positivt til at mennesker får hjelp til å sette gode rammer for sin identitet og seksualitet i særdeleshet, mener flere enn meg (sml. Alexis Lundh, VL 21. juni). Pride- parade synes å fokusere altfor ensidig på dyrking av menneskets «frie» vilje  og i for liten grad på Skaperens oppbyggelige og beskytende rammer.

Kjærlighet til  sannhet, gode gjerninger og mennesker inkluderer altså å advare seg selv og andre mot lyster og gjerninger som står sunnhet og Guds evangelium imot. Normoppløsning er skadelig for både den enkelte og samfunnet (sml. Grenseløs visjon (om kirkens påståtte nære forhold til FRI), Rolf Magne Haukalid et al, VL 25. juni). Spesielt  kan kristnes support av Pride-parade forfalle til falsk fred- og -ingen-fare forkynnelse, i strid med eksempelvis Misjonsbefalingen!. 

Så, jeg deltar ikke i Pride-parade - for å unngå å gjøre meg medskyldig i andres synder, i hvert fall på det viset! - KrF, partiet som har fått min stemme gjennom decennier, bør snarere advare enn oppfordre  medlemmer og sympatisører til å ta del i Pride-parade. KrF har ikke råd til å miste flere velger, ikke råd til å øde kraft og tillit og tro på uklok snillistisk ettergivenhet. 

Gå til innlegget

Meteoritten og virkeligheten

Publisert nesten 4 år siden

Forskning om den historiske Jesus er avhengig av virkelighetsbildet den enkelte forsker tolker og arbeider innenfor.

Virkelighetsbilder. Forskning om den historiske Jesus er avhengig av virkelighetsbildet den enkelte forsker tolker og arbeider innenfor. Det har historiker Per Bjarne Ravnå rett i (VL, 11. oktober). Han har spurt seg om det er mulig å tro at Paulus virkelig fikk et møte med Jesus, møtet som ifølge Apostlenes gjerninger skjedde mens Paulus var på vei mot Damaskus for å arrestere kristne, da han plutselig ble omgitt av et blendende lys, som Paulus oppfattet å være forbundet med en person som talt til ham og svarte ham: « Saul, Saul, hvorfor forfølger du meg ?» «Hvem er du, Herre ?». «Jeg er Jesus, han som du forfølger» (jfr.  Agj 9). Men Ravnå tror ((mest på) at Paulus  ble blindet og slått til jorden av  lyset og trykkbølgen fra en hypotetisk meteoritteksplosjon i atmosfæren, idet en virkelig meteoritteksplosjon i 2013 i Tseljabinsk avgav sterkt lys og kastet folk til jorden. Så, en fortumlet Paulus, med dårlig samvittighet over å forfølge kristne, innbilte seg at det var Jesus han møtte (Ravnå). – Men var det noen i Tseljabinsk som  oppfattet eksplosjonen som en talende person med vettug  info?

Ravnå stoler tilsynelatende på meteoritthypotesen, og han omtaler kun én av aktene om Paulus’ omvendelse. Om vi antar med Ravnå at Lukas har tålelig korrekt gjengitt Paulus’ vitnesbyrd om hendelsene  utenfor Damaskus, så er det også rimelig å godta gjengivelsen av de andre aktene.

Paulus mente at  Jesus bød ham å gå inn i Damaskus for der å bli fortalt hva han måtte gjøre (Agj 9; sml. kapitlene 22 og 26). Det var nærliggende for Paulus å søke hjelp der, vil kanskje Ravnå hevde. I et syn i byen så imidlertid Paulus en mann, Ananias, som skulle  komme inn til ham og helbrede øynene hans. At Paulus fikk vite navnet til Ananias i synet, kan neppe være en etterdønning av «meteoritten»? Og hva med Ananias, hørte og så han sine egne tanker da han fikk vite, tilsynelatende  av  Jesus, at Paulus skulle få synet igjen ved ham, Ananias, som også fikk vite hvor i Damaskus Paulus oppholdt seg, og hvilken beskjed han skulle meddele Paulus, en mann han hadde hørt om og fryktet! Paulus fikk synet igjen - og kalt til utvalgt redskap for Herren, ifølge Agj!

Den enkleste og minst spekulative forståelse av tekstene er, mener jeg, at Jesus er oppstanden og kan vise seg  og kommunisere med mennesker på ulike vis! Både Ananias og Paulus fikk tilsynelatende et møte med den oppstandne Kristus. Dertil er jo Agj i resonans med mainstream i NT!  - Ikke sant? 

«Bekreftelsen». Ravnå mener at forskjellen i konklusjoner vi trekker ut fra samme kilder  ikke bygger på forskjellige metoder eller teknikker,  og heller ikke på forskjellige tenkemåter, men at forskjellen stikker mye dypere. Ja, på et vis, kan en kristen forklare, i lys av Jesu info til Nikodemus: Ingen kan erfare Guds rike uten sinnets fornyelse, ved Guds inngrep! Så dyp, så lite overflatisk, så unik er kristen tro. Eia, var vi der! Uten troens forankring i Kristus, kan fornuften (og moralen) snus hvor som helst! (jfr. Pascal).

Fossiler? Nei, vi er ikke alle fiksert i fordommer. Millioner er kommet til tro på evangeliet de siste hundre år, ikke få er ekskristne,  spesielt i vestlige demokratier, andre tviler. Ulike «naturlige» motforestillinger til tross, mon ikke Jesus er den Personen NT sier at han er?  - Etter møtet med Kristus, ble en blindet Paulus innforstått med at han hadde vært en blind veileder for blinde – før han lærte Jesus å kjenne!   

Magne Kongshaug, Risør

          

Gå til innlegget

KrF: Ikke så flaut som du tror

Publisert nesten 4 år siden

To innlegg i Vårt Land 23. september viser viktige utfordringer KrF står ovenfor.

To innlegg i Vårt Land 23. september viser viktige utfordringer KrF står ovenfor.

I det ene etterlyser tidligere redaktør ­Erling Rimehaug politisk substans som motpol til andre sentrumspartier, som Ap og Høyre. I det andre insisterer redaktør Berit Aalborg at KrF må se fremover, ikke bakover. Hun minner også om en ungdomspolitiker som for noen tiår siden foreslo, dels spøkefullt, slagordet: «Stem KrF, det er ikke så flaut som du tror».

I dag er det samme slagordet brennaktuelt. De tilsynelatende tapte sakene (som abortlov og ekteskapslov), samt fallende medlemstall, fallende dåpstall, fallende kirkelige vielser de siste 20 år, og en nokså parallell nedgang i andel stemmer til KrF, som resulterte i at Hans Olav Syversen engang ikke kom inn på Stortinget ved siste valg, er klare indikasjoner på at kristelig ikke er spesielt attraktivt blant et stort flertall av velgere.

Jeg tror at Knut Arild Hareide forstår dette. Folket har beholdt noen av de kristne verdiene i verdslig-sekulær drakt, men i mye mindre grad en fungerende tro på Jesus Kristus og åpenbaringssannheter.

Magne Kongshaug, Risør, medlem i Dnk

Gå til innlegget

Bibelens lydighetslære under angrep

Publisert nesten 4 år siden

I samråd med befolkningen har Den norske kirke neddempet skriftsteder i Bibelen om livets to utganger, kallet til omvendelse og misjonering, samt tekster om ekteskap, skilsmisse, gjengifte, seksualmoral, havesyke.

Hva slags «Gud» er det, som setter våre råd og tilbøyeligheter foran egne råd? Skal vi tro Bibelen, så klager Gud gjentatt og gjentatt over ulydighet. Tekster om eksempelvis Job, nesten-ofringen av Isak, de mange utfordrende ord tillagt Jesus i de fire evangeliene - er ment å vise hvor ekstremt høyt Gud verdsetter tillit og lydighet.  

Neddempingen av sentrale bibeltekster har nå høstet så bred aksept, at motstand på historisk og bibelsk grunnlag fremstår som udannet, foreldet tenkemåte. Den liberale toleransen, den nye ortodoksien, er økende intolerant mot annerledes tenkende (jfr. D.A Carson The Intolerance of Tolerance, 2010; A.J. Køstenberger og M.J. Kruger The Heresy of Orthodoxy, 2010). Det som for noen tiår siden var illegitimt, er det i dag nærmest tabu å ta avstand fra!

What’s next? – Når myndigheter likestiller religioner og hellige skrifter som omtrent like lite troverdige, om ikke uttalt - så er selvsagt også kirkens og Nytestamentets (NTs) påstand at Jesus er Veien og Livet og Sannheten under sterkt press.  

Om Jesus er Herre, hvorfor kalles ikke folket hørbart og følbart til omvendelse i det offentlige rom? En halv million nordmenn som for 20-30 år siden trodde, tror ikke lenger, etter egne utsagn. De flest av oss er fanger under mammons åk, av nokså fri vilje.  

Ulydighet ødsler kirkens evangeliske kraft, gir inntrykk av feighet og/eller at kirken gir skeptikere rett i at mye i Bibelen er lite troverdig!

Gud tvinger ingen til gode gjerninger. Mennesker har frihet til å velge mellom godt og ondt, er ansvarlige for sine gjerninger (sml. 1 Peter 2, 16). Se verdens nød! Se egen skyld. Se vår alles tilskudd til «det ondes problem!   Se ulydighetens konsekvens!      

Lydighet, hva er det? Jesus ba oss om å be og arbeide for at Guds vilje skal skje på jorden som i himmelen. En hovedrøst i NTs fire evangelier kaller oss til å bli hørere og gjørere av Herrens vilje, her og nå; røsten fortsetter i hele NT ikke minst i Jakobs brev og Peters første brev. Summen av de ti bud og evangeliet er at vi skal elske Gud og vår neste av all vår kraft og styrke, ved villig å samarbeide med Gud, ved tro på Jesus. Den som elsker meg, holder mine bud, sa Jesus (Joh. Kapitlene 14 & 15); uten hans virke i våre liv er det umulig å bære gode frukter til Guds behag (jfr. Joh. 15; Gal 5,22; Mat 3, 10-12). Troen på Guds og Kristi nåde, dvs. den slags tro som holder seg nær Gud (sml. Jakobs brev 4,8; Jesaja 1, 16-20), oppveier den enkeltes tilkortkommenhet, dekker over våre skrøpeligheter (Evangeliet). Den troende krediteres nåde, rettferdighet, frelse.  Derfor kunne Jesus si til sine feilbarlige disipler: Dere har holdt mine bud (Joh. 17). Også Paulus kaller til samarbeid med Gud, idet Gud virker i oss å ville og gjøre etter hans gode vilje (Fil 2, 12-13; Ef 2, 10). - Hele Bibelen advarer på det sterkeste mot å gi etter for selviske lyster og begjær som står Gud og nesten imot (se f. eks. Matt 3, 11; Gal 5, 19-24; Kol 3,5;1 Peter 1, 13-19).

Når hunder kan lære lydighet overfor sine eiere, så kan vel også mennesker lære lydighet overfor Gud, med Gud som læremester og giver av kraft og nåde? (jfr. Jesaja 35,8).

Budene og nåden motsier folk som er på utkikk etter urett. Ifølge profeten Jesaja sukker Gud: Bare du ville akte på mine bud! Da skulle din fred bli som floden! 

Ja, hadde vi mennesker villet etterleve Bibelens oppfordring om måtehold og vennlighet og rettferdighet, ved Nådens veiledning og kraft, så hadde sannhet og rettferd regjert på kloden, tror jeg; vi hadde vært sunnere, fred og glede i sjel og sinn ville vært vanlig, vi hadde tenkt og handlet til hvermanns beste, æret Skaperen og livet, alt liv - og unngått menneskeskapte klima- og økokatastrofer!

En hovedgrunn bak verdens nød er deggingen av makt, profitt, status og sex, ublutt kombinert med selvros og svermerisk tro på menneskers evner til å redde både verden og egen luksus. Jesus sa jo at ingen kan tjene både Gud og Mammon!  Grådighet, profittøkonomi, katedral lar seg ikke forene! Noen forstår dette, blant dem pave Frans og fornuftige økofilosofer (jfr. Filosofiprofessor Arne j. Vetlesen For vår jord, VL, 7. sept.) Ja, fromhet fins i mang leire. Flere personer som ikke kjente Kristus kalles i NT for rettferdige! Herren bevarer sine fromme sjeler (salmisten).  Det dere har gjort mot én av disse mine minste, har dere gjort mot meg, er Kristi solidariske dom!   Kor eksistensielt alvorleg!  

Avguderiet selvdyrking. Hvor ble ærefrykten av? Er ikke Skaperen kilden til all fornuftig og kjærlig higen på kloden etter å redde skaperverket fra urettferdighet, forurensning og feber? Har ikke historiens Herre også inspirerte opplysningstidens agenda mot undertrykkende strukturer og fastlåst tenkning - og gitt impulser og vett til vitenskapelig tenkning og gjennombrudd? I Guds lys, ser vi lys; Gud oppklarer vårt mørke; Skjønnhet og evighet har Gud lagt ned i våre hjerter. Sier Bibelen. Sangerinnen Jenny Lind skrev til H.C. Andersen:” Ikke noe er renere enn kunsten, for den drar oss opp mot han som ga den …” (C. Skovgaard-Petersen, Under Nåden). J.S. Bach tilegnet Gud sine verker! Hørt Bachs opphøyede «Jesus, bleibet meine freude»? - Men Vi moderne sekulariserte tar rosen for «eget» verk, mens det gode ved utviklingen (ikke utingene) trolig er Herrens gjerning. Gud står den stolte imot, men gir den ydmyke nåde!   Verdens uro tiltar. Vi ruster opp. Men vil ikke Gud være vekter … ?  (jfr. Lukas 19, 41-42)

Renessanse! Jeg har begynt å lære at rettroenhet av partipolitisk, økonomisk og/eller religiøs art, frakoblet tålsomhet, barmhjertighet, bjelken i egne øyne, forvolder harde hjerter, selvgodhet, avstand. På den annen side, Jesu råd mot å fordømme, er ingen unnskyldning for å tie om rett og galt. Måtte tekster som taler for økonomisk rettferdighet, om å ta vel imot fremmede i nød, vise vennlighet mot venn som fiende, naturforvaltning, anstendig seksualitet - og selvsagt om Guds og Jesu Kristi nåde, Bibelens essensielle budskap, måtte slike tekster bære frukter i våre liv, bli mer eksistensielt virksomme - i samarbeid med mennesketjenlig multikulturell innsikt og visdom!  

Magne Kongshaug, medl. i Dnk, Risør

           

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere