Magne Kongshaug

Alder: 3
  RSS

Om Magne

Følgere

Kirken, KrF og Bibelen: en skilsmisse?

Publisert nesten 3 år siden

De fleste i dette landet er nå mer opptatt av fotball og annen sport enn av Evangeliet. Folk flest bryr seg lite om hva Bibelen egentlig sier, men oppfatter seg som å være nestekjærlige - og har havnet på at likekjønnet ekteskap er greit.

 

Det blir meg fortalt av Kirken at likekjønnet ekteskap lar seg begrunne  ut fra  Bibelen og dens nestekjærlighetsbud. Og KrFs Per Lunde mener at det er mange kristne og potensielle  KrF-velgere som tolker kjærlighetsbudet slik at ordnet, trofast samliv mellom to som elsker hverandre er greit. Han mener også at KrF - allerede før Bekkevolds vielse av et lesbisk par- har åpnet opp for andre samlivsformer enn tradisjonelt ekteskap.

De sitater jeg har sett av partiprogrammet er så tvetydige at de kan tolkes etter eget forgodtbefinnende. Jeg kommer ikke til å stemme på KrF om ikke lederne står frem og åpnet innrømmer sine holdninger til kontroversielle spørsmål. Det er  bra med unge liberale Bondevik som etterlyser åpenhet og selv innrømmer hva han står for.

Også vi konservative i spørsmålet om ekteskapet  er selvfølgelig klar over nestekjærlighetsbudet. Vi tror at Skriftens konkrete moralske anvisninger er de beste for  oss mennesker og fullt forenlig med nestekjærlighetsbudet – slik Bibelens forfattere oppfattet dette budet. Bibelen forbyr- absolutt konkret - sex mellom likekjønnede, og forbeholder ekteskapet kun for mann og kvinne.

Anvendelse av nestekjærlighetsbudet som godkjennelse av likekjønnet ekteskap er altså ikke basert på Bibelen, men på synsing, forenlig med tilstanden i vårt kulturliberale, sexorienterte samfunn. Det er derfor neppe bare undertegnede som føler seg fremmedgjort i Dnk.

De fleste i dette landet er nå mer opptatt av  fotball og annen  sport enn av Evangeliet. Folk flest bryr seg lite om hva Bibelen egentlig sier, men oppfatter seg som å være nestekjærlige - og har  havnet på at likekjønnet ekteskap er greit.

Hva blir det neste som blir greit på sexens område?  FRI, Fifty grades of Shade, Ex on the Beach, kjønnssykdommer, bare en begynnelse?

Hvorfor er homodebatten så viktig for mange? Jo fordi det er Bibelens troverdighet, Kirkens og KrFs  grunnvoll, som er under skyts. Dersom billedlige tolkninger av konkrete utsagn aksepteres, eller at Bibelens forbud mot homosex kun var av foreløpig karakter, så kan en «bevise» hva som helst med Bibelen i hånd!

Jesus Kristus er menighetens hode.  Kristus sier ikke til en del av sin «kropp» at likekjønnet ekteskap er greit og til andre deler at det er illegitimt!

Menneskehjertet har ikke forandret seg mye.  Også  i tidligere århundrer hadde mennesker erfaringer av nedverdigelse og over sterke, kjærlige følelser. Vi har alle visse bører å bære, enten vi er hetero- eller homofile. Uansett så er vi kalte til å ta våre kors opp å følge Herrens ord og befalinger! 

Noen ikke-kristne vet hva Bibelen sier om homosex. Undrer meg på hva  de egentlig mener om kristne  som pretenderer at Bibelen er forenlig med legalisering av likekjønnet ekteskap! 

Det er  forståelig at likekjønnet par ønske gjensidig forpliktende ramme for parforholdet, men jeg og mange med meg mener at det er selvbedrag å hevde at likekjønnet ekteskap er forenlig  med Bibelen!   

Slikt liker ikke avisa Vårt Land å høre   om lenger! - Eller?   

-Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør

Gå til innlegget

Krf: selvinnsikt og ærlighet i søkelyset.

Publisert nesten 3 år siden

Tendensen i Krf er at partiet er i ferd med å bli for likt andre partier.

 

Da vi møttes i går, ble min venns første spørsmål: Nå Magne, hva mener du om Krf, om partiets kommunikasjonssjef som har giftet seg med en kvinne-  og som ble viet av partiets familiepolitiske  talsperson i et parti som sier at ekteskapet skal være mellom mann og kvinne? 

Vi ble straks enige om at det var lite klokt. Når han spontant reagerte negativt, så er det trolig en utbredt reaksjon blant folk som vanligvis ikke stemmer på Krf!

Bortsett fra én gang  har han ikke stemt på Krf tidligere, og sa seg  enda mindre tilbøyelig til å gi sin stemme til Krf etter  denne affæren! Som prest er Bekkevold for likekjønnet ekteskap, som politiker tilsynelatende ikke. Slik dobbelthet skaper ikke tillit.

Ettersom samfunnet og ekteskapet er blitt sekularisert gjennom skilsmisser, verdslig levevis, politiske valg vil kanskje ledelsen i Krf vinne flere stemmer enn de taper på åpenhet  om deres personlige holdning(er) til  ekteskapet.

Ens forhold til ekteskap/familie påvirker  ens holdning til surrogati og ande utfordringer i tiden. Uansett om en tror at en vinner eller taper stemmer, så bør åpen oppriktighet være primært anliggende.

Gitt Krfs kritiske stilling nær sperregrensen. Hvorfor er stillingen slik? Andre partier bygger dels på kristne verdier. Men hovedårsaken er nok den vi helt ikke vil vite av og fortrenger: at kristne verdier har fallende «aksjekurs» i vårt samfunn.

Allikevel, noen som vanligvis stemmer annerledes.  kan kanskje stemmetaktisk på Krf for å få partiet inn på Stortinget som en  motstrøms stemme, for demokratiets skyld. Uniformert A-4 tankegang skaper sløvhet. Noen ga jo sin stemme til Venstre av tilsvarende grunner. På den annen side har mange nå meldt seg ut på grunn av omtalte vielse.    

Ledelsen har åpenbart ikke forstått stormen som måtte komme! Hvordan er det mulig at partiets ledere ikke innser at en betydelig fraksjon som sympatiserer med Krf, selv om de er imot likekjønnede ekteskap,  også er motstandere av Dnk s holdning til den nye ekteskapsloven?

Det er kunstig å skille skarpt mellom politikk og tro. Alle har jo en tro av ateistisk eller religiøs art; og ens tro påvirker selvsagt ens politiske holdninger!

Hvorfor skal vi stemme på et parti der ledere ikke er åpne om egne holdninger?  Deres holdninger skinner allikevel igjennom tausheten; og har stor innflytelse på partiets være eller ikke være.

Tendensen i Krf  er at partiet er i ferd med å bli for likt andre partier. Da er det på tide med en tenkepause! Kanskje fortsetter jeg min lange tradisjon med å stemme på Krf. Kanskje!

Magne Kongshaug, Risør.

Gå til innlegget

Kampen mot polarisering: et gode?

Publisert nesten 3 år siden

Det norske samfunn er ikke det beste av alle tenkelige samfunn. Utfordrende tale er nødvendig om vi skal nå frem til et bedre samfunn og en bedre verden

Kampen mot polarisering: et gode?

Religionshistoriker Ingrid vik  spør: « Er vi på vei mot et samfunn der særrettigheter og enøyd  identitetspolitikk utfordrer fellesskapet? Der  polariseringsagenter setter den politiske dagsorden? 

Etter min oppfatning er et samfunn som vil avskaffe eller redusere former for polarisering som utfordrer flertallet i  strid med seg selv, et advarende sykdomstegn!  Flertallet har ikke alltid rett. Takk for at vi ennå har et bredt politisk spektrum her til lands, så politiske viljer får bryne seg mot hverandre og kanskje komme frem til levelige kompromiss.

Mange regimer har ikke tålt polariserende motsigelser. Tør jeg minne Vik og andre om Lenin, Stalin, Hitler, Mao, Pol Pot osv.? 

Den røde Lenin forsøkte å utradere kristendommen, først ved lokking gjennom skrifter av opplysningstidens franske «enlighteners and atheists», men da det ikke lyktes, ga han fritt leide til The League of militant Atheists. Før 1917-revolusjonen fantes 66 140 prester og 39530 kirker i den russiske ortodokse kirken, men bare 6376 prester i slutten av 1940 årene, og kun 950 kirker var i funksjon i 1940 (Alister McGrath Why God won’t og away, 2010).

Også vi er på vei - tilsynelatende - mot et samfunn som ikke verdsetter kristne verdier, verdier som dels motarbeides, dels tilpasses folkemoralen, og dels neglisjeres i utbredt grad. Bibelens Gud spottes på VLs Verdidebatt.no!

Et fellesskap på vei mot hedenskap, er selvsagt intet ønskelig fellesskap, fra kristent ståsted. Resultatet vil ikke bare bli intoleranse ovenfor kristne med bibelske holdninger, men et dekadent samfunn.  Vil Gud ikke være bygningsmann … ! -  Så jobber også PST forgjeves!

Vi roper ikke så høyt lenger mot to såkalte likeverdige syn på ekteskapet. Men lider, sårene lar seg ikke lege, for Ordet forblir det samme.

Og jo da, mange av oss kristne er i stand til å ha både to og tre tanker i hodet samtidig. Men vi godtar ikke alle tanker/holdninger. Kristen misjonering er like polariserende som den er nødvendig. Jesus er Veien, ikke en snillistisk modellert jesus-utopi som godtar enhver holdning, men Jesus Kristus!

Jeg har stilt to spørsmål, ett til Sunniva Gylver; ett til Vårt Land (se VL, 17. august). Spørsmålene oppfattes nok provoserende og polariserende.  Så er det vel «best» ikke å besvare dem, unngå å ta stilling, for ikke å provosere lesere og kanskje miste abonnenter?

Ikke få i dette samfunnet er blitt  definert ut på sidelinjen, som en man må holde avstand til, i hvert fall inntil videre! På politikeres vis!  

Det norske samfunn er ikke det beste av alle tenkelige samfunn. Utfordrende tale er nødvendig om vi skal nå frem til et bedre samfunn og en bedre verden. 

Magne Kongshaug, Risør

 

 

Gå til innlegget

Tro på tvers

Publisert nesten 3 år siden

Mener Gylver at personer som tror på Jesus etter islamsk syn kan bli frelst? Ettersom hun ønsker å være tydelig på sin tro, håper jeg at hun vil gi VLs lesere ett tydelig svar!

Dialog mellom kristne og muslimer kan  gi økt forståelse på tvers; vi er alle mennesker med brokker av et gudsbilde i oss - med felles  genuin lengsel etter trygghet og sannhet. Så, «kristne og muslimer bør …  stå sammen  der det er mulig. Men ikke underslå at kristendom og islam skiller lag i de aller viktigste spørsmålene» (Espen Ottesen (VL 14.august). 

Ifølge katolikk Ragnhild Helena Aadland Høen:   "Alt som er godt og hellig i verdens store religioner, skyldes på en hemmelighetsfull måte Guds gjerning" (andakt, VL 2.august). Også hun er klar på at Sønnen Jesus er Veien til Gud.

Ved interreligiøs samtaler kan en bli så sympatisk overfor hverandre at ulikheter kan virke relativt uvesentlige, så uvesentlig at en forståelsesfullt tilpasser/demper sine respektive oppfatninger; eller en blir enig om å forbli uenige. Men det blir jo ingen omvendt til Kristus av! 

 Innen islam er Jesus respektert som en budbringer fra Gud, men islam fornekter at Jesus er vår himmelske Fars Sønn som tok vår alles  syndeskyld på seg. Det er kjernen i kristen tro som islam fornekter, 

Vi ønsker ikke « å relativisere forskjellene som finnes mellom kristendom og islam, og vil begge være en tydelig stemme på vegne  av hver vår tro», skriver prest Sunniva Gylver i en kommentar til reaksjoner på hennes og Bushra Ishaqs bok «Tro på tvers» (VL, 10. august). Jeg har ikke lest boka og forholder meg til det hun skriver i VL.

Mener Gylver at personer som tror på Jesus etter islamsk syn kan bli frelst? Ettersom hun ønsker å være tydelig på sin tro, håper jeg at  hun vil gi VLs lesere ett tydelig svar!

Gylver tror ikke «på å true mennesker til tro ved å skremme med helvetet, snakke ned andres veier,  eller redusere dialogen til et rent verktøy for evangelisering slik hun ser Ottesen står i fare for å gjøre»

Her tenderer hun, synes jeg, mot å være på linje med - eller å appellere til - tidsåndens sekulær-multikulturelle forventninger til dannet oppførsel i liberale demokratier: En skal ikke true med helvetet. Men gjør  Ottesen det? Helst skal en heller ikke evangelisere, men vise ærbødighet for andres tro. Under tidsåndens åk er kompromiss 1. bud og polariserende tale uønsket. Jesu ord, derimot, var og er radikalt polariserende!  

Et flertall innen politiske og intellektuelle eliter tror ikke at absolutte gudgitte sannheter finnes. Ulike religioner likestilles derfor som omtrent like sanne og/eller usanne. Kristendommens autoritet har  vært fallende gjennom mer enn 150 år innen liberale europeiske nasjoner.

Under tidsåndens åk finnes nå bare et lite mindretall på ca. 4 % blant USA elite-scientister tror (2007) at bare en religion er sannere enn andre, hvilket impliserer at noen innen dette lille mindretall tror at islam er sannest, andre at kristendom er sannest! Om norske akademikere er mindre skeptiske  til kristendom, er tvilsomt.

Tro på tvers er det for øvrig mye av innen kristne menigheter!  Der finnes relativt uvesentlige forskjeller mellom pinsevenner, lutheranere, baptister, katolikker, osv., men  alle kristne leire er enige om at Jesus er Guds Sønn som bar menneskehetens synder, og således eneste vei til Gud.

Noen har imidlertid latt seg fenge  for  eksempel  av Marcus Borgs såkalte «opprinnelige kristendom»!  At noen kaller seg kristne uten å tro på at Jesus tok på seg vår alles syndeskyld ved stedfortredende lidelse, er en annen side ved tidsånden, som også kler seg i religiøs drakt, som en lysets engel.   

Langt viktigere enn dialog mellom ulike religioner i en tid da tusenårige og eldre kirker i vest-europeiske nasjoner rystes i sine grunnvoller, er det at kristne skikker sitt eget hus, og at kristne i alle leire reiser seg og forkynner og  forsøker å etterleve  Sannheten de tror på!

Misjonsbefalingen er en kjærlig befaling for dem som lever under Kristi åk, et ork for dem som hører  Guds ord kun som krav!  Alle religioner er ikke like gyldig, det er ikke likegyldig hvem eller  hva en tror på!  Ifølge Sønnen Jesus!

Også avisen Vårt Land befinner seg i en slags bredsporet, for ikke  å si avsporende dialogmodus med et stort mangfold av  mer eller mindre uforenlige trosoppfatninger! Mon noen blir kristnet på det viset? VL er ikke  ment å være et menighetsblad. Men VLs intensjon er vel  å påvirke leserne i kristen retning? 

Undrer meg på om Vårt Land mener at Jesus kun er én av flere veier til Gud? Og hva mener Sunniva Gylver om den saken?

Som nevnt vil Gylver være en tydelig stemme på vegne av sin tro. Men er det ikke umulig å være tydelig ved Guds Hellige Ånd uten uforbeholdent å anbefale Jesus til andre?  Det er jo Jesus - med Faderens velbehag - som er giver av Ånden, og Ånden peker alltid kun på Jesus som Veien for  syndere, etter kristen tro! Det er bare den som ved Guds nåde av hele sitt hjerte (alle personlighetens sider) søker Gud, som finner Gud!

Hvordan blir dialogen om noen uforbeholdent forteller om Jesus som Veien, gjerne kombinert med et personlig vitnesbyrd? Ofte faller ordene på steingrunn, eller blant kratt og tistler. Når Jesu ord ikke fikk plass i hjertene, gikk han videre for å plante sitt ord i mottakelig jord.

Skremme til tro? Gylver tror ikke på å true mennesker til tro ved å skremme med helvetet. Det gjør hun rett i. For det er absolutt umulig å skremme noen til genuint levende tro på Jesus Kristus og hans evangelium!  Den person som ved  Guds nåde opplever seg som ufrelst/fortapt ved Åndens virksomhet i sjelens dyp (Salige er de fattige i ånden!), bare den kan reelt ta imot Guds tilgivende nåde. Ekte gudstro kan bare fødes ved levende forkynnelse i henhold til Jesu ord! Tror kristne.

Jesus advarte mot fortapelse, ikke for ensidig å skremme, men primært for å vekke og frelse! Fortapelsens mulighet var for Sønnen Jesus et eksistensielt faktum. Men Han visste vel ikke bedre?

Om vi kristne ikke inkluderer fortapthet og fortapelsens mulighet i vår tro, hvem/hva tror vi da egentlig på? Jesus kom for å frelse fortapte!

Magen Kongshaug, Risør, medlem i Dnk

Gå til innlegget

Hvor bærer det hen?

Publisert rundt 3 år siden

Gudstro/ikke-tro blant USA topp naturvitenskapsfolk og folk flest i europeiske nasjoner

Vitenskap og naturvitenskap i særdeleshet har hatt økende stor  autoritet post Darwin, de siste 150 år. Holdninger blant spesielt  fremragende scientister påvirker lek som lærd, ikke bare i vestlige nasjoner. Richard Dawkins’ bok  «The God Delusion» (2006) skal ha blitt ulovlig oversatt og nedlastet 3 millioner ganger i Saudi-Arabia (ifølge et intervju med Dawkins i 2016; kilde: Wikipedia).   Anno 2005 trodde for øvrig 80 % av islendere, dansker, svensker og franskmenn, 78 % av japanere og 72 % av nordmenn at mennesker nedstammer fra dyr (New Scientist). 

Gudstro på 1900-tallet. Innen  naturvitenskapelig toppsjiktet har andelen som tror på en personlig Gud avtatt drastisk , fra nesten 30 % i 1914 til 7 % i 1998  (Larson og Witham, Nature, 1988; Scientific American, 1999).

1998-talene referer til et spesielt toppsjikt, nemlig medlemmer i  The National Academy of Sciences (NAS), en av verdens fremste vitenskapsselskap, med over 2000 medlemmer, hvorav flere hundre fra   andre  nasjoner enn USA. Sosiologene Elaine H. Ecklund og Christopher Scheite (ES) bekrefter i en rapport  i 2007  at religiøs tro  er relativt lite utbredt blant topp scientists innen 7 ulike fagfelt ved 21 USA elite-universiteter. 

I ES-undersøkelsen mente et stort flertall at det er grunnleggende sannheter i mange religioner; men under 4 % at det er mest sannhet i bare en religion (Kilde: ES «Religion among Academic Scientists», 2007.

Siste nevnte funn impliserer spesielt at andelen blant USA scientister som favoriserer kristendom som den mest sanne religion trolig er adskillig lavere enn 4 %; idet  kristne var i mindretall blant de spurte.

En tendens i undersøkelsene til LW og ES er at tro på en personlig Gud er mindre utbredt blant superstatus  NAS -medlemmer enn blant fageliter flest.

 I tidligere århundrer var nesten alle fremragende scientister i vestlige nasjoner kristne (John Lennox «God’s Undertaker, Has Science buried God»?, 2009 ). Men allerede tidlig i forrige århundre hadde  altså bare ca. 1/3 av toppscientister tro på en personlig Gud. Så innen akademia ikke minst skjedde mye  sekularisering før stor økning i allmenn velstand (jfr. VL, Kenneth Haug, VL, 30 juli).

I Europeiske nasjoner flest er andelen med gudstro blant topp fageksperter neppe høyere  enn ved USA elite- institusjoner. I vår sekulariserende/relativiserende vestlige  epoke tror nok også mang en lek kristensjel  at Jesus Kristus er kun én av flere mulige veier til Gud (jfr. Marcus Borgs og likesinnedes agenda).

I EU har kristendom tapt mye av tidligere innflytelse; eksempelvis nektet ledende politikere  å ta inn i Eu-konstitusjonen en bemerkninger om kristendommens betydning for Europas utvikling (jfr. Professor i historie og religionshistorie Philip Jenkins «God’s Continent Christianity, Islam, and Europas Relgious Crisis», 2007, sidene 38-39), selv ikke etter stort trykk fra populære pave John Paul II (Joseph Ratzinger and Marcello Pera «Without Roots», 2006, siden 34-38). For detaljer om (kultur)kristendommens fortsatt utbredelse/innflytelse  i Europeiske nasjoner, se Jenkins, 2007.

I undersøkelse gjennomført av Norsk Monitor i 1916 svarte for første gang flere  “nei” på spørsmålet om de tror på Gud, 39 %, enn de som svarte ja, 37%. (Vårt Land, 2016).  I den norske befolkning er nå andelen ikke-troende omtrent den samme som ved eliteuniversitetene i USA for 10-20 år siden. 

Gudstro blant norske fageksperter  er nesten helt sikkert mindre utbredt enn blant folk flest- hvilket stemmer med mitt mangeårige inntrykk ved en større sentral norsk forskningsinstitusjon.  

Varsko. Kristendommens autoritet blant lek som lærd  er fallende. -Spesielt funnet at tilsynelatende adskillig færre enn 4 % % blant elite-scientister i USA holder kristendom som sannere enn andre religioner, bør sjokkere og  vekke noen og enhver!  

Modernitetens fornektelse av absolutte sannheter/verdier og ditto tendens mot likestilling av  religioner, kulturer , verdier rir nå  vestlige demokratier - mot stupet? Eller, er det fortsatt mulig å forandre kursen ved å kalle folk til omvendelse?

Ja, hvor bærer vi hen? Kommer det en vekkende motreaksjon, nytt liv av døde, eller hører vi drønn av hovslag? (jfr. Billy Graham «Drønn av hovslag, de fire rytter i Åpenbaringen», 1984).   

Synden er at de aller fleste av oss ikke lenger tror på Herren Jesus på fungerende vis; sml. Joh 16, 8-9 . Guds nåde er ment å kunne temme menneskets destruktive sider. Men hvor ble det av Nådens frukt (Joh 15.5), hvorfor valgte vi så ofte å gå forbi de gode ferdiglagte gjerninger? (sml. EF 2, 10;  Joh 15,14)?

Etter min mening har Herrens kall «Følg meg!» blitt neglisjert i kristen forkynnelse i nylige decennier! Vi er alle skrøpelige mennesker, og noen er tilsynelatende mer skrøpelige enn andre; av dem kan en visst intet forlange; hvilken nedvurdering!  - Og slik glemmer vi og underslår vi at alt er mulig for Gud, hvis Gud virkelig ønskes og slippes til!

Gud Herren  har tilsynelatende bevart en større eller mindre rest i vestlige nasjoner. Det har for øvrig Herren gjort gjennom 2000 år, til tross for all vår troløshet, alle våre avguder, knefallet for moderne ateist-scientisters forkynnelse inkludert, tross rått urettferdig fordeling av velferd, kiv og kriger.

Lys i  mørket er det at andelen av elite scientister i USA med en gudstro neppe er vesentlig lavere enn andelens av faste kirkegjengere i Norge. Og utenom vestlige «opplyste» demokratier har store vekkelser skjedd de siste decennier, i Sør-Amerika, Afrika, Asia (jfr. Philip Jenkins «The Next Christendom, The Coming of Global Christianity», 2011).

Magne Kongshaug, tidligere biofysiker, pensjonist, Risør

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere