Magne Kongshaug

Alder: 3
  RSS

Om Magne

Følgere

Søndagsnotat om gudstro

Publisert over 2 år siden

Når gudstroen falmer, dyrkes i stedet Mammon, grådigheten som ødelegger kloden og skaper skiller innen nasjoner og mellom nasjoner.

Etter å ha lest Torkel Brekkes innlegg om religionsfaget, tenker jeg dette (korriger meg om jeg tar feil):

Ingen bør vurdere kristendommens nåtidige og fremtidige potensielle betydning etter dens historiske overtramp, men etter dens høyeste intensjoner - som er å skape fred på jorden og ærefrykt for vår Skaper og Gud.    

Kunnskap om økologi, fysikk, biologi, matematikk, etc.  er selvsagt viktig. Men vitenskapelig og teknisk innsikt som ikke har genuint fundament i menneskekjær etikk, er livsfarlig, en stor trussel mot livets eksistens.

Den mest menneskekjære etikk jeg vet om, er Jesu benektelse av å besvare ondt med ondt, og befalingen om å elske og å gjøre godt - også mot fiender, og således å tjene nesten uavhengig av nasjonale, etiske og andre skillelinjer mennesker imellom.  

Verden er som den er fordi vi alle har neglisjert alle Guds bud - så vel som deres avlegger Menneskerettighetene.  Og det vil vi fortsette med, vi vil alltid først og fremst prioritere oss selv, budene vil forbli hovedsakelig papirbestemmelser, dersom vi ikke erfarer – ved levende gudstro - at budenes kilde er vår Skaper og Gud, universets oppholder.

Dersom vi menneskene virkelig trodde på at universets og livets opphav er Skaperen, og at Skaperens identitet og vilje  kan erkjennes/erfares ved troen på Jesu ord, ville vi – på tvers av alle nasjonale grenser, hatt hellig ærbødighet, for alle arter, for alt liv - for Guds klode!  

En menneskehet som har skapt napalm, kjernefysiske våpen, biologisk våpen, og global ufattelig urettferdighet, parallelt med forsøpling av skaperverket, er Bortkommen, all fagkunnskap til tross. Og står i fare for å ødelegge seg selv og alt liv.

Kloden har økende feber og krampetrekninger.  Fordi vi har forrådt Skaperens gode beskyttende bud! Når  gudstroen falmer, dyrkes i stedet Mammon, grådigheten som ødelegger kloden og skaper skiller innen  nasjoner og mellom nasjoner. -  Så viktig, Torkel Brekke, er genuin kunnskap om vår Skaper og Gud; egentlig mye, mye viktigere enn  faglig innsikt og teknisk ekspertise.      

KRLE er eget skolefag fordi Stortinget tror på at kjennskap til vår kristne kulturarv og kristen etikk, og til religion i alminnelighet, bidrar til samhold og lim i nasjonen. Dessuten er genuin gudstro en motstander av klasse- og raseskiller og, altså, av den høyst reelle menneskefienden: Mammon. Fortsatt fins en betydelig andel kristne i dette landet som mener at våre barn bør få lære, også på skolen, om klodens og menneskehetens Skaper og Gud - og om hvordan den enkelte kan lære Gud  å kjenne.  

Fordi mennesket er skapt i Guds bilde har det samvittighetspotensial, på linje med Den gylne regel, på tvers av etniske og nasjonale og kulturelle grenser - og uavhengig av type gudstro eller  mangel på sådan. Problemet er at denne samvittighet ofte er mer død en levende - grunnet våre beviste og ubevisste misgjerninger mot Gud og nesten. Tenker jeg, inspirert av Guds ord i Bibelen.  

Magne Kongshaug, Risør


Gå til innlegget

I møtet med en såkalt «språkløs og gudstjenesteløs tro» under begravelser, er biskop emeritus Tor B. Jørgensen ­kommet til at: «grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn. For, som Paulus skriver til filipperne: «I hans navn skal en gang hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»».Oscar Skarsaune: «Kjære medkristne i Folkekirken: Det er fint å være «bred» og «åpen». Det er kanskje også fint å være «landsdekkende». Men det er ikke det viktigste, og det er ikke avgjørende. Det viktigste er å være Jesu disipler, det avgjørende er å være fellesskapet av hans lærlinger. Bare når vi er det er vi på livets og vekstens side. Bare da har vi den kraften som frøet og surdeigen har. Bare da».

.

Professor emeritus Gunnar Breivik omtaler tre tankevekkende bøker i «ved en skillevei» (Vårt Land, 20. februar). Jeg har lest én av dem, Oscars Skarsaunes bok: Etterlyst: Bergprekenens Jesus. Har folkekirkene glemt ham. Tidligere omtaler av denne boka i VL av biskop emeritus Tor B. Jørgensen («Vær overbærende mot alle», 8.januar), og av daglig leder i Samarbeid menighet og misjon, Knut Hallen («Døpt -hva så?», 21. januar), nevnes ikke av Breivik; ei heller refererer Hallen til Jørgensens omtale.

Min omtale her tar utgangspunkt i anbefalingene på bokomslaget, som utfyller hverandre; og den inkluderer korte refleksjoner både over Skarsaunes bok og om omtalene til nevnte Breivik, Jørgensen, Hallen.

For Anne Sender i Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn, er Skarsaunes bok «et jordskjelv av en bok, som usminket beskriver de råe følger ekteskapet mellom kirken og statsmakten fikk for religiøse minoriteter, en «høyst relevant for lærd og ulærd, kristen, muslim eller humanist». 

Også for Egil Grandhagen, tidligere generalsekretær i Norsk Lutherske Misjonssamband, og prest Per Willy Wilhelmsen har boken vært en stor berikelse. «Skarsaune lar bibeltekstene utfordre leseren til det annerledes-livet Jesus har kalt oss til» (Grandhagen). «Jesu alternativ til makt til makt og tvang, er frøets og surdeigens kraft» (Wilhelmsen).

Prest og forfatter Eyvind Skeie formoder at «ikke alle vil si ja til alt som står her. Nettopp derfor bør vi lese denne boken - reflektere, lese og ta stilling - underveis mot morgendagens kirke», avslutter Skeie på bokomslaget, etter å ha nevnt flere spørsmål som Skarsaune «med faglig tyngde og engasjement utfordrer seg selv og oss med», inkludert disse: Hvorfor ble Bergprekenens radikale etikk erstattet av de ti bud i kirkens undervisning? Finnes det idemessig sammenheng mellom kristianisering og islamisering?  

En passentSkarsaune argumenter for at kristianisering (altså det å. tvinge folk til kirken ved lovgivning og straff for dem som brøt disse lovene) er beslektet med islamisering; og utreder  at den eldre Martin Luther prioriterte de ti bud i sine katekismer. Et av mange interessante kapitler hos Skarsaune er hans utredning av forskjellen mellom Luther tidligste skrifter og de han skrev etter bondeopprøret. De seneste skrifter bidro til å gjøre den protestantiske kirken til fyrstenes og etter hvert kongens kirke med tvungen deltakelse gjennom århundrer.  Den eldre Luther men at alle skulle kunne budene og oppføre seg deretter.   

Breivik: «Skarsaune tar oss med til de første kristne og tiden da menighetsfelleskap vokset frem nedenfra, med vekt på lære og liv, inspirert av Jesus slik han fremstår i Bergprekenen … et minimumskriterium for godt veivalg er at fremtidens kristne må finne veien gjennom fellesskap forpliktet på de første apostlers og virkeliggjøres nedenfra gjennom troendes aktive medvirkning. Hverken hensyn til paver, konsiler, sekulær fornuft eller politisk korrekthet må eller kan overstyre det». Breivik nevner en mulig svakhet, som Skarsaune for øvrig er klar over, at oppbygging nedenfra kan utfordre etablerte liturgiske rammer for gudstjenesten.

Hovedtemaet hos Skarsaune er, presiserer jeg, den absolutte kontrasten mellom jordiske riker og Guds kongerike, annerledes-riket der all makt og verdi-skalaer er snudd på hodet. Det å være lærling (disippel) og leve og herske i dette riket betyr å være alles tjener, med Jesu liv og ord som forbilde (jfr. Mark 10, 43-45). Spesielt skal ikke kristen tro påtvinges noen ved lov. Merk att bergpreken-budene radikaliserer de ti bud, nestebegrepet og Den gylne regel. «Alle etniske begrensninger er opphevet, alle mennesker har krav på godhet og hjelp etter samme lov, Den gylne regel … Du skal gjøre godt mot alle, også dine fiender, også dem som ikke tilhører din gruppe, din nasjon, ditt folk …» (Skarsaune, s.84).

De gode ting «Gudsrikets borgere mottar fra rikets konge … skal gis videre … Da trer surdeigens lov i kraft.. Men legger du det du har fått … til  oppbevaring, mister du til slutt det du selv har fått …»  (Skarsaune, s.69).

Etterfølgelse av Bergpreken-budene er ikke en betingelse for å bli frelst, presiserer Skarsaune, men er en forventet konsekvens av frelsen, ved troen på Jesus Kristus. Bergpreken-buden kombinert med evangeliet om syndenes forlatelse er til sammen «evangeliet om en ny begynnelse, evangeliet om et nytt liv» (Skarsaune, s. 75).

Også Hallen og Jørgensen gir Skarsaune rett i at vi trenger å bli utfordret på Bergprekenens radikale levesett - og å stå mammon imot. Hallen er imidlertid mindre overbærende enn Jørgensen ovenfor Folkekirkens medlemmer. I en verden som dyrker makt og rikdom, mener Hallen, må vi ikke være så livredd for å miste noen medlemmer at vi går på akkord med budskapet; da tar vi verken Gud eller mennesker på alvor. Han understreker dåpens forpliktelse, og nevner at Skarsaunes bok er en av flere som løfter frem sammenhengen mellom dåp og liv, Guds gave og vår innsats.

Frelsesteorien «Ved dåpen-alene» til Sturla Stålsett, tar Skarsaune ett oppgjør med.  For Det  nye testamente forplikter den troende til etterfølgelse av Jesu ord, på den smale veien: «… lær dem å holde alt det jeg har lært dere …».  Derfor er det «himlabra» med trosopplæring av små barn! (jfr. annonse i dagens VL).  

Forandring. Som Skriften og Luther mente, har evangeliet en forvandlende kraft - om det mottas. Så, Skarsaune tar et oppgjør med utsagn innad i Folkekirken av typen veien er bred -- som du er bra nok som du er.  Han skiller (skarpt) mellom troende og ikke troende, som Skriften gjør. Men blant troende bør en unngå A- og B- karakteristikker (Skarsaune).     

Treffer ikke?  Skarsaunes kritikk av dagens Folkekirke treffer imidlertid ikke, mener Jørgensen. Han mener bl.a. at  Skarsaunes definisjon av den troende kjernen i Folkekirken, den såkalte «nattverdmenigheten», er for snever (se nedenfor angående Jørgensens tro på gravkantens misjonerende evne). Han minner spesielt om at evangeliet har båret mye frukt under ulike historiske forhold. Skarsaune er neppe uenig, men mener at frukten ville ha vært mer utbredt og varig uten de mange århundrer med statskirkelige maktovergrep.  

Nattverdmenigheten. Bare et lite mindretall (1-2 %) av Folkekirkens medlemmer deltar ofte ved vanlige gudstjenester og nattverd. Denne tilsynelatende kjernen av medlemmene, kaller Skarsaune for «nattverdmenigheten innen Folkekirken; en slik deltagende menighet fins innen alle kristne   konfesjoner, globalt.  

Nå og før. Om en større andel kristne fins blant medlemmene i dagens Folkekirke enn i den protestantiske folkekirken på Luthers tid, vites ikke; men Luther selv mente at de aller fleste medlemmene i Folkekirken den gang ikke var ekte kristne, selv om alle hadde blitt døpt som småbarn!   (Skarsaune).     

Hvor utbredt er ekte/varig kristen tro? Skarsaune anslår  at kanskje 10-20  % av et folk i ulike nasjoner kan oppnå/ha en tro på Kristus Jesus som holder også under forfølgelser; estimatet er basert på graden av konvertering til islam under tidligere tiders islamisering av Midtøsten (Skarsaune kap. 12, s. 168). Om estimatet er forenlig med Herren Jesu ord i Matt 7, 13-14, vet bare Gud.

Skarsaune utelukker neppe at det blant medlemmene i Folkekirken, som sjelden besøker kirken, fins sant troende. Han håper imidlertid at flere skal ta sin tro mer på alvor og gjenoppdage i Bergprekenen (og nattverden) den frigjørende nådens evangelium (kap. 18) - til bevarelse, og som motkraft mot fortløpende sekularisering.

Apropos sekularisering. Skarsaune nevner at i Nederland kan sekulariseringen være bare et par tiår foran oss; anno 2015 trodde bare 14 % av nederlenderne på Gud (5 % er muslimer i Nederland), mens knapt 40 % av befolkningen er kirkemedlemmer. Det betyr at bare drøye en fjerdedel har et bevisst forhold til sine kirkers tro. Er det noen grunn til å tro at andelen er større i Norge, spør Skarsaune? Riktig nok er fortsatt mange tilstede ved barnedåp, konfirmasjon, vielse, julegudstjenester, begravelser. - Men hvem tar forkynnelsen varig til seg?  Jørgensen mener noe om nettopp det:

Ved gravkanten. I møtet med en såkalt «språkløs og gudstjenesteløs tro» under begravelser, er Jørgensen ­kommet til at: «grav­kanten er ­folkekirkas avgjørende locus confessionis, menighetens ­bekjennelsessted. I den folkekirkelige gravferden ­omgjøres møtet med livets sårbarhet, fortredelighet og takknemlighet til et levende håp om et møte med han som Gud har gitt et navn over alle navn.  For, som Paulus skriver til filipperne: «I hans navn skal en gang hvert kne bøye seg, i himmelen, på jorden og ­under ­jorden, og hver ­tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre, til Gud Faders ære!»».

Jørgensen konkluderer med at filippersitatene (2, 5; 2, 10) ikke er ekskluderende i forhold til det han vil kalle en ­inkluderende og åpen folke- kirketeologi, men utfyller og beriker hverandre. – Sant?

Tanken om «gudstjenestefri tro» og begravelsers frelsende evne («levende håp»), er sannsynligvis relatert til Jørgensens tro på at ingen går fortapt, tenker jeg; jfr. Jørgensens innlegg «Tid for å si det tydelig: ingen går fortapt», VL 1. okt. 2016.

Tro på begravelsers misjonerende evne og alles frelse høres velmenende ut, og er ment som det, men er urealistisk, tror jeg. Svært mange, ja, nesten alle godt voksne, også min kone og jeg, har vært i kirkelige begravelser mer enn én gang, uten å ha blitt omvendt av den grunn. Om begravelser på Smøla er et unntak vet ikke jeg; men Folkekirkens nyeste biskop Anne Lise Ådnøy har tenkt at alle som kom i begravelse gjennom året på Smøla var menigheten (VL, 16.mars).  Også sjømannsprest Arnfinn Eng har stor tiltro til at også gudløse mennesker får substansiell og meningsbærende hjelp av kirken i møtet med døden (VL, 20 mars).  Forhåpentligvis er det sant for en noens vedkommende

Livets to utganger. Skarsaune siterer, uten eksplisitte motforestillinger, fra  læreskriftet Didakjé om to veier; den ene livets vei, den andre dødsens vei; og fra Matteus  7, 13 «… For vid er porten og bred er den veien som fører til fortapelsen, … og smal er den veien som fører til livet, og få er de som finner den». Dertil siterer Skarsaune Jesu ord på at frafall er mulig, hvilket ofte har skjedd, mener Skarsaune, ikke minst under forfølgelser.  Frelse- for- alle-forkynnelse  er, etter min oppfatning, fred-og-ingen-fare synsing (sml. Jeremias 6, 14; 8, 15).  

Oppvekkelsene i Folkekirken, som skjedde etter Hans Nielsen Hauge, Gisle Johnson, Ole Hallesby og andre, har stilnet hen, etter Skarsaunes oppfatning (se Skarsaune, kapitlene  15 og 16). Derfor er det forståelig at Skarsaune og andre etterlyser vekkelse, i særdeleshet Bergprekenvekkelse.

Kirkevekst. En del unge engasjerer seg nå i tverrkirkelige fellesskap, som nevnt av Skarsaune, og mer nylig av Erling Birkedal, Førsteamanuensis i praktisk teologi (jfr. «Kirkelandskap i endring», VL, 26. februar). Hundrevis av unge tilslutter seg pinsefrikirker i Bergen og andre steder (NRK, Dagsnytt 19; 2. mars).  - Jeg er forsiktig avventende angående fortsettelsen og varigheten.

Frøet og surdeigen. Skarsaune ber oss altså stole på frøets kraft og surdeigens lov (Matt 13, 31-33). Men gjør vi det? Jeg tror de fleste av oss, som meg, må se beskjemmet ned. Men Evangeliet kommer den enkelte til hjelp: «Min nåde er deg nok»! Mer enn nok!

Lærlinger. Skarsaune er klar over egen - og vår alles skrøpelighet. Derfor understreker han at vi alle er livslange lærlinger helt avhengige av Jesu nåde og hans ord. I bokas siste kapittel, hilser han menigheten:

«Kjære medkristne i Folkekirken: Det er fint å være «bred» og «åpen». Det er kanskje også fint å være «landsdekkende». Men det er ikke det viktigste, og det er ikke avgjørende. Det viktigste er å være Jesu disipler, det avgjørende er å være fellesskapet av hans lærlinger. Bare når vi er det er vi på livets og vekstens side. Bare da har vi den kraften som frøet og surdeigen har. Bare da».

Siste ordet gir Skarsaune til Bjørn Stærks ransakende, formanende ord. Jeg har dog én sterk innvending: Stærk – som er selverklært ateist - etterlyser i sluttsitatet personer som eventuelt kan overbevise ham om legitimiteten av deres tro/livssyn, og da er det rart, synes jeg, at han ikke for lengst har funnet overbevisende eksempler i døperen Johannes mor, Elisabeth, Jesu mor Maria, Frans av Assisis, Hans Nielsen Hauge, William Wilberforce, paret Booth, Mor Theresa, Martin Luther King, Annie Skau, Mor Basilea Schlink, Mama Maggie, ei heller i utallige andre hverdagskristne som har tjent/tjener Gud i det stille, uten kjendisstatus.

Og viktigst av alt: Om Stærk ikke ser hvem Jesus ER, så vil han, mener jeg, neppe bli overbevist av livet til Jesu disipler, vi som kollektivt og individuelt er skrøpelige og feilbarlige, dog Herrens flokk som har del i Guds kongerike.

Stort sett treffer Skarsaune blink etter blink, synes jeg. Et mulig svakt punkt, er hans omtale av spebarnsdåp. Forutsetter dåpen tro, eller skaper Gud tro under dåpshandlingen?  Får barnet troen ved dåpen på grunnlag av fadernes og menighetens forbønn?

Disse spørsmålene utredes av Skarsaune, bl.a. på grunnlag av Luthers dåpssyn.  Men om Skarsaune har oppfattet Luther rett, så er min konklusjon at heller ikke Luther  hadde et noenlunde klart syn på hva som eventuelt skjer ved barnedåp; nokså avslørende mente Luther at det var et så komplisert spørsmål at bare de lærde burde befatte seg med det! Men Jesus sa at alle  hans disipler hører hans røst.

I opprinnelig kristendom var voksendåp utgangspunktet for seinere innføring av spebarnsdåp; voksendåp var betinget av grundig forberedelse og at en allerede var en troende i ord og gjerning (Skarsaune). Er det allikevel mulig at menighetens forbønn kan medføre at barnet gis Guds Hellige Ånd under dåpen, av nåde alene?

Teologer, Skarsaune inkludert, henviser til soldaten som kom til Jesus for å be ham helbrede sin tjener, og til kvinnen som bønnfalte Jesus på vegne av sin datter. Begge ble hørt. Tjenere og dattera ble friske på grunn av andres forbønn. Men  akk, det står intet i Bibelen om at de også fikk Den Hellige Ånd da de ble helbredet. Imidlertid, om barnet ved dåpen virkelig får Den Hellige Ånd, så får det vel også troen?

Uansett tentativt svar: Bibelen nevner ikke eksplisitt et eneste ord om det å døpe spebarn. Kornelius var en rettferdig mann med gudstro, men Guds Hellige Ånd fikk både han og alle i hans hus som hørte Guds ord - først da  Peter forkynte dem evangeliet. Gud gir Den Hellig Ånd til dem som lyder ham (Apgj 5,32).

Frelse er en frivillig sak; det presiserer både Skarsaune og Skriften. Tvang til frelse, er ikke Guds vei.  Dåp gir ingen garanti for varig frelse.  Et spebarn som blir døpt, har verken sagt ja eller nei til dåpen. En som ble døpt som lite barn, må - selvsagt - selv velge før eller seinere om vedkommende ønsker å følge Jesus og hans ord. Ingen frelses på autopilot! Anta at ingen døpte kan falle fra troen på Kristus. I så fall, er dåp det samme som tvangsinkludering i Guds rike. En absurd tanke!

Antiklimaks. Etter eget utsagn i boken ivrer Skarsaune stadig mindre etter å få gjennomslag for sine oppfatninger i lærespørsmål. Det er meg et antiklimaks; vi gjør alle feil, men kan lære av feiltrinnene. Forhåpentlig har Skarsaune ikke sagt fra seg verken innen Folkekirken eller med denne og andre bøker han har skrevet.

Boken til Skarsaune gir  mye nyttig historisk og dagsaktuell innsikt - til ettertanke og refleksjon, som bl.a. Sender og Skeie mener: Les den, du også!   

  

Gå til innlegget


Vi trenger rause kirker som tar grep og viser god omsorg, hevder lektor og forfatter Ragnhild Bakke  Waale (1. mars). Mange har fjernet seg fra kirken, mener hun, fordi «mennesker er blitt dømt fordi de ble skilt, ville gifte seg igjen, hadde barn utenfor ekteskap, var samboere, sto frem som homofile og så videre … De kjente seg dømt ut. Det var overtramp fra kirkens side. Noen ble nektet nattverd … Det ble sprik mellom hensikt og konsekvenser».  Så, kirken skal ikke være taus om sine synder, men bekjenne  dem og be om tilgivelse. Kirken må ha fokus på sitt oppdrag. Det er å peke på Jesus.  Hevder  Waale.

Hvilken Jesus? Fiksjonens Jesus som sier: vær den du er, du er bra nok som du er?  Eller den levende Jesus Kristus, som kaller den enkelte og folket til omvendelse og etterfølgelse? Han som lever og sier: Ta først ut bjelken av eget øye, før du tar ut splinten av din brors; og  døm ikke, for at du ikke selv skal bli dømt. I så fall  er det ikke bare Kirken som skal be sin neste om tilgivelse. Den bitre, som føler seg fordømt; og alle som følger mainstream verdslige holdninger, har også mye å bekjenne  for Gud og nesten - og  å bli omvendt fra, tenker jeg!

Sant nok, reell fordømmelse -og/eller opplevd fordømmelse - fra statskirken kollektivt og kristne individuelt har trolig holdt noen/mange borte fra gudstjenester.  Kirken skal være raus og ikke-fordømmende.  Men ikke på bekostning av Jesu og apostlenes ord!    

Kvinnen som ble grepet i hor. Folk ville steine henne. Men Jesus sa: den som selv er rein, kaste den første stein! Da trakk folket seg tilbake. Det må ha vært autoritet i Jesu stemme som avslørte hver enkelt av dem, tror jeg. Og Jesus sa: kvinne, heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort og synd ikke mer! Hor var ansett for å være en alvorlig synd, den gang. Hvorfor frifant Jesus henne? Jeg tenker at han som så inn i hjertene, hørte hennes stille bønn til Abrahams og Isaks og Jakobs Gud om tilgivelse og barmhjertighet. Etter frifinnelsen, sa Jesus ikke: fortsett med det vanlige livet ditt. Han sa: synd ikke mer! Hun ble trolig forandret («gjenfødt») av Jesu frifinnende ord til henne (Oscar Skarsaune). Likeså sa Jesus til en annen person som han helbredet fysisk og åndelig: Synd ikke mer, for at ikke noe verre skal skje deg! 

Sågar noen prester tror visst at Kirkens kall er å gjøre flest mulig til lags.  Evangeliet må ikke forkynnes slik at noen tar anstøt av det. Nevn for all del ikke at Jesus kom for å frelse det som var fortapt. Unngå snakk om fortapelsens mulighet. Det kan skape urolige hjerter, for ikke å si sinne. Noen kan sågar miste troen grunnet skremsel, hevdes det. Et nylig, eksempel er visstnok Ingeborg Senneset som forteller at hun hadde helvetesangst lenge etter at hun sluttet å tro på Gud.  Så forkynn heller  at ingen går fortapt; som eksempelvis biskop emeritus Tor B. Jørgensen har gjort. Ikke provoser, gjør folket til lags!

Og, nota bene: trå for all del forsiktig i omtalen av abort! Noen kunne jo bli såret og krenket, eller sågar begynne å tro at abort under visse omstendigheter kan være synd mot Gud, vår Skaper. Joda, si gjerne at abort er et etisk dilemma. Såpass  vovet kan en jo saktens være, ettersom de fleste svangre allerede vet nettopp det! Ikke sant bisper? Men altså, for all del, nevn ikke ordet synd mot Gud i sådan kontekst, og tal om abort, ikke fosterdrap. Det gjelder å være raus; forkynn fred og ingen fare, gjør folket og 8.mars til lags!  - Eller?

Men Skriften advarer mot det å ha sitt tyngdepunkt i det mennesker sier, tror og krever ut fra egne forråd. Jeg tenker at om flere hadde trodd på fortapelsens mulighet, så ville flere ha vært mer åpne for evangeliet.  Og kanskje tenkt seg bedre om før ropet om legalisering av aktiv dødshjelp trolig kommer. I Norge  fins nå bare et lite mindretall som er mot aktiv dødshjelp. Hva vil Kirkens ledere svare på den utfordringen?   Og hva mener Folkekirken om fortapeslesens mulighet i en nasjon der et flertall ikke tror på Gud?  Blir alle frelst, uansett livsstil og tankeverden?

Bare Gud vet  hvor mange det er som kan ha forlatt kristen tro primært på grunn av Bibelens sterke advarsler mot fortapelse. En tenker kanskje på sine kjære som ikke tror, og oppgir troen av solidaritet med dem. Men Jesus mente at den som ikke elsker meg mer enn far og mor, er ham ikke verdig. Slike og andre radikale ord f. eks om fortapelsens gru, er sikkert til anstøt for mange ikke-troende, og  utfordrende for mang en kristen sjel.  

Frafall. Noen som en stund har tatt imot Guds ord, faller fra. Hvorfor? Frafallsgrunner ifølge Det nye testamente, kan være: Jesu radikale, utfordrende ord; uforsonlighet/utilgivende sinnelag; dyrking av penger og rikdom; såkornet (Guds ord) faller (billedlig) mellom torn og tistler, på veikanten, eller steingrunn; også alskens bekymringer kan kvele troen. Men noen såkorn faller også i den gode jord; dvs. i hjerter som har latt seg påvirke positivt av Guds forarbeide, og slike sjeler blir bevart; dvs. de oppnår permanent frelse her og nå og til evig tid, om de holder fast på troen, ifølge Skriften; ja, alle som selv vil og bærer frukt ved nestekjærlige gjerninger blir bevart hos Gud ved troen på Kristus Jesus.

Vi lever «i mangfoldets tidsalder og må på dette området (åndelighet, religiøsitet) respektere hverandres tanker», hevder redaktør Arne Øgaard, som anbefaler Rudolf Steiner og hans tanker, men legger til at «enhver må finne sin egen sti» (VL, 20 mars). Vel, vi valgte alle hver vår vei, sier profeten Jesaja (Jes 53); derfor måtte Jesus dø for våre synderes skyld, for å redde dem som reddes vil. Selv ble jeg for flere tiår siden frelst fra antroposofi, teosofi og andre alternative tanker/filosofier, ved tro på Jesus Kristus.

Mennesker er større og viktigere enn deres mangfoldige tanker. Jeg tolererer tanker flest, men respekterer ikke ethvert tankesystem.     

Tidens barn, ønsker først og fremst å være nettopp det: barn av tiden, av løpende kulturelle og politiske hovedstrømninger, kun eventuelt sekundært å være Guds barn. Også avisen Vårt Land formidler mangfoldige tanker, ikke bare til orientering, men også til utvannende forvirring, etter min oppfatning. I vår mangfoldige kultur fins nå bare   et mindretall som har en eller annen form for  gudstro. Når en blir spurt om hva lykke er, i verdens 3. lykkeligste land, hva svarer en da? Ingen av de spurte i en NRK-sending (5-6 personer, om jeg husker riktig) nevnte Guds gledesbudskap: Evangeliet! Men Jesus forventer – som ufravikelig betingelse - å være førsteprioritet! Også i mangfoldets tidsalder!

Magne  Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

Gå til innlegget

Jakten på Trond Giske.

Publisert over 2 år siden

Om Giske har oppriktig angret sine synder, vet nok Gud mye bedre enn Håvard Nyhus.


Han bekjente og beklaget sine overtramp for nasjonen. Han ble fratatt viktige politiske verv, offentlig uthengt og avkledd, med lite hensyn til hans familie og nærmeste. Ikke få fråtset i hans ulykke. Etter et år håpet han vel at tiden i den offentlige gapestokken var over. Ville komme i nestleder-posisjon. Men noen unge kvinner ville ha en selfie. Intet galt skjedde. Allikevel braket det løs Kommentatorer i mediene mener at Trond Giske burde ha visst bedre enn en selfie.

Varslere og me-too ofre bør vurdere tilgivelsens vei. Det er forløsende og helbredende. Regelen er at den som ikke tilgir sin neste, blir selv ikke tilgitt av Gud, ifølge Jesu ord.  Uforsonlighet er ingen dyd!  Jeg tror at den som vil tilgi, makter tilgi; i hvert fall ved Gud hjelp!

 Om Giske har oppriktig angret sine synder, vet nok Gud mye bedre enn Nyhus. (jfr Nyhus sin kommentar i VL 25. februar), Jeg gjentar at Giske har beklaget sine handlinger offentlig. I vårt samfunn har enhver rett til å kjempe for oppreisning og verdighet, dersom vedkommende mener seg urettferdig behandlet.   Den retten gjelder også for Trond Giske.

 Vi har alle en tålegrense. Har mediene lært noe av for eksempel hardkjøret mot tidligere helseminister Tore Tønne ble utsatt for? Jeg er imot nasjonal fordømmelse, uansett hvem det er som fordømmes.

Så dette er intet støtteopprop for Trond Giske, selv om redaksjonen i Vårt Land er av den oppfatning. Kun en motsats til unison fordømmelse. Jeg mener ikke selv å krenke de som ikke foreløpig makter å tilgi, men å utfordre.  

Magne Kongshaug, Risør (som aldri har stemt på Ap).

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere