Magne Kongshaug

Alder: 3
  RSS

Om Magne

Følgere

… når det skrives på lederplass om gudstro - i en avis som roser seg av kristen profil- savner jeg en presisering av at gudstro ikke nødvendigvis er kristen gudstro. Både tilhengere av jødedom og islam tror jo på visse oppfatninger om Gud, men de er ikke kristne.


Bjørn Kristoffer Bore referer 11. november til resultater fra en nylig undersøkelse om «Tror du på Gud?»  som, etter hans mening, formidler at situasjonen m.h.t.  gudstro blant Folkekirkens medlemmer er bedre enn dens motstandere hevder.  Han legger vekt på at denne undersøkelsen er mer interessant enn andre undersøkelser fordi folk har fått velge mellom flere svar enn ja og nei. - Men også andre undersøkelser har gitt nyanser angående gudstro, eksempelvis både den i Borg bispedømme i år, og religionsundersøkelsen for perioden 1991-2008.

Dessuten, når det skrives på lederplass om gudstro - i en avis som roser seg av kristen profil- savner jeg hos Bore 11. november en presisering av at gudstro ikke nødvendigvis er kristen gudstro. Både tilhengere av jødedom og islam tror jo på visse oppfatninger om Gud, men de er ikke kristne.

En annen relativt nylig undersøkelse på vegne av VL, som også nyanserer, viste at kun 1 av 3 i nasjonen tror at Jesus i en eller annen form oppsto fra de døde. Bare 14 av 100 svarte - på linje med Dnks bekjennelse - at de tror Jesus døde og sto fysisk opp igjen på påskemorgen, hvorav noen tilhører frikirker.  Det impliserer at høyst et mindretall i Dnk tror bekjennende på Jesus som Herre og Frelser.

Hvis Kirkerådet og/eller VL tar mot til seg og bestiller en spørreundersøkelse angående hvor stor andel av medlemmene som tror at Jesus bar verdens syndeskyld, så blir nok resultatet at andelen av Jesus-troende innen Dnk er adskillig lavere enn 1 av 3, trolig høyst 15 av 100, og mest sannsynlig adskillig lavere, hvilket er a priori forventet ifølge den lave nattverddeltagelsen i Folkekirken.

Det at noen velger å kalle seg kristen, selv om de oppfatter oppstandelsen som kun av symbolsk verdi, er en annen og potensielt forførende sak, tenker jeg. Men det synes visst ikke Bore?

Jeg er enig med Bore at det er av interesse å finne ut av hvorfor så mange fortsatt er medlemmer i Dnk.  Det lar seg undersøke. En hovedgrunn er nok, antar jeg, at kirken har tilpasset seg i betydelig grad storsamfunnets utvikling (se mitt innlegg «Litt om samfunnet og kirken» på Verdidebatt). Andre faktorer som: døpt i Dnk, Dnk var våre foreldres og besteforeldres kirke, fellesskap, høytidsfølelser ved livets Store dager (dåp, konfirmasjon, vielse, bisettelse) - bidrar nok også til at 7 av 10 nordmenn fortsatt er medlemmer i Dnk. Det sagt: både medlemstall og dåpstall for Dnk har lenge vært avtagende! På riksbasis døpes nå halvparten av de som fødes i Dnk, i Oslo i underkant av 30 prosent!   

Samfunnets liberal-materialistiske utvikling (mennesket lever ikke av brød og teknikk alene) ser ut til å kvele troen på Jesus Kristus som Herre og Frelser i urovekkende grad: en åndelig dødsprosess, det.  Alene i perioden 1991-2008 mistet en halv million nordmenn troen på Gud, fem ganger flere enn de som kom til tro. Anno 2008 svarte 18 prosent i nasjonen at de uten forbehold ikke tro på Gud. Anno 2019 svarer 16 prosent av Folkekirkens medlemmer at der er så sikre som de kan være på at Gud ikke finnes. Det er altså omtrent like stor andel av ateister i Folkekirken som i nasjonen. Og andelen av nattverddeltakere i Dnk er mye mindre enn andelen av ateister der.

Jeg er tilhenger av en kirke som er åpen for alle, men ikke av et utvannet evangelium og opportunistisk populistisk omdefinering av hva som er kristen gudstro.. Symptomer på avkristning i Norge og Vest-Europa er, som politisk redaktør Berit Aalborg formidler 11. november, at barmhjertighet straffes.

Ja, når Jesus fornektes slippes urettferdigheten løs!  Hadde ikke Gud bevart en liten Jesus-troende rest blant oss, var vi sågar blitt som Sodoma og Gomorra, tenker jeg - på linje med Skriften.  

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

 

Gå til innlegget

... så ateister utgjør nå en mye større andel av befolkningen enn nattverddeltakere! Slår kirkeklokkene alarm, kalles vi til omvendelse? Nei, kirkens holdning synes å være - i henhold til visse frittalende røster, som ikke er blitt korrigert av bispekollegiet- at alle dens medlemmer er et kristent-nok fellesskap, bl.a. fordi de er døpt med samme dåp. Og da blir det vel paradoksalt å kalle ikke-troende medlemmer til omvendelse og tro på Kristus?


 

Religion er kommet for å bli, hevder biskopen i Borg bispedømme, Atle Sommerfeldt.  I hans egen avdeling av Den norske kirke mener imidlertid neste 7 av 10 at Jesus (bare) var et vanlig menneske eller en oppdiktet person. De kan være mer eller mindre religiøse, men er vantroende i forhold til kristen gudstro.

Vantroens fauna er – i snitt – like utbredt på landsbasis som i Borg, idet eksempelvis 2 av 3 nordmenn ikke tror at Jesus sto opp fra de døde.  Omtrent halvparten av oss ber aldri til Gud.; og enda færre ber i Jesus navn.

Så, det er ikke typisk norsk å være kristen. Selv julekvelden er bare 10-12 prosent av oss tilstede ved én gudstjeneste, selv om nordmenn flest fortsatt er medlemmer i kirken, og døpt der.

Nærmest unorsk er nattverddeltagelse; anslagsvis kun 1-2 prosent av de døpte deltar; det er bemerkelsesverdig fordi det, etter kristen tro, var Jesus Kristus som innstiftet nattverden til minne om sin lidelse og død for oss alle.   

Til sammenligning utgjør norske muslimer 4 prosent av befolkningen; og de som uten forbehold ikke tror på Gud økte fra 10 til 18 prosent i perioden 1991-2008; så ateister utgjør nå en mye større andel av befolkningen enn nattverddeltakere!   

Slår kirkeklokkene alarm, kalles vi til omvendelse? Nei, kirkens holdning synes å være - i henhold til visse frittalende røster, som ikke er blitt korrigert av bispekollegiet- at alle dens medlemmer er et kristent-nok fellesskap, bl.a. fordi de er døpt med samme dåp. Og da blir det vel paradoksalt å kalle ikke-troende medlemmer til omvendelse og tro på Kristus?     

Dåpens tilstrekkelighet (for frelse) forfektes av teologen Sturla Stålsett, Åpen Folkekirke (ÅF). Og ÅFs Tor B. Jørgensen, biskop emeritus, formidler at intet menneske vil gå fortapt, uansett type tro og livsstil.  Slike holdninger tolereres av sekulariserte flest. Og for øvrig ble ÅFs valglister nylig heiet på av Ap og Venstre. 

 

Derimot formidler en mengde tekster i Det nye testamente (NT) at Jesus, kirkens påståtte Herre, skilte skarpt mellom dem som trodde og ikke trodde på ham, bl.a. ved ordet: «Dersom dere ikke omvender dere, skal dere ingenlunde komme inn i Guds rike!». Jesus ba bare for sine disipler og dem som blir omvendt ved deres forkynnelse. Likeså innstiftet Jesus nattverden for dem som tror at han tok verdens syndeskyld på seg.  

I henhold til NT, forventes Jesu disipler (dvs. kristne) å lære å leve Kristi nåde/evangelium verdig, og avlegge synder som hykleri, løgn, bestikkelser, mammon-degging - ved Den hellige ånds oppdragelse og styrke. Det er biskoper/prester flest enige i, vil jeg tro.

Men angående vielse av likekjønnede og tsunamier av skilsmisser og aborter i «lykkelandet» Norge, sier nå biskopene at det er evangeliet, og ikke deres ulike holdninger til slike «enkeltsaker», som er viktig.  Derved kutter biskopene ryggmargsnervene mellom evangeliet og konkrete formaninger om ikke å drepe, ikke å bryte ekteskapet, ikke å bedrive hor, ikke å bedrive sex med likekjønnede.  

NTs konkrete formaninger er jo ment å være oppskrifter på rett liv i henhold til nettopp Kristi evangelium; og slik ment er også en rekke generelle formaninger om å gi Kristus og hans vilje høyeste prioritet, bl.a.: «Den som ikke tar sitt kors og følger meg, er meg ikke verdig» (Jesus). Hellige Kristus som Herre i deres hjerter, fremstill deres legeme som et levende som åndelig gudstjenester til Guds behag (Paulus). «Vær etter den hellige som har kalt dere … i all deres ferd» (Peter).

Guds tilgivende nåde gjelder for alle, selvsagt også homofile; dvs. alle som tror at Kristus er en soning for verdens synder - og som bekjenner for Gud sine syndefall, med ærlig vilje til forbedring. På dødsleie er oppriktig bekjennelse for Gud, med eller uten ord, forbedring nok. 

 

Men hvem hører?  Ytringer mot fri abort, likekjønnet sex, Pride, er nå utålelige synder mot «rettighetene»! Tar man avstand fra sex mellom likekjønnete, er man homohater, f. eks.

 

Hadde kirken nå hatt holdninger den hadde for få tiår siden, ville temmelig sikkert politiske/filosofiske røster ha krevd opphør av statsstøtten. Nylig har bl.a. byrådet i Oslo og jurist Njål Høstmælingen formidlet at det er riktig å fjerne statsstøtten fra menigheter som ikke fremmer nasjonens verdier. Så sekulært selvrettferdig er Norge blitt, tenker jeg.

Men kirken, den har tilpasset seg tidsånden, er livssynsåpen; inkluderende, godtar abortloven og vielse av homofile, gir vantroende medlemmer, ny-åndelige inkludert, inntrykk av de er kristne-nok; og innflytelsesrike teologer, som Bjørn Eidsvåg og Trond Bakkevig, formidler at det ikke er nødvendig å tro at Jesu oppstandelse var en historisk hendelse, for å oppfatte seg som kristen.

Tilpassingen skyldes vel flere forhold: staten trakasserte lenge kirken ved å pådytte den biskoper etter egen smak; stadig flere av kirkens medlemmer, lærd som lek, har latt seg frivillig forme av samfunnets sekulære utvikling; kirken unngår å provosere med «omvend dere!», for ikke å miste medlemmer og statsstøtte.

Til tross for «likestillingen», vil dog kirken nå flest mulig av medlemmene med budskapet om Guds tilgivende nåde. Men i liberale kirker, mister mange flere troen enn de som kommer til tro.

     

Norge ter seg som en ledestjerne både for kirken og verden. Typisk norsk å te seg vis og rettferdig, uten Gud? Misset Kristus da han formidlet at det er umulig å skape genuin fred uten ham på laget?

Hvor god hadde ikke verden vært om folkene hadde gitt akt på Herrens bud (Jesaja), lyttet til formaningen om gudsfrykt med nøysomhet (Paulus), bestrebet seg på å adlyde Guds og Kristi Store formaninger om å elske Gud og nesten av hele sitt hjerte og all kraft! Men «vil ikkje Gud væra bygningsmann …»!

Uten erkjennelse av egen syndighet, ingen frelse.  Vi syndet/synder ofte mest ved alt det gode vi unnlot/unnlater å gjøre. «For jeg var sulten, og der ga meg ikke mat …   jeg var fremmed og dere tok ikke imot meg … «(Kristus; Matt 25, 42-43).  

Magne Kongshaug, medlem i Dnk, Risør.

                                                                                                                                       

Gå til innlegget

En kirkes kall er å formidle Kristi nærvær. Kirkens lære bør altså kun bestemmes/bekreftes av dens kristne medlemmer i overenstemmelse med Kristi ord i Skriften; det er like selvsagt som at for eksempel Ap-folk alene bestemmer Aps program, synes jeg.

Årets kirkevalg dreier seg om valg mellom ulike lister, og ifølge Harald Hegstad om man ønsker uorganiserte eller organiserte partidannelser ikirken. Kirkevalgs-ordningen reiser imidlertid overordnete spørsmål om stemmeberettigede bør delta ved kirkevalg.  

Stemmerett. Alle som er døpt i Faderens og Sønnens og Den Hellige Åndens navn, og som ikke har meldt seg ut, er medlemmer.  Stemmerett ved kirkevalg har alle medlemmer over fylte 15 år.

Imidlertid, data om gudstro, jesustro, dåpstall, andel i befolkningen som aldri ber til Gud, deltakelse ved hendelser som søndagsgudstjenester, nattverd, kirkevalg, samt andel med bekjennende jesustro - mer enn antyder at de fleste med stemmerett ikke har en kristen gudstro på Jesus død og oppstandelse, og derfor heller ikke på Den Treenige Gud de ble døpt til.  

Dataene er overbevisende for alle, unntatt for dem som ikke vil tro på realiteter, eller som ønsker å dekonstruere betydningen/definisjonen av kristen gudstro, tenker jeg.

En kirkes kall er å formidle Kristi nærvær. Kirkens lære bør altså kun bestemmes/bekreftes av dens kristne medlemmer i overenstemmelse med Kristi ord i Skriften; det er like selvsagt som at for eksempel Ap-folk alene bestemmer Aps program, synes jeg. 

 Men kirkevalgordningen gir altså ikke bare kristne, men også flertallet av vantroende medlemmer rett til å stemme, hvorav de fleste er speilbilder av nasjonens liberal-verdslige utvikling (7 av 10 innbyggere er medlemmer i kirken). 

Hvis årets valglister er blitt til ved innsats fra bare kristne medlemmer – Gud vet i hvilken grad det er tilfelle - så er valget immunt mot ikke-kristen innflytelse. Dog gir valgordningen ikke-troende stor mulig infiltrerende innflytelse. 

Kirken har tilpasset seg nasjonens holdninger til alminnelig stemmerett (og til abort og  likekjønnet vigsel), og er i alminnelighet for varsom m.h.t. omvendelsesforkynnelse, etter min oppfatnng. Kirken er og skal være åpen for alle, men ikke alle med stemmerett bør bruke den. 

Magne Kongshaug, medlem i Dnk.

Gå til innlegget

Har Alf Gjøsund knekket koden?

Publisert nesten 2 år siden

I kommentaren «Debatten som gikk i grøften» kommer det frem, mener jeg , at redaktør Alf Gjøsund er åpen for at «kristne som oppriktig og ærlig tror at de har bøyd seg under Guds vilje», men allikevel ser annerledes på for eksempel homofilt samliv enn Alv Magnus, får Guds tilgivelse. - Det er neppe en regel uten unntak


  

Gjøsund referer til et likekjønnet par som hadde begynt å tro på Jesus.  Da de etter en tid som troende ble overbeviste om – av Gud, mente de selv – at forholdet deres var feil, sluttet de å leve sammen. «Når ble disse frelst? Da de begynte å tro på Jesus, eller da de sluttet å leve sammen», spurte Gjøsund en forsamling av forkynnere i Misjonssambande, for 15 år siden.  Ingen av dem protesterte på Gjøsunds oppfatning: at de to var kristne, også da de levde sammen, for de forsto jo ikke bedre.

Etter min mening er konklusjonen forhastet, selv om vi ser bort fra at «Når ble disse frelst?» er en formulering som skjuler at påbegynt frelse ikke nødvendigvis betyr varig frelse. 

To be, or not to be.  Ut fra de få opplysningene som foreligger om de to homofile, kan man verken vite med sikkerhet om de forble troende eller når de eventuelt kom til levende tro på Jesus, tenker jeg. «Begynte å tro på Jesus» kan bety så mangt; det vet jeg av egne feiltrinn (se nedenfor). Og Gjøsunds begrunnelse «for de forsto jo ikke bedre» er ikke nødvendigvis holdbar under alle omstendigheter. Kanskje de to homofile burde ha forstått bedre, som så mange andre?  Her er noen eksempler om personer som burde visst bedre:  

Paulus trodde på Gud mens han forfulgte kristne. Han forsto jo ikke bedre! Ble han unnskyldt av Gud?  Nei. Men da han lot seg omvende til levende stridene tro på Jesus Kristus, da ble han tilgitt, og da begynte han på frelsens vei. - Ble de fem ukloke jomfruene unnskyldt av Gud da de for sent fattet at de ikke hadde frelsens ild i sine hjerter? Nei. Og mannen som kom inn i bryllupssalen uten bryllupskledning på, hjalp det ham at han ikke visste bedre? Nei, det gjordet det ikke.   Og de som gjorde urett i Jesu navn, ble selvsagt heller ikke unnskyldt (Matt 7, 22-23).  

Da den bortkomne sønnen derimot kom i hu hvordan han hadde hatt det hos sin far der hjemme, og skjønte at han var bortkommen og hadde syndet (konkret) mot Gud og mennesker, så vendte han hjemover, og faren løp ham i møte.

Da jeg «begynte å tro på Jesus» - med stor iver på at han er det eneste, helligste navn som på menneskelepper er lagt - da begynte jeg straks gå til alle gudstjenester i nærmeste kirke (Dnk), deltok i forsamlingens rituelle trosbekjennelse og syndsbekjennelser – og nattverd. Men min tro levde ikke, for jeg verken erkjente mine synders alvor eller ga slipp på dem; jeg forsto tilsynelatende ikke bedre.  Unnskyldte Gud meg? Absolutt ikke!

Vi mennesker er så grunnfestet i egenkjærlighet og vet- -best- selv- holdning, at vi relativt sjeldent gjennomskuer eller tar på dypeste alvor egne synder.  Vi kan være overbeviste om å ha rett, og likevel ta grundig feil. Det vi ikke vil vite om oss selv, overføres ikke sjeldent til underbevissthetens skalkeskjul.   

En tid etter at min «tro på Jesus» var blitt til, gikk det imidlertid opp for meg at jeg hadde alvorlig og konkret forsyndet meg, uten at jeg da begrep det eksistensielle alvoret. Men en stund deretter- og det like plutselig som overrumplende- kom et over meg at jeg var fortapt. Det kom så overraskende, så totalt overbevisende, at jeg straks godtok det som Guds dom.  

Først da ble jeg virkelig mottakelig for Guds nåde og var i ferd med å få en levende tro (til forskjell fra en slumrende ikke frelsende tro) på Jesus som Herre og Frelser.

Det er altså tenkelig, at de to homofile først fikk en levende tro på Kristus da de innså at deres samliv var feil og de sluttet å leve sammen. For 15 år siden var konsensus innen kirken at homofilt samliv er synd; og høyst sannsynlig hadde de to homofile oppfattet den holdningen; men antok vel likevel at den var ugyldig da de «begynte å tro». I så fall sto de Ånden imot etter min oppfatning. Det kan imidlertid ikke absolutt utelukkes at de hadde omvendt seg fra andre bevisste synder da de begynte å tro, uten at de da forsto at deres samliv var feil. Q.e.d.

Man trenger ikke å vite om alle sine synder for å bli benådet. Det er jeg enig med Gjøsund i. Man må imidlertid være enig med Gud om de syndene Gud konkret peker på. Også David innså at han ikke kjente alle syndene sine. Men han visste om noen av sine alvorligste fall, som han etter hvert ba inderlig om tilgivelse for. Han ble ikke godtatt av Gud på nytt før han innrømmet skyld ovenfor de synder han visste om og burde vite om (sml. Matt 7,21). 

Om en «kristen» sier at han/hun er ærlig overbevist om at ett eller flere av de ti bud er utgått på dato, det om ekteskapet inkludert, bør vi feste tillit til vedkommende?

Sekulariserte Norge har neppe bra forstand på hva som er egentlig er synd og ikke synd mot Gud.   Selv i Dnk fins svært mange som ikke elsker Gud, for de tror ikke en gang at Gud eksisterer. Så, de mange som nå «ærlig og oppriktig» mener at homofilt samliv ikke er synd, er den egentlige (fortrengte) kilden til deres «oppriktige tro» mainstream sosiale føringer i et post-kristent Norge - eller fra Gud? (sml. Kol 2,8).

Magnus tror at Paulus, som elsket Kristus, formidlet et Guds råd/bud at homofilt samliv er synd. Sømmelighet og ærbødighet for Guds nåde og bud, forventes av Gud ovenfor alle typer synder, enten man er homofil eller heterofil.

Som Ottosen påpeker i innlegget «Kravet om bagatellisering» kan Dnk være i verd med å bagatellisere spørsmålet om homofilt samliv er synd, hvilket kan bety at det ikke vil bli rom i kirken for å mene at de som lever i homofilt samliv må omvende seg (VL, 28. august). 

Omvendelsesforkynnelse i Dnk, der selv vantroende medlemmer pretenderes å være kristne, er nødvendig. Alv Magnus har fortjent ros, ikke skjenn, for en høyst betimelig preken!

Magne Kongshaug, medlem i Dnk.           

        

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere