Knud Skov

Alder: 53
  RSS

Om Knud

Teolog fra Kbh. Uni./C.Scient fra Ålborg.

Følgere

Kirkens liv under pandemi-karantæne

Publisert 10 måneder siden

Den lutherske kirke, LC-MS, i St.Louis kom i 1918 under press til at lukke al aktivitet pga. den spanske syke. Den kunne være fristet til at gå imod påbud (især fordi den var af tysk oprindelse og foragtet i samtiden), men den adlød og instruerte sine medlemmer til andagt og bøn i hjem i stedet. Sådan må kirken også lære i dag under pandemien med Corona.

Vi har i medierne set de to kurver – den farlige røde og den gode grønne kurve. De viser forskellen på, om det lykkes at holde epidemien nede på et mindst mulig dræbende niveau og om sundhedsvæsenet kan holde til belastningen fra epidemien eller ej. Den grønne kurve viser konsekvenserne af, at vi som samfund er gået i karantæne og overholder social distancering.

Den spanske syge

De to kurver stammer fra forskellige byers håndtering af situationen, da Den spanske syge ramte områder i USA i 1918-19. Epidemien ramte med en voldsom kraft, for langt flere døde af sygdom (ca. 675.000) end ved USA's deltagelse i Første Verdenskrig (ca. 53.000). I by efter by oplevede man at sundheds-personalet døde af sygdommen, der spredtes som en influenza. Når myndighederne bad frivillige om hjælp til sygepleje, var frygten for smitten så stor, at kun ganske få meldte sig.

Kurve med oversigt over dødsfaldene i vigtige storbyer i USA i 1918

De konkrete kurver

I Philadelphia var der i første omgang kun forbud mod at hoste eller nyse offentligt, men det stoppede ikke smitten, så den by blev symbolet på den røde kurves høje dødstal. I den by kunne man længe ikke få hjælp til børn, der blev efterladt af dødssyge forældre. I andre byer i samme område er der dog beretninger om det modsatte. I byen Worchester nord for New York fortælles om at kvinder fra 3 af byens kirker oprettede et epidemi-børnehjem for efterladte børn. Her sørgede de for mad, tøj, aktiviteter og almen opdragelse til børnene.

Det mest vellykkede forløb skete i byen St. Louis, som blev symbol for den grønne kurve. Her indførte man hurtigt streng karantæne og social distancering og slap samlet set med kun ca. 50% af antallet døde/100.000 indbygere i forhold til byer som Philadelphia. 

Hurtig nedlukning.

 I St. Louis var byens sundhedsansvarlige Max Starkloff opmærksom på udviklingen i de hårdt ramte byer. Derfor pålagde han midt i september 1918 alle læger at indrapportere tilfælde af influenzalignende sygdomme i området. I begyndelsen af oktober kom en rapport om et sygdomstilfælde 20 km. syd for St. Louis. Smitten spredte sig hurtigt, så efter blot en uge modtog han rapport om op mod 800 tilfælde. Det førte til at han fik myndighed til at lukke St. Louis totalt. Alt lukkede - teatre, biografer, skoler, kirker, søndagsskoler, dansesteder og offentlige begravelser. Alle med egen telefon skulle nu ringe bestillinger til butikkerne i stedet for selv at hente. Hvis man ikke havde telefon, måtte kun en fra hver husstand købe ind. 

Forside af St. Louis Globe Democrat, 8. Okt 1918

Voldsom 2. bølge

Kurven over dødsfaldene blev med disse forholdsregler holdt lav i St. Louis. Derfor kom Strakloff snart under pres for at genåbne det sociale liv til fejringen af landets veteraner d. 11. november. De parader, som man tillod, gav dog anledning til en hurtig og voldsom opblomstring af epidemien, så allerede inden byen var blevet rigtigt åbnet, blev den lukket ned igen. Denne lukning varede helt ind under jul, så St. Louis først blev genåbnet d. 20. december.

Autoritetstillid

 Imens nogle norske har sukket over statsministerens tvangslukning af politiske grunde, har andre reageret med hamstring af toiletpapir. I kirker rundt omkring er der blevet sukket over at man ikke kan samles. Men det er jo prøvet før, så vi har noget at lære. Den daværende befolkning i St. Louis reagerede forbavsende tillidsfuldt overfor myndighederne - og det selv om man f.eks. i St. Louis på det tidspunkt kun havde 1 daglig avis til at sprede informationen. Da der blev sendt politi ud til en lang række kirker den første søndag morgen for at hindre gudstjenester, var alle orienteret, så kom ingen. Det kunne ellers have været ventet en vis modstand, da den største kirke i byen, den dominerende kirke i byen, den lutherske Missouri Synode, i krigsårene forud havde været udsat for negativ medieomtale og offentlig foragt. Den var blevet anset som tyskervenlig, fordi man enkelte steder brugte tysk som gudstjenestesprog pga. mange medlemmers afstamning. Men nej, beskeden var modtaget og den stærkt bibel- og bekendelsestro kirke viste også troskab mod øvrigheden.

Kirkens egen information

Missouri synoden havde selv sendt besked ud til sine medlemmer gennem deres blad, Lutheran Wittnes. Den handlede dels om at man måtte acceptere lukningen, men var også et budskab om, hvorfor man ikke skulle snyde sig til gudstjeneste eller holde nadver på alternative måder. I stedet var der en grundlæggende tillid til at daglig brug af bibellæsning og bøn i familien ville holde familierne sultne efter at komme i kirke, når kirken igen kunne kalde til gudstjeneste. Denne besked med et kald til fædre om at påtage sig ansvar for familiens trosliv blev trykt i begyndelsen af oktober, hvor ingen anede længden af byens nedlukning. Selv om det først blev muligt at holde gudstjeneste igen på 4. søndag i advent d. 20. december, brød man ikke karantænen.

Teksten lød:

Familieandagter: Under den nuværende epidemi har sundhedsstyrelserne i mange byer anmodet om, at menighederne lukker skoler, kirker og søndagsskoler, indtil faren er forbi. Ikke kun vores præster, men også forstandere og ledere fra andre kirker har gennem den offentlige presse, eller på anden måde meddelt deres menighed, at de under lukningen af kirkerne skulle læse Skriften og have bøn sammen hjemme i familierne. I de hjem, hvor det før har været skik, har det været let at arrangere. For andre var det en ny oplevelse. 
Det er et håb, at nogle, der har får smagt det åndelige gode ved familieandagter, vil fortsætte den praksis i fremtiden. Ingen bør forestille sig, at kirkerne eller præster har grund til at frygte, at familier tager et liv i bøn til sig hjemme i familien og af den grund, vil forsømme de offentlige gudstjenester. Familier, der har glæde af at læse Skriften og bede sammen i familien i løbet af ugen, vil også være dem, der er allermest parat til at samles i Guds hus, når kirkedørene igen åbnes. Jo flere i en menighed, der praktiserer hjem- eller familieandagt, desto bedre bliver menighedens opslutning om gudstjenesten. Den far og familieoverhoved, der hver dag samler sit hus, fordi hans intention og mål er, at ”Jeg og mit hus vil tjene Herren,” - den far vil have den samme indstilling den dag, hvor kirkerne åbnes og præsten forkynder Guds ord.

Beskæmmende lektie

Vi kan i dagens Skandinavien sukke over manglende gudstjenesteliv på forskellig måde. Ovenstående besked til de lutherske kristne i St. Louis er en tankevækkende påmindelse om at det er prøvet før at holde ud i en slags fastetid med den åndelige mad, som vi trods alt har fået i Bibel og bøn. Selv i en så lang karantæne og ned-lukning, som man var under i St. Louis i 1918, sendte den lutherske kirke i St. Louis i 1918 en klar besked til sine medlemmer: ”Fasthold den grundlæggende tillid til at brug af Bibel og bøn i hjemmet. Det opretholder den kristne tro og liv fuldt ud - og det bærer igennem et periodisk afsavn af gudstjeneste-fællesskab og nadver for en tid.
Lederne havde tillid til at en bedende husstand også var en kirkegående husstand - og en husstand, der også om muligt kunne række ud til sin nabo.


Guds Ord er et grundlæggende nådemiddel, der giver alt, hvad nådemidlerne Bibel, dåb og nadver hver især giver i både lov og evangelium til troens liv og vækst. På den måde afspejlede lederne de lutherske fædres tillid til Guds Ords kraft som et levende Ord, der gør sin gerning under alle og alle former for forhold.

Lad os hvile i den samme tillid - og på det samme grundlag i Norge i 2020.

Gå til innlegget

Når mangfoldighet kveler livet som er gitt

Publisert rundt 2 år siden

Alt er ikke opp til den enkelte. Vi kan ikke selv bestemme vårt eget kjønn eller fastsette datoen for når livet skal slutte. Når vi alikevel insisterer på å definere allting selv, forbryter vi oss mot Guds skapelsesorden.

Alle kan se mangfoldighet – i hudfarge, i høyde, i bredde, i personlighet og desverre også i, hvilke genetiske sykdommer og laster vi bærer på. Mens det til alle tider har vært fristende for mennesker å foretrekke sin egen type, lærer livet oss at vi er mange forskjellige her på jorden.

Spørsmålet om mangfoldighet endrer seg for tiden fra det ovenfor nevnte nyanserte bilde til et intolerant krav om etisk mangfoldighet for alle. Det er en del av en overgang mellom to livssyn med forskellige grunndogmer.

Den grunnleggende konflikten ligger i synet på om menneskets vilkår og rammer er gitt på forhånd, eller om de formes og dannes av den enkelte gjennom livet. Det er spørsmålet om hvorvidt noen forhold i livet er et vilkår?

Skal noe utenfor meg virkelig bestemme om jeg er en gutt eller jente, mann eller kvinne? Er det dermed gitt noen rammer for hvordan et liv skal leves? Skal noen bestemme hvordan mitt liv skal leves inntil en annen makt (sykdom, alderdom eller ulykke) tar livet av meg, eller skal jeg selv bestemme når det skal være slutt? Skal noen bestemme om opplevelsen av min kropp skal være innenfor rammen av å være mann eller kvinne, eller kan og må jeg selv forandre kjønn som jeg vil?


Bibelen og mennesket

Bibelens svar, som avspeiles i de kristne kirkers bekjennelser, er at menneskets liv er gitt av en Skaper. Det fremgår av 1. Mosebok og Paulus’ brev til romerne hvor det heter at Gud skapte dem som mann og kvinne. Som to kjønn i en skapelsesorden.

Salme 39 i Bibelen sier om Gud som livets herre: "en håndfull levedager har du gitt meg" og i Jobs bog spørges i kap 27: "hva håp har den gudløse, når Gud avskjærer hans liv, når han tar hans sjel fra ham?". I salme 139 nevnes det at Gud ser det enkelte mennesket i fosterstadiet ved livets begynnelse. Både i Det Nye og i Det Gamle Testamente fremgår det at mennesket har fått kall og mål med livet som henholdsvis kvinne og mann.

Bibelen viser også at menneskets overtredelser av De 10 bud er synd og har følgevirkninger. Vi møter dem i sykdom på vei mot døden, og når vi som ikkenormale kan lengte etter å være normale eller optimale i psyke og i legeme, inntil syndens lønn, døden, medfører at livet stopper.


Norm og normal

Når Bibelen beskriver opgaver, mål og roller er det et uttrykk for de skapelsesordninger som Gud har gitt. Det angår parforhold mellom kvinne og mann, det er foreldres myndighet over barn, det angår arbeidstid og hvile (den syvende dag som hviledag) og øvrighet i staten som støtte og beskyttelse av foreldres mulighet for å oppdra deres barn.

I dette perspektiv er det samfunnets oppgave å understøtte et liv som ordnes og leves etter De 10 bud. Da er vi bundet til en annen i hengivelse – primært til Gud – og dernest til ektefelle og barn. Dette er fra Guds side samfunnsnormen. Det normale liv er da å leve i samsvar med normen. Det er nettopp dét normal betyr; normer beskriver det som leves som normalt.

Når Bibelen ikke tas for sann og normene endres setter mennesket selv reglene. Så blir normene individuelle og situasjonsbundne. Den postmoderne avmontering av alt fast og forhåndsgitt har medført at alle tradisjoner og verdier har stått for skudd. I stedet for bibelske normer for det normale er det nå det personlig opplevde som er bakgrunnen for normene. Så kan man si på engelsk: "My body belongs to nobody but me", for jeg er kun meg selv nærmest. Dette står i skjærende kontrast til det Bibelen lærer.

Når Bibelen beskriver Guds kjennskap til barnet i mors liv betyr det at livet er begynt i unnfangelsen, ved sammensmeltingen av egg og sædcelle. Derfor er enhver form for livsavbrytelse ensbetydende med å ta et liv. Imot denne oppfattelsen bringes argumenter i spill som: ’Det ville ødelegge morens liv’, ’Det ville bli et liv uten kjærlighet' (som om kjærlighet kan måles etter status/penger), eller ’Kvinnen har rett til å bestemme over egen kropp’. Det er argumenter for å kvele det nye liv mellom ovarie og fødsel. Dette drap strider avgjort mot de ti bud og Bibelen betegner det som en synd. 

På samme måte er det når livet blir hardt å leve; når jeg ikke lenger kan håndtere det og jeg på forskellig vis merker at jeg er en byrde for samfunnet. Da opplever vi i utlandet at det selv-normerende samfunn stiller selvmordsinstitusjoner til rådighet for den som vil ha retten til å ta sitt eget liv med en annens hjelp. Denne ’selvmordshjelp’ strider avgjort mot de ti bud og Bibelen kaller det en synd.


Grenser rykkes

På samme måte blir den gudgitte orden knyttet til kjønn opphevet. Det skjer når seksuallivet går i ett, enten det er snakk om samliv med en av samme kjønn eller følger Guds skapelsesorden. Det skjer med ideen om at ’jeg-et’ på nesten gnostisk vis skilles fra min kropp så kroppens kjønn ikke behøver å være ’jeg-ets’ kjønn. 

Det skjer når et barn ikke tiltales med det kjønn det er født med, som om kjønn kun er et sosialt konsept som kan dekonstrueres. Derved motsies naturens vitnesbyrd i for eksempel biologi og hjerneforskning, hvor det tydeligt ses kjønnsforskjeller. Dermed krenkes den bibelske skapelsesorden. Dette strider avgjort mot de ti bud og Bibelen kaller det synd.


Slik manifesteres troen på at alt kan defineres av en selv. Så blir livets mål kun meg selv og min egen opplevelse av tilfredsstillelse, i motsetning til når livet leves i kall og plikt sammen med andre. I selvtilfredsstillelse velges frigjorthet fremfor fruktbarhet og selvanerkjennelse fremfor selvhengivelse. Konsekvenser for både samfunn og den neste generasjon er uoverskuelige, og neste generasjon blir uten valg tvunget inn i denne generasjons eksperiment.


Mangfoldighetens diktatur

Når jeg gjør det normale situasjonsbestemt vil jeg ikke motsies. Motsielse vil oppleves som begrensende normer utenfra. Det er i konflikt med en naturlig erkjennelse av Guds lov i samvittigheten, for ’jeg-et’ ønsker å stoppe talen om at Gud i Bibelen kaller noe for synd.

Samvittighetens uro vil dog til stadighet sukke etter å finne den rette vei. Derfor er det kristne budskap at den som erkjenner sin synd og lar seg omvende av Guds ord blir møtt med det kristne samvittighetsfrigjørende budskap om frihet fra synd og skyld og med veiledning til å leve etter Guds normer og vilje.


For alltid tenåring

Grunnleggende er disse forsøkene på å selv bestemme over livet også et forsøk på å nekte livets gang fra barndom til tenår, til voksenliv og alderdom. Det finnes en barnlig og ungdommelig nysgjerrighet og utprøving av livet. Her er det fristende å forbli hele livet, selv om livets gang byr på andre vilkår. Når man søker å forbli i ungdommens uforpliktende og nysgerrige mangfoldighetsunivers motarbeides og kveles langsomt det liv som skal holde liv i livet gjennom forplantning og oppdragelse av neste generasjon.


Kristen respons og veiledning

I oktober ble to internasjonale kirkelige uttalelser om disse problemstillingene utgitt i dansk oversettelse. De ligger på linje med det som er skissert her for å fremholde et sunt og helbibelsk menneskesyn. 

Der sies det at ’Guds normer definerer normalen’, i stedet for at ’Menneskets omskiftelige normal definerer normen’. Mangfoldighet er etter Bibelen ikke det samme som omskiftelig, individuell selvkonstruksjon.

De to kirkelige uttalelser kan finnes på:
http://www.kirkelig-samling.dk/udtalelser

- og deler av disse er på:
https://www.fbb.nu/artikkel/salzburg-erklaeringen/


Gå til innlegget

Advent eller ej

Publisert over 2 år siden

Glem kampen om julefeiring - kampen om advent kan være langt viktigere!

Invitasjon til julelunsj på jobb d. 4.12. med de røde julefarger og grann-dekorasjon som bakgrunn ble lagt på selskapets intranett tidlig i oktober. Teksten var ganske enkel med dato, tid, lite om meny og musikk. Det har nesten kommet sammen med att hyllene i butikkene flyter over av julekaker, julekrem og andre søte og gode saker.

Denne invitasjonen uttrykker ikke bare en kultur og en livsstil som er fremmed for julebudskapet. Det på samme tid virkeligheten i dagens vestlige samfunn.
Mange av oss har blitt vant til det, men kan bli plaget når julenes innhold nesten blir eliminert som nordiske tradisjoner - når julefest er laget til et spørsmål om vestlig kultur - når budskapet i jul blir en all-love kjærlighets budskap om totalt -toleranse - eller når kommersialiseringen av julefesten bare er muligheten for mer rekord stort salg på butikken og øket antall kilo på den personlige vektkurve.

Kanskje vi også deltar i kulturen, som fra midten av november til slutten av desember blir opptatt av julen - og kjemper kanskje på samme tid vår egen lille private kamp for å holde fast Guds sentrum til jorden for å redde folk som deg og meg som det viktigste.

På samme tid oppstår et annet tap. Med oppmerksomhet på julen, mister vi lett et annet viktig slag i kirkens års rytme for å huske kjernepunktene i kristendommen: Det er kampen for Advent.
For i kampen for å holde julen satt søkelys på Jesu fødsel i verden er det enda vanskeligere å huske perioder som ligger rett rundt julen. Disse perioder er ikke hjulpet av kulturen i butikken vår eller barnas Disney-kultur eller julekalender. De kulturer jager alle straks etter juleopplevelser og feiringer.

Jul - og før og etter

I utgangspunktet er julen selvfølgelig en av kristendommens viktigste tider. Det begynner D 24 desember, og det varer i 12 dager (og den vanlige kirkegjenger vil huske at etter 12 dager med julefeiring endres tema i kirkens gudstjeneste til det som kalles epifani-tiden. Epifania er betegnelsen på en rekke bibeltekster som setter søkelys på åpenbaringen av Jesus guddommelig natur og hva det betyr (dåp av Jesus, bryllup i Cana og forklaring av fjellet).

Advent er perioden før Jul. Advent begynner på søndagen like før/etter 30. november og dekker 4 søndager. Det er en forberedelsesperiode for bønn og refleksjon i forhold til Herrens komme. Advent er å leve i forventning og bevissthet om at en dag er denne ventetiden slutt. Det er også tankene i salmene skrevet til Advent, "Gjør døren høy, gjør porten" og "Blomstrer som en rosehage".

Gaver på forhånd

Når det skjer på media, kulturelle feiringer som julekonserter, julefester og jule-slutta på skolen og diverse klubb og lag alle sammen passerer forbi Advent som om det er usynlig, og Jul er på slutten av en periode i stedet for i begynnelsen, da tar vi gledene på forhånd. Samtidig skyver vi lett budskapet om at tiden for advent og venting har for oss - kanskje fordi vi ønsker å få den søte julegaven med en gang. Skulle vi gjøre plass for Advent og lytte til det, det krever utholdenhet og tålmodighet - selv mot vår egen lyst.

La julen vente på julen

Advent er en forberedelsestid. Julen er festtiden. Derfor bør feiringer om julen være på juletid - ikke i advent - til juletid er det dager for å feire jul.
Riktignok har nyttårsfeiring for mange blitt en større fest enn muligheten til å feire verdens frelser kommer til land, men vi har god grunn til å gi oss god tid til å feire jul i jula. Skal vi holde en fest i adventstiden, la oss vente med å bruke "Jul-begrepet" - og virkelig feire advent. Julefester er på plass for å feire Jesu Kristi fødsel som den evige Gud lot seg inkarnere.

Advent er oppfyllelsen av løftene.

Tanken om løfte og oppfyllelse er en grunnleggende tanke i Bibelen. Det gir troens folk en annen retning enn den umiddelbare glede. Det er noe større å forvente - selv enn julaften. Gud lovet - og det skjedde. Slik møter vi Simeon og Anna i templet der de venter på oppfyllelse - og derfor var de daglig i templet. Derfor levde de sammen med Bibelen i daglig bruk. De gjorde det fordi de hadde blitt ledet til å tro at Gud gir løfter - og holder dem. De ventet tålmodig på Guds tid til å gripe inn i verden.

Hvis vi glemmer advent, er det en stor sjanse for at vi glemmer budskapet om å vente på Gud som universets Herre til å gripe inn i bare hans time. Troen må påminnes om hva som er så motsatt med forventningene fra kjøttet, verdenen og kulturen til en nåtidig oppfyllelse. Advent venter på at Gud griper inn i henhold til hans plan og vilje - og oppfyller hans løfter. Dette gjelder når livet er vanskelig - når vi står alene med håpløs bønn som det eneste alternativet - når vi har tenkt oss til døde - eller når vi tror at våre egne måter er de beste. Johannes Døperen levde og døde i forventningen om at Jesus var den som skulle komme - og da hans liv var i tvil, spurte han den eneste virkelige: Jesus - og ventet på ham å svare.

Kampen for advent

Både i GT og NT advarer Gud om at han en dag vil stoppe og holde dommen over ethvert menneske. Det er som en Johannes Døperen, som er midt i den jødiske og vår religiøse sikkerhet roper "stopp" - omvende deg! - fordi Guds rike har kommet nær (og du er ikke så hellig som du tror)! Denne tanken er sterkt forkynt i adventens tekster. Om vi hopper over dem og raskt tar fat på budskapet om jul, går vi rett til nåde og mister bevisstheten om å leve i nådens tidshusholdning.

Vår gamle natur ønsker at nåden skal vare uten ende, så synden ingen rolle spiller mer. Så fører nemlig ikke synd til evig fortapelse. Men advent viser nåden til nådebudet at vi er dødelige, at vi må dømmes - og at vi ikke kan, uten konsekvenser, hvile oss med ondskap med synden i våre liv.

Det er en tid til å høre på evangeliet - og en dag vil det bli for sent. Dette gjelder for meg og mitt liv - at jeg må være klar til å møte Jesus som en dommer som enten dømmer for evig straff eller evig liv med ham. Det gjelder også for alle andre - både min familie må jeg være sammen med på juletid - og naboer, kolleger og flyktninger og ... at også for dem er det en nådes tidshusholdning - og så er de under dom. De som ikke tror på Jesus som frelser, gir Bibelen et løfte om å måtte dømmes til fortapelse, ved ikke at ville høre og tro på evangeliets nåde. Advent tester og prøver oss - for at vi skal miste selvtilfredshet og i stedet forkynne fornyet takknemlighet til Jesus og misjonsoppdrag.

Lys eller skygge

En tysk teolog har sagt at "noen lever i lys av den siste dagen - andre i sin skygge". Det søker å uttrykke hvordan adventens budskap gir et realistisk bilde av det kristne liv. Å være mærket at korsfestelsen er å leve i nåde, leve i påvente av oppfyllelsen av løftene og leve i bevissthet om å tilhøre en annen verden. Da er du klar over at det er en dommedag - og bevisst at det virkelige liv er fullt der i himmelen - og kan derfor ikke bidra til å leve Jesus helt i alt her og nå.

Hvis du bor i skyggen av den siste dagen, bekymrer du deg for alt som kan gå tapt - status, ære, liv. Et liv i skyggen av den siste dagen er et liv i bevisst eller ubevisst fornektelse av at dommen kommer - og et liv som fører til fortapelse.

Vi ser i disse årene rundt om i verden hvordan å bære korsfesten av Jesus kan føre til trusler - eller bli drept. I lys av den siste dagen er dette tålelig, fordi jeg er Gud i vold. For de som bor i skyggen av den siste dagen, blir en slik trussel frykt og forventning om evig dom uten håp.

Et historisk slag

Våre kirkelige forfedre hjalp oss med å nå fasettene av det kristne liv som de dannet kalenderen for å forkynne til oss. La oss ikke bare skate på overflaten med vår samtidskultur, men la oss hjelpe hverandre til å dra nytte av den tjenesten som kalenderen og teksten sammen gir oss. La oss kjempe litt for juleinnhold - og for tjenesten i adventstid.

Vennligst les også denne artikkelen på advent: http://higherthings.org/myht/articles/catechesis/advent-season

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere