Johan Velten

Alder: 73
  RSS

Om Johan

Følgere

Teologien er en "trygg" fluktrute

Publisert over 2 år siden

Teologien og forkynnelsen i Smiths Venner kan vare omtrent like bra eller like dårlig som mange andre forsamlinger og diskusjoner rundt dette er forholdsvis ufarlig. Det man burde diskutere er lederpraksis og fravær av lederrevisjon. Selvbestaltede ledere som mener seg innsatt av Gud og  titulerer seg selv som hyrde og profet er langt alvorligere og  mer relevante temaer. Det mest kritikkverdige ved BCC (Smiths Venner) er maktovergrepene. Å diskutere teologi bidrar til at fokus på det egentlige problemet: lederpraksis ikke blir et tema. Teologi er fluktruten.

Når Vårt Land har lagt bort alt som kan kalles kritisk journalistikk blir jeg undrende til hvordan de ser sitt samfunnsoppdrag som presseorgan.

Maktovergrepene på 1990-tallet har ført til at all intern kritikk har forstummet og kritikk er definert som noe negativt. Det er netttopp fraværet av kritikk som er problemet. 

Avslutningsvis legger jeg til noen kommentarer til VLs konklusjon: det [er] gledelig at ledelsen nå tar initiativ til oppmykning. Lederen av BCC er Kåre J. Smith og jeg har ikke sett et eneste innlegg fra ham i saken anledning, så at han har begynt å tenke nye tanker er det vel ikke belegg for å hevde? Enda mindre at han er beredt til å beklage de maktovergrep som så mange er blitt utsatt for. Å håpe på at samfunnet BCC kan helbredes uten at de tar et oppgjør med sin nære fortid er etter min mening en formastelig tanke. 

Gå til kommentaren

Publisert nesten 3 år siden

Enig. Jeg burde ha brukt et tydeligere språk. Med forkortelser blir det litt internt blant de innvidde, og dermed ekskluderende. Beklager. 

Gå til kommentaren

Jeg ser ikke at VL er prinsipielle

Publisert rundt 3 år siden

Jeg har hørt denne forklaringen tidligere Alf, og min undring er fortsatt like stor. Det virker som dere bare legger vekt på hva folk sier, uten å ha noe perspektiv på handlingsmønsteret. Dersom det høres bra ut, tar VL det for god fisk, selv om handlingene er fjernt fra det folk flest ser som kristen moral.  Min kritikk av BCC handler om lederens handlinger. Ord er bare ord og veier lite. 

I senere tid ser jeg at BCC-lederne villig uttaler seg kritisk om tidligere tiders ledere - bortsett fra grunnleggeren selv, JOS, som går fri for all kritikk. 

Nåværende toppledelse i BCC har krenket hundrevis av familier på det groveste og krenkelsene bare fortsetter også i nå-tid.  Et minimumskrav for at jeg skal lytte til det de sier om sin egen fornyelse og modernisering, er at de tar et oppgjør med sin egen fortid – fremfor å skylde på ledere som for lengst er døde.

 Jeg har altså et moralsk ståsted i debatten, mens VL bare forholder seg til talemåter. Jeg oppfatter det som prinsippløst – ikke prinsipielt.  Å innta et tydelig etisk standpunkt er ikke det samme som å være aktivist. Det er å løfte debatten til et mer interessant nivå enn tomme ord.

Gå til kommentaren

Nyansert kritikk

Publisert over 3 år siden

Tilbakemeldinger jeg får på boka Spor (som var opptakten til debatten) er nettopp at den er svært nyansert. Jeg skriver åpent om det som har vært lyst og godt i min barndoms- og ungdomstid i Smiths Venner, så vel som det som har vært vondt. Jeg forteller om Smiths Venners tilblivelse – satt inn i et samtidsperspektiv – og om apotekeren som tok imot predikantene i min barndomsbygd. I et liv preget av motgang og sorg fant mine foreldre trøst og fellesskap i denne menigheten. Samtidig ble det en vond og vanskelig oppvekst for oss barna, og jeg forteller med hudløs ærlighet om triste skjebner og sektskader. 

Dette er spor som livet har satt hos meg, og som preger min tankegang – og som noen finner det naturlig å håne og latterliggjøre. Det er disse sporene som er grunnen til at jeg orker å engasjere meg i debatten, til tross for at jeg blir tillagt både det ene og det andre motivet av de som ikke har lyst til å diskutere de beklagelige forholdene jeg løfter fram.

Felles for de som anklager meg for å ikke være nyansert er at de ikke har lest boka – men allikevel anser seg i stand til å bedømme både den og forfatteren.

Når det gjelder utviklingen i BCC i de senere år har jeg tydelig uttalt at det er fint at man har endret på en del ytre forhold og med det gjort det litt lettere å være «barn av Smiths Venner». Derimot synes jeg det er kritikkverdig med det voldsomme pengemaset og at menigheten nærmest er blitt et eiendomsselskap. Videre har jeg truffet så mange som er påført varig mén av forkynnelsen og skremselspropagandaen i forsamlingen, at jeg har meget solid grunnlag for min kritikk på dette området. Mange er traumatisert og noen har fått diagnosen PTSD. Dette er ikke «subjektiv synsing» men smertefulle fakta. 

Jeg mener også skremselspropagandaen er graverende. For eksempel å forkynne fra talerstolen at «de som kritiserer forsamlingen vil gå til grunne» eller «du utsetter deg selv og hele din familie for stor fare ved å stille deg på siden [av dette byggeprosjektet/denne pengeinnsamlingen]». Når lederne fra talerstolen bruker ukvemsord i sin omtale av de som har forlatt forsamlingen eller er blitt kastet ut, mener jeg de har trådt over så mange etiske grenser at jeg er forundret over at ingen tar kraftig til motmæle. Er det frykt for represalier som hindrer dem?

Når BCCs offisielle eller uoffisielle talspersoner uttaler seg om forhold som kritiseres får man inntrykk av at enigheten nærmest er total i viktige og dyptpløyende temaer. Alle er storfornøyd med absolutt alt; jubelen står i taket, nærmest til enhver tid. Dette lyder ikke troverdig. Samtidig avviser man enhver antydning om tankekontroll – til tross for at det finnes bare én tanke.  

Det blir litt underlig når Bernt Aksel Larsen sier at det er frihet til å tenke selv, men dersom du tenker andre tanker enn ledelsen, anbefaler han at du ser deg om etter et annet fellesskap.

Jeg mener at religionskritikk er viktig i det offentlige rom, og inn under det kommer også kritikk av religiøse ledere. Det tåles ikke i BCC. Enhver kritisk kommentar om ledelsen tilbakevises.  Det er usunt. I min opprinnelige kronikk om dette pekte jeg på fem punkter som jeg mener er vesentlige temaer å debattere – fortrinnsvis helst uten å gå til personangrep på kritikeren. Det blir bare slitsomt og virker hverken avklarende eller interessant for allmennheten.

Gå til kronikken

Gå til kommentaren

Arven etter Johan Oscar Smith

Publisert over 3 år siden

I artikkelen En sjanse til Smiths Venner publisert 16.10. sier redaktør Alf Gjøsund at Kristen‐Norge kan ha noe å lære av den åndelige arven etter grunnlegger Johan Oscar Smith. Jeg tror faktisk dagens ledere i BCC også kan ha noe å lære av sin grunnlegger.

I publikasjonen Stykker og referater av Johan O. Smith, utgitt på Skjulte Skatters forlag er det en artikkel med overskriften Laodikea. Der hudfletter JOS menighetsledere som drar fordeler av sin stilling som religiøse ledere. «Menigheten i Laodikea var blitt til gjennom apostlenes arbeid, men denne mann høstet utbyttet. Han var ikke udugelig, han var dyktig til å presse penger ut av menigheten. Når han sier ‘jeg er rik og har overflod og fattes intet’, da er alt dette kjødelig rikdom og velvære. Over alt hvor en stor del av arbeidet består av pengetiggeri, kan du være forvisset på at det står en Laodikea-engel (predikant) bak. Han sier seg alltid være rik og mett, men ak hvor jammerlig, ussel, fet, blind og naken han er. 

Litt øyensalve vil avklare synet både hos englene (forstanderen) selv og de som pleier ham.»

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere