Jørn Maurstad

Alder:
  RSS

Om Jørn

Følgere

Gud og mennesker.

Publisert 8 dager siden

Kan religion reduseres til et spørsmål om man tror på enten Gud eller mennesker?Lærebøker i norsk velger en for enkel måte å fremstille dette på. Det gir ikke elever muligheter for å forstå de problemene som finnes i dagens verden angående trosfrihet og andre grunnleggende rettigheter.


Bjørn Are Davidsen skriver om norske lærebøker på Dagen: Du kan møte kristne i Norge (dagen.no). Han tar opp at kristen tro nærmest er usynliggjort i lærebøker i norsk. Davidsen skriver blant annet om disse:

«I stedet for å problematisere, gir tekster i læreboken flere steder inntrykk av at valget står mellom å tro på mennesker eller Gud. Elever havner fort i et dilemma, enten de er kristne, muslimer eller annet: Hvor ille må ikke de være som foretrekker Gud fremfor mennesker? Hvor mye skal vi respektere dem som velger Gud?»

Det finnes flere utfordringer ved dette ståsted. For det første, kristendommen og islam har ulikt ståsted når det gjelder forholdet mellom Gud og mennesker. Dette er særlig synlig når man ser på det som kalles politisk islam. I politisk islam er forholdet mellom Gud og mennesker som to motpoler. Dermed blir alt menneskeskapt, enten demokrati eller kommunisme og gudstro uforenelig. Formålet med politisk islam, er å erstatte alle menneskeskapte lover med lover som har ‘Guds autoritet’, det vil si islamske lover.

Et slikt skille mellom Gud og mennesker finnes ikke i kristendommen. Dette er særlig synlig i forbindelse med reformasjonen. Det som kalles Confessio Augustana gav utrykk for at man avviste visse sider ved pavens regler, uten at man måtte oppgi troen på Gud. Et annet eksempel er fra Victoria tidens England, hvor nettopp frelsens betydning for menneskets verdi, var den viktigste motivasjonsfaktor for arbeidet til Lord Shaftesbury.

Et annet eksempel som Davidsen nevner er dette:

«I en annen av de utvalgte tekstene, 17. mai-tale, åpner Jakob Semb Aasmundsen med at han er feminist, ateist og homofil. I anledning dagens trekker han blant annet frem at den evangelisk-lutherske religion ble grunnlovfestet som statsreligion i 1814.

Han reagerer fordi det må ha vært underforstått at alle skulle tro på det samme. «For meg er det å tro fantastisk vakkert, og ikke minst modig. Men at vi skal tro på samme ting? Det blir feil. Noen tror på Jesus, det gir dem mening. Noen tror på Allah, det gir dem mening. Jeg tror på mennesket, og det gir meg mening».»

Mange seriøse debattanter hevder at det ikke er det samme om et samfunn bygger på Jesus eller Muhammed.  For eksempel i følgende artikkel skrevet av Ferghane Azihari: Materialism Fails to Explain the West's Conflict with Islam | Mises Wire.

Med utviklingen i Frankrike som bakgrunn stiller artikkelforfatteren følgende spørsmål:

Why have tolerance, freedom, and secularism found more support and success in the Christian world than in the Islamic one?

Det er også verdt å merke seg at ateister og eller kritiske tenkere med bakgrunn i fra islam, har en tyngre hverdag enn tilsvarende bakgrunn fra kristendommen. Dette er et viktig poeng som den tyrkiske journalisten Uzay Bulut, tar opp i en artikkel han har kalt: Professor Mustafa Öztürk is the latest victim of radical Islam | Blitz (weeklyblitz.net)

Der skriver han:

The greatest reason why Muslim communities have remained intellectually and culturally backward is because they ban or discourage critical thinking and murder free thinkers

Lærebok materialet gir ikke norske elever mulighet til dybde tenkning og kritisk refleksjon om hva religion betyr for samfunnet. I lærebokeksempelet reduseres det å tro til noe som kan gi en meningsfull opplevelse. Dette er helt fjernt ifra den virkelighet som de fleste mennesker lever i. Det norske samfunn per i dag, garanterer religionsfrihet. Men det betyr ikke at det ikke oppstår konflikter mellom ulike oppfatninger.

Situasjonen i Klepp, er et eksempel på en dagsaktuell konflikt som viser hvor viktig det er å ha et avklart forhold til hvilket verdigrunnlag det norske samfunn skal bygge på.  

Gå til innlegget

Har Til Helhet Changed?

Publisert 14 dager siden

Tidligere ledere i Exodus bevegelsen advarer nå mot nye 'ex-gay' bevegelser. Det bør Til Helhet merke seg.

På samlivsrevolusjonen.no har Kjell Skartveit kommentert den nye debatten om forbud mot konverteringsterapi. Her forsvarer han Til Helhet. I følge Skartveit har Til Helhet avvist at de driver med konverteringsterapi.

Til Helhet har lagt ut informasjon på sin hjemmeside om at de vil starte opp med støtte grupper for lesbiske og homofile som har valgt å leve i sølibat. At noen homofile og lesbiske velger å leve som enslige, og ønsker støtte for dette er helt uproblematisk. Det er Til Helhets struktur og tanke bak, som er problemet. Til Helhet har lagt ut lenker til organisasjoner som ‘Changed’ og ‘International Federation for Therapeutic and Councelling Choice’ (IFTCC). For å forstå hvorfor dette er et problem må en gå inn på bakgrunnen til at diskusjoner om konverteringsterapi har kommet opp.

Bakgrunnen for forbudet er erfaringene i fra Exodus bevegelsen. Exodus var en såkalt ex-gay bevegelse som ble startet opp midten/slutten av 1970- tallet, vokste seg stor under AIDS epidemien, og ble formelt nedlagt i 2013, av Alan Chambers, den siste lederen for Exodus. I bevegelsen ble en usunn teologi kombinert med medisinsk tilnærming uten en tilfredsstillende faglig forankring. Å legge ned Exodus bevegelsen, var en velfundert beslutning basert på livsberetninger fra Exodus foreninger i 70 land over en periode på 40 år.

En av historiene som var med å gi fart til utvikling av ex-gay industrien, var historien til homosekuelle Colin Cook. Han hevdet at han hadde endret seg. Denne historien viste seg senere å være falsk. Etter at Exodus ble nedlagt, har imidlertid nye ‘ex-gay’ eller ‘oncegay’ bevegelser dukket opp. Tidligere ledere av Exodus, har gått sammen i en egen organisasjon for å advare mot slike bevegelser.

En av dem er Michael Bussee. Niclas Öjebrandt har lagt ut et youtube innslag med Michael Bussee, det heter Exodus co-founder works to end ’ex-gay’ program.  På dette youtube innslaget kan man se bilde fra ‘Change’ i bakgrunnen, når han advarer mot ex-gay bevegelser (16.45 min ut i innslaget).

Ett tilstøtende forhold handler også om forkynnelsen av mulighetene for å kunne endre seg.  En diskusjon av forkynnelsen angående ‘oncegay’ fra 2019, som Niclas Öjebrandt har lagt ut kan leses her. Følger man lenken i dette avsnittet finner man en artikkel med følgende diskusjon:

«Two weeks ago, Bethel started a new campaign on their Instagram account. Black background. Six words. “Can a person leave homosexuality behind?”

The accompanying caption included the phrase ‘once-gay’ and stories of LGBTQ+ people turning irreversibly straight. Understandably, the LGBTQ+ community (which includes queer Christians who observe celibacy and others who embrace same-sex marriage) wanted to point out that this was dangerously similar to the language of ‘ex-gay’ conversion therapy: a discredited movement disavowed by its founders and increasingly disallowed around the world.”

     

IFTCC presenteres hos Til Helhet med blant annet disse ordene: “We support LGBT dignity, but for a variety of reasons some people choose not to live a gay life, and don’t want to transition out of their birth genders. Whether it is for religious, family or sexual health reasons, or simply due to a disaffection with these lifestyles, people have the right to choose how they live their life”.

Hvordan kan en religiøs bakgrunn føre til at noen ‘velger å ikke leve et gay liv’? Hvis det skyldes forkynnelse som nevnt over, da er det grunn til å spørre om man egentlig har tatt et fritt valg.

Skartveit skriver at Til Helhet hevder at et forbud handler om følgende:

«Det er konfidenten – og ikke sjelesørgeren – som skal avgjøre målet for samtalene. Derfor handler spørsmålet om forbud om det følgende: Skal det fortsatt være tillatt for en homofil som ikke ønsker å gå inn i et homofilt forhold å samtale med en sjelesørger som vil gi vedkommende støtte? Bare hvis svaret er ja på dette spørsmålet vil tros- og ytringsfrihet fortsatt bli ivaretatt i landet vårt».

Men hva slags teologi står sjelesørgeren for? Å legge til grunn at det sjelesørgeren selv mener ikke har noen betydning, er både naivt og kan være farlig. Å hevde at et forbud har noe med tro- og ytringsfrihet å gjøre, viser hvor lite alvorlig Til Helhet har tatt alle beretningene om skade på mennesker, som har kommet fra Exodus bevegelsen. Til Helhet klarer ikke å skille mellom støtte til homofile som vil leve i sølibat, og en tenkning som formidler at endring er mulig.

På hjemmesiden til Til Helhet har de skrevet følgende:

«Vi tror og mener at seksuell identitet ikke er noe som er medfødt, men er noe som utvikler seg blant annet i et samspill med betydningsfulle personer, spesielt i oppvekstårene». Det er imidlertid lite støtte i forskning for en slik oppfatning.

Under forskning har Til Helhet lagt ut materiale fra Dr. Paul R. McHugh som de presentere som: ‘arguably the most important American psychiatrist of the last half-century’. Men McHugh har innrømmet at mange av hans uttalelser ikke har vært fagfelle vurdert. Han er kritisert for feil bruk av en undersøkelse fra Karolinska Institutt i Sverige. Dette informeres det ikke om på Til Helhet sin hjemmeside. Mennesker som ikke er trenet i å lese vitenskapelig materiale, vil ikke uten videre stusse over at denne type informasjon mangler.  

Det spørsmålet som Til Helhet ikke svarer på, er hvorfor man skal lykkes bedre med å endre på homoseksuell orientering i dag, enn man gjorde i de 40 forutgående årene, hvor dette ble forsøkt.

Gå til innlegget

Finnes det en transideologi?

Publisert rundt 2 måneder siden

Finnes det et reelt grunnlag for å hevde eksistens av en transideologi?

På samlivsrevolusjonen.no har Jon Kvalbein lagt ut en artikkel med tittel: En skeiv ideologisk revolusjon. Her kommenterer han et innlegg skrevet av Tor Håkon Eiken med flere med tittel ‘Mennesker ikke ideologi’. Her skriver Eiken at ‘vi representerer ingen ideologi’. Kvalbein tar mål av seg til ‘å begrunne hvorfor deres påstand ikke er sann’.

Kvalbein starter med å presentere en definisjon på en ideologi, samt presentere noen punkter fra Fri sitt program.

Et stykke ut i innlegget skriver han: «Transideologien har et menneskesyn og en virkelighetsoppfatning som innebærer at mennesket ikke er skapt som mann eller kvinne. Kjønn er en sosial konstruksjon, ikke er en biologisk realitet. Alle mennesker skal fritt kunne bestemme sitt kjønn ut fra følelser og preferanser».

At aktivister og transpersoner hevder at ‘kjønn er en sosial konstruksjon, ikke en biologisk realitet’, er en stråmann ifølge Lie og Slagstad (Aftenposten ).

Kvalbein hevder at transideologien har en virkelighetsoppfatning om at mennesket ikke er skapt som mann eller kvinne. Men er den motsatte påstanden, nemlig at ‘mennesket er skapt som mann eller kvinne’ i overenstemmelse med Bibelen? I Bibelen så står det ‘og’. Mennesket er skapt som ‘mann og kvinne’.

I 1.Mos 1, 27 så står det: ‘Og Gud skapte mennesket i sitt bilde, i Guds bilde skapte han det, som mann og kvinne skapte han dem’ (min kursiv). Byttes ‘og’ ut med ‘eller’, så står det i teksten: ‘som mann eller kvinne skapte han dem’. Dette klinger dårlig på norsk, det høres ut som om Gud ikke visste hva han skapte mennesket til, var det som mann eller kvinne? Seriøse gjennomganger av forhold knyttet til likekjønnet samliv og kjønn, viser at Kvalbeins oppstilling er en overforenkling.

At alle mennesker nå fritt skal kunne bestemme sitt kjønn ut fra følelser og preferanser, er en påstand mer i samsvar med en bestemt oppfatning av den nye loven, enn fakta. Her kommer et par eksempler på ulike oppfatninger.

Ingunn Løkstad Salvesen kalte denne loven for en ‘historisk dag på Stortinget’ på verdidebatt 30.mai 2016. Slik hun ser det er dette en gledens dag for alle som faller utenfor A4- formatet angående kjønn. Mens Kjell Skartveit i et innlegg på Dagen i mars 2020 beskriver dette som at ‘fra 2013 av kunne enhver mann som mente at han egentlig var kvinne kreve å bli behandlet som nettopp det; en kvinne’. Altså ingen tanke for at noen kan falle utenfor et A4- format.

Niclas Öjebrandt beskriver på sin blogg i mars 2019 en forelesning med Debra Hirsh. Hun hører med til dem som mener at Bibelen ikke åpner for aksept av likekjønnet samliv. Han skriver blant annet dette: ”Som Debra beskrev det finns det minst 10 varianter av sexualitet och ytterligare ett antal variationer av genderidentiet. Denna verklighet kräver nya svar av oss som kyrka”. (kilde). Uten å ta stilling til påstandene som fremsettes av Debra Hirsh vil jeg påpeke at dette viser at det finnes ulike syn på tematikk knyttet til kjønn, også blant de som sier nei til likekjønnet samliv.

Det som mangler i Kvalbeins beskrivelse av en ideologi, er konkrete personer og verker som man kan tilbakeføre ideologien til. Mange ideologier kjennetegnes ved at man kan gjøre nettopp det. Marxismen kan tilbakeføres til verker av Karl Marx, wahabismen er knyttet til Muhammad ibn Abd al-Wahhab, New Age sin mest fremtredende ideolog var Fritjof Capra. Noe tilsvarende navn, eller verker, har ikke Kvalbein gitt i sin fremstilling. 

I følge Kvalbein ser Fri og Pride ideologien seksuell frihet som en overordnet verdi. Av dette følger en rekke punkter som Fri står for. Men å anta at alle transpersoner automatisk skal ha samme syn på seksualmoral er meningsløst i utgangspunktet. Jeg synes man bør skille mellom det å diskutere synden i hvert enkelt menneskes liv, og det å diskutere forhold knyttet til kjønnsidentitet og seksuell identitet.

Litt historikk: Ferdigheter i plastisk kirurgi utviklet under andre verdenskrig, gjorde det mulig å gjøre denne type operasjoner mer tilgjengelig for de som behøvde det. Utvikling av kunstige hormoner bidro til det samme. I 1952 kom det første kjente kjønnsskifte i USA. Magnus Hirschfeld stiftet Institute for Sexual Science i 1919. Han samlet data om over tretti tusen personer som falt utenfor mann/kvinne kjønnsnorm. Hans arbeide ble ødelagt av nazistene (Fra Kathy Baldock sin anmeldelse av Owen Strachan og Gavin Peacock bok ‘What Does the Bible Teach about Transgenderism?’).

I vedlegg til Lærenemndas uttalelse (offentliggjort i 2006) skrevet av Joar Haga, nevnes blant annet at fråsegna ‘Issues in Human Sexuality’ frå biskopane i 1991 rekna som det mest autoritative uttrykket for kyrkja si haldning i saka. Der nevnes at; ‘Likeeins vert homofobi framstilt som eit reelt problem, og ei forklaring på ulike promiskuøse offentlege markeringar (”gaypride”)’.  Å knytte en ‘transideologi’ til Pride bevegelsen, stemmer ikke med historiske fakta.    

Derfor gir det skremmende perspektiver når Kvalbein til sist hevder at: ‘Den skeive ideologiens mål er å få alle land med på en verdensvid samfunnsomveltning som bygger på et nytt menneskesyn og en ny virkelighetsoppfatning. Det dreier seg i høyeste grad om en ideologi, ja om en ideologisk revolusjon’. 

Hvor stor er den politiske innflytelsen til Fri i virkelig politikk? I referansegruppen til Helsedirektoratets nye retningslinjer hadde GENID hele tre representanter, mens Fri hadde én.

Gå til innlegget

Juridisk kjønn på Samlivsrevolusjonen.

Publisert 2 måneder siden

Juridisk kjønn og biologisk kjønn er ikke det samme. Men en god debatt om dette krever en nøyaktig omgang med fakta. På samlivsrevolusjonen.no har det blitt lagt ut en artikkel om juridisk kjønn. Jeg vil her kommentere noen av påstandene i denne.

Jon Kvalbein skrev en artikkel i oktober lagt ut på samlivsrevolusjonen.no, om den nye loven angående juridisk kjønn. Her kommer han med en rekke påstander som jeg vil kommentere.

Han skriver: «Lovforslaget ble fremmet i statsråd 18.mars 2016. Loven representerer et radikalt brudd med tidligere tenkning og praksis. Lovens konsekvenser er omtalt i loven § 6. Hovedreglen er: «Det juridiske kjønnet skal legges til grunn ved anvendelsen av andre lover og forskrifter.» La meg nevne eksempler på spørsmål som krever svar:

Fødselsnummeret til en person har vært konstruert slik at det 9. sifferet er et partall for kvinner og et oddetall for menn. Tallet er knyttet til biologisk kjønn og har fulgt personen gjennom hele livet som tegn på identitet.

En person som endrer kjønn, får nå tildelt nytt personnummer, men må selv sørge for å få nytt pass, førerkort og bank legitimasjon. Ofte skifter personen navn samtidig. Dette skaper mye unødvendig arbeid. Skal en person som har endret juridisk kjønn og navn ha krav på å få utlevert nye vitnemål fra skoler og nye attester fra arbeidsgivere?»

Det Kvalbein overser her, er at alt dette allerede er innarbeidet praksis. Det har vært lov til å skifte juridisk kjønn i Norge i veldig mange år. I den forbindelse så har alle som har skiftet juridisk kjønn, fått endret pass, førerkort, vitnemål osv. Det som er nytt med 2016 loven, er at kastreringskravet ved skifte av juridisk kjønn ble fjernet.

I rapporten Rett til rett kjønn - helse til alle kjønn - regjeringen.no, fra 2015, er bakgrunnen for dette vedtaket gjort rede for. Der står det:

«Ekspertgruppas mandat er todelt og omfatter både helsetjenestetilbud og praksis for endring av juridisk kjønn. Disse spørsmålene henger sammen ved at det i dag er et ulovfestet krav om kastrasjon for å få endret juridisk kjønn. Mange, herunder brukerorganisasjoner og Amnesty International har stilt krav om at denne praksisen må opphøre. Regjeringen besluttet i oktober 2014 å imøtekomme dette, og det ble satt ned en egen interdepartemental arbeidsgruppe som skulle utrede hvordan en endring av praksisen kan skje så raskt som mulig».

Kvalbein gir inntrykk av ‘Skeiv ideologi’ ligger til grunn for loven. Kvalbein skriver: «Skeiv ideologi ligger til grunn for loven. Her er kjønn ikke knyttet til biologiske realiteter, men til hvert enkelt menneskets opplevelse av sin egen identitet. Bak loven står Helse- og omsorgsdepartementet der Bent Høye er statsråd».

Avslutningsvis skriver Kvalbein: «Det er positivt at helsevesenet vil hjelpe de som virkelig sliter med sitt biologiske kjønn og ønsker endring. Men er det en god løsning å lovfeste den radikale og livsfjerne virkelighetsoppfatningen at kjønn er frikoblet fra biologi og noe som alle nordmenn fritt kan velge, med alle de konsekvenser dette får for samfunnet?»

Men at denne loven skal bety at kjønn ikke er knyttet til biologiske realiteter er ikke fakta, men en påstand. Dette var tema for debatten i juni i Aftenposten om kjønn, hvor man kan se at det er flere synspunkter på dette forhold. Lie og Slagstad skriver I Aftenposten 10. juli blant annet at: «I debatter om kjønn blir det ofte hevdet at aktivister forsøker å bryte ned en biologisk forståelse av kjønn i et slags «identitetspolitisk» ærend, ute etter å påvise at biologenes definisjon av kjønn er en ren sosial konstruksjon. Dette er en stråmann. Det er vårt klare inntrykk at både aktivister og transpersoner er smertelig klar over kroppens og biologiens begrensninger».

I starten av innlegget sitt skriver Kvalbein: «Før kunne man med et raskt blikk slå fast om det nyfødte barnet var gutt eller jente. Alle regnet med at jenta vokste og ble kvinne, mens gutten ble mann. Så enkelt er det ikke lenger».

Kvalbein overser her alle barn som er født med intersex variasjoner. Forskning antyder at 1.7 % av befolkningen er biologisk tvetydige med hensyn til kjønn. Noe som kan ses på kromosonnivå, gener, anatomi, fysiologi og kjønnsmessig (sexual) utvikling (Fotnote GS 2071B, synoden Welcoming transgender people i den engelske kirken).

Kvalbein skriver også: «Professor Marit Halvorsen ved Institutt for offentlig rett har hevdet at Norge har fått Europas mest liberale lov om juridisk kjønn. Tidligere var kjønnsskifte forbundet med krav om grundig medisinsk utredning og diagnose, hormonell behandling eller kirurgi». Her blander antagelig Kvalbein sammen det forhold at mandatet til arbeidsgruppen angående denne loven, også innebar å se på helsetilbud. Det forelå en mindretalls innstilling og en flertallsinnstilling. Helsedirektoratets nye retningslinjer som kom i sommer, er det som nå legges til grunn for videre arbeid med dette.  

I rapporten fra 2015 står det om krav til å skifte juridisk kjønn:

«Ved drøftingen av hvilke vilkår som bør gjelde for endring av juridisk kjønn, har ekspertgruppa tatt utgangspunkt i tre ulike modeller: diagnosemodellen som forutsetter at personer som ønsker å endre juridisk kjønn er gitt en spesifikk diagnose, vurderingsmodellen som forutsetter at det foreligger en psykologisk-/medisinskfaglig vurdering av den enkeltes ønske og beslutning og til sist erklæringsmodellen som tar utgangspunkt i at personer som opplever manglende samsvar mellom egen kjønnsidentitet og sitt registrerte juridiske kjønn, selv kan begjære endring av juridisk kjønn. Ekspertgruppa anbefaler at en egenerklæring til folkeregistermyndigheten skal være tilstrekkelig for endring av juridisk kjønn».

Forhåpentligvis vil denne oppklaringen bidra til en bedre debatt om juridisk kjønn.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere