Hilde Frafjord Johnson

Alder: 57
  RSS

Om Hilde

Følgere

Selvgodhetens svøpe

Publisert rundt 3 år siden

Den norske kombinasjonen av beskjedenhet og selvtilfredshet gjør det vanskelig å bli kjent med oss.

For de fleste i verden er ikke Norge en mektig oljenasjon, en humanitær stormakt eller verdens beste land å bo i. De har ikke engang hørt om landet. Og de lever sine liv i beste velgående – uten å ta skade av det. Det kan synes utrolig for oss nordmenn. 

Overlegen andre. 

Og et flertall av oss, 58 prosent, mener altså at vår kultur er overlegen andre kulturer. Kanskje det er derfor nordmenn søker til sine egne? Vi klumper oss sammen, enten vi er på en internasjonal konferanse, eller vi utvandrer. Den norske kolonien i Brooklyn var velkjent. Jeg har besøkt flere «Little Norway-er» rundt omkring i verden. Og nå finner vi det samme på Solkysten i Spania. Der lever nordmenn uten å snakke spansk, med brunost til frokost, kjøttkaker til middag, norske venner, norske vaner, norsk lege og norsk prest. Og så vidt jeg vet – et lokallag av Frp. 

Når våre nye landsmenn gjør det samme på Grønland i Oslo, vekker det stor bekymring. Da heter det ghetto, eller parallellsamfunn. Og det liker vi ikke. Men kan det være en grunn til at de finner sammen? Gjør vår tilbakeholdne natur det vanskelig å bli kjent med oss?

Undrer meg. 

Jeg har brukt mye tid på å analysere norsk kultur - gjennom egne erfaringer og som sosialantropolog. Jeg hadde min barndom på det afrikanske kontinentet og har bodd lengre i utlandet enn dem som nylig ble fratatt sine norske statsborgerskap. Det har vært mye å undre seg over. 

På den ene siden preges norsk kultur av beskjedenhet. Vi vet at Norge er et lite land i verden, som Lars Korvald i sin tid uttrykte det. Vi vet at stormaktene er i en annen divisjon, og vi prøver ikke å være større enn vi er. Norsk kultur er utpreget egalitær, konensusbasert, preges av betydelig konformitet og – ikke minst tilbakeholdenhet. Sosialantropologer som har studert norsk kultur er enige om det.

Vi er rett og slett litt beskjedne. Men på den andre siden har mange utlendinger som har flyttet til Norge merket seg noe annet. De er amerikanere, meksikanere, briter, belgiere, rwandesere og mer til. De er glade for å være i Norge, og opplever et velorganisert velferdssamfunn. Men, det er noe med det at nordmenn føler at de er bedre enn andre. Og jeg merker at det plager dem. Denne følelsen av at Norge er et bedre land i verden.

Høye tanker. 

Det er ikke noe særegent norsk å ha litt høye tanker om eget land og egen kultur. Det finner vi i mange land. Men ubehaget mange føler på er altså denne litt bramfrie norske selvgodheten. Derfor var jeg ikke overrasket over Pew-undersøkelsen som nettopp ble offentliggjort, der nordmenn skilte seg ut fra alle andre vest-europeere med sin selvgodhet. Utlendinger i Norge ble nok ikke overrasket de, heller. 

En europeer som hadde bodd i fem land og som kunne like mange språk, sa at Norge var det desidert vanskeligste landet å få venner i. Utlendinger blir venner med hverandre, men veldig få med nordmenn. Er vi så tilfredse med oss selv at vi ikke ser behov for å bli venn med og lære av andre? 

Av og til ser vi også ut til å ha glemt vår egen historie. Glemt at mange som kommer hit er fra tusenårige sivilisasjoner med filosofi, poesi og litteratur - da vi fortsatt risset i runer. Glemt at vi har stått med lua i handa selv. Glemt at vi hadde kjempeflaks med delingen av kontinentalsokkelen. 

En beskjeden mann. 

Ja, vi har gjort veldig mye riktig i dette landet. Men det var en spesialrådgiver fra Irak som var pioneren for norsk oljeforvaltning. Al-Kasim Farouk hadde lang fartstid som oljeekspert da han kom hit. Uten hans innsats hadde mye vært annerledes. Farouk er en meget beskjeden og ydmyk mann. Han bor her fortsatt. Farouk ville vært en superhelt i de fleste andre land. Men i Norge er det bare Kongen som har gjort krus på ham med sin medalje. 

Etter ti år i utlendighet kom jeg tilbake til et Norge som var litt mer åpent, litt mindre bramfritt og litt mer i stand til å lære av andre. Vi er på rett vei. Om nye ti år håper jeg at selvgodheten ikke lenger er et norsk særtrekk og at det er flere som Farouk som har fått sjansen til å lære oss viktige ting, og som hylles for det av oss alle.

Trykket i Vårt land 5. juni 2018 i spalten Overblikk. 

Gå til innlegget

Lange skygger over demokratiet

Publisert rundt 3 år siden

Demokratiet er ikke sterkere enn det vi gjør det til – i fellesskap.

FOR NOE UKER siden ble det klart at USA for andre år på rad ikke lenger kvalifiserer til betegnelsen «fullt demokrati». Amerikanernes demokrati ansees som svært mangelfullt, og karakteriseres som «flawed» i rapporten «Democracy Index». Dette er en rapport utarbeidet av det anerkjente Economist Intelligence Unit, som overvåker demokrati-utviklingen globalt i henhold til 60 indikatorer. Deres siste rapport er dyster lesning.

Feil retning. Mer enn halvparten av landene som vurderes er blitt mindre demokratiske de siste to årene. Det går altså i feil retning. Utviklingen i USA er med andre ord del av en global trend. En viktig indikator er domstolenes uavhengighet og pressefriheten. Ta situasjonen i Tyrkia. Den er blitt forverret etter kuppforsøket i 2016. Flere journalister er fengslet her enn av noen annen demokratisk valgt regjering, og de får ingen rettferdig rettergang. En FN-rapport slår fast at 177 medier er blitt stengt av tyrkiske myndigheter de siste to årene. Dette påvirker den pågående valgkampen i Tyrkia.

I demokratier som Israel og India, er vi også vitne til en negativ utvikling, først og fremst med systematiske forsøk på å begrense medienes uavhengighet og frihet. Statsminister Benjamin Netanyahu har vært gjenstand for kritikk og fordømmelse for dette selv i de mest konservative politiske kretsene. I India har Narendra Modis regjering kommet med en lite tillitvekkende korrupsjonsanklage mot den mest regjeringskritiske TV-stasjonen i landet.

Autoritær retning. I Ungarn og Polen går det i stadig mer autoritær retning. ­Ungarns statsminister Viktor Orbán har blant annet lagt begrensninger på ytringsfriheten og private og offentlige media, svekket domstolenes uavhengighet, og utfordret sivilsamfunnet. Utviklingen i Polen har også vært urovekkende. I 2015 ble en ny medielov innført som tok kontroll over alle statlige medier.

EU vurderer nå sanksjonsvirkemidler mot disse to medlemsstatene. Det kan tenkes at budsjettkronene blir brukt som pressmiddel. Mye står på spill. Dersom disse to landene slipper unna uten reaksjoner, og flere høyrepopulister vinner frem i Europa, kan det skapes en uheldig presedens: Et EU som aksepterer framferd i strid med menneskerettighetene og EUs grunnleggende prinsipper. Da vil EUs troverdighet undergraves.

Rettsstaten for gitt. Vi har i lang tid tatt demokratiet og rettsstaten for gitt i vestlige land. USA har vært betraktet som det største, mest rotfestede demokratiet, og i Europa har vi tatt institusjonene våre som en selvfølge. Det har samtidig vært en klar forventning om en vedvarende positiv demokratiutvikling i mange andre land. Slik kan vi ikke lenger tenke.

I USA er for eksempel mulighetene til å registrere seg som velgere blitt vanskeliggjort, blant annet ved nye grensedragninger for mange valgkretser. Dette skjer ut fra politiske beveggrunner, med følger for fattige og minoriteter. Selv USAs ­demokrati er ikke immunt for politiske grep som kan undergrave dets institusjoner.

Den lange skyggen. Det er fare på ferde når høyrepopulismens frammarsj fører sterke menn fram i ledende posisjoner. Da kan også Ralph Waldo Emerson få rett. «En institusjon», sier han, «er den lange skyggen av en mann». For institusjoner består av regler og normer som mennesker i fellesskap er blitt enige om. Hvis ledere undergraver eller bryter dem, svekkes de. Demokratiet er ikke sterkere enn det vi gjør det til – i fellesskap.

Derfor kan det ikke tas som en selvfølge, verken her hjemme, i Europa, eller globalt. Snart feirer vi grunnlovsdagen i Norge. Det minner oss om å stå vakt om hardt tilkjempede verdier og rettigheter. I 2018 krever dette årvåkenhet og vilje til å satse på fellesskapet, dets institusjoner og rettsprinsipper, også internasjonalt. Bare slik kan vi unngå lange skygger som kveler demokratiet i stadig flere land.

Gå til innlegget

Redningsaksjon for Sør-Sudan

Publisert over 3 år siden

Det meste blekner når handelskrig og tilløp til kald krig preger nyhetsbildet. Svaret ser ikke lenger ut til å være felles løsninger på felles problemer, men at enhver får sørge for seg selv.

Utenrikspolitikk har aldri vært altruistisk i noe land. Men en har sett seg tjent med sam­arbeid fremfor solo-løp. Nå ser dette grunnleggende prinsippet ut til å være i spill. Det er alvorlig.

Prisgitt sine ledere. Og det er ­dårlig nytt for flertallet av verdens befolkning. For de befinner seg verken i New York ­eller London, Moskva eller Tokyo. De ­fleste av dem er fattige og strever med å få nok mat til sine. Og de er ofte prisgitt sine ­ledere. Verst er det for de som ­lever i konflikt. For verden har nesten ikke sett verre ­humanitære kriser enn dem vi nå opplever i Jemen, Somalia, ­deler av Syria og i Sør-Sudan. Makt­syke ledere, regionale makter som ­kjemper om ­hegemoni, ­våpeneksporterende stor­makter og ­milits-grupper holder liv i ­mange konflikter. Og de blir ­vanskeligere og ­vanskeligere å løse.

Sør-Sudan er en av dem. Snart er det tid for nye forhandlinger i Addis ­Ababa. Etter bare 100 dagers regjeringstid i 2016, på femårsdagen for Sør-Sudans ­uavhengighet, kollapset fredsavtalen fra året før og borgerkrigen startet igjen. Nå er jobben å reforhandle deler av ­fredsavtalen og etablere en ny overgangsregjering i hovedstaden, Juba.

Samtidig har konflikten eskalert og blitt langt mer uoversiktlig, med enda flere væpnede grupper. Kamphandlingene omfatter nå nesten hele landet. Mer enn 4 millioner sør-sudanere har flyktet fra sine hjem, halvparten til utlandet som flyktninger. FN har beregnet at sju millioner mennesker vil ha behov for nødhjelp. Dette utgjør flertallet av befolkningen i verdens yngste land.

Brukt opp. Sør-Sudan er totalt banke­rott. Alle inntekter er brukt opp, oljeinntekter som skulle ha holdt i mange tiår framover. Nå låner myndighetene penger til våpen mot framtidige oljeinntekter. Støtten til President Salva Kiir er i ferd med å svinne hen, også fra hans egne. Det samme er i ferd med å skje med hans erkerival, Riek Machar. Flere og flere ­opposisjonsgrupper dannes. Samtidig er nabolandene mer splittet enn på lenge. Det gjør meklingsjobben, gjennom den ­regionale samarbeidsorganisasjonen IGAD, enda vanskeligere.

Forhandlingene i Addis Ababa førte ­ingensteds hen i februar. Nå skal ­partene samles igjen til et nytt forsøk i slutten­ av april. De neste ukene blir brukt til skyttel­trafikk mellom partene for å ­berede ­grunnen. Salva Kiirs presidentmandat ­løper ut 17. august 2018. Innen den tid må en ny overgangsregjering på plass. Selv om noen av Kiirs støttespillere fortsatt satser på uthalingstaktikk, vet alle at ­status quo ikke vil føre til fred.

Sør-Sudans ledere har sviktet sitt land og sitt folk på det groveste. De har satt egne maktambisjoner foran rettferdskampen, drivkraften gjennom 50 år: Frigjøring fra fattigdom og ­undertrykkelse for eget folk. Nå står de i fare for å ­ødelegge ­prisen de vant, landet sitt. En rednings­aksjon for fred er derfor helt nødvendig. En redningsaksjon som kan redde verdens yngste land fra å falle helt fra hverandre.

Den vil ikke sør-sudanerne selv klare å gjennomføre. De må ha hjelp utenfra.

Den tyngste aktøren. President ­Museveni (Uganda) har til nå ikke vist seg å være redningsmannen gjennom sitt engasjement for Sør-Sudan. Med et Etiopia i krise hadde de fleste observatører også gitt opp den tyngste aktøren på Afrikas Horn. Det så veldig mørkt ut.

Men den 2. april trådte en ny aktør inn på arenaen: Dr. Abiye Ahmed, den nye statsministeren i Etiopia. Valget av en ­oromo som statsminister ble møtt med jubel i mange leire – og ikke minst de som har følt seg marginalisert av den etiopiske partieliten. 41 år gammel er han Afrikas og IGADs yngste leder. Han har allerede ­etablert et samarbeid med Moussa Faki, arvtakeren i sjefsstolen i den ­Afrikanske Union. Begge har nå tatt Sør-Sudans skjebne i sine hender. De forstår at ­klokken tikker.

Og de kan bare lykkes med redningsaksjonen dersom de får internasjonal støtte og landene i regionen velger samarbeid fremfor solo-løp. Sør-Sudan står ved en skjebnetime. Dersom alle aktører, i landet – og i regionen, kun vil redde seg selv, synker Sør-Sudan. La oss håpe de går motstrøms!

Gå til innlegget

Undrenes tid er ikke forbi

Publisert over 3 år siden

Vil vi en vårdag i mai få oppleve noe så historisk som en «hand shake for peace» mellom President Trump og Nord-Koreas leder Kim Jong Un?

FOR KORT TID siden drev de to lederne med en personlig utskjelling av hverandre uten sidestykke i internasjonalt diplomati: «Little Rocket Man» fikk høre Trump true med «fire and fury» og total utsletting av Nord-Korea. Den amerikanske presidenten ble kalt en «mentalt tilbakestående og forskrudd gamling», med henvisning til atombombeknappen på skrivebordet. Trump twitret at hans atombombeknapp var større. Det er sånt man gjerne hører fra små gutter. Verre er det at en videre eskalering i utskjellingen kunne få langt mer alvorlige konsekvenser enn vi liker å tenke på.

For mange synes møtet å være knyttet til sikkerheten på Korea-halvøya, til det langvarige fiendtlige forholdet mellom landene siden den andre verdenskrig.

Hindre spredning. Men dette dreier seg om noe langt mer. Målet om å hindre spredning av atomvåpen har vært sentralt i hele etterkrigstiden. Det internasjonale samfunn har arbeidet for å hindre slik spredning, både gjennom avtaleverk, overvåkning av atomvåpenprogrammer og sanksjonsregimer. Frykten for at terrorgrupper nå skal få tilgang er stor, ikke minst i en tid da teknologien blir lettere tilgjengelig. Det gjelder å unngå at nye stater klarer å utvikle atomvåpen, og ikke minst stater som er uforutsigbare eller som kan tenkes å støtte terrorgrupper. Det har med vår felles sikkerhet å gjøre.

Dette er grunnen til atomavtalen med Iran, som ble inngått i president Obamas tid og som omfattet sentrale atommakter og EU. For ti år siden pågikk tilsvarende samtaler med Nord-Korea. De brøt sammen. Siden har det virket helt låst. Stadig nye tester av raketter har vist at landet er kommet lengre og lengre i sitt atomvåpenprogram. Samtidig har retorikken og de verbale konfrontasjonene eskalert i takt med nye militærøvelser fra amerikansk og sør-koreansk side. Det kunne bli farlig. Og det kan fortsatt bli det.

Solskinnspolitikk. Det er Sør-Koreas nye president, Moon Jae-in som har vært arkitekten bak fredsinitiativet. Å utnytte vinter-OL til litt solskinnspolitikk var smart, men få hadde trodd at det ville lede til noe mer enn kosmetiske endringer. Etter OL sendte han en sør-koreansk delegasjon for samtaler til Pyongyang for det første møtet med en nord-koreansk president siden Koreakrigen. Samme kveld møtte de en usedvanlig oppegående nord-koreansk leder som selv foreslo et møte med den amerikanske presidenten for å diskutere atomnedrustning.

Ikke bare det. Han varslet også en midlertidig stans i testprogrammet av atomvåpenraketter mens forhandlingene pågikk og aksepterte årets militærøvelser nær eget farvann.

Situasjonen i Nord-Korea er desperat. Landet er så godt som konkurs. Det er ikke bare hardt rammet av økonomiske sanksjoner. Folk mangler nesten alt. Nå hadde USA vurdert fysisk å blokkere oljetankere på vei til Nord-Korea, noe Kina fikk lagt på is rett før OL.

Diplomatisk scoop. Nord-koreanske ledere har dessverre aldri brydd seg om de gjentatte sultkatastrofene i landet. Men når landet har nådd bunnen økonomisk, vil statens kjernefunksjoner snart opphøre. Noe måtte gjøres. Om dette er motivet bak snuoperasjonen, vites ikke. Sikkert er det imidlertid at den unge nord-koreanske lederen har gjort et skikkelig diplomatisk scoop: Et bilateralt møte som dette setter ham på likefot med den amerikanske presidenten. At dette også skjer uten forutgående forhandlinger, er intet mindre enn oppsiktsvekkende.

Det er nok derfor utenriksekspertene i Washington ikke bare er overrasket, men også engstelige. Det samme er Kina og Japan. Møtet kan forberedes godt, men ingen har kontroll på hva president Trump faktisk kommer til å si og gjøre når møtet finner sted. Dette er høyrisiko. Møtet kan gi grønt lys til forhandlinger om atomnedrustning som kan gi positive resultater. Det vil være veldig bra. Men det kan også ende i ny krise. Vi har tross alt å gjøre med to av verdens mest uforutsigbare ledere.

Gå til innlegget

De som er lengst unna målet

Publisert over 3 år siden

Det er alltid fristende å velge minste motstands vei. Men fattigdom må bekjempes også der det er vanskeligst.

En ny rapport fra Brookings-instituttet i USA setter søkelyset på nettopp dette. De som har det verst bør komme først.

Bakgrunnen er bærekraftsmålene som verden står sammen om, forpliktelsen til å vinne kampen mot ekstrem fattigdom. Dette er jobb nummer én, å sørge for at ingen mennesker skal stå igjen. Å nå et slikt mål innen 2030 er en enorm utfordring.

Det er her rapporten – om å få slutt på fattigdommen der problemene er størst – bidrar. Den fokuserer på de landene som er lengst unna målet, off track , 31 land i alt. Minimum 20 prosent av befolkningen i disse landene vil leve i ekstrem fattigdom i 2030. De vil utgjøre fire av fem av de ekstremt fattige i hele verden.

Fokusere innsatsen

Flertallet av dem hører til i sårbare stater, for en stor del i Afrika sør for Sahara, i Sahel, samt Jemen og Afghanistan. Asia for øvrig og Latin-Amerika vil være bedre stilt. Det er altså ikke slik at flest ekstremt fattige vil være i mellominntektsland. De vil være på det afrikanske kontinentet. Da må vi fokusere innsatsen nettopp der.

Rapporten foreslår langsiktige partnerskap mellom landene og det internasjonale samfunn, der en utvikler handlingsplaner for å bidra til at de kommer på et bedre spor. Dette kan dreie seg om en rekke virkemidler, fra innsats for fred og regler mot våpeneksport til bedre styresett, sivilsamfunn og demokratiutvikling.

Samtidig er det ingen tvil om at nettopp disse landene vil trenge bistand i lang tid framover. Paradokset er imidlertid at de mottar relativt sett mindre av global bistand i forhold til omfanget av fattigdom. Noen mottar svært lite, andre mer. I norsk bistand er mellominntektslandene blitt tilgodesett med relativt sett mer av bistandsøkningen enn Afrika sør for Sahara. Da går vi feil vei med hensyn til bærekraftsmålene.

Sykluser

Det er for vanskelig, vil mange si. Det dreier seg ofte om lite effektive stater, med dårlig gjennomføringskapasitet og korrupsjonsproblemer. Enkelte av landene går igjennom sykluser av konflikt og vold mens andre opplever gjentakende naturkatastrofer som ødelegger infrastruktur og avlinger.

Samtidig viser rapporten at bistandsinnsats i slike land er omtrent like vellykket som i andre utviklingsland. All bistandsinnsats er krevende, men det er ikke mye vanskeligere enn andre steder. Det krever imidlertid tilstedeværelse i landene, lokal kunnskap og fleksibilitet. Da kan vi tilpasse innsatsen til de raske endringene som ofte skjer i slike land. Det krever også mer vilje til å ta risiko.

Bistandsinnsatsen lokalt, det som skjer på grasrota, må også knyttes opp til programmer som kan skaleres opp slik at de når langt flere. Utfordringen er å sørge for at lokal innsats bidrar til positive nasjonale utviklingsresultater. Det er ofte dette som er mest utfordrende. Mer må derfor gjøres for å styrke nasjonal forankring og offentlig gjennomføringskapasitet.

Gjensidig par

For nasjonalt eierskap er en nøkkel. Ingen land kan utvikles utenfra. Poenget er å gå fra rollen som mottaker til å ta ansvar for egen utvikling. Mer ambisiøse rammeverk for sårbare stater har ikke fått tilstrekkelig gjennomslag før. En ny type gjensidig partnerskap er derfor veien å gå. Rapporten anbefaler slike gjensidig forpliktende avtaler mellom vedkommende land og internasjonale partnere. Dette er allerede utprøvd med relativ suksess i Liberia.

Vår nye utviklingsminister Nikolai Astrup skal snart foreslå nye partnerland for norsk bistand for Stortinget. Der håper jeg at vi finner mange av disse landene, sammen med land på kontinentet der norsk bistand i mange år har gitt gode resultater. Astrup skal også foreslå hvilket innhold et slikt partnerskap skal ha. Jeg håper Astrup gjør bruk av rådene i rapporten, ikke minst når det gjelder felles handlingsplaner for å hjelpe landene på rett spor. Da vil vi komme nærmere målet om å vinne kampen mot ekstrem fattigdom i 2030.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere