Fredrik Hope

Alder: 29
  RSS

Om Fredrik

Student

Følgere

Håpløs debatt med (ikke)kristne

Publisert 9 dager siden

Svar til Elin Sebjørnsens debattinnlegg i Dagen den 28.04.2021

Lærerrollen står i en maktposisjon overfor elever så vel som foreldre, dette er det ingen tvil om. Så når personer med makt formidler hva som fremstår som objektive fakta om en gruppe overfor en annen gruppe, og hvor det i denne gruppen finnes en minoritet av mennesker tilhørende den omtalte, kreves det varsomhet. Særlig når det er snakk om barn og unge. Ja, selv om man kanskje klarer å forholde seg til et objektivt utenfraprespektiv som underviser i religionsfaget, er det i mange tilfeller, som du sikkert vet, elever med et subjektivt innenfraperspektiv blant tilhørerne. 

Du velger å beskrive deg selv som en David i kamp mot Goliat, men når så få som 2 av 10 nordmenn er personlig kristne og bare 3 av 10 tror på gud bygger du tilsynelatende dette ene og alene på egen subjektiv opplevelse av misnøyen med de meninger du har uttrykt i media. 

I debattinnlegget ditt i avisa Dagen adresserer du alle kristne, og tillegger dem samtidig meninger, når du skriver: “[...] det synet du som kristen har.” Synes du virkelig det er pussig at nettopp dem du omtaler negativt tar til motmæle? Og tror du dine påstander om kristne som sinte, sure og gammeldagse. Som verken tilgivende, rause, omtenksomme eller kjærlige vil lede til en bedre dialog fremover?

Det er sannelig håpløst å debattere, med deg. 

Gå til innlegget

Om Menneskesønnen og billedforbudet

Publisert 14 dager siden

Ligger det en advarsel i det usagte når Jesus sammenligner seg selv med kobberslangen fra 2 Mos. 3:14-15?

Religiøse billedforbud er et stadig aktuelt tema, men sjelden når det gjelder de Kristnes guddom. Både som Sønn og Ånd finner vi Han avbildet, i todimensjonal så vel som tredimensjonale utførelse. Faderen dukker også tidvis opp i et og annet maleri, som en skjeggete gammel mann. Men hva sier så Bibelen, apostlene og Menneskesønnen selv om det å avbilde guddommen? For å finne ut av dette vil jeg ironisk nok se etter bevis i noe Menneskesønnen ikke sier, men som Han kanskje ville ha sagt om Han kom i dag.

I det nære østens religioner ble slangen ilagt både beskyttende og helbredende krefter (Uraeus) så vel som ondskap og kaos (Apopis), slangen er med andre ord kilde til både liv og død. Når vi så leser fortellingen om kobberslangen i 4 Mosebok 21:8-9 vil denne kunnskapen gi oss en bedre forståelse av den bakenforliggende symbolikken. For I fortellingen sender Israels Gud giftige slanger som tar livet av mange, samtidig bruker Han merkelig nok nettopp samme slangen som symbol for helbredelse. Prøvelsene  begynner for israelsfolket når de setter Herren på prøve i det de blir utålmodig og tar til orde mot Gud og spør: “Hvorfor førte dere oss opp fra Egypt for å dø i ørkenen? Her er det verken brød eller vann, [...]” (4 Mos. 21:5) Dette gir gjenklang fra 2 Mosebok 17 hvor folket sies å ha prøvet Herren (v.7) i det de tviler på Hans nærvær og spør: “Hvorfor har du ført oss opp fra Egypt? Vil du at vi og barna våre og buskapen vår skal dø av tørst?” (v.3) Det er disse prøvelsene i ørkenen som finner sine paralleller i beretningen om Jesus fristelse, hvor også han holder fast ved at man ikke skal sette Herren på prøve. (Matt. 4:7) 

Herren prøver dem når Han sender slangene, for at ektepaktsfolket skal komme til omvendelse. Han prøver dem også i bruken av slangen som frelselsessymbol, vel vitende om dens rolle blant andre religioner som guddom. Hensikten med det hele er altså at de som blir bitt av slagene ser mot kobberslangen for å tror på Herrens kraft så de kan bli helbredet. Fortellingen om kobberslangen fortsetter i 2 Kongebok 18:3-4 hvor Hiskia, konge i Juda, gjør det som er godt i Herrens øyne når han knuser kobberslangen. Israelittene hadde nemlig begått avgudsdyrkelse når de tente offerild til slangen, som ble kalt Nehusjtan. 5 Mosebok 15-20 oppsummerer og begrunner så prøvelsene Israel gjennomgikk, særlig blir det gitt en sterk advarsel mot nettopp avgudsdyrkelse, et tema som igjen trekkes frem i samtalen mellom Jesus og Satan i ørkenen. (Matt. 4:10)

Professor i Det nye testamentet Amy-Jill Levine tolker Jesus såkalte antiteser i lys av 5 Mosebok 22:8 og Pirkei Avot 1 om å bygge gjerde rundt loven. Det er her, ifølge Levine, egentlig ikke snakk om antiteser i det hele, men heller det å bygge sikkerhetsgjerde, en frivillig utvidelse så man ikke en gang kommer nær av å bryte loven. Denne tanken om gjerdebygging vil jeg ta med meg videre når vi ser på Jesus utsagn i Johannes 3:14-15, hvor han sammenligner seg med slangen i 4 Mosebok 21:8-9. Den videre argumentasjonen bygger også på antagelsen om Jesus guddommelighet og Bibelens guddommelige inspirasjon. Det vil i dette hensyn være umulig at Han ikke kjenner hele dens innhold. Alle allusjoner til, og siteringer av de gammeltestamentlige bøkene vil i dette henseende være gjort med omhu og hensikt. Jeg vil med det argumentere for at Jesus i sin sammenligning kjenner hele historien. 

Paulus beskriver lovens hensikt til å være: “[...] som et tillegg på grunn av våre lovbrudd helt til den ætten kom som løfte gjaldt. [...]” (Gal. 3:19) Gud prøver Israel gjennom loven for deres utroskap slik som han prøvet dem med slangene. Men hva skal så løftes opp for å frelse dem som dør ved loven?  For å trekke sammenligningen inn i Det nye testamentet finner vi i johannesprologen en unektelig likhet i fremstilling av Logos med Visdommen som er beskrevet Sirach. (Forfattet ca. år 190 f.kr) Her tolkes Visdommen til  å være Torah, en tanke som ble gjeldende i rabbinsk jødedommen. Dette er grunnen til at de i 1 Mosebok 1:1 forstår hebr. bereshit som “ved hjelp av visdommen [Torah] skapte Gud himmelen og jorden.” Jesus sier selv Han er kommet for å oppfylle loven, (Matt. 5:17) og slik som Torah prøver, er Logos fullbyrdelsen som løftes opp for frelse. (2 Kor. 3.6; Rom. 5:20-21) Paulus syn her i Galaterbrevet er dog ikke forenelig med rabbinsk jødedom i sin forståelse av lovens hensikt. Jeg vil derfor i det følgende kort komme med en alternativ fortolkning knyttet til det falne menneskes natur. Syndefallet førte til at det nære forholdet mellom Skaper og skapning ble brutt, og skapningen forringet. Denne falne tilstand i legemet er til hinder for gjenopprettelsen av den opprinnelige nærhet, derfor er kjødets død nødvendig. (Rom. 8:13; 2 Tim. 2:11) Som vi ser er det mulig å lese en klar forbindelse mellom hvordan slangen, som i likhet med kjødet er årsak til død blir løftet opp, og hvordan det inkarnerte Guds Ord blir løftet opp.

Når Paulus så forkynner til hedningene i Aten gir han dem et grunnkurs i tilbedelse av Israels Gud: “Fordi vi altså er Guds slekt, må vi ikke tenke at guddommen ligner et bilde av gull eller sølv eller stein, formet av menneskers kunst eller tanke.” (Apg. 17:29) Han fortsetter med å formidle omvendelse og dom ved Jesus:  “[...] Det har han bekreftet for alle mennesker ved å reise ham opp fra de døde.” (v.31) Om det hadde vært tenkelig å skulle avbilde Jesus etter eget forgodtbefinnende ville nok denne talen hatt et helt annet innhold. Videre kan vi lese ut av beretningen om den arge sølvsmed som har fått sitt levebrød ødelagt av Paulus forkynnelse, og hvordan denne kristusforkynnende jødekulten på ingen måte avbilder sin guddom: “[...] nesten over hele Asia har denne Paulus overtalt og villedet store folkemasser når han sier at guder som er laget av menneskehender, ikke er guder.” (Apg. 19:23) Efesernes gudinne, Artemis, blir utvilsomt avbildet i menneskeform. Hadde det da vært den minste antydning til en forespørsel etter krusifikser ville trolig sølvsmeden funnet seg et lukrativt marked i å avbilde denne nye guddommen. 

Hvis vi nå går tilbake til spørsmålene rundt kobberslangen vil trolig billedapologetene argumentere for at det ikke er noe galt med selve avbildelsen, men heller bruken. Siden Sønnen er den usynlige guddommens bilde (Kol. 1:15) er det ingenting galt i å avbilde Ham i Guds sted, så lenge det er Kristus i himmelen og ikke selve kunsten som tilbes. Umiddelbart støter vi på problemet med at ingen engang vet hvordan Jesus så ut, enda mindre den oppstandne Kristus. Mannen som henger på korset er formet etter menneskers tanker, og om Menneskesønnen virkelig er Gud, formes Han i menneskets bilde i det øyeblikk kunsten skapes. Paulus formaner at ingen må: “[...] få sin bror eller søster til å snuble og falle. [...] Den som Kristus døde for, må ikke du føre i fortapelse [...]” (Rom. 14:13, 15) Slik som Jesus gjorde rundt loven, skal også de troende bygge gjerder rundt nåden, for seg selv og sine brødre. 

Gå til innlegget

Hatefull vitenskap?

Publisert over 1 år siden

Forbud som krenker ytringsfrihet og tankefrihet er ikke veien å gå i et moderne demokratisk samfunn

Tirsdag 15.10 ble det arrangert et seminar ved NLA Høgskolen hvor Mike Davidson sammen med overlege og psykiater Øyvind Hasting holdt foredrag om temaene homofili, transseksualitet og kjønnsdysfori. Selve seminaret ble mye omtalt i media mandag 14.10 etter at to elever ved NLA ytret sin misnøye med høgskolens tilrettelegging for et slikt arrangement til blant annet TV2. Så kontroversielt som man fikk inntrykk av at seminaret skulle bli, basert på reaksjonene i sosiale medier, ble det derimot ikke. Davidson valgte tilsynelatende å gå bort fra sin planlagte presentasjon og gav heller sitt vitnesbyrd om sine egne opplevelser med uønsket samkjønnet tiltrekning, den terapien han selv gjennomgikk samt hvordan han har blitt utestengt fra å fullføre sin påbegynte 5-årige utdannelse som psykodramaterapaut. Følgende ble det åpnet for spørsmål og kommentarer fra salen. Dialogen var god, åpen og behersket. Første halvdel av seminaret ble så avsluttet med at Davidson takket de fremmøtte for deres gode innspill og oppførsel.

Like rolig forble det derimot ikke når Hasting skulle holde sitt innlegg som særlig befattet seg med de mulig negative sider ved kjønnskorrigerende behandling av prepubertale barn, samt et generelt overblikk over transseksualitet og kjønnsdysfori. Den presenterte vitenskapen ble av de oppmøtte meningsmotstandere beskrevet som sårende, hatefull og diskiminerende. Her må jeg for kontekstens skyld påpeke at begge foredragsholdere uttrykte at de oppfatter seksuell orientering som flytende, noe jeg antar er med på å underbygge deres holdninger til såkalt “homo-terapi”.  Leseren kan selv gjør seg opp en mening om dette basert på nyere forskning, som for eksempel dette bidraget fra Christine Kaestle publisert i The Journal of Sex and Research.

Det er opplagt, i det minste for undertegnede, at det vil kunne oppleves krenkende og sårende når ens identitet blir objekt for andres kritiske blikk, hvor det stilles spørsmålstegn ved hva man ser på som sitt virkelige selv. At LHBTQ+ mennesker også er svært overrepresentert når det kommer til selvmord er heller ikke til å stikke under en stol og bør tas på største alvor. Men er det riktig av den grunn å skulle forby potensielt sårende meninger, tanker og ideer? Er det galt å ville basere kjønnskorrigerende behandling av barn på vitenskap, istedenfor ideologi og føleri? 

Jeg oppfordrer alle som måtte være uenig med Mike Davidson, Øyvind Hasting, eller NLA Høgskolen om å ytre sin mening, komme med begrunnet motargumentasjon og forskningsbidrag. Men opprop om forbud som krenker ytringsfrihet og tankefrihet er ikke veien å gå i et moderne demokratisk samfunn, tvert imot. 

Gå til innlegget

Dobbelt syn og samvittighetsfrihet i kirken

Publisert nesten 2 år siden


Likekjønnet vigsel har igjen fått mye oppmerksomhet her i vest etter at en vikarprest på Osterøy har sagt opp sin stilling. Dette kommer som følge av både netthets og medieoppslag hvor presten henges ut for sitt syn på likekjønnet vigsel i kirkelig regi. I det følgende vil jeg lufte noen tanker om hvordan kirken muligens bedre kan utøve sitt doble syn enn det gjøres i dag. 


Kanskje mest åpenbart vil være å skille det religiøse fra det juridiske, og la ekteskapsinngåelsen foregå i flere etapper for dem som måtte ønske en seremoni ut over hva en borgerlig vigsel inneholder. I så fall må man gå så langt at en fratar både trossamfunn og livssynssamfunn vigselsretten for å forhindre den påståtte diskrimineringen. Et drastisk steg vil noen si, og muligens vanskelig gjennomført med den innarbeidede struktur og tradisjon rundt ekteskapsinngåelse vi har i vårt samfunn, men uansett en mulighet. 


Noe mer radikalt vil være å åpne for at presten beholder sin vigselsrett, ikke bare som prest men også som offentlig tjenestemann. Da forstått slik at det tilbys vigsel i kirkerommet utført av den som ellers virker som prest men i dette tilfelle som offentlig tjenestemann og utført etter borgerlige vigselsformular. En slik dobbel rolle for kirken og kirkens ansatte kan virke noe spesiell, men det vil løse mange utfordringer rundt både finansiering og vedlikehold av kirkebygg, så vel som dens ansattes samvittighetsfrihet. Samtidig vil dem som av kulturelle og tradisjonbetingede årsaker ønsker sitt bryllup i kirken, uavhengig av legning eller (ikke-)tro, få sitt ønske oppfylt. Noe lignende kan nok også gjennomføres for gravferd. 


Presten innehar en helt spesiell kompetanse og erfaring som seremonimester for vigsel og gravferd, og kan etter undertegnedes mening vanskelig erstattes av en kommunalt ansatt som i tillegg til sitt daglige virke også forventes å skulle være seremonimester for disse private anledninger. 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere