Erhard Hermansen

Alder: 48
  RSS

Om Erhard

Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Følgere

Moderne slaveri

Publisert nesten 3 år siden

International Labour Organization (ILO) beskriver slavearbeid som den største kriminelle økonomien globalt med en årlig inntekt på 150 milliarder dollar.

Skrevet av Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd og Petra Brooke, Koordinator for Frelsesarmeens arbeid mot moderne slaveri og menneskehandel 

«Simon er opprinnelig fra Romania. Han kommer fra en fattig familie og har ikke fast arbeid i hjemlandet. Han kom til Norge for å skaffe seg arbeid. Gjennom en bekjent fikk han jobb på et bilvaskefirma. Han ble lovet at han skulle jobbe ca. 4 timer og få 10 tusen kr i måneden i betaling. De første månedene var ok. Det var mye mer arbeid enn 4 timer, noen ganger 14 timer, men Simon fikk ca. 10 tusen i betaling, delt opp i mindre summer. Han bodde over bilvaskefirmaet. Det var svært elendige boforhold, og eieren kunne komme og gå når han ville. Eieren av bilvaskefirmaet hadde nøkkel til både leiligheten og postkassen. Simon ble tvunget til å gjøre mer arbeid enn det han ble forespeilet, og mye mer arbeid enn han ville. I perioden han arbeidet på bilvaskefirmaet ble han utsatt for ulike former for trusler. Simon forteller at han ble truet med fysisk vold hvis han ikke utførte det arbeid som eieren ville at han skulle gjøre, og ble truet med at eieren hadde mange venner som var ekte mafia og som skulle ta Simon. Simon ble også truet med at han ville bli kastet ut på gata dersom han ikke utførte arbeidet. Han ble kontrollert, og han hadde ikke tilgang til eget bankkort. Etter hvert ble han også utsatt for fysisk vold da han sa at han var sliten og ikke orket å arbeide så mye som sjefen ønsket. Simon var redd for fysisk vold lenge før han faktisk ble utsatt for det, og han var generelt redd. 

Eieren krevde å ha bankkortet til Simon. Simon måtte ta ut penger fra sitt eget bankkort og gi tilbake til sjefen. Han fikk inntrykk av at sjefen satte andres lønninger inn på hans konto, men han hadde aldri tillatt slik bruk. Han bad om å få tilbake bankkortet sitt, men da ble sjefen sint. Simon og sjefen dro sammen til banken, slik at Simon fikk ta ut penger fra kontoen sin. Engang tok han ut 24 tusen, men av disse måtte han gi 19 tusen tilbake til sjefen. Han dro fra leiligheten han hadde bodd i, men fikk ikke da med seg bankkortet sitt. Han turte å gjøre dette fordi han hadde kompiser som hjalp ham. Til eier fortalte han at han måtte dra tilbake til Romania

Det er vanskelig å helt forstå hvordan en situasjon som den over kan være med å generere så mye penger som summen i overskriften tilsier. Men det er ikke pengeverdien som er den største kostnaden i dette, det er den menneskelige prisen.  I januar i år kom en rapport fra Samfunnsøkonomisk analyse og den maler et relativt dystert bilde av vårt eget samfunn hvor arbeidsmarkedskriminalitet genererer mange milliarder kroner i uregistrert verdiskapning og skatte- og avgiftsunndragelser. Daværende NHO-sjef Kristin Skogen Lund peker på de enorme tapene dette utgjør – anslagsvis 28 milliarder! - og at kostnadene er et ran av fellesskapet.

Rapporten trekker frem flere perspektiver enn bare den reelle kostnaden. Den påpeker også de konsekvenser for både bedrifter og enkeltmennesker som kommer i kjølvannet av en slik kriminell virksomhet. Den understreker også at våre holdninger har en direkte påvirkning på omfanget. Holdningene forteller om hvilke normer som styrer både etterlevelse av regler og også hva man tenker er akseptabelt innenfor et arbeidsmarked. Disse holdningene har ikke bare økonomiske insentiver, men påvirkes også i stor grad av våre verdier og ikke-rasjonelle beslutninger, kommer det frem i rapporten. Det er ganske enkelt min etikk og moral som avgjør hvordan jeg forholder meg til det. Det kommer frem at det finnes en stor aksept i Norge for å handle svart (det vil si å unndra å betale skatt på de tjenester man kjøper) og at dette er meget utbredt i det private markedet. Det er lite stigma knyttet til denne formen for lovbrudd til sammenligning med f.eks. trygdesvindel. Norge er et rikt land på mange måter, og undersøkelser tilsier at bruken av svart arbeid går opp med inntekt. Det vil si at jo mer penger vi har, jo mindre er vi villige til å betale. 

Konsekvensene av arbeidslivskriminaliteten er ikke bare store tap av skattepenger. Den utgjør er også en betydelig kostnad for de som utfører disse svarte tjenestene. Noen gjør det frivillig og er en del av kriminelle virksomheter. Men økt tilstrømning av arbeidsinnvandrere har utvidet rommet for grov utnyttelse og tvang. Sistnevnte gruppe er særlig utsatt, fordi de befinner seg i et fremmed land, kjenner ikke språk og kultur og arbeidsmarkedsreglene i Norge. Mennesker blir satt til å arbeide under tvilsomme forhold, tvunget til å opprette selskaper i sitt eget navn for å beskytte bakmenn og blir offer for både tvangsarbeid og tvangstjenester.

Er dette en menneskelig kostnad vi er villig til å la andre betale, slik at vi som har mye kan slippe å betale minst mulig? Frelsesarmeens Safe House for menn utsatt for tvangsarbeid hjelper noen få av disse ofrene.  Vi vet at politi og andre myndigheter savner flere ressurser for å effektivt kunne etterforske og bygge straffesaker. Dette gjør at disse kriminelle nettverkene arbeider relativt trygt her i Norge. Risikoen for å bli tatt er liten og tilgangen på villig arbeidskraft er enorm. Prisen er det noen andre som betaler og prisen er utrygghet, trusler og vold, uforutsigbarhet, ufrivillig kriminalitet og økt fortvilelse. 

Noen vil si: «Det er bedre at de får jobbe svart enn at de ikke får jobb i det hele tatt». Men svart arbeide er ikke jobb, det er kriminell virksomhet. Ved å tillate dette og selv kjøpe tjenester svart, også utfra et misforstått barmhjertighetsperspektiv, er vi med på å undergrave et system og et arbeidsliv med lønninger vi man kan leve av og hvor legale bedrifter opplever å tape i konkurransen mot de kriminelle.

Rapporten slår fast at svart arbeid er med på å skjule virksomheter som tvangsarbeid, menneskehandel og sosial dumping. Kirkene i Norge, samlet i Norges Kristne Råd, setter nå søkelys på moderne slaveri, blant annet gjennom Global uke mot moderne slaveri. Frelsesarmeen, Samarbeid mot Svart Økonomi, Arbeidstilsynet og andre instanser arbeider konkret mot de former av utnyttelse vi ser innenfor arbeidslivskriminaliteten. Områdene omtales ofte som «gråsonen» mellom lovlig og kriminell virksomhet. Vi tror at dette er i ferd med å uthule vårt velferdssamfunn og det er avgjørende at vi aktivt bekjemper ondet før det får enda større fotfeste.  Vi tror på viktigheten av å opplyse hva den faktiske prisen er for svart arbeid, fordi vi ser resultatene. Vi opplever å stå ansikt til ansikt med de menneskene som personlig betaler den reelle prisen - her i Norge, i dag. Hvis vi har et genuint ønske om å arbeide mot menneskehandel og utnyttelse i vårt samfunn, må vi forene alle gode krefter og gå sammen mot bruken av svart arbeid og sosial dumping. Vi må hente fram våre etiske normer som sier at dette ikke er greit og ta våre valg utfra det. Ifølge rapporten er vi, det private markedet, årsak til store deler av både de samfunnsøkonomiske tapene som rapporten beskriver, men også de menneskelige. Er det noe vi kan leve med?


Første gang på trykk som blogginnlegg på attac.no 19.11.2018

Gå til innlegget

Hva gjør vi med urettferdigheten?

Publisert nesten 3 år siden

Tallet på mennesker som lever og arbeider som slaver globalt er anslått til 40 millioner, langt flere enn under den transatlantiske slavehandelen. Også i Norge lever mennesker i slaveri.

Vi har en direkte påvirkning på denne virkeligheten: Kjøper du tjenester svart, risikerer du faktisk å bidra til menneskehandel, og i verste fall slaveri. At vi som forbrukere kan kjøpe billige varer og tjenester, er en direkte konsekvens av at barn og voksne syr klærne våre under slavelignende forhold i andre deler av verden. 

Den siste rapporten fra FNs klimapanel viser at klimautfordringene trenger en betraktelig større innsats enn vi før har trodd. I Norge nyter vi godt av økonomiske fremskritt gjort gjennom utvinning av petroleum med høye klimagassutslipp, mens de som har minst skyld i klimaforandringene og klodens miljøproblemer er de som rammes hardest.

Samtidig som mange av oss lever i overflod, er det nå over 100 000 barn i Norge som vokser opp i familier med en samlet inntekt under fattigdomsgrensen. Ulikheten øker både globalt og i de fleste land i verden, også i Norge. 

Angår tema som slaveri, klima og ulikhet oss som kristne, som kirker og kristne organisasjoner? Ja, det angår kjernen i vår tro. Som kristne tror vi at Gud elsker og har omsorg for alle mennesker. Kristen nestekjærlighet handler om å se vår neste og vise menneskelig omsorg. Det handler også om å ta del i kampen for et mer rettferdig samfunn, og å holde politikere, næringsliv, våre egne institusjoner og hver enkelt av oss ansvarlig. Som kirker og organisasjoner står vi sammen med kristne i alle verdensdeler i en kamp for menneskeverd og klimarettferdighet, og mot fattigdom og urett. 

Gjennom Agenda 2030 og FNs bærekraftsmål har verdens land satt seg ambisiøse og konkrete mål om å utrydde fattigdom, stoppe klimaendringene og skape fredelige samfunn for alle. I motsetning til forgjengeren tusenårsmålene, utfordrer og forplikter bærekraftsmålene ikke bare stater, men også næringsliv og sivilsamfunn. Vi som kirker ønsker å ta vår del av ansvaret for at disse målene skal nås. Dette vil vi fordi målene samsvarer godt med den etiske og moralske forpliktelsen på rettferdighet som er helt sentral i vår kristne tro. 

Kirken har ikke alltid vært Guds beste barn. Nei, som representanter for kirkene er vi klar over at vi selv har vært en del av undertrykkende strukturer. Desto viktigere er det å være tydelig på at vi står sammen for å utfordre både oss selv og samfunnet vi er en del av til å ta oppgjør med utnyttelse, undertrykkelse og urett. Vi har nemlig også en rettferdighetstradisjon vi er stolte av og ønsker å føre videre. 

Grunnleggeren av Frelsesarmeen William Booths aksjoner førte til at svovel i fyrstikker, som gjorde mennesker i fabrikken svært syke, ble forbudt. William Wilberforce, britisk parlamentariker og grunnlegger av det første bibelselskapet, spilte en avgjørende rolle i kampen mot den transatlantiske slavehandelen. Baptistpastoren Martin Luther King jr. gav sitt liv i kampen for at alle skulle ha like rettigheter. Også i dag ønsker kirken å heve stemmen for de som opplever urett og utnyttelse. 

Kirken er verdens største grasrot- og håpsbevegelse. Tross alle sine feil og ufullkommenheter er kirken bærer av et budskap hvor det alltid er håp. Med fellesskap og nettverk på bakken i alle deler av verden, er kirkene i en unik posisjon for å skape endring. 

Vi kan alle bidra akkurat der vi er. Hvordan kan for eksempel lokalkirken utfordre barnefattigdom og utenforskap i nabolaget? Hvordan kan menigheten bidra til å engasjere barn og unge i vern om skaperverket? Hvordan kan våre pengeplasseringer bli verktøy i kampen mot slaveri? Slike spørsmål skal vi utforske på Rettferdskonferansen i Oslo denne uken. 

Vi vil være en bevegelse som aktivt bidrar til mer rettferdighet i vårt land og i vår verden. Vi vil mobilisere alle vi kan i våre sammenhenger, sammen med alle andre som ønsker å være med på laget. Vi øver oss i å bli villige til å ofre noe for at andre skal få det bedre. Vi vil skape endring. Blir du med? 


Denne kronikken er skrevet av ledere og generalsekretærer i organisasjonene og institusjonene som sammen arrangerer Rettferdskonferansen 2018:


Hjalmar Bø, generalsekretær, Digni

Jan Peder Fosen, Chefssekretær, Frelsesarmeen

Fredrik Glad-Gjernes, daglig leder, KFUK-KFUM Global

Lisa Sivertsen, Generalsekretær, Kirkens Nødhjelp

Berit Hagen Agøy, generalsekretær, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

Andreas Andersen, generalsekretær, Misjonsalliansen

Erhard Hermansen, generalsekretær, Norges Kristne Råd

Knut Hallen, daglig leder, Samarbeid menighet og misjon

Ingunn Moser, rektor, VID vitenskapelige høgskole

Per Nitter Bondevik, koordinator, Rettferdskonferansen 2018 

Gå til innlegget

Kirkene sammen, synlig og frimodig!

Publisert nesten 3 år siden

1. pinsedag i 2000, etter ett og et halvt år med forberedelse, var 10 000 mennesker samlet til økumenisk gudstjeneste på Molde stadion. Midt på gressmatta lå en stor altertavle bestående av 204 keramikkplater - alle preget med et kors og alle like store, men likevel ulike i farger og nyanser. Idet gudstjenesten gikk mot slutten, gikk representanter fra menigheter og forsamlinger i hele Møre og Romsdal frem og hentet sin del av altertavlen for å henge den opp hjemme i sine kirker og bedehus. 

Denne altertavlen understreket kirkens enhet, der hver enkelt av oss er en like viktig del av det store bildet. De av oss som var på Molde stadion vet at altertavlen utgjorde Johannes 3. 16-17. Den minnet oss om at kirkene sammen har et ansvar for løfte frem troen på Jesus Kristus, han som kom «slik at hver den som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv». 

Alle de gode samtalene frem mot gudstjenesten var viktige, slik alle møtepunkter og samtaler i det økumeniske Norge er viktig. Gudstjenesten ble et synlig uttrykk for enhet, som ble lagt merke til også utenfor kirken. Vi trenger begge deler, både de gode samtalene og det gode fellesskapet og det synlige og konkrete som uttrykk for enhet.

Jesus ba, «må de alle være ett for at verden skal tro at du har sendt meg» (Joh. 17.21). Å være kirke sammen betyr ikke at man er enig i alt, men at vi likevel velger å stå sammen. 

Norges Kristne Råd har som visjon at «kirkene sammen fremmer liv, i fellesskap og forsoning, i kirken og i samfunnet». Kirken fremmer liv med utgangspunkt i den treenige Gud, livgiveren, som har skapt oss til fellesskap og forsoning og som har kalt oss til å forvalte livet og ta vare på skaperverket. 

Sammen utgjør vi kirken med stor K, som synlig og frimodig formidler troen på Jesus som «veien, sannheten og livet». Som løfter frem menneskets ukrenkelige verdi, står opp mot uretten i samfunnet, og som tror at verden kan forandres om vi alle er villige til å bidra.

Førstkommende fredag arrangeres Rettferdskonferansen 2018 og kommende uke markeres Global Uke mot moderne slaveri. Det er et synlig uttrykk for at kirkene står sammen i forhold til å bekjempe urettferdighet, og hva vi som kirker og enkeltmennesker kan gjøre for å fremme rettferdighet.

Jesus ba for kirkens enhet, for at verden skal tro og sa «Dere skal elske hverandre». Han ba kirken reise seg mot urett og fremme rettferdighet og understreket «det dere gjorde mot en av disse mine minste, det gjorde dere mot meg». 

Gå til innlegget

Det store slavemarkedet

Publisert nesten 3 år siden

Bare i Norge anslås det at 9.000 personer er offer for moderne slaveri.

Utnyttelsen skjer særlig innenfor næringer som bygg og anlegg, renhold, bilpleie, restaurant, hotell og i form av tvungen prostitusjon. Risikoen for å bli straffeforfulgt er lav for bakpersoner, ofre har svakt rettsvern og samfunnet mangler ressursene for å gripe inn. Eller rettere sagt - ressursene finnes, men vi spør oss om viljen, innsatsen og virkemidlene er sterke nok. 

I 1981 ble det vest-afrikanske landet Mauritania det siste landet i verden som vedtok et forbud mot å eie andre mennesker. Siden da har alle verdens land vært samstemte i at det er ulovlig å holde noen som slaver. 37 år senere er det likevel skremmende enkelt å selge, leie og utnytte et annet menneske. Moderne slaveri er et stort problem både i Norge og internasjonalt. Tall fra ILO, FNs internasjonale arbeidsorganisasjon, viser at det i dag er over 40 millioner mennesker som lever i ulike former for slaveri (25 millioner i tvangsarbeid, 15 millioner i tvangsekteskap). Utnyttelsen kommer i ulike former, og moderne slaveri er samlebetegnelsen for situasjoner der noen bruker vold, trusler, eller annen kontroll for å utnytte mennesker til egen fortjeneste - uten at ofrene er fri til å forlate situasjonen eller har noe alternativ. Fellesnevner for ofrene er at de var i en sårbar situasjon da de ble rekruttert. 

Mange og sammensatte årsaker 

Økt globalisering og et økende behov for billig arbeidskraft i vestlige land har vært viktige faktorer som har gjort at den moderne slaveindustrien har fått vokse seg større og større. Samtidig fører kraftig befolkningsvekst, krig og klimaendringer til at flere ser seg nødt til å forlate sine hjemland i håp om et levebrød og en bedre fremtid andre steder. Mange migranter blir lurt eller tvunget inn i tvangsarbeid. Kvinner, foreldreløse barn og barn på flukt er spesielt utsatt for menneskehandel, både i og utenfor Europa. Flyktninger, statsløse og omreisende grupper er også utsatte. Statene passer ikke på at rettighetene de har, blir respektert. 

Ikke tåle så vel… 

Dette angår og engasjerer kirkene i Norge! Selv om moderne slaveri er komplekst og de utnyttende strukturene kan virke uoversiktlige for oss, er det viktig at vi, hver enkelt og sammen, engasjerer oss. Jesus så og reagerte når han møtte krenkede, fattige, syke og tilsidesatte i samfunnet. Om vi vil følge hans eksempel, kan vi ikke tolerere urett eller la grådigheten får styre. Prinsippene om rettferdighet, likeverd og et særskilt hensyn til sårbare grupper («enker og farløse», «fremmede i blant dere») er bredt omtalt i Bibelen. Mange av abolisjonistene som fikk en slutt på den transatlantiske slavehandelen for 200 år siden, ble sterkt motivert av en tro på at hvert menneske er skapt av Gud og bærer i seg samme verdi og samme rett til frihet.

All forandring må starte med kunnskap. Og en erkjennelse av at det angår oss. Vet du for eksempel hvor mange slaver som jobber for deg? Det fortsetter med at vi erkjenner at vi selv en del av problemet når vi kjøper svart arbeid eller når mennesker blir utnyttet i produksjonen av varer og tjenester som vi kjøper. Det handler om å forbruke mindre og å betale det varer og tjenester faktisk koster. Det handler om å ikke tolerere at 9000 kvinner, menn og mindreårige arbeider under slavelignende vilkår i vårt eget land. Det handler om å finne ut hvordan vi kan jobbe mot undertrykkende strukturer og sikre alles rett til et verdig liv i frihet. 

Maraton, ikke sprint

Lite tyder på at slaveriet blir overvunnet med det første. Antislaveri-bevegelsen er å anse som et maraton, ikke et sprintløp. Det kreves langsiktig og vedvarende innsats fra myndigheter, næringsliv, sivilsamfunn og oss privatpersoner.  Men det er mulig! FNs bærekraftsmål har pekt ut retningen for hvor verdens nasjoner og det globale felleskapet skal gå. I mål nr. 8 om bærekraftig vekst og anstendig arbeid for alle, står det at landene vil «… treffe umiddelbare og effektive tiltak for å avskaffe tvangsarbeid, få slutt på moderne slaveri og menneskehandel …» (delmål 8.7). Norge må også svare for framdrift på dette målet i eget land. Heldigvis er mange krefter i sving, og vi ser gode endringer. Mange norske bedrifter er opptatt av etisk produksjon i sine leverandørkjeder. Flere offentlige og private instanser arbeider aktivt mot slaveri og danner nettverk og sterke allianser. I Norge går nå ulike aktører går sammen for å få på plass bedre lovverk. 

Global uke 

Og kirkene er med. Global uke er et initiativ fra kirkene i Norge, samlet i Norges Kristne Råd, for å belyse global urettferdighet sammen og samtidig i en årlig kampanjeuke. Uka tar for seg moderne slaveri i Norge og internasjonalt, og målet er at vi kan forstå mer og vite hva våre bidrag kan være for å hindre utnytting og sikre rettferdige og bærekraftige løsninger globalt og lokalt. Den nasjonale Rettferdskonferansen 9. november vil ta for seg moderne slaveri og andre former urettferdighet. Du (og din menighet) er velkommen med! 

Det moderne slaveriet frarøver millioner av mennesker verdighet og grunnleggende rettigheter. Dette kan vi simpelthen ikke lukke øynene for! Som kirker og som kristne har vi et ansvar for å kjempe for rettferdighet for alle mennesker, og vi vil gjøre det på lag med alle gode krefter. Kevin Bales, en av frontfigurene i anti-slaveri-arbeidet, skriver i en av sine bøker at å vite om vår tids slaveri forplikter og forandrer måten vi ser verden på: «Fra nå av kan vi ikke skylde på at vi ikke vet, bare at vi ikke bryr oss”. 


Først publisert i Dagsavisen

Gå til innlegget

Kirkevergens perspektiv er også for snevert!

Publisert rundt 3 år siden

Skrevet av Erhard Hermansen, Generalsekretær 
Norges Kristne Råd og Dag Nygård, Spesialrådgiver Norges Kristne Råd

Oslo kirkeverge, Robert Wright har i Vårt Land 15. august et innlegg i den interne samtalen i Den norske kirke om trossamfunnets ulike kirkebygg og påpeker det han oppfatter som enkelte aktørers snevre perspektiv. Norges kristne råd skal selvsagt ikke blande seg inn i det interne ordskiftet i Den norske kirke.

På den annen side registrerer vi at kirkevergen avlegger andre trossamfunns bygg en visitt. Her vil vi peke på at også kirkevergen, etter vår oppfatning, anlegger et for snevert perspektiv når han problematiserer at det generelle vedlikeholdet av kirkebygg tilhørende Den norske kirke utløser tilskudd til andre tros- og livssynssamfunn.

Wrights viser i sin argumentasjon ­hovedsakelig til to forhold: For det første er trossamfunnets kirkebygg spesielle og har viktige roller som kulturbygg i lokalsamfunnet. For det andre har byggene tilbud for alle som bor i byen uten krav til medlemskap: De har verdi for langt flere enn trossamfunnets egne medlemmer.

Alt hva Wright peker på her kan sies om mange kirkebygg tilhørende andre kristne kirker. Det er ikke vanskelig å trekke frem lokalsamfunn der kirkebyggene til lokale frikirker er kulturhus og samlingssted for mennesker i alle aldre og hvor en stor del av de som gjøre seg bruk av tilbudet ikke har medlemskap i menigheten.

Det kan være på sin plass å peke på at medlemmer i de andre kirkene må bidra med langt mer fra egen lomme for både å bygge og vedlikeholde sine egne kirkebygg. Ettersom aktiviteten ut fra disse byggene også kommer ikke-medlemmer til gode, skaper medlemmenes offervilje grunnlag for barne- og ungdomsarbeid, kulturaktivitet og omsorgsarbeid som kommer hele lokalsamfunnet til gode.

Norges Kristne Råd mener at det er et riktig prinsipp at ekstraordinære vedlikeholdskostnader til særlig verneverdige kirkebygg bør få øremerkede tilskudd. Disse skal holdes utenfor beregningsgrunnlaget for tilskudd til tros- og livssynssamfunn. På den annen side må kriteriene for vernestatus være av en slik karakter at også listeførte og verneverdige religiøse bygg tilhørende andre trossamfunn er berettiget støtte på like vilkår. Flere kirkebygg i Oslo som tilhører andre kristne trossamfunn, har slik vernestatus.

Trykket i Vårt Land 1. september 2018.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere