Erhard Hermansen

Alder: 48
  RSS

Om Erhard

Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Følgere

Med håp for det nye

Publisert 9 måneder siden

Vi kommer alltid til å huske 2020. Et år med usikkerhet, frykt, frustrasjon og redsel, men også et år hvor vi erfarte et sterkt fellesskap og samhold. På et øyeblikk var hele verden rammet, og hverdagen for milliarder av mennesker verden over ble forandret. Selv om pandemien slo hardt mot oss alle, var det de mest utsatte som ble enda mer utsatte og sårbare.

Daglig blir jeg også påminnet om brødre og søstre i andre deler av verden som står ansikt til ansikt med krig og uroligheter, som er på flukt og lever i uvisshet, som mangler de mest grunnleggende tingene i livet. Ting mange av oss tar som en selvfølge. 

Året her hjemme ble avsluttet med skredulykken på Gjerdrum, og våre tanker og bønner går til alle de som er rammet. For dem som fortsatt savner noen, som er skadet eller har fått hjemmet sitt revet bort av raset og til alle de evakuerte. Skredet minner oss i all sin tragedie om hvor sårbart alt er, og at ingen av oss vet hvordan dagene blir. Samtidig viser den enorme innsatsen, både myndigheter, nødetater og frivillige Norge slik vi kjenner det på sitt beste. 

Samtidig har vi også mye å være takknemlige for, og av mennesker som har langt mindre enn de fleste av oss lærer vi takknemlighet over de viktige tingene i livet. 

Året som ligger bak oss har lært oss å leve langsommere, vi er gitt mer tid til hverandre, vi har reist mindre - og forhåpentligvis er dette ikke bare knyttet til dager med pandemi, men noe vi positivt og i takknemlighet kan ta med oss inn i tiden som følger. 

På en måte ble vi alle i året som har gått satt i en situasjon hvor vi måtte tenke over hva som virkelig betyr noe i livet. Det viktige som handler om relasjoner, omsorg og kjærlighet til våre medmennesker. Gjennom ord og konkret handling kan vi være med på å rekke ut en kjærlighetens hånd til noen som trenger det.

I julen blir vi minnet om at han som kom, Jesus fikk navnet Immanuel som betyr «Gud med oss». Jesus understreket dette selv da han vendte tilbake til himmelen. Han sa: «Se, jeg er med dere alle dager». For meg er dette en styrke og trygghet. Gud med oss, i alle livets situasjoner og dager. Ved årsskiftet er det igjen godt å kunne legge den ukjente fremtiden i Guds hender i vissheten om at han er nær.

Som kirker i Norge har vi erfart hva det vil si å være kirke i pandemiens tid. Med sterke restriksjoner, og tidvis lukkede kirkebygg, fikk vi en sterk påminnelse om at kirke er mer enn bygninger, kirken er Guds folk, fellesskapet av de som tror på Jesus Kristus. Vi som ofte snakker om å gå til kirke, har under pandemien fått en sterk påminnelse om og erfaring med meningen med uttrykket «We gonna have church».

Med utgangspunkt i et alter med innskriften «Til en ukjent Gud» adresserer Paulus Areopagos-rådet og sier «Gud, han som skapte verden og alt som er i den, han som er herre over himmel og jord, han bor ikke i templer reist av menneskehender. Han trenger heller ikke noe av det som menneskehender kan tjene ham med. Det er jo han som gir liv og ånde, ja, alt til alle … Han er jo ikke langt borte fra en eneste av oss. For det er i ham vi lever, beveger oss og er til» (Apg. 17).

Jeg er et skikkelig klemme-menneske, og savner de gode klemmene. Likevel har jeg erfart at gode ord, enten de kommer skriftlig, eller overleveres muntlig er som varme, gode klemmer. Så la oss være rause med de gode ordene, sende hverandre meldinger, ringe hverandre og se hverandre. 

La oss bruke det nye året godt, vise at vi ser hverandre og bryr oss om hverandre. La oss sammen være med å skape et varmere samfunn, for alle. For vi trenger hverandre, både de nære, men også de større sirklene rundt oss - lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Måtte 2021 bli et år der menneskeverd, omsorg og barmhjertighet, respekt og rettferdighet, kjærlighet og fellesskap står i sentrum. Paulus skriver i Gal. 6.9 «La oss ikke bli trette mens vi gjør det gode. Når tiden er inne, skal vi høste, bare vi ikke gir opp.»

Kong Harald sa det slik i sin nyttårstale «En dag skal vi se oss tilbake og spørre hverandre: Hvordan i all verden klarte vi dette? Da skal vi vite med oss selv at vi klarte det fordi vi tok i bruk alt det beste – i hver enkelt av oss, i samfunnet vårt, i demokratiet vårt. Vi skal vite med oss selv at vi kom oss gjennom fordi vi aldri ga opp håpet. For det å håpe, det er en måte å leve på. Håp er vilje, håp er handling. Håp er å feste blikket på noe som gir oss mening – og følge det. Håpet skal bære oss alle inn i 2021.» 

Jeg vil ønske alle et riktig godt nytt år og ber om Guds velsignelse for året som ligger foran oss. 

Gå til innlegget

I år er 175 år siden vi fikk den første dissenterloven.

Dissenterloven var et resultat av en kamp for religionsfrihet – også i det offentlige rom. Grunnloven av 1814 sikret privat trosfrihet. Det går en rød tråd fra denne kampen til dagens arbeid for et «livssynsåpent samfunn».

Vi forstår alltid fortiden ut fra nåtiden og våre egne erfaringer. Det krever mye innsikt og bevisste anstrengelser å skjønne hvor vesensforskjellig det gamle, lutherske enhetssamfunnet var fra dagens multireligiøse og pluralistiske samfunn. Uten denne innsikten og disse anstrengelsene forstår vi imidlertid ikke hvilke muligheter og begrensninger som ligger i dagens situasjon.

Det er lett å glemme hvor dominerende den lutherske statskirka har vært inntil ganske nylig, og dermed hvor raskt utviklingen har gått. Så sent som i 1960 var mer enn 96 % av alle norske borgere medlemmer av statskirka.  Det gjorde nok at de aller fleste tok det som en selvfølge at en tilhørte Den norske kirke og hadde lite kunnskap og forståelse for hvordan det ble opplevd å ikke tilhøre disse 96 %.

Den norske kirkes medlemskap i de økumeniske organisasjonene etter andre verdenskrig, misjonsvirksomhet, etableringen av Norges Kristne Råd (NKR) og innvandring – har alle på hver sine måte gjort at nordmenn er blitt mer eksponert for og forstått mer av mangfoldet i kristenheten. 

Det er i dag store variasjoner i forhold til den gudstjenestebesøkende forsamling og flere steder har frikirker tatt over som folkekirke. I Oslo ble det i 2018 foretatt en undersøkelse som viste at av de som gikk til gudstjeneste gikk ¼ i Den norske kirke, ¼ i Den katolske kirke, ¼ i de ulike frikirkene og ¼ i migrantmenighetene. 

Jeg tror at NKRs sentrale posisjon i norsk kirkelighet i ganske stor grad skyldes at Den norske kirke som majoritetskirke har vært villig til å løfte minoritetene fram og selv tre tilbake. Dette er noe Den norske kirke har gjort mer forbilledlig enn mange andre majoritetskirker i Europa.

Samtidig innebærer den frikirkelige arven å anerkjenne både den kristne kulturarven og det religiøse og livssynsmessige mangfoldet. Tro og religion skal ikke påtvinges noen, og livssyn skal heller ikke gi samfunnsmessige fordeler eller ulemper. Frikirkene har en historisk erfaring som gjør dem til viktige bidragsytere i debatten om det livssynsåpne samfunnet.

I dag samler NKR bredden av kirkesamfunn – og det er et unikt godt økumenisk klima og samarbeid i Norge. «Stridigheter» har i større grad foregått innad i kirkesamfunn – enn mellom dem. 

Det økumeniske arbeid i NKR har som mål å forene og skape gode relasjoner mellom våre kirker og trossamfunn. Vi ønsker å være åpne for dialog med nyetablerte kristne kirker og trossamfunn, slik at økumenisk arbeid kan favne så bredt som mulig og søke å forene disse bredest mulig. 

Fellesskapet i Samarbeidsrådet for tros- og livsynssamfunn viser også at vi står i en større sammenheng og har mye å lære av hverandre, og overbevisning om egen tro bør bære i seg en sterk respekt for andres tro og livssyn.

Et eksempel på slik samhold: Etter angrepet mot to moskeer i Christchurch, New Zealand og mot Al Noor moskeen i Bærum i fjor, samlet kristne seg landet rundt utenfor moskeer med plakater med hashtaggen #tryggibønn. Etter angrepet i Nice tidligere i høst samlet muslimer seg utenfor en rekke kirker med plakater med samme hashtag. Det rører, og viser at vi står sammen. Alle skal ha rett til å utøve sin tro, uten frykt! 

Gå til innlegget

Bibelen utfordrer oss til å være i første rekke i bekjempelse av urettferdighet. Når nå verdensbanken anslår at koronapandemien fører til at 100 millioner mennesker risikerer å havne i ekstrem fattigdom, ser vi en utvikling vi som kristne ikke kan forholde oss passive til.

Av: Erhard Hermansen, generalsekretær i Norges Kristne Råd og Knut Hallen, daglig leder i Samarbeid menighet og misjon (SMM). Medarrangører av Rettferdskonferansen.

Kampen for rettferdighet er et gjennomgripende tema i Bibelen. Gud har en altomfattende kjærlighet, omtanke og barmhjertighet for alle mennesker.

Når vi i Vår Far ber «la din vilje skje på jorden som i himmelen» uttrykker det vårt ansvar for å ta vare på jorden og menneskene, og bringe Guds kjærlighet til jorden. 

Videre forteller skapelsesberetningen oss hvordan vi er kalt til å forvalte jorden, mens utvandringen fra Egypt lærer oss om Guds medfølende respons på elendighet, undertrykkelse og slaveri. 

Slik omtanke for å ta vare på det vi har blitt gitt og et ansvar overfor fattige, sultne og sårbare mennesker er gjennomgripende i bibelen.

Et annet eksempel finner vi i salme 146, der det står at Gud hjelper de undertrykte til deres rett, gir mat til dem som sulter, setter fri dem som er bundet, gir de blinde syn, reiser de nedbøyde opp, elsker de rettferdige. At han verner innflyttere, holder enker og farløse oppe, og gjør veien kroket for dem som gjør urett.

Vi ser at det handler om nestekjærlighet, men profetene i Bibelen fordømte også dem som beriket seg på andres bekostning og raste mot dem som levde i luksus mens andre mennesker ble tråkket på, knust og holdt nede.

Jesu eksempel er vårt forbilde og vår inspirasjon, fra det overordnede og himmelvendte til det konkrete og jordnære, med et spesielt oppdrag blant fattige og undertrykte mennesker. 

I Jesu «programtale» i synagogen i Nasaret leste han fra profeten Jesaja: «Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren».

Jesus løftet altså helt fra starten av frem behovet for rettferdighet og utfordrer oss på hvordan vi best kan hjelpe de fattige og utstøtte, slik også historien om den gode samaritan viser.

Jesus henvendte seg til alle, uavhengig den sosiale rangstigen og gjorde det klart at alle, uavhengig av sosial posisjon, måtte omvende seg fra sin egoisme for å følge Ham: «Den som vil bli stor blant dere, skal være tjeneren deres, og den som vil være først blant dere, skal være alles slave». Ja, han inviterte også de rike til å selge alle sine eiendeler og gi inntektene til de fattige.

Når Jesus snakker om vår neste, mente han alle mennesker som er i nød, inkludert sosialt utstøtte. Han kaller oss heller ikke bare til å elske våre venner, men også våre fiender og han sier «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg». 

Denne grunnleggende tanken hos Jesus passer godt sammen med det felles målet som verden og FN har satt - at vi ikke skal overse noen av våre minste søsken på veien mot 2030 - vi skal «leave no one behind».

Endeløs luksus og desperat fattigdom eksisterer i dag side om side, ofte bare atskilt av et enkelt gjerde slik vi kan se i mange av storbyene i verden. 

Problemene som kommer fra gapet mellom disse to motsetningene, har preget oss siden tidenes morgen. Om og om igjen, trenger «Guds folk» å bli minnet på deres ansvar for de fremmede, de farløse og enkene - de mest sårbare menneskene i samfunnet.

Hvorfor er verden så urettferdig? Noe av problemet ligger i egoisme, grådighet, pengebegjær og fråtsing. Og dette er ikke bare et løsrevet etisk problem. Jesus knytter også pengebegjæret tett opp til Gudsforholdet vårt: «Dere kan ikke tjene både Gud og Mammon.»

Kirker verden over gjør mye for å ta vare på trengende mennesker gjennom veldedighetsarbeid. Men ofte kan rettferdighet bare oppnås gjennom endringer i de strukturene som holder folk nede.

Lover og forskrifter må ikke stoppe oss fra hjelpe mennesker. Jesus kritiserte og brøt lover når de kom i veien for å hjelpe folk. Han helbredet mennesker på sabbaten, selv om alt arbeid på sabbaten var forbudt. Han utfordret lederne på deres livsførsel og integritet. Jesus var en trussel for makteliten, som til slutt dømte Jesus til korsfestelse.

Som nordmenn – rike sammenlignet med resten av verden – må vi la oss utfordre av Bibelens og Jesu budskap. Vi er blant verdens mest privilegerte folk med tanke på materiell velstand, velferdsgoder og et stabilt og godt demokrati. Disse godene er vi ikke kalt til holde kun for oss selv. 

Den som er blitt gitt mye, kreves det også mye av. Og hva er egentlig poenget med ressurser dersom det ikke kommer mennesker som virkelig trenger det til gode?

Koronaepidemien har ledet til feil utvikling på flere områder med tanke på rettferdighet og fattigdom. Vi lever i et land som kanskje har verdens beste apparat til å håndtere dette. 

Samtidig er vi som kirke del av et verdensvidt fellesskap. Derfor hviler det et stort ansvar på oss til å bruke våre egne ressurser og påvirke til rett bruk av våre felles ressurser, i kampen for å «la hans vilje skje på jorden som i himmelen».

Vi i rettferdskonferanse-bevegelsen ser den kristne kirke som en håpsbærer. Et håp om rettferdighet, også når andre mister håpet eller frykten tar overhånd. 

Som Preses Olav Fykse Tveit sa det på minikonferansen vår tidligere i høst: Fordi vi tror at håpet, i form av Guds rike og hans rettferdighet allerede er til stede – i mennesker som tror på ham.

Troen har også konsekvenser. Ved at vi bærer håpet om rettferdighet med oss til våre medmennesker, ved å fortelle om vår tro på Jesus som verdens frelser – og ved å handle på kallet om rettferdighet for «disse mine minste søsken».

Kronikken stod først på trykk i Dagen 29.10.2020

Gå til innlegget

Aldri «bare en dråpe i havet»

Publisert 11 måneder siden

Under Rettferdskonferansen nylig ble min overbevisning om at enkeltmennesket kan gjøre store ting i kampen for rettferdighet i verden forsterket ytterligere.

«Kan vi klare å gjøre Guds vilje på jorden, som i himmelen?» Det var spørsmålet som ulike organisasjoner og kirkesamfunn forsøkte å besvare under Rettferdskonferansen 2020. 

I et innslag ble vi ført til Frelsesarmeen i Drammen, og deres arbeid i lokalmiljøet. Jeg kjente det stakk mens jeg satt der i salen og hørte en mor Iman Mahmoud fortelle om hvordan de ikke hadde råd, rett og slett, til å la barna delta på aktiviteter som de andre barna i klassen. Tanken på dette fulgte med meg ut i dagen, og da jeg kvelden etter fulgte min yngste sønn på bandøvelse og videre på speider, tenkte jeg på hvor mye det å kunne spille i band og møte venner på speider har å si for ham. 

I Frelsesarmeen i Drammen jobber koordinator Gunnveig Drøpping Jara med det hun selv kaller «en veldig konkret jobb». Det er å jobbe for at alle barn skal kunne delta på fritidsaktiviteter. Og hun får det til, litt og litt – og bare det å se at barna i Drammen får det bedre er et bevis på at selv det som blant verdens urettferdighet kan oppfattes som «en dråpe i havet» kan bety så mye for barna i innvandrerfamilien i Drammen. 

Et annet innlegg som grep meg var innlegget til 24 år gamle Sofie Nordvik, kampanjekoordinator i KFUK-KFUM Global. Hun snakket om sitt ønske om å gjøre mye for klimautfordringene – til det beste for den oppvoksende generasjon. Hun fortalte likevel frimodig om egne vanskeligheter med å klare å gjøre det som føltes som «nok» - det var så mye mer hun visste at hun kunne gjøre. Talen hennes, og det drivet den viste, gjorde meg optimistisk på vegne av mine egne barn – jeg ble overbevist om at den viljen til å handle, langt på vei er nok til å skape en lysere fremtid for kommende generasjoner. 

Det er enkeltmennesket som har forandret verden. Det et enkelt menneske gjør får store ringvirkninger: Historien fra Drammen inspirerer; det forplanter seg kanskje til nabokommunen og videre og videre. Tretti barn i Drammen kan bli til fem tusen barn rundt i landet. Nordviks innsats kan bety mye – både lokalt og globalt.

Det er enkeltmennesker som har forandret historien, som har stått opp mot det de mener er en urett og endret sine samfunn fundamentalt. Vi kan ikke ta inn over oss hele verden hele tiden, men vi kan fokusere på det vi kan gjøre for enkeltmennesker og den ene personen vi møter i ulike sammenhenger. 

Om to uker samles organisasjoner og menigheter rundt om i hele landet for å belyse en urett vi finner både i våre nabolag og i hele verden: vår tids former for slaveri. Under Global uke mot moderne slaveri samarbeider den minste bygdemenighet med sine «storesøstre» i byene og de store organisasjonene med de lokale ildsjelene. Kan vi klare å skape litt mer himmel på jord ved at vi gir vår stemme til koret av alle gode krefter som høyt og tydelig sier at vi aldri vil akseptere annet enn verdige lønns- og arbeidsvilkår for vår neste – enten det handler om sesongarbeideren i Norge eller den unge kvinnen på tekstilfabrikken hos en underleverandør langt borte. 

Slik kan det som fra vår side kan føles som «en dråpe i havet» bety en hel verden av forskjell i enkeltmenneskers liv.


Innlegget stod først på trykk i Dagen 26.10.2020

Gå til innlegget

Godt lederskap er tjenende lederskap

Publisert 11 måneder siden

Ledere er så langt i fra ufeilbarlige. Som ansvarlige ledere trenger vi å huske på at også vi kan be om hjelp, og håpe på nåde og raushet når vi trår feil. Jeg har lært vel så mye av feilene jeg har gjort enn av det jeg har lyktes med – og det har gitt meg rom til å vokse.

Jeg ble allerede i tenårene betrodd lederoppgaver i Arendal frikirke. Jeg så opp til de som ledet meg og merket meg det de sa og gjorde. Lederne var som mentorer for meg. Dette var en veldig positiv erfaring – i et miljø der ansvarlige voksne ledere utfordra og utrusta unge ledere var det gode vekstvilkår.

Det viktigste var at jeg aldri var redd for å prøve, fordi de andre lederne hadde en kultur som nettopp ga rom for det. Jeg fikk lov til å øve meg, og gjøre feil – og jeg tenker ofte tilbake på denne «lederskolen» i de øyeblikkene jeg føler meg usikker i jobben. 

Når vi leser og hører om lederkonflikter i kristne organisasjoner tenker jeg – kanskje vi kan lære av hverandres feil ved å snakke høyt om dem? Kanskje vi skal våge å vise at vi av og til er usikre?

Dersom man tenker at man er ferdig utlært som leder, er man alt annet enn utlært. Vi lærer så lenge vi lever, både som mennesker og som ledere. 

Vi trenger mentorer, og det å ta imot veiledning innebærer langt på vei å være ydmyk – å erkjenne at jeg har noe å lære. Og der man kanskje ikke tror man har noe mer å lære, så kan man se til andre rollemodeller, som for eksempel Jesus. 

Jesus snakker ofte om at han er hyrde. I dette begrepet ligger det prinsipper for godt lederskap. Hyrden for en flokk er en dynamisk leder. Hyrden går foran og gir retning til flokken, han går ved siden av flokken og ser til at alle har sine behov dekket, og han går bak for å sørge for at hele flokken henger med. Foran, ved siden av og bak. Det er lederskap. Lite statisk, og veldig nært. 

Jesus ledet en flokk av ulike mennesker i tre år. Han var en tjenende leder som satte de andre foran seg selv. Han var en nær leder som brukte tid på de han ledet. Han oppmuntret dem og gav dem rom til å feile og lære, samtidig som han var tydelig på retningen i lederskapet. Jesus overførte sin kompetanse til de han ledet og var transparent i sin lederstil. Han modellerte ledelse på en ydmyk måte. 

Et godt lederskap er noe som formes – det lever og vokser side om side med dem man leder. For uten at lederen får lov til å feile, er det heller ikke rom til å øve seg på å bli en god leder. I det å gjøre feil, ligger det nemlig et stort potensial. For dersom det å være leder skal handle om å gjøre alt rett og låse seg i en posisjon som den folk forventer skal være ufeilbarlig – da kan følgene fort bli veldig negative. 

En av mine første beslutninger i en tidligere jobb viste seg å ikke være særlig god. Jeg hadde ansvaret for å ta en avgjørelse på vegne av bedriften, og jeg innså etterpå at valget jeg tok var galt. Heldigvis opplevde jeg raushet – at det var rom for å prøve på ny – og at jeg neste gang ville unngå å gjøre den samme feilen. Men for å kunne komme videre ble jeg nødt til å erkjenne feilen, for uten erkjennelse av egne feil kunne det hele ha spunnet seg inn i et nett av feiltakelser, som ville forplantet seg videre. 

Det handler om å hele tiden reflektere over hvordan man forvalter lederskapet sitt på best mulig måte – om hva som er godt og dårlig lederskap. Ledelse handler om tillit, en tillit man aldri skal ta for gitt. Vi har utallige ganger sett hvor lite som skal til før det man har bygget opp rives ned.

Den siste tidens debatter og hendelser i ulike kirkesamfunn og organisasjoner har gitt meg noen refleksjoner rundt sunt lederskap, og hva som er kraften i et slikt lederskap. 

For å utvikle sunne organisasjoner, kirker og fellesskap, trenger vi tjenende ledere som setter andre først. Et sunt lederskap er et lederskap som frigjør eller forvalter de ressursene som er i virksomheten på en god måte. Gode ledere er utrustende og multipliserende.

Sunt lederskap er relasjon. Det høres selvfølgelig ut, men er det ikke i praksis. Sunnheten i lederskapet blir derfor avgjort i kvaliteten på relasjonen. Det betyr blant annet at de du har et direkte lederansvar for ikke kan være for mange. Som leder må du bevisst investere tid i disse menneskene, så de igjen kan bruke ressursene sine til å lede og utruste nye ledere.

Gode ledere har høy emosjonell kompetanse, de har kontakt med egne følelser – og håndterer egne og andres følelser på en god og balansert måte. De leser omgivelsene godt, har stor grad av indre motivasjon og er flinke til å skape relasjoner. 

Sunt lederskap er balanse. For å være en leder som får frem det beste i de rundt oss er vi avhengig av både selv å lede på en trygg og tydelig måte, samtidig som vi gir like mye rom for de vi skal lede til å prøve seg frem.  Sagt på en annen måte: Balanse mellom å gå foran for å forklare, motivere og lede, og å gå bak for å frigjøre, utruste og støtte – akkurat som en hyrde. 

God og tydelig ledelse er avgjørende for medarbeidernes opplevelse av trivsel, motivasjon og mening. Gode ledere utvikler medarbeidere som er indre motivert og dermed opplever sine arbeidsoppgaver som meningsfylte og nyttige. 

Jesus trengte å bli utrustet av sin far, for å utruste de han selv skulle lede. Det trenger også vi. Det gir oss både ydmykhet og frimodighet. Vi må selv bli utrustet for å kunne utruste andre. 

Å være leder er å erkjenne at man aldri slutter å vokse. 

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere