Erhard Hermansen

Alder: 48
  RSS

Om Erhard

Generalsekretær i Norges Kristne Råd

Følgere

Dager i fellesskapets tegn

Publisert 4 måneder siden

1. mai, 8. mai og 17. mai. Merkedagene i mai er mange, og i år rommer de også Kristi himmelfartsdag og pinse. Det er vi-dager, dager i fellesskapets tegn.

Etter 14 måneder med strenge restriksjoner, er det fysisk fellesskap med andre jeg savner mest. Fra hjemmekontoret kobler jeg meg inn og ut av digitale møter. Jeg møter mennesker som betyr mye for meg, kollegaer og venner, men det er likevel ikke i nærheten av å sitte ned med kaffekoppen, ta den gode praten, eller bare kjenne kollegaer rundt seg i kontorfellesskapet.  

17. mai går tankene fra barne- og ungdomsår som musikant i skolekorpset, der vi svettet oss gjennom time etter time i forede vinterstøvletter, til Torrevieja med rosakledde musikanter, leker og taler til 17. mai på 52nd Street i New York, og til fest og lek på skolen sammen med ungene. 

Følelsen av fellesskap

Den gode følelsen av fellesskap, av å høre til, å være en del av noe større. Mai-dagene handler om så mye, men de handler i aller høyeste grad om fellesskap, om å stille opp for hverandre, sørge for at alle hører til i fellesskapet.

Å feire 17. mai med linjene tilbake til 1814. Fra Norge som et av Europas fattigste land, til vi i dag er ett av de rikeste land i verden. Vi med vår historie skal være de fremste i rekken av medmennesker når andre trenger oss. Det handler om ansvar og om solidaritet.

Mai-dagene er vi-dager. Vi løfter blikket mot noe som er større enn meg og mitt. Det er noe som er vårt. «En takkedag,» kalte Henrik Wergeland 17.mai. Det synes jeg er flott!

I en av våre kjente nasjonalsanger synger vi «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange, et fedreland vi frydes ved, og vi, vi ere mange.» Ordet «Vi» er et gjennomgående trekk i våre nasjonalsanger. Det handler altså ikke bare om meg og mitt, men om oss og i utvidet forstand «oss», menneskene over hele jorda.

Et gjennomgående trekk i Bibelen handler om det å kjenne ansvar, om å bry seg. Jesus sa «Det dere gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», og viste til hvordan det handler om å mette den sultne, ta imot den fremmede, kle den nakne, se til den syke og besøke den fengslede.

– Aldri feil å bry seg om

Det blir aldri feil å gjøre godt mot noen, det er aldri feil å bry seg om. Det betyr noe å høre til i et fellesskap. Det gir identitet! Norge, ett fritt land, et trygt land, et land kåret til verdens beste land i bo i år for år trenger mennesker som inkluderer andre mennesker i sanne, sunne og gode fellesskap. Et fellesskap som forteller deg hvor viktig og verdifull du er, akkurat slik du er.

Grunnleggende menneskeretter er en rettferdighetssak! Kanskje kan fellesskapsdagene, vi-dagene i mai angi retning, slik at vi engasjere oss for noen som trenger oss?

Kristi himmelfartsdag lovet Jesus sitt nærvær «Se jeg er med dere alle dager». Pinsedag kom som svar på løftet, og resultatet var et unikt fellesskap, et fellesskap som ikke var forbeholdt de få, men alle.

Gå til innlegget

Hvem er «kirkene i..»?

Publisert 4 måneder siden

«Hvem vil lede kirken i landets største byer» var overskriften i Dagen for et par uker siden. Hvilken kirke? Selv om ingressen ledet oss til at det handlet om kirkeverge-stillinger, og de aktuelle det ble spekulert i var knyttet til Den norske kirke var det ikke spesifikt uttrykt at det var Den norske kirke. 

Rundt 76% av den norske befolkningen er medlemmer i et kristent kirke- og trossamfunn knyttet til Norges Kristne Råd. Dette er fordelt på 22 medlemssamfunn, i tillegg til fire med observatørstatus. Størrelsene varierer, med en stor majoritetskirke, en del mellomstore og mange mindre kirke- og trossamfunn. Disse kirkene utgjør sammen med kirkene utenfor Norges Kristne Råd kirken i Norge

Gjennom riksdekkende, regionale og lokale medier registrerer jeg ofte både redaksjonelle saker og debattinnlegg hvor begrepene «Kirkene i..» og «Kirken i..» blir brukt. 

I en lokalavis leste jeg nylig et innlegg som omhandlet retningslinjer for kirkelige samlinger i forbindelse med pandemien. Innlegget var nettopp undertegnet «Kirkene i..» Det var ikke ett sted nevnt at det var retningslinjer for Den norske kirkes menigheter i denne kommunen. Og innlegget som ble avsluttet med «Det er ikke nødvendig å melde seg på til gudstjeneste for tiden, de første som kommer får plass» stemte jo ikke for andre kirker i samme kommune som praktiserte påmelding. 

Når begrepet «Kirkene i..» brukes skulle jeg jo tro at betegnelsen ble brukt om noe som omfattet alle kirkene på det aktuelle stedet, i byen eller kommune, men ofte er det altså med referanse til en konkret kirke, og gjerne majoritetskirken. 

Er det ren tilfeldighet og kanskje litt lite refleksjon som ligger bak? 

Med stort kirkelig mangfold ønsker jeg å slå et slag for å presisere bedre hvilken kirke det er snakk om, og å bruke den geografiske omtalen av «kirkene i..» og «kirken i..» i betydningen alle kirkene. 

Vi trenger alle denne påminnelsen, kirkene selv, mediene og politikerne. 

Nå er ikke dette skrevet for å si noe om hva det vil si å være kirke, men som en oppfordring til å beskrive tydeligere hvilken kirke vi snakker om, når vi omtaler et enkelt kirkesamfunn. 

Så håper jeg fremover at jeg ofte leser om «Kirkene i..» som et tydelig uttrykk for fellesskapet av kirker. Kirkene sammen! 


Stod først på trykk i Dagen 19.5.2021

Gå til innlegget

Et møte med Gud på høyden

Publisert 6 måneder siden

Årets påskedager har jeg feiret på fjellet. Riktig nok ikke påskefjellet slik mange snakker om, men med tre fjellturer i nærområdet skjærtorsdag, langfredag og 1. påskedag. En påske-spilleliste på Spotify har sørget for et godt preludium på veien opp og enkle gudstjenester er feiret på toppene.

Savnet etter det fysiske gudstjenestefellesskapet i kirken er stort. Likevel; Denne påsken, på et annerledes påskefjell - eller tre, møtte Gud meg. I sangen og musikken, i bibeltekstene og nattverden, i regn og vind, blå himmel og strålende sol. Jesus er alltid nær. Som påskemorgen i år. En vakker soloppgang måtte vike for gråvær, kraftig vind og regn, men like sikkert som at sola er der, og sola er like nær, er Gud der og like nær. «Troens øye ser det: Han gir liv og fred».

"Ren og rettferdig, himmelen verdig er jeg i verdens Frelser alt nu" lød preludiet Skjærtorsdag. Skjærtorsdag som kommer av ordet skir eller skira og betyr renselse. 

Jesus vasker disiplenes føtter og sier "Jeg har gitt dere et forbilde: Slik jeg har gjort mot dere, skal også dere gjøre". Slik er også vi kalt til å være hverandres tjenere. 

Jesus blod som renser oss for synd. "Velsignelsens beger som vi velsigner, gir det oss ikke del i Kristi blod? Brødet som vi bryter, gir det ikke del i Kristi legeme? Fordi det er ett brød, er vi alle ett legeme. For vi har alle del i det ene brød".

På skjærtorsdags-fjelltoppen fikk jeg feire nattverd. Med digital gudstjeneste på øret, og i fellesskap med brødre og søstre over hele verden lød Jesu ord til meg og oss alle "Dette er min kropp" og "Dette er mitt blod". 

Langfredag ble værmessig årets beste dag, med blå himmel og strålende sol møtte "The good Friday" meg med sanger som "Til alle tider" og "Kyrie", mens jeg gikk mot Rundebranden. 

Jeg kommer vel aldri til å få en tatovering, men jeg har sagt at om jeg skulle hatt en, kunne jeg tenke meg ordet tetelestai, som er Jesu ord på korset og betyr "Det er fullbragt", Jesus døde for deg og meg og alle mennesker, slik vi leser "Det var allerede omkring den sjette time. Da falt det et mørke over hele landet helt til den niende time, for solen ble formørket. Forhenget i tempelet revnet etter midten, og Jesus ropte med høy røst: «Far, i dine hender overgir jeg min ånd!» Da han hadde sagt det, utåndet han". 

Påskemorgen som ofte er feiret i strålende sol, måtte i år vike for kraftig regn og vind. Gråvær sørget for at ikke en eneste stripe av sol slapp igjennom. Mens jeg drar lua bedre nedover ørene og krummer ryggen så vinden og regnet ikke skal få for mye tak, hører og synger jeg med på en rekke salmer og lovsanger som "Graven er tom Jesus lever nå i ære og i makt. Evig - døden er Ham underlagt" og "Deg være ære, Herre over dødens makt". Og midt i gråværet kjenner jeg på en styrket tro. For på samme måte som det er en vakker soloppgang bak gråværet, og at sola alltid er like nær, er Gud der og alltid like nær. Selv når vi ikke ser ham, ser han oss. 

Så hører jeg ordet «Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: "Frykt ikke! Jeg vet at dere leter etter Jesus, den korsfestede. Han er ikke her, han er stått opp". 

Og sannelig, som på signal, ved pilegrimsmålet påskemorgen lød Don Fransico sin låt "He´s alive" - og føyde seg inn i rekken av en låt spilt hver eneste påskemorgen i over 20 år. 

Kristus døde, Kristus stod opp, Kristus skal komme igjen.


Gå til innlegget

Verktøyet for rettferdig fordeling av vaksiner mot Covid 19 finnes, men om verden består denne prøven på vilje til rettferdighet gjenstår å se.

Denne uken innledes kirkeårets fastetid. I solidaritet med de mange i verden som av ulike grunner ikke får vaksiner, eller ikke mottar vaksiner i nødvendig tid samles Norges Kristne Råd sine medlemskirker til bønn på midfastesøndagen 14. mars. Vi ber for arbeidet med å sørge for vaksiner til mennesker over hele verden og hjelp til å sikre en rask, trygg og rettferdig fordeling av vaksiner som kan beskytte oss alle mot viruset og hjelpe oss tilbake til en normalisering i hverdagen. 

Etter utbruddet av Covid19-pandemien, har det vært satset stort på utvikling av vaksiner mot viruset. Uten vaksinering verden over, vil vi ikke lykkes med å nedkjempe pandemien. Tempo og omfang av denne vaksineutviklingen er uten historisk sidestykke og det foreligger nå en rekke effektive og godkjente vaksiner. Land med stor kjøpekraft var tidlig ute med å sikre seg framtidig produksjon av ulike vaksiner og sikret seg avtaler om kjøp av ulike vaksiner lenge før de var ferdig utviklet og godkjent.

Ut fra tidligere erfaringer var det tidlig klart at land som ikke uten videre kunne finansiere vaksiner til egen befolkning, ville tape i kampen om sin del av vaksineproduksjonen uten et forpliktende internasjonalt samarbeid om kjøp og fordeling av vaksiner. 

En global ordning for rettferdig fordeling av vaksiner ble derfor etablert i fjor, i regi av blant andre Verdens helseorganisasjon. Gjennom det såkalte Covax-samarbeidet som omfatter 92 lav- og mellominntektsland, legges det opp til felles innkjøp av vaksiner. Land som finansierer sine doser selv, kan gjennom Covax være med å betale for vaksiner til fattige land. De kan også donere overskuddsdoser til denne ordningen som de ikke trenger fordi de har sikret seg langt flere doser enn de trenger til egen befolkning. 

Tempo og omfang av utrulling av vaksiner fra Covax til lavinntektsland er avhengig av i hvilken grad rike land og vaksineindustrien selv bidrar med penger, kapasitet og doser. Norge har bevilget betydelige beløp både til utviklingen av vaksiner og til Covax og har også inntatt en ledende rolle i dette samarbeidet globalt.

Verktøyet for rettferdig fordeling finnes, men om verden består denne prøven på vilje til rettferdighet gjenstår å se. Kirker i sør har engasjert seg sterkt i kampen for rettferdig fordeling av vaksiner. Kirkens Nødhjelp er blant dem som arbeider i mange land som ikke har fått noen vaksiner. De har gjort vaksinerettferdighet til en viktig sak både i forhold til norske myndigheter og internasjonalt.

Fastetiden er også tiden for Kirkens Nødhjelp sin årlige fasteaksjon. Pandemien har forandret verden, og vi står overfor en ny fattigdomskrise, økende klimaendringer, sultkatastrofer, borgerkriger og militærkupp. De mest sårbare rammes hardest og behovene vokser raskt. Kirkens Nødhjelp sin innsats er livsviktig og med de midlene vi er med på å samle inn, kan vi gjøre mye mer.  

Kirkene sammen – forandre – for andre!

Gå til innlegget

Små bønner blir store

Publisert 8 måneder siden

Det begynte, som det meste, i det små. Et lite fellesskap i en liten landsby fant gjenklang av Guds stemme i stille bønn, og ble en del av et verdensomspennende bønnefellesskap. For 114 gang går vi sammen i bønn for kristen enhet.

I 1930-årene levde en gruppe kvinner i den fransktalende delen av Sveits som ble kalt «Kvinnene fra Morges». De hadde gjenoppdaget hvor viktig det var å lytte til Guds ord i stillhet. Samtidig gjenopplivet de praksisen med åndelige retreat for å gi næring til troslivet. De ble inspirert av Kristus – slik han ofte oppsøkte ensomme steder for å be. 

Snart fikk de selskap av andre som deltok i regelmessig organisert retreat i Grandchamp, en liten landsby i nærheten av Neuchâtelsjøen. Etterhvert søkte så mange fellesskap i stille bønn at det etablerte seg til et permanent sted for å ta imot og huse gjester fra hele verden som søkte seg dit for å be.

I dag består kommuniteten av femti søstre i ulik alder på tvers av kontinenter – og med stor variasjon i kirkelig bakgrunn og tradisjoner. Nettopp dette mangfoldet gjør søsterfellesskapet til et levende eksempel på et blomstrende økumenisk fellesskap. Her lever de sammen hele året, trofaste i bønn – alltid beredt til å ta imot et tilsvarende mangfold av gjester med ulik kirkebakgrunn, men med felles tilhørighet i den verdensvide kirke. Her deler søstrene den nåden det er å leve i et kloster med besøkende og frivillige som kommer til Grandchamp for å trekke seg tilbake for en stund, for å være stille og lytte til Guds stemme slik søstrene fant den så tydelig tilstede i stillheten. Mange forteller om opplevelsen av helbredelse og av å se ny mening i livet. De som kom hit ble dager og uker og enda flere uker – sammen i bønn som en kristen enhet.

De første søstrene opplevde smerten ved at de kristne kirkene er splittet. I møte med denne smerten ble de oppmuntret av vennskapet med den franske presten, Abbé Paul Couturier – en pioner i Bønneuken for kristen enhet. Derfor ble bønn for kristen enhet hjertet i kommunitetens liv helt fra begynnelsen, sammen med de tre søylene bønn, felleskap og gjestfrihet.

Bønneuken for kristen enhet er verdens største økumeniske markering. Den gjennomføres samtidig i omtrent 120 land, og arrangeres samme dato hvert år - fra 18.-25. januar. Temaet varierer fra år til år, og årets tema bygger på grunnlaget for kommunitetens kall til bønn, forsoning og enhet:  «Bli i min kjærlighet og dere skal bære rik frukt». 

I bønneuken blir kristne minnet om Jesu bønn for sine disipler i Johannes 17.21 «Må de alle være ett, slik du Far er i meg, og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg». Jesu sa til disiplene sine: «Bli i min kjærlighet.»  Han blir i sin Fars kjærlighet og har ikke noe annet ønske enn å dele denne kjærligheten med oss. «Jeg kaller dere venner, for jeg har gjort kjent for dere alt jeg har hørt av min Far.»

Når vi er podet inn på vintreet som er Jesus selv, blir Far vingårdsmannen som renser oss for at vi skal vokse – slik beskrives det som skjer når vi ber. Gud er sentrum i vårt liv og vårt liv er sentrert omkring Ham. Han renser oss og gjør oss hele, og hele mennesker gir Gud ære. 

Som individer, som fellesskap, som hele kirken ønsker vi å bli ett med Kristus slik at vi kan adlyde hans bud om å elske hverandre slik Han har elsket oss. Slik at frukten kan få vokse fram, og ved hans ord bærer vi frukt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere