Jan-Erik Ebbestad Hansen

Alder: 74
  RSS

Om Jan-Erik

Professor emeritus, 
dr. philos.

Følgere

Antisemitten Marta Steinsvik

Publisert 9 dager siden

Marta Steinsvik var ikke bare en glødende antisemitt, men også en dedikert høyreradikaler.

Jeg ser at antroposofen og den mangeårige steinerskolelæreren Arne Øgaard har skrevet en hyllest av Marta Steinsvik (Verdidebatt 15. 2) Her forsøker han mildt sagt å bortforklare og bagatellisere hennes grove antisemittisme.

            Steinsvik var på begynnelsen av 1900-tallet en kjempende antroposof som sammen med sine venner i bevegelsen, Ingeborg Møller og Helga Geelmuyden var påvirket av Rudolf Steiners syn på jødene. I 1918 meldte hun seg ut av den antroposofiske Vidargruppen på grunn av interne konflikter, og fant at hun bedre kunne kjempe for antroposofien utenfor bevegelsen. Det var først senere hun kom frem til at antroposofien var svindel, som hun uttrykte det.

            På 1920-tallet markerte Steinsvik seg som en av landets fremste antisemitter. Hun reiste blant annet rundt med et foredrag der hun med utgangspunkt i den beryktede forfalskningen Sions Vises protokoller advarte mot jødenes verdensherredømme. Foredraget ble holdt i folkeakademier, bondeungdomslag, diskusjonsforeninger og frilynte ungdomsforeninger. For henne var jødene hatets folk.  De ”trampe ned alt og alle, som stiller sig hindrende i veien for dem.” ”Jödefolket er i dag den störste fare som truer de kristne samfund.” De er ”pengesterke, magtsyke, fyldte av hat.” ”Alle pengene eies jo av jöderne nu.” Jødefolket er ”den bevisste antikrist.”

            Som den agiterende antisemitten Steinsvik var ble hun i 1925 intervjuet i Aftenposten om sitt jødesyn. Her påsto hun at alle revolusjoner var initiert av jøder og at det var jødene som sto bak den førte verdenskrigen. Hun fortsatte videre med den klassiske antisemittiske klisjeen: De var de førende kommunistene og kapitalistene. Hun beklaget derfor at jødeparagrafen i den opprinnelige grunnloven var blitt fjernet og foreslo den gjeninnført med følgende formulering: ”Jøder (med undtagelse av dem som allerede er norske borgere), jesuitter og bolsjeviker maa ikke taales i riket.” (”Jøder og jesuitter”. Aftenposten 6. 5. 1925) Det var som kjent Quisling som gjeninnførte jødeparagrafen 12. mars 1942.

            Det er vanskelig å bortforklare at Marta Steinsvik var antisemitt og en erklært høyreradikaler som identifiserte seg med det ideologiske grunnlaget for Quislings nasjonalsosialisme. I et brev fra 1943 uttrykker hun det klart og tydelig: ”Selv tilhörer jeg, som De vet, ikke N.S.-partiet. Jeg er enig i partiets prinsipper. Dem har jeg selv i årrekker holdt frem i skrift og tale, lenge för N.S.-partiet ble dannet. (…)Men hvis noe skulde kunne bevege meg til nå, da partiet står på særlig svake fötter, å slutte meg til det, da måtte det være den lumpenhet som fra visse hold utvises mot annerledes politisk tenkende.” (Brev til Sinding-Larsen 2.8.1943. Marta Steinsvik-arkivet Nasjonalbiblioteket)

            Nå kan man undre seg over at en steinerskolelærer og dedikert antroposof som Arne Øgaard hyller Marta Steinsvik. Det er nok fordi hun var en av den antroposofiske bevegelsens pionerer. Dessverre har antroposofer i liten grad tatt et oppgjør med antisemittismen, rasismen og de høyreradikale tendensene i bevegelsen.

Jan-Erik Ebbestad Hansen

Gå til innlegget

En antisemitt trer frem

Publisert rundt 2 år siden

Ikke alle lærte av Holocaust. Det er særlig etter krigen at Alf Larsens antisemittisme radikaliseres.

I høst har Marte Michelet i boken Hva visste hjemmefronten? rettet søkelyset mot den norske antisemittismen i mellomkrigstiden og i krigsårene.

Mange har trodd at nazistenes jødeforfølgelser og Holocaust har gjort det umulig å videreføre jødehatet. Men det viser seg at antisemittismen fremdeles er utbredt i Norge (antisemittisme er her forstått i en utvidet betydning som også omfatter anti-judaisme).

Etter krigen. 

Selv har jeg vært opptatt av jødehatet i norsk og nordisk litteratur etter krigen. Et oppsiktsvekkende eksempel på at det ikke var over med verdenskrigen finner vi her.

I 2009 fant jeg et av dikteren Alf Larsens etterlatte manuskripter. Det var på cirka 300 sider, og hadde tittelen Jødeproblemet. Det var en samling korttekster, noen med en aforistisk form, som alle på en eller annen måte tematiserte det han kalte jødeproblemet, det vil det si det forfatteren forsto som jødenes destruktive innflytelse - ikke bare på den kristne kulturen, men på hele den siviliserte verden.

Her leste jeg om det jødiske verdensvanvidd og at jødefolket er blitt rotten i menneskeheten. Larsen skrev om jødenes djevelske fremferd i verden, at jøden var menneskehetens kreftsvulst, at jødedommen er verdensutviklingens uhyggeligste likgift, jødefolket er selve vanviddsfolket, jødene en forferdelig byll og at Israel er jødedommens syfilis. Særlig uhyggelig ble det da jeg leste: «Hvis jøderne aldrig før har gjort sig fortjent til en pogrom så gjør de det nu. Der stunder grufulle tider.»

Etter Holocaust. 

Overraskelsen ble ikke mindre da jeg etter hvert forsto at dette var tekster som var skrevet etter andre verdenskrig, etter holocaust. Det er mulig å datere dem ganske eksakt til femtitallet, til perioden frem til 1960.

Hvem var så Alf Larsen? I nekrologen ved hans død i 1967 sammenlignet Aftenpostens kulturredaktør Finn Jor ham med Sigrid Undset, Johan Falkberget og Olav Duun: «Med dem hadde han ett felles: En absolutt målestokk for menneskeliv og diktning … det hersker neppe tvil om at denne ener i vårt kulturliv har skrevet både dikt og prosa som vil bli stående lenge ved sin iboende kraft.»

Alf Larsen er altså oppfattet som en betydelig dikter. Men få om noen at han også var en så fanatisk antisemitt.

Etter den første overraskelsen, våknet nysgjerrigheten. Hva var det som hadde formet Alf Larsens jødehat? Hvor kom disse forestillingene fra? En ting var den utbredte antisemittismen i mellomkrigstiden. Men dette var noe mer, noe annet. Her dreide det seg om en antisemittisme som tydelig var ideologisk 
begrunnet.

Hans bekjennelse. 

Både i mellomkrigstiden og i etterkrigs-
tiden var Larsen en av antroposofiens fremste representanter i Norge. Det var antroposofien han bekjente seg til, det var den han benyttet enhver anledning til å kjempe for. Det er da også her jeg fant noen av de viktigste forutsetningene for hans syn på jødedommen.

I de senere årene har det kommet flere akademiske arbeider som behandler Rudolf Steiners rasisme og antisemittisme. Tyske myndigheter har advart mot noen av hans skrifter fordi de nører opp under rasehat. Når det gjelder jødedommen er Steiner tydelig på at den etter Kristi inkarnasjon ikke har noen eksistensberettigelse. Han hevdet også at jødeforfølgelsene er jødenes egen skyld. Dette ble førende ideer for Alf Larsen som utviklet sitt syn på jødedommen som antikrist i tilknytning til Steiners spesielle form for kristologi.

Antisemittismen var også en del av det norske antroposofiske miljøet Larsen tilhørte i mellomkrigstiden. Sentrale skikkelser her var Helga Geelmuyden, Ingeborg Møller og Johannes Hohlenberg.

Påfallende bagatellisering. På annen halvdel av 1930-tallet, og særlig etter krigen ble Larsens antisemittisme radikalisert. I Jødeproblemet kommer dette til uttrykk i form av en påfallende bagatellisering av nazistenes forbrytelser på den ene side og en oppsiktsvekkende forståelse for nazistenes jødeforfølgelser på den annen. Som det heter: «For å forstå gaskammerene må man vite noe om jøderne i Polen, Ukraine og Rumenien. Hitler og hans folk visste alt derom, og de skar alle over en kam – ikke uten en viss rett. Det jødiske blod er sterkere enn alle andre, det er blodet fra før Kristus.»

Larsens åpenhet overfor Hitler og nazistenes jødeutryddelser førte til at jeg måtte gå nærmere inn på hans syn på nazismen. Jeg hadde tidligere trodd at han var antinazist på 30-tallet. Men det viste seg at dette var en antinazisme med store modifikasjoner.

Alf Larsen så fordeler med nazisme og okkupasjon. Nazistene foretok en nødvendig renselse av det norske samfunnet, og han fremhevet det positive nazismen kunne føre med seg. Han betraktet den med andre ord som funksjonell. Denne tenkemåten videreførte han etter krigen og den åpnet for allianser med nazisympatisører og gammelnazister.

Hyllet ham. 

Alf Larsen var svært populær i det norske gammelnazistiske miljøet i Norge etter krigen. Sentrale skikkelser som redaktøren av Folk og Land, Odd Melsom, frontkjemperen Alexander Lange og den ekstreme nasjonalsosialismens ubestridte leder Hans S. Jacobsen hyllet ham. Også Quislings antisemittiske sjefsideolog Halldis Østbye var en beundrer. Selv mente Larsen, til tross for at han tok avstand fra nazismen som ideologi, at det var i disse miljøene han fant den eneste reelle motstanden mot den radikalismen som truet vårt samfunn. Det var en politisk og kulturell radikalisme han mente jødene var de viktigste pådriverne for.

Det er dessverre naivt å tro at den andre verdenskrigs holocaust danner et vern mot jødehat. Antisemittisme er en fleksibel myte som har fulgt den kristne kulturen fra dens begynnelse og som dukker opp i vår egen tid i de forskjelligste sammenhenger - ikke bare i de høyreradikale miljøene.

Jan-Erik Ebbestad Hansen 
har skrevet boken En antisemitt trer frem – Alf Larsen og Jødeproblemet (2018).

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere