Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

En grunnleggende kritikk mot Romerkirken var formulert av Luther ut fra prinsippet “Skriften alene” (Sola Scriptura). Prinsippet skulle tjene som teologiens eneste rettesnor og kilde, i motsetning til hva den romersk-katolsk teologi la til grunn. For den spilte også tradisjonen, i kombinasjon med Skriften en viktig rolle, for forståelsen av trosgrunnlaget.

I Vårt lands «Verdidebatt» 12ds. viser Jan Bygstad til prinsippet «Sola Scriptura» når han skal forklare hvordan Skriften, i dag som for 2000 år siden, er å forstå, og bør tolkes – entydig og bokstavelig. Min undring over prinsippet har å gjøre med hvordan Skriften – kan opptre «alene»? En forestillingen om at Bibelen bare kan leses, og dermed forstås entydig og umiddelbart? Må ikke vi mennesker, kristne som ikke-kristne, få Skriften forklart, og satt inn i den tid Skriften skal fungere i? Katolikkene har sin Pave, og sine kardinaler. Lutheranerne har sine biskoper og prester - til å forklare Skriften. Uten kunnskap og sakral veiledning kan man vel ikke forvente at en konfirmant eller et ektepar anno 2021 skal forstå hva Bibelen mener om fortapelse, frelse, synd og syndsforlatelse?  

En apostolisk kristendomsforståelse synes i Bygstads kontekstuelle sammenheng å være at det kun finnes èn rettmessig eller sann inngang til forståelsen av Bibelens krevende ord om å leve i troen, med troen, og i kjærlighet til sin Gud og sine medmennesker. Men, det forekommer mer enn krevende å kunne tolke tekster rett i enhver tid, og i enhver sammenheng – tekster som stammer fra apostlene. Og som er i overensstemmelse med deres ånd og lære. En apostoliske Bibel-forståelse som skal forstås rettmessig i dag, 2000 år etter at oldkirkens tidsånd rådet?

Skal kirken bøye seg for Skriften, eller skal Skriften bøye seg for kirken? Dette er et annet sentralt spørsmål Bygstad reiser i samme VL-artikkel. Hvis kirken skal bøye seg for skriften, må man vel i det minste vite hva som er representativt for «Kirken», og hvem det er gitt å tolke «Skriften»?  Og med med den legitimitet og autoritet «Kirken» krever. Det hele risikerer da fort å bli tautologiske resonnement, der tilsynelatende logiske slutninger bruker ulike begrep om det samme fenomen som dermed inngår i en fork for sirkel-definisjon.

For at vi alminnelige mennesker ikke skal gå oss vill i troen og skriftens betydning i sann tid, har katolikkene som nevnt sin Pave og sine kardinaler. Og den lutherske kirke har sine biskoper og prester som alle kan veilede dem i troens mange mysterium. De er mange nok, og har autoritet nok å tolke å forstå de gudommelig inspirerte ord som ble nedskrevet for 2000 år siden. Og det er kanskje heller ikke helt utenkelig, at Den Allmektige Gud – har gitt sine nålevende sendebud/representanter her på jorden en forståelse for hva Skriften skal bety for nåtidsmennesket? 

Hvis de kulturelle og sosiale normer som innrammet oldtidskirkens språkforståelse skulle gjelde fullt ut i dag, ville sannsynligvis kristen etikk, moral og forkynnelse være ennå mer utsatt enn den er i dag, for kritikk om intoleranse og manglende raushet i alle livets forhold.

Vi får tro at Vår Herre har en mening med hver enkelt av oss, og med vår evne til å leve etter den gyllne regel og andre prinsipp og normer for nestekjærlighet som er innstiftet gjennom de hellige skrifter. Skal Vår Herre kunne lykkes, må minstekravet for kristen enhet i alle fall være å leve, ikke bare på et mest mulig omforent tros-grunnlag, men også på det samme språklig betingede forståelses-grunnlag. Det står vel rimelig sentralt i Skriften, at «I begynnelsen var ordet».  

Gå til innlegget

«Skal det norske folkestyret overleve er det lekfolket som må ta styringen, og ikke samfunnets presteskap skriver Mimir Kristjansson (MK) i Vårt Land (Verdidebatt) 27 mars d.å. MKs innlegg omhandler «kristenpopulisten» Hans Nielsen Hauge, og hans kamp for «småkårsfolket» Spørsmålet som bør stilles er imidlertid: Hva tenker MK at småkårsfolket skal ta styringen over? Tenker han både på den politiske styringen, og på styringen av småkårsfolkets kristne sjel?

«Hele mitt liv har jeg uten å vite det tråkket i Hans N Hauges fotspor.» heter det videre i MK's debattinnlegg. Opplevelsen av – uten selv å vite det - å ha tråkket i profeten H N Hauges fotspor er ikke alle gitt. Hvilke spor jeg selv har tråkket i gjennom et relativt langt liv skal være usagt, men påvirket har jeg vært, av både politiske, religiøse og filosofiske profeters tankekraft. 

En av dem som har satt sine spor er Augustin av Hippo. Hans tanker om kristendommens betydning for et menneskes indre liv og utvikling har alltid opptatt meg, og fulgt meg. Særlig den delen av Augustins tenkning som vender seg mot menneskets indre spenninger, troen og tvilen, enten mennesket tilhører småkårsfolket, presteskapet eller "folk flest" . 

I sitt kjente verk «Confessiones» (Bekjennelser) synes ikke Augustin å være spesielt opptatt av å bruke kristen tenkning til å dele mennesker inn i klasser, eller å sette rikfolks rettferdighets-tenkning opp  mot allmuens - på kristent grunnlag. For Augustin var det tvilen og troen i mennesket selv, og den sjelelige spenningen mellom de verdslige og religiøse, enten mennesket sto til venstre eller høyre for ham, som var viktig. Og når MK gjør Hans N Hauge kun til «småkårsfolkets profet», og på det grunnlag, bygger opp et skille mellom medmenneskers gode og onde/forvridde  tanker om rettferdighet og likhet, i ord og gjerninger, Ja, da ekskluderer han, mer enn han inkluderer.  

Hans N Hauges betydning for norsk kristen- sosial -religiøs tenkning er ubestridt, stor og viktig. Og det kan jo til og med hende, at Hauge har hatt med seg et og annet fra Augustinsk og middelalderske teologi og filosofi under sitt virke for 250 år siden? 

Augustin ønsket å lese de bibelske tekster ved å søke innover i skriftene etter en dypere, åndelig, allment forstått «Guds mening». En mening som inkluderer, i den forstand at den angår og berører alle menneskers "sjelefred", uten å måtte plassere sine medmennesker inn i hver sin rettferdighets-tenkende bås - med den  rettferdige til venstre, og den urettferdige til høyre.

«Gjennom de 250 årene som er gått siden Hans Nielsen Hauge ble født, har en sentral konfliktlinje i vårt samfunn gått mellom folk og elite» skriver MK mot slutten av sitt VL-innlegg. Deretter nevner han alt det urettferdige som «eliten» her i landet står for i dagens samfunn. MK må vel kunne tolkes dit hen at, hadde bare høyre-eliten (presteskapet) tenkt og gjort som Hans N Hauge, ville åpenbart samfunnet vært vært mer rettferdig, og forskjellene mindre (!) 

Kan så være, men en og annen i den politiske venstre-eliten burde kanskje ta seg litt tid til å bla litt i Augustins «Bekjennelser» I beste fall ville deres perspektiv på hva som er politisk rettferdig eller ikke her i landet, ut fra en kristen-demokratisk tenkning, kunne bli noe utvidet.  

Gå til innlegget

Når har et menneske livets rett?

Publisert 6 måneder siden

«Det store spørsmålet er hvordan Krf ønsker å plassere partiet i den nye abortdebatten» skriver politisk redaktør Berit Aalborg i Vårt land 280421. Viktig nok, men vel så viktig som politisk landskaps-plassering er hvilket kristne syn, etiske grunnlag, og rettspolitiske standpunkt Krf skal innta, om menneskelivet ukrenkelighet, fra unnfangelsens øyeblikk til dødens dag.

Skulle kristendommens åndelige og moralske lære om menneskelivets ukrenkelighet gjelde uten juridiske og politiske forbehold, ville kvinners rett til selv å avgjøre svangerskapets forløp, nærmest blitt illusorisk. Uansett hvilke dramatiske omstendigheter som lå til grunn for graviditeten, ville kvinnens rett måtte veies opp mot fosterets rett til liv. Og desto flere uker fosteret fikk anledning til å utvikle seg til et fullverdig menneske i kvinnens liv, desto sterkere vil fosterets rett være, til å kreve å få leve videre.

Derfor handler ikke det store spørsmålet så mye om hvor Krf skal plassere seg politisk i abortdebatten, men hvilken del av den kristne etikk og moral om menneskelivets ukrenkelighet partiet nå ønsker å vektlegge sterkere og klarere overfor sine velgere. Med andre ord: Hvilket kristen-syn vil partiet legge til grunn når et gryende menneskelivs rettigheter skal «balanseres» opp mot den svangre kvinnes rettigheter til å bestemme over eget og fosterets liv?

Et kristent syn kan være så mangt. Et kristent syn som kanskje mer hører fortiden til er synet om at den svangre kvinnes og fosterets liv og skjebne må overlates i Guds hender. En slik skjebnetungt syn betyr i realiteten at alt ansvar for hva vi mennesker gjør eller ikke gjør her i livet, overlates til Gud å bedømme på den ytterste dag. Et slikt kristen-syn kan ofte også inneholde forestillingen om at all ulykke, sykdom, død, rett og urett forklares med at Herrens veier er uransakelige. Et synspunkt som i dag kanskje ikke har den helt store oppslutning.

Vi mennesker, små som store, må innse at Guds kjærlighet, og Guds rettferdighet må omsettes til våre egne jordiske lover og normer for at Guds ord skal gi mening i våre praktiske liv. Det blir derfor til syvende og sist vår tolkning av Guds vilje, av kristen etikk, av allmenn moral, og av loven som også må avgjøre fosterets rett og kvinnens rett.

KrF har vel enda det primære syn at dagens abortlov bør erstattes med en lov som «sikrer rettsvern for ufødt liv». En slik lov vil fordre at både kvinnen og «samfunnet» (representert med nemd (?) familie, medisinsk, politisk, juridisk eller moralsk ekspertise) får lov å være med på å sikre fosterets rettsvern. En diskusjon om fosterets mulighet til å leve opp ved 22ende eller 24ende uke blir i et slikt etisk menneskeverd-perspektiv en medisinsk- diskusjon, uten den kristne dimensjon som vel Krf ønsker at diskusjonen skal ha.

At fosteret i kvinnens liv på et tidspunkt skal ha "rett til å være part i saken", og bestemme over sin skjebne er viktig. Men, "saken" fortjener som sagt, ikke, "bare" å bli til en politisk dra-kamp om den rette og riktige uke er den 12, 18ende eller 21ende. Og uansett hvor Krf plasserer seg politisk i den nye abortdebatten må vel utgangspunktet for et kristent parti være at livet tar til ved unnfangelsen.

Gå til innlegget

Politiske kommentatorer er selvfølgelig i sin fulle rett til å spekulere i hva statsministerens beveggrunner kan ha vært, hvor tankene hennes har vært, eller hva konsekvensene kan bli, av Ernas rettsvillfarelse eller rettsuvitenhet, under selskapelighetene på Geilo. I skrivende stund er det sannsynlig at statsministeren kan ha begått et forskriftsbrudd, eller i alle fall ikke har hatt oversikt nok, over implikasjonene av egne råd, eller av egne bør- og kan regler/råd om smittevern.

At denne hendelsen fremstår som høyst merkverdig, undres ingen over.  Men, at det er moralen vår vi bør være redd for blir svekket, slik jeg har forstått at Berit Aalborg mener, er jeg noe mer i tvil om. Aalborg skriver i Vårt Land 20ds. blant annet at «..en pågående politietterforskning kan få alvorligere konsekvenser for norsk korona-moral." 

Det får vi da inderlig ikke håpe. I en strafferettslig sammenheng kan en person som ikke har skjønt at handlingen er ulovlig, få straffen nedsatt eller i beste fall slippe unna straff. Men, det er vel mindre trolig at vår statsminister  unngår en eller annen form for "straffe"-reaksjon fra myndighetenes side, for sine påviselig ulovlige atferd/handling. Det paradoksale er kanskje også, at hun kan ha brutt en bestemmelse i et av tidenes mest kompliserte nasjonale forskrift-verk (50 sider) - Et regelverk hun selv, og en rekke andre politikere, har vært med på å utforme, revidere og bestemme. Slik kan det altså gå,

Det jeg imidlertid stiller meg noe spørrende til er, om B Aalborg har rett i at statsministerens rettsuvitenhet (eller tankeløshet vil kanskje noen kunne si) skal kunne få som konsekvens, en svekket moral blant folk flest? At folk på sett og vis skal ha opplevd statsministerens rettsuvitenhet, nærmest som en unnskyldning, overfor seg selv, til å kunne "glemme å følge disse innviklede korona-forskriftene". 

Selvfølgelig fremkaller statsministerens rettsuvitenhet i dette tilfellet en forståelig  indignasjon og oppgitthet. Hendelsen gir den vanlige mann og kvinne som har forsaket mye, og vært både årvåkne og lovlydige, en god grunn til å slå seg selv på brystet. Likevel er det å håpe at folk flest også tenker slik: Ja, ja – nå bør det vel snart gå opp for både politikere i Storting og regjering at vi velgere ser fram til et noe mer forenklet, og ikke minst et mer tillitsbasert regelverk. Det politiske mantra "Forenkling av lover og regler" har stått på den politiske dagsorden, mange, mange år før pandemien rammet oss.

Gå til innlegget

Kristendommen er og blir et mysterium.

Publisert 8 måneder siden

Det finnes sikkert en og annen Vårt Land-leser som lurer litt på hva de gjentatte krav om en mer brukervennlig folkekirke egentlig innebærer. Krav, mer opphengt i markedstilpasset retorikk, enn i et genuint ønske om å videreføre kirkens oppdrag om forkynnelse: Forkynnelse, om den rette vei til frelse og sjelefred. Eller som Frank Rossavik velger å stille spørsmålet i en artikkel i Aftenposten den 11 februar: «Skal Kirken tjene brukere eller vinne sjeler?».

I dramaserien «The young Pope" skal den unge Paven i serien visstnok ha opptrådt stikk i strid med forventningene, om å bevege seg bort fra den tradisjonsrike kristne forkynnelseslære, over til den mer moderne, formidlende form - fri for vanskelige, mystifiserende ord og vendinger. I stedet for å innfri de gitte forventninger, anmoder den unge Paven i stedet sine Kardinaler, om «atter en gang være tilbaketrukne - utilgjengelige og mystiske»

Rent umiddelbart kan Pavens kardinal-anmodning få de fleste av oss til å trekke på smilebåndet.  Men likevel bør man spørre: Er det ikke i kirkens historie, i ritualene, i skriftens opprinnelige betydning og mystisisme, at noe av den religiøse kraften i troen ligger? 

Når Bibelens og salmenes språk blir formidlet fra prekestol til menighet, er det vel ikke alltid ord som folk flest har en riktig teologisk forståelse av? Likevel kan ord og toner fremkalle gode følelser, av nærhet, tro, glede og håp. Selvfølgelig vil det hjelpe, at presten fra tid til annen kan supplere Bibelens mystisisme med sorgmuntre historier og anekdoter, hentet fra dagens verden, Historier om livets små og store gleder og sorger, om tro håp og kjærlighet.

Den norske kirkes kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig ønsker visstnok at Den norske Kirke enda klarere tar i bruk moderne språk og moderne retorikk, Mer i formidlingens hensikt, enn i forkynnelsens tjeneste. Ifølge Rossavik skal hun ha sagt til Vårt Land, at en. «Passende tale er å sette publikums behov foran kristen forkynnelse»

«Sette foran». Hva betyr nå det? Betyr det å underkjenne formidlingen av den åndelige dimensjonen i troen? Den som gir religionens kraft? Lite trolig at kirkens budskap vil bli mer relevant, mer folkelig, mer forståelig og mindre forkynnende, bare man får gjort Bibelens ord, begrep og uttrykksformer noe mer «brukervennlige».

Når presten taler, med Bibel-tekster som støtte, og når salmene synges - om miskunn og frelse, og ritualer og tradisjoner gjentas og gjentas. Da skjer det faktisk enda noe positivt med menigheten. I alle fall må man ha lov å tro at det. Ja, det kan vel faktisk hende at den tradisjonsrike høymessen fremkaller en følelsesladet åndelighet - eller inderlighet - som for mange fremstår som like verdifullt og nødvendig, som den mer moderne og antatt "mer brukervennlige" formidlingsform. Med andre ord: Det er like viktig at presten minner menigheten om Bibelens ord om tro, håp og kjærlighet, som at han minner dem om kampen for et bedre miljø, og for en mer "rettferdig" asylpolitikk.

Den norske kirke har gjennom mange ti-år tilpasset seg de politiske realiteter, herunder den verdslig bestemte, og forankrede lovgivning. En tilpasning til det met mer tolerante kristensynet der dette åpenbart har vært nødvendig og riktig. 

Men, det behøver vel ikke bety, at Den norske Kirke i ett og alt, vender seg bort fra troens mystisisme og opprinnelige, åndelige innhold? Det kan jo hende at folk flest, ikke minst de som leser Vårt Land, hører en morgenandakt i ny og ned, som går i kirken julaften, eller velger å døpe sitt barn under kirkerommets himling, ikke bare tåler, men også av og til ønsker å høre forkynnelse i tradisjonell forstand, helst fri for verdslige og retorisk tilpassede overtoner og undertoner?

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere