Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Kristendommen er og blir et mysterium.

Publisert 9 dager siden

Det finnes sikkert en og annen Vårt Land-leser som lurer litt på hva de gjentatte krav om en mer brukervennlig folkekirke egentlig innebærer. Krav, mer opphengt i markedstilpasset retorikk, enn i et genuint ønske om å videreføre kirkens oppdrag om forkynnelse: Forkynnelse, om den rette vei til frelse og sjelefred. Eller som Frank Rossavik velger å stille spørsmålet i en artikkel i Aftenposten den 11 februar: «Skal Kirken tjene brukere eller vinne sjeler?».

I dramaserien «The young Pope" skal den unge Paven i serien visstnok ha opptrådt stikk i strid med forventningene, om å bevege seg bort fra den tradisjonsrike kristne forkynnelseslære, over til den mer moderne, formidlende form - fri for vanskelige, mystifiserende ord og vendinger. I stedet for å innfri de gitte forventninger, anmoder den unge Paven i stedet sine Kardinaler, om «atter en gang være tilbaketrukne - utilgjengelige og mystiske»

Rent umiddelbart kan Pavens kardinal-anmodning få de fleste av oss til å trekke på smilebåndet.  Men likevel bør man spørre: Er det ikke i kirkens historie, i ritualene, i skriftens opprinnelige betydning og mystisisme, at noe av den religiøse kraften i troen ligger? 

Når Bibelens og salmenes språk blir formidlet fra prekestol til menighet, er det vel ikke alltid ord som folk flest har en riktig teologisk forståelse av? Likevel kan ord og toner fremkalle gode følelser, av nærhet, tro, glede og håp. Selvfølgelig vil det hjelpe, at presten fra tid til annen kan supplere Bibelens mystisisme med sorgmuntre historier og anekdoter, hentet fra dagens verden, Historier om livets små og store gleder og sorger, om tro håp og kjærlighet.

Den norske kirkes kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig ønsker visstnok at Den norske Kirke enda klarere tar i bruk moderne språk og moderne retorikk, Mer i formidlingens hensikt, enn i forkynnelsens tjeneste. Ifølge Rossavik skal hun ha sagt til Vårt Land, at en. «Passende tale er å sette publikums behov foran kristen forkynnelse»

«Sette foran». Hva betyr nå det? Betyr det å underkjenne formidlingen av den åndelige dimensjonen i troen? Den som gir religionens kraft? Lite trolig at kirkens budskap vil bli mer relevant, mer folkelig, mer forståelig og mindre forkynnende, bare man får gjort Bibelens ord, begrep og uttrykksformer noe mer «brukervennlige».

Når presten taler, med Bibel-tekster som støtte, og når salmene synges - om miskunn og frelse, og ritualer og tradisjoner gjentas og gjentas. Da skjer det faktisk enda noe positivt med menigheten. I alle fall må man ha lov å tro at det. Ja, det kan vel faktisk hende at den tradisjonsrike høymessen fremkaller en følelsesladet åndelighet - eller inderlighet - som for mange fremstår som like verdifullt og nødvendig, som den mer moderne og antatt "mer brukervennlige" formidlingsform. Med andre ord: Det er like viktig at presten minner menigheten om Bibelens ord om tro, håp og kjærlighet, som at han minner dem om kampen for et bedre miljø, og for en mer "rettferdig" asylpolitikk.

Den norske kirke har gjennom mange ti-år tilpasset seg de politiske realiteter, herunder den verdslig bestemte, og forankrede lovgivning. En tilpasning til det met mer tolerante kristensynet der dette åpenbart har vært nødvendig og riktig. 

Men, det behøver vel ikke bety, at Den norske Kirke i ett og alt, vender seg bort fra troens mystisisme og opprinnelige, åndelige innhold? Det kan jo hende at folk flest, ikke minst de som leser Vårt Land, hører en morgenandakt i ny og ned, som går i kirken julaften, eller velger å døpe sitt barn under kirkerommets himling, ikke bare tåler, men også av og til ønsker å høre forkynnelse i tradisjonell forstand, helst fri for verdslige og retorisk tilpassede overtoner og undertoner?

Gå til innlegget

Når statistikk skal tolkes

Publisert 17 dager siden

Hva betyr et «byks» i Vårt lands politiske verden?

Selv ikke den beste, og mest faglig funderte statsvitenskapelige tolkning av en månedlig partimåling vil kunne behage alle partier. Sagt på en annen måte: Jonas G Støre ville trolig forklare partiets oppslutning fra desember 20 til januar 21 noe annerledes enn hva Kjell I Ropstad ville ha gjort. Enten de to ble bedt om å kommentere  Aps, Krf's, regjeringens eller opposisjonens januartall.

Velgerne vet stort sett at en partileder ikke kan forvente å bruke statsvitenskapelig metode når et gallup-tall skal kommenteres. Derfor har velgerne også forsonet seg med, at uansett "byks eller nedturer" i form av nakne tall, så vil partilederen gjerne skape et inntrykk av at partiet "er i siget", Og vi velgere ser gladelig gjennom fingrene med at deres "analyser" som hyppig fargelegges med litt rød-grønn eller blå- gul koloritt.

Hvilken politisk koloritt er så Vårt Lands analyse av egen partimåling for januar farget med? VL slår stort opp at Ap gjør et byks fra desember 20 til januar 21. Leseren forstår imidlertid raskt at ordet "byks" mer er å tillegge en politisk betydning, enn en signifikant statistisk betydning. Analysen legger da heller ikke skjul på å formidle, at Ap-bykset bør være en glad-melding for Ap, men kanskje også for leserne av VL?  I alle fall, E Solberg som faktisk gjorde et større byks enn Ap på samme VL-måling, må ta til takke med en adskillig mindre håpefull, trøstende og støttende omtale enn Ap-lederen ble til del.

Greit nok, kanskje. Du skal ikke ha lest Vårt land særlig lenge, før det skinner gjennom at flere av avisens dyktige politiske kommentatorer lar det skinne gjennom at Ropstads valg i sin tid antakelig var et galt verdi-valg,  Men, spørsmålet er: Bør politiske verdi-preferanser skinne så godt gjennom, at de bifaller et "byks" som et politisk klimaskifte? Et byks som kanskje på sikt vil vise seg mer å være et utslag av en "statistisk feilmargin"? 

Det skal sies: Selv ikke SSB unngår kritikk fra tid til annen for å tolke sine tilsynelatende nøytrale statistiske data «galt». De månedlige gallup-tall om partienes oppslutning er intet unntak, når det gjelder risiko for å trekke "gale" slutninger. Men, for å gjøre VL sine valg/velger-analyser enda mer tydelige i tiden fremover, om hvilke politiske verdier og ønsker analysene bygger på, er det kanskje klokt å si enda tydeligere fra? Ikke minst når statistikk skal tolkes, på faglig og politisk grunnlag. Ikke vet jeg, men det gjør sikkert redaksjonen.

Gå til innlegget

I USA har det, helt siden den første presidenten ble innsatt i sitt embete, vært en tradisjon at presidenten legger sin hånd på Bibelen mens troskapseden til land og folk blir lest og repetert. Per Åsmund Reymert forteller mye interessant og inspirerende, om presidenters bruk av Bibelen som et tros-symbol, under innsettelses-seremonier. (Se hans artikkel om temaet i Vårt land 22 januar.)

En symbolsk handling, ja vel. Men, men like fullt, en forpliktende og betydningsfull politisk-tros- handling. En handling der verdens mektigste mann i realiteten, med Guds hjelp, forplikter seg til troskap mot sitt land og folk, på bibelsk grunnlag. Bibelen blir på sett og vis symbolet på troskapsbåndet mellom presidenten, politikken, og en åndelig øvrighet.

Det kan sies mye vondt og nedslående om amerikansk politikk, og om amerikanske politikere for tiden. Og det sies det også, til gangs, Noe positivt og verdifullt bør man derfor kanskje, fra tid til annen fremheve ? For eksempel, noe verdifullt om deres forhold til troens plass i moral-politikken.

Når man bivåner den storslagne innsettelses-seremonien av en president i verdens mektigste demokrati, må det kunne være plass til beundring og respekt. For på tross av splittelse og sosial urettferdighet viser USA gjennom mange av sine konstitusjonelle tradisjoner, en dyp respekt for, og sin trofasthet til troen, og til den åndelige øvrigheten. Troen på en allmektighet mye større enn dem selv, - større enn mennesket selv. Ja, til og med større enn menneskeskapte ideologier og partiprogram. Og derfor, med en slags eksistensiell ydmykhet og fortvilelse over egen utilstrekkelighet, søker denne store nasjonen hjelp og støtte, hos en allmakt som man tror befinner  seg et sted de ikke vet noe om, men som de likevel velger å tro på. Og håpe på hjelp fra.

I Norge derimot, kan troen på politikken gjerne vokse seg til noe som er større enn enhver annen tro, Uansett i hvilken hellig skrift denne troen måtte påstås å være forankret, vil troen på politikken alltid trumfe annen tro. På et slikt grunnlag vil derfor en religiøst betinget tro bli sett på som en trussel mot politikken, og ikke som et nyttig tilskudd til et partis moral-politikk. 

Et for nært samspill mellom troen og moral-politikken kan selvfølgelig skape problemer. Men, kanskje først og  fremst problemer for dem som vil at politikken, og ikke troen, skal bestemme moralen i politikken, For å si det både komplekst og enkelt. Men, på tross av at konflikten mellom troens moral og politikkens moral også er godt synbar i USA, synes likevel statementet «God Bless America» å vekke flere tros-strenger enn de rent patriotiske, i mange amerikaneres ører.

Her i Norge trår politikerne mer forsiktig ut i det brokete politiske og religiøse landskap. Man vil helst unngå å bli beskyldt for å blande troen inn i politikken. Og mens amerikanske politikere besøker sine trossamfunn, sine kirker, og vedkjenner seg nære geistlige venner, tråkker derfor norske politikere med noe mer vatterte føtter på politikken og troens grensestener enn hva deres amerikanske kolleger gjør.

Om toleransen for andres livssyn eller andres religiøse tro er bedre eller dårligere ivaretatt i USA enn i Norge, kan sikkert sosiologer og teologer si mer om. Men det må likevel være lov å kunne uttrykke en viss beundring og respekt for den åpenhjertighet, den nasjonale stolthet, og den troskap presidenten og det politiske systems representanter viser til konstitusjonen, og til den åndelige øvrigheten, ved gitte anledninger. Og i dette tilfellet; Et seremoniell, ikke bare arrangert for presidentens skyld, og for nasjonens skyld, men antakelig også for Guds skyld.

Bruk av Bibelen under innsettelses-seremonien av Obama i 2013 fikk en ekstra politisk og moralsk betydning. Obama valgte da å bruke en bibel som tilhørte den sterkt troende borgerrettsforkjemperen Martin Luther King. Grunnen til det, og symbolikken i å bruke den Bibelen, var (ifølge Reymert) at dagen for innsettelse falt sammen med helligdagen «Martin Luther King Day». I det store politiske bildet var det derfor sikkert et poeng for Obama å minne det amerikanske folk om afroamerikanerens lange vei til presidentembete. I denne spesielle bibelsk forankrede  symbolhandling må man derfor kunne si, at det både lå politikk bak, og en sterk tro i.

Det å sverge på Bibelens ord er ikke et krav som stilles til presidenten. USAs sjette president John Quincy Adams, skal (ifølge Reymert) ha vært en av tre som brøt tradisjonen med å sverge på en Bibel. Adams valgte i stedet å avlegge eden på en lovsamling.

Her i Norge ville nok selv en troende politikere ha valgt den Adamske varianten, under gitte eller tenkte konstitusjonelle omstendigheter. Bruk av religiøse symboler og tradisjoner i norsk politikk er dessuten heller ikke helt "inn" for tiden. Det får være nok å kunne love det norske folk på tro og ære, å følge «Norges lover» Lover som politikeren selv har vedtatt.

Gå til innlegget

Det stunder mot jul. Noen har det vanskelig, og lurer på hvordan de skal få endene til å møtes. Andre derimot har det trygt og økonomisk, mer enn godt, men lurer likevel. De kan for eksempel lure på hvordan sparepengene deres, og deres stadig økende formue best kan plasseres for å gi en størst mulig avkastning. I en vanskelig tid, der innskuddsrenten ikke er noe å skryte av.

Av "andre" kan godt bemidlede pensjonister brukes som eksempel. Mange pensjonister går ikke bare rundt å lurer på hvor pengene deres gir best avkastning. De er i tillegg bekymret, for at deres pensjon ikke blir regulert i tråd med reallønnsutviklingen til vanlige arbeidsfolk. Hver gruppe sin bekymring med andre ord.

Ja, både rik og fattig, både godt bemidlede pensjonister og arbeidsløse barnefamilier  har virkelig grunn til å «lure» i disse vanskelige tider. Og lure kan alle grupper, lure på hvor pengene blir av. Men, hvis man et øyeblikk prøver å bringe humoren og selvironien inn i vår bekymringsfulle tid, kan det være fristende å vise til den gode gamle «Pengegaloppen». Visa som uttrykker en dypfølt bekymring hos oss mennesker, når vil ikke er helt sikre på at alt vi har (mye eller lite) av verdslig rikdom, er plassert der det «lønner seg mest». Innsydde kontanter i gubbens madrass har definitivt hatt sin tid.

 Vidar Sandbeck var imidlertid ikke den første som med pengegalopp-teksten traff vår ektefølte følelse av bekymring for penger. Allerede fra tidlig kristen tid ble folk advart mot smittefaren fra den såkalte «havesyken», en sykdom båret på av dens avgud - Mammon. En avgud som ifølge ny-testamentet ble sett på som symbolet på et vesen med sykelig trang til å måle alle verdier i penger, og med en uhemmet tilbøyelighet til å tilrive seg verdslig gods på andres bekostning.

Jul og nyttår er en tid da enhver av oss blir i overkant opptatt av hva vi har råd til, eller av hva vi bør kunne ta oss råd til. Og selvfølgelig, også opptatt av hva skal gi hverandre. Julegaven må ikke være for dyr, men heller ikke for billig. Litt avhengig av hvem mottakeren av gaven er, selvsagt.

Og uansett hvor mye vi spanderer på vår neste, eller tar oss råd til, så er pengene til en stadig, og vedvarende bekymring. Både for fattig og for rik. Både for den godt bemidlede pensjonisten, og for trebarnsfamilien der både mamma og pappa har blitt arbeidsløse i en vanskelig tid.

Og ikke minst i en vanskelig koronatid får vi håpe at de godt bemidlede blant oss klarer å holde havesyken på mer enn en meters avstand. Samtidig som både pensjonister og andre som sitter godt og trygt i det, gir seg tid til å lytte til «Pengegaloppen» med selvironien i behold.

Havesyken kan som sagt ramme både ung og gammel, fattig som rik. Symptomene og de utslag sykdommen gir, kan imidlertid være vesensforskjellig. For dem som sitter godt og trygt i det kan havesyken til og med gi en ekte følt glede og tilfredshet, bare ved tanken på hvordan oppsparte midler og økte formuer best skal kunne re-investeres i fond, aksjer eller i en sekundærleiligheter med en avkastning «som lønner seg", i alle fall større avkastning enn det vil være å ha pengene stående på en skarve høyrentekonto.

Og skulle de vel bemidlede pensjonistene eller andre som har så de klarer seg, og vel så det, komme i den minste tvil om hvilken pengeplassering som lønner seg mest, står det jo en armada av bank- pensjons- og finansrådgivere klare med gode råd. Om ikke annet kan de gi deg noen tips om hvordan du skal føre opp dine velfortjente sparepenger og voksende formue i skattemeldingen for at skatten for 2019 skal bli enda lavere enn den i 2018.

... Kroner en, krone to kroner tre. Ja, kronene ruller ut og inn nå i den søte juletid. Og prøv derfor etter beste evne å gi julegaver til dine nærmeste slektninger og venner som de «har bruk for», og som kan gi både giver og mottaker en «rik» opplevelse.

Og husk: Havesyken er antakelig ingen livstruende sykdom. I verste fall gir den bare noen svake syntomer på litt større selvopptatthet, og litt mindre innlevelsesevne i andres økonomiske og sosiale situasjon enn godt er.

Og kanskje kan det være vel så stemningsfullt å tenke mer på Øverland enn på bibelens beretninger om Mammon når du går rundt med munnbind på storsenteret …"det at du gleder en annen, det er den eneste glede".

Gå til innlegget

«La det ikke gå politikk i spørsmålet» En ikke helt uvanlig anmodning kanskje, når og hvis kristendommens livssyns- og rettferdighetsverdier er under debatt. Men, er det mulig? Å skille mellom kristne verdier og politiske ideologier?

La oss bruke et helt konkret eksempel - et skattepolitisk spørsmål: Hva innebærer en "rettferdig fordeling" av statens skatteinntekter?

«Jeg betaler min skatt med glede» kan man høre folk si. Også fra rik-folks munn. Men, hva om en av våre kristne tillitsvalgte - geistligheten - skulle si det samme, og tillegge: "... men jeg ser gjerne at de rikeste blant oss betaler noe mer - til fellesskapet, og i rettferdighetens navn"

Gleden ved å betale den skatt som staten kreves av oss, kan være en politisk- ideologisk begrunnet glede. Men, også en glede som kanskje bunner mer i en kristen forankret fellesskaps-nestekjærlighetsfølelse. En glede, forankret i en kristen rettferdighets-norm, om retten til å ta fra de (ufortjent?) rike, og gi til de (åpenbart?) fattige, sårbare og trengende.

Det verserer mange politiske meninger om hva man kan si er en rettferdig skatt. Uansett om man er prest eller klokker, kristen eller human-etiker, så har folk flest en forestilling om at staten alltid vil ha en legitim rett (og plikt), til å kreve av oss, at vi gir tilbake til fellesskapet, av vårt jordiske opparbeidede gods og gull. Og adskillig mer enn en Tiende. Vi skal gi tilbake av vårt overskudd, til ny fordeling, og til nytte og glede for dem av oss som trenger våre pekuniære verdier mer enn det vi selv gjør.

«Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er» skal (profeten) Jesus ha sagt for 2000 år siden, da skatteinnkrevings-spørsmålet dukket opp, både på moralsk og religiøst grunnlag. Spørsmålet var om folket hadde plikt til å gi av sine eiendeler til myndigheter som verken aksepterte eller respekterte deres tro og levesett.

Mye kan tyde på at profeten (Jesus) faktisk ble «presset» til å innta et (skatte)-politisk) standpunkt allerede den gang. Enten å legitimere myndighetene (keiseren) ved å be folk betale skatt, og dermed få dem til handle i strid med dere egen tro (og deres egne religiøse lover), Eller ved å anbefale folket om å nekte å betale skatt – å dermed bli sett på av myndighetene som lov-løse og oppviglerske. Profetens svar var som vi vet salomonisk, og nærmest uangripelig - vurdert både fra en politisk og kristen synsvinkel

Betal derfor gjerne din skatt, gjerne både med plikt og glede, men la det kanskje bli med det. Skal man begynne - på kristendommens grunnlag - å mene noe om den ene eller den andre regjerings skattepolitikk er mer eller mindre rettferdig enn den andres - fører man seg selv fort inn i et politisk "uføre". I så fall kan det være på sin plass å minne om Paulus - med noen reservasjoner riktig nok - Ord som sier: "Det finnes ingen myndigheter som ikke er fra Gud, og de som er ved makten, er innsatt av Gud" (Rom 13,1). Og så til reservasjonene, fremført av et alminnelig tenkende 2020-talls borger: "Myndighetene"  må da selvfølgelig også være forpliktet på vår rettsstats konstitusjonelle grunnlag..   

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere