Øystein Blymke

Alder: 74
  RSS

Om Øystein

Arbeider for tiden med et utrednings-forskningsprosjekt i regi av JD og Politidirektoratet om funksjonelle lover. Rettssikkerhet, personvern og effektivitet

Følgere

Når har et menneske livets rett?

Publisert 14 dager siden

«Det store spørsmålet er hvordan Krf ønsker å plassere partiet i den nye abortdebatten» skriver politisk redaktør Berit Aalborg i Vårt land 280421. Viktig nok, men vel så viktig som politisk landskaps-plassering er hvilket kristne syn, etiske grunnlag, og rettspolitiske standpunkt Krf skal innta, om menneskelivet ukrenkelighet, fra unnfangelsens øyeblikk til dødens dag.

Skulle kristendommens åndelige og moralske lære om menneskelivets ukrenkelighet gjelde uten juridiske og politiske forbehold, ville kvinners rett til selv å avgjøre svangerskapets forløp, nærmest blitt illusorisk. Uansett hvilke dramatiske omstendigheter som lå til grunn for graviditeten, ville kvinnens rett måtte veies opp mot fosterets rett til liv. Og desto flere uker fosteret fikk anledning til å utvikle seg til et fullverdig menneske i kvinnens liv, desto sterkere vil fosterets rett være, til å kreve å få leve videre.

Derfor handler ikke det store spørsmålet så mye om hvor Krf skal plassere seg politisk i abortdebatten, men hvilken del av den kristne etikk og moral om menneskelivets ukrenkelighet partiet nå ønsker å vektlegge sterkere og klarere overfor sine velgere. Med andre ord: Hvilket kristen-syn vil partiet legge til grunn når et gryende menneskelivs rettigheter skal «balanseres» opp mot den svangre kvinnes rettigheter til å bestemme over eget og fosterets liv?

Et kristent syn kan være så mangt. Et kristent syn som kanskje mer hører fortiden til er synet om at den svangre kvinnes og fosterets liv og skjebne må overlates i Guds hender. En slik skjebnetungt syn betyr i realiteten at alt ansvar for hva vi mennesker gjør eller ikke gjør her i livet, overlates til Gud å bedømme på den ytterste dag. Et slikt kristen-syn kan ofte også inneholde forestillingen om at all ulykke, sykdom, død, rett og urett forklares med at Herrens veier er uransakelige. Et synspunkt som i dag kanskje ikke har den helt store oppslutning.

Vi mennesker, små som store, må innse at Guds kjærlighet, og Guds rettferdighet må omsettes til våre egne jordiske lover og normer for at Guds ord skal gi mening i våre praktiske liv. Det blir derfor til syvende og sist vår tolkning av Guds vilje, av kristen etikk, av allmenn moral, og av loven som også må avgjøre fosterets rett og kvinnens rett.

KrF har vel enda det primære syn at dagens abortlov bør erstattes med en lov som «sikrer rettsvern for ufødt liv». En slik lov vil fordre at både kvinnen og «samfunnet» (representert med nemd (?) familie, medisinsk, politisk, juridisk eller moralsk ekspertise) får lov å være med på å sikre fosterets rettsvern. En diskusjon om fosterets mulighet til å leve opp ved 22ende eller 24ende uke blir i et slikt etisk menneskeverd-perspektiv en medisinsk- diskusjon, uten den kristne dimensjon som vel Krf ønsker at diskusjonen skal ha.

At fosteret i kvinnens liv på et tidspunkt skal ha "rett til å være part i saken", og bestemme over sin skjebne er viktig. Men, "saken" fortjener som sagt, ikke, "bare" å bli til en politisk dra-kamp om den rette og riktige uke er den 12, 18ende eller 21ende. Og uansett hvor Krf plasserer seg politisk i den nye abortdebatten må vel utgangspunktet for et kristent parti være at livet tar til ved unnfangelsen.

Gå til innlegget

Kan brudd på en smittevern-regel svekke moralen?

Publisert rundt 2 måneder siden

Politiske kommentatorer er selvfølgelig i sin fulle rett til å spekulere i hva statsministerens beveggrunner kan ha vært, hvor tankene hennes har vært, eller hva konsekvensene kan bli, av Ernas rettsvillfarelse eller rettsuvitenhet, under selskapelighetene på Geilo. I skrivende stund er det sannsynlig at statsministeren kan ha begått et forskriftsbrudd, eller i alle fall ikke har hatt oversikt nok, over implikasjonene av egne råd, eller av egne bør- og kan regler/råd om smittevern.

At denne hendelsen fremstår som høyst merkverdig, undres ingen over.  Men, at det er moralen vår vi bør være redd for blir svekket, slik jeg har forstått at Berit Aalborg mener, er jeg noe mer i tvil om. Aalborg skriver i Vårt Land 20ds. blant annet at «..en pågående politietterforskning kan få alvorligere konsekvenser for norsk korona-moral." 

Det får vi da inderlig ikke håpe. I en strafferettslig sammenheng kan en person som ikke har skjønt at handlingen er ulovlig, få straffen nedsatt eller i beste fall slippe unna straff. Men, det er vel mindre trolig at vår statsminister  unngår en eller annen form for "straffe"-reaksjon fra myndighetenes side, for sine påviselig ulovlige atferd/handling. Det paradoksale er kanskje også, at hun kan ha brutt en bestemmelse i et av tidenes mest kompliserte nasjonale forskrift-verk (50 sider) - Et regelverk hun selv, og en rekke andre politikere, har vært med på å utforme, revidere og bestemme. Slik kan det altså gå,

Det jeg imidlertid stiller meg noe spørrende til er, om B Aalborg har rett i at statsministerens rettsuvitenhet (eller tankeløshet vil kanskje noen kunne si) skal kunne få som konsekvens, en svekket moral blant folk flest? At folk på sett og vis skal ha opplevd statsministerens rettsuvitenhet, nærmest som en unnskyldning, overfor seg selv, til å kunne "glemme å følge disse innviklede korona-forskriftene". 

Selvfølgelig fremkaller statsministerens rettsuvitenhet i dette tilfellet en forståelig  indignasjon og oppgitthet. Hendelsen gir den vanlige mann og kvinne som har forsaket mye, og vært både årvåkne og lovlydige, en god grunn til å slå seg selv på brystet. Likevel er det å håpe at folk flest også tenker slik: Ja, ja – nå bør det vel snart gå opp for både politikere i Storting og regjering at vi velgere ser fram til et noe mer forenklet, og ikke minst et mer tillitsbasert regelverk. Det politiske mantra "Forenkling av lover og regler" har stått på den politiske dagsorden, mange, mange år før pandemien rammet oss.

Gå til innlegget

Kristendommen er og blir et mysterium.

Publisert 3 måneder siden

Det finnes sikkert en og annen Vårt Land-leser som lurer litt på hva de gjentatte krav om en mer brukervennlig folkekirke egentlig innebærer. Krav, mer opphengt i markedstilpasset retorikk, enn i et genuint ønske om å videreføre kirkens oppdrag om forkynnelse: Forkynnelse, om den rette vei til frelse og sjelefred. Eller som Frank Rossavik velger å stille spørsmålet i en artikkel i Aftenposten den 11 februar: «Skal Kirken tjene brukere eller vinne sjeler?».

I dramaserien «The young Pope" skal den unge Paven i serien visstnok ha opptrådt stikk i strid med forventningene, om å bevege seg bort fra den tradisjonsrike kristne forkynnelseslære, over til den mer moderne, formidlende form - fri for vanskelige, mystifiserende ord og vendinger. I stedet for å innfri de gitte forventninger, anmoder den unge Paven i stedet sine Kardinaler, om «atter en gang være tilbaketrukne - utilgjengelige og mystiske»

Rent umiddelbart kan Pavens kardinal-anmodning få de fleste av oss til å trekke på smilebåndet.  Men likevel bør man spørre: Er det ikke i kirkens historie, i ritualene, i skriftens opprinnelige betydning og mystisisme, at noe av den religiøse kraften i troen ligger? 

Når Bibelens og salmenes språk blir formidlet fra prekestol til menighet, er det vel ikke alltid ord som folk flest har en riktig teologisk forståelse av? Likevel kan ord og toner fremkalle gode følelser, av nærhet, tro, glede og håp. Selvfølgelig vil det hjelpe, at presten fra tid til annen kan supplere Bibelens mystisisme med sorgmuntre historier og anekdoter, hentet fra dagens verden, Historier om livets små og store gleder og sorger, om tro håp og kjærlighet.

Den norske kirkes kommunikasjonsdirektør Ingeborg Dybvig ønsker visstnok at Den norske Kirke enda klarere tar i bruk moderne språk og moderne retorikk, Mer i formidlingens hensikt, enn i forkynnelsens tjeneste. Ifølge Rossavik skal hun ha sagt til Vårt Land, at en. «Passende tale er å sette publikums behov foran kristen forkynnelse»

«Sette foran». Hva betyr nå det? Betyr det å underkjenne formidlingen av den åndelige dimensjonen i troen? Den som gir religionens kraft? Lite trolig at kirkens budskap vil bli mer relevant, mer folkelig, mer forståelig og mindre forkynnende, bare man får gjort Bibelens ord, begrep og uttrykksformer noe mer «brukervennlige».

Når presten taler, med Bibel-tekster som støtte, og når salmene synges - om miskunn og frelse, og ritualer og tradisjoner gjentas og gjentas. Da skjer det faktisk enda noe positivt med menigheten. I alle fall må man ha lov å tro at det. Ja, det kan vel faktisk hende at den tradisjonsrike høymessen fremkaller en følelsesladet åndelighet - eller inderlighet - som for mange fremstår som like verdifullt og nødvendig, som den mer moderne og antatt "mer brukervennlige" formidlingsform. Med andre ord: Det er like viktig at presten minner menigheten om Bibelens ord om tro, håp og kjærlighet, som at han minner dem om kampen for et bedre miljø, og for en mer "rettferdig" asylpolitikk.

Den norske kirke har gjennom mange ti-år tilpasset seg de politiske realiteter, herunder den verdslig bestemte, og forankrede lovgivning. En tilpasning til det met mer tolerante kristensynet der dette åpenbart har vært nødvendig og riktig. 

Men, det behøver vel ikke bety, at Den norske Kirke i ett og alt, vender seg bort fra troens mystisisme og opprinnelige, åndelige innhold? Det kan jo hende at folk flest, ikke minst de som leser Vårt Land, hører en morgenandakt i ny og ned, som går i kirken julaften, eller velger å døpe sitt barn under kirkerommets himling, ikke bare tåler, men også av og til ønsker å høre forkynnelse i tradisjonell forstand, helst fri for verdslige og retorisk tilpassede overtoner og undertoner?

Gå til innlegget

Når statistikk skal tolkes

Publisert 3 måneder siden

Hva betyr et «byks» i Vårt lands politiske verden?

Selv ikke den beste, og mest faglig funderte statsvitenskapelige tolkning av en månedlig partimåling vil kunne behage alle partier. Sagt på en annen måte: Jonas G Støre ville trolig forklare partiets oppslutning fra desember 20 til januar 21 noe annerledes enn hva Kjell I Ropstad ville ha gjort. Enten de to ble bedt om å kommentere  Aps, Krf's, regjeringens eller opposisjonens januartall.

Velgerne vet stort sett at en partileder ikke kan forvente å bruke statsvitenskapelig metode når et gallup-tall skal kommenteres. Derfor har velgerne også forsonet seg med, at uansett "byks eller nedturer" i form av nakne tall, så vil partilederen gjerne skape et inntrykk av at partiet "er i siget", Og vi velgere ser gladelig gjennom fingrene med at deres "analyser" som hyppig fargelegges med litt rød-grønn eller blå- gul koloritt.

Hvilken politisk koloritt er så Vårt Lands analyse av egen partimåling for januar farget med? VL slår stort opp at Ap gjør et byks fra desember 20 til januar 21. Leseren forstår imidlertid raskt at ordet "byks" mer er å tillegge en politisk betydning, enn en signifikant statistisk betydning. Analysen legger da heller ikke skjul på å formidle, at Ap-bykset bør være en glad-melding for Ap, men kanskje også for leserne av VL?  I alle fall, E Solberg som faktisk gjorde et større byks enn Ap på samme VL-måling, må ta til takke med en adskillig mindre håpefull, trøstende og støttende omtale enn Ap-lederen ble til del.

Greit nok, kanskje. Du skal ikke ha lest Vårt land særlig lenge, før det skinner gjennom at flere av avisens dyktige politiske kommentatorer lar det skinne gjennom at Ropstads valg i sin tid antakelig var et galt verdi-valg,  Men, spørsmålet er: Bør politiske verdi-preferanser skinne så godt gjennom, at de bifaller et "byks" som et politisk klimaskifte? Et byks som kanskje på sikt vil vise seg mer å være et utslag av en "statistisk feilmargin"? 

Det skal sies: Selv ikke SSB unngår kritikk fra tid til annen for å tolke sine tilsynelatende nøytrale statistiske data «galt». De månedlige gallup-tall om partienes oppslutning er intet unntak, når det gjelder risiko for å trekke "gale" slutninger. Men, for å gjøre VL sine valg/velger-analyser enda mer tydelige i tiden fremover, om hvilke politiske verdier og ønsker analysene bygger på, er det kanskje klokt å si enda tydeligere fra? Ikke minst når statistikk skal tolkes, på faglig og politisk grunnlag. Ikke vet jeg, men det gjør sikkert redaksjonen.

Gå til innlegget

I USA har det, helt siden den første presidenten ble innsatt i sitt embete, vært en tradisjon at presidenten legger sin hånd på Bibelen mens troskapseden til land og folk blir lest og repetert. Per Åsmund Reymert forteller mye interessant og inspirerende, om presidenters bruk av Bibelen som et tros-symbol, under innsettelses-seremonier. (Se hans artikkel om temaet i Vårt land 22 januar.)

En symbolsk handling, ja vel. Men, men like fullt, en forpliktende og betydningsfull politisk-tros- handling. En handling der verdens mektigste mann i realiteten, med Guds hjelp, forplikter seg til troskap mot sitt land og folk, på bibelsk grunnlag. Bibelen blir på sett og vis symbolet på troskapsbåndet mellom presidenten, politikken, og en åndelig øvrighet.

Det kan sies mye vondt og nedslående om amerikansk politikk, og om amerikanske politikere for tiden. Og det sies det også, til gangs, Noe positivt og verdifullt bør man derfor kanskje, fra tid til annen fremheve ? For eksempel, noe verdifullt om deres forhold til troens plass i moral-politikken.

Når man bivåner den storslagne innsettelses-seremonien av en president i verdens mektigste demokrati, må det kunne være plass til beundring og respekt. For på tross av splittelse og sosial urettferdighet viser USA gjennom mange av sine konstitusjonelle tradisjoner, en dyp respekt for, og sin trofasthet til troen, og til den åndelige øvrigheten. Troen på en allmektighet mye større enn dem selv, - større enn mennesket selv. Ja, til og med større enn menneskeskapte ideologier og partiprogram. Og derfor, med en slags eksistensiell ydmykhet og fortvilelse over egen utilstrekkelighet, søker denne store nasjonen hjelp og støtte, hos en allmakt som man tror befinner  seg et sted de ikke vet noe om, men som de likevel velger å tro på. Og håpe på hjelp fra.

I Norge derimot, kan troen på politikken gjerne vokse seg til noe som er større enn enhver annen tro, Uansett i hvilken hellig skrift denne troen måtte påstås å være forankret, vil troen på politikken alltid trumfe annen tro. På et slikt grunnlag vil derfor en religiøst betinget tro bli sett på som en trussel mot politikken, og ikke som et nyttig tilskudd til et partis moral-politikk. 

Et for nært samspill mellom troen og moral-politikken kan selvfølgelig skape problemer. Men, kanskje først og  fremst problemer for dem som vil at politikken, og ikke troen, skal bestemme moralen i politikken, For å si det både komplekst og enkelt. Men, på tross av at konflikten mellom troens moral og politikkens moral også er godt synbar i USA, synes likevel statementet «God Bless America» å vekke flere tros-strenger enn de rent patriotiske, i mange amerikaneres ører.

Her i Norge trår politikerne mer forsiktig ut i det brokete politiske og religiøse landskap. Man vil helst unngå å bli beskyldt for å blande troen inn i politikken. Og mens amerikanske politikere besøker sine trossamfunn, sine kirker, og vedkjenner seg nære geistlige venner, tråkker derfor norske politikere med noe mer vatterte føtter på politikken og troens grensestener enn hva deres amerikanske kolleger gjør.

Om toleransen for andres livssyn eller andres religiøse tro er bedre eller dårligere ivaretatt i USA enn i Norge, kan sikkert sosiologer og teologer si mer om. Men det må likevel være lov å kunne uttrykke en viss beundring og respekt for den åpenhjertighet, den nasjonale stolthet, og den troskap presidenten og det politiske systems representanter viser til konstitusjonen, og til den åndelige øvrigheten, ved gitte anledninger. Og i dette tilfellet; Et seremoniell, ikke bare arrangert for presidentens skyld, og for nasjonens skyld, men antakelig også for Guds skyld.

Bruk av Bibelen under innsettelses-seremonien av Obama i 2013 fikk en ekstra politisk og moralsk betydning. Obama valgte da å bruke en bibel som tilhørte den sterkt troende borgerrettsforkjemperen Martin Luther King. Grunnen til det, og symbolikken i å bruke den Bibelen, var (ifølge Reymert) at dagen for innsettelse falt sammen med helligdagen «Martin Luther King Day». I det store politiske bildet var det derfor sikkert et poeng for Obama å minne det amerikanske folk om afroamerikanerens lange vei til presidentembete. I denne spesielle bibelsk forankrede  symbolhandling må man derfor kunne si, at det både lå politikk bak, og en sterk tro i.

Det å sverge på Bibelens ord er ikke et krav som stilles til presidenten. USAs sjette president John Quincy Adams, skal (ifølge Reymert) ha vært en av tre som brøt tradisjonen med å sverge på en Bibel. Adams valgte i stedet å avlegge eden på en lovsamling.

Her i Norge ville nok selv en troende politikere ha valgt den Adamske varianten, under gitte eller tenkte konstitusjonelle omstendigheter. Bruk av religiøse symboler og tradisjoner i norsk politikk er dessuten heller ikke helt "inn" for tiden. Det får være nok å kunne love det norske folk på tro og ære, å følge «Norges lover» Lover som politikeren selv har vedtatt.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere