Bjørn Hareide

Alder: 73
  RSS

Om Bjørn

Følgere

Menighet og bispedømme i samvirke

Kirkerådets oppnevnte Hovedutvalg har levert sin sluttrapport, Samhandling i en selvstendig folkekirke. Kirkerådets mandat til utvalget var å utrede en ny organisering av arbeidsgiveransvaret hvor formålet blant annet skulle være å frigjøre mest mulig ressurser til møter med folk lokalt og å gi tilstrekkelige ressurser til å få kirken til å henge godt sammen lokalt, regionalt og nasjonalt, samtidig være enkel og funksjonell med mulighet for nasjonal regulering av det som er nødvendig og forenkling der det er mulig. Den foreslåtte organiseringen skulle gi økt mulighet for strategisk ledelse av kirkens virksomhet lokalt og ha fokus på kirkens arbeidsoppgaver i soknet og hvordan strategisk og faglig ledelse i soknet kan styrkes. 

 

Forundring

Med dette som utgangspunkt er det med forundring jeg registrerer at bispedømmerådene ikke i større grad er vurdert som arbeidsgivermyndighet for alle ansatte i bispedømmet. Riktignok var utvalget spesielt bedt om å utrede mulige løsninger knyttet til et nytt, felles kirkelig organ på prostinivå der dette fellesorganet kan utøve arbeidsgiverfunksjoner for alle som jobber i den lokale kirken, men dette betyr jo ikke at det bare er prostinivået som arbeidsgiver som skal utredes. Spesielt ikke når vi tar hensyn til det som jeg har nevnt fra mandatet.

 

Krav om tilstrekkelig strategisk og praktisk kompetanse

Med erfaring som aktiv menighetslem i 7 ulike menigheter i 5 fylker og erfaring som bispedømmerådsleder og nestleder i Kirkerådet ser jeg behovet for en arbeidsgiver for alle kirkelig ansatte lokalt som er mye mer strategisk og praktisk kompetent enn hva et prostifellesråd vil kunne bli. Med de krav som stilles til en arbeidsgiver i dag, spesielt innenfor HMS og kompetanseutvikling, vil 90 prostifellesråd ikke makte oppgaven med tilstrekkelig kvalitet. 

 

Avstand mellom menighetsråd og arbeidsgiver

De fleste stedene i landet vil avstanden mellom et menighetsråd og bispedømmerådet ikke føles lenger enn avstanden til prostifellesrådet. Og, om den geografiske avstanden skulle føles lenger, bør vissheten om å ha en arbeidsgiver som har direkte linje til den nasjonale kirkeledelsen kompensere for dette. Vi hører sammen. Vi må bygge ned skiller i stedet for å bygge opp nye. 

 

Penger betyr ganske mye, også når evangeliet skal formidles

Kirken får neppe mer penger å rutte med i årene som kommer. Det vil være uforsvarlig å etablere nye arbeidsgiverenheter når vi med letthet kan legge arbeidsgiveransvaret for lokalt ansatte til et allerede eksisterende arbeidsgiverorgan. Vel er det slik at de 11 bispedømmeadministrasjonene må styrkes, men det vil ikke på langt nær koste det samme som å etablere og drifte 90 nye enheter.  Hvorfor skal kirken bruke penger på administrative løsninger som andre virksomheter og etater arbeider seg bort fra. Med min egen arbeidsgivererfaring fra politietaten kan jeg gå god for at ett ansettelsesråd og en arbeidsgiver for mange mennesker med ulik profesjonsbakgrunn innenfor store geografiske områder oppleves kostnadseffektivt og faglig riktig. På denne måten har vi fått profesjonalisert arbeidsgiverfunksjonen. Selvfølgelig er det flere som representerer arbeidsgiver nedover i rekkene, så avstanden til arbeidsgiver blir nær for den enkelte i det daglige. Det finnes løsninger på dette på menighetsnivå.

 

Biskopen som tilsynsperson 

Biskopen har sete i bispedømmerådet og har på denne måten del i arbeidsgiveransvaret. I ny struktur vil det oppleves kunstig at biskopen er daglig leder av prestetjenesten, og bare prestetjenesten, mens hun har tilsynsansvar overfor alle tilsatte og råd i bispedømmet. Her bør det ryddes. Den daglige ledelsen, på vegne av bispedømmerådet som arbeidsgiver, bør legges til stiftsdirektøren med støtte av HR-stab. Tjenesteordningen for biskoper (TOB) må endres i samsvar med det jeg her har gitt uttrykk for slik at det blir biskopens tilsynsembete som fokuseres. Biskopen vil fortsatt kunne gi bindende pålegg vedrørende presters og andre kirkelig tilsattes tjenesteutøvelse innenfor tilsynets rammer. Det er bispedømmerådet som er arbeidsgiver og som sådan innehar tilsettings- og disiplinærmyndigheten og forvalter arbeidsgivers styringsrett. Det blir viktig i ny struktur å legge til rette for god kommunikasjon mellom arbeidsgiver, fagforeninger og vernetjenesten. 

 

Menighetsrådets forhold til kommunen

Det vil fortsatt være viktig for menigheten å ha kontakt med kommunen. Der hvor det er flere menigheter i en og samme kommune må det fortsatt finnes samarbeidsordninger selv om arbeidsgiveransvaret flyttes til bispedømmerådet. Når kommunen gir sin bevilgning til menighetene over kommunebudsjettet, vil det være enkelt for bispedømmerådet som arbeidsgiver å ha den overordnede kontrollen med at midlene benyttes i samsvar med forutsetningen i bevilgningen. 

 

En ny ordning for Den norske kirke bør etableres langs de linjer jeg her har skissert. 

 

Gå til innlegget

Ønsker en kirke ledet av et myndig lekfolk

Publisert over 1 år siden

Ansettelsesmyndigheten bør legges til bispedømmenivå

I min tid som medlem av kirkeledelsen (1982 -90) jobbet vi særlig med strukturer og prosedyrer for Kirkemøtet, forholdet mellom Kirkemøtet og Kirkerådet og problemstillinger rundt Embete og Råd. Det var en spennende tid, spesielt fordi vi forutså kirkens selvstendige stilling i nær fremtid. Vi måtte få ordninger som ble bærekraftige for fremtiden.

For bispedømmets del var det viktig å legge til rette for en fornuftig ansettelsesprosess etter hvert som presteutnevnelsene ble overført fra departementet. Det ble viktig for alle rådsmedlemmene å definere seg som del av kirkeledelsen. Den myndighet vi var tillagt skulle brukes. Her var det ikke bare å ansette den best kvalifiserte, men også å være seg bevisst at det fulgte med et arbeidsgiveransvar. Vel nok er det slik at prestetjenesten ledes av biskopen og med denne ledelsen følger delegerte arbeidsgiverfunksjoner, men det overordnede arbeidsgiveransvaret gir bispedømmerådet ikke fra seg. For en ansatt er det viktig å vite at arbeidsgiver er sitt ansvar bevisst. Til å forvalte et slikt ansvar kreves kapasitet og kompetanse.

Betydningsfull nærhet 

Hvorfor tar jeg pennen fatt akkurat nå? Tiden er kommet for å forene de to arbeidsgiverlinjene i kirken. I dag er det bispedømmerådene som i hovedsak ansetter prester og fellesrådene i hovedsak de øvrige ansatte. Når det i fremtiden skal velges en arbeidsgiverlinje for alle, er det mye som taler for å legge ansettelsesmyndigheten nær brukerne, enten det blir på fellesrådsnivå eller prostinivå. Nærhet er av stor betydning i mange sammenhenger. Det vil imidlertid kreve oppbygging av kapasitet og kompetanse på svært mange geografiske steder med tilhørende kostnader.

Jeg er sterkt i tvil om vi kan binde opp nødvendige personellmessige og økonomiske ressurser i en slik desentralisert løsning. Selv om ansettelsene skulle komme geografisk nær den enkelte menighet, vil det ikke automatisk tjene menigheten. Snarere vil ordningen kunne utvikle en økt oppmerksomhet på fellesrådene og prostiene som bærebjelken i kirken. Det er menigheten som er grunnelementet. Det er der det kristelige livet vekkes og næres. Etter min oppfatning vil menighetene komme mer i fokus dersom ansettelsene samles regionalt i bispedømmene.

Det vil samsvare med moderne økonomi- og arbeidsgiverstyring å legge ansettelsesmyndigheten regionalt. Noe annet har vi faktisk ikke finansielle muligheter for i kirken. Økonomien blir ikke bedre med årene. Det er på bispedømmenivå vi kan få tilstrekkelig kapasitet og kompetanse til å forvalte et samlet arbeidsgiveransvar. Det er også på dette nivå vi kan ta mer helhetskirkelige hensyn i forvaltningen av arbeidsgiveransvaret, selv om det selvfølgelig er den best kvalifiserte som skal ansettes.

Uten myndighet 

Dersom vi ikke legger ansettelsesmyndigheten på regionnivå, vil vi få et bispedømmeråd uten myndighet til noe som helst viktig annet enn å delta i Kirkemøtet. Riktignok skal også bispedømmerådet bidra til å vekke og nære det kristelige livet i menighetene, men rent faktisk blir bispedømmerådet uten myndighet og ansvar.

Den eneste posisjon med betydning i bispedømmet vil da bli biskopen. Dette vil sette et u-luthersk preg på kirken. Det myndige lekfolk forsvinner. Vi får en prestestyrt kirke. Jeg snakker slett ikke ned embetet, men jeg ønsker fortsatt en kirke ledet av lekfolk – et myndig lekfolk. Dette krever selvfølgelig at lekfolk er modig på å ta ansvar slik dagens Kirkerådsleder gjør. Vi må ha flere som tørr stå frem som synlige ledere på alle nivå.

Synlig lederskap 

Selv innenfor dagens ordning er vi i ferd med å detronisere lekfolk i ledelsen på bispedømmeplan. Mange – også i media – snakker om biskopens kontor og ansatte på biskopens kontor som om det er biskopen som er sjefen. Er årsaken til denne utviklingen at lekfolket ikke er tilstrekkelig synlig og bevisste sitt ansvar?

Min oppfordring er derfor å samle arbeidsgiveransvaret på bispedømmenivå og samtidig sette ressurser inn på å hjelpe lekfolk til synlig lederskap. Jeg ønsker nyvalgte råd, både i menighet og bispedømme, lykke til med sitt lederskap.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere