Basel Kadem

Alder: 28
  RSS

Om Basel

Tenker og forsker med interesse og fokus i religion, historie og etikk. Stifter av Rafida Norge, Maria Publications og BULB Media. Forfatter og aktuell med egne bøker samt oversettelse av historisk materiale og verk innen komparativ religion. Studert islamsk teologi etter tradisjonell sjiamuslimsk Hawza-metode. Utdannet bedriftsøkonom og holder på med en utdanning innen datavitenskap. Norsk med foreldre fra Irak og Palestina. Far til to barn.

Følgere

«Working on this film made me realize that films can still be made from the heart.. for the heart», sier direktør Mark Roper.

På juletiden av desember 2020 lanserte Enlightened Kingdom traileren til den kommende filmen, The Lady of Heaven: The Untold Story. Filmen er den aller første av dens type, og er unik på alle måter.


Hva gjør filmen unik?

Filmen er satt i en moderne setting, IS og det krigsherjede Irak. Parallelt med den kontemporære tidslinjen tar filmen for seg historien til Fatima, datter til Muhammed. Noe av det som gjør filmen spesielt unik, er at den viser til hendelser i aller tidlig islamsk historie, under Muhammeds egen tid.

Dette er hendelser som muslimske kalifater og statsansatte lærde og historikere i århundrer har prøvd å dekke over, fordi denne typen sensitiv informasjon bidrar til å så tvil om islamske regjeringers selvpåståtte, gudslegitimerte, makt. Selv i dagens islamske land, driver regjeringer, med deres kontroll av skoler, utdanningspensum, medier og informasjon forøvrig, å holde denne typen informasjon skjult, fordi den vil skape insentiver til å ryste hele det politiske grunnlaget i Midtøsten.


Islamsk terrorisme, ikke et nytt fenomen

Blandt de viktigste hendelsene filmen presenterer, er:

• Det brutale angrepet på Fatima, Muhammeds datter som var gravid, som førte til spontanabort og hennes død få måneder senere. Fatimas liv er forbundet med mye ukjent og mystisk, og fremdeles vet ingen hvor Fatimas grav ligger - noe som henger sammen med hendelser rett etter Muhammeds død.

• Individer blant Muhammeds samfunn som plottet mord mot Muhammed av politiske formål, der hensikten var å kapre islam, korrumpere den, bruke den som et middel til å legitimere aggressiv jihad og imperialisme

• Kontinuasjonen av den barbariske kulturen til det arabiske hedningsamfunnet, men under et religiøst, guddommeliggjort, islamsk dekke

• Dateringen til dannelsen av voldelig radikal islam til den aller første islamske generasjonen, og hvordan denne har forhold med dagens fenomener, slik som såkalt moderne terrorisme utført blant annet av IS, Al-Qaeda og liknende.


Et håp til fred og reform i islam

Det er et håp fra min side at filmen vil bidra til å skape opplysning og reform i den islamske verden, og forhåpentlig være en bidragsyter til mer dialog, fred og sameksistens blant folkegrupper og ideologier.

Filmen er skrevet av kuwaitiske Sheikh Yasser al-Habib, som har blitt fengslet og dømt i sitt hjemland for å ha praktisert sin ytringsfrihet. Han har i ettertid rømt fra hjemlandet, og siden 2004 oppholdt seg i England og er spirituell veileder for, blant andre, The Mahdi Servants Union og Fadak TV, som undertegnede selv har jobbet i.

«Working on this film made me realize that films can still be made from the heart.. for the heart», sier direktør Mark Roper.

Gå til innlegget

Karikaturtegninger av Muhammed er uttrykk for skepsis eller forakt mot hans karakter og bevegelse. Disse tegningene har ikke oppstått fra et vakuum.

Karikaturstriden er ikke over. Fremdeles hevdes det at tegninger av profeten Muhammed er skadelige for muslimer og fremmer islamofobi. Stemmer en slik forestilling? Dette mener jeg mangler bredde. Her tar jeg ikke stilling til hvorvidt «islamofobi» virkelig eksisterer eller om det er en språklig konstruksjon, men jeg sikter til hva det ofte assosieres med.

Som ungdom deltok jeg på demonstrasjoner mot karikaturtegninger. Det angrer jeg på. Jeg provoseres nemlig ikke lenger av karikaturtegninger. Det stemmer at de er krenkende, men grunnleggende må en gjøre oppmerksom på at når en muslim fremmer et ønske om forbud mot karikaturtegninger under påskuddet om at de er krenkende, er det som å spille russisk rulett med et fullt ladet magasin; Koranen inneholder hva som kan oppfattes å krenke andre religioners helligheter.


Islamsk kildemateriale gir grobunn til frykt

Karikaturtegninger av Muhammed er uttrykk for skepsis eller forakt mot hans karakter og bevegelse. Disse tegningene har ikke oppstått fra et vakuum. Når han karikeres som en terrorist, pedofil, sinnssyk eller liknende, er det nemlig århundregammelt islamsk kildemateriale som støtter en slik forestilling. Hos muslimer fra alle trosretninger finner man beretninger av individer som levde under Muhammeds tid, og som beskrev at han skal ha begått tortur, glemt åpenbaringer, vært besatt av magi, samt en rekke sexifiserte beskrivelser.

Muslimer er enige om at en som særlig skilte seg ut i dette, er en mann ved navn Anas bin Malik, som berettet historier om tortur begått av Muhammed. Disse var ment å fungere som rettskilder til å rettferdiggjøre ugjerningene til politiske ledere i ettertid. Mannen var lojal overfor kalifen Hajjaj bin Yusuf al-Thaqafi, som alle trosretninger er enige om var en brutal hersker. Det berettes at hans brutalitet tok utslag i form av et dikt der han sammenliknet hodene til politiske motstanderes med modne vannmeloner som det var på tide å plukke opp.


Moderne fenomener i sammenheng med tekstuell arv

Denne tekstarven må ses i sammenheng med dagens fenomener, slik som terrorangrep i Europa, økt innvandring, fundamentalister fra alle trosretninger som støtter straffemetoder som steining i sin forestilling av en utopisk islamsk stat, i tillegg til koranske tekster som ved første inntrykk befaler verdensherredømme og drap av ikke-muslimer.

Bedre blir det ikke når store trossamfunn sympatiserer med - eller har bånd til diktaturregimer lik Iran og Saudi-Arabia, eller terrororganisasjoner lik Hizbollah og det Muslimske Brorskap. Samlet skaper nevnte faktorer naturlig frykt for den gjennomsnittlige vestlige borger; det er ikke fobi.

Videre er det en tendens hos noen muslimer til å oppføre seg fiendtlig overfor demokratiet, under påskuddet om at det er menneskeskapt. Her tar man ikke høyde for at sharialov også er menneskeskapt, da det er menneskers forsøk på å forstå hva de mener er Guds lov; det er begrenset historisk materiale forsøkt anvendt gjennom vitenskaper utviklet av mennesker, slik som logikk, språklære, matematikk.


Et karikatur-forbud er kontraproduktivt

Et forbud mot karikaturtegninger er kontraproduktivt. Det kan føre til at skeptiske stemmer til islam føler seg sviktet av systemet og kan danne insentiver til høyreradikalisering.

Man må innse at hat ofte er et resultat av frykt, og at frykt ofte er et resultat av en oppfatning om noe som truende overfor det man verdsetter. Man må la karikaturtegnere slutte med dette etter egen overbevisning. Ønsker muslimer en slutt på karikaturtegninger, må de lære å takle problemets forutsetninger; dermed vil det av natur opphøre å eksistere. Som et grunnleggende tiltak må muslimer studere egne tekster.

Hvem Muhammed var, og hva han gjorde, er en egen diskusjon som må inkludere en rekke akademiske disipliner. Grunnleggende, er litteratur om Muhammed dårlig bevart. På grunn av statlige forbud mot å skrive og berette om ham, noe som fortsatte i lang tid etter hans martyrdom, er det lite skriftlig som har overlevd i forhold til det som egentlig var, eller som hadde potensial til, å bli skrevet ned.

Det er et behov for reform i den teologiske og historiske dimensjonen, med tanke på behandlingen av tekster og filtrering av materiale som er korrumpert av politiske formål.


Det er behov for et friere ordskifte

Terskelen for å bli utsatt for hets er dessverre lav når man fremmer en slik reform. Dette uttrykker dessverre en uvilje til en fri meningsutveksling og sannhetssøken, det er usunt for den offentlige debatten og skaper insentiver til mer polarisering og hat i de tilfeller sensitive temaer dukker opp, særlig hva gjelder islam.

Medielandskapet må gå i retning av et friere ordskifte. Det er bare ved at sensitive elementer omtales i offentligheten i en fri diskurs, der vi samtidig respekterer hverandre som mennesker, at en kan utvanne sensitiviteten ved helligheter og over tid bidra til mindre hat og vold.


Opprinnelig publisert 23.12.2020 på Dagbladet.

Gå til innlegget

Derfor trenger vi frie medier – i flertall

Publisert rundt 2 måneder siden

Vi lever i tider der vi ser en stadig mer negativ utvikling i form av mer hat, polarisering og tendenser til å være mer interessert i å skade motstanderen - med ord eller handling – istedenfor en vilje til sannhetssøken og å kritisere hverandre på en måte som utvanner sensitiviteten ved tabu, skaper mer forståelse og gjør oss til bedre mennesker.

For rundt et år siden, da jeg for første gang skrev for Resett og bidro med flere artikler om ytringsfrihet og behovet for et friere ordskifte, ble jeg sterkt kritisert av en tidligere bekjent kvinne med innvandrerbakgrunn. Det ble sagt noe rundt: «Hvorfor skriver du for Resett?! Vet du ikke at det er en høyreekstrem side?!»

Slike forestillinger er dessverre utbredte hos de fleste med innvandrerbakgrunn.


Hva er ekstremisme?

Ekstremisme er et relativt begrep; det tar kun hensyn til graden av hvorvidt noen holdninger er å anse som ytterliggående i en populasjon. Begrepet er absolutt irrelevant i faktapåstander og problemstillinger om hvor holdningene befinner seg på plassen mellom sannhet og falsum.

Den ihuga ateisten Sam Harris skal ha kudos for å sette dette i perspektiv. Han beskrev at religiøs ekstremisme i seg selv ikke er farlig, for det avhenger av religionen man tilhører; dersom en er tilhenger av en religion som oppfordrer til ikke-vold og fred, er det mindre å frykte fra den personen jo mer ekstrem han går i den retningen. Harris’ påstand kan også anvendes analogisk om en hvilken som helst ideologi. Derfor, jo mer en bevegelse går i ekstrem retning av en bredere arena for meningsutveksling, i en setting der vi samtidig respekterer hverandre som mennesker, er det nemlig mindre å frykte fra denne bevegelsen. Resett er ikke til å frykte.


Hat må takles fra roten

La oss – for argumentets skyld – si oss enige i at medier som Resett skaper incentiver til mer hat. Men vil demonisering av disse gjøre situasjonen bedre? Det er faktisk min overbevisning at de største medienes filtrering av informasjon og hvem som kommer til orde, som i det lange skaper forutsetninger til økt avstand og polarisering, og dermed større risiko for hat og vold.

Hat er ofte et resultat av frykt. Frykt skjer ved at en anser et element som truende overfor det man verdsetter. Frykt kan ofte være et resultat av uvitenhet og lav intelligens. Hvis man fortsetter å filtrere informasjon for den ordinære lekmannen, er det større risiko for at frykten vedvarer og øker. Hvis derimot medielandskapet blir mer fleksibelt og gjør det offentlige ordskiftet mer fritt, er det større sjanse for at frykten opphører, fordi den møtes med kunnskap og intellektuell stimulering. Dessuten har dialog og en fri meningsutveksling en spesiell egenverdi; hensikten er ikke nødvendigvis å overbevise den andre om at man har rett, men verdien ligger i at den kan redusere frykt og skape gjensidig tillit på tross av fundamentale uenigheter.


Kommentarfeltet – er det ødeleggende?

Jeg benytter meg nesten aldri av kommentarfeltet på Resett, og det er sjelden jeg av nysgjerrighet velger å lese hva som kommenteres. Noen mener at kommentarfeltet er ødeleggende for Resetts egenverdi som et fritt medium der alle kan bidra med skriverier i form av meningsartikler. Flere kommentarer rettet mot meg selv er faktisk angrep på spilleren istedenfor for ballen, og det er rikelig med generøse trollere som beskylder meg for å være en islamist, hatpredikant, at jeg sammenlignes med nazister og kommunister samt kommentarer med rasistiske motiv.

Likevel er kommentarfeltet på en måte det som gjør Resett svært unikt, ved at en kan ytre seg både med fullt navn og bilde eller være anonym. Vi må vise forståelse for hvorfor mange velger å være anonyme. Det henger sammen med det økonomiske og politiske systemet i Norge, og Norden ellers.

Det råder en jantelov-kultur i sammenheng med en venstreside som gjennom eierskap av store medier og dominans i det akademiske og politiske feltet, skaper en ukultur der man frykter konsekvenser på arbeidsplassen, tap av økonomiske fordeler og ikke minst utsetter seg for personlig risiko på grunn av alliansene venstresiden har inngått med arabiske oljekalifater og aggressive muslimske bevegelser og fordelene disse blir gitt i Vesten.


Når informasjon eies av banker

Det er verdt å ha i bakhodet at de fleste massemediene er aksjeselskaper dannet for å skape profitt. Tjenestene de tilbyr er informasjon. Kapitalisme kombinert med demokrati går nemlig hånd i hånd på en måte som gir det «perfekte» grunnlaget for hva jeg kaller majoritetens tyranni. Med mye penger har man bedre forutsetninger til å selge informasjon, også i variert form – slik som underholdning og livsstil – og på en subtil måte drive ideologisk reklame. Da er man i stand til å påvirke mengder av mennesker med denne informasjonen, samtidig som man lever i et demokratisk system der de samme menneskene er ment å velge sine ledere.

Nylig ble Avisa Oslo lansert. Denne er eid av Amedia, som selv hevder å nå ut til 44% av Norges befolkning. Men hvem eier Amedia? Jeg avslutter med følgende sitat fra deres egen hjemmeside:

«Amedia AS eies av Amediastiftelsen, som er opprettet av Sparebankstiftelsen DNB for å eie selskapet.»

Det er mer enn noensinne før behov for friere medier – i flertall.


Opprinnelig publisert 11.12.2020 på Resett.

Gå til innlegget

Den anti-demokratiske ytringsfriheten

Publisert 3 måneder siden

Når også ukonvensjonelle holdninger får ha sin plass i mainstream-mediene, kan vi snakke om den virkelige ytringsfriheten. Det vil redusere vold og hat.

Den offentlige meningsutvekslingen i Norge gjør meg svært engstelig; fri meningsbryting i det offentlige ordskiftet er en mangelvare, og det er stadig økende polarisering, hat og tendens til voldsbruk.


Litt krenkelse er naturlig – og da gjør god dialog susen

Som apolitisk er jeg kritisk til enhver politisk teori. Blind tro og absolutte påstander uten bevis har ingen plass hos meg, og det gjelder med hensyn til religion like mye som det gjelder ikke-religiøse ideologier, inkludert «glitrende» begreper som liberalisme og demokrati. Riktignok kan mange av oss si oss enige i at den demokratiske nasjonalstaten – særlig den skandinaviske sosialdemokratiske modellen – er den best fungerende, men her snakker vi realisme, ikke idealisme.

Når ateister nekter Guds eksistens, er dette krenkende for teister; når muslimer nekter Jesu korsfestelse, er dette krenkende for kristne; når konservative heteroseksuelle kritiserer lhbt-menneskers natur for å stride bryte med våre biologiske forutsetninger, er dette krenkende for homofile. Så lenge mennesker har fri vilje og evne til resonnering, vil en viss grad av krenkelser fortsette.

Enhver religion, sekt, ideologi eller ide inneholder elementer som kan tolkes som hatefulle og krenkende for andre, og eksemplene er utallige. Det er ingen annen måte å utvanne sensitiviteten ved slike hete, kontroversielle og provoserende elementer i ideologier og meninger, bortsett fra ved at uenige aktører møter hverandre med ord og ytrer disse i en diskurs der fri meningsbryting og sannhetssøking gjelder.


Når de største mediene mangler bredde

Allerede i 1965 brukte den svenske forfatteren Vilhelm Moberg begrepet demokratur i omtalen av statsstøttede medier og skepsisen til at borgernes viktigste informasjonskilde var mediekanalen som ble finansiert og kontrollert av staten.

Mange selvutnevnte demokratiforkjempere tar ikke høyde for at når man snakker om ytringsfrihet og demokrati, må man rent faktisk handle og tenke demokratisk. Det er ikke demokratisk når man påberoper seg å være demokratisk, men samtidig ikke handler etter den sosiale kontrakten mellom borger og stat, og borgere imellom. Det strider med demokratiske verdier når det praktiseres bevisst filtrering av hvem som kommer til i ordskiftet, hvilke narrativ som er tillatt å ytre, eller ved kun å tillate enveiskritikk mot enkelte personer og/eller ideologier, eller når apologeter eller utvalgte meningsmotstandere nektes tilsvarsrett.

En må ikke glemme at de store massemediene til syvende og sist er aksjeselskaper dannet for å generere profitt; målet er ofte å produsere det som kan selge best, samtidig som de samme mediene ønsker å fremstå demokratiske. 

Det er, på godt og vondt, en ganske vanlig oppfatning hos alternative medier at ytringer bearbeides av mainstream-medier for at de kollektivt skal dra i retning av en bestemt agenda. Det er derfor rimelig å konkludere med at nettsteder som Resett, Document, Radikal Portal, Filter Nyheter og HRS ble til, nettopp i dette vakuumet, fordi andre medier ikke maktet å bringe nyheter fra et ståsted som appellerer til andre enn de med majoritetens holdninger.


Slipper vi til alle, unngår vi vold og hat

Jeg er glad for å ha fått observere og gjort meg personlige erfaringer med det offentlige ordskiftet nå i løpet av relativt kort tid; det har skapt insentiver til refleksjoner og gitt innsikt jeg ellers ikke ville fått. Dette er én av grunnene til at jeg har fått forståelse og sympati for meningsmotstandere som jeg er fundamentalt uenig med, og det har også gjort at jeg selv har vurdert å skrive for alternative medier.

I en kronikk jeg skrev for Nettavisen for omkring ett år siden, skapte dette sjokkbølger hos mange, fordi jeg presenterte et annet islam-narrativ enn det som omtales i medier og ses i pensum for utdannelser – og baserte dette på argumenter og solide kilder. Mange reaksjoner kom i form av personangrep og skremselspropaganda, samtidig som redaktøren som publiserte dette bevisst brøt Vær Varsom-plakaten ved for eksempel ikke å la meg bruke min tilsvarsrett. Videre har jeg blitt forsøkt gitt scenenekt fra medier av flere statsstøttede aktører som hevder å fremme demokrati og har mottatt statsstøtte, herunder Minotenk, 22. juli-senteret. og Salam.

Jeg er grunnleggende for et mer åpent ordskifte og friere meningsbryting, og det gjelder alle fra SIAN og eksmuslimer til Islam Net og Profetens Ummah. Bevisst scenenekt, stigmatisering, navnekalling og filtrering av meninger og hvem som kommer til i ordskiftet vil i det lange løp skape mer polarisering og hat. Ved å investere i tettere dialog og diskusjon der alle får si sitt, vil det skape bedre insentiver til sameksistens på tross av fundamentalt forskjellige ideologiske standpunkt. Dette vil også bidra til mindre vold og hat.


Innlegget ble først publisert i Utrop (22.09.2020).

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere