Basel Kadem

Alder: 29
  RSS

Om Basel

Tenker og forsker med interesse og fokus i religion, historie og etikk. Stifter av Rafida Norge, Maria Publications og BULB Media. Forfatter og aktuell med egne bøker samt oversettelse av historisk materiale og verk innen komparativ religion. Studert islamsk teologi etter tradisjonell sjiamuslimsk Hawza-metode. Utdannet bedriftsøkonom og holder på med en utdanning innen datavitenskap. Norsk med foreldre fra Irak og Palestina. Far til to barn.

Følgere

Nei til blasfemilover

Publisert 14 dager siden

Vi hører ofte fra ikke-religiøse om at ytringsfriheten er truet. Jeg som religiøs, opplever det samme.

Vi hører ofte fra ikke-religiøse om at ytringsfriheten er truet. Jeg som religiøs, opplever det samme. I løpet av min korte deltakelse i det offentlige ordskiftet, har jeg blitt forsøkt de-plattformert av profilerte aktører i det norske samfunnet. Denne erfaringen er ikke ny.


Fra diktaturregimer til terrorister

I Fadak TV, en tidligere arbeidsplass i England, inviterte vi muslimer fra andre retninger til dialog. Startfasen var preget av daglige rutiner med drapstrusler og hatmeldinger. På falskt grunnlag ble vi beskyldt for hatretorikk. I 2010 mottok lokalet en bombetrussel. Irans presteskap formidlet også en dom mot oss. Etter produksjonen av filmen The Lady of Heaven, har responsene vært lignende. Bakteppet er det som blir kalt blasfemi mot andre muslimers helligheter.


Ekskommunikasjon fra egne trosfeller

De geistlige systemene i sjia-samfunn har utviklet seg til hybrider mellom et vatikan og en mafia. Å kritisere lærde er ansett som blasfemi, verre enn å spotte Gud. Jeg har blitt ekskommunisert av egne trosfeller som følge av dette. Tidligere kolleger av meg har opplevd verre. Én har blitt arrestert i Iran da han studerte teologi, blitt fengslet og torturert - og har utgitt en bok om forholdet.


Tilbake til Norge

En kan ikke forvente saklighet fra hårsåre motstandere. Jeg beskyldes blant annet for ekstremisme, hatretorikk og å sverge til hatpredikanter. Bakteppet er det samme: blasfemi. Jeg har aldri ytret volds- eller hatretorikk mot annerledestroende. Og jeg er selvstendig. Den som vil bevare flokkmentalitet, beskylder andre for hat og splittelse for å beholde et samhold fundamentert på falsum. Det er ikke hatprat å vise til historiske hendelser eller troselementer som bidrar til aggressiv islam. Vi skiller mellom hat mot ideer eller avdøde personer, og hat mot mennesker som forbinder identiteten med disse. Man hater gjerne nazismen, ikke nødvendigvis nazister. Paradoksalt nok beskyldes jeg av aktører som gjør verre selv.


La oss forsone religiøsitet og ytringsfrihet

En nøytral tilnærming til en blasfemilov er umulig. Alle religioner inneholder elementer som på ett eller annet vis er provoserende. Ved tidligere instanser har jeg oppfordret til en reform med tanke på behandlingen av tekster som foreskriver dødsstraff for blasfemi. Det er ingen vestliggjøring av islam, men anvendelse av kildekritikk. I første rekke er slike lover irrelevante i en sekulær stat. Videre har man motsetninger i lovtekstene. Det er rikt med kildemateriale om respektløshet mot Muhammed begått av muslimer under hans tid og åsyn, som han benådet. Dette var grovere blasfemi enn verbal spotting, slik som at de seksuelt trakasserte hans koner og drev attentatforsøk, for å nevne noe.


Islams kildeproblem – en katastrofe

Det er ingen muhammedansk kodeks som har overlevd i perfekt forstand. De første politiske lederne forbød nedskriving av all beretning om Muhammed, med hensikt å utvanne den ortodokse læren av politiske formål. Min tilnærming er at Muhammeds islam er utryddet. Det var en reformbevegelse i Arabia som gjorde opprør mot et barbarisk hedningsamfunn, og var ment å bli et utopisk anarki. Denne utviklingen ble stoppet av politiske ambisjonister blant muslimene selv, og islam har deretter blitt en ideologi som tjener politiske lederes maktposisjoner; hedenismen ble videreført med en religiøs påkledning.

Det er ingen forskning på vestlige språk om dette. Jeg har besluttet å redusere min deltakelse i det offentlige ordskiftet, og fokusere på en kommende biografi om Muhammed. Boka vil drøfte kildeproblemet og berette Muhammeds liv og lære basert på uttalelser av hans nære familiemedlemmer. Det skal alltid være rom for forskning rundt historiemateriale, så bokas innhold er ikke ment som fakta, men for å skape en nyansert debatt.


Mediene må forstå sin rolle

I et liberalt demokrati må det være like mye ytring- som religionsfrihet, der unntaket er voldsretorikk og brudd på privatlivets fred. Mediene må forebygge hat som vokser ut av motsetningene i samfunnet gjennom å bringe uenigheter nærmere.


Rafida - dissidens mot all makt

Rafida Norge, som undertegnede stiftet, beskyldes for mye rart. En fornuftig person hever seg over å bruke ekstremisme-kortet. Ekstremisme er et relativt begrep; det tar kun hensyn til hvorvidt noe er å anse som ytterliggående i en populasjon, og har null relevans i hvorvidt det befinner seg mellom sannhet og falsum. Vi behøver minst én stemme som balansert følger en tynn midtlinje og er upartisk. Reformistiske stemmer som bryter med majoriteten og er kritiske der andre tier, vil gagne menneskeheten.

Det arabiske begrepet «rafida» har historisk vært en betegnelse om en muslimsk minoritet som nekter legitimiteten til tyranner ikledd religiøs drakt. Rafida er dissidens som fremmer fornuft og fri tanke, og som utfordrer makter, være det blind tro, totalitære ideologier, sosiale trender eller stater. Dette er hva virkelig frihet innebærer.


Opprinnelig publisert 20.04.2021 på Nettavisen.

Gå til innlegget

Det er et genuint behov for ideologisk avradikalisering, men er dette nok?

Retorikken om radikalisering er ofte forankret i en forestilling om at anti-vestlige aktører bærer hovedskylda for dette. Det er et genuint behov for ideologisk avradikalisering, men er dette nok?

I dette bidraget vil jeg rette oppmerksomheten mot hvordan økonomi er en faktor i radikaliseringsprosessen, ofte uavhengig av hvilken ideologi det radikaliseres mot. Jeg vil også belyse hvordan hat og radikalisering må bekjempes gjennom å utvide ytringsfriheten, ikke det motsatte. Dette hevder jeg basert på erfaring, fordi jeg selv gikk gjennom en radikaliseringsprosess, og har arbeidserfaring der anvendelse av ytringsfrihet bidro til å forebygge radikalisering.


Hvorfor skjer radikalisering?

Radikalisering er en naturlig del av det å være et menneske; våre innebygde mekanismer som fornuft og samvittighet vekker tanker og følelser når vi føler at noe er galt med status quo. Radikaliseringen kan være sterk når det oppleves urettferdighet, og enda sterkere når en føler et behov for å ta saker i egne hender, særlig når en opplever at ingen gjør nok for å få en slutt på urettferdigheten.


Ghetto-miljøers økonomiske utfordring

Min radikaliseringsprosess var en kombinasjon av både en identitetsfrustrasjon og en opplevelse av urettferdighet. Identitetsproblemet opphørte med tilegning av kunnskap; det økonomiske aspektet var det mest utfordrende. Undertegnede vokste opp deler av ungdomstiden i et ghetto-miljø på Oslos østkant. De fleste innvandrerfamilier tilhører den ordinære arbeiderklassen, og det er en generell oppfatning i slike miljøer at det er vanskelig å lykkes økonomisk i Norge.

Det er ikke så enkelt som de fleste har det til ved at «det er bare trenger å oppsøke NAV». Min erfaring med- og observering av bekjente i miljøet med NAV, er at NAV er mest interessert i å finne en grunn til å ikke hjelpe de trengende. Mangelen på en inntektskilde henger ikke bare sammen med dårlig velstand; det fortærer individets selvtillit, psykiske helse og ødelegger muligheter til et fritt liv, da en alltid må ta hensyn til hvorvidt praktisering av individuelle friheter, slik som tros- og ytringsfrihet, vil få økonomiske konsekvenser.


Religiøs idealisme kombinert med økonomiske utfordringer

Når en opplever svikt fra systemet, er det svært kort vei til desperate utveier, slik som rusmisbruk, svart jobb, organisert kriminalitet og radikalisering. Den religiøse faktoren kan fungere som et supplement til den økonomiske.

Når radikaliseringsprosessen skjer i sammenheng med at en har en overbevisning om en større sannhet i livet, er det nærmest automatisk at man danner forestillinger om hvordan stat og samfunn skal styres i takt med dette idealet; idealet fungerer som en perfekt løsning på urettferdigheten man opplever. Islam skiller seg fra andre religioner i dette, fordi den er svært utopisk. Mitt brudd med islamismen skyldtes i hovedsak anvendelse av kildekritikk.


Ungdommen trenger arbeidsplasser, ikke for mye fritid

Ungdommen er full av energi og potensial; uten veiledning kan dette få skadelige konsekvenser. Folkevalgte må sørge for å gi ungdommen arbeid. Offentlige midler skal forvaltes til å skape arbeidsplasser, hjelpe de trengende og skape maksimal velstand for flest mulig.

Jeg savner at bekymrede for radikalisering av ungdom, ser problemet med statsstøtte til trossamfunn som sympatiserer med terrororganisasjoner og diktaturregimer. Det er ikke konstruktivt at offentlige midler går til trossamfunn. Man tjener Gud ved å tjene menneskeheten, ikke ved å bygge moskeer og templer. På nasjonalt nivå er det mange nordmenn som ikke har en inntektskilde og ikke eier sitt hjem, og på globalt nivå lider milliarder av mennesker enda verre.


Hat forebygges gjennom å utvide ytringsfriheten

I kjølvannet av den nylige Islam Net-saken, har Fremskrittspartiets Jon Helgheim, som et tiltak mot radikalisering, foreslått innreiseforbud for hatpredikanter. Hva som er å anse som hatefulle ytringer, vil være mer eller mindre basert på subjektive vurderinger. Ulike aktører beskylder stadig hverandre for hat og ønsker hverandre tiet. Undertegnede har blitt beskyldt for hat, til tross for at jeg aldri har oppfordret til vold eller hat mot annerledestroende.

Hat har rot i en oppfatning om at hatobjektet er en trussel. Dette kan skyldes mangel på tilstrekkelig informasjon om objektet. Ved å hindre at bestemte ytringer når frem til offentligheten, risikerer vi at hatet vedvarer. Ved å tillate at ytringene kommer ut i en fri diskurs, der meninger forkynnes og kritiseres, samtidig som partene respekterer hverandre som medmennesker, er det større sjanse for at hatet opphører.

Vesten skiller seg fra, blant andre, den islamske verden ved at det er gjort rede for fri meningsbryting samtidig som samfunn forblir stabile. Fra en tidligere arbeidsplass i England, Fadak TV, har jeg erfaring med hvordan anvendelse av ytringsfrihet var hovedfaktoren som bidro til noe økt aksept for utvekslinger mellom uenige aktører i den islamske verden. Dette var til tross for at startfasen var preget av daglige rutiner med drapstrusler og hatmeldinger, og i 2010 mottok vi en bombetrussel.

I et liberalt demokrati bør det være like lite statlig innskrenking av ytringsfrihet ved religiøs misjonering som ved blasfemi. Samtidig bør det organiseres frie diskusjoner om kontroversielle emner. Man bidrar langsiktig til sameksistens gjennom å utvide ytringsfriheten, ikke det motsatte.


Opprinnelig publisert 31.03.2021 på Resett.

Gå til innlegget

Daniel 7, det lille hornet og Umar

Publisert 19 dager siden

I og med at Bibelen i helhet har blitt vist av kristne lærde å være upålitelig i mange forhold, inneholder den likevel fordømmende informasjon – informasjon som mange ønsker å se begravd.

Antiochos og pavedømmet

Bibelsk apokalyptikk har blitt tolket på mange måter. Det kan hende at flere enn én av dem er riktig. En av de mest gåtefulle bibelske profetier er det lille hornet i Daniel 7. Så lenge som Josefus som skrev lenge før islam, var det lille hornet tolket til å referere til Antiochos Epifanes, hvis herjing over jødene i Jerusalem var kun et ledd i en serie med massakre eller forfølgelser som setter et ulykkelig ensformet punkt i historien. Protestantisk kristendom har derimot tradisjonelt hatt andre syn. Mange protestantiske tolkere fra det 16. til det 18. århundre betraktet det lille hornet til å være pavedømmet. Få gjør det fremdeles.

I og med at begge historiske synspunkter har noe å kommenteres om, og det er et faktum at Antiochos Epifanes fremdeles er favorittvalget til bibelstudenter i dag, peker histioriske faktum mot en annen person som kan gjerne være den som den bibelske profetien forutsier. Denne personen er den kjente andre kalifen Umar.


Det Hellige Lands regjeringer

Daniel 7 begynner med en beskrivelse av Profeten Daniels visjon om fire skrekkelige dyr som representerer de viktigste imperiene som hersket over det Hellige Land rundt Jerusalem fra hans egen tid og fremover. (Vers 1-6). Tidlige protestantiske tolkere – de som betraktet det lille hornets person til å være pavedømmet – var enige om at disse fire dyrene representerte de babylonske-, medo-persiske-, greske- og romerske imperiene. Dette var for eksempel meningen til Isaac Newton, som ser ut til å ha trodd mer på hans evne til profetitolkning enn han trodde på sine vitenskapelige oppdagelser.

Under romersk herredømme gikk Palestina, der Jerusalem er belagt, gjennom ti regimer, der tre av disse ble forskøvet av en annen makt som vokste blant dem. Dette er beskrevet i vers 7-8 som et monster med jerntenner og ti horn, der tre av disse ble trukket av et annet lite horn. Hornet hadde øyne og en menneskelig munn som snakker vemmelig. "Jeg betraktet hornene, og se! – enda et horn. Et lite horn skjøt opp mellom dem. Tre av de første hornene ble rykket opp så det kunne få plass. Dette hornet hadde øyne som et menneske og en munn som talte store ord." (Daniel 8)

En av utfordringene møtt av de som tolker det lille hornet til å være Antiochos Epifanes eller pavedømmet, er veldig enkelt identifikasjonen av de tre forskøvede maktene. Å tolke det lille hornet til å være Antiochos Epifanes gjør at man ignorerer hele strukturen av Daniels bok, som helhetlig på klart vis indikerer romersk tilstedeværelse i dets forskjellige opplegg. Antiochos er nemlig en person som levde altfor tidlig til å kunne tilfredsstille den prosjekterte kronologien i et historisk perspektiv. Pavedømmet oppreisning passer tidslinjen bedre, da den følger perioden til romersk innflytelse i Palestina i midten av det 6. århundre. Pavedømmet steg dessuten opp i Italia, ikke Palestina, og opptrer derfor som mindre enn relevant til profetier som fokuserer på Jerusalems skjebne.

Umar som det lille hornet passer scenarioet mye bedre. Valget av tidspunktet er fornuftig, omtrent et århundre etter pavedømmet oppreisning, som fulgte perioden med romersk overlegenhet. Geografien er også eksakt. Umars hær invaderte og erobret Jerusalem. Ved dette forskøv den de tre maktene, Palaestina I, II og III. Hovedfaktorene passer Umar som det lille hornet bedre enn både Antiochos og pavedømmet. Daniel ber om en forklaring for disse visjonene, i vers 15 og 16. I vers 24 blir det lille hornets forskøvning av de tre kongene som hersket i Palestina, nevnt. Umars styrker erobret Jerusalem i år 638 e. Kr.


Tre tilleggskarakteristikker

Vers 25 legger tre øvrige karakteristikker til det lille hornet. "Han skal tale mot Den høyeste og fare hardt fram mot Den høyestes hellige. Han skal bestemme seg for å forandre tider og lover, og de hellige skal overgis i hans hånd én tid, tider og en halv tid."

Enkelte vil si seg uenige med at Umar talte mot Gud og farte hardt fram mot Den høyestes hellige. Men alle må si seg enige i at de tre andre karakteristikkene passer ham godt. Han kom til å endre på tider og lover og erobre Jerusalem etter å hersket i tre og et halvt år. Umar tok i bruk den islamske månekalenderen, og dermed endret han tid. Han endret islamsk lov i flere felt, spesielt i forhold til ekteskap, for eksempel. Han ble valgt som kalif året 634 e. Kr. og angrep og erobret Jerusalem i Palestina rundt tre og et halvt år senere, i 638.

Det blir vanskelig å se hvordan noen historisk karakter kan passe profetiene bedre enn Umar. Han steg opp på riktig tid, etter nedfallet til det romerske imperiet, ikke før slik Antiochos gjorde. Han steg opp i det riktige stedet og hans handlinger tok sted ikke i Europe, slik det var med pavedømmet, men i Jerusalem området. Han endret tiden ved å ta i bruk månekalenderen. Han endret lover på hans eget initiativ. Og til slutt, erboret han Jerusalem etter å ha hersket i tre og et halvt år, slik det ble forutsagt.


Umars kriminalitet

Sier profetien noe om Umar i forhold til karakter og handling mot Guds følgere? Dessverre, gjør den det. Den sier i Daniel 7:21: "Jeg så på mens dette hornet førte krig mot de hellige og vant over dem," Dette er kun én av de bibelske avsnittene som på klart vis profeterer og fordømmer Umar og hans gamle venner. I og med at Bibelen i helhet har blitt vist av kristne lærde å være upålitelig i mange forhold, inneholder den likevel fordømmende informasjon – informasjon som mange ønsker å se begravd.


Av Thomas McElwain. Opprinnelig publisert i The Shia Newspaper, London.

Gå til innlegget

Hva er egentlig vestlige verdier?

Publisert rundt 2 måneder siden

Islam - ikke mer uforenlig med Vesten enn andre ideologier.

For ikke lenge siden lanserte den norske staten en såkalt handlingsplan mot muslimhat.

En reaksjon blant islamkritikere har vært å påpeke hvordan de mener islam er uforenlig med Vesten. En absolutt og forenklet forestilling om at islam er uforenlig med Vesten, mangler bredde, i det man ikke har satt seg grundig inn i det faglige og ikke setter debattens premisser i perspektiv. Denne diskusjonen krever mer nyanserte ytringer, ikke bare for å fremme kritisk tenkning, men også for å bidra til brobygging og fred. Vi kan ikke sameksistere fullt og helt med mindre det er en gjensidig tillit mellom partene, noe som forutsetter at vi forstår hverandre og kan forsikre oss om at motparten ikke ønsker oss uvel.

Hva er å forene?

Å forene betyr å gjøre to eller flere ting til ett. Det er her snakk om forening av rent abstrakte ting, slik som ideologier, tanke- og verdisett. En forening mellom to ulike ideologier er i realiteten umulig, fordi i det man vil «forene» dem, vil utfallet være: (1) enten at én av ideologiene (dens følgere eller grunnlag) vil opphøre å eksistere, mens den andre vil overleve; (2) eller at det skapes en hybrid, ny, ideologi som tar diverse elementer fra begge ideologier. Dette gjelder rent teoretisk, uavhengig av hvilken ideologi det er snakk om.

Hva definerer vestlige verdier?

Den vestlige sivilisasjonen består av mye godt; det er en sivilisasjon jeg vil forsvare, og som en optimist har jeg tro på at Vesten, med dens ressurser og europeeres tendens i å følge fornuften, har et potensial til å være en langsiktig bidragsyter til verdensfred.

Dette gjør likevel ikke vestlig filosofi eller ideer som råder i Vesten, perfekte og immune mot kritikk. Det er mange som ville kommet med ulike definisjoner av hva de mener vestlige verdier egentlig er, for det er nemlig ikke slik at begrepene «vestlige verdier» og «den vestlige sivilisasjon» er monolittiske. Vesten rommer nemlig et bredt spekter av motstridende religioner, ideologier og moralske prinsipper, som alle har gitt utslag i kontraster i politikken, økonomien, litteraturen og filosofien i diverse vestlige nasjoner. Definisjonen av hva vestlige verdier egentlig er, henger på en måte i en løs tråd.


Utilstrekkelige og motstridende vestlige verdier

Mange vil hevde at vestlige verdier er konsepter som sekularisme, likestilling, demokrati, menneskerettigheter og lignende. Problemet er at intellektuelle i Vesten selv er uenige om tilnærmingen til disse konseptene. Dr. Jordan Peterson, en av vår tids mest bemerkelsesverdige og respekterte tenkere, er ett eksempel på en forkynner av kontroversielle meninger om disse konseptene og i hvilken grad de skal gjelde. John Locke, som ofte regnes som liberalismens far, brukte teologiske argumenter i det han fremmet, eksempelvis, likestilling, der han sa at «vi er skapt like».

Moderne liberalister, særlig ateister og påståtte vitere innen realfagene som fronter darwinisme og en streng fysisk tilnærming til virkeligheten, mangler grunnlag til å bygge likestillingsidealet på, først og fremst fordi det er snakk om en metafysisk likestilling, noe som krever metafysiske premisser til å bygge den på. En fysisk likestilling eksisterer ikke, fordi vi er født med ulike egenskaper og i ulike omgivelser, noe som tilsier at vi ikke er født med de samme fysiske mulighetene. Den løse påstanden om at «vi skal ha like rettigheter» strider dessuten med det faktum at liberale vestlige stater diskriminerer menneskers handlingsrom på grunnlag av papirer som pass, nasjonalitet, visum, oppholdstillatelse, arbeidstillatelse og lignende.

Det er også viktig å gjøre oppmerksom på at flere av de nevnte konseptene er motstridende dersom en skal ta dem absolutt; sekularismen, for eksempel, strider med demokrati og menneskerettigheter når den innskrenker handlingsrommet til grupper som vil fremme en statlig politikk basert på religion, og som vil organisere demokratiske valg om dette.


Ingen ideologi er fullt «forenlig» med Vesten

Dersom en hvilken som helst ideologi eller religion skal tas i dens absolutte forstand, til det ekstreme altså, vil den på et eller annet vis være i strid med status quo, med påståtte vestlige verdier, ja til og med diverse vestlige staters lovverk. Derfor er det slik at det eksisterer varianter av religioner og ideologier som har blitt tilpasset den settingen de befinner seg i. I Norge er det, eksempelvis, mange sosialister som kaller seg kommunister, men som samtidig forsvarer privat eiendom og fremmer demokrati. I det fanatisk sekulære Frankrike er det, eksempelvis, private såkalte sharia-banker.

Kristendommen, for eksempel, er i realiteten ikke «forent» med vestlige verdier. Det er nemlig mange varianter av kristendom. Det er kun slik at på grunn av sosiale og politiske forhold at det, eksempelvis, i Norge finnes prester og talspersoner som på vegne av Den Norske Kirke fremmer LHBT-fenomenet. I Polen derimot, som har en stor konservativ katolsk befolkning, har en erkebiskop kalt LHBT-fenomenet for en «regnbuepest». I videoen nedenfor kan en se hvor normalt det er for polske konservative å protestere mot LHBT-fenomenet, ja til og med brenne Pride-flagg. Fra min side, vil det være interessant å høre ytringsfrihetsforkjemperes mening om kristen- eller kulturkonservative som brenner regnbueflagg.


«Vestlige verdier» som misbrukes til å undertrykke andre

Det er et paradoks at konseptet om «menneskerettigheter» brukes av diverse grupper som ammunisjon til å svartmale motstandere. For eksempel, opplever mange konservative muslimer sin religiøse frihet truet i det de blir beskyldt for å ha holdninger som strider med vestlige verdier. I likhet med andre borgere, anser disse muslimene forholdet sitt med den respektive staten som en sosial kontrakt; en avtale mellom borger og stat med gjensidige plikter og rettigheter. De er simpelthen kun folk som ønsker å praktisere sin religion uten å la det gå utover andres frihet, samtidig som de ønsker en minimal statlig innblanding i deres affærer.

Undertegnede har bakgrunn i en sekulær, ikke-religiøs, familie og har deler av livet vært ateist, og senere konvertert inn til religiøse miljøer og vært en fundamentalistisk islamist i flere år. Jeg vil derfor hevde at jeg kjenner godt til islamiseringsprosessen og tankene den gjennomsnittlige islamist har. Den største majoriteten islamister i Vesten har ingen intensjon om å islamisere vestlige land, fordi de er passive idealister. De er lekfolk som lever i forestillinger om at stat og samfunn skal styres på en spesifikk islamsk måte, avhengig av hvilken sekt eller sub-sekt de tilhører, men de har ingen praktiske ambisjoner om å realisere dette.

I min korte levetid har jeg lært at ærlighet og rettferdighet er ting som alle liker å snakke om, men som de aller færreste praktiserer på grunn av represalier det kan medføre. Derfor begrenser jeg ikke mine eksempler kun til muslimer. For noen måneder siden, hadde jeg en samtale med en sosialist som hevdet at SIAN strider med menneskerettighetene på grunn av ytringer de hadde om islam og om deportering av enkelte muslimer, når dette i realiteten ikke er hatprat mot individer, men kun meningsytringer. Selv har jeg lest SIANs vedtekter, og det er ikke noe muslimhat å finne der.


Vestlige staters feilaktige prioriteringer bidrar til deres egen ødeleggelse

Det er videre et paradoks at flere vestlige stater og politikere ser ut til å frykte og plages av harmløse ikke-problemer som hijab eller personlige preferanser om ingen fysisk kontakt mellom motsatte kjønn, enn problemer som faktisk er reelle trusler mot vestlig sivilisasjon og vestlige staters sikkerhet. Å frykte noe som ikke utgjør noen trussel, er en irrasjonell frykt, altså en fobi; en kan derfor si at islamofobi eksisterer i enkelte dimensjoner.

Fremdeles har vestlige stater en relasjon til Saudi-Arabia i form av diplomati og våpensalg. Dette styrker ikke bare saudienes posisjon overfor minoriteter, men bidrar også til mer konflikt i den muslimske verden, noe som igjen skaper incentiver til mer innvandring til Vesten. Den styrker salafismen og gir salafistene nøyaktig den definisjonsmakten de vil ha. Har man glemt at alle islamske terrorangrep i Vesten er begått av salafister?

Konklusjonen er at hva vestlige verdier egentlig er, trenger grundigere forskning og kritisk tenkning. Vestlige stater er videre nødt til å ærlig og realistisk vurdere hvorvidt enkelte «fremmede elementer» representerer noen trussel, samt foreta fornuftige prioriteringer i møte med elementer fra «ukjente terreng», spesielt den islamske verden. Av plasshensyn velger jeg å stoppe her, og overlater en faglig diskusjon om Muhammeds ideologi og hvorvidt denne kan sameksistere i fred med andre ideologier under et sekulært vestlig styre, til en annen tid.


Opprinnelig publisert 19.02.2021 på Resett.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere