Anonym167 Anonym

Alder: 81
  RSS

Om Anonym167

Følgere

Større enn meg selv...

Publisert rundt 10 år siden

Jeg leter og leter... År etter år.. Etter svar.. Etter å passe inn.. Og må bare erkjenne. Jeg strekker ikke til.

Jeg må innrømme at jeg ofte har misunt dem som er oppvokst i èn menighet, og som blir der trofaste livet gjennom. Livet går gjennom sine mange faser av medgang og motgang, men menigheten står fast som en klippe, og der får de komme med alt sitt.

Jeg har noen venner som er i den situasjonen. De er oppvokst i samme menighet som de fortsatt tilhører, og viser ingen tegn til å ville forlate den. De betrakter meg med mild nysgjerrighet, på avstand, hvor jeg år etter år farter fra den ene menigheten til den andre, og gang på gang finner ut at "jeg passer ikke inn her heller", og går videre i min søken.

Jeg har vært i karismatiske miljøer, i pinsemenigheter, i DELK og Norsk Luthersk Lekmansmisjon, i Den Norske Kirke (hvor jeg er døpt og konfirmert) osv osv. For ikke å nevne DTS i Ungdom i Oppdrag, og noen måneder på Acta Bibelskole i IMI-kirken.

For noen uker siden, begynte jeg å stille spørsmål ved hele kristendommen. Her har jeg søkt etter tilfredstillende svar i 8 år, og søker fortsatt! Jeg er lei! Og hva gjør jeg? Jo, jeg snuser på den alternative åndeligheten. Bruker opp to månedslønner og litt til på å ringe til spådamer på telefon, og kjøpe alternative magasiner og bøker. Jeg sitter oppe til langt på natt og fordyper meg i reinkarnasjon, engler og åndelige hjelpere, ansiktslesing, healing, chakraer, meditasjon, loven om tiltrekning osv...

Det var svært mye der som var overbevisende! Det jeg likte best, var friheten til å tro hva du vil, og samtidig denne enorme kjærligheten, til meg selv og verden rundt meg. Helvete finnes ikke, og livet er slik det er, ikke fordi verden er urettferdig, men fordi jeg har skrevet både gode og dårlige hendelser ned på en plan for livet mitt. Dør jeg i en trafikkulykke, så er det rett og slett fordi det var måten jeg skrev ned i livsplanen min at jeg skulle dø på. Dette ga faktisk mening, det ga meg friheten jeg lengtet etter, og det fjernet alt dette strevet om synd og fortapelse og helvete og dom...

Men etter hvert som tiden går, inntar virkeligheten og hverdagen livet mitt, med alle mine store og små problemer. Og jeg ser at mye i New Age ligner på karismatikken i kristendommen. Engler og åndelige hjelpere og mitt større selv og Gud og... alle de der.. skal liksom hjelpe meg, gi trøst, veiledning, svar osv.. Akkurat som bibelen lover at Den Hellige Ånd skal gjøre. Men igjen blir jeg skuffet. Problemene mine er like mye til stede som før, og ingen engler eller ånder kommer til syne, ikke i noen av sansene mine... for å hjelpe meg. På samme måte som Den Hellige Ånd bare ble et vakkert bilde av noe som kunne blitt så fint.

Og så leser jeg boken til Levi Fragell, Vi som elsket Jesus. Og jeg får så lyst å bare si "ja, og amen!" til hele greia, og bestemme meg for at det finnes ikke Gud, det finnes bare oss mennesker, i denne verden, og vi respekterer at det finnes en større virkelighet, men ikke sånn at vi MÅ innrette oss etter den på noen som helst måte.

Og så blir det lørdagskveld. Halvparten av vennene mine drar til pinsemenigheten, og den andre halvparten drar på fest. Jeg blir sittende alene hjemme i leiligheten min. Fordi jeg ikke passer inn noen av plassene. Der er nemlig noe av problemet. Jeg passer ikke inn. Noen steder. Ikke i religioner. Eller noen form for åndelighet. Eller i klubber eller sosiale "gatherings". Jeg klarer rett og slett ikke passe inn i alle de boksene!!!

Ettersom timene går mot midnatt, og jeg kjeder meg mer og mer, og de depressive tankene tar mer og mer over... Går jeg og legger meg.. Men får ikke sove.. Jeg ser tilbake på mitt mislykkede liv. På min store gjeld, min bunke med ubetalte regninger, min husleie som skal betales neste uke, og kontoen som er tom. På mine 16 avbrutte studieløp og jobber i løpet av fire år... På alt jeg aldri fikk til, og fortsatt ikke får til. På framtiden som ser så blank ut, fordi jeg ikke føler jeg har noen redskaper å skape en framtid med.

Og midt oppi alle tanker om menigheter, religioner, åndelighet, humanisme... Tro og liv.. Så erkjenner jeg i mitt hjerte:

"Jeg trenger noe eller noen som er større enn meg selv". For jeg strekker på ingen måte til i denne verden...

Du ser alt jeg ikke er, men vil være

Og du ser alt det som jeg gjør, men ikke vil

Kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Jeg strekker bare ikke til....

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

Jeg vil så gjerne gjøre alt helt rett

For å vise at jeg elsker deg

Men kjære Gud, jeg ser det mer og mer

Min stige rekker ikke opp...

Så jeg klamrer meg til nåden

Og jeg søker Dine øyne

Takk Jesus, for din kjærlighet

For at du møter mine

(sang av Rudi Myntevik)

Gå til innlegget

Lar du deg påvirke?

Publisert over 10 år siden

Samfunnet har mange meninger om hvem du og jeg skal være. Hva vi skal kle oss i, hvor vi skal reise på ferie, hvilken bil vi bør kjøpe, hvilket yrke som er best osv osv. Lar du deg påvirke?

Helt fra vi er små, får vi signaler fra omverdenen om hva som er godtatt ved oss, og hva vi bare må "legge bort og aldri ta fram igjen". Samfunnet har et A4-ideal, og de fleste mennesker klarer å tilpasse seg dette på den ene eller andre måten. Men så har du de menneskene som TØRR å være annerledes. Det vil si, de ser hvem de faktisk er, og de står for det! Uansett hva andre mener. Og hva skjer? Istedenfor at verden applauderer dem for sine unike personligheter, og roser dem for sitt mot, -så virker det som om vi ikke kan få gjort sterkt nok inntrykk av hvor store motstandere vi er mot alle som ikke er A4.

Vi er mange som husker kvelden da bergenseren Kurt Nilsen kom inn på Idol på tv2. Mange lo av hans store mellomrom mellom fortennene. Rørleggeren fra Bergen. Helt til han åpnet munnen, og folk bare satt i stillhet, sjokket, over de nydelige tonene som kom ut. En tid etterpå vant han World Idol, og har gitt ut flere bra cd`er siden den gang.

Susan Boyle er et lignende eksempel. Vi så en dame stå på scenen, som ikke lignet de modell-aktige jentene vi er vant til å få se. Tvert imot. Men når hun åpnet munnen, fikk vi høre en fantastisk stemme som grep oss mye lenger enn gjennom tv-skjermen.

Men ikke alle opplever denne rekkefølgen. Fordommer fordummer, har vi hørt. Men hva med dem som ikke går inn til vårt aksepterte A4-mønster, men BORT fra det? Hva med mennesker vi lenge har akseptert, -helt til de framstår som personer langt utenfor våre "normale rammer" ?

Prinsesse Martha Louise var svært annerkjent i hele Norges land. Men så står hun fram med en ny side av hvem hun er. Hun kan tolke beskjeder fra dyr, og hun tror engler er rundt oss, og ønsker å kommunisere med oss og hjelpe oss. Ikke bare det, men hun velger å jobbe med dette, og starter en skole for mennesker som ønsker å gå dypere i dette feltet. Og hvordan reagerer vi? Med avsky, stor skepsis, avvisning, sladder og baksnakking, henger henne ut på alle måter...

Prest i Vålerenga, Einar Gelius, har vært svært annerkjent av mange. Joda, han våger seg utenfor "A4-boksen" til tider, men ikke så drøyt at det ikke kan godtas. Hvem gjør ikke det innimellom? Helt til han gir ut boka "Sex i bibelen", og viser en helt ny side av hvem han er. Han deler tanker om sex bl a utifra boken bibelen, som for mange sees på som hellig og ufeilbarlig. Og hva skjer? Jo, han må si opp jobben sin pga alt presset fra alle hold. Han får virkelig gjennomgå. Dette er ikke akseptabelt! Bort med han!

Det er noe som skurrer. Ser dere det ikke?

Kurt Nilsen og Susan Boyle, kom inn i den boksen vi alle liker, og vi klapper og heier og tørker bort gledestårer! Og for all del, jeg heier med, og synger gjerne med i stor jubel til sangene til Kurt! Jeg har flere av cd`ene hans, og musikken hans har betydd mye for meg.

Men hva med den nydelige prinsessen vår? Hva med den flotte presten for Vålerenga? Jeg kunne kommet med flere navn.

HVEM setter standarden for hva som er akseptabelt og ikke? Og hva gir dem isåfall retten til det?

Hvis vi skal ta fram bibelen, som opptar mange nordmenn, så vil jeg gjerne ta fram Jesu egne ord, om å ikke dømme, for selv ikke å bli dømt. Og om å elske hverandre, slik Han elsket oss først. På kjærligheten skal mennesker se at vi tilhører Gud.

Kjærligheten... Vet du hva? Vi som kristne gir som regel blaffen i hva "alle andre" mener om Jesus. Vi hører nemlig på VITNESBYRDENE. Til Hans disipler. Både for over 2000 år siden, og den dag i dag. De veier tyngre enn sladder og "tilfeldige meninger".

Men hva med disse unike personene som står fram og viser en del av hvem de er? Hva gir tyngde til våre meninger om dem? For jeg er sikker på at det finnes tusenvis av personlige vitnesbyrd fra mennesker som har opplevd Einar Gelius og prinsesse Martha Louise i sine jobbstillinger, som kan skrive under på at de har vist nestekjærlighet, trøst, omsorg, veiledning, forståelse, godhet... Flere av åndens frukter.

MEN DE ER SÅ ANNERLEDES! Og derfor liker vi dem ikke! Bort med dem!

Jeg husker en historie om en annen person, som opplevde det samme.. Han var annerledes... Bare god.. Gjorde bare godt.. Men annerledes.. Så annerledes... "Korsfest! Korstfest ham!"

 

Gå til innlegget

Vinterdepresjon

Publisert over 10 år siden

Ca 400 000 personer i Norge (eller flere!) sliter med vinterdepresjon når mørket slår inn over landet vårt. Kjenner du en av dem?

Typiske symptomer på vinterdepresjon er; mangel på energi og tiltak, tretthet og økt søvnbehov (man sover lenger uten å bli uthvilt), økt matlyst med vektøkning og en spesiell trang etter søtsaker, liten sosial aktivitet og en generell følelse av utilpasshet og depressive tanker. Hos noen finner man et rent tretthetssyndrom uten andre depressive symptomer. (fra lommelegen.no)

I 8 år har jeg slitt med vinterdepresjon. I oktober/november slår det inn over meg, og blir der til mars/april. Så sommerhalvåret består av dager jeg virkelig prøver å sette pris på, og nyte. Før hadde jeg sterke depressive symptomer også, nå er det mer denne enorme trettheten. Jeg sover 15 - 20 timer i døgnet, og er fortsatt trøtt og sliten når jeg er våken. Orker ikke ta initiativ til ting som ellers er en selvfølge.. Dra på butikken for å handle, gå på kino med venner osv... Jeg sover og spiser.. Spiser mer enn jeg trenger, spiser søtsaker hvis jeg har muligheten til det.. Legger på meg.. Orker ikke tenke på sminke, hår, klær osv, og ser ustelt ut.. Jeg fryser fort, og pakker meg inn med sjerf og lue osv, selv om ovnen står på fullt inne i leiligheten min.. Livet blir kjedelig og meningsløst... Sitte her, dag ut og dag inn... Samtidig orker jeg jo ikke gjøre noe med det..

Kjenner du noen som sliter med vinterdepresjon? Som akkurat nå slutter å bli med ut på sosiale ting.. Som du plutselig ikke ser noe til... De ser kanskje ikke ut som de pleier, og føler seg garantert ikke slik heller. Kanskje er de ikke så lette å prate med. De orker bare ikke... Det er ikke personlig ment. Kanskje du kan gi litt lys inn i dette mørke vinterhalvåret deres?

Send et kort, en sms, en e-post, en liten hilsen på facebook-wallen. En sang fra youtube eller Spotify. En liten oppmerksomhet som viser at de er husket på, at de ikke er glemt, og at de er like mye elsket nå som før.

Sånne små ting, som tar deg svært liten tid av dagen din, men som kan lyse opp deres, nok til at den dagen ble så mye bedre enn forventet... :)

Gå til innlegget

Alltid skal du dømme!

Publisert over 10 år siden

Etter å ha lest Stian Aarebrot sitt innlegg i papiravisen i dag, og nå også her på siden, ble jeg inspirert til å skrive litt om mine erfaringer rundt dette med å prøve åndene.

Siden jeg bestemte meg for å følge Jesus, som 16-åring, har jeg vært innom ganske mange ulike kristne miljøer. Karismatiske trosmenigheter, pinsemenigheter, Ungdom i Oppdrag, IMI-kirken, DELK, Norsk Luthersk Lekmannsmisjon, Den Norske Kirke osv...

Det er mye bra overalt, men noe av det som virker til å alltid komme i veien for at jeg ønsker å fortsette i en menighet, er at forkynnelsen er helt på bærtur.

Poenget er at det i så utrolig mange menigheter rundt forbi i Norge, blir forkynt et helt annet evangelie enn det bibelen forteller om. Men det ligner så! De bruker tilogmed bibelvers for å bygge opp under forkynnelsen! Og hundrevis, ja, tusenvis, av mennesker, jubler og heier, og følger forkynneren/forkynnelsen blindt.

Og så kommer sånne små, ubetydelige som meg, som ikke har noen status som noe annet enn syk og svak og sårbar... Og sier at "du.. dette reagerer jeg på...". Og hva blir jeg møtt med? Jo, sinte og sure folk, som beskylder meg for å "kaste steiner" og dømme. "Alltid skal du dømme forkynnere, Silje!" var det ei som sa til meg her tidligere i år. Jeg måtte gå i meg selv.. Snakke litt med Gud. Har jeg virkelig feil motiver for å peke ut ulike ting i forkynnelsen? Nei.. Jeg kom fram til at dette ikke handlet om å dømme noen, men om å dømme åndene, slik Paulus sier til Korinterne.

Det er så lett å tenke at hvis forkynnelsen er gal, så vil alle legge merke til det. Vi kjenner jo vår bibel!

Men desverre er det så altfor få som virkelig SER og HØRER hva som blir forkynt. Det føles så godt! Vi får gode følelser av å høre det forkynneren sier! Og nåde den som prøver å komme med kritikk og stille spørsmål ved det som blir sagt! Ut med dem! De ødelegger den sosiale hyggestunden vår. Enten det er herlighetsteologi eller svovelforkynnelse. Den gir MEG en god følelse, på den ene eller andre måten, og da er det det som betyr noe.

Men vi må se hva bibelen virkelig sier. Og vi må gjøre som Jesus, da han ble fristet i ødemarken; når djevelen kommer med et bibelvers, må vi svare han: ja, MEN det står OGSÅ skrevet!!!

Av og til blir problemet at kjærligheten blir så utrolig stor og viktig, at synden ikke lenger betyr noe, og vi kan synde som vi vil, for vi er jo uansett tilgitt!

Andre ganger blir det så mye fokus på lov, synd og dom, at kjærligheten forsvinner, og nåden ikke får komme til slik den er ment til.

Jeg sitter hjemme alene i leiligheten min flere lørdagskvelder i året, fordi jeg ikke orker å gå på flere ungdomsmøter i menigheten(e) og høre forkynnelse som er helt på bærtur. Jeg har prøvd gang på gang å si ifra om dette, men ingen vil høre! Jeg blir et forstyrrende element. Jeg har så lyst å være en del av et menighetsmiljø, og søke Gud sammen med andre kristne, og vokse som troende. Men når selve grunnlaget blir lagt feil, ikke på Ordet, men på følelser, opplevelser, maktfølelse, tradisjon, menneskebud/tanker og jeg vet ikke hva.. Så er hele møtekvelden totalt bortkastet, og jeg får faktisk mer oppbyggelse av å sitte hjemme alene med min bibel og lovsangstekster på Spotify!

Gå til innlegget

KIA - en kilde til liv!

Publisert over 10 år siden

I kveld, 5. november, var jeg på min første KIA-samling her i Egersund, Rogaland. Det ble et vendepunkt for meg og mitt liv!

Jeg siterer fra nettsidene deres:

Kristent Interkulturelt Arbeid jobber for mer flerkulturelt fellesskap,for likeverd, omsorg og vennskap mellom alle mennesker i Norge,uansett kulturbakgrunn, språk eller religion.  

Jeg hadde tenkt meg på kveldsmøte og lovsangskveld i forbindelse med KRIK-cup på Bjerkreim, nabokommunen. Jeg hadde utrolig lyst å dra dit! Men selv om jeg ba Gud om å finne noen å dra sammen med, og spurte alle jeg kunne komme på, så var det ikke èn eneste person som ville bli med meg dit denne kvelden. Ikke ville jeg dra aleine, til en plass jeg ikke kjente noen så altfor godt. Da jeg sliter med økt søvnbehov i vinterhalvåret, kjente jeg igjen at søvnen kom over meg i ettermiddag, og jeg la meg for å sove, og tenkte vel som så, at "jaja, det var den fredagskvelden". Men noen timer etterpå, våknet jeg plutselig med en sang i hodet mitt, fra gruppen Downhere, som spilte på konsert på KRIK-cup i Bjerkreim i fjor.

You get bumped and bruised and worse
For choosing the road less traveled
You know the reward is rich
If you persist through the darkest battles
Open your eyes,
Your prize is right before you, somehow
Whatever you do, just don't miss now

Refrenget gjentok seg i tankene mine, igjen og igjen. Whatever you do, just dont miss now...

Samme formiddag hadde jeg vært innom kirkekontoret noen timer, på et besøk hos kateketen her i byen, som også var "min" kateket da jeg ble konfirmert for en del år tilbake. Vi hadde en god stund sammen, med mye godt å snakke om, og da jeg skulle gå hjem igjen, fortalte hun at hun skulle ha en andakt på KIA-samling der på menighetssenteret samme kveld. Jeg sa at hvis det fortsatt ikke dukket opp noen som ville være med meg på møte og lovsangskveld, så kunne jeg komme dit, for å slippe å sitte hjemme alene i leiligheten en fredagskveld.

Så med sangen i hodet, og et blikk på klokken som sa at jeg hadde 30 minutter på meg til det startet på KIA, forstod jeg at Gud hadde sine tanker om hvor jeg skulle være dennne kvelden. Jeg sto opp og kledde på meg, og kjørte ned til sentrum, hvor samlingen skulle være. Der ble jeg godt tatt imot av diakonen her i Egersund, som sammen med en gjeng flotte folk, driver KIA-samlingene. Vi fikk servert kjempegod thai-mat, og jeg ble overrasket over hvor mange som var tilstede, hvor mange land som var representert, og at det faktisk var folk i alle aldersgrupper, fra barn til ungdom til voksne til eldre! De var så glade og immøtekommende, og tok godt imot meg som ny :)

Jeg kom i prat med ei dame på 32 år fra Tjetjenia. Hun hadde 4 barn, som alle bodde sammen med henne her i Norge. Moren bodde også her. De hadde kommet til Norge/Egersund for seks år siden. Mannen hennes hadde blitt kidnappet under krigen, og ingen hadde sett ham siden. De visste ingenting... Hun fortalte om datteren på 13 år, som gikk på ungdomsskolen, og sleit med noen av fagene, blant annet engelsk. Selv kunne hun ikke engelsk, for det var ikke et språk de lærte i hjemlandet. Der var det russisk som var det andre språket de lærte seg.

Engelsk er et fag jeg alltid har fått topp-karakterer i, både på prøver og eksamener. Jeg har vært oppe til eksamen flere ganger, og alltid fått gode resultater. I tillegg har jeg vært en tid i Ungdom i Oppdrag, hvor jeg snakket engelsk så og si hele tiden i et halvt år, og litt til, under andre opphold i organisasjonen. Så å hjelpe ei tenåringsjente noen timer i uka med engelskfaget, eventuellt norsk og andre fag, det er ikke noe problem for meg! Jeg spurte henne om hun ville vi skulle gjøre avtale om at jeg kunne hjelpe datteren hennes med skolefagene noen timer i uken.

Hun sa de bodde trangt i en liten leilighet, men da sa jeg at det ikke var noe problem, og at jeg kunne hente henne, og så kunne vi være i leiligheten min for å få lesero :) Hun ble rørt, og takknemligheten var ikke skjult på noen måte :) Datteren hennes var også på KIA-samlingen, og jeg fikk hilse på denne nydelige jenta som mistet faren sin så brått og brutalt.

Jeg har ikke vært i krig, men jeg har jammenmeg fått gjennomgå mye vondt og vanskelig her i livet. Så det mangler ikke på empati og respekt... Jeg er langtidssykemeldt, og har sittet lenge i leiligheten min og følt meg så unyttig.

I morres var det en ny sang inni meg, fra UL - festivalen for noen år tilbake.

Det er Du som kjenner veien jeg har foran meg

Det er Du som kjenner alle mine steg før de blir til

Det er Du som skaper håpet jeg har inni meg

Det er Du som vet om alt som jeg innerst inne vil 

 

For Du vet akkurat hvordan jeg er

Og Du ser akkurat hva jeg trenger nå

Du vet akkurat hvorfor jeg er her

Og ber om å få se hvor jeg skal gå

Hjelp meg å se

hvor jeg skal gå! 

 

Det er Du som sender trøsten når jeg engster meg

Det er Du som ser på hjertet mitt, og fyller det med ro

Det er Du som holder løftet om å redde meg

Det er Du som kjenner tvilen min, og fyller meg med tro 

 

For Du vet akkurat hvordan jeg er

Og Du ser akkurat hva jeg trenger nå

Du vet akkurat hvorfor jeg er her

Og ber om å få se hvor jeg skal gå

Hjelp meg å se

hvor jeg skal gå!

 

For Du har drukna meg i kjærlighet

Og når det stormer i liveter det noen ting jeg vet

For Du vet akkurat hvordan jeg er

Og Du ser akkurat hva jeg trenger nå

Du vet akkurat hvorfor jeg er her

Og ber om å få se hvor jeg skal gå

Hjelp meg å se

hvor jeg skal gå!

 

Det kom jeg på da jeg la meg i kveld, og kjente på takknemlighet for KIA og menneskene der. At denne sangen var en bønn i mitt hjerte, til Gud, samme morgen. - Og så ledet Han meg til KIA! Og det var som om enda en brikke falt på plass i historien om mitt liv her på jorden.

Du kan lese mer om KIA sitt arbeid på deres nettsider www.kianorge.no

Dette innlegget er vel både en slags veiviser til det flotte arbeidet KIA gjør, men kanskje enda mer et vitnesbyrd om at Gud legger foran oss gode gjerninger, for at vi kan gå inn i dem, og at Han leder oss på sine veier for sitt navns skyld :) Lenge har jeg følt jeg har gått i tåkeland. Det gjør vi jo alle i perioder i livet. Når Gud da gir oss sitt lys på veien, og gir oss ny klarhet, underveis i livet, så blir gleden og takknemligheten bare enda større! :)

Velsignet helg til alle i Norge, både dere som er født og oppvokst her, og dere som har fått komme hit fordi livet er for vanskelig å leve i hjemlandet. La oss elske hverandre, slik Han har elsket oss først!

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere