Anonym167 Anonym

Alder: 81
  RSS

Om Anonym167

Følgere

takk!

Publisert nesten 12 år siden

Tusen takk for alle kommentarer! Mottar gjerne flere også! :)

En ting er min personlige opplevelse av dette med manifestasjoner osv. Og jeg har full forståelse av at de som er vokst opp i disse miljøene, lettere kan akseptere det som skjer, enn jeg som ble introdusert for det i sene tenårene. Men jeg vet jo også eksempler på de som ikke aksepterer det, tross oppvekst, og tar avstand.

Jeg spør meg: Hvorfor skulle Gud gitt oss slike manifestasjoner? Og hvorfor skulle han sortere ut hvem som skulle få del i det, og hvem som ikke skulle oppleve noen ting? Som Gud og Far, vet han jo hvor sårt det er for dem som ønsker å ta del i alt Gud har å gi, men som allikevel blir stående på utsiden. Det er noe som skurrer der for min del..

Gud ble menneske. Noen ganger lurer jeg på om også vi må minne oss på at det er dette vi er skapt til å være, -mennesker. Det er ikke rart at så mange mennesker ikke finner seg til rette i enkelte møter og forsamlinger. Det som skjer der er så fjernt fra det menneskelige, og blir fort veldig åndelig.

Gud møtte oss som menneske, og viste oss hvem Han er, som menneske. Burde ikke dette si oss noe om at Han faktisk vil og kan møte oss uten overnaturlige, åndelige fenomener? Jeg har personlig flere ganger opplevd at "himmel møter jord", ved å kjenne på en utrolig fred, eller glede, eller via drømmer.. Å bli rørt til tårer av å kjenne meg sett og elsket av Gud. Og dette mener jeg er innenfor menneskelige rammer. Men når opplevelsen av Gud skal gå utover den verden vi kjenner, så lurer jeg på om det er mer ønsket av mennesker enn av Gud.

Vi ser som i et speil, i en gåte. Stykkevis og delt. Noe i meg spør seg om de som søker disse type åndelige opplevelser, ikke helt vil godta det ufullkomne med verden i dag, og det som enda ikke har kommet? Og så prøver de å få til tilstelninger som gir mer enn det som egentlig var ment, og som kanskje for flere blir destruktivt og usundt, fordi Gud ikke er tilstede i det som skjer. Det vil si, jeg tror Gud alltid er til stede i de settingene vi befinner oss i, men jeg tror heller Gud er hos dem som føler at de har gått vill i disse forsamlingene, enn hos dem som er midt i "showet".

Jesus er kalt Hyrde. Og noen ganger tror jeg vi viller oss bort fra Hyrden vår, og ut på stier hvor vi tror Han leder, men hvor det egentlig er helt andre som leder. Hva eller hvem det nå kan være.

"Mange falske profeter skal stå fram og føre mange vill." Matt 24,11

"Mine kjære, tro ikke enhver ånd! Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden." 1. Joh 4,1

Jeg sier ikke at disse bibelversene handler om disse settingene, jeg bare undrer meg. Falske profeter.. Det vil jo si at de i det ytre vil virke som en som er sendt fra Hyrden, og som kommer med sannhet? Og mange vil bli ført vill... Fordi de driver med ting som egentlig ikke er fra Gud? Jeg vet ikke, jeg bare tenker høyt.. Og har i minne alle de som faktisk har samme opplevelse som meg. For meg er Gud en inkluderende Gud, og slike møter hvor bare noen får del i det som visstnok skal være fra Gud, får meg til å sette noen spørsmålstegn..

Gå til kommentaren

:)

Publisert nesten 12 år siden

Helt enig! I den perioden jeg var mest "aktiv kristen" hadde jeg utrolig mye ansvar i menighetssammenheng, jeg reiste ut i misjon, jeg prøvde å ha daglige stunder med Gud, som skulle inneholde både bibellesing, lovsang, bønn, forbønn og takke-emner. Gud var fokuset mitt dag og natt, og jeg ble rett og slett innvendig stresset av det! Kristenlivet ble en konkurranse om å få flest stjerner i boka av Gud som Hans disippel. Så ble jeg syk, og kunne verken gå i menigheten eller orke å ta fram bibelen. På de tyngste dagene orket jeg ikke be, jeg bare sukket.

Da måtte jeg ta et realt oppgjør med troen jeg hadde hatt fram til da. Jeg hadde forkynt om nåde, og snakket så bra om det. Men først da fikk jeg vite hva ordet virkelig betydde i praksis. Da jeg lå der, helt hjelpeløs, og ikke kunne prestere noe som helst.. Da fikk jeg lov å innse at Gud elsket meg like mye da som før, og ingenting i vårt forhold var endret :) Det forandret mye på kristenlivet mitt videre i ettertid også! :)

Gå til kommentaren

:)

Publisert nesten 12 år siden

har ny flatskjerm-tv kjøpt i år :) hvor mye koster en sånn kabel sånn ca? :)

Gå til kommentaren

så sant

Publisert nesten 12 år siden

Kjempebra skrevet! :) Kjenner meg veldig igjen i det du sier.. Bibelen gir oss ikke bare lovsanger, men også klagesalmer. Den forteller oss om Job som mistet alt, om personer som var skyldig i drap, som var feige, som lå med prostituerte eller var det selv.. Om bønner som ber om å få lov å dø. Klagesalmene.. I altfor mange miljøer blir det slik som du sier, at man tar på seg en maske når man søker Gud. Og så glemmer vi at Han ser alt, akkuratt som det er. Og ikke minst.. Han står med åpne armer og kjærlige øyne :)

Noen ganger glemmer vi å sammenligne med andre kristne.. Selv var jeg 3 måneder i India, og når livet er tøft, pleier jeg ofte å tenke tilbake på enkelthistoriene til de kristne der. Da ser jeg hvilke ressurser og muligheter jeg tross alt har! :)

Og som du også har erfart, som meg.. Så er det ikke alltid at Gud griper inn når livet er vanskelig. Men Han har lovet å være med! Sitter her og hører på P4, og de spiller Bjørn Eidsvåg sin "Eg ser". Den handler jo mye om det.

"Eg ser at du er trøtt, men eg kan ikkje gå alle skrittå for deg. Du må gå di sjøl, men eg vil gå di me deg. Eg ser du har det vondt, men eg kan ikkje grina alle tårene for deg. Du må grina di sjøl, men eg vil grina me deg. Eg ser du vil gi opp, men eg kan ikkje gå i døden for deg. Du må smaka an sjøl, men eg jørr død t liv for deg. Eg har gjort død t liv for deg."

Det er ofte de på talerstolen serverer altfor enkle svar på store og dype spørsmål. Virker som vi begge er i en prossess mot å få en dypere, mer bærekraftig tro :)

Gå til kommentaren

enig!

Publisert nesten 12 år siden

Veldig enig i det du skriver. Da jeg var ung tenåring var jeg med mamma i kirken, fordi jeg ønsket å være kristen, og lære mer om livet med Gud.. Men selve tiden under gudstjenesten ble mer brukt til å være høflig og late som om jeg fant meg til rette, enn til vekst og relasjon med Gud og mennesker.

Jeg savner også, som du nevner, å erstatte orgelet med andre instrumenter som piano, gitar, synth, slagverk osv.. Jeg savner også mer fellesskap i kirkene. Ikke bare kirkekaffe hvor du snakker med de du har snakket med de siste 10 årene, men samlinger hvor det faktisk blir lagt opp til tema, noe å spise og sosialt. Det må da gå an å få til dette utover alpha-kursene?

Det er bra og viktig at kirken har ansatte personer til å ta seg av oppgavene, men også her tror jeg vi har mye å lære av andre menigheter. Å la flere medlemmer i menigheten få engasjere seg. Og da tenker jeg ikke bare på å dele ut salmebøker ved døra, eller lese noen skriftsteder. Men type sang og musikk, dans, dikt, vitnesbyrd, andakter m.m. Greit nok at vi har en liturgi, men det går vel an å være litt kreative på hvordan vi gjør det i og rundt denne?

Jeg lengter etter en kirke hvor man kan komme som til en menighetsfamilie, hvor man støtter hverandre, oppmuntrer, bryr seg.. Mer medmenneskelighet!

Det kan hende jeg har feil inntrykk av Den Norske Kirke generellt, siden jeg bor på vestlandet, og mye kan være tørt og kjedelig i disse kretser. Men det jeg kanskje prøver å si, er at gudstjenesten bør bli mer lik møteformen i de frikirkelige menighene, men med den samme teologien som kirken har og praktiserer. Det hadde vært flott! :)

Som jeg leste Arnfinn Nordbø sa... Bedehusets møteform med Statskirkens teologi:)

Gå til kommentaren

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere