Ali Watti

Alder: 36
  RSS

Om Ali

Lege og samfunnsdebattant

Følgere

Åpent brev til Erna Solberg, Jonas Gahr Støre, Trygve Slagsvold Vedum, Siv Jensen, Audun Lysbakken, Bjørnar Moxnes, Une Bastholm, Guri Melby og Kjell Ingolf Ropstad.

I motsetning til Cornelis Vreeswijk som ”drömde det var fred på jord och alla krig var slut,” våknet jeg i dag med følelse av frykt og redsel.

Drømmen jeg hadde i natt handlet om at jeg landet på Damaskus lufthavn, og at jeg havnet i en forferdelig situasjon i passkontrollen. Det var følelsen av å befinne seg på et dystopisk sted, hvor noen gode mennesker villehjelpe meg, men ikke turte fordi de var like redde som meg for å havne i trøbbel. Frykten kunne ses i deres øyne, og handlet om hva som kom til å skje hvis deres overordne oppdager at de ikke utleverer meg som er en ettersøkt person. Det er første gangen jeg våkner med en følelse av at frykten opptar hele meg.

På vei til jobb tenkte jeg på alle de heldige menneskene som ikke har vokst opp i totalitær stat, hvor man får servert frykt som morsmelk av staten. I disse landene er tilliten mellom innbyggere og myndighetene ikke-eksisterende, og roten til denne mistilliten er at staten ser på sivile som slaver, og ikke verdifulle borgere.

 

Retur av syriske flyktninger

Jeg lurte på hvorfor jeg hadde en slik drøm. Det eneste svaret som dukket opp i hodet mitt er at jeg la meg med tanke om å skrive om de glemte fangene. De som skriker etter hjelp, men ikke blir hørt. Drømmen kan også være påvirket av at presidenten i Syria nylig foreslo at de syriske flyktningene bør returnere til Syria. Han mener at Syria trenger sine borgere for å gjenbygges.

Det kan diskuteres hvor trygt det er for en syrer å reise tilbake til regimestyrte områder. Man har sett hvordan folk ble møtt med vold da de demonstrerte mot statens voldsbruk og korrupsjon. Syria-konflikten er polarisert og komplisert, og flere land vil kanskje foretrekke å se gjennom fingrene på voldsbruken, og mene at det nye forslaget er godt. Andre aktører vil mene det er nok et forsøk på å gjemme det brutale ansiktet som staten har vist gjennom årene før og etter krigen.


Stille rundt løsning for fangene

Nesten ni år har gått siden den syriske katastrofen begynte. Det har skjedd mye siden den gang, i form av store militære og politiske transformasjoner som endret kartet over konflikten i Syria. Et spørsmål det derimot er veldig stille rundt, er en løsning for de flere hundre tusen fangene, som lever i regimets hemmelige fengsler. Et ukjent antall har blitt kidnappet og «forsvunnet». Fangenes situasjon påvirker svært mange familier, der ett eller flere familiemedlemmer er tatt til fange, kidnappet eller forsvunnet, og det påvirker nå også hele det syriske samfunnet. Etter at det lekket ut ca. 50 000 bilder, som viser omfanget av tortur og vold som fangene blir utsatt for, er det ikke lenger mulig for myndighetene å skjule de grusomme humanitære forholdene fangene lever under.

I fraværet av noen løsning på den syriske krisen, er det dessverre vanskelig å se for seg en rettferdig løsning for fangene.

 

Korona og fangenes situasjon

Alt dette skjer mens Covid-19 har spredd seg i landet, et utbrudd som er et skrekkscenarioa for Syria. Tusenvis av fordrevne familier befinner seg i leirer, der det ikke er mulig å gjennomføre karantene. Det syriske regimets og deres alliertes systematiske og målrettede angrep på sykehus og helsepersonelt i opprørskontrollerte områder, har bidratt til at helseinfrastrukturen i Syria har kollapset.

Fangene er mest utsatt for sykdom og komplikasjoner, fordi mange av dem blir holdt i trange underjordiske fengsler hvor de er utsatt for forferdelige forhold, inkludert tortur, fornektelse av mat og drikkevann, og selv grunnleggende hygiene og medisinsk behandling. Disse cellene er et ideelt miljø for at virus og sykdommer kan formere seg og blomstre. Hvis noen får korona her, vil det være umulig å stoppe spredningen av det.

 

Snart er det jul, og de fleste her hjemme tenker mye på hvordan det skal bli med julefeiring under de ulike koronarestreksjonene. Jeg vil benytte anledningen til å tenke på de familier som har ikke sett eller hørt fra sine barn på en lang stund, de vet ikke om de lever eller er døde. I tillegg tenker jeg på dem som skriker når de blir utsatt for ulike psykiske og fysiske torturmetoder, uten at noen hører dem. Det gjelder dessverre for mange rundt i verden, ikke bare i Syria.

Til tross for den positive utviklingen som mange av oss opplever i verden, så finnes det fortsatt flere dystopiske land, der sivile er langt fra å oppnå de grunnleggende rettighetene som menneskerettighetserklæring gir dem rett til. Jeg bruker dagen i dag, FNs menneskerettighets dag, til å minne oss på at disse menneskene også har rett til å leve fritt og ha et verdifull og trygt liv.

I år tenner jeg lys for disse menneskene. For dem som ikke får leve vanlige liv. For dem som ikke får håpe på en bedre fremtid. For dem som ikke har sett sine nære. For dem som har det vanskelig, men ikke får hjelp. For dem som skriker, men ikke blir hørt

Mitt jule- og nyttårs ønske til dere som som politiske ledere og som medmennesker er å sette fokus på de overgrepene og grusomhetene som skjer både med fanger i syriske fengsler og de "forsvunne" menneskene. Jeg håper at dere har mulighet til å sette denne saken på den politiske agendaen, og løfte den frem i de rette internasjonale fora. 

Dette brevet er også sendt som epost til de overnevnte politikerne.
10.12.2020

Gå til innlegget

Kvinner og barn er etter min mening de som er hardest rammet av IS sin ideologi.

Krigen mot den islamske staten i Midtøsten er kanskje avsluttet, men lokalbefolkningens lidelser er fortsatt langt fra over. Familiene som ble utvist fra sine samfunn har i dag ikke noe eller noen å henvende seg til. Mange har mistet sine nære under oppbyggingen og nedkjempingen av IS.

I det kurdisk-styrte området nord i Syria, er det nylig gjort et vedtak som tillater kvinner og barn som tilknyttet til Syria å komme seg ut fra leirer og returnere til sine hjembyer, hvis lokale myndigheter tillater det.  Mens situasjonen for internasjonale IS-fremmedkrigere er fortsatt uklar, fordi flere land ikke ønsker å ta imot dem, selv om kurdiske selvstyremyndigheter har bedt om det.

Vold som metode

Kvinner og barn er etter min mening de som er hardest rammet av IS sin ideologi.

IS sin voldsutøvelse, inkludert seksuell vold, var målrettet. Denne volden tok mange former, og var rettet mot spesifikke grupper. Praksisen varierte mellom kidnapping og slaveri av ikke-sunnimuslimske kvinner og barn, til tvangsekteskap og barneekteskap med sunnimuslimske kvinner. I tillegg organiserte ISIS slavemarkeder i Irak og Syria, med kvinner fra yezidi-minoriteten. 

I tillegg til yezidiene var det en annen gruppe som ble rammet av slaveri. Den irakiske regjeringen kunngjorde at ISIS hadde utsatt om lag 100 sjiamuslimer fra den turkmenske etniske gruppen for slaveri. Forøvrig drusere og kristne kvinner og barna ble rammet også

Selv om sunnimuslimske kvinner ikke var underlagt slaveri, ble også de utsatt for en form for seksuell vold, nemlig tvangsekteskap i områder i Irak og Syria kontrollert av IS. Sunnimuslimske kvinner sto her overfor alvorlig sosialt og økonomisk press for å gifte seg med ISIS-krigere. Når det gjelder barn, besto praksisen fra IS av barneekteskap med sunnijenter.

IS har utviklet en kultur som tillater slaveri og legaliserer barneekteskap og tvangsekteskap. For å legitimere denne praksisen, baserte IS seg på sine tolkninger av islamske tekster.

Man kan tenke seg flere ulike forståelser av motivene bak bruken av seksuell vold for styrking av det jihadistiske bildet. Et målrettet motiv var å tiltrekke seg oppmerksomhet fra media. Dette er viktig i konkurransen mellom IS og andre terror/ jihadistiske organisasjoner i rekrutteringen av nye medlemmer.

ISIS fremmet en strategisk plan bl.a. for slaveri med sikte på å tiltrekke seg opportunistiske rekrutter som søkte å bli med i organisasjonen for å oppnå materielle insentiver, som lønn, bolig og seksuell utnyttelse av kvinner.

I de nevnte eksempler snakker vi om kvinner som tilhørte lokalbefolkningen og ble misbrukt av IS. Samtidig vet vi at ISIS har benyttet seg av ulike metoder for å rekruttere kvinner fra verden rundt til sine rekker. IS fremstilte seg som attraktiv og viktig for kvinner som på jakt etter en alternativ livstil, for et godt liv i ISIS-land i tillegg til makt, økonomiske eller sosiale fordeler, som noen ganger ikke er tilgjengelige for kvinner i deres lokalsamfunn i hjemlandet.

IS-kvinnene er blitt de som beskytter IS-ideologien og har vært dens ridderorden.

ISIS hadde et hovedmål med kvinnelige medlemmer, det å skape en generasjonskultur som er basert på vold og religiøs ekstremisme og som er i stand til å overleve ethvert potensielt regionalt eller politisk tap. Tanken var å implantere den ondsinnede ideologien i hjerter og sinn hos den kommende generasjonen, kjærlig omtalt som "Kalifatets unger", de som er fremtidens bærere av kalifatflagget. For at dette skulle skje, overlot ISIS ansvaret for å forme neste generasjon av sønner og døtre til «kalifmødrene». Utgave 11 av Dabiq (IS’ propaganda-blad) kunne peke på det i følgende uttalelse: “Mine søstre i religion, faktisk ser man vår nasjon som et legeme laget av mange deler, men den delen som fungerer best og er den mest effektive i å oppdra en muslimsk generasjon er den delen som gjøres av de mødre som oppdrar barna.”

I tillegg gir tilstedeværelsen av kvinner på ISIS-territoriet ikke bare mulighet for fødsel av nye krigere og lang levetid for ideologien, men gir også et bilde av et fullt utviklet, trygt og fungerende samfunn, noe som har vært et viktig punkt i IS’ propaganda.

Noen av IS-kvinnene ble framstilt som ansvarlige ledere, de ble tilbudt tilleggstjenester som medlemmer av kvinnens politibrigader, eller samlere for donasjoner til «den islamske staten", samt rekrutteringsaktiviteter. Det meste aktuelle eksemplet på en kvinnelig soldat er Hayat Boumediene, kone til Amedi Coulibaly, mannen som utførte angrepet på et supermarked i Paris i forbindelse med massakren i Charlie Hebdo.

Boumediene ankom ISIS-territoriet tidlig i 2015, og ga et intervju publisert i utgave 7 av Dabiq om temaet hvordan en kvinne kan være god muslim og god kone, spesielt for menn som er forpliktet til en ideologi som ISIS. Deretter begynte hun å skrive sine egne artikler, og tok navnet Umm Bashir al-Muhajira som forfatter. Det å være en kvinne som reiste til ISIS’ territorium fra vesten ga Boumediene mer troverdighet overfor et internasjonalt kvinnepublikum. I to artikler kalt "To our Sisters" og "From Our Sisters", forsterker hun bildet av ISIS som et sted hvor enhver kvinne som er trofast mot IS kan finne et fellesskap, støtte og få en stemme.

Kvinner som støtter ISIS fortsetter å styrke IS sin sterke og intense tilstedeværelse på internett. Mange kvinner er spesialister i å rekruttere kvinner og jenter fra forskjellige land og er blitt en viktig del av ISIS’ propagandamaskin. Kvinner kan bedre påvirke kvinnelig publikum på en måte som menn ikke kan gjøre.

Da IS begynte å miste krigere og areal i stor skala, og dermed måtte omorganisere styrkene sine, kunne man se at kvinnens status endret seg til å bli inkludert i viktigere roller. ISIS åpnet tilsynelatende flere leirer viet til å trene kvinner for å krige. Man kunne se video hvor kvinner tok til våpen og kriget i kampen om Baguth, IS sitt siste område i øst-Eufrat i Syria.

Videre ble kvinner som ikke reiste til ISIS-områder oppfordret i økende grad å gjennomføre terrorangrep i sine egne land.

Oppsummert var noen kvinner både IS-sympatisører og gjerningspersoner, mens kvinner som ikke støttet deres ideologi var ofre. For meg er dette de «ekte ofrene».  

Per dags dato har IS i store grad tapt areal, og Kalifatet har kollapset, men dessverre er ideologien langt fra fjernet eller nedkjempet.

IS-kvinner befinner seg nå i interne flyktningeleirer bland annet Al-Hol. Noen har klart å rømme ved å smugle seg ut, spesielt etter Tyrkias involvering i Syria. En del IS-kvinner har valgt å bo i området som er styrt av Tyrkia, der de har funnet folk som er like konservative som IS ideologien. Andre har klart å smugle seg tilbake til hjemlandet. Det store flertall er fortsatt i leire hvor de er isolert, og dessverre har de beholt IS sin ideologi og forsvarer den.

Når det gjelder ofrene for IS sin brutalitet, altså yezidi-kvinner eller «ikke-sunnimuslimske kvinner og jenter», ble flere drept, noen ble løslatt mens andre har ukjent status (altså ikke bekreftet om de er i live). I tillegg har vi sunnijentene, både de som ble tvangsgiftet, og de som gjorde det av fri vilje. Noen av disse kvinnene har vært heldige, enten ved å ha fått familie som vil ta seg av dem, eller programmer hvor de får sjansen til å behandle sine traumer og rehabilitere seg fra den hjernevasking, psykiske og seksuelle belastning som de ble utsatt før. Dessverre er det fortsatt mange som mangler hjelp.

Jeg undrer meg over feministenes stillhet for akkurat disse kvinnene. De er helt glemt, til tross for den tidvis massive nyhetsdekningen av deres skjebner.

De er like verdifulle som alle andre kvinner, men dessverre befinner de seg nå på feil sted og til feil tid. De får ikke sjanse til å utvikle en trygg og meningsfull fremtid.

Det er flere flotte initiativer lokalt med noe støtte fra utlandet som prøver å endre situasjonen for disse kvinner, men det er langt fra tilstrekkelig.

Hadde jeg vært kvinne i en slik situasjon, så ville jeg ikke ha ønsket at verden skulle glemme oss. Jeg hadde vært forbannet over den kalde stillheten, og ønsket å tenne bål for å varme de frosne hjerter og få dem til å tenke på oss.

Så hvorfor lar vi andre lide i stilhet? Hvorfor tenker vi ikke på dem eller gjør noe som kan hjelpe dem?

Rettferdighet for ofrene av IS brutalitet må være et mål som engasjerer flere. Dette krever imidlertid handling fra det internasjonale samfunnet, dette er umulig å skje hvis vi fortsatter med våre stillhet. Traumatiske opplevelse som ofrene har opplevd trenger også behandling, våre stilhet kan jeg ikke regne som effektiv behandling tror jeg, er du enig!?

Gå til innlegget

Vi har et felles ansvar for at ikke alle i en gruppe blir mistenkeliggjort, slik at samfunnet splittes og radikaliseres.

Jeg har gruet meg til å ta til pennen for å skrive dette da det er en utrolig komplisert og følelsesladet sak. Et betydelig antall muslimer føler seg diskriminert og dårlig behandlet, og en hovedårsak er rasisme fra islamfiendtlige aktører.

 

Jeg må konfrontere flere utfordrende spørsmål som f.eks.; er islamofobien et resultat av islamistisk terror eller er terroren en konsekvens av islamofobi? Dette demonstrerer hvor utrolig komplekst temaet er.

 

Vi kan tenke på islamofobi som et tre med flere røtter som kan være til næring for treet, og en av disse røttene er media. Hvordan saker/nyheter framstilles for oss i hverdagen og hvordan debatter kjøres i enkelte debattforum, gir mange argumenter som de bruker til å rettferdiggjøre deres islamofobi. Et eksempel er bruken av begrepet terror. I dag assosieres begrepet terror med islam og muslimer, hvor reaksjoner rundt det er avhengig av hvilken bakgrunn gjerningspersonen har. Med andre ord, hvis ugjerningen blir begått av en som har muslimsk bakgrunn, presenteres hendelsen som terrorhandling, mens det ellers blir kalt for en «voldsepisode». I tillegg oppfordres det stadig til at muslimer må ta avstand fra terrorhandlinger. Det oppfattes som en ansvarliggjøring av muslimer for handlinger som de er like mye imot som det alle andre er.

Disse fundamentalistiske handlingene har hatt langt større innvirkning på muslimer som gruppe enn folk flest (i vesten). Jeg mener ikke å si at muslimer ikke skal fordømme terrorhandlingene som utføres, men å stadig legge press på at de skal «velge side» og kreve at de helst tar avstand fra religionen sin når de tar avstand fra terror, uten at de har hatt noe med terror eller ønsker om vold å gjøre, kan ha en negativ virkning.  

Grunnen til at jeg skriver om dette temaet selv om jeg kvier meg, er at islamofobi fører til stor splittelse og segregering av samfunnet. I dag lever vi stort sett i mangfoldige samfunn, og vi vet at når en folkegruppe stemples negativt, vil dette ha konsekvenser for gruppen både i deres hverdag og privatliv. Det kan til og med påvirke trivselen og motivasjonen til å være en fullverdig deltaker i samfunnet. Det er også flere dokumenterte forskningsstudier som viser at stigma og diskriminering fører til negative helsemessige reaksjoner. Samtidig vil negative stigma kunne bidra til at man utvikler en mer negativ holdning til majoritetsgruppen. Dette fører naturligvis til at avstanden mellom minoriteter og majoritet øker betydelig. 


Stereotypiene som eksisterer og spres av visse «krefter», spesifikt om muslimer, for eksempel påstander om at de er «maskiner som er programmert til å gjennomføre terror», er bensin som helles på hat-bålet og styrker en dehumaniserende og demoniserende flamme som truer og rammer flere og flere.

Vi må være innforståtte med at muslimer som alle andre folkegrupper er individer, hvor du kan finne dårlige og gode mennesker. Her er det formålstjenlig å anse muslimer som enkeltindivider istedenfor at de skal betraktes som en homogen gruppe som har et felles formål og en sterk enighet om hvordan religionen islam tolkes. 

Mange muslimer føler seg skvist mellom to virkeligheter, den «sekulære» og den konservative. Den sekulære inneholder bl.a. folk som er glad i sin religion og forsvarer den, samtidig som de deltar aktivt i samfunnsbygging der de befinner seg, mens "konservatismen" oftest er relatert til salafisme og de som tolker religion bokstavelig. 

Det å befinne seg mellom to «virkeligheter» kan være utfordrende. Om man evner det eller ikke er avhengig av at den enkelte har riktig kunnskap, vilje og evne til å nyansere informasjon de blir eksponert for, og om de ellers blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer. Samfunnet og omgivelsene spiller en signifikant rolle i forbindelse med utvikling av menneskelig atferd. Altså, en person blir ofte født med «blanke ark» og det er interaksjon med miljø og samfunn rundt vedkommende som farger og former mennesket. Med andre ord har miljøet veldig mye å si for utviklingen av hver og en av oss.

 

Paradokset

Det verste er at likheten mellom islamofober og islamske fundamentalister er større enn ulikheten dem imellom, til tross for at de opplever at visse sider av dem er fundamentalt motsatte. På samme måte som islamofobene bruker tid på å "bevise" at muslimer ikke ønsker å være en del av samfunnet med mindre samfunnet blir muslimsk, kultiverer fundamentalistene perspektivet om at muslimer ikke er velkommen i det sekulære samfunnet. Begge sider legger press på muslimene som står «i midten» for at de skal «velge side». Dette gjør vondt verre for den enkelte muslim.

Islamofobene tilrettelegger for at fundamentalistiske muslimske krefter fremstår som de eneste representantene for religionen islam, og gjør det vanskeligere for sekulære og moderate muslimske krefter å uttrykke sine ideer og sette sitt preg på debatten. 

Presset om å velge side og mistenkeliggjøringen av muslimer, kan føre til at helt vanlige muslimer, i verste fall, blir radikalisert. Vi har et felles ansvar for at ikke alle i en gruppe blir mistenkeliggjort, slik at samfunnet splittes og radikaliseres. 

 

Helt til slutt

Jeg vil utfordre muslimer til å ignorere provokasjoner fra islamfiendtlige og radikale krefter, og fokusere på å delta aktivt i nærmiljøet og i samfunnsbygging, samt å bidra til å holde en konstruktiv dialog i gang i håp om at dette skal føre til større tillit og samhold i samfunnet. 

Aktiv deltagelse i samfunnsmessige debatter med fornuftige meningsytringer kan være den beste måten å bekjempe både radikalisering og islamofobi på. Det å bidra i samfunnet og være med i samfunnsbyggingen er nøkkelen til å bekjempe ytterpunkter fra begge sider.

Så hva er svaret til spørsmålet om islamofobien er et resultat av terror eller om det er årsaken til det? Det er kanskje ikke så viktig, men vi vet at de forsterker hverandre og at det er en ond sirkel som storsamfunnet må komme seg ut av.

Mandela sier det så fint når han sier: «Ingen er født til å hate en annen person på grunn av hudfargen eller bakgrunn eller religion. Folk må lære å hate, og hvis de kan lære å hate kan de bli lært å elske. For kjærlighet kommer mer naturlig til hjertet enn dets motstykke.»

Gå til innlegget

En sprekk i islams søyle

Publisert 4 måneder siden

Når et terrorangrep skjer, forsvarer vi automatisk vår religion

I de siste årene hører vi stadig oftere om terror, og det er klart at terror ikke bare begrenser seg til vestlige mål. Derimot rammer det hele verden, og i fremste rekke muslimske områder. I disse dager har Frankrike igjen opplevd en terrorhendelse da den franske historielæreren, Samuel Patty, ble drept etter at han brukte bilder fra avisen Charlie Hebdo. Flere av oss fulgte med på uttalelsene fra den franske presidenten, Emmanuel Macron, om at Islam er i krise, og at Frankrike må konfrontere det han beskrev som "islamsk isolasjonisme" som søker å etablere et parallelt system i Frankrike ved å nekte den franske republikkens verdier. Macron foreslo et lovforslag mot" emosjonell separasjon," med mål om å bekjempe de som bruker religion som middel for terror. Disse uttalelsene ble tolket helt utenfor sin kontekst og i flere land møtt med en bølge av demonstrasjoner mot Frankrike. Man kan tydelig se  at Erdogan er en av dem som kaster bensin på bålet. Tyrkia søker gjennom politisk islam å dra moderate muslimer inn i sine kriger og konflikter, ved å bruke alle tilgjengelige midler til å beskrive Emmanuel Macrons uttalelse som krig mot islam som helhet. Den fransk-tyrkiske konflikten er merkbar i nesten alle internasjonale politiske saker for tiden, og den mest fremtredende av disse er den libyske, og den armensk-aserbajdsjanske saken. I tillegg til Frankrikes håndtering av det kurdiske konflikten.

Det er for øyeblikket en voldsom strid mellom Macron og Erdogan om maritime rettigheter i det østlige Middelhavet og konflikt i Libya og Syria, og nylig Nagorno Karabakh-regionen mellom Armenia og Aserbajdsjan. Spenningene mellom de to landene ble til en personlig krangel, da Erdogan beskrev Macron som mental syk.


Reaksjonen på uttalelsen gir grunnlag for å si at religion i dagens samfunn befinner seg i en krise, spesielt med tanke på alle de som misbruker og tolker religiøse tekster, symboler og forklaringer for å oppnå sine politiske mål . Her vil jeg låne Mohammad Usman Rana sitt sitat om at islams hus er i brann. Det er akkurat det som foregår- og det verste er at det som eskalerer brannen er de teologiske tolkningene av ulike tekster. Dette er samtidig et stort tabu å kritisere hos flere muslimer. Jeg mener ikke å si at de folkene som unngår å kritisere tekstene er ekstreme eller radikale. Årsakene til at religionen misbrukes er flere. Det kan være forårsaket både av ønske om makt, et ønske om å holde samfunnet patriarkalsk, eller geografiske, politiske, historiske, kulturelle og teologiske bakenforliggende faktorer. Med andre ord har vi flere årsaksfaktorer som kompliserer debatten ytterligere. Jeg tenker at det først og fremst ligger et stort ansvar hos oss muslimer, siden religionen som misbrukes av ekstremistene, dessverre er den samme religionen som vi tror på, i alle fall i navnets betydning.

Når et terrorangrep skjer, forsvarer vi automatisk vår religion, siden vi er imot vold og ekstremisme. Samtidig hyller de ekstreme sine handlinger ved å si at dette foregår i Guds navn. For å motvirke dette, må de moderate muslimer delta aktivt i den teologiske og åndelige kampen, slå ned på antivestlig og antihumanistisk hat, samt begrense tilgang til ekstreme miljøer for ungdommer og alle andre.

Flertallet  av muslimer har stått sammen med Frankrike siden landet ble utsatt for Charlie Hebdo-angrepene. Det overveldende flertallet av muslimer identifiserer seg med det franske samfunnet når det gjelder å lide av terror. Det å se på nyheter er nok til å forstå at de fleste ofrene for såkalte islamistisk terrorisme er muslimer selv, siden deres krig oftest foregår i land med muslimsk flertall.

Jeg forstår muslimers frustrasjon, samtidig tror jeg frustrasjonen ofte har sammenheng med manipulasjon av konspirasjoner. Jeg vil minne om at det å forsvare den immaterielle kulturelle verdien av islam er en moralsk plikt for hver og en muslim ut fra teologi. Men foran retten til å forsvare, kommer hver og en muslims plikt til å være representanter for det ekte bilde som representerer de høyeste islamske verdiene. Man bør ikke blindt forsvare politisk islam, hvor intensjonen er noe helt annet enn det religion i seg selv fremmer.

Med andre ord; ikke blir lurt av rykter fra ISIS, Al Qaida eller det muslimske brorskap. Heller ikke av Erdogan, Khamenei eller deres tilhengere. I fjor kunne verden puste lettet ut da IS kalifatet kollapset, så la oss ikke skape grunnlag for en ny ekstremistisk bølge. Når det er sagt, så finnes det ekstreme folk blant oss i alle religioner og trossamfunn, og vi må derfor ikke stemple alle muslimer på bakgrunn av handlinger utført av enkelte islamistiske ekstremister.

Gå til innlegget

Ondskapens arv

Publisert rundt 1 år siden

Ingen mennesker er født med en iboende holdning av ondskap, men vi kan derimot lære det etter hvert. Framtiden er avhengig av det vi gjør og velger i dag.

Det er et stort dilemma hvordan man skal forholde seg til barna av IS-krigere. Bør man regne dem som vanlige barn som ble utsatt for en traumatisk oppvekst, eller skal man være obs på å legge mer innsats i rehabilitering, med tanke på at her kan det være barn som har fått opplæring i å gjennomføre vold og slakte i tidlig alder?

Jeg forstår at det er et betent tema og regner med å få mye kritikk og ikke minst antar jeg at mitt innlegg kommer til å mistolkes. Men misforstå meg rett: -Jeg er for å returnere barna av IS-krigere og ikke minst IS-terrorister til sine hjemland. Forhåpentligvis vil dette føre til at det blir færre internasjonale terrorister/terror sympatisører i Midtøsten, et område som allerede har fått nok av IS-terror.  

Videre betyr dette at økonomi og kapasitet i disse områdene kan brukes på gjenoppbygging av området, istedenfor at det øses ut bare for å ivareta sikkerheten på grunn av risikoen ved det å ha IS-fremmedkrigere i nærmiljøet. 

Samtidig savner jeg fortsatt fokus på og  solidaritet med lokalbefolkningen, folk uten det røde passet. De som har vært de ekte ofrene. I debatter om solidaritet glemmes de ofte, mens det minnes stadig om viktighet av medmenneskelig følelse mot morderne/ISere siden vi foreløpig ikke har nok bevis mot dem. 

Alt i alt kommer aldri returnering av IS sympatisører/-krigere til å bli en vinn-vinn sak for lokalbefolkningen i Midtøsten, selv om det blir en terrorist mindre.

Lokalbefolkningen har mistet mye mere enn bare de materielle skader og tap grunnet IS terrorister sine ugjerninger. Om du spør hvorfor? Svaret blir at IS-sympatisører frivillig oppsøkte området og situasjonen. De har ødelagt enormt mye, og i dag når IS sympatisører begynner å leve det livet som lokal befolkningen  har, vil flere kaste ut redningsbøyer til dem. I mellomtiden glemmer vi at lokalbefolkningen fortsatt drukner i mangel på ressurser og uro i samfunnet forøvrig . 

Det er viktig å gjenta at jeg forstår at flere kommer til å være uenig med det jeg skriver. Familie og tidligere bekjente av IS-sympatisørene har naturlig nok en annen framstilling av disse. Samtidig vil de som sympatiserer med IS-ideologien også til å være uenig med meg, siden de har en annen forståelse av sin ideologi.

Det jeg virkelig ikke forstår er de som krever rettferdig behandling for IS-kvinner. Vi bor i en rettsstat, men stadig hører jeg den øredøvende stillhet når det gjelder rettferdighet for de ekte ofrene. Hvorfor krever ingen rettferdighet for jesidi-kvinnene? De som fikk sine  liv endt eller endret til et helvete, de som ble gjort til slaver og sexslaver i sine hjemsteder. Jeg vil være tydelig på at mitt innlegg ikke er å regne som støtte for skeptikere mot å straffe norske IS-ere her hjemme. Når det er sagt, synes jeg at alle land som IS-krigere har kommet fra, bør ta imot sine borgere. Videre bør de erstatte områdene som ble rammet av IS-terror og -brutalitet, blant annet ved å bistå med rehabilitering av sivile og ved krav om fred og sikkerhet for sivilbefolkningen. 

Barn er barn

Det er noe vi alle stort sett er enig i. Samtidig, la oss presisere at IS begravet mange barns drømmer og forestilling om et vakkert liv. De sendte barn til leirer/skoler hvor de ble frastjålet uskylden og barndommen ; enten ved å bli ideologisk hjernevasket eller forberedt til å bli kriger/ selvmordsbomber. 

Disse barna har vært under aktiv hjernevasking og det er veldig viktig å rehabilitere dem. Og det er viktig å huske at de blir voksne ettersom tiden går, derfor må rehabilitering og sikkerhetsvurderinger gå hånd i hånd.  Slike barn har vært IS framtids-prosjekt, IS jobbet aktivt i satsingen på disse barna via «Ashbal Al-khilafa» Khilafa etterkommerne. For å være helt presis: i disse leirene hadde IS både krigernes barn, barn som ble kidnappet og konvertert til IS ideologi og barn av lokal befolkning som ble tvunget til å bli en del av IS ideologien. 

Jeg kan si 100% at det ikke har vært barnas skyld at de havnet i slike leirer. Dette var mødrene og fedrene sine feil. Likevel må vi reflektere rundt mulige konsekvenser av at disse voksne oppdro barna til å være glad i brutalitet. 

IS kvinner

Selvsagt har vi stadig hørt om at kvinner ikke bør straffes med mindre vi har beviser mot dem. Noen IS kvinner mener at de har reist for å lage te og mat, andre for å vaske klær, noen var glade for å være i en religiøs stat. Samtidig vet vi at kvinner har reist for å støtte IS ideologien, flere kvinner måtte gifte seg flere ganger, grunnet at deres menn ble drept i IS kamper. 

Når vi snakker om kvinner som ble evakuert under kampen i Baghoth (siste IS kontrollerte området i Øst Eufrat), da snakker vi om kvinner som valgte å være med IS helt til slutt, så disse er kvinner som er ideologisk overbevist.

I Hol-leiren, kommer man aldri til å tvile på at disse kvinner ikke har angret på sine valg.  Fremdeles kan man se hvordan IS kvinner dreper de kvinner som vil hoppe av. Ofte leser/ser man at noen telt i Hol-leiren blir brent, siden deres eiere begynte å tvile på IS ideologien. 

Nå vil IS kvinner hjem, kanskje fordi IS har tapt. Det forblir et ubesvart spørsmål : hva hadde de valgt om de hadde  vunnet ? Hadde de fortsatt sin virksomhet der?

IS menn

I fengslet hvor IS-krigere ble varetektsfengslet, du kan framstille samtlige menn med blod på hendene. I fengslet ser du folk som drev den IS brutaliteten som verden fikk se en del av men på ingen måte alt . 

I deres øyne ser du hevn, du ser folk som går omkring tankefulle, det er vanskelig å tyde hva de tenker på, siden vi her ser folk som så på drap/halshugging som en enkel straff. Jeg snakker om folk som har så mye blod på hendene at du kan forestille deg en djevel i en menneskekropp. 

Forskjellen mellom de voksne IS og IS-barna er at de voksne er flinke til å spille med ord, de hevder stadig at de angrer, flere av dem i hvert fall. I motsetning til barna i leirer som du stadig kan høre skryte over IS og repetere IS slagorde. 

Dessverre igjen: dette er ikke barnas feil, de ble lært opp til det. Samtidig, hvordan håndterer vi dette, på en måte som er både trygg og rettferdig ? 

Inni meg kan jeg tvile når ISere snakker om anger, jeg tenker – «hva slags anger snakker vi om, når dette kommer fra en person som tok kniver i hendene og halshugget sivile? Eller om det var ikke kniv, da skjøt han uskyldige sivile og hvis han/hun ikke gjorde det, så har de uansett vært propagandamaskiner for en av de meste brutale bevegelser i nyere tid. Ikke minst var de med på å bygge den opp.

Til slutt, vi har kommet dithen nå at én IS-kvinne med sine to barn har kommet til Norge. Jeg tror at resten kommer etterhvert . Flere krever en rettferdig dom for disse kvinner og de baserer sitt krav på at vi bor i en rettsstat. Jeg synes dette er meget bra ; at riket tar ansvar overfor sine borgere selv om de tok et grusomt valg.

Samtidig tviler jeg på at rettferdigheten seirer, da det kun gjelder IS-kvinner og deres barn som har et rødt pass, altså et norsk statsborgerskap.  Rettferdighet er når de ekte ofrene også får en ny sjanse til å leve videre, altså de sivile i Midtøsten. Når de som har sett sine liv bli rammet av IS sin brutalitet, får den hjelpen de trenger med rehabilitering av traumer og sjanse til å bygge opp igjen livene sine. Livene som ble stjålet fra dem av IS-terror som noen av våre borgere var med på å bygge opp og utføre. 

I tillegg bør våre norske politikere blir flinkere til å vise støtte til den kurdiske føderasjonen som spilte en viktig rolle i det å nedkjempe terrorstaten.

I en rettsstat og et rettssamfunn må rettssystemet styre, samtidig undrer  jeg på hvor mye de ekte ofrene for IS-terror kommer til å være involvert i de domstolene som holdes mot IS krigere.

Flere trekker paralleller mellom behandling av etterlatte etter nazismens fall og dagens ISere. Så hvorfor har vi ikke noe som ligner på Nürnbergprosessen hvor ofrene av IS brutalitet får lov til å ytre seg og være vitner angående det IS har gjort? 

De gjennomgående forbrytelser mot menneskeheten utført av IS vil ikke bli kjent for verden, i all son grusomhet , hvis ofrene ikke blir hørt. Og ofrene vil ikke bli hørt om ikke verdenssamfunnet legger tilrette for det .

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere