Camilla Osnes

Alder: 31
  RSS

Om Camilla

Sokneprest i Hemsedal

Følgere

19. mars er en spesiell dag. Det er 60 år siden Ingrid Bjerkås ble den første kvinnen ordinert til prestetjeneste i Den norske kirke, og ble startskuddet for inntoget av kvinner i prestetjenesten. Takket være henne og andre kvinner kan kvinner ha prestetjenesten i Dnk.

Det er 60 år siden Ingrid Bjerkås ble ordinert til prestetjeneste. Det er en viktig dato, spesielt for oss kvinner som selv er i prestetjenesten. Uten hennes og andre kvinners kamp, hadde ikke jeg vært i den prestetjenesten jeg er i dag. Det er likevel en liten bismak jeg feirer denne dagen. Forbundsstyret i Norges KFUK-KFUM skal nemlig fremme forslaget om å fjerne "K-en" (kvinne) i navnet sitt.

I konfirmanttiden kom jeg inn i Ten Sing miljøet som en inngangsport i organisasjonen Norges KFUK-KFUM. En organisasjon som har formet min identitet og tro. Her var kjønn, alder eller seksuell orientering aldri enn hinder I å gå inn i en prestetjeneste. Engasjementet her ble en inngang til teologistudiet og prestetjeneste.

På samme dag som vi markerer 60-årsjubileet av Ingrid Bjerkås sin ordinasjon skal Forbundsstyret i Norges KFUK-KFUM vedta forslag til navneendring og potensielt fjerne KFUK i navnet. For meg og mange andre kvinner blir det et tydelig tap av kvinnefokuset i Norges KFUK-KFUM. Ifølge Forbundsstyret vil det være den samme organisasjon, så erfares det ikke slik. I endringsforslaget argumenteres det for at «m-en» i KFUM skal stå for “menneske” framfor «menn». Tanken er å inkludere et bredere spekter av kjønnsidentiteter. Det undrer meg at kvinnebevegelsen, som historisk er kjent for å kjempe for inkludering av marginaliserte grupper, ikke anses å kunne fylle denne rollen. Den sterke assosiasjonen til «menn» i KFUM vil gjøre at mange fortsatt vil lese det dette. Dermed oppnår man motsatt effekt - nemlig at mange av våre medlemmer med sterk KFUK-identitet vil føle seg ekskludert.

Norges KFUK-KFUM består i Norge av én organisasjon. Internasjonalt er vi medlem av to organisasjoner gjennom YMCA og YWCA. YWCA jobber aktivt med kvinners rettigheter og driver et viktig arbeid. For oss som også er medlem av YWCA er det viktig å synliggjøre det arbeidet YWCA gjør, og dette går tapt ved å fjerne “K-en” i Norge.

Det har kommet frem at kvinners rolle i koronatiden har vist at kvinnesaken ikke hører fortiden til. Statistikken peker mot økt kjønnsbasert vold, flere barneekteskap og en nedprioritering av mødrehelse globalt. Kvinner og jentebarn blir taperne i en verdenspandemi. Å stå opp for andre er Norges KFUK-KFUMs slagord. Dette er noe organisasjonen gjør, men under denne prosessen vi erfart å ikke bli tatt på alvor. Det har kun vært oppe et forsla, et forslag som allerede har blitt tatt opp på landsmøte og som landsmøtet stemte imot. I en endringsprosess er det viktig med en åpen og inkluderende høringsrunde. Selvom det har blitt åpnet opp for å sende inn andre navneforslag, oppleves det som ledende at Forbundsstyret fremmer KFUM Norge som forslag.

Min oppfordring vil være at Forbundsstyret dropper navnesaken til landsmøtet i april. Tiden er ikke inne for å fronte en så sentral identitetsmessig endring midt i en global pandemi. Særlig når allerede sårbare lokale grupper skal forsøke å engasjere unge delegater til deltagelse på organisasjonens landsmøte med usikkerhetene det medfører ved at det for første gang er vedtatt å holdes digitalt.

Gå til innlegget

Blir det jul i år og?

Publisert 5 måneder siden

Det er det mange som har spurt meg den siste tiden dette spørsmålet.  Blir det jul i år? De spør meg på butikken, på mail eller telefonen, i forbifarten. Forventningsfullt vil de gjerne ha svar. Det er julegudstjenesten som står sentralt i spørsmålet deres, siden det er presten de spør. Den er jo en del av tradisjonen. De mange tradisjonene som jula hører til. Og spørsmålet rommer et håp. Et håp om et positivt svar. Får jeg plass? Får jeg husrom?

            Jeg synes det høres ut som en fortelling jeg har hørt før…

Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. (Luk 2,6-7)

            Spørsmålet rommer også håp, håp om at uroen kan bli dempet. Og så var det denne frykten. Engstelsen. Den ulmer under overflaten. Kryper frem fra mørket og tar tak når man minst venter det. For i det uforutsigbare så kommer uroen rett bak, som en skygge som følger med deg overalt. Uroen for at ting ikke blir som før. Frykten for egen og andres helse. Frykten for ensomhet. Frykten for at det gamle og gode har blitt borte. Frykten for at alt håp er ute.

            Jeg synes det høres ut som noe jeg har hørt før….

Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.»» (Luk 2,9-12)

            Spørsmålet rommer håp. Jeg hører i stemmen at håpet er der. Håpet er at jeg kanskje skal gi et svar som demper uroen. At svaret er ja selvfølgelig blir alt som før! Men jeg kan ikke love og jeg kan ikke gi et svar med to streker under. Jeg vil likevel si noe mer... For jeg ser lys og i lyset ser jeg håp.

            Jeg synes det høres ut som noe jeg har hørt før…

For jeg vet hvilke tanker jeg har med dere, sier Herren, fredstanker og ikke ulykkestanker. Jeg vil gi dere fremtid og håp. (Jer 29,11)

            Julen 2012 feiret jeg julen i USA. Jeg var utvekslingsstudent og hadde valgt å ikke reise hjem til jul. Min første tanke var «Dette blir spennende, annerledes og nytt!», men natt til den 24. desember så kjente jeg savn og uro. Jeg ble plutselig veldig liten og alene.

            Jeg visste at jula 2012 ikke ville bli det samme. Det var umulig! Maten, musikken, menneskene, tradisjonene var ikke det samme. Til tross for den følelsen, så erfarte jeg likevel noe av det jeg håpte ville skje. For jeg hadde tenkt: Kan jeg likevel finne noe, finne noe som vil gi meg julestemning, som vil gi meg den samme følelsen jeg har hvert år når jeg våkner opp 24. desember. Jeg måtte se med nye øyne det jeg hadde her rett foran meg! Den gode julestemningen og alt som hørte med kunne kanskje likevel være der rett foran meg, om jeg bare så litt nøyere etter. Og erfaringen var at jo nettopp det. Jeg fant mat, mennesker, musikk og tradisjoner som gav gjenklang i mitt liv.

            Og sånn tror jeg det blir i år også. Eller, det er hvert fall det jeg håper på! Vi kan håpe at vi kan ha de samme folka rundt oss. Om ikke alle, men kanskje noen. Om ikke det en gang, så må vi se med nye øyne og se om det er noen rett foran oss som kan gi oss noe av det vi savner. Eller andre veien, om jeg kan gi noen andre det de savner! Kanskje er det noen som sitter hjemme og ser på deg og ønsker å være med deg, men som du ikke har sett. For du var kanskje for opptatt av å se utover på alt det du ikke hadde, og så glemte du det fine du hadde rett foran deg.

            I den nye tilværelsen må vi nøye oss med det vi har. Men det vi tenker er gammelt, kjedelig og hverdagslig er kanskje de gode og fine tingene vi trenger. De er kanskje de aller fineste tingene! Og det er ikke første gang vi må se på gamle ting med nye blikk …. Tradisjonene våre er gamle gjentatte handlinger som oppleves som nye hvert år. Juleevangeliet er gamle ord, men levende ord. Og slik det er med levende ord så må de bli møtt med nye øyne år etter år.

Og svaret mitt på «Blir det jul i år? Ja, men ikke som før.»

Se, jeg gjør noe nytt.
Nå spirer det fram.
Merker dere det ikke?

(Jes 43, 19a)

Gå til innlegget

Svar til Arne Lie

Publisert rundt 3 år siden

Mandag 5. februar skrev Arne Lie innlegget «Biskopen og det åndelige tilsyn». Lie kom med en kritikk av biskopenes sin disponering av tid og deres mangel på åndelig tilsyn og oppfølging av nye prester. Lies stiller spørsmål ved om nyutdannede prester er berørt av evangeliet og om de mangler kristen substans. Kritikken går først og fremst mot biskopene, men jeg ønsker likevel på vegne av teologistudenter og nyutdannede prester å gi en tilbakemelding på en kritikk som også berører oss.

Helt fra begynnelsen av profesjonsutdannelse skal alle teologistudenter som ønsker en tjeneste i Den norske kirke innom det obligatoriske innføringsprogrammet «Veien til prestetjenesten». Programmet skal rekruttere, motivere og forberede til ordinasjon og prestetjeneste. Det skal utvide deltakernes kjennskap til Den norske kirke og knytte kontakt mellom deltakerne og veiledningsbiskop. Likeledes skal det gi biskop som forestår ordinasjon, grunnlag for å prøve deltakernes skikkethet. I løpet av «Veien til prestetjenesten» skal det være tre samtaler med biskopen. I tillegg til dette foreligger det for noen studenter enda en samtale med biskopen, dersom man ordineres i et annet bispedømme enn der stiftspraksisen forelå. Det betyr i løpet av 6 års teologistudier kan det foreligge opptil fire samtaler med en biskop.

                Inn i prestetjenesten har det i nyere tid kommet et 5-årig obligatorisk innføringsprogram som skal følge opp de nyutdannede prestene. Her er det innføringsdager og sentrale kurs en del av programmet. Hensikten med innføringsprogrammet er å gjøre starten på prestetjenesten til en god opplevelse og å hjelpe den enkelte prest til å bli værende i tjenesten. Dette skal skje gjennom opplæring, oppfølging, veiledning og fokus på refleksjon over egen praksis.

                Profesjonsstudiet i teologi har de siste tiår gjennomgått en rekke endringer. I dag er studiet i større grad praktisk orientert enn tidligere. Studenter blir tidlig utfordret i forkynnelse med konstruktiv tilbakemeldinger fra lærere, veiledere og medstudenter. Ved studiestedene er det tilrettelagt for retreat, veiledning, gudstjenester og andakter. Likeledes kan studenter få mulighet til å være med i trosgrupper.

                Som studenter og nyutdannede opplever man tett og god oppfølging av biskop og studiestedet. Biskopene får mulighet til å bli kjent og utfordre studentene på eget tros- og åndelige liv. Det er en tett og nær oppfølging, der avstanden mellom student og biskop er kort. Biskopene får mulighet til å formidle den lutherske tro og hva den Den norske kirke står for. Og vi opplever biskopene tar ansvar for sitt tilsyn. Studentene får fra tidlig av understreket alvoret i løftene som gis ved ordinasjon og hva løftene innebærer. Og vi erfarte, slik som Arne Lie selv erfarte, ordinasjonsløftenes alvor da vi stod foran biskopen og svarte ja og ble bedt for.

                Det må også stilles spørsmål ved hva Arne Lie savner i forkynnelsen blant dagens nyutdannede prester. Hvor stor berettigelse har han for dette argumentet kan gjelde en hel generasjon nyutdannede prester?

Gud møter oss gjennom våre erfaringer og teologiens oppgave er å tyde disse erfaringene i lys av alle kildene vi har. Unge prester i dag sitter med en faglig kunnskap som ikke bare er teoretisk, men også en formidlingserfaring som ønsker å møte det moderne menneske religiøst. Hvordan dette arter seg kan være ulikt fra prest til prest. Unge prester har en like fult bevist forhold til sin spiritualitet som det andre prester har i andre generasjoner har. Forkynnelsen utarter seg kanskje annerledes med et annet språkbruk enn tidligere. På tross av dette forstår vi dybden av Skriften alene, evangeliets betydning for eget og menighetens liv, og hva Jesu død og oppstandelse betyr.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere