Tania Randby Garthus

Alder: 61
  RSS

Om Tania

Utdannet sykepleier, diakon og politi. Mastergrad i verdibasert ledelse. Er samfunnsengasjert, glad i folk, verdibevissthet, etikk, mangfold, raushet, nåde og kritisk refleksjon.

Følgere

Ord som sårer - hvem har ansvar?

Publisert rundt 8 år siden

Det pågår fortsatt debatt om man skal ha rett til å bruke ordet neger. I den forbindelse vil jeg som mottaker fortelle om når ord fra avsender sårer.

Konflikten oppstår når avsender og mottaker tolker ord forskjellig. Det klassiske begrepet er ordet neger som bes erstattet med ordet svart. Avsender bruker ordet som en nøytral beskrivelse mens mottaker oppfatter det som stigmatiserende. Avsender vektlegger sitt eget motiv og rettferdiggjør bruken av ordet mens mottaker føler seg såret av ordet.

Min hverdag er preget av at mennesker med god vilje sårer meg med bruken av ord. Når jeg tar det opp med dem ser de på meg litt forundret og forstår ikke problemstillingen. Fordi, ordet er jo ikke ment slik jeg oppfatter det. De mener jo ikke noe vondt med det.

Det hjelper meg veldig lite, for hver gang de åpner munnen og sier ordene stikker det i hjertet mitt. Så hva skal jeg gjøre? Skal jeg bite tennene sammen og late som om jeg ikke hørte det og at det ikke gjorde noe med meg, eller skal jeg si fra?

De aller fleste gangene lar jeg det passere med et trist sukk i hjertet. Noen ganger sier jeg fra, men det er ikke lett, fordi jeg dermed føler at jeg bidrar til å legge begrensninger på andres handlingsvalg. På den annen side kjenner jeg at jeg har behov for å opplyse om hva bruken av ordene gjør med mine følelser.

Bør jeg prøve å endre følelsene mine så jeg blir mindre sårbar i møte med ordene, eller bør jeg oppfordre avsender til å slutte å si ordene? For meg er det ikke lett å endre følelsene fordi ordene er så dypt integrert i meg, de er hellige for meg og skal ikke misbrukes.

Jeg har selv valgt å slutte og bruke ordet neger fordi noen sa fra og fortalte at ordet sårer andre. Det har ikke kostet meg annet enn en bevisstgjøringsprosess å gjøre dette. Dette ordet kan også fint erstattes med ordet svart eller brun som parallell til hvit.

Derfor har jeg tenkt at jeg skal legge opp en helt ny bevisstgjøringsstrategi i forhold til de ordene som sårer meg. Og når det er sagt, jeg elsker ordene i seg selv fordi de representerer noe vakkert, en jeg elsker og setter høyt. Men, jeg misliker sterkt konteksten de sies i, nettopp fordi konteksten bidrar til å trekke noen jeg er glad i ned i søla. Ordene som misbrukes kan heller aldri erstattes med andre ord.

 

Neste gang noen utbryter det ene ordet skal jeg svare: Oj, så hyggelig at du nevner Jesus, skal vi prate litt om ham nå?

 

Gå til innlegget

Hvilke verdier skal politiet styres etter?

Publisert rundt 8 år siden

Mål og resultatstyring er valgte strategi i Politianalysen, men harmonerer denne ledelsesstrategien med den verditenkningen vi finner i Politiloven?

Mandag 23.september 2013 stod følgende innlegg i papirutgaven av Vårt Land, skrevet av meg i jobbsammenheng:

 

Verdier spriker i alle retninger (Vårt Lands overskrift)

 

Når Politianalysen spisser det operative arbeidet mot beredskap, passer det politifolk med jaktinstinkt. (Vårt Lands ingress)

I politiloven § 6 finner vi sterke verdiføringer for operativt politiarbeid. Det står: Tjenesteoppdragets mål skal søkes nådd gjennom opplysning, råd, pålegg eller advarsel eller ved iverksettelse av regulerende eller forebyggende tiltak. Forebygging er et fagfelt det skal satses på og som skal implementeres i hele politiorganisasjonen. Politihøgskolen har foreslått å utvide fagfeltet i bachelorutdanningen.

Vi leser videre i § 6: Politiet skal ikke ta i bruk sterkere midler uten at svakere midler må antas utilstrekkelige eller uhensiktsmessige, eller uten at slike forgjeves har vært forsøkt.

Politianalysen legger stor vekt på mål og resultatstyring. Hvordan harmonerer dette med verdiene i politiloven? Når det som kan måles blir viktigst vil verdiene i politiloven og fokuset på forebygging ikke komme ut som vinneren i et ordenstjenesteperspektiv.

Politidistriktene opererer i dag med måltall. Det innebærer at patruljene må produsere et visst antall saker. Fordi det er straffesporet og ikke det forebyggende sporet som belønnes vil publikum kunne oppleve et politi som ikke bruker godt politiskjønn, men som er opptatt av å oppfylle måltall.

Når en person har dummet seg ut i fylla kan det mest hensiktsmessige være en alvorsprat fra politiets side for deretter å bortvise eller kjøre vedkommende hjem. Med kravet om å produsere saker og oppfylle måltall vil det være mest hensiktsmessig å innbringe og bøtelegge. Den patruljen som fokuserer på forebygging og vektlegger verdiene i politiloven vil ikke få rettmessig annerkjennelse. De kan bli oppfattet som unnasluntrere fordi de stiller viktige spørsmål om nødvendigheten av en anmeldelse. Gagner straffesporet personen eller samfunnet og hva er hensikten? Svaret på disse spørsmålene vil bli forskjellig alt etter hvilke verdier som styrer tjenestehandlingen.

Hvilke verdier skal politiet styres etter og hvilke verdier gagner publikum best? Hvilket menneskesyn er det ønskelig at politiet skal ha? Et menneskesyn der handlingen bedømmes isolert uten hensyn til konteksten den begås i eller hvilke konsekvenser politiets inngrep får for de involverte, eller et menneskesyn der alle hensyn ivaretas?

Det gis et fortegnet bilde av politiarbeidet når man mener at mål og resultatstyring er et egnet virkemiddel i det operative arbeidet. Det er også betenkelig når denne tenkingen undergraver viktige verdier i politiloven. Det operative arbeidet handler i stor grad om møter med mennesker, mennesker som har dummet seg ut, mennesker som er fortvilte eller i sorg og krise. I møte med disse menneskene er straffesporet sjelden den beste løsningen. Det er andre mer hensiktsmessige handlingsvalg som trer inn.

I Politianalysen kan det synes som om den operative tenkningen, med utgangspunkt i politiloven og forebygging, reduseres til egne avdelinger og at det operative arbeidet spisses mot beredskap. Denne løsningen passer utmerket for politimenn som dyrker jaktinstinkt og det å ta fanger. Men, dette vil kunne tappe ordensavdelingene for sårt trengte og faglig dyktige politikvinner og -menn som verdsetter det forebyggende fokuset og det viktige møtet med mennesker. Politianalysen, hvis den blir tatt til følge, vil dermed kunne bidra til et stort tilbakeskritt for den positive utviklingen som har vært på ordensavdelingene de siste 15 årene. En utvikling som har kommet publikum til gode i deres møter med politiet.

En analyse som bommer på hvilke verdier som er mest hensiktsmessige å styre etter vil ikke ha mulighet til å komme med gode ledelsesstrategier for etaten. Politianalysens kart stemmer ikke med terrenget. Verdigrunnlaget må være på plass før man tar stilling til organisering og styringssystemer. I dag spriker verditenkningen i politiet i flere retninger og det er nødvendig at politiledere reflekterer over hvilke verdier politiet bør styres etter og hvilke ledelsesstrategier som egner seg best til å nå de ønskede målene.

Tania Randby Garthus

Politioverbetjent ved Politihøgskolen

Mastergrad i Verdibasert ledelse

Gå til innlegget

Det er forunderlig å oppleve og erfare hvor liten og maktesløs man blir i møte med makter og myndigheter med en agenda.

I 2008 ble det uten nabovarsel satt opp en basestasjon for det nye nødnettet rett utenfor stuevinduet vårt et steinkast fra Rykkinn skole. FAU ved Rykkinn skole og naboer prøvde å stanse dette fordi masten ble satt opp ulovlig,  men fylkesmannen tok ikke hensyn til klagen og lot arbeidet gå sin gang.

Direktoratet for nødnettet hadde en føre var regel om at slike basestasjoner ikke skulle plasseres nærmere enn 100 meter fra barnehager og skoler. På Rykkinn er det 40 meter fra masten til skolegården. Da vi argumenterte med denne "føre var regelen" endret plutselig departementet retorikken sin og sa at 100 meters regelen ikke var en absolutt regel men at den var der for å berolige engstelige foreldre, men kunne avvikes ved behov. At foreldrene på Rykkinn også trengte å bli beroliget var det tydeligvis ikke så nøye med.

http://www.nrk.no/ostlandssendingen/bryter-egne-regler-for-straling-1.6293380

Bærum kommune sørget for - etter at basestasjonen var satt opp - å få de nødvendige dispensasjoner på plass og plasseringen ble godkjent av fylkesmannen. I denne prosessen gav Bærum kommune oss skriftlig løfte om at det ikke skulle komme flere antenner enn nødnettet sine i masta.

Så opplever vi at det i sommerferien 2013 plutselig dukker opp nye antenner i masta. Netcoms aktør som også var sentral i plasseringen av nødnettmasten har nå sørget for å sette egne antenner i masten til tross for Bærum kommunes løfter. (Vi forstår nå hvorfor aktøren som i dag jobber i Netcom og som på vegne av departementet bestemte hvor masten skulle stå, nektet å vise oss alternative plasseringer og ikke ville gå i dialog med oss eller svare på kritiske spørsmål. Han hadde jo en agenda.)

Bærum kommune har protestert på netcoms antenner, men vet like godt som fylkesmannen at det er eier av masten og ikke grunneier som bestemmer hvem som kan sette opp antenner. Kommunen har gitt direktoratet for nødnett rett til å ha masten sin på kommunens grunn og departementet har gitt Netcom tillatelsen til å sette opp antennene, noe fylkesmannen synes er helt på sin plass.

Rykkinnbarna er nok en gang taperne i et kynisk maktspill der fylkesmann, departement og private aktører danser med hverandre, og der Bærum kommune toer sine kunnskapsløse hender. For oss som blir minnet om dette hver gang vi ser ut av stuevinduet vårt er hele historien et nitrist eksempel på politikere, jurister og andre som forvalter oppgaven sin dårlig uten hensyn til de som rammes. De synes det er viktigere å ta hensyn til private aktører med en agenda enn å ta hensyn til barna på Rykkinn.

Vi får bare inderlig håpe at norske myndigheters bagatellisering av strålingsfare og barn ikke viser seg å være feil, og at prisen for dette kyniske maktspillet ikke blir for høy.  

Gå til innlegget

Hvilket samfunn vil vi ha?

Publisert over 8 år siden

Etter å ha sett en sterk dokumentar på NRK TV om barn som mobbes i USA har jeg blitt enda mer bevisst på hva slags samfunn jeg ønsker å leve i.

På vedlagte link får vi et sterkt møte med en gruppe barn som oppfattes annerledes av majoriteten. Fordi de er følsomme, forsiktige og snille blir de raskt utsatt for andre sårbare barn som er mer agressive og har behov for å ta ut frustrasjonen sin gjennom å mobbe de som ikke tar igjen og som stikker seg mer ut enn dem selv.

http://tv.nrk.no/program/koid21008813/bully

 

Hva handler denne dokumentaren egentlig om? Handler den om slemme og snille barn? Ved første øyekast kan det være det bildet vi sitter igjen med, at her er de vakre, sårbare barna som blir mobbet av de stygge, onde barna.

Mobbing har mange årsaker. Noen mobber fordi de selv blir mobbet hjemme. Andre mobber fordi de vil tøffe seg for kamerater. Noen mobber fordi de er slemme, andre fordi de er redde eller sårbare.

Hvem former barna? Når jeg ser på denne dokumentaren blir jeg slått av hvor ukloke de voksne, som er satt til å rydde opp i mobbingen, er. De har tydeligvis ingen kompetanse eller evne til å forstå hvordan de skal håndtere situasjonen og hjelpe de involverte barna og deres familier.

I dokumentaren kan det virke som om det er en kultur i samfunnet for å toe sine hender. Mobbingen skyves under teppet og tas ikke på alvor. De som klarer seg bryr seg ikke om dem som er mindre heldige enn dem selv. På denne måten legitimeres det at noen  går til grunne og tar sitt eget liv.

Hvorfor griper ikke de voksne inn, selv når de åpenbart forstår hva som foregår? Jeg tror det handler om flere ting.

For det første handler det om mangel på kunnskap og innsikt i mobbingens natur og hva som må til for å få tatt et oppgjør med den. I Norge har man i flere år utdannet lærere til å få kompetanse i nettopp dette. Et viktig arbeid som jeg ikke tror vi skal undervurdre betydningen av. Det er høyt fokus på mobbing på norske skoler. Hvis man skal klare å ta tak i mobbing må man ha årvåkne voksne med kunnskap, innsikt og klokskap som kan komme de berørte barna og foreldrene deres i møte.

For det andre handler det om at det må jobbes kontinuerlig med holdningsarbeid fra barnehagen og gjennom hele skoletiden. Gode holdninger kommer ikke av seg selv. De skapes hos barn i møte med tydelige og omsorgsfulle voksne som selv går foran som gode eksempler.

For det tredje handler det om det viktige holdningsarbeidet som skjer i hjemmet. Det er foreldrene som setter standaren for hva som er greit og ugreit, hva som er akseptabelt og uakseptabelt. Det er foreldrene som åpner og stenger dører for egne og andres barn. Det er de som viser graden av raushet og inkludering i sitt daglige liv.

Jeg oppfordrer alle til å se denne dokumentaren. Den berører hjerte og hodet. Den gav meg noen perspektiver på hva slags samfunn jeg ønsker å leve i.

Godt valg!

 

Gå til innlegget

På tide med et verdioppgjør

Publisert over 8 år siden

Det er på høy tid å ta et nødvendig oppgjør med verditenkningen i Norge. Alt for lenge har markedsøkonomenes måte å tenke på fått dominere i profesjoner der mennesket er målet og ikke middelet.

Jeg har nettopp avsluttet en mastergrad i verdibasert ledelse og er naturlig nok opptatt av hvilke verdier Norge styres etter. Det er på høy tid å ta et tydelig oppgjør med verditenkningen i Norge. Alt for lenge har markedsøkonomenes måte å tenke på fått dominere langt inn i profesjonsyrker som helsevesen, skole, kirke og politi.

Mennesker er ikke varer og egner seg dermed ikke til å måles og veies. Resultatstyring som kun tar utgangspunkt i pengebruk og der effektiviteten måles i kroner og ører fører til at mennesker tingliggjøres og ikke blir møtt på de reelle behovene de har.

Det er noen som prøver å si fra. Vi kan med jevne mellomrom lese innspill på hvor lite hensiktsmessig den markedsøkonomiske tenkningen er i menneskerelaterte yrker. Vi kan også lese om hva denne måten å tenke på gjør med vår moral. To gode innspill har kommet denne uken:

http://www.bt.no/meninger/debatt/Om-flesk-og-virkelighet--2950972.html#.UhmlDH04XIU

http://www.vl.no/samfunn/kronisk-syke-taper-pa-helsejuks/

Jeg håper at vi nå kan begynne å dreie tenkningen vår bort fra markedsøkonomiske verdier og over på verdier som er mer egnet til å styre der mennesket er i målgruppa.

For å få til dette må det en kulturendring til der vi bevisstgjøres på hvilke verdier vi styrer etter. Er disse verdiene egnet til å nå målene? Og er målene vi har satt oss egnet for målgruppen?

Det er et stort paradoks at jo rikere Norge har blitt jo trangere plass blir det til de viktigste verdiene i landet vårt. Sentralisering og effektivisering for å spare penger går på bekostning av nærhet og tid til å se hverandre og de reelle behovene den enkelte har.

Hvor mye penger er det ikke spart ved å satse mer på forebygging? Men forebygging kan ikke måles og veies. Dermed er forebygging en uegnet verdi i dagens markedsøkonomiske verdisystem. Nettopp det er en av de viktigste grunnene til at det er på tide å ta et oppgjør med disse verdiene.

Kultur og verdiendringer er prosesser som tar tid og som må starte med ledelsen og involvere alle berørte ledd. Det er ikke for sent å snu skuta, fordi hvilke faglige verdier vi velger å styre etter ikke er fasttømret til evig tid.

Men, dette arbeidet krever reflekterte og bevisste ledere med klokskap og forståelse for hvilke verdier som på sikt gagner mennesker og samfunnet best.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere