Tania Randby Garthus

Alder: 61
  RSS

Om Tania

Utdannet sykepleier, diakon og politi. Mastergrad i verdibasert ledelse. Er samfunnsengasjert, glad i folk, verdibevissthet, etikk, mangfold, raushet, nåde og kritisk refleksjon.

Følgere

Jeg elsker deg så lenge du er lytefri

Publisert nesten 8 år siden

Det norske samfunnet er opptatt av begrepet kjærlighet. I dag er det grunn til å begynne å snakke høyt om den betingelsesløse kjærligheten, den kjærligheten som har plass til alle.

Det debatteres nå om abortgrensene bør utvides. En professor mener at det bør være tillatt med abort senere enn uke 24, for fostre med «ikke leve verdige liv». Lars Ødegård i Handikapforbundet spør i dagens Vårt Land om det er medisinere eller helseøkonomer som skal avgjøre hvem som skal ha livets rett.

Ødegård peker videre på hvilke holdninger og verdier som samfunnet møter våre fødte med når de besitter en av de lytene som ikke går gjennom «livets rett» nåløyet. Marte Goksøyr spør retorisk på åpningen av grunnlovsfeiringen om hvorfor samfunnet ønsker å utrydde sånne som henne.

Noen kvinner får avslag i abortnemndene fordi barnet deres har mindre skader, som for eksempel leppe-ganespalte, en tilstand som enkelt lar seg behandle etter fødsel. De velger å reise til utlandet for å få utført senaborten. Det diskuteres nå om ikke disse kvinnene bør få utført inngrepet i Norge og slippe belastningen med å reise utenlands.

Jeg stiller meg et helt annet spørsmål. Kvinner som ikke klarer å elske barnet de bærer selv når det har mindre lyter, hva slags kjærlighet vil de møte sitt friske nyfødte barn med? Jeg elsker deg så lenge du er lytefri?

Et samfunn som bare ønsker de tilsynelatende perfekte velkommen, er det et humant samfunn? Det er grunn til å stille spørsmålet fordi vårt samfunn nå leker med tanken om det perfekte individ og dets forkjørsrett til livet. Det vi glemmer er at kravet og drømmen om den lytefrie perfektheten ikke er en garanti som gis livet ut. Alle vet at livet for mange tilsynelatende friske, nyfødte mennesker innebærer å ha, få eller utvikle handikap i løpet av livet. Signalene samfunnet sender er at deres verdi da er i fritt fall, for det var jo ikke slike mennesker man ønsket seg inn i samfunnet.

Ondskapen får et tydelig ansikt når mennesker som Hitler la en systematisk plan for det lytefrie samfunnet og systematisk iverksatte drap av mennesker med handikap også etter fødselen. Men var ikke kongstanken hans den samme som mange drømmer om i dag, drømmen om det perfekte utgangspunkt uten mennesker som ligger samfunnet til byrde? I noen land i Vesten tillates i dag eutanasi, basert på såkalt frivillighet. Men hvor frivillig blir det når samfunnet forventer at du skal ønske å dø fordi du ikke lenger kan bidra, men oppfattes som en byrde?

Kjærligheten får trange kår når mennesker innbiller seg at perfekthet er veien til lykke. Jeg har også en drøm for vårt samfunn. En drøm om at alle barn skal få møte den betingelsesløse kjærligheten, en sann kjærlighet som ikke stiller krav til utseendet, personlighet eller yteevne, men som tar i mot og elsker personen for det den er. 

For alle mennesker er et unikt jeg som fortjener å bli ønsket velkommen med en betingelsesløs kjærlighet som varer livet ut.

 

Gå til innlegget

Må folket nå gå i takt?

Publisert nesten 8 år siden

Er Norge nå i ferd med å utvikle en stat med sterke ideologiske trekk? Er det grunn til å stille spørsmålet om hva som skjer med de borgerne som ikke deler statens ideologi? Blir konsekvensen at de skal støtes ut eller straffes?

I dagens Vårt Land kan vi lese et sterkt innlegg av Kjell Skartveit der han kaller den nye diskrimineringsloven på vegne av seksuelle minoriteter for en totalitær anti-diskrimineringslov.

Du kan lese om loven her:

http://www.virke.no/virkehjelperdeg/juridiskbistand/juridiskefagartikler/Sider/Diskriminering-p%C3%A5-grunn-av-seksuell-orientering.aspx

Skartveit spør om det fortsatt vil bli mulig å argumentere for at et barn trenger sin biologiske mor og far fordi det vil kunne oppleves krenkende for homofile medmødre- og fedre. Han hevder at staten gjennom denne loven kan sette grenser for hva borgerne får lov til å si noe om, med utgangspunkt i homofiles følelser.

Stemmer det at staten nå gjennom lov har hogd sin egen ideologi i stein og gitt oss et absolutt bud som vi som borgere nå må bøye oss inn under?

Må de som fortsatt mener og kjemper for at det er det beste for et barn å få vokse opp med sine biologiske foreldre og ha begge kjønn å identifisere seg med i oppveksten, gå under jorden?

Vil innlegg og meninger rundt dette temaet nå kunne bli anmeldt og pådømt, med den nye loven i hånd, som "krenkende, skremmende, fiendtlige, nedverdigende eller ydmykende" for homofile?

Jeg håper og tror at Skartveit tar grundig feil og at ytringsfriheten og meningsmangfoldet i Norge fortsatt skal få gjelde også på dette feltet.

Gå til innlegget

Norges skam og min skam

Publisert nesten 8 år siden

Avisoverskriftene deler enkeltmenneskenes historie. Vi møtes av personer som stanger hodet i et regelverk som tolkes på den strengeste og mest inhumane måten. Uetisk behandling av mennesker gir meg skamfølelse på vegne av mitt land og mitt folk.

Jeg kjenner på stor maktesløshet over den uretten som rammer mennesker rett foran øynene mine i mitt eget land. Tankene går til andre land vi nødig vil sammenligne oss med.

Jeg kjenner på skammen og maktesløsheten i møte med et regelverk som saksbehandlere velger å tolke på strengest mulige måte uten å bruke godt skjønn der de menneskelige faktorene får betydning.

Hvor blir det av etikken i UDIs praktisering av regelverket? Har de i det hele tatt fokus på etikk?

Politiet er opptatt av menneskerettigheter, og at alle mennesker skal møtes med respekt og verdighet. Hver dag må polititjenestepersoner møte seg selv i døra der disse verdiene settes til side av hensyn til en iskald praktisering av regelverket.

Hva gjør dette med oss som mennesker og folk? Hvorfor lar vi dette pågå uten at noen tar et oppgjør med en uetisk og inhuman praksis?

Tenk deg inn i følgende situasjon: Du har flyktet fra et land der menneskerettighetene settes til side hver dag, der fattigdom og nød er regelen og ikke unntaket. Du reiser med din ektefelle og dine barn. Vel fremme i det nye landet får du og din familie opphold på humanitært grunnlag. Med et unntak. Ditt eldste barn har akkurat fylt 18 år. Han er myndig og blir behandlet individuelt. Avslag! Hva ville du tenke, hva ville du gjøre?

Vi kan lese denne linken og gråte, men enda bedre er det om vi leser den og reiser oss i protest!

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Taiman-27-ser-ingen-utvei-3054542.html#.UvSHLm-YbIV

Gå til innlegget

Bidrar norsk skole til å utvikle angst?

Publisert nesten 8 år siden

Jeg tror at utdanningssystemet i Norge bidrar til at noen barn blir utrygge og i verste fall utvikler angst og depresjon. Det er på høy tid å ta et oppgjør med skolens ensidige fokus på de ekstrovertes egenskaper.

Undersøkelser viser at flere og flere barn og unge utvikler angst og depresjon. Folkehelseinstituttet peker på flere mulige årsaker til dette, men barnas skolehverdag er ikke nevnt med et ord.

http://www.fhi.no/eway/default.aspx?pid=239&trg=List_6212&Main_6157=6263:0:25,6336&MainContent_6263=6464:0:25,6337&List_

6212=6218:0:25,7198:1:0:0:::0:0

"I vår individualistiske tid gjelder det dessverre ofte å rope høyest, og å prate mest for å bli lagt merke til. Slik oppfyller de høysensitive ikke samfunnets forventninger, og de blir sjeldnere forstått i oppveksten. Dessverre ender det ofte med liten selvtillit og verst av alt – med nevroser i voksen alder."

Dette skriver Olav Munch Jensen i en meget tankevekkende kronikk i Bygdanytt.

http://www.bygdanytt.no/meining/Lite-verdsatt-folsomhet-79158.html

Norsk skole har i dag stort fokus på muntlige fremføringer. Barna måles i mange fag på at de behersker å stå på en scene og klarer å by seg frem. For noen barn er dette det de gruer seg aller mest til. Å rekke opp hånden og snakke høyt i klassen er krevende nok i seg selv, men når de i tillegg skal stå foran klassen og presentere teori der de måles på hvor frie de er i fremførelsen, øker prestasjonsangsten til nye høyder.

Det ligger ikke i sensitive barns natur å by seg frem på denne måten, så hvorfor skal de tvinges inn på de ekstrovertes arena? Hvorfor skal disse kloke og reflekterte barna først bli ordentlig verdsatt når de behersker å stå på en scene og selge seg selv?

For er det ikke dette skolen legger opp til? Utdanningsdepartementet har lagt føringer på at muntlighet skal vektlegges i flere og flere fag. Dermed måles barna på om de behersker dette. De barna som ikke behersker det utsettes for mildt press fordi alle skal gjennom det samme. I samtale med lærere hører jeg hvordan de har en klokketro på at ved å presse vil man få resultater. At det er sunt for barna å tøye grensene sine og våge å prøve det som i utgangspunktet er skummelt og vanskelig.

For en god del barn stemmer dette. Gjennom press trygges de og tør mer og mer. Men det krever klokskap og stor grad av følsomhet fra lærerens side for å sense og forstå hvilke barn som orker å stå i dette og hvilke barn som ikke orker det. De barna som ikke orker dette og som opplever det ekstroverte presset så ubehagelig at de til slutt holder seg borte fra skolen blir taperne.

Utdanningsdepartementet bør gå igjennom retningslinjene sine og endre disse. Det bør i mye større grad enn i dag være valgfritt om man ønsker å vise sine kunnskaper gjennom skriftlig innlevering eller muntlig fremføring. Bare på denne måten kan man gi alle barna en trygg skolehverdag med følelse av mestring.

Jeg vil påstå at man gjennom en slik endring i skolen vil se en nedgang i antall barn som sliter med psykisk helse på grunn av dårlig selvbilde og manglende mestringsfølelse.

Gå til innlegget

Kommer Jesus snart tilbake?

Publisert nesten 8 år siden

Det er noen tegn som har fått meg til å begynne å undre meg over og tenke på om tiden for Jesu gjenkomst nærmer seg. Jeg har lyst til å dele dette med de som vil høre.

Jeg holder for tiden på å lese boka til Jostein Andreassen "Likkledet i Torino".

https://www.tanum.no/_livssyn/religion/likkledet-i-torino-jostein-andreassen-9788253146348?gclid=COL6ppXRr7sCFUcV3godbxoAIQ

 

Den forskningen som er gjort på dette kledet er imponerende. Desto mer tankevekkende er det at forskerne ikke har klart å løse mysteriet i forhold til å kunne forklare hvordan avtrykket har blitt til på kledet.

Det er stor grunn til å tro at dette likkledet var det kledet Jesus ble svøpt i etter sin død og som han forsvant ut av da han oppstod. Det er sannsynlig at avtrykket oppstod som en konsekvens av oppstandelen. Forskerne kan ikke trekke den konklusjonen, men vi som tror kan gjøre det ut i fra de sterke bevisene som forskningen har åpenbart.

Det andre tegnet er en sterk profeti som taler rett inn i vår tid. Den ble ikke fremført av en  vellykket, høylydt mann på en scene. Den ble gitt av en gammel dame i det stille på begynnelsen av 60-tallet.

Vi har en måte å teste profetier på om de er sanne, og det er å se om de går i oppfyllelse. I denne profetien har snart alt den gamle damen så, skjedd. Det gjenstår noen få ting. En av dem handler om at Jesus kommer tilbake snart.

Det ligger mange linker om denne profetien ute på nett, den er også nevnt i Immanuel Minos siste bok "Det har ringt for tredje gang."

Her er profetien gjengitt i tekst:  http://www.benorge.no/index.php?project=4&mod=main_content&com=content&co_id=1254

En tredje ting jeg ønsker å nevne handler om en nær venn som døde. Denne vennen hadde gjennom mange år gått fra å være en sterk kristen til å bli lunken. Mot slutten hadde hun et nytt sterkt møte med Gud og hennes første kjærlighet ble vekket til live igjen. Samme natt dette skjedde hadde hun et skremmende syn av en mørk, rasende, truende og ond skikkelse som ville inn i huset. Hun ble livredd og løp opp i stuen der hun satt sammenkrøpet til neste morgen. Neste dag fikk hun en tekstmelding fra en venninne som fortalte at Gud hadde vekket henne midt på natten og sagt at hun måtte be for venninnen. Hun ba "Vik i Jesu navn". Da de snakket sammen viste det seg at i det øyeblikket min venn ble vekket av det skremmede synet ble veninnen vekket og begynte å be.

Det ble med dette ene angrepet og min venn fikk senere sovne inn i trygg forvissning om at Gud var der og tok i mot henne.

Det er flere andre tegn som også kan nevnes, slik som klimaendringene og en økende kristendomsforfølgelse i andre deler av verden. Begge deler nevnes i Bibelen som tegn rett før Jesus skal komme igjen.

Er det slik at Gud nå sender oss tegn som maner til alvor? Tegn som utfordrer oss på om våre lamper er fylt med olje? Kan vi med forventning løfte blikket og hilse Jesus velkommen hvis han kommer nå?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere