Tania Randby Garthus

Alder: 61
  RSS

Om Tania

Utdannet sykepleier, diakon og politi. Mastergrad i verdibasert ledelse. Er samfunnsengasjert, glad i folk, verdibevissthet, etikk, mangfold, raushet, nåde og kritisk refleksjon.

Følgere

Mangelfull registrering av tvang

Publisert rundt 7 år siden

I 2008 ble vi kjent med Hege Orefellen og hennes sterke historie om tvangsinnleggelse i psykiatrien. Den gangen ble den mangelfulle registreringen av tvangsbruk trukket frem. 6 år senere har ingenting skjedd.

Historien til Hege Orefellen kan du se her:

http://tv.nrk.no/serie/brennpunkt/OAUA11002008/28-10-2008

eller lese om her:

http://www.nrk.no/fordypning/psykiatri-tvang-kalles-frivillig-1.6282499

Hun ble tvangsinnlagt av en lege, men vedtaket ble opphevet. Hege Orefellen gikk til rettsak for ulovlig bruk av tvang og vant i retten.

Stor er min forundring når jeg leser tallene fra Tvangsforskning som viser at det fortsatt er mangefull registrering av såkalte TUD vedtak.

http://www.tvangsforskning.no/noekkeltall_tvang/cms/83

TUD-vedtak er når pasienter blir tvangsinnlagt av en lege men der vedtaket om tvang blir opphevet av en psykiater innen de første 24 timene etter innleggelsen.

Når disse tallene mangler er det vanskelig å finne ut hvor mange som er lagt inn på feil grunnlag slik som Hege Orefellen opplevde. Dermed reduseres også muligheten til avdekke feil bruk av tvang i helsevesenet.

Her bør det snarest komme på plass et regelverk som pålegger helseperonell rapporteringsplikt når det fattes vedtak om tvang, uansett om tvangen opprettholdes eller ikke.

Hvorfor har ikke Helse og omsorgsdepartementet tatt tak i dette?

Gå til innlegget

"Frå 2010 til 2013 har bruken av piller mot depresjon blant unge jenter mellom 15 og 19 år auka med 33,8 prosent, viser tal frå Reseptregisteret." Har barnas skolehverdag noe av skylden?

http://www.avisa-hordaland.no/nyhende/npk/unge-jenter-tek-piller-mot-depresjon-som-aldri-foer

Det er på høy tid at noen undersøker hva barnas skolehverdag gjør med barna våre.

Det er et eskalerende kunnskaps- og prestasjonspress i skolen. I dag skal barn lære om temaer i barneskolen som vi som er voksne i dag ikke lærte om før i videregående.

Fordi kunnskapen øker og tilgangen på forskning nærmest eksploderer skjer det en tilsvarende økning i kunnskapmengde i barnas lærebøker. Men har barna forutsetning for å forstå og ta til seg all denne kunnskapen?

Hva skjer med et barn som dag ut og dag inn må lese seg opp på informasjon som det ikke forstår meningen med? Det eneste barnet skjønner er at det blir veid og målt opp mot denne enorme informasjonsformidlingen og at det kommer til kort når det ikke orker å ta det til seg.

For å synliggjøre har jeg sammenlignet min egen skolegang med mine barns: Når jeg lærte engelsk på skolen fikk vi inn basiskunnskapen. I dag må barn lære om seilskip eller litterære tekster når de leser engelsk. Når jeg hadde musikk på skolen lærte vi noter. I dag må barna kunne alle jazzsjangerne for å få en god karakter i musikk. Da jeg hadde gym og heimkunnskap på skolen var den praktisk rettet, i dag må barna lese seg opp på teori også i disse fagene.

En lærer jeg snakket med fortalte at de hadde oppdaget at krav de stilte til elevene i ungdomsskolen var strengere enn i videregående. Mitt innrykk er at en god del lærere ser barna og forstår hvor skoen trykker, men at de er bundet av de krav som kommer fra  Kunnskapsdepartementet.

Kanskje det er på tide å ta inn over seg Maria Montessoris pedagogikk igjen. (Det ligger noen flotte program om henne på NRK.no for tiden.) For det viktigste er vel at barna våre skal lære at det er gøy å lære, fordi læring varer livet ut. I dag er det dessverre alt for mange barn som mister læringslysten allerede i barne og ungdomsskolen. Noen utvikler også depresjon.

Man hører at foreldre har et ansvar i å formidle at skole er viktig. Som foreldre oppleves det derfor krevende å skulle dempe det prestasjons- og kunnskapspresset som barna møter i skolen. Det er helt nødvendig å dempe det for å gi barna en bedre hverdag.

Skal det være sånn?

Gå til innlegget

Derfor støtter jeg homoparaden

Publisert over 7 år siden

Det er mange sterke fordommer blant kristne mot homoparaden som hvert år fyller Oslos gater. I år var også politiet godt representert i toget, noe som vekker reaksjoner blant enkelte.

Jeg har også hatt fordommer mot denne paraden fordi medias vinkling og fokus har handlet om halvnakne menn og kvinner med mye fokus på sex.

Men denne paraden handler om noe mye mer og viktigere enn det. Den handler om at alle mennesker har en rett til å få lov til å være stolte av og vise hvem de er. Den handler om å reise seg opp mot diskriminering og undertrykking. Den handler om å rope et rungende ja til et samfunn sm tillater og anerkjenner mangfold.

Inkludering og raushet i møte med dem som ikke representerer majoriteten er livsviktig i et samfunn som skal være godt for alle mennesker.

Som kristen kan jeg være uenig i de valg som går på tvers av mine egne overbevisninger, men jeg kan støtte de andres rett til å stå opp for seg selv, sine meninger og sitt liv

Den samme retten har vi som bekjenner oss til den klassiske kristne troen, også vi er en minoritet i dagens samfunn.

Vi er også avhengige av majoritetens raushet og velvilje i møte med vår annerledeshet, derfor burde vi være de første til å unne andre det samme.

Derfor er det også flott at politiet er sterkt til stede i toget og markerer at de er til for alle landets borgere.

Hvis jeg blir med i homoparaden er det ikke fordi jeg ikke lenger tror på Bibelens ekteskapsforståelse. Det er fordi jeg anerkjenner andre menneskers rett til å mene noe annet enn meg uten å bli utstøtt eller diskriminert for det.

Gå til innlegget

Når kristne LHBTere kommer på banen

Publisert over 7 år siden

I Sverige har media brukt skjulte mikrofoner for å avsløre prester i Den svenske kirke som har respondert positivt på forespørsel fra personer som har bedt om forbønn for sin homofile orientering.

Det er to innlegg som har gjort inntrykk i denne saken. Begge innleggene kommer fra kristne LHBT ere (lesbiske, homofile, bifile og transpersoner) som støtter den klassiske kristne samlivsetikken.

http://www.varldenidag.se/nyhet/2014/05/30/Kristna-hbtq-personer-reagerar-pa-Bogbotarna/

Nasrin Sjögren skriver blant annet:

"Först och främst lyser ett obehagligt förakt igenom i programmet rörande de av oss kristna HBTQ-människor som har eller kommer att söka hjälp, stöd och förbön i vår strävan att leva ett liv i enlighet med klassisk kristen tro. Söker jag själavård för en sådan sak, vill jag bli mött med respekt och inte bli klappad på huvudet av en ängsligt flummig präst som är mer mån om att bli omtyckt av RFSL och den politiska tidsandan än av att möta mig och mina frågor utifrån vår gemensamma kristna tro."

Se: http://www.svt.se/opinion/ynkligt-nar-svenska-kyrkan-sviker-sina-praster

Erik Johansson skriver blant annet:

"Det andra du väljer att bortse från är att vi är ganska många som betecknar oss som i huvudsak homosexuella, men som väljer ett liv i celibat, utifrån hur Gud har skapat människan och Guds ords beskrivning av äktenskapet.

Vi tror att äktenskapet är heligt och har instiftats av Gud för att uttrycka mänsklighetens fullhet och för att vara den relation där det i bästa fall finns möjlighet för barn att bli till och växa upp. Vi är mycket väl medvetna om att detta inte är den gängse uppfattningen i vårt samhälle idag."

Se: http://www.svt.se/opinion/ocksa-vi-har-ratt-till-en-respektfull-sjalavard

I Den norske kirke går debatten på om man kan ha forbønnslignenede ritualer for homofile par, i den svenske kirken har man kommet et stykke lenger på veien. Der vil man forby at prester skal kunne be for homofile som selv ønsker forbønn for sin seksuelle orientering.

Kirken beveger seg fra den ene overbevisningen til den andre, og den "sannheten" som til enhver tid er rådende blir førende for hva det er lov til å tenke og tro.

De fleste kirkesamfunn i verden velger fortsatt å holde fast ved Bibelens ord som et overordnet prinsipp, men det er god grunn til å spørre om den lutherske (stats) kirke er i ferd med å ta et endelig farvel til den grunnsteinen som fortsatt bærer kirken. 

Gå til innlegget

Når det utenkelige blir normalt

Publisert over 7 år siden

Mennesker har en evne til å venne seg til ting. Psykologien har vist at vanskelige valg er vanskeligst den første gangen, men etter hvert sløves den etiske motstanden og vi tilpasser oss det som før var utenkelig.

Det er et typisk trekk ved menneskeheten at det som er etisk problematisk men som ikke lenger er forbudt ved lov, etter hvert blir unnskyldt, forsvart og også fremstilt som noe man kan være stolte av.

Emily Letts fra USA er et eksempel. Hun sier: « Jeg ville gjøre det kvinner er mest redd for. Jeg ville vise at det ikke er farlig, og at det finnes en positiv historie om abort. Min historie.»

http://www.dagbladet.no/2014/05/08/nyheter/dbtv/abort/emily_letts/cherry_hill_womens_center/33172442/

Nord i India er det vanlig praksis å kvele nyfødte døtre. I Norge vil det være utenkelig for en kvinne å stå og fortelle med et smil om munnen at hun har drept sitt eget barn. I India er det ikke utenkelig. ( Se slutten av videoen.)

http://www.itsagirlmovie.com/

I Norge er det foreløpig utenkelig å lovfeste retten til selvmord, i Nederland og Belgia er dette normal praksis.

Hva skjer når eldrebølgen feier inn over Europa. Hvordan løses problemet?

Før kristendommen kom til Norge ble barn og gamle forlatt for å dø. Det var tenkelig og helt normalt den gangen. Det er grunn til å spørre om vi nå ser konturene av at det utenkelige igjen blir det normale.

Hvilke etiske standarder mennesker skal styre etter skifter med vinden når menneskene er overlatt til sin egen dømmekraft. Noen hevder at vi bare kan bevege oss fremover og begrepet "Vi er da tross alt i 2014" brukes som argument for at mennesket først nå er på sitt aller beste.

Kunnskapen har økt, men hvilken verdi har kunnskap når nestekjærlighet og klokskap etterlates på veien?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere