Tania Randby Garthus

Alder: 60
  RSS

Om Tania

Utdannet sykepleier, diakon og politi. Mastergrad i verdibasert ledelse. Er samfunnsengasjert, glad i folk, verdibevissthet, etikk, mangfold, raushet, nåde og kritisk refleksjon.

Følgere

Hvordan måle den gode lærer?

Publisert nesten 6 år siden

Høyre ønsker nå å belønne den gode lærer med bedre lønn, noe Utdanningsforbundet er sterkt i mot. Jeg forstår godt hvorfor dette er en dårlig ide.

Nok en gang styres våre politikere av en klokketro på den markedsøkonomiske verditenkningen der alt kan telles og måles.

Noen spørsmål trenger seg på. For det første må man stille spørsmålet om man vil få en bedre skole ved å skjerpe konkuransen blant lærerne?  Verdier som samhold, samarbeid og viktigheten av å gjøre hverandre gode, skal erstattes med individuelt konkuranseinstinkt der læreren først og fremst er opptatt av seg selv og sine egne, eksklusive elever.

Det andre spørsmålet man må stille seg er hvordan klarer man å måle en god lærer?

Er det den læreren elevene liker best, eller er det den læreren som strekker seg lang ut over arbeidstiden for å hjelpe elevene, eller er det kanskje den læreren rektor liker best?

Jeg har stor forståelse for at varer kan telles og måles. Men tanken om at mennesker kan måles deler jeg ikke. Denne urokkelige troen på at alt kan måles er feilslått.

For mennesker kan ikke måles uten bruk av godt skjønn. Og hvordan kan man sette kriteriene for det gode skjønn? Et skjønn som må ta inn over seg hensynet til både individet, situasjonen og konteksten?

Hvordan sette opp et målebarometer som tar inn over seg alle de faktorene som har betydning for læreprosessen?

  • lærerens personlighet (skal alle lærere være like?)
  • fagets kompleksitet (skal det være slutt på faglig variasjon?)
  • elevenes forskjellige personligheter og utfordringer (skal vi tilbake til spesialklasser?)
  • rammefaktorene (liten eller stor klasse, antall hjelpelærere, utstyr...)
  • ledelse og styring på skolen (god eller dårlig eller midt på..)

Det er skivebom nok en gang å tro at NPM er løsningen på skolens utfordringer. Politikere bør ta seg en tur inn i et klasserom og erfare med hele seg den kompleksiteten det virkelige livet med mennesker innebærer. Hvis de er villige til dette vil de raskt oppdage at måling og telling bør kastes på båten og erstattes av gode verdier.

Verdier som i dag er godt integrert i norsk skole, men som er i ferd med å kveles under NPM åket.

Anbefaler alle våre politikere å ta en titt på finsk skole, en skole fri for NPM verdier:

https://bbolstad.wordpress.com/2015/02/05/det-ingen-forteller-om-finsk-skole/

Gå til innlegget

Når mennesker møter hverandre med forakt

Publisert rundt 6 år siden

Fredag kveld der Skavlan hadde invitert inn Jimmie Åkesson som gjest har ført til en rekke reaksjoner fra alle som var vitne til det som skjedde. Den ene siden hyller Skavlan for hans journalistikk, den andre siden fordømmer ham for det samme.

Vi registrerer nå i kommentarfeltene den nytelsen deler av venstresiden åpenbart opplever når noen av deres verste politiske fiender angripes. Vi registrerer også forakten som blir Skavlan til del fordi han har mobbet Åkesson.

Det er ikke alltid lett å skille sak og person, men er det ikke nettopp evnen til å klare dette som gjør en journalist profesjonell og god? Når man blander person og sak slik Skvalan klarte med glans på fredag blir vi vitne til noe som gir en dårlig magefølelse.

Selv om jeg tar sterk avstand fra SD sin politikk fikk jeg sympati med Åkesson der han sliten og sykemeldt ble grillet av Skavlan. Selv behandling og medisinbruk syntes Skavlan det var på sin plass å få synliggjort for folket. Skavlan viste her at han forakter mennesket Åkesson og at han først og fremst var ute etter å ta ham som person. Han var ikke interessert i å diskutere sak, det viste alle hans avbrytelser tydelig. Hver gang gjesten forsøkte å forklare seg ble han avbrutt. Klassisk hersketeknikk ble benyttet av programlederen for å fremme egne fordomsfulle synspunkter. Åkesson måtte også svare for gamle saker som ligger langt tilbake i tid og som det er tatt et oppgjør med.

Dette var ikke spesielt hyggelig å være vitne til og jeg blir igjen minnet om deler av venstresidens evne til å praktisere forakt og hat i møte med sine meningsmotstandere. Jeg liker det dårlig. Som kristen har jeg lært at jeg skal elske mine fiender. Det betyr ikke at jeg skal unnskylde eller bortforklare onde ting de mener eller gjør. Men å møte mennesker på en foraktfull måte fører ikke til noe annet enn skyttergraver og hat. Vi kommer ikke videre. Vi skaper ingen bevegelse.

I et demokrati må vi lære oss å leve med uenighet. Skavland har nå sannsynligvis bidratt til at SD får flere på sitt lag i forakt for en venstreside som fremstår som verdens frelsere med rett til å tråkke andre meningsmotstandere ned. Man oppnår dermed det stikk motsatte av hva man ønsker.

Det er på høy tid at vi alle besinner oss og retter vår aggresjon mot sak og ikke person. For den som er sårbar og blir tråkket på av overmakten er den som høster sympati, og det gjelder uansett hvilken leir man måtte befinne seg i.

Hvis venstresiden er interessert i å demme opp for fremmedfrykt og innvandringsfiendtlighet må de begynne å diskutere sak med saklige argumenter, og slutte å fremstå som arrogante småkonger med rett til å mobbe andre. For det er først når vi evner å sette oss i den andres sko at vi kan begynne å forstå hverandre, og det er først når vi begynner å forstå hverandre at vi kan begynne å påvirke hverandre.

 

 

Gå til innlegget

Vesten krenker og islamistene dreper

Publisert over 6 år siden

Når mangelfull kulturforståelse fremmer hat er det på tide å stoppe opp og tenke seg om. Når man ikke evner å sette seg inn i andre menneskers følelser kan ting gå alvorlig galt.

I Frankrike har 12 mennesker måttet bøte med livet fordi tre menn har hatt behov for å hevne seg. De har hevnet seg hardt og brutalt med maskinpistoler. Ondskapen har vist sitt ansikt.

Vesten reiser seg resolutt og viser sitt ansikt. Det oppfordres nå til å gjøre mer av det som vekket hevntankene hos terroristene. La oss krenke troen deres enda mer ropes det. La oss tegne flere hatefulle tegninger som tråkker på den personen de setter høyest. La oss vise vår forakt enda mer og gni den inn i ansiktene deres med flere kvalmende og krenkende karikaturer.

Hevn avler hevn har jeg lært. Karikaturer skal nå krige mot islamister. Karikaturer som bare vil nøre opp under mer hevn og flere drap.

For hva er det Vesten ikke forstår? Vi lever i vår egen logikk om hva som er rettferdig og urettferdig. Vi er vant til en kultur som fortsatt bærer preg av en religion der hovedtesen er at du skal vende det andre kinnet til. Tilgivelse og forsoning har blitt preket i landets kirker i 2000 år. «Du skal ikke drepe» har vært og er et av budene i den vestlige kultur.

I andre kulturer er det andre logikker. I noen kulturer er ære viktig. Det å «miste ansikt» er det verste som kan skje. Det er en plikt å gjenopprette æren gjennom hevn. På denne måten kan man igjen ikle seg sitt ansikt og sin verdighet igjen. At rettferdighet innebærer å kunne ta liv for å gjenopprette ære har vært og er et av budene i disse kulturene.

Så vesten myrder æren gjennom tegninger og islamister prøver å gjenopprette æren ved å myrde de som krenker dem, og den blodige runddansen er i gang. Hva skal til for å stanse denne ubeskrivelige meningsløse sløsingen med humanitet?

På Facebook og andre steder spres det nå tegninger som krenker muslimenes profet på det groveste. Rettferdiggjøring av egen mildere ondskap skal nå trykke alle troende muslimer ettertrykkelig ned i søla, for det er ikke bare islamister som lar seg såre av dette. Et konstruert, stygt og falskt tankebilde kan illustrere hva jeg mener: Hva om noen som foraktet vår kultur hadde laget en karikatur av kongen vår, en tegning der han naken, i kongekappe står skrevende, med kjønnsorganene fremme, med kronen på hodet og et maskingevær i hendene, med munningen pekende mot en livredd ungdom og med teksten «barnemorder» skrevet over brystet? Hvilke følelser hadde dette vekket i det norske folk? 

Jeg stiller meg spørsmålet om Vestens manglende evne til å forstå - at noe kan holdes så hellig for andre mennesker at det river i hjertene når andre tråkker på det - fører til det stikk motsatte av det man ønsker å oppnå.

Jeg er skremt over tanken på at de som marsjerer taktfast i Europa i disse dager vil kunne ta frem skarpere våpen enn karikaturer og ord, og at ikke bare islamister men alle muslimer rammes.

Vi har gode verdier i vår kultur som vi ikke skal endre på av hensyn til andre kulturers verdier, men nå håper jeg at Vesten besinner seg. Det er ikke alt som er greit, selv ikke i ytringsfrihetens navn.

Gå til innlegget

Når ubehaget gjør oss inhumane

Publisert over 6 år siden

Arendal er første by ut når det gjelder å forby tigging. Min utfordring til politikerne i Arendal er at de nå har en human ryddejobb foran seg, for det er aldri for sent å snu inhuman politikk.

Les og se saken her: http://www.nrk.no/sorlandet/arendals-siste-tigger-1.12032046

Det er et stort tankekors at talspersoner innen politikk og politi mener at den eneste måten å rydde opp i forhold til kriminelle og agressive tiggere er å kriminalisere alle tiggere.

Forskning har vist at det ikke er overrepresentasjon av kriminalitet blant utenlandske tiggere, så denne argumentasjonen holder ikke. De fleste tiggere er fattige mennesker som ikke får jobb i hjemlandet og som kommer i håp om å kunne brødfø sine familier.  

Forskningsrapporten kan leses her:

http://www.nova.no/asset/5541/1/5541_1.pdf

Politiet har flere steder hatt en dialog og håndheving opp mot agressive tiggere slik at disse nå har satt seg ned eller står i ro uten å plage forbipasserende på en aktiv måte. Dette viser at også dette problemet fint kan håndteres ved hjelp av dagens politilov § 7 som sier at politiet kan gripe inn ved forstyrrelse av den offentlige ro og orden.

På hvilket grunnlag forbys da tigging? Hva handler dette egentlig om? Hvorfor er det nødvendig å gå til det drastiske skritt å kriminalisere mennesker som sitter i ro med en utstrakt hånd? Hvorfor skal det å be om hjelp gjøres til en kriminell handling?

I Florida i USA har resultatet av forbud mot tigging nå ført til at de som velger å hjelpe mennesker i nød også kriminaliseres. Arnold ble arrestert fordi han gav mat til hjemløse. Myndighetene i Florida mener at hjemløse må benytte seg av statens tilbud og ikke får ta i mot hjelp på annen måte. Dermed blir det heller ikke lov til å gi dem mat i det offentlige rom. Myndighetene velger å se bort fra at ikke alle kan tvinges inn i de strukturer staten mener er de korrekte.

http://www.vg.no/nyheter/utenriks/arnold-90-arrestert-for-aa-gi-mat-til-hjemloese/a/23330332/

Det er skrevet mye om ubehaget vi kjenner på når vi må passere mennesker som sitter der med koppen sin. Vi som er rike liker ikke å bli minnet på at andre ikke har det like godt som oss. Jeg tror det er dette ubehaget vi først og fremst søker å gjøre noe med. Hvis vi får ryddet disse menneskene bort fra gatene våre og inn i rom der de ikke lenger sees slipper vi å kjenne på ubehaget ved fattigdom og nød og vår egen utilstrekkelighet i møte med den.

I stedet for å ta tak i det egentlige problemet velger vi å kriminalisere humanitet.

Dermed blir vi selv inhumane i våre handlingsvalg. Vi demoniserer den fattige og rettferdiggjør oss selv gjennom usaklig argumentasjon.

Gå til innlegget

Det er med forundring jeg leser innlegget til en kvinne som har valgt å ta livet av sitt 4 måneder gamle foster med Downs syndrom. Gjennom innlegget søker hun forståelse og respekt for det valget hun har tatt.

Bekkelund skriver blant annet:

"Tanken på «belastningen» det ville gi meg selv, barnefar og barna mine førte til panikk. Jeg kunne ha vært beredt på å ta meg av barnet i barneårene, men ikke hele resten av mitt liv. Tanken om «hele livet» rev og slet i meg, samtidig som smerten om å ta bort mitt lille barn som hadde vært i min mage i 4 måneder var ubeskrivelig grusomt. Jeg snakket med henne. Kjente bevegelse. Hun og jeg hadde oppnådd kontakt, jeg elsket henne og gledet meg enormt til den dagen hun skulle komme."

http://www.dagbladet.no/2014/11/01/kultur/meninger/kronikk/downs_syndrom/abort/36000496/

Bekkelund argumenterer med alle bekymringene og belastningen for alle de involverte og det var disse bekymringstankene som ble utslaget for at hun valgte å avslutte datterens liv. En datter hun allerede elsket i følge henne selv.

Jeg betviler ikke at dette har vært et smertefullt og vanskelig valg for henne, men jeg stiller spørsmål ved måten hun argumenterer for sine valg.

For hva betyr det å elske? Handler ikke kjærlighet om å hegne om de svakeste blant oss? Å lære våre barn om solidaritet og at kjærligheten ikke stiller betingelser til funksjonsevne eller i hvilken grad du blir en belastning for dine omgivelser. Handler ikke sann kjærlighet om at man mobiliserer og bretter opp ermene og tar den kampen som må til for den man elsker?

Å skyve barnets beste foran seg som et argument for å ta barnets liv er ikke det å trekke et slør over hva dette virkelig handler om?  At man selv ikke orker å forholde seg til den belastningen man mener dette barnet representerer? At man ikke elsker betingelsesløst, at man ikke klarer å elske nok?

Vi lever i en tid der vi har drømmer om et friksjonsfritt liv og det kan synes som om det er den betingede kjærligheten som styrer våre følelser og våre valg. Jeg tror at man da går glipp av nettopp det som gir livet en dypere mening. Det er når mennesket må strekke seg utover sin egen komforsone fordi man elsker, det er nettopp da man vokser som menneske og har mulighet til å få en dypere innsikt i hva livet og sann kjærlighet er.

Nettopp derfor blir det også så problematisk hvis slike historier setter agendaen for hvordan vi bør tenke og leve. At helsevesenet allerede langt på vei heier frem den betingede kjærligheten er trist og legger et utilbørlig press på alle dem som ønsker å bære frem sine barn i sann kjærlighet, koste hva det koste vil.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere