Anders Tronstad

Alder: 44
  RSS

Om Anders

Sterkt inspirert av den danske mystiker Martinus. Anser meg som kristen, men dog ikke i tradisjonell forstand.

Følgere

Spiritual Evolution

Publisert over 11 år siden

I died as mineral and became a plant,
I died as plant and rose to animal,
I died as animal and I was man.
Why should I fear?
When was I less by dying?
Yet once more I shall die as man,
To soar with angels blest;
But even from angelhood I must pass on ...

Written by the islamic mystic Hazrat Jalal-ud-Deen Rumi.


The plant has yet not reached as far as the animal in development. It is unable to form detailed images or sense to a greater extent on the physical plane. It can not smell, see, hear or taste, but it can register on a small scale the comforts and the discomforts of the outside physical world. Its life is mainly an inner life. Its a refugee from the divine kingdom of light.

On the stage of development where we find the flesh eating plant who's capable of grabbing and eating bugs, the plant has come further in its development and abilities as a result of millions of years bombardment of the senses from the ouside world of elements. It has been burned, cut, trampled on and blown in the wind. It is not in vain that the beautiful green grass blows in the wind, even if you think the wind has no higher purpose. Because in this way it is being awakened to a life in the physical world.

Gå til innlegget

Kristus - ikke bare en person

Publisert over 11 år siden

Jeg så et interessant program på TV som handlet om hva religiøse mennesker tenker om det å stå overfor muligheten for oppdagelse av liv på andre planeter. Dette var i lys av nylige vitenskapelige oppdagelser som sannsynliggjør liv på planeter som f. eks. Mars. En biskop og en representant for islamsk råd i Norge ble intervjuet i forbindelse med dette.

Det var fint å se at representantene hadde gjort seg reflekterte tanker om dette, og det virket som de med dette var blitt tvunget til å se ting i større perspektiv enn hva de hadde gjort tidligere, og som de begge poengterte; "uten at troen var blitt påvirket".

Jeg vil nok i en viss grad være uenig i det at troen står upåvirket. Selvfølgelig vil kjernen i det de tror på være upåvirket, men allikevel er detaljer i deres tro påvirket på en slik måte at de vestlige religionene ikke lenger kan innta et "terrasentrisk" verdensbilde og vil derfor komme til å gjøre endringer i sitt livssyn, også på et dypere plan. Biskopen hadde gjort seg noen filosofiske betraktninger om hvordan; "Gud kommuniserer med livet på andre planeter, når Gud kommuniserer med oss via Jesus, noe som er en sentral oppfattelse i kristendommen."

Her mener jeg at man vil komme til å forlate en "materialistisk" oppfatning av Guddommen(med det mener jeg en Gud som er begrenset til vår planet) til fordel for en mer transcendental oppfatning av Guddommen, altså en Gud som er mindre knyttet til vår jord alene og som ligger hinsides den fysiske verden. Her må man også lære seg å se Kristus som mentalitet, ikke bare en person. En mentalitet som i like stor grad kan manifestere seg på andre planeter like mye som vår.

Denne TV- utsendelsen viser jo at den gamle verden er i ferd med å bli trengt opp i et hjørne, og vil til sist tvinges til å opphøre. Som Martinus selv sa det:  "Der uvitenhet fjernes opphører det onde å eksistere."

Gå til innlegget

I Norge har vi et ordtak som sier at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Et tilsvarende ordtak kan man sikkert også finne i andre deler av verden da jeg vil tro at denne erfaring er av en universell karakter, og som også er avgjørende for forståelsen av det såkaldte ondes rolle i tilværelsen.

Kristendommen som vi kjenner den i dag er i stor grad en avgudsdyrkelse, da den gjerne favoriserer det gode på bekostning av det onde. Noen ateister bruker eksistensen av det såkaldte onde som argument for at Gud ikke eksisterer. Det sies gjerne i disse kretser at gudsbegrepet er en menneskelig oppfinnelse, og man må jo til en viss grad innrømme at disse argumentene også har en viss gyldighet i forhold til det tradisjonelle, men også det selvmotsigende bilde vi har av en vred og straffende Guddom, som samtidig også er allkjærlig. Når man står overfor valget mellom å tro på den guddom som vi kjenner gjennom tradisjonell religiøs terminologi, eller det å ikke tro på noen Gud i det hele tatt, så kan fristelsen for å ikke tro på Gud bli overveldende. Men nå er virkeligheten heldigvis mer nyansert enn som så.

Ateismen eller gudsfornekterfilosofien er heller ikke alene om erkjennelsen om at Gudsbegrepet til dels er en menneskelig oppfinnelse. Dette vil man også finne i noen religiøse tradisjoner hvor det uttrykkes at Gud ikke skapte religion, men menneskene har skapt religion og dermed også et gudsbilde. Og med dette er vi igjen inne på begrepet ”avgudsdyrking”. Dyrkelsen av noe som i noen tilfeller kun er et aspekt av Guddommen og som ikke er selve ”kjernen” eller Gud selv. Avgudsdyrking går i stor grad ut på å dyrke eller fremheve en spesifikk kontrast i verdensaltet som det allermest saliggjørende.

Guds sanne natur er ”allkjærligheten”, et begrep vi jo faktisk kjenner fra

kristendommen. Men begrepet framstår jo som et dogme uten noen videre forklaring for hva allkjærligheten virkelig er og fra hvilket perspektiv den oppstår. Den oppstår i upartiskhetens perspektiv. I det upartiske perspektiv finnes en iboende aksept for alle foreteelser, eller for å si det på en annen måte; en aksept for alle uttrykk for liv hva det så enn skulle være. Bibelen gir oss noen hint om denne aksepten for ”det såkaldte onde” gjennom bibelsitat som: ”ikke en spurv faller til jorden uten ved Guds vilje” eller; ”solen skinner på den onde såvel som den gode og regnet faller på den rettferdige såvel som den urettferdige.” Martinus definerer det onde som: ”det ubehagelige gode.”

Videre definerer Martinus ”all synd” som; ”utløsningen af de overfor livslovens oppfyldelse kontrære foreteelser” (Livets Bog 4, stk. 1188). I dette sitat finner man også et uttrykk for en aksept for alle foreteelser, også de foreteelser som skulle være kontrære i forhold til nestekjærligheten. Med dette omdefinerer han begrepet ”synd” på en slik måte at den indignasjon som skulle eksistere over det onde bortfaller og skammen som assosieres med synden opphører å eksistere.

En av de tingene jeg finner så interessant og fascinerende ved Martinus er at han med relativt enkle omdefineringer gir nye perspektiv på livet. Derfor kan man godt ha en teoretisk forståelse for ”kristusmentaliteten” selv om man ikke selv har kosmisk bevissthet. Det panorama Martinus skisserer frem med sine bøker og sine symboler løfter en opp til et nærmest guddommelig utkikkspunkt.

Jeg mener å ha lest et sted om en som i møte med Martinus sitt forfatterskap hadde uttalt at han ikke visste om det eksisterte en sannhet, men om det skulle eksistere en sannhet måtte Martinus forfatterskap være et uttrykk for denne. Jeg føler det litt på samme måte, men jeg frykter at det panorama jeg kjenner rent teoretisk vil være glemt i en situasjon hvor jeg selv skulle stå overfor tortur og tilintetgjørelsen av mitt eget legeme. I en slik situasjon frykter jeg at mine ben atter vil være solid plantet til landjorden og at min egen uferdige natur står frem i all sin nakenhet.

Selv om man har tenkeevne nok til å kunne forestille seg rent teoretisk at det fra et Guddommelig perspektiv ikke finnes noen plass for indignasjon over det såkaldte onde, så kan man allikevel befinne seg langt fra å kunne oppfylle allkjærligheten rent praktisk sett.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere