Anders Tronstad

Alder: 44
  RSS

Om Anders

Sterkt inspirert av den danske mystiker Martinus. Anser meg som kristen, men dog ikke i tradisjonell forstand.

Følgere

Menneskets iboende potensial

Publisert rundt 11 år siden

Jeg så et nyhetsinnslag om Tom Dewitte, som kunne sykle. Det er vel ingen bragd kunne man jo si. Men han er blind og han orienterer seg ved hjelp av ekkolodd. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne (eller skulle jeg si ører), men jeg måtte der og da innse at menneskehetens potensial virkelig ikke har noen grenser. Mine filleproblemer blir små i forhold til det å skulle være blind. Men alt er relativt. For denne Belgieren var det intet problem. Han kunne med letthet sykle gjennom gatene i sin hjemby, og han ble blind i tolvårs- alderen.

Det er viktig å forsøke å bevare sin positivitet uansett hva som skulle hende. Det er selvfølgelig vanskelig og mye lettere sagt enn gjort, men alle livskriser inneholder muligheter. Da Tom Dewitte ble blind, kan man trygt si at han befant seg i en krise. Tusen spørsmål dukker opp og det er fort gjort å se negativt på livet. Hva skulle han gjøre? Hvordan skulle han takle sitt handikapp?

Når man blir handikappet eller begrenset på noen som helst måte så er det vanlig at man går gjennom forskjellige faser. Man kan gjerne bli bitter og føle at livet ingen mening har, men jo fortere man kommer ut av den fasen jo bedre. For da går man inn i den fasen hvor man aksepterer sin situasjon og det er kun da man kan gjøre noe med sin situasjon.

Tom Dewitte kan man få vite mer om på denne siden:

http://www.tomdewitte.com/indexgb.html

Her er en Amerikansk gutt som også mestrer ekkolodd:

http://www.youtube.com/watch?v=YBv79LKfMt4

Gå til innlegget

FN og bevissthetsvitenskap

Publisert rundt 11 år siden

Er vår bevissthet et produkt av vårt sentralnervesystem? Eller har vår bevissthet en ”utenforliggende” årsak og må dermed ses som en slags radiomottaker? Dette diskuteres av et panel av vitenskapsfolk i FN. Dette er interessant, da det må ses som historisk.

Mange vitenskapsfolk utfordrer i dag den materialistiske oppfatning om at hjernen er vår bevissthets opphav. Med dette utfordrer man også oppfatningen av at livet begrenser seg ved fødsel og død.

Jeg vil anbefale at man lytter til hva disse vitenskapsfolkene har å si:

http://subversivethinking.blogspot.com/2009/05/beyond-mind-body-problem-with-bruce.html

(Jeg hadde egentlig tenkt å poste dette innlegget under "vitenskap" men merkelig nok eksisterer denne valgmuligheten ikke på dette forumet. Så jeg valgte "utenriks".)

Gå til innlegget

Sosialismen og Kristendommen

Publisert rundt 11 år siden

Kommunismen har jo lenge blitt forbundet med ”Gudløshet” og ateisme, og mange har nok av den grunn hatt vanskelig for å se likhetene mellom sosialismen og kristendommen. Kristne befinner seg gjerne på høyresiden i det politiske landskapet, men i apostlenes gjerninger 2:44-45 får vi et innblikk i hvordan de første kristne levde som i et kommunistisk fellesskap:

44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.

Selv har jeg alltid befunnet meg langt på venstre fløy, men jeg har ikke alltid vært enig med den konvensjonelle formen for sosialisme. Det totalitære aspektet har alltid plaget meg, og er en av hovedgrunnene til at jeg heller aldri har vært aktiv i politikken.

I kjølvannet av Stalin, Pol Pot og ikke minst Nord-Korea problematikken, mener mange nå at sosialismen og kommunismen har spilt falitt. Jeg mener at det grunnleggende sosialistiske prinsipp om å dele jordens ressurser noenlunde likt ikke har spilt falitt, men det er diktaturet og den mentale frihetsberøvelsen som har spilt falitt. Den virkelige sosialismen hviler ikke på et politisk vedtak eller væpnet revolusjon, men er et spørsmål om evolusjon. Man kan derfor si at den formen for sosialisme vi har vært vitne til i historien har vært en misforstått sosialisme, hvor makten fikk fokus på bekostning av individets frihet.

Sosialisme er vel et konsept som alltid har eksistert men på vår jord finner vi grunnlaget for sosialismen hos en klok mann som levde for ca. 2000 år siden ved navn Jesus. Hele hans vesen og væremåte var en praktisk demonstrasjon av den sanne ”kommunisme”. Om dette sier den danske mystiker Martinus sier følgende i Livets Bog 4, stk. 1333:

”Jesus af Nazareth, Ophavet til „Det ny Testamente"sKerneideer, er saaledes Verdens største og første „Kommunist". Hans Væsen eller Væremaade udgør Billedet eller Modellen, efter hvilken det jordiske Menneske skal forvandles fra at være „Det falske Forretningsprincip"s Slave til at være „Det ægte Forretningsprincip"s geniale Udøver, der kulminerer i „hellere at give end at tage", og iKraft af hvilken guddommelig Væremaade al Udslettelse af de materielle Værdiers samfundsskadelige Ophobninger til Fordel for en total samfundsmæssig økonomisk Ligevægt imellem alle Stater saavel som imellem Individer vil blive praktiseret.”

I lys av dette så kan man se at det ligger i sosialismens natur at den ikke kan ”gripes” eller tas med makt. Prøver man dette sklir den bare ut av hendene på en som en fisk. Da sosialismen som mentalitet baseres på det ”å heller gi enn å ta” så kan den ikke tas, den må gis. Den fullstendig gjennomførte sosialismen er ikke mulig ved dags dato, den må bli til ved en endring av menneskets natur og er dermed et resultat av naturlig utvikling. Vi får i grunn det samfunn vi ber om og i vår del av verden har vi en slags mellomting mellom kapitalisme og sosialisme. I USA er kapitalismen nærmest i renkultur fremdyrket og hvor forskjellene mellom fattige og rike derfor er enormt store. Vi kan ikke bebreide amerikanerne for dette, det er jo kun uttrykk for USA’s naturlige trinn i utviklingen. Videre sier Martinus også noe om det å fremtvinge en sosialistisk samfunnsform ved diktatur og ”væpnet revolusjon”:

Men naar et „kommunistisk Samfund" saaledes maa gaa tilbage til forhenværende „kapitalistiske" Tilstande, vil det jo afsløre, at man er gaaet for voldsomt til Værks. Man er gaaet stærkere end Udviklingen. „Kapitalismen" var ikke helt udlevet af depaagældende Individer. Og det, der ikke er udlevet, vil hverken et Individ eller et Samfund kunne løbe fra, ligesom man heller ikke ved Hjælp af „Diktatur" kan springe noget Udviklingstrin over. Alt maa udvikles. Vejen til „Kommunisme" er udelukkende „Udvikling", thi „Kommunisme" er ikke et opdigtet eller opfundet „politisk System", den er et „Udviklingstrin", i hvilket „Næstekærligheden", hvilket her vil sige „Fællesskabet", „Kollektiviteten" eller Erkendelsen af Samhørigheden er hellig, er et Bud, er en Livsbetingelse.

Marx mente at det er den samfunnsmessige væremåte som bestemmer vår bevissthet. Men er det ikke egentlig slik at samfunnets karakter bestemmes av vår bevissthet? Den materialistiske kommunisme mente lenge at den virkelig hadde skapt et nytt menneske. I Stalin- tiden i Sovjetunionen forsøkte man til og med å gi denne skapelse en biologisk genetisk motivering. I følge Lysenko kunne ervervede egenskaper nedarves fra en generasjon til den neste. Denne teori tjente som bekreftelse på ”Sovjetmenneskets” suksessrike frembringelser. Men i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps ser vi at russere ikke har blitt mer moralske eller kollektivistiske selv etter 70 år med indoktrinering. Det ”nye mennesket” var fremkaldt av ytre tvang og ”dressur”, og da tvangen forsvandt blomstret kapitalismen og den organiserte kriminaliteten. Menneskets dominerende natur er inntil videre egoistisk – eller kapitalistisk.

I dag har flere kjente gammelkommunister blitt konfrontert med det faktum at de engang støttet opp om despoter og folkemordere som f. eks. Stalin og Pol Pot. Noen går til og med så langt som å si at det ikke er bedre å være kommunist enn det er å være nazist, og på en måte har de et poeng i den forstand at begge ismene har ledet til totalitære regimer.  Men til forsvar for de som har en fortid i de kommunistiske organisasjonene i Norge på 70-tallet vil jeg allikevel påpeke en viktig forskjell, og det er intensjonene. Intensjonene var blandt annet at samfunnsgodene skulle fordeles og å avsløre USA’s internasjonale overgrep i etterkrigstiden. USA har jo spilt rollen som internasjonal bølle, det vet vi jo alle, og det hadde jo venstresiden for så vidt rett i. Det lett å være ”etterpåklok” og å moralisere og si at venstresiden var naiv, og det var de nok også. Men på hvilke områder er man selv naiv? Jeg tror vi alle kan ha godt av å ransake oss selv på det området enten man befinner seg til venstre eller høyre i politikken.

Lærdommen i dette er jo at selv med de beste intensjoner så kan ikke sosialismen tas, men den må gis. Fremtidens kommunisme vil ikke være en slags sirkusforestilling, men en ekte manifestasjon av menneskers felleskap og nestekjærlighet.

Gå til innlegget

Denne artikkelen er ikke ment som et angrep på de prestene det gjelder. Men heller et forsøk på å forstå hvorfor ikke bare ”vanlige” mennesker men også prestene svikter sine medmennesker. Prester er jo også strengt tatt bare vanlige mennesker.

Akkurat som disse prestene er også min evne til nestekjærlighet meget begrenset. Men det skal jo en evne til før man kan manifestere en ønsket virkning på det fysiske plan, så derfor er det ingen plass til indignasjon eller vrede overfor de som er ubetenksomme eller de som ikke har kjærlighet til sin neste. For det er ikke nødvendigvis bare viljen men også evnen det skorter på.

På dette forum har det vært interessant å være vitne til at enkelte kristne nedvurderer etikken og nestekjærligheten og mener det ikke er sentralt for kristendommen. Det er først og fremst troen (og da helst den rette troen) på Jesus, og dermed nåden som er essensielt for frelsen. Dette er for så vidt ikke nytt for meg, men allikevel noe jeg ikke har sett nærmere på før.

Bibelsitatene spriker i alle retninger. For eksempel sier Jesus at han ikke er kommet med fred men med sverd. Da kan man jo lure på om han var krigens talsmann. Dette står i skarp kontrast med utsagn som:  Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd (matteus 26,52).”  Så hva skal vi tro? Er Jesus en fredens mann eller en krigens mann? Det at Jesus er kommet med sverd kan også tolkes i den retning at i kjølvannet av den nye kristne lære vil det oppstå konflikter, og det kan man jo også si har skjedd uten at Jesus på noen måte med sitt utsagn hadde som hensikt å oppfordre til væpnet kamp.

Hvorfor har så Gud skapt konseptet om nestekjærlighet? Hva er poenget, og tror man Gud skaper noe som er overflødig? Tror man nestekjærligheten ikke har en praktisk funksjon? Tror man ikke det er i kraft av nestekjærligheten at et nestekjærlig samfunn eller paradis på jord vil bli skapt? Eller tror man at dette nestekjærlige Guds rike opprettholdes av Gud som enestående entitet alene, og at innbyggerne kun er ”fyllstoff” bestående av en skare viljeløse marionetter, hvis ansvar for skapelsen av et humant samfunnssystem er fritatt, og som kun har den funksjon at de eksisterer?

Blir det ikke klart her at vi må perfeksjoneres før vi kan få et varig innpass i himmelens rike?

http://www.dagbladet.no/2009/07/03/magasinet/forskning/vitenskap/psykologi/7014122/

Gå til innlegget

Gudstro

Publisert over 11 år siden

Ja, jeg tror på Gud. Men da jeg som yngre hadde en forholdsvis ateistisk grunnholdning, har jeg i dag et ganske annet utgangspunkt enn mange andre som bekjenner seg til en religiøs tro. Det var nok ikke på grunn av en ungdommelig opprørstrang, for min ateisme resulterte ikke i noen reaksjoner fra mine foreldres side da disse også var og fortsatt er ateister. Det oppsto større reaksjoner da jeg begynte å bekjenne meg til en slags ”religiøs tro”.

Selv om jeg under ungdomsårene var ateist så stakk det nok ikke særlig dypt. Min såkaldte ateisme var ganske inkonsekvent og handlet mer om å ta avstand til de tradisjonelle religiøse dogmer enn å avvise en guddoms eksistens. Man er jo ikke ateist etter begrepets strengeste forstand når man samtidig innerst inne er åpen for et liv etter døden og dermed eksistensen av et åndelig aspekt.

Da jeg i utgangspunktet ikke følte meg tiltrukket til det tradisjonelle kristne guddomsbilde, så var det helt klart fra begynnelsen av at jeg ikke ville kunne gå en tradisjonell vei på det religiøse området. Jeg måtte gå min egen vei.

Hvordan kom jeg så til å tro på Gud? Til det kan jeg vel si at det er sammensatte årsakssammenhenger. Det er morsomt å observere faktisk hvor opptatt mange ateister er av religion, selv om de samtidig er veldig kritiske til religiøse forestillinger. Det er som om de innerst inne er på leting etter noe, kanskje et eller annet svar på livets mysterium. Med det kan man si vi alle søker etter sannheten så jeg var vel heller ikke et unntak. Jeg var godt nok ateist, men jeg var allikevel opptatt av å finne ut av livets mysterium. Jeg fant omsider ut at i letingen etter livets mysterium, kommer man ikke utenom Gud.

Men, hva er så Gud? Man må huske at Gudsbegrepet i realiteten er veldig abstrakt og de bildene vi har på Guddommen i beste fall kun er tilnærmelser. Enten man tror at Gud er en autoritetsperson et sted oppe i himmelen, eller man opererer med et mer sofistikert og kanskje et mer fullkomment bilde på Guddommen så har de alle det til felles at de kun er symbolske. Man treffer på en måte aldri helt blink om man prøver å forstå Gud med utgangspunkt i en vanlig fysisk begrepsverden. Forståelsen av dette ble for meg en slags forløsning og gjorde at jeg kunne akseptere Gud som en realitet.

Et veldig godt symbol på Gud er vårt tallsystem. Nullet representerer et ”intet” men

allikevel et essensielt ”noe” og symboliserer det vi gjennom mystikertradisjonene kjenner som den umanifesterte Guddom. Tallene fra 1 til 9 symboliserer det vi kjenner som den manifesterte guddom (eller vår fysiske verden). Den fullfører et syklus før det igjen er tilbake til start på 11. Tallene danser rundt nullet, som er begivenhetenes sentrum.  Vårt tallsystems sentrum er nullet på samme måte som vår fysiske verdens sentrum er Gud eller ”den umanifesterte guddom.”

Det morsomme med dette bilde på Guddommen er at ateistene på en måte har rett i at Gud ikke eksisterer, i hvert fall i fysisk henseende. Men selvfølgelig, hvordan kan man argumentere for at noe som ”ikke eksisterer” allikevel eksisterer? Dette kan jo høres ut som verdens største selvmotsigelse. Til det kan man jo kun konstatere at den fysiske verdens tilsynelatende ”soliditet” er illusorisk. En slags kamuflert tomhet. Med dette blir den fysiske verden kun et aspekt ved guddommen. Gud er tomhet og den fysiske verden er et aspekt ved den samme tomhet.


En annen viktig årsak til min tro på at livet innehar et åndelig aspekt er fordi jeg i all ydmykhet enda ikke vet det endelige svaret på mysteriet vi kaller livet. Men jeg må understreke at jeg har vært nødsaget til å tro på en skapende kraft da alle kjennsgjerninger og logikk peker i retning av en skapende kraft. Gjennom vitenskapen er vi vitne til at vår egen klode har utviklet seg fra å være en glødende lavaklump til dagens potensielle paradis, med høyt utviklede livsformer. Og så konkluderer man at det hele har skjedd uten en plan. Hvor er logikken? Det er jo så åpenbart og klart for dagen, men allikevel går intelligente mennesker til daglig rundt med skylapper.

Man kan kalle denne kraft ”Gud”, ”Allah”, ”Brahma”, ”Jehova” eller ”Det Flyvende Spaghettimonster”. De er alle i beste fall kun tilnærmelser av noe ganske abstrakt, noe som ikke umiddelbart er så lett å få øye på. Fordi den er i senter av bevegelsene, i senter av kontrastenes verden. Den er derfor hinsides både den fysiske og åndelige verden. Den har ingen kontrast. Man kan ikke si om den at den er svart eller hvit, stor eller liten, snill eller slem. Dette ”noe” er alle levende veseners evige opplevende ”jeg”.

Men hvis Gud er kontrastløs, blir det ikke da en selvmotsigelse å påstå at Gud er god, når det gode som tidligere nevnt kun er en kontrast og dermed bare en del av helheten? Det kommer, som med alt annet, an på hvordan man ser ting. Jeg vil påstå at livet, med sine behageligheter og ubehageligheter og når alt kommer til alt, fortsatt er et gode. Derfor kan man godt si at selv om Gud er opphav til både det såkaldte gode og det såkaldte onde så er summen av det hele et ”pluss”, eller noe positivt.

Bevissthetens mysterium og livets evighet


En annen side ved denne tilsynelatende selvmotsigelsen er den filosofiske som ønsker å finne ut av hva det er som opplever livet. Er det vår hjerne som opplever livet eller er det noe hinsides den fysiske verden som er sentrum av begivenhetene? Argumentene mot forestillingen om at bevisstheten er et produkt av vår hjerne søker, i materiens analyse som kun bevegelse, å vise at bevegelse i seg selv ikke kan oppleve livet.

Hva er det da som opplever livet? Hvordan kan man løse bevissthetens mysterium? Er det hjernen som er bevissthetens opphav? Er ikke hjernen kun materie som videre i sin dypeste analyse kun er bevegelse? Kan virkelig bevegelse i seg selv oppleve livet?

Om livet eller vår bevissthet ikke betinges av vår fysiske hjerne, så må livet og bevisstheten være evig i sin natur. Våres ”Jeg” akkurat som Guds ”Jeg” innehar den samme kontrastløse og dermed evige natur. Som Jesus selv sa; dere er guder (Joh 10, 34).

Hadde det vært en tid, hvor det levende vesen ble skapt, ville det på tidspunktet ikke ha hatt noen forutgående erfaringer og dermed heller ikke noe erfaringsorgan, og følgelig ville det aldri noensinne komme i gang med å oppleve (Sitat fra Martinus, Sol og Måne 2001).

Vår fysiske verden har således aldri hatt et utgangspunkt, men har eksistert i all evighet. Dens opprinnelse er ikke noe forut i tid eksisterende nullpunkt. Men et ved materien "transcendent" eksisterende nullpunkt.

Avgudsdyrking


Tor, Odin, Balder, Ull, Zevs, Apollon, Neptun, Poseidon, Mars, Mitra, Ashera, Ptah, Inda, Varuna og Kali er alle sammen såkaldte avguder (dette inkluderer også det flyvende spaghettimonsteret). Men dette er jo også den såkaldte ”kristne” guddommen, i hvert fall i den grad guddommen gis både et navn, kjønn og egenskaper. Gud er jo i realiteten om han/hun/det skulle eksistere, kontrastløs eller såkaldt ”navnløs”. Kun av praktiske hensyn er det jo for så vidt greit nok å gi dette fenomenet et navn. I tidlige tider (samt også i dagens jødedom) var det jo av et svært nidkjært Judea eller Israel forbundet med synd å ytre guds navn, da gud var oppfattet som navnløs.

Den kristne guddommen, slik han fremstår gjennom tradisjonell terminologi, er jo en brutal og i stor grad en urettferdig guddom. Det er en gud som kan bli rasende, som kun kan blidgjøres ved sin egen sønns blodoffer (ved Jesu død på korset), samtidig med at han er ”allkjærlig”. Er ikke en Guddom som fremviser bevissthetstendenser som vi vanligvis kjenner i form av sadisme, ondskap, sinne og andre ufullkommenheter ikke en avgud? Finner vi ikke mange av disse bevissthetstendensene i den guddom som er beskrevet i bibelen. Vi ser jo her at dette er et vrengebilde av guddommen, eller en såkaldt avgud. Og videre vil jeg si at når man står overfor valget mellom å tro på dette foreldede guddomsbilde eller å ikke gjøre det, så er fristelsen for ikke å tro på gud i det hele tatt stor. I den forstand har mange ateister min største sympati.

Men dette foreldede gudsbilde er ikke et bevis i seg selv på at ”Gud” eller en skapende kraft hinsides vår fysiske verden ikke eksisterer.

En analyse av terminologien er ikke en analyse av guddommen

 (Logik, kapittel 1, s. 19).

Man har aldri sett at ting skapes av seg selv, uten en forutgående tankegang eller planlegging. Selv om man på det fysiske plan ikke alltid har det fulle overblikk, så betyr det ikke at prinsippet ”intelligent skapelse” ikke også gjelder her og ikke bare i menneskelig sivilisasjon.

Religionene er i forandring, det har de vært til alle tider i historien. Det er den også nå fordi vi med vår forstand nå kan gjennomskue de gamle religioner som mangelfulle eller til en viss grad naive. Men de gamle religioner er døende kulturfaktorer og religionene vil igjen fornye seg, men denne gang smelte sammen med vitenskapen og dermed komme til å utgjøre en universiell ”åndelig” vitenskap.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere