Anders Trondstad

Forestillingen om menneskets frie vilje er svært viktig for andre sentrale forestillinger innen kristenheten. Forestillinger blant disse menneskene er blant annet at tro og seksuell legning er en viljesak. Denne forestillingen står sterkt fordi den er sentral for at de kristne dogmene skal kunne gå opp, eller være tilnærmet realistiske og troverdige. Allikevel er ikke synden underlagt kristenhetens forestilling om den frie vilje, her er det av en eller annen grunn gjort et unntak.

Hvorfor tror de kristne at Jesus måtte sone vår skyld på korset? Nettopp fordi vi ikke ved vår egen såkalte frie vilje makter å løfte oss opp fra vår syndige natur. Det største beviset for at mennesket ikke har 100% fri vilje ligger derfor i menneskets syndige natur. Kristne har selvfølgelig rett i at vi ikke er viljeløse roboter. Vi har jo en vilje, men den er bare ikke 100% fri.

Når vi ikke rår over vår syndige natur, hvordan kan man være så sikker på at man rår over ens seksuelle legning eller trosoppfatning?

Jeg skrev nylig et innlegg på VD som omhandlet Palestina- konflikten.  Dette innlegget kan gjerne ses som en fortsettelse.

Rent bortsett fra noen uheldige spissformuleringer mente jeg selv at jeg hadde skrevet et godt innlegg, men med fokus på Israelernes skyldspørsmål. Intensjonen var ikke å demonisere Israel som nasjon eller Jøder som folk, heller ikke å ignorere palestinernes medansvar for opprettholdelsen av konflikten.

Til tross for rimelig god dokumentasjon, henvisninger til både dokumentarfilmer og relevant litteratur, ble jeg beskyldt for både å demonisere jøder, være hyklersk samt fare med løgn.  Jeg har allerede tilgitt vedkommende og om jeg var uklar i mitt innlegg ber jeg om unnskyldning.

Det som fikk meg til å reflektere videre var ikke bare de voldsomme reaksjonene mitt innlegg hadde utløst men også en artikkel skrevet av den danske mystiker Martinus som heter ”Retfærdighed, behagelighed og kærlighed”. Etter å ha lest artikkelen kom jeg til å tenke på at jeg kanskje ikke hadde vært klar nok i mitt budskap. Innlegget hadde ikke et klart åndsvitenskapelig perspektiv og det er dette perspektivet jeg ønsker å få frem med dette innlegget.

«Der finnes en vej ud af denne ”dommedagstilstand” eller ”helvede”, og det er kærligheden»

Martinus

Jødene offer for misunnelse?

Norman Finkelstein henviser til Nathan og Ann Perlmutter i sin bok ”Holocaust-industrien”. De hevder at jødeforfølgelsene opp gjennom historien generelt er forårsaket av misunnelse fra ikke-jøder. Jeg syns ikke det kommer klart fram om Norman Finkelstein støtter dette synspunktet eller ikke, men det har jeg inntrykk av at han ikke gjør. Selv om jeg i store trekk er enig i bokens hovedbudskap, så er jeg uenig med Finkelstein på dette punktet. Jeg mener misunnelse sansynligvis utgjør en stor del av årsaken for jødeforfølgelsene opp gjennom historien.

Menneskeheten generelt er jo beryktet for sin misunnelse. Jøder er kjent for å være dyktige, men er de dyktigere enn andre? På mange områder vil jeg påstå dette. De er bedre representert blant Nobelprisvinnere enn andre nasjoner eller folk. Omtrent halvparten av verdens beste sjakkspillere er av jødisk avstamming. Samtidig utgjør de en forsvinnende liten prosentdel av verdens samlede befolkning. Men hvorfor? Er det grunnet en jødisk konspirasjon?

Er jøder smartere?

http://nymag.com/nymetro/news/culture/features/1478/

Svaret er bare så enkelt som at det jødiske folk er velsignet med svært mange intelligente og talentfulle enkeltindivider. De scorer generelt høyere på IQ- tester enn andre nasjoner. Man kan lett komme til å tenke at jødene virkelig er Guds utvalgte folk og det er jeg også tilbøyelig til å tro. Men selvfølgelig, hva innebærer det å være Guds utvalgte?

Jeg vil tro det var komikeren Lenny Bruce (for øvrig en av mine personlige favoritter) som sa en gang at han skulle ønske Gud hadde valgt noen andre, for det å være Guds utvalgte har jo tydeligvis bare fulgt ulykke med seg. Ja, det er ikke bare sjakk jødene er gode på, komedie også. Humor kan vel også fungere som en overlevelsesstrategi.

I lys av jødenes historiske skjebne, så får enhver selv vurdere om vi har noe å misunne jødene for. Det de har blitt av mental storhet, har nok uansett hatt sin pris.

Nettopp i kraft av sin genialitet er jødene en uvurderlig ressurs for verdenssamfunnet, og tapet av dette folk ville virkelig vært en tragedie for verden. Men vår kjærlighet til dette folk må ikke stå og falle på om de er dyktige eller ikke, de har en egenverdi også i seg selv. Menneskenes kjærlighet er ofte så full av betingelser, mens Guds kjærlighet er betingelsesløs.

Men nok skryt, det kan jo lett gå til hodet på folk. Selv om jødene kanskje er smartere enn oss ikke- jøder så er de som oss, gjerne offer for den illusjon at makt gir rett. De handler naturligvis deretter.

Med dette har vi kommet til det punkt hvor jeg vil trekke fram enda en jøde fra verdenshistorien, et ”moralsk geni” som ga verden følgende evige læresetninger:

38 Dere har hørt det er sagt: ' Øye for øye og tann for tann.' 39 Men jeg sier dere: Sett dere ikke til motverge mot den som gjør ondt mot dere. Om noen slår deg på høyre kinn, så vend også det andre til. 40 Vil noen saksøke deg og ta skjorten din, så la ham få kappen også. 41 Om noen tvinger deg til å følge med én mil, så gå to med ham. 42 Gi til den som ber deg, og vend ikke ryggen til den som vil låne av deg.

Dere har hørt det er sagt: ' Du skal elske din neste og hate din fiende.' 44 Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, [velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere,] og be for dem som [krenker dere og] forfølger dere. 45 Slik kan dere være barn av deres Far i himmelen. For han lar sin sol gå opp over onde og gode og lar det regne over rettferdige og urettferdige. 46 Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å lønne dere for? Gjør ikke tollerne det samme? 47 Og om dere hilser vennlig på deres egne, er det noe storartet? Gjør ikke hedningene det samme? 48 Vær da fullkomne slik deres himmelske Far er fullkommen.

I disse korte setningene ligger ikke mindre enn selve løsningen på alle verdens konflikter. Men hvis det er så enkelt, hvorfor er det fortsatt krig i verden? Det er selvfølgelig ikke så enkelt i praksis som i teorien. Det holder ikke å ha en teoretisk kunnskap om nestekjærligheten, den må også bli en del av vårt mentale perspektiv og dermed vår natur. Man kan ikke lese seg til å bli et mer moralsk eller humant menneske. For å bli human er det kun en vei å gå. Lidelsens vei.

«At Jesu position og magt tiltog, var for dem (Fariseerne) høyst ubehagelig og i deres øjne uretfærdigt. At den var nyttig for verden og menneskeheden og dermed udtryk for den højeste kærlighed lå udenfor deres sansefelt og fatteevne. Det forstod Kristus, og derfor kunne han sige: ”Fader forlad dem, de vide ikke, hvad de gøre”. De dømte udelukkende på dette, at hans fremtræden var ubehagelig for dem selv.»

Martinus

Israelerne har ingen skyld!

Overskriften kan kanskje høres merkelig ut, utsagnet er allikevel ment i fullt alvor. Men først må man definere tingene. Selvfølgelig er staten Israel ansvarlig for folkemordet og den etniske rensningen av Palestina. Det kan man rent historisk ikke komme bort fra. Det kan høres merkelig ut, men åndsvitenskapelig sett kan de virkelig ikke bebreides for det.

Disse menneskene er hundre prosent overbevist om at det de gjør er riktig og i tråd med "verdensmoralen". Men hvilken verdensmoral snakker vi da om? Ja, all livserfaring har lært de en ting og det er at makt er rett og at om det jødiske folk skal overleve i fremtiden må de ha evnen til å forsvare seg og hva er da en bedre forutsetning for et forsvar enn en egen stat og hjemland. Det vi altså snakker om er ren selvoppholdelsesdrift, noe av det mest grunnleggende menneskelige og dyriske instinkt som finnes. Den samme analysen kan brukes overfor palestinerne, eller et hvilket som helst annet folk og enkeltindivid som føler sin eksistens truet.

I denne sin situasjon er Israel ubevisst et ”redskap” for en ubehagelig ”skjebneutløsning” for det palestinske folk. Man kunne også si ”skjebneutløsningen” er gjensidig. De gjør hver i sær livet uutholdelig for hverandre, men de høster også verdifull livserfaring som de tar med seg inn i fremtiden. Disse folk skal også få bli medskapere av et kommende fredsrike.

«Det kan menneskene ikke forstå, så længe de ikke kan forstå den guddommelige verdensplan. Så længe deres mentale struktur er baseret på princippet ”selviskhed”, vil de opfatte alt i forhold til, som det virker behageligt eller ubehageligt over for dem selv. Det behagelige kalder de ”godt”, og det ubehagelige kalder de ”ondt”. Det er dyrenes mentale struktur, og det er samtidig en meget væsentlig del av det jordiske menneskes psyke.»

Martinus

Vi kan derfor ikke forvente at vår tids jødiske folk, eller for den saks skyld noen andre heller skal handle så ”altruistisk” som Jesus. Ære være de som kan gjøre dette, men det er ikke alle til del å ha et slikt perspektiv på livet. Menneskehetens generelle kapasitet til betingelsesløs nestekjærlighet og tilgivelse er selv i vår moderne tid sterkt begrenset. Innsikten om livets evighet er en forutsetning før man kan begynne å tilegne seg en forståelse for den guddommelige verdensplanen.

«Men har menneskene forstået disse facitter? Det har de ikke, så ville livet på jorden være anderledes, end det er i dag. De har kunnet føle, at der måtte være noget rigtigt i det,men ikke kunnet handle efter det. Så skabte man dogmer, efter hvilke det ikke var det viktigste at leve efter disse principper, blot man troede på dem, og specielt troede på, at Kristus med sin død på korset havde forsonet den gamle retfærdige, hævnende Gud. Man ”kom ny vin på gamle læderflasker”, idet man pressede Kristi lære om kærlighed ind i et dogmesystem af forsoning og nåde, som i virkeligheden hører hjemme i de gamle ofringsreligioner. Men det var naturlig, at det skete.»

Martinus

Meningen med lidelsen og ”alt er såre godt”

Da zionistene kom til Palestina på slutten av det nittende århundre hadde den store majoriteten av de kun evnen til å se palestinerne som et hinder for deres egen fremtidige overlevelse, de hadde med andre ord ingen særlig større verdi enn steiner som må ryddes for å klargjøre jordbruksland. Det er fort gjort å bebreide de for dette. Men ingen kan i dag handle ut fra en livserfaring man erverver seg i morgen.

Selv om man dypest sett er skyldfrie, så har våre handlinger uansett konsekvenser, noe annet ville være ukjærlig. Hvordan ellers skal vi kunne komme til å kjenne loven om årsak og virkning? Det er ”såre godt” at vi gjennom reinkarnasjon og skjebneloven(karma) kan få lære å gjøre mot andre som man vil at andre skal gjøre mot dem.

«At et menneske høster, som det har sået, er ikke blot retfærdigt, det er også kærligt, selv om det kan være ubehageligt. Det er nemlig denne høst, der giver erfaringer, viden og forståelse. Erfaringer, viden og forståelse medfører en ny måde at tænke og handle på, en livsforvandling eller udvikling. Alle de ubehageligheder, menneskene oplever, er ikke et tegn på, at livet er uretfærdigt og ukærligt, og det er ikke hævn eller straf, men årsag og virkning.»

Martinus

Fra et ”et-livsperspektiv” kan det være uhyre vanskelig å finne en mening med alle lidelsene på jorden i dag. Men ingen av livets skyggesider kan unnværes i den store verdensplan. Så takk til vedkommende som kalte meg løgner og hykler. Hadde han rett i sine beskyldninger? Nja, hykler vet jeg at jeg er av andre årsaker kanskje, men beskyldningene ga meg inspirasjon til å skrive et innlegg fra kjærlighetens standpunkt. Med det vil jeg gi Martinus siste ordet:

«Men det menneske, som er begynt at komme på bølgelængde med universets kærlighed, vil mer og mer vælge at blive brugt som redskab til at fjerne ”helvede”, krig, lidelse, nød og elendighed på jorden ved med sin levevis at stråle ligesom solen både på ”retfærdige” og ”uretfærdige”.»

Jeg har lenge vært smertelig klar over at det i de siste 60 år har foregått en systematisk og kynisk etnisk rensning i Palestina. Med jødenes holocaust relativt friskt i minnet har jeg alltid undret meg over hvordan dette er mulig. Har ikke det jødiske folk lært noen ting, og hvordan kan evangeliske kristne uforbeholdent støtte en stat som helt klart er grunnlagt på terrorisme? Svaret på dette spørsmålet blir at det selvfølgelig ikke er rettferdig å generalisere slik over et helt folk, for mange Jøder og også kristne tar jo avstand fra dette brutale folkemord.

”For meg virker det som om Holocaust er noe som blir solgt – ikke noe det blir undervist om.”

Rabbi Arnold Jacob Wolf,

Hillel Director, Yale University

 Jeg har i nesten 6 år hatt en bok skrevet av Norman G. Finkelstein stående i min bokhylle uten å ha gjort et forsøk på å lese den.  Jeg har selvfølgelig tenkt at jeg skulle lese den, men noe har alltid kommet i veien. Det har alltid vært en annen bok som har vært mer interessant. Det er ikke det at Palestina- problematikken ikke har interessert meg. Jeg har bare ikke investert tid til å sette meg dypere inn i konfliktens problemstillinger. Boken jeg har stående i min bokhylle heter ”Holocaust- Industrien”. Den tar for seg hvordan Europas dårlige samvittighet overfor holocausthendelsen brukes for hva det er verdt, for å manipulere verdensopinionens støtte til opprettholdelsen av Israels brudd på menneskerettighetene. Noam Chomsky, Shifra Stern, Jennifer Loewenstein og Eva Schweitzer, alle med Jødisk etnisk bakgrunn, har medvirket i produksjonen av boken.

Boken forteller om en industri av bakvaskelser, hykleri, løgner og økonomiske utpressinger med det mål for øyet å skape propaganda for Israels og Amerikas krigsmaskineri samt støtte for zionismens høyeste målsetning; å jage den siste palestiner ut av Israel.

Bokens innhold kom ikke som noen overraskelse på meg, men jeg begynte å lete etter mer stoff. Først fant jeg en rekke dokumentarfilmer på youtube og det var spesielt disse som gjorde sterkt inntrykk:

History of Zionism

The Birth of Israel (BBC dokumentar)

The Israel Lobby

Jeg hadde derfor intet annet valg enn å bestille et par andre bøker som; ”The Ethnic Cleansing of Palestine” av Ilan Pappe og ”The Israel Lobby” av John J. Mearsheimer og Stephen Walt. Dette er bøker jeg kan anbefale på det varmeste.

Mearsheimer Walt essay

I 2006 ble en kontroversiell artikkel gitt ut av John Mearsheimer og Stephen Walt.  Artikkelen, som nå er blitt utgitt i bokform, fokuserer primært på den Israelske lobbyens innflytelse på amerikansk utenrikspolitikk og den negative effekten den har på amerikanske interesser. I tillegg til Jødiske interesseorganisasjoner og den politiske lobbygruppen AIPAC, regner Walt og Mearsheimer også med millioner av evangeliske kristne som en del av den Israelske lobbyen. De er alle klare til å forsvare Israel og enhver kritikk, rettferdig eller urettferdig, som måtte rettes mot landet.

“The lobby is going after people in a really hard hitting way for the purposes of shutting us down, and also for the purpose of sending a message to other people. That if you follow in the footsteps of Jimmy Carter, Tony Judt or John Mearsheimer and Stephen Walt you will pay a serious price for your transgressions.  “

John J. Mearsheimer

At man som evangelisk kristen drømmer om at Jesus snart skal dale ned fra himmelen og dømme de levende og døde er greit nok. Opprettelsen av en jødisk stat er jo kanskje også et tegn på at tiden er nær. Men man må jo allikevel undre seg over at evangeliske kristne verden over, i religiøs hengivenhet, støtter handlinger man under en hvilken som helst annen kontekst ville kategorisert som ondsinnet. Men målet helliger som kjent middelet, og mange er overbevist om at forutsetningen for Jesu tilbakekomst er at den jødiske stat må være opprettet. Da er det viktig å støtte Israel i tykt og tynt, så får det heller være så som så med menneskerettighetene.

John Hagee, som jeg tidligere også har nevnt i et annet innlegg på VD, mener at alle kristne må støtte Israel. Han ser på Iran og andre islamske stater som antikrist. Han ønsker også å fremprovosere en atomkrig slik at Jesus kan komme tilbake og dømme de levende og de døde. Til tross for, eller kanskje mer skremmende, på grunn av hans ekstreme synspunkter har John Hagee og millioner av andre evangeliske kristne stor makt og innflytelse i Amerika i dag:

“I think that our objective is to always let our elected officials know that we do support Israel and that if anyone comes against Israel in a malicious way, we would do anything in our power to see that that was their last term in office.”

John Hagee

Historiker Tony Judt jobbet i en Kibbutz og for den Israelske hær på 1960- tallet. Han har skrevet en rekke bøker og flere artikler for både Israelske og amerikanske aviser.  Han sier at staten Israels troverdighet er i ferd med å falle fra hverandre. I 2006 skrev han en artikkel for avisen New York Times som omhandlet og støttet hovedpoengene i Mearsheimer Walt- essayet. Det han fikk klar beskjed om fra avisen var at de var enig i hans artikkel, men de ville at han skulle understreke at han var Jøde. Hvorfor? Fordi New York Times mente det ville tillate en slags ansvarsfraskrivelse og dermed gi en ”beskyttelse” mot eventuelle juridiske angrep fra jødiske interesseorganisasjoner.

“There is always a relationship between collective past suffering and present individual actions. To turn that into public policy though is catastrophic and that is what we see today.”

Tony Judt

Forskjellige historiske perspektiver

Et av de store problemene i denne konflikten er at man ikke kan enes om det historiske hendelsesforløpet i Palestina. Noen hevder at det allerede var en stor jødisk befolkning på begynnelsen av det tyvende århundre da masseinnvandringen av jøder tok til i regi av zionistiske organisasjoner. Dette er blitt tilbakevist av flere både jødiske og ikke-jødiske historikere.

Noen Israelske historikere snakker om palestinernes frivillige utvandring for å komme seg vekk fra en eventuell invasjon fra arabiske armeer. Man må være naiv for å tro dette, spesielt når man har kjennskap til zionismens klare ideologi om at Palestina skulle bli jødisk, koste hva det koste ville. Her er det viktig å huske David Ben- Gurions ord: “I am for compulsory transfer; I do not see anything immoral about it.”

Israels overgrep mot palestinerne blant annet i 1948 er i tillegg veldokumentert av historikere som Walid Khalidi og andre (Michael Palumbo, FN-dokumenter, vitnebeskrivelser etc.).

Tidligere Auschwitz- fange Noah Kliger hevder følgende: “Had they accepted the 1947 partition, we would have two countries since then and no conflict. But what they wanted was the whole country. They wanted to drive us into the sea and to kill the Jews. This is why they don’t have anything today”. Det han unnlater å fortelle er at før delingen i 1947 eide jødene bare 5,8 % av Palestinas landområder, og etter delingen satt de igjen med 56 % av Palestinas landområder.

Jeg ønsker ikke med dette innlegget å fremme antisemittiske holdninger. Jøder er ikke monstre, de er kun mennesker på godt og ondt. De overgrepene de er ansvarlige for er ikke verre enn hva andre folkeslag har prestert opp igjennom historien.

Det er derfor viktig ikke å demonisere Israelerne, men samtidig heller ikke glemme at staten Israel er historisk sett ansvarlig for sin egen situasjon. De presser systematisk ut et folk fra sitt eget land, og kan ikke forvente at dette ikke har sine konsekvenser. Men når dette er sagt så må jeg understreke at jeg ikke er mot staten Israel. Jeg støtter deres rett til å eksistere. Men jeg innser at staten ble skapt ved brutale overgrep mot det palestinske folk. Det kan kanskje være fristende for noen å ønske å jage Israelerne ut av Israel. Men skaden er skjedd, og kan ikke rettes opp ved et eventuelt nytt overgrep, denne gang mot det israelske folk. Israel må akseptere Palestina og Palestina må akseptere Israel.

“My grandmother did not die to provide cover for Israeli soldiers murdering Palestinian grandmothers in Gaza.”

Sir Gerald Kaufman

Britisk parlamentsmedlem

Her har vi en prest som har begynt å forstå en grunnleggende religiøs sannhet:

http://www1.nrk.no/nett-tv/klipp/588630

Azan is the first call to prayer. The Azan is uttered in a loud, albeit sweet melodious, voice to announce to the faithful that it is time for the Obligatory Prayer and to invite them to offer the prayers. Those who perform Azan are known as 'Muezzin.' The honour of being the first Muezzin goes to Hazrat Bilal, a black slave who converted to Islam. He had a very sweet, resonant and musical voice. He was appointed as Muezzin by the Prophet of Islam. The appointment of a black slave as the first person to call Muslims for prayers, shows that in Islam all human beings are treated as equals. Rich or poor, black or white, short or tall - all are equal in the eyes of Allah. It is the piety of each individual that makes the difference.

Azan is recited in a loud voice by the Muezzin facing the direction of the Ka'ba in the following words, which are said in the order mentioned:

"Allahu Akbar" - recited FOUR times.

Meaning, "Allah is Most Great."(four times)

"Ash-hadu an la ilaha ill-Allah" - recited TWO times.

Meaning, "I bear witness that there is none worthy of being worshipped except Allah."(twice)

"Ash-hadu anna Muhammad-ar-Rasoolullah" - recited TWO times.

Meaning, "I bear witness that Muhammad is the Apostle of Allah."(recited twice)

"Hayya 'alas-Salah" - recited TWO times.

Meaning, "Come to prayer."(turning the face alone to the right and saying it twice)

"Hayya 'alal-falah" - recited TWO times.

Meaning, "Come to Success."(turning the face alone to the left and saying it twice)

"Allahu Akbar" - recited TWO times.

Meaning, "Allah is Most Great" (face back to front and saying it two times).

Morning (Fajr) Prayers

The following phrase is added after "Hayya 'alal-falah" in the Azan of the early morning prayers:

"As-salatu khairum minannaum" - recited Two times.

Meaning, "Prayer is better than sleep" (recited two times).

Iqamat

Iqamat is the second call to prayer and is uttered immediately before the beginning of the Obligatory Prayer (Fard). It is similar to Azan but with the addition of the following sentence after "Hayya 'alal-falah:"

"Qad qama-tis-Salah" - recited two times.

Meaning, "Prayer has indeed begun" (recited two times)

Biografien om Jens Bjørneboe har utløst diskusjoner rundt Jens Bjørneboes forhold til antroposofien. Jeg har ikke selv lest den og jeg er heller ingen autoritet på antroposofien. Jeg kan derfor, på det nåværende tidspunkt, ikke ta noen direkte stilling til om antisemittismen var utbredt i antroposofien, men jeg kan se at det kan ha blitt tolket slik. Min umiddelbare konklusjon er at for å forstå problemstillingene rundt den påståtte antisemittismen i antroposofien, må man forstå karmalæren.

Peter Normann Wage er en av dem som har kritisert Tore Rems biografi. Tore Rem skriver i et motinnlegg i dagbladet.no følgende:

”For det første har jeg «funnet bevis» for at generalsekretæren i Antroposofisk Selskap, Conrad Englert, var antisemitt. Leserne kan dømme selv. I et foredrag holdt i Oslo på midten av 1930-tallet, hevdet Englert at nazistenes rasetenkning var inspirert av jødedommens lære om «det rene blod». Konklusjonen var logisk: «Jødenes skjebne er fremkalt av dem selv.» I 1943 foredlet landets mest kjente antroposof, Alf Larsen, denne tanken da han hevdet at nazismen var jødedommens hittil fremste frembringelse.”

Tore Rem fortsetter:

”Her håper jeg Waage skriver mot bedre vitende. Konsekvensen av å bruke begrepet «antirasisme» på så originalt vis — i betydningen av at man er imot «jødenes» påståtte rasebegrep — er selvsagt at jødene, inkludert alle dem som ble rammet av Holocaust, per definisjon er «rasister». Det er altså også derfor de har seg selv å skylde. Englerts utsagn kan også imøtegås på et annet plan.”

Antisemittisme er kraftig debatert for tiden også på dette forumet og i følge thefreeonlinedictionary går definisjonen på antisemittisme som følger:

subst. m entall antisemittisme [ˈɑntɪsəmɪtɪsmə] ideologi som søker å fremme hat mot jøder, jødehat

subst. m antisemitt [ˈɑntɪsəmɪt] () person som er tilhenger av antisemittisme, jødehater

adj. antisemittisk [ˈɑntɪsəmɪtɪsk] ( a2) som tilhører el. er typisk for antisemittisme

Spørsmålet blir jo da om Conrad Englert eller Alf Larsen i sin tid ønsket å fremme hat mot jødene eller om han kun ønsket, uten forøvrig å bebreide jødene sin situasjon, å forklare jødenes generelle ”karmiske” situasjon.

Skjebnen

Mange mennesker i dag konkluderer med og finner tilfredstillelse i at vår skjebne er tilfeldig. Det er lettere fra dette perspektivet å fraskrive seg ansvar: ”Det er ikke min skyld, men tilfeldighetenes spill.” Det er også mye usikkerhet knyttet til forestillingen om at vi skaper vår egen skjebne. Når vi samtidig er vitne til at det i kjølvannet av samme forestilling ofte følger bebreidelser overfor de som skulle være i en elendig skjebnesituasjon så blir det enklere å avvise det hele. Jeg har selv opplevd at et nært familiemedlem, da hun fikk vite at jeg trodde på en ”karmalære” utbrøt: Men, hva tenker du om meg? Som om det skulle være en automatikk i at jeg i min forestilling skulle bebreide henne for hennes vanskelige skjebnesituasjon. Det ville jo aldri ha falt meg inn, spesielt når jeg selv har opplevd vanskeligheter og sikkert vil komme til å oppleve vanskeligheter i fremtiden. For meg personlig dreier det seg om å finne et svar på hvorfor mitt liv er som det er og om det kan gjenspeile ”uferdige” sider ved min personlighet. Det dreier seg med andre ord om å prøve å bli kjent med seg selv på godt og ondt. En vanskelig skjebne inneholder mye lærdom og kan bidra med å få en ut av problematisk atferd.

Problemet med karmalæren er ikke karmaen i seg selv men at den i så stor grad blir misforstått. I India har karmalæren direkte ført til kastesystemet som i seg selv er et sofistikert verktøy, under dekke av å være religiøs doktrine, designet for å holde underklassen nede samt befeste overklassens maktposisjon. Man kommer heller ikke bort fra at Karmalæren hos noen enkeltindivider har en tendens til å nøre opp under en slags ”det- er- til- pass- for- deg- mentalitet” som representerer det motsatte av den nestekjærlighetens mentalitet verdensreligionene søker å oppmuntre. Det overrasker ikke meg i denne forbindelse at karmalæren også kan misbrukes til å fremme antisemittiske holdninger.

Jesus kan også fortelle oss at vi høster som vi sår. Om han spesifikt sikter til karma er fortsatt oppe til debatt og det vil man nok ikke i den nærmeste framtid komme til en enighet om.

Det er interessant i denne forbindelse å se på hva Martinus skriver i Martinus Instituts tidskrift Kosmos fra 1933:

”Med Hensyn til Jødernes Forfølgelse, da er denne meget mindre et Resultat af dette Folks Korsfæstelse af Verdensgenløseren Jesus af Nazaret end et Resultat af dets standhaftige Vedholdenhed ved deres endnu ikke udlevede Religion eller dets for Vestens Folk forældede Traditioner.

Havde Flertallet indenfor det jødiske Folk været modtagelige for Kristendommen, saaledes som den udgik fra Verdensgenløserens Person, og helt havde kunnet akceptere denne i sin Renkultur, kan det ikke nægtes, at Jøderne vilde være blevet overordentlig mange Lidelser kvit og i Dag have været det førende Folk i Verden paa Livets højeste religiøse Omraade. De særlige Omstændigheder, der bevirkede, at – ikke Jøderne, men "Hedningerne" blev Kristendommens Modtagere, kan jeg ikke komme ind paa her, men blot nævne, at Jødernes Lidelses- eller Trængselstid skyldes et særligt uligevægtigt Forhold mellem deres Intelligens og Følelse, og at dette Forhold netop bliver afhjulpet gennem Lidelserne. Jødernes Lidelseshistorie vil saaledes være forbi, alt eftersom den faar affødt den naturlige Balance mellem Intelligens og Følelse i det nævnte Folks Bevidsthedspsyke.

Men lad mig med det samme udtrykke, at det ikke er Udtryk for nogen større Kristendom at forfølge Jøderne. Det udviklede Menneske indenfor Kristendommen kan kun ligesom Kristus selv se bort fra Korsfæstelsen og i Taknemlighed erindre sig dette Folks Historie, der blev det udløsende Moment for den kosmiske Straale, gennem hvilken alle Jordens Slægter nu skal velsignes.”

Uttalelsen om at Jødene ville blitt kvitt mange av sine lidelser om de hadde vært modtakelige for kristendommen er nok noe mange ville hevet sine øyenbryn over. Men man må huske her at Martinus forståelse av kristendommen avviker på mange områder fra ordinær forståelse av kristendommen og det er en diskusjon for seg. Det som er interessant her er at  Martinus med dette langt på vei bekrefter antroposofenes forestilling om at jødenes situasjon utgjør utløsningen av en slags ”kollektiv karma”, men han understreker også at han tar avstand fra jødeforfølgelsene.

I livets Bog 4, stk. 1303 skriver Martinus om jødene:

” "Jøderne" var som bekendt "Guds udvalgte folk", dog ikke således at forstå, at Guddommen har særlige "kæledægger" eller "favoritter" blandt nationer og enkelte individer. Overfor Guddommen er jo alle lige. Men Guddommen må vejlede, undervise, udvikle og føre de levende væsener fremad i kredsløbet, såvel opad imod lyset, som nedad imod mørket. Og denne førelse kan selv en guddom ikke foretage i kraft af - ingenting, men udelukkende kun i kraft af "levende væsener". Som vi her i "Livets Bog" har set, er alle levende væsener jo Guddommens redskaber. Og det "jødiske folk" er kun "Guds udvalgte" på den måde, at det er blevet det folk, i hvilket "alle jordens slægter skulle velsignes". Dette vil igen sige, at det er et folk, der er foran i spiralen eller udviklingens kredsløb. Derved er det blevet et folk, hvis skæbne de efterfølgende nationer eller folk kan se tilbage på. Dets skæbne er således lagt blot for hele den øvrige verden. Da dette folk altså er foran denne øvrige verden, vil denne igennem nævnte folks historie være i stand til at følge hele dets skæbnedannelse eller udvikling. Den øvrige verdens folk kan på dette folks skæbne se, hvorledes det går, når man i alt for høj en grad misforstår sin identitet som "Guds udvalgte folk" og tror, at denne "udvælgelse" består i, at man er kaldet til at være et "herrefolk", hvilket altså i virkeligheden vil sige, at man er kaldet til at "byde og befale" over alle andre folk i verden, og at disse således kun skal være ens "lydige tjenere". Det vil med andre ord igen sige, at man ligger under for den forfærdelige overtro, at verdenssamfundet eller en hel klodes menneskehed skal være et undertrykt slavefolk med undtagelse af den enkelte lille nation, der udelukkende, altså i kraft af "Guddommens yndest", skal være disse slavefolks besiddere eller suveræne herrer og undertrykkere. Hele den væsentlige del af en hel klodes menneskehed skulle således kun være legetøj og objekter for denne "herrenations" forgodtbefindende, dens ufuldkommenhed, dens perversiteter, umoralske lyster og begær. Tror man en sådan tilstand kan være den "velsignelse", Guddommen har tiltænkt "alle jordens slægter" igennem "Abrahams sæd"? ”

Videre skriver han:

”Det er altså blevet undertrykt og nedværdiget af netop de folk, som det mente, det i kraft af dets tro på selv at være "Guds udvalgte folk", stod højt hævet over og havde ret til at byde og befale over, hvilket her i dette tilfælde nærmest vil sige: forretningsmæssigt at udplyndre. På alle måder har livet vist dette folk, at det ikke på nogen som helst måde var et "herrefolk", ikke var et folk, der af Guddommen var sat til at byde og befale over alle andre eller havde ret til at misbruge disse andre medvæsener på kloden som trælle, som objekter for dets åbenlyse eller camouflerede udplyndring og begær efter materielle værdier, jordisk gods og guld.”

Når man setter seg ned for å skrive en ”kort” presentasjon så ender man fort opp med en tekst som ikke er så kort som man først hadde tenkt seg. Slik ble det denne gangen også. For det er ikke lett å presentere Martinus kosmologi på en kortfattet måte, til det er verket for omfattende.

Jeg kan ikke legge skjul på at Martinus har vært min store inspirasjon de siste 15 årene. Men, det var ikke Martinus som overbeviste meg om Guds eksistens eller livets evige natur. Den overbevisningen hadde jeg allerede, og jeg vil si at en slik overbevisning langt på veg er en forutsetning for å forstå hans verk.

Den viktigste grunntesen i Martinus Kosmologi er at bevisstheten er evig eksisterende. Dette står i direkte kontrast med den materialistiske grunntesen om at bevisstheten er en egenskap ved materien. Fra den moderne vitenskapen kan man jo også lett få det inntrykk av at bevissthetens mysterium er løst, noe den faktisk ikke er. Det gjenstår enda å bevise at bevisstheten er en materieegenskap og dette er viktig å huske. Selvfølgelig er materialistene overbevist om at man vil kunne bevise hvordan bevisstheten oppstår, og det er jo også det vitenskapen jobber med.
Selv om oppfatningen av at bevisstheten oppstår i materien har et skjær av vitenskap over seg, er denne overbevisning stadig kun en ”tro”, og ikke en viten.

Uansett om man i fremtiden kan bevise at bevisstheten er en egenskap ved materien eller om den er en evig realitet, så vil dette først og fremst være en vitenskapelig oppdagelse. Hvis bevisstheten skulle vise seg å være en evig realitet så vil det sette standard for fremtidens åndelighet eller religiøsitet. Den vil da ha et vitenskapelig grunnlag, noe som både Antroposofien og Martinus kosmologi allerede har lagt føringen for.

Litt om Martinus

Da Martinus var omtrent 30 år hadde han en åndelig opplevelse som gjennom østlig mystisisme kan relateres til det vi kjenner som en ”Kundalini reisning” . Dette har han betegnet som en slags kosmisk ilddåp som ga han evnen til med relativt letthet å gjennomskue åndelige problemstillinger. Martinus begynte å holde foredrag først for nære venner og bekjente i 1920- årenes København. Hans første offentlige foredrag holdt han i Århus i 1930, for hovedsakelig teosofer og antroposofer. Han fikk en blandet mottagelse. Flere antroposofer kritiserte han åpent, men lederen for antroposofisk samfunn i Danmark skulle vise seg å bli en viktig støttespiller og finansierte utgivelsen av første bind av Livets bok. Den ble utgitt i 1932. Det er viktig i denne forbindelse å få på det rene at Martinus selv hevder at han ikke bygger sin kosmologi på antroposofien eller noen annen åndelig retning, men at det er hans eget verk basert på hans åndelige klarsyn.

Er Martinus Kosmologi en sekt?

Noen mener Martinus var en fanatisk sektleder og at de som er involvert i arbeidet rundt Martinus Institutt er sektmedlemmer. Men, det finnes ingen fellesbetegnelse for de som interesserer seg for Martinus Kosmologi. De kaller seg ikke Martinusianere eller noe i den retning. Jeg har imidlertidig hørt noen kalle seg kosmologer noe som klinger veldig nøytralt og intetsigende i mine ører. Tittelen ”kosmolog” er i høy grad selvutnevnt for den det måtte gjelde. Kosmolog kan også mange andre kalle seg uten forøvrig å vite noen ting om Martinus Kosmologi.

Videre må jeg nevne at det ikke er noe medlemskap forbundet med studiene av Martinus bøker. Disse kan studeres fritt av den som måtte interessere seg for det. Kun ens egen interesse regulerer dette. Dette finner jeg personlig svært befriende og Martinus sier selv; ”Ta det det du har bruk for og la resten ligge”. Høres dette ut som en fanatiker? Martinus eget syn på medlemskap kan eventuelt leses her.

Åndsvitenskap og Intellektualisert Kristendom

Martinus har ved flere anledninger betegnet sitt verk både som åndsvitenskap og intellektualisert kristendom, men jeg vil ikke si at Martinus av den grunn har skrevet for en intellektuell elite. Han var selv en ubelest mann da han kun hadde folkeskole, som på på den tiden var begrenset til grunnleggende lesing og skriving, matematikk og bibelhistorie. Det han har skrevet er noe jeg tror svært mange med forholdsvis letthet kan forholde seg til, forutsatt at man har interesse nok til å investere tid på å studere hans verk.

Hvorfor er Martinus så lite kjent?

Det er en relativt utbredt kjennskap til både teosofien og i hvert fall til Antroposofien, så hvorfor er så Martinus ikke mer kjent enn det han er? Han er jo også blitt kalt Danmarks best bevarte hemmelighet. Martinus var hele sitt liv opptatt av å holde en lav profil, blandt annet fordi han ønsket ro til å arbeide på sitt verk.

Men det er også aspekter ved hans verdensbilde som kan virke kontroversielle og som mange derfor ikke lar seg tiltrekke av. For eksempel uttrykkes en annen grunntese i kosmologien ofte med bibelsitatet ”alt er såre godt”, og han bruker mye plass på å argumentere for at alt er som det skal være og det er intet galt med verden. Et kjent Martinus- sitat går som følger: ”Ingen kan lide urett og ingen kan gjøre urett”. Dette er det mange som ved første øyekast finner underlig, ja kanskje til og med frastøtende, da vi er vant med å se verden som et potensielt grusomt sted. Martinus nekter heller ikke  for verdens grusomheter, men han utfordrer oss til å se verdens grusomhet på en ny måte.

Men kan man med Martinus utredninger lettere få et teoretisk innblikk i Jesu oppfatning av verden? Kan Jesus ha avslørt samme mentale innstilling da han, til tross for at han ble spikret opp på korset, velsignet og ba for sine bødler? Er det dette som er det åndelige perspektiv bak Jesu tilsynelatende uoppnåelige og  kompromissløse nestekjærlighet?

Martinus Kosmologi får ofte merkelappen ”New Age”. Men kosmologien avviker fra newage- merkelappen på flere områder, da den for eksempel ikke tilbyr noen spesifikke meditasjonsøvelser annet enn bønnen og dermed gir svært begrensede muligheter for såkaldt selvutvikling. Vi lever i en tid hvor ny- åndeligheten florerer og yoga, meditasjon og selvutviklingskurs er blitt svært populære. Når Martinus langt på vei fraråder disse øvelsene så passer han dårlig inn i denne tidsånden. Han sier i denne sammenheng at: ”ingen kan legge en alen til sin egen vekst”, innforstått at all meditasjon i verden ikke kan fremskynde ens åndelige utvikling. Han fremstår som konservativ på dette området og blir her litt ”kjerringa mot strømmen”. Men all heder til Martinus for at han ikke ukritisk hiver seg med på dette. I mine øyne fremstår han som prinsippfast og han redegjør godt for hvorfor han fraråder disse øvelsene.

Kosmiske analyser

Det Martinus presenterer i sitt verk er i utgangspunktet ikke noe særlig nytt. Vi kjenner alle til begreper som reinkarnasjon og karma, og dette er ikke noe Martinus har oppfunnet. Så hva er det da som er så spesielt med kosmologien?

Martinus verk er i stor grad bygget opp av det han kaller ”kosmiske analyser” og mange vil vel i den forbindelse lure på hva det er for noe. De fleste av oss på jorden har ikke den intuitive evnen til å kunne gjennomskue livets mysterium. Det blir derfor, selv ved hjelp av alle mulige religiøse eller filosofiske bøker, ofte vanskelig for oss å vurdere troverdigheten ved de forklaringene som eksisterer rundt livets åndelige dimensjon. Dette ville normalt også gjelde for Martinus egne utredninger. Martinus har derfor forsøkt å oversette de intuitive impulsene og dermed gjøre de tilgjengelige for den sansen vi i dag er fortrolig med, nemlig intelligenssansen. Det er kort fortalt snakk om logiske argumentasjonsrekker som noen ganger blir til ganske lange setninger. Analysene løfter kosmologien opp fra noe som ellers lett kunne blitt en ny samling dogmatiske læresetninger, til en kosmologi med et vitenskapelig skjær over seg. Derav også begrepet ”Åndsvitenskap”.

Må man så være forferdelig intelligent for å ha glede av Martinus forfatterskap? Nei, jeg vil si at han er forholdsvis lettlest, men han har blitt kritisert for sine lange og kompliserte setninger. Samtidig blir det feil å si at det er plankekjøring å komme seg gjennom verket. Til tross for sine lange setninger, som jeg forøvrig ser som uunngåelige, er Martinus forholdsvis lett å forstå når man først kommer inn i det og man blir kjent med terminologien. Deler av verket er intellektuelt ganske utfordrende, så en viss grad av intellektuell ballast er nok allikevel påkrevet.

Jeg syns Martinus i stor grad lykkes med sine kosmiske analyser. Han gjør et tema som vanligvis er tungt fordøyelig og vanskelig å få et grep om til å bli forståelig.

Humane materialister

Vi lever i en tid hvor mange er i villrede om hva som er sannhet og hva man

skal gjøre for å bli lykkelige. Det er heller ikke å forvente at svaret på dette, hva nå enn sannheten skulle være, vil være enkelt å forstå. Det finnes ikke et enkelt svar, og Martinus gir heller ikke et enkelt svar men et svar som utfordrer intellektet. Martinus har allikevel evnen til å gjøre det teoretisk forståelig. Det kreves dog som sagt en viss intellektuell ballast og analyseringsevne samt en interesse for analysene.

Kosmologien har vist seg å appellere hovedsakelig til såkaldte ”humane materialister”. Dette er mennesker som i stor grad har frigjort seg fra gamle religiøse dogmer. Ja, som til tross for at de i mange tilfeller oppfatter seg som ateister, allikevel føler at det må være noe mellom ”himmel og jord.”

Talsmannen den hellige ånd

Et annet kontroversielt aspekt ved kosmologien er utsagnet om at åndsvitenskapen er selve talsmannen den hellige ånd, bebudet i Johannes evangelium. Jesus sier her at han ikke kunne fortelle sine disipler alle

hemmelighetene, da de ikke kunne bære dette. Videre sier han at når den tid kommer vil han sende talsmannen den hellige ånd.

”En sådan analyse er jo kun for den højintellektuelt begavede og ikke for den primitive.

Det er jo netop denne erkendelse, der får verdensgenløseren til at bebude en sådan højintellektuel analyses komme i form af "talsmanden den hellige ånd", som skal lære menneskene det, hans samtidige ikke kunne fatte.”

Livets Bog 4, stk. 1166

”Vi ser derfor, at Kristi ord om "talsmanden den hellige ånd" er en forudsigelse om en ændring i menneskenes forhold til Gud og dermed en ændring i deres udvikling hen imod den guddommelige bestemmelse, at blive ét med Gud, blive ét med deres næste, og hvorved hele menneskeheden verden over bliver til én hjord og én hyrde, bliver til ét folk, ét rige.”

Livets Bog 6, stk. 2252

Det er forståelig at dagens kristne vil protestere mot disse utsagn om talsmannen, da talsmannens komme i kosmologisk forstand også forstås som en slags Kristi tilbakekomst. De kristne venter på Jesu tilbakekomst i bokstavelig forstand og når Martinus med sine utsagn ikke oppfyller deres forventninger vil, selv om disse utsagn skulle være berettiget, uunngåelig falle på stengrunn.

Jesus oppfylte heller ikke sin samtids forventninger om Messias komme, og nettopp av den grunn ville mange ikke akseptere Jesus for den han påsto at han var. Så her kan det se ut som om historien er i ferd med å gjenta seg.

...så må dommedag fremprovoseres.

Jeg har lenge tenkt at i valget mellom islamsk fundamentalisme og kristen fundamentalisme, så er sistnevnte å foretrekke. Så feil kan man ta.

John Hagee er en amerikansk predikant som har gjort seg til talsmann for en stadig mer populær oppfattelse om at USA bør provosere fram en militær konflikt med Iran. Han legger heller ikke skjul på at atomvåpen er å foretrekke. Hvorfor?  For å fremskynde Jesu tilbakekomst.

”Dette er Guds utenrikspolitikk, intet mindre. Det er lettvint å avfeie dette som en gal manns tungetale, men det skumle er at Det hvite hus lytter.”

Fox News fremstiller til og med mannen som ”midtøsten- ekspert”. Er det rart man er pessimist på menneskehetens vegne?

”Amerikanske kristensionister kan virke som ravende gale for oss nordmenn, men det er flere titalls millioner amerikanere som tilhører slike apokalyptisk orienterte menigheter, og lar McCain-kampanjen være å fiske etter deres stemmer, er det så godt som en garanti for å tape valget.”

Er det lov å håpe på en guddommelig inngripen, før disse apekattene sprenger jorda i lufta?

http://www.dagbladet.no/magasinet/2008/08/13/543434.html

Jeg så et nyhetsinnslag om Tom Dewitte, som kunne sykle. Det er vel ingen bragd kunne man jo si. Men han er blind og han orienterer seg ved hjelp av ekkolodd. Jeg kunne ikke tro mine egne øyne (eller skulle jeg si ører), men jeg måtte der og da innse at menneskehetens potensial virkelig ikke har noen grenser. Mine filleproblemer blir små i forhold til det å skulle være blind. Men alt er relativt. For denne Belgieren var det intet problem. Han kunne med letthet sykle gjennom gatene i sin hjemby, og han ble blind i tolvårs- alderen.

Det er viktig å forsøke å bevare sin positivitet uansett hva som skulle hende. Det er selvfølgelig vanskelig og mye lettere sagt enn gjort, men alle livskriser inneholder muligheter. Da Tom Dewitte ble blind, kan man trygt si at han befant seg i en krise. Tusen spørsmål dukker opp og det er fort gjort å se negativt på livet. Hva skulle han gjøre? Hvordan skulle han takle sitt handikapp?

Når man blir handikappet eller begrenset på noen som helst måte så er det vanlig at man går gjennom forskjellige faser. Man kan gjerne bli bitter og føle at livet ingen mening har, men jo fortere man kommer ut av den fasen jo bedre. For da går man inn i den fasen hvor man aksepterer sin situasjon og det er kun da man kan gjøre noe med sin situasjon.

Tom Dewitte kan man få vite mer om på denne siden:

http://www.tomdewitte.com/indexgb.html

Her er en Amerikansk gutt som også mestrer ekkolodd:

http://www.youtube.com/watch?v=YBv79LKfMt4

Er vår bevissthet et produkt av vårt sentralnervesystem? Eller har vår bevissthet en ”utenforliggende” årsak og må dermed ses som en slags radiomottaker? Dette diskuteres av et panel av vitenskapsfolk i FN. Dette er interessant, da det må ses som historisk.

Mange vitenskapsfolk utfordrer i dag den materialistiske oppfatning om at hjernen er vår bevissthets opphav. Med dette utfordrer man også oppfatningen av at livet begrenser seg ved fødsel og død.

Jeg vil anbefale at man lytter til hva disse vitenskapsfolkene har å si:

http://subversivethinking.blogspot.com/2009/05/beyond-mind-body-problem-with-bruce.html

(Jeg hadde egentlig tenkt å poste dette innlegget under "vitenskap" men merkelig nok eksisterer denne valgmuligheten ikke på dette forumet. Så jeg valgte "utenriks".)

Kommunismen har jo lenge blitt forbundet med ”Gudløshet” og ateisme, og mange har nok av den grunn hatt vanskelig for å se likhetene mellom sosialismen og kristendommen. Kristne befinner seg gjerne på høyresiden i det politiske landskapet, men i apostlenes gjerninger 2:44-45 får vi et innblikk i hvordan de første kristne levde som i et kommunistisk fellesskap:

44 Alle de troende holdt sammen og hadde alt felles. 45 De solgte eiendommene sine og det de ellers eide, og delte ut til alle etter som hver enkelt trengte det.

Selv har jeg alltid befunnet meg langt på venstre fløy, men jeg har ikke alltid vært enig med den konvensjonelle formen for sosialisme. Det totalitære aspektet har alltid plaget meg, og er en av hovedgrunnene til at jeg heller aldri har vært aktiv i politikken.

I kjølvannet av Stalin, Pol Pot og ikke minst Nord-Korea problematikken, mener mange nå at sosialismen og kommunismen har spilt falitt. Jeg mener at det grunnleggende sosialistiske prinsipp om å dele jordens ressurser noenlunde likt ikke har spilt falitt, men det er diktaturet og den mentale frihetsberøvelsen som har spilt falitt. Den virkelige sosialismen hviler ikke på et politisk vedtak eller væpnet revolusjon, men er et spørsmål om evolusjon. Man kan derfor si at den formen for sosialisme vi har vært vitne til i historien har vært en misforstått sosialisme, hvor makten fikk fokus på bekostning av individets frihet.

Sosialisme er vel et konsept som alltid har eksistert men på vår jord finner vi grunnlaget for sosialismen hos en klok mann som levde for ca. 2000 år siden ved navn Jesus. Hele hans vesen og væremåte var en praktisk demonstrasjon av den sanne ”kommunisme”. Om dette sier den danske mystiker Martinus sier følgende i Livets Bog 4, stk. 1333:

”Jesus af Nazareth, Ophavet til „Det ny Testamente"sKerneideer, er saaledes Verdens største og første „Kommunist". Hans Væsen eller Væremaade udgør Billedet eller Modellen, efter hvilken det jordiske Menneske skal forvandles fra at være „Det falske Forretningsprincip"s Slave til at være „Det ægte Forretningsprincip"s geniale Udøver, der kulminerer i „hellere at give end at tage", og iKraft af hvilken guddommelig Væremaade al Udslettelse af de materielle Værdiers samfundsskadelige Ophobninger til Fordel for en total samfundsmæssig økonomisk Ligevægt imellem alle Stater saavel som imellem Individer vil blive praktiseret.”

I lys av dette så kan man se at det ligger i sosialismens natur at den ikke kan ”gripes” eller tas med makt. Prøver man dette sklir den bare ut av hendene på en som en fisk. Da sosialismen som mentalitet baseres på det ”å heller gi enn å ta” så kan den ikke tas, den må gis. Den fullstendig gjennomførte sosialismen er ikke mulig ved dags dato, den må bli til ved en endring av menneskets natur og er dermed et resultat av naturlig utvikling. Vi får i grunn det samfunn vi ber om og i vår del av verden har vi en slags mellomting mellom kapitalisme og sosialisme. I USA er kapitalismen nærmest i renkultur fremdyrket og hvor forskjellene mellom fattige og rike derfor er enormt store. Vi kan ikke bebreide amerikanerne for dette, det er jo kun uttrykk for USA’s naturlige trinn i utviklingen. Videre sier Martinus også noe om det å fremtvinge en sosialistisk samfunnsform ved diktatur og ”væpnet revolusjon”:

Men naar et „kommunistisk Samfund" saaledes maa gaa tilbage til forhenværende „kapitalistiske" Tilstande, vil det jo afsløre, at man er gaaet for voldsomt til Værks. Man er gaaet stærkere end Udviklingen. „Kapitalismen" var ikke helt udlevet af depaagældende Individer. Og det, der ikke er udlevet, vil hverken et Individ eller et Samfund kunne løbe fra, ligesom man heller ikke ved Hjælp af „Diktatur" kan springe noget Udviklingstrin over. Alt maa udvikles. Vejen til „Kommunisme" er udelukkende „Udvikling", thi „Kommunisme" er ikke et opdigtet eller opfundet „politisk System", den er et „Udviklingstrin", i hvilket „Næstekærligheden", hvilket her vil sige „Fællesskabet", „Kollektiviteten" eller Erkendelsen af Samhørigheden er hellig, er et Bud, er en Livsbetingelse.

Marx mente at det er den samfunnsmessige væremåte som bestemmer vår bevissthet. Men er det ikke egentlig slik at samfunnets karakter bestemmes av vår bevissthet? Den materialistiske kommunisme mente lenge at den virkelig hadde skapt et nytt menneske. I Stalin- tiden i Sovjetunionen forsøkte man til og med å gi denne skapelse en biologisk genetisk motivering. I følge Lysenko kunne ervervede egenskaper nedarves fra en generasjon til den neste. Denne teori tjente som bekreftelse på ”Sovjetmenneskets” suksessrike frembringelser. Men i kjølvannet av Sovjetunionens kollaps ser vi at russere ikke har blitt mer moralske eller kollektivistiske selv etter 70 år med indoktrinering. Det ”nye mennesket” var fremkaldt av ytre tvang og ”dressur”, og da tvangen forsvandt blomstret kapitalismen og den organiserte kriminaliteten. Menneskets dominerende natur er inntil videre egoistisk – eller kapitalistisk.

I dag har flere kjente gammelkommunister blitt konfrontert med det faktum at de engang støttet opp om despoter og folkemordere som f. eks. Stalin og Pol Pot. Noen går til og med så langt som å si at det ikke er bedre å være kommunist enn det er å være nazist, og på en måte har de et poeng i den forstand at begge ismene har ledet til totalitære regimer.  Men til forsvar for de som har en fortid i de kommunistiske organisasjonene i Norge på 70-tallet vil jeg allikevel påpeke en viktig forskjell, og det er intensjonene. Intensjonene var blandt annet at samfunnsgodene skulle fordeles og å avsløre USA’s internasjonale overgrep i etterkrigstiden. USA har jo spilt rollen som internasjonal bølle, det vet vi jo alle, og det hadde jo venstresiden for så vidt rett i. Det lett å være ”etterpåklok” og å moralisere og si at venstresiden var naiv, og det var de nok også. Men på hvilke områder er man selv naiv? Jeg tror vi alle kan ha godt av å ransake oss selv på det området enten man befinner seg til venstre eller høyre i politikken.

Lærdommen i dette er jo at selv med de beste intensjoner så kan ikke sosialismen tas, men den må gis. Fremtidens kommunisme vil ikke være en slags sirkusforestilling, men en ekte manifestasjon av menneskers felleskap og nestekjærlighet.

Denne artikkelen er ikke ment som et angrep på de prestene det gjelder. Men heller et forsøk på å forstå hvorfor ikke bare ”vanlige” mennesker men også prestene svikter sine medmennesker. Prester er jo også strengt tatt bare vanlige mennesker.

Akkurat som disse prestene er også min evne til nestekjærlighet meget begrenset. Men det skal jo en evne til før man kan manifestere en ønsket virkning på det fysiske plan, så derfor er det ingen plass til indignasjon eller vrede overfor de som er ubetenksomme eller de som ikke har kjærlighet til sin neste. For det er ikke nødvendigvis bare viljen men også evnen det skorter på.

På dette forum har det vært interessant å være vitne til at enkelte kristne nedvurderer etikken og nestekjærligheten og mener det ikke er sentralt for kristendommen. Det er først og fremst troen (og da helst den rette troen) på Jesus, og dermed nåden som er essensielt for frelsen. Dette er for så vidt ikke nytt for meg, men allikevel noe jeg ikke har sett nærmere på før.

Bibelsitatene spriker i alle retninger. For eksempel sier Jesus at han ikke er kommet med fred men med sverd. Da kan man jo lure på om han var krigens talsmann. Dette står i skarp kontrast med utsagn som:  ”Stikk sverdet ditt på plass igjen. For alle som griper til sverd, skal falle for sverd (matteus 26,52).”  Så hva skal vi tro? Er Jesus en fredens mann eller en krigens mann? Det at Jesus er kommet med sverd kan også tolkes i den retning at i kjølvannet av den nye kristne lære vil det oppstå konflikter, og det kan man jo også si har skjedd uten at Jesus på noen måte med sitt utsagn hadde som hensikt å oppfordre til væpnet kamp.

Hvorfor har så Gud skapt konseptet om nestekjærlighet? Hva er poenget, og tror man Gud skaper noe som er overflødig? Tror man nestekjærligheten ikke har en praktisk funksjon? Tror man ikke det er i kraft av nestekjærligheten at et nestekjærlig samfunn eller paradis på jord vil bli skapt? Eller tror man at dette nestekjærlige Guds rike opprettholdes av Gud som enestående entitet alene, og at innbyggerne kun er ”fyllstoff” bestående av en skare viljeløse marionetter, hvis ansvar for skapelsen av et humant samfunnssystem er fritatt, og som kun har den funksjon at de eksisterer?

Blir det ikke klart her at vi må perfeksjoneres før vi kan få et varig innpass i himmelens rike?

http://www.dagbladet.no/2009/07/03/magasinet/forskning/vitenskap/psykologi/7014122/

Ja, jeg tror på Gud. Men da jeg som yngre hadde en forholdsvis ateistisk grunnholdning, har jeg i dag et ganske annet utgangspunkt enn mange andre som bekjenner seg til en religiøs tro. Det var nok ikke på grunn av en ungdommelig opprørstrang, for min ateisme resulterte ikke i noen reaksjoner fra mine foreldres side da disse også var og fortsatt er ateister. Det oppsto større reaksjoner da jeg begynte å bekjenne meg til en slags ”religiøs tro”.

Selv om jeg under ungdomsårene var ateist så stakk det nok ikke særlig dypt. Min såkaldte ateisme var ganske inkonsekvent og handlet mer om å ta avstand til de tradisjonelle religiøse dogmer enn å avvise en guddoms eksistens. Man er jo ikke ateist etter begrepets strengeste forstand når man samtidig innerst inne er åpen for et liv etter døden og dermed eksistensen av et åndelig aspekt.

Da jeg i utgangspunktet ikke følte meg tiltrukket til det tradisjonelle kristne guddomsbilde, så var det helt klart fra begynnelsen av at jeg ikke ville kunne gå en tradisjonell vei på det religiøse området. Jeg måtte gå min egen vei.

Hvordan kom jeg så til å tro på Gud? Til det kan jeg vel si at det er sammensatte årsakssammenhenger. Det er morsomt å observere faktisk hvor opptatt mange ateister er av religion, selv om de samtidig er veldig kritiske til religiøse forestillinger. Det er som om de innerst inne er på leting etter noe, kanskje et eller annet svar på livets mysterium. Med det kan man si vi alle søker etter sannheten så jeg var vel heller ikke et unntak. Jeg var godt nok ateist, men jeg var allikevel opptatt av å finne ut av livets mysterium. Jeg fant omsider ut at i letingen etter livets mysterium, kommer man ikke utenom Gud.

Men, hva er så Gud? Man må huske at Gudsbegrepet i realiteten er veldig abstrakt og de bildene vi har på Guddommen i beste fall kun er tilnærmelser. Enten man tror at Gud er en autoritetsperson et sted oppe i himmelen, eller man opererer med et mer sofistikert og kanskje et mer fullkomment bilde på Guddommen så har de alle det til felles at de kun er symbolske. Man treffer på en måte aldri helt blink om man prøver å forstå Gud med utgangspunkt i en vanlig fysisk begrepsverden. Forståelsen av dette ble for meg en slags forløsning og gjorde at jeg kunne akseptere Gud som en realitet.

Et veldig godt symbol på Gud er vårt tallsystem. Nullet representerer et ”intet” men

allikevel et essensielt ”noe” og symboliserer det vi gjennom mystikertradisjonene kjenner som den umanifesterte Guddom. Tallene fra 1 til 9 symboliserer det vi kjenner som den manifesterte guddom (eller vår fysiske verden). Den fullfører et syklus før det igjen er tilbake til start på 11. Tallene danser rundt nullet, som er begivenhetenes sentrum.  Vårt tallsystems sentrum er nullet på samme måte som vår fysiske verdens sentrum er Gud eller ”den umanifesterte guddom.”

Det morsomme med dette bilde på Guddommen er at ateistene på en måte har rett i at Gud ikke eksisterer, i hvert fall i fysisk henseende. Men selvfølgelig, hvordan kan man argumentere for at noe som ”ikke eksisterer” allikevel eksisterer? Dette kan jo høres ut som verdens største selvmotsigelse. Til det kan man jo kun konstatere at den fysiske verdens tilsynelatende ”soliditet” er illusorisk. En slags kamuflert tomhet. Med dette blir den fysiske verden kun et aspekt ved guddommen. Gud er tomhet og den fysiske verden er et aspekt ved den samme tomhet.

En annen viktig årsak til min tro på at livet innehar et åndelig aspekt er fordi jeg i all ydmykhet enda ikke vet det endelige svaret på mysteriet vi kaller livet. Men jeg må understreke at jeg har vært nødsaget til å tro på en skapende kraft da alle kjennsgjerninger og logikk peker i retning av en skapende kraft. Gjennom vitenskapen er vi vitne til at vår egen klode har utviklet seg fra å være en glødende lavaklump til dagens potensielle paradis, med høyt utviklede livsformer. Og så konkluderer man at det hele har skjedd uten en plan. Hvor er logikken? Det er jo så åpenbart og klart for dagen, men allikevel går intelligente mennesker til daglig rundt med skylapper.

Man kan kalle denne kraft ”Gud”, ”Allah”, ”Brahma”, ”Jehova” eller ”Det Flyvende Spaghettimonster”. De er alle i beste fall kun tilnærmelser av noe ganske abstrakt, noe som ikke umiddelbart er så lett å få øye på. Fordi den er i senter av bevegelsene, i senter av kontrastenes verden. Den er derfor hinsides både den fysiske og åndelige verden. Den har ingen kontrast. Man kan ikke si om den at den er svart eller hvit, stor eller liten, snill eller slem. Dette ”noe” er alle levende veseners evige opplevende ”jeg”.

Men hvis Gud er kontrastløs, blir det ikke da en selvmotsigelse å påstå at Gud er god, når det gode som tidligere nevnt kun er en kontrast og dermed bare en del av helheten? Det kommer, som med alt annet, an på hvordan man ser ting. Jeg vil påstå at livet, med sine behageligheter og ubehageligheter og når alt kommer til alt, fortsatt er et gode. Derfor kan man godt si at selv om Gud er opphav til både det såkaldte gode og det såkaldte onde så er summen av det hele et ”pluss”, eller noe positivt.

Bevissthetens mysterium og livets evighet

En annen side ved denne tilsynelatende selvmotsigelsen er den filosofiske som ønsker å finne ut av hva det er som opplever livet. Er det vår hjerne som opplever livet eller er det noe hinsides den fysiske verden som er sentrum av begivenhetene? Argumentene mot forestillingen om at bevisstheten er et produkt av vår hjerne søker, i materiens analyse som kun bevegelse, å vise at bevegelse i seg selv ikke kan oppleve livet.

Hva er det da som opplever livet? Hvordan kan man løse bevissthetens mysterium? Er det hjernen som er bevissthetens opphav? Er ikke hjernen kun materie som videre i sin dypeste analyse kun er bevegelse? Kan virkelig bevegelse i seg selv oppleve livet?

Om livet eller vår bevissthet ikke betinges av vår fysiske hjerne, så må livet og bevisstheten være evig i sin natur. Våres ”Jeg” akkurat som Guds ”Jeg” innehar den samme kontrastløse og dermed evige natur. Som Jesus selv sa; dere er guder (Joh 10, 34).

Hadde det vært en tid, hvor det levende vesen ble skapt, ville det på tidspunktet ikke ha hatt noen forutgående erfaringer og dermed heller ikke noe erfaringsorgan, og følgelig ville det aldri noensinne komme i gang med å oppleve (Sitat fra Martinus, Sol og Måne 2001).

Vår fysiske verden har således aldri hatt et utgangspunkt, men har eksistert i all evighet. Dens opprinnelse er ikke noe forut i tid eksisterende nullpunkt. Men et ved materien "transcendent" eksisterende nullpunkt.

Avgudsdyrking

Tor, Odin, Balder, Ull, Zevs, Apollon, Neptun, Poseidon, Mars, Mitra, Ashera, Ptah, Inda, Varuna og Kali er alle sammen såkaldte avguder (dette inkluderer også det flyvende spaghettimonsteret). Men dette er jo også den såkaldte ”kristne” guddommen, i hvert fall i den grad guddommen gis både et navn, kjønn og egenskaper. Gud er jo i realiteten om han/hun/det skulle eksistere, kontrastløs eller såkaldt ”navnløs”. Kun av praktiske hensyn er det jo for så vidt greit nok å gi dette fenomenet et navn. I tidlige tider (samt også i dagens jødedom) var det jo av et svært nidkjært Judea eller Israel forbundet med synd å ytre guds navn, da gud var oppfattet som navnløs.

Den kristne guddommen, slik han fremstår gjennom tradisjonell terminologi, er jo en brutal og i stor grad en urettferdig guddom. Det er en gud som kan bli rasende, som kun kan blidgjøres ved sin egen sønns blodoffer (ved Jesu død på korset), samtidig med at han er ”allkjærlig”. Er ikke en Guddom som fremviser bevissthetstendenser som vi vanligvis kjenner i form av sadisme, ondskap, sinne og andre ufullkommenheter ikke en avgud? Finner vi ikke mange av disse bevissthetstendensene i den guddom som er beskrevet i bibelen. Vi ser jo her at dette er et vrengebilde av guddommen, eller en såkaldt avgud. Og videre vil jeg si at når man står overfor valget mellom å tro på dette foreldede guddomsbilde eller å ikke gjøre det, så er fristelsen for ikke å tro på gud i det hele tatt stor. I den forstand har mange ateister min største sympati.

Men dette foreldede gudsbilde er ikke et bevis i seg selv på at ”Gud” eller en skapende kraft hinsides vår fysiske verden ikke eksisterer.

En analyse av terminologien er ikke en analyse av guddommen

 (Logik, kapittel 1, s. 19).

Man har aldri sett at ting skapes av seg selv, uten en forutgående tankegang eller planlegging. Selv om man på det fysiske plan ikke alltid har det fulle overblikk, så betyr det ikke at prinsippet ”intelligent skapelse” ikke også gjelder her og ikke bare i menneskelig sivilisasjon.

Religionene er i forandring, det har de vært til alle tider i historien. Det er den også nå fordi vi med vår forstand nå kan gjennomskue de gamle religioner som mangelfulle eller til en viss grad naive. Men de gamle religioner er døende kulturfaktorer og religionene vil igjen fornye seg, men denne gang smelte sammen med vitenskapen og dermed komme til å utgjøre en universiell ”åndelig” vitenskap.

I died as mineral and became a plant,
I died as plant and rose to animal,
I died as animal and I was man.
Why should I fear?
When was I less by dying?
Yet once more I shall die as man,
To soar with angels blest;
But even from angelhood I must pass on ...

Written by the islamic mystic Hazrat Jalal-ud-Deen Rumi.

The plant has yet not reached as far as the animal in development. It is unable to form detailed images or sense to a greater extent on the physical plane. It can not smell, see, hear or taste, but it can register on a small scale the comforts and the discomforts of the outside physical world. Its life is mainly an inner life. Its a refugee from the divine kingdom of light.

On the stage of development where we find the flesh eating plant who's capable of grabbing and eating bugs, the plant has come further in its development and abilities as a result of millions of years bombardment of the senses from the ouside world of elements. It has been burned, cut, trampled on and blown in the wind. It is not in vain that the beautiful green grass blows in the wind, even if you think the wind has no higher purpose. Because in this way it is being awakened to a life in the physical world.

Jeg så et interessant program på TV som handlet om hva religiøse mennesker tenker om det å stå overfor muligheten for oppdagelse av liv på andre planeter. Dette var i lys av nylige vitenskapelige oppdagelser som sannsynliggjør liv på planeter som f. eks. Mars. En biskop og en representant for islamsk råd i Norge ble intervjuet i forbindelse med dette.

Det var fint å se at representantene hadde gjort seg reflekterte tanker om dette, og det virket som de med dette var blitt tvunget til å se ting i større perspektiv enn hva de hadde gjort tidligere, og som de begge poengterte; "uten at troen var blitt påvirket".

Jeg vil nok i en viss grad være uenig i det at troen står upåvirket. Selvfølgelig vil kjernen i det de tror på være upåvirket, men allikevel er detaljer i deres tro påvirket på en slik måte at de vestlige religionene ikke lenger kan innta et "terrasentrisk" verdensbilde og vil derfor komme til å gjøre endringer i sitt livssyn, også på et dypere plan. Biskopen hadde gjort seg noen filosofiske betraktninger om hvordan; "Gud kommuniserer med livet på andre planeter, når Gud kommuniserer med oss via Jesus, noe som er en sentral oppfattelse i kristendommen."

Her mener jeg at man vil komme til å forlate en "materialistisk" oppfatning av Guddommen(med det mener jeg en Gud som er begrenset til vår planet) til fordel for en mer transcendental oppfatning av Guddommen, altså en Gud som er mindre knyttet til vår jord alene og som ligger hinsides den fysiske verden. Her må man også lære seg å se Kristus som mentalitet, ikke bare en person. En mentalitet som i like stor grad kan manifestere seg på andre planeter like mye som vår.

Denne TV- utsendelsen viser jo at den gamle verden er i ferd med å bli trengt opp i et hjørne, og vil til sist tvinges til å opphøre. Som Martinus selv sa det:  "Der uvitenhet fjernes opphører det onde å eksistere."

I Norge har vi et ordtak som sier at ingenting er så ille at det ikke er godt for noe. Et tilsvarende ordtak kan man sikkert også finne i andre deler av verden da jeg vil tro at denne erfaring er av en universell karakter, og som også er avgjørende for forståelsen av det såkaldte ondes rolle i tilværelsen.

Kristendommen som vi kjenner den i dag er i stor grad en avgudsdyrkelse, da den gjerne favoriserer det gode på bekostning av det onde. Noen ateister bruker eksistensen av det såkaldte onde som argument for at Gud ikke eksisterer. Det sies gjerne i disse kretser at gudsbegrepet er en menneskelig oppfinnelse, og man må jo til en viss grad innrømme at disse argumentene også har en viss gyldighet i forhold til det tradisjonelle, men også det selvmotsigende bilde vi har av en vred og straffende Guddom, som samtidig også er allkjærlig. Når man står overfor valget mellom å tro på den guddom som vi kjenner gjennom tradisjonell religiøs terminologi, eller det å ikke tro på noen Gud i det hele tatt, så kan fristelsen for å ikke tro på Gud bli overveldende. Men nå er virkeligheten heldigvis mer nyansert enn som så.

Ateismen eller gudsfornekterfilosofien er heller ikke alene om erkjennelsen om at Gudsbegrepet til dels er en menneskelig oppfinnelse. Dette vil man også finne i noen religiøse tradisjoner hvor det uttrykkes at Gud ikke skapte religion, men menneskene har skapt religion og dermed også et gudsbilde. Og med dette er vi igjen inne på begrepet ”avgudsdyrking”. Dyrkelsen av noe som i noen tilfeller kun er et aspekt av Guddommen og som ikke er selve ”kjernen” eller Gud selv. Avgudsdyrking går i stor grad ut på å dyrke eller fremheve en spesifikk kontrast i verdensaltet som det allermest saliggjørende.

Guds sanne natur er ”allkjærligheten”, et begrep vi jo faktisk kjenner fra

kristendommen. Men begrepet framstår jo som et dogme uten noen videre forklaring for hva allkjærligheten virkelig er og fra hvilket perspektiv den oppstår. Den oppstår i upartiskhetens perspektiv. I det upartiske perspektiv finnes en iboende aksept for alle foreteelser, eller for å si det på en annen måte; en aksept for alle uttrykk for liv hva det så enn skulle være. Bibelen gir oss noen hint om denne aksepten for ”det såkaldte onde” gjennom bibelsitat som: ”ikke en spurv faller til jorden uten ved Guds vilje” eller; ”solen skinner på den onde såvel som den gode og regnet faller på den rettferdige såvel som den urettferdige.” Martinus definerer det onde som: ”det ubehagelige gode.”

Videre definerer Martinus ”all synd” som; ”utløsningen af de overfor livslovens oppfyldelse kontrære foreteelser” (Livets Bog 4, stk. 1188). I dette sitat finner man også et uttrykk for en aksept for alle foreteelser, også de foreteelser som skulle være kontrære i forhold til nestekjærligheten. Med dette omdefinerer han begrepet ”synd” på en slik måte at den indignasjon som skulle eksistere over det onde bortfaller og skammen som assosieres med synden opphører å eksistere.

En av de tingene jeg finner så interessant og fascinerende ved Martinus er at han med relativt enkle omdefineringer gir nye perspektiv på livet. Derfor kan man godt ha en teoretisk forståelse for ”kristusmentaliteten” selv om man ikke selv har kosmisk bevissthet. Det panorama Martinus skisserer frem med sine bøker og sine symboler løfter en opp til et nærmest guddommelig utkikkspunkt.

Jeg mener å ha lest et sted om en som i møte med Martinus sitt forfatterskap hadde uttalt at han ikke visste om det eksisterte en sannhet, men om det skulle eksistere en sannhet måtte Martinus forfatterskap være et uttrykk for denne. Jeg føler det litt på samme måte, men jeg frykter at det panorama jeg kjenner rent teoretisk vil være glemt i en situasjon hvor jeg selv skulle stå overfor tortur og tilintetgjørelsen av mitt eget legeme. I en slik situasjon frykter jeg at mine ben atter vil være solid plantet til landjorden og at min egen uferdige natur står frem i all sin nakenhet.

Selv om man har tenkeevne nok til å kunne forestille seg rent teoretisk at det fra et Guddommelig perspektiv ikke finnes noen plass for indignasjon over det såkaldte onde, så kan man allikevel befinne seg langt fra å kunne oppfylle allkjærligheten rent praktisk sett.