Øyvind Woie

Alder: 56
  RSS

Om Øyvind

Informasjonsleder i Signo, har vært journalist og prosjektleder i Vårt Land fra 1996-2011. Har vært generalsekretær, redaksjonssejf og journalist i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte fra 1984-1998, og kommunikasjonssjef i Kirkens Sosialtjeneste (vikariat 1 år) Engasjert i Den norske kirke i menighetsarbeid, menighetsblad, barne- og ungdomsarbeid. Gift og far til fire.

Følgere

Tester helbredelse på åpen gate

Publisert over 8 år siden

Unge, uerfarne fjortiser kurses i helbredelse. «Eksamen» er å helbrede vilt fremmede på gata.

Ungdom kurses i gatehelbredelse. Er det ok å ta kaste seg over vilt fremmede på gata og tilby helbredelse der og da?

Les nyhetssaken her

Konfirmanter som deltok på Impuls sendt ut på gata for å "teste" om helbredelse funker. I følge Impuls sitt seminarprogram var det dette et seminar med Sam Lovell - arrangøren skriver følgende i programheftet:

"Kristendom er ikke kjedelig! Spesielt ikke når du står på siden av noen på butikken, eller på skolen, hvor Gud fullstendig helbreder dem fra brukne bein, ryggsmerter, døve ører, eller hva det måtte være. Dette er ting Jesus ser ut til å vente som ”normalen” for ”de som tror og er blitt døpt”. I fjor var vi 125 ungdommer som reiste ned til Stavanger sentrum, og gjorde disse tingene i praksis, med utrolige resultater! Seminaret vil gå over to bolker; i bolk 1 en teoridel, hvor vi lærer av andres erfaringer, og deretter blir det en ”doing the stuff”- bolk (bolk 2)." Bolk 2 handlet om å praktisere og det er denne det refereres til i nyhetsartikkelen.

Før påske 2010 skrev Vårt Land om Natasha Pedersens familie som ble oppsøkt av en gruppe unge få timer etter at datteren var død. De unge ville vekke opp Andrea fra de døde. Hun ble bare 17 år gammel og var multihandikappet. Familien Pedersen hadde vært gjennom betydelige utfordringer.

Å invadere sørgende menneskers liv få timer etter et dødsfall tyder på sterk overbevisning. De aller fleste med et snev av respekt og anstendighet tar umiddelbart avstand fra en slik handling. Men de unge lot seg ikke stagge. Dagbladet fortalte på samme tid om familien til kreftsyke Steinar Lem som ble nedringt av mennesker som ønsket å be for ham og tilby helbredelse.

Grønt lys. 2008 skrev Vårt Land om en gruppe unge som kalte seg «Encounter-teamet». De var på landsdekkende turne. unge oppsøkte syke mennesker på gaten for å helbrede dem.

- Om vi ser noen med en krykke eller høreapparat, betyr det grønt lys for oss. Da spør vi om de ønsker å bli helbredet, og om vi kan be for dem. Andre ganger leder Gud oss til dem som har plager, fortalte Andreas Fjellvang, som var leder for teamet.

Bak stod Nordic Mission i Levanger, en kristen stiftelse som driver et nasjonalt bønnesenter. I tillegg hadde teamet røtter i Bethel Church i Redding, USA. Der har flere hundre norske unge gått. Skolen er kjent for å ha en meget offensiv undervisning om helbredelse. Å oppsøke folk på gaten, shoppingsentere og parkeringsplasser for å helbrede dem blir sett på som en viktig del av kristenlivet og en kristen tjeneste som alle kan og bør utføre.

Trend. Impuls-bevegelsen, som har sitt utspring i IMI-kirken i Stavanger, legger vekt på gatehelbredelse. Bevegelsen samler flere tusen unge fra ytterliggående karismatiske menigheter til traust Normisjons- og Sambandsungdom. Mange unge og uerfarne kristne med ulik trosbagasje møter vektleggingen på en mer aggresiv og pågående helbredelse. På samtlige av årets Impulskonferanser ble det holdt seminarer om gatehelbredelse. Også innen OASE og i det hurtigvoksende «Get Focused»-miljøet i Tønsberg-området, er tendensen den samme.

2011utgaven av Impuls legger vekt på mer av det overnaturlige. I tillegg kurses det i den kontroversielle bønneformen soaking.

Det er et generelt et høyt fokus på helbredelse i kristen-Norge. Helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen har for lengst bevis at det er marked og betalingsvilje for mirakler. Noe har vi sett før, andre ting er nye og kommer i kjølvannet av den karismatiske vekkelsen som i stor grad følger strømminger fra USA.

Etter at familien Pedersens erfaringer ble kjent, startet jeg en diskusjon på verdidebatt.no. Flere tok avstand fra de unges fremgangsmåte, andre mente dette var ungdommelig overmot som burde aksepteres. Hallgeir Reiten, leder i menigheten «Catch the Fire» og lovsangsleder i Oslo Vineyard mener det er både bibelsk og bra at unge går på det han kaller «treasure hunting» - som betyr å oppsøke vilt fremmede syke og be for dem.

Uverdig. Kjetil Mogård Bergem er bekymret. Han skriver på verddidebatt.no at det kan blir for mye vekt på helbredelse i ungdomsmiljøene og at vi nå trenger en debatt. Helbredelse blir bevismateriale for Guds eksistens og mange unge har et høyt press på seg for å erfare Guds tilstedeværelse i eget liv.

Bønn for syke skaper store forventninger - både hos forbedere og mottakere - derfor bør det foregå i trygge former. Kristne ledere har et ansvar for at dette foregår på en etisk og verdig måte som ikke rammer den syke. Det handler ofte om å bevege seg inn i våre mest sårbare rom.

Personlig lurer jeg på hva Normisjon tenker om den vektleggingen på overnaturlige fenomener på sine arrangementer. Normisjon er arrangør for Impuls.

Når miraklene kommer på banen er det lett å tråkke feil og rive mennesker ned, mens det kan være en svært møysommelig prosess å bygge dem opp igjen.

(Innlegget bygger delvis på et tidliger innlegg)

 

Gå til innlegget

Ka føle du no?

Publisert over 8 år siden

Tore Strømøy er i gang med en ny runde «føle-TV». Åtte lørdag fremover skal tårene trille over TV-skjermen.

Tore Strømøy har ikke vært på sporet siden 2009. Da var det familiegjenforening og forsvunne slektninger som stod på programmet.

I «Det må jeg gjøre før jeg dør» er det de store drømmene som skal oppfylles. Åtte lørdager fremover skal NRK1-seerne få være med på delfinsvømming og jomfrutur i jagerfly, men det er også plass til sterke historier og alvorlige skjebner. I et av programmene får vi møte en alvorlig kreftsyk på fotballtur, i et annen leter Strømøy etter et fjernadoptert barn og vi får møte en ung gutt som har en vanskelig sosial bakgrunn som ønsker å bli syklist.

Strømøys høyeste ønske er å fortelle historier som berører seerne. Han tror det er bra at folk får utløp for sterke følelser både foran og bak skjermen. Tore tror folk som gråte foran TV kan ta det som et bevis på at de er riktig skrudd sammen.

– Jeg vil ikke at folk skal være likegyldige når de ser mine programmer, sier Strømøy i et intervju med Vårt Land.

Strømøy er en velmenende, dyktig og oppriktig journalist som likevel har fått sterk kritikk fordi han har eksponert enkeltmennesker for mye på TV-skjermen. Kritikerne mener intervjuobjektene bør beskyttes mot seg selv og ikke er i stand til å se følgene av sin TV-opptreden.

Anne Grosvold har også blitt kritisert fordi hun har lagt for mye vekt på den følelsesmessige delen av sine portrettintervjuer med kjente mennesker.

Hva mener du? Er «føle-TV» bra TV?

Bør alle få lov å eksponere sine historier i TV-ruta?

Psykolog Hedvig Montgomery sier i det samme intervjuet at vi bare har sett begynnelsen av dette. Vi får mer og sterkere følelser på TV fremover. Hun advarer blant annet om at ikke alltid folk skjønner rekkevidden av det å være med på slike programmer.

Hva tror du? Vil vi har mer tårere og usminket historiefortelling? Hva gjør det med oss?

 

 

 

 

Gå til innlegget

Pinlig NRK-mørke

Publisert over 8 år siden

Ikke før har NRK pirret oss med trekant-sex så slukker de lyset og slipper tre gutter og tre jenter løs på hverandre i bekmørket. Statskanalen byr på mørkegjemsel med klining.

«Noe for alle – alltid» er NRKs slagord. Nå er det tydeligvis seerne som liker sjekkeprogrammene fra TVNorge og kvinnekanalen FEM som skal få sitt. Derfor har programsjefene i NRK brukt dine lisenspenger til å kjøpe en av Big-Brother oppfinner Jon de Mols dårligste TV-ideer. «Daten In Het Donker» kom i 2009.

I Norge heter den «Dating i mørket» og har fatt åtte episoder når NRK3 på onsdager fremover. Til sammen 48 mennesker skal treffe hverandre for første gang, men uten mulighet til å se den hverandre. 
Men der «Trekant» gir slipp på etisk og moralsk refleksjon, grunnstøter «Dating i mørket» i en suppe av klisjeer og overfladiskhet. 20 minutter ut i første episode er klininga i gang.
Problemstillingen er i utgangspunktet interessant. Hvor stor rolle spiller egentlig utseendet når to mennesker skal blir kjærester? I vår kropps- og kjønnsfikserte verden fortjener et slikt spørsmål å bli tatt på alvor.

Men det blir pinlig fomlete, og unaturlig raskt intimt, der inne i mørkerommet. Når deltakerne må stå fram i lyset, skal sannheten etter mørkets gjerninger fram. Vil de likevel møtes og fortsette flørten? Hva hvis det viser seg at den andre deltakeren er stygg, funksjonshemmet eller er en sjabby tjukkas når lyset blir slått på?

Det er ingen fare for det, for deltakerne er ikke tjukke tapere, blinde eller tidligere kriminelle. Seerne blir ikke engang tatt med inn i en refleksjon om hva sjekkerne «så» da lyset var slått av. Det indre betyr ingenting, summen av hvordan de trodde deltakerne så ut og hvordan de faktisk ser ut, blir mest avgjørende for et videre forhold.

Serien er som skapt for «edutainment» – programskaperne kunne proppet programmet med spennende kunnskap om utseendets betydning, kroppens signaler, hva som er viktig når to skal treffe hverandre, forskning, statistikk m.m. Men det finnes ikke en eneste lysstrime av kunnskapsformidling.

«Dating i mørket» er format-TV skapt for reklame. I NRKs reklamefrie verden blir programmet en skadeskutt fugl som roper etter reklamepauser mellom pinlighetene. Som glasur smøres det på med syntetisk, svulmende musikk for å forsøke å gi det hele et snev av duften fra klassikere som «Ungkaren».

NRK er en seermagnet, sju av ti innbyggere over tolv år ser på kanalen. De tre som velger noe annet, bør NRK la fare. Man trenger ikke å gå ut av sitt gode skinn fordi man vi ha alle seerne i landet.


Nei, fri og bevare oss. Det er bare å håpe på at lyset snart går opp for NRK. La TVNorge og FEM ha pinlighetene for seg selv.

Gå til innlegget

Trekantens muligheter

Publisert over 8 år siden

Trekant gav full tenning hos kristenfolket. Så ble det veldig stille.

Onsdag viste NRK3 sjette episode av TV-serien Trekant. Sex for single var tema. Målet for programlederne var og få seg en «one-night-stand». NRK hadde ikke lagt inn et fnugg av refleksjon rundt muligheten for å droppe sexen eller at sjekking kan handle om å skaffe seg en livsledsager. Det står ikke på Trekants agenda. 
Jeg mener fremdeles at Trekant både har styrke og svakhet. Det første er ikke alle enige i. Men programmet har klart å bringe til torgs en nasjonal debatt om det skal finnes en grense for når sex skal utøves.

Rungende stillhet. En aksjon satt i gang av Visjon Norge og Familie & Medier sørget for at NRK-ledelsen fikk beskjed, rent tallmessig, om at Trekant ikke var ønsket. 7.887 henvendelser rikket ikke NRK ledelsen. Da Kringkastningsrådet hadde Trekant på sitt møte i begynnelsen av desember, runget applausen i gangene.
Siden har det vært stille. Hvor ble det enorme engasjementet av? Hvor er den gode, verdiorienterte kristne seksualundervisningen vi skal møte unge mennesker med? Kan vi vente oss en landsomfattende «verdt å vente på»–kampanje anno 2010?
Generalsekretær Rolf Kjøde i Normisjon har skrevet kronikk med en viktig erkjennelse om at «vi har tatt for lett på forkynnelsen og bibelundervisningen» om temaet. «I frykt for å stemples som seksualfiksert – fordi vi setter andre standarder enn omgivelsene – har altfor mange bedehus og kirker, leirer og lag holdt tilbake nødvendig veiledning om sex og samliv».

Tabuteppe. Mange har erfart at en i kristen setting har lagt et tabuteppe over all seksualitet ut over selve samleiet. Det å bli kjent med egen kropp, onani eller seksuelle følelser og drømmer har vært gjemt vekk, samtidig som man har vært overtydelige på å trekke fysisk grenser og tegne trekantillustrasjoner.
Biskop og preses Helga Haugland Byfuglien skriver om sexserien på kirken.no at barn og unge trenger: «...støtte til å gjøre egne valg, kombinert med å ta ansvar for den andre...». «Etisk refleksjon er mangelvare og etterlenget».
Men hvor skal de unge finne den? Skolen starter seksualundervisningen på 4. trinn, burde ikke kirker og kristne organisasjoner følge opp med en tilsvarende ambisjon i sine trosopplæringsplaner? Kirker og kristne organisasjoner er daglig i berøring med målgruppene, men undervisningen er overlatt til enkeltmedarbeideres opplegg og talent, og mangler standarder og undervisningsmateriell.
Forskere ved Hull University i England ble overrasket da de spurte 13 - 16 åringer om hva de savnet i seksualundervisningen. Flesteparten etterlyste mer om moralske verdier rundt det å ha sex.

En sexbok. Det finnes minimalt med ressursmateriell på dette området. En sjekk hos de største kristne forlagene viser at det pr. i dag kun finnes én bok om sex beregnet på ungdom. Det er Lunde forlags «Elsket». Det produseres tonnevis av oppbyggelig litteratur for sjel og ånd, men bortimot null om det som har med kroppen å gjøre. 
På nettet er iTro.no nesten alene med et knippe artikler, Ungdom og medier prøver seg også. Den norske kirke har gjemt 20 linjer om hva Gud tenker om sex langt inne i kirken.no, presentasjonsmessig har det null appell til fjortiser. Det er Libresse og statlige organer som er konger over sexundervisningen. På nyåret lanserer foreningen Sex og politikk undervisningsopplegget «Uke Sex». Etter en dansk modell skal lærer, barn og unge få et nettopplegg som møter det kommersielle sex- og kroppspresset. 40 prosent av danske unge bruker sexfordig.dk
I Danmark finnes en forbilledlig nettside som gir seksualveiledning fra et kristent ståsted. AdamogEva.dk har 20.000 unike besøkende i måneden. Bak står kristne organisasjoner. Hvorfor klarer vi ikke å lage det samme her hjemme? Det burde ikke mangle på engasjement eller ressurser.

Gå til innlegget

Fritt fram for gravlys og lykter?

Publisert nesten 9 år siden

Kirkegårdskonsulent Helge Klingberg vil forby folk å bruke dyre gravlykter på kirkegården. Pårørende betaler opp til 6000 kroner for å lyktene.

Før brukte pårørende fakkelbokser og engangslys. Nå er trenden at det brukes dyre gravlykter som lyser lenge, gjerne i flere dager. Flere tar også i bruk elektrisk lys med solcellepanel.

– Kirkegårdene kan takke seg sjøl for at dette er helt ute og kjøre. Hadde vi satt foten ned og sagt nei da det begynte å florere for 20 år siden, så hadde vi kunnet gjøre noe med det, for dette har vi ryggdekning for i lovverket, sier Klingberg på vl.no.

Gravlyktene er fastmontert på gravmonumentene og tåler ikke påkjenningene fra snørydding og annet. Flere kirkeverger har opplevd at de må punge etter å ha mottatt erstatningskrav fra de pårørende.

Kirkevergen i Fjaler har lagt ned forbud mot elektrisk- og gasslys.

Bør pårørende og familie få lov å bruke hva slags lykter de vil?

Kan kirkeverger nekte folk å sette opp elektrisk lykter på kirkegården?

Hvor går grensen mellom de kirkevergenes krav og de pårørendes behov?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
26 dager siden / 3620 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
20 dager siden / 2554 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
20 dager siden / 1873 visninger
Snevert om synd
av
Torunn Båtvik
5 dager siden / 1869 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
17 dager siden / 1716 visninger
Religiøs fyllefest på Visjon Norge
av
Levi Fragell
5 dager siden / 1644 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
14 dager siden / 1414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere