Øyvind Woie

Alder: 56
  RSS

Om Øyvind

Generalsekretær i KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, Tidligere kommunikasjonssjef i Signo, har vært journalist og prosjektleder i Vårt Land fra 1996-2011. Har vært generalsekretær, redaksjonssejf og journalist i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte fra 1984-1998, og kommunikasjonssjef i Kirkens Sosialtjeneste (vikariat 1 år) Engasjert i Den norske kirke i menighetsarbeid, menighetsblad, barne- og ungdomsarbeid. Gift og far til fire.

Følgere

Elektrisk roadtrip

Publisert over 7 år siden

Sigvart Dagslands utfordrende ballade «Kan eg gjør någe med det?» har vært en vind i mitt og manges liv. Følelsen av at det ikke nytter, at det ikke hjelper samme hva jeg gjør, skaper en passivitet jeg ikke ønsker meg.

Spesielt i møte med de store utfordringene vår verden står foran. er det mange som tenker at det ikke hjelper.  Det er så mye som skal til, så mye som må forandres. Hva kan vel lille jeg bidra med? Vi lukker øynene og lar humla suse.

I begynnelsen av mars tok jeg et valg. Togpendling var byttet ut med bilpendling fordi det ikke var mulig å komme seg frem til den nye arbeidsplassen med kollektivtransport innenfor rimelighetens grenser. Men det føltes meningsløst og sitte time etter time og bidra til et høyere utslipp av Co2 hver dag. Ulempen med eksos er at den er så godt som usynlig, alle biler burde vært utstyrt med farget eksos slik at vi så hvor mye som kom ut bak der. Tenk om den var rosa, det ville blitt litt av ei suppe i det store byene våre. Vi mennesker har en tendens til at det vi ikke ser tenker vi heller ikke over.

Hvis jeg regner sammen alle pengene jeg bruker til å brenne bensin med kan jeg kanskje heller bruke de til en ny bil som ikke forurenser, tenkte jeg. Regnestykket så bra ut, og enda bedre når jeg tok med fritak for bompenger og avgift. Men jeg hadde motforestillinger om rekkevidde og kjørekomfort.

Jeg kjører minst 500 kilometer i uka, faller helt igjennom den urbane elektriske trenden, der jeg bor finnes det to elektriske biler og jeg er den eneste som pendler fra Indre Østfold til Oslo drevet av el-kraft.

På litt over to måneder har jeg kjørt nesten 5000 kilometer uten å slippe ut en eneste fjert med Co2. Det føles godt og er lett. Godt fordi de gir en følelse av å bidra, selv om mitt bidrag er minimalt. Lett fordi det er fullt mulig og gir noe godt tilbake. God og lett fordi det gjør meg mer miljøbevisst.

Jeg har truffet mange som er overrasket, over at bilen ikke er en ukomfortabel skranglekasse, at den akselerer som en sportsbil, at den er lett å lade, morsom å kjøre og at det koster 15 kroner å fylle tanken slik at prisen for ei mil kommer på i overkant av en krone.

Jeg har truffet mange som mener det er dustete å tro at jeg bidrar med noe. Som sier at elkraften jeg bruker ikke er ren man like gjerne kan komme fra kullkraftverk i Europa. At bilen forurenser når den produseres, at batteriene er et miljøproblem og at det egentlig bare er å lure seg selv. De kan nok har rett i noe, men det er logisk at det er lettere å rense ei eksospotte på et kullkrafverk enn flere hundre millioner i Europa.

Bil og følelser hører sammen. Det vet de fleste. Bilen er den motoriserte hesten, vår beste venn i solskinn og regn. El-bilen min genererer gode følelser. Ikke minst i møte med mine egne barn. Akkurat nå føler jeg meg som en omreisende predikant. Stadig vekk tar jeg meg i å holde vitnesbyrd om elbilens fortreffelighet.

Den beste følelsen er i møte med mine egne barn, fremtidens generasjon. Når far kjøper elbil viser han at det finnes en vei å kjøre uten det farlige Co2 utslippet. Det handler om å påvirke og være med å skape en fremtid.

Jeg har en «fossil» bil hjemme. Den bruker jeg når jeg skal på langtur, utenom det står den så mye stille at jeg må starte den hver 14 dag så ikke den skal gå i stykker. Elbilen skulle være bil nummer 2, den har, for mange andre også, blitt bil nummer en. Den «fossile» bilen spares og brukes mindre, noe som gjør at den varer lengre.

Så det lille jeg gjør er å droppe eksosen og skyve meg selv og matpakken min frem og tilbake til jobb ved hjelp av el-kraft, det kan mange andre også gjøre. Og det tror jeg nytter.

Gå til innlegget

Trekant uten sensur

Publisert rundt 8 år siden

TV-programmet Trekant er blitt ti minutter lenger. Først og fremst er det gitt mer plass til flere nakenscener.

Den som forventer at NRK har tatt hensyn til den massive Trekant-kritikken de ble utsatt for i fjor, kan bare glemme det. Høstens sesong handler fremdeles eksplisitt om seksualitet. Innhol

det er totalt løsrevet fra kjærlighet og moralske/religiøse rammer. Det er synd, for Trekant kunne og burde rommet så mye mer. 

I fjor høst skapte Trekant furore. Tidenes protestaksjon ble rettet mot NRK. Særlig var det mange røster fra ulike kristne grupperinger som uttrykte sterk bekymring. I år har det vært helt stille. Publikumsservice i NRK har rolige dager. 

Nakent. Egentlig er det rart, for nettopp i år burde det være enda større grunn til å protestere. NRK har i svært liten grad tatt innover seg kritikken, og i høstens sesong blir det servert mer naken kropp og flere levende kjønnsorganer i aksjon enn noen gang tidligere i NRKs fjernsynshistorie. 

Da NRK presenterte Trekant på en videregående skole tidligere denne uken, fikk alle fremmøtte en pute hver. Den var først og fremst ment som noe man kunne holde opp foran skjer

men når det ble for pinlig. Og det ble det. Pinlig, kleint, ubehagelig, flaut og ekkelt, slik seksualundervisning alltid har vært. Ungdommene på Fyrstikkalleen Videregående i Oslo mente serien likevel var bra: Dette var noe annet enn den trøtte, teoretiske seksualundervisningen skolen har å by på. Her treffer Håkon Moslet og hans Trekant-redaksjon et stort behov. Trekant bidrar til å avmystifisere og sette ord på viktige deler av unge menneskers seksualitet. Det er en åpenhet jeg fremdeles mener vi skal applaudere. I første program løftes de erogene sonene opp fra pornografiens brystvorte- og kjønnsorganfokus, til å handle om hele kroppen. Det blir nærmest et paradoks som viser at Trekant faktisk kan lykkes et stykke på vei i sitt uttalte ønske om å bidra til å korrigere det skjeve synet mange får på seksualitet gjennom hjemmestudier av sexflommen fra dataskjermen og internett.  

I tillegg er det en rød tråd gjennom serien at alle har rett til å si fra om hva man har lyst til å være med på. Det er også bra. Mange unge, og spesielt jenter, opplever press på å skulle gjøre ting de ikke ønsker.  

Lyst. Men i møte med unge som først vil koble på sex når det er ekteskap og kjærlighet som ligger til grunn, er Trekant brutal. Avholdenhet og det å vente med sex som følge av en m

oralsk eller religiøs drivkraft, eksisterer ikke som et alternativ. Trekant blir for ensidig i sin fremstilling av at det normale for ungdom er å ha mye sex og eksperimentell sex. I stedet for bare å være «lyst»-drevet, kunne Trekant med enkle grep berørt flere dimensjoner av ungdoms spørsmål rundt kropp og seksualitet ved å være mer nyansert. Programmet kunne være med og løse opp i floka knyttet til det høye presset blant unge på kropp, utseende og ikke minst vekt. Men dette er ikke programmets idé. Målet er å forklare hva som skjer i kroppen og hvordan. 

Programmet er som nevnt blitt ti minutter lenger. Målet har vært å møte kritikken fra Kringkastingsrådet om behovet for mer refleksjon. Men samtalen på slutten av episoden blir lett for ensrettet opp mot at det viktigste er å sette egne grenser. Så lenge ikke det finnes noen moral og etikk å måle seg opp mot, buklander refleksjonen i den enkeltes ego.  

Hjelp til sex. Sesong to av Trekant burde våget en bredere tilnærming til ungdoms forhold til seksualitet og kropp. Unge mennesker lever i et overseksualisert samfunn. Veien frem til et trygt og godt seksualliv er trolig noe av det mest krevende man kan begi seg ut på.

Dessverre finnes det svært få alternativer til Trekant. Kirke og menighet er tause. Det finnes knapt bøker, ikke nettsteder eller annen inspirasjon å hente. Siden forrige sesong ble vist, har vi ikke sett annet enn ønsker og et løfte om at det skal komme en bedre kristen seksualhjelp for unge. Trekants viktigste funksjon blir den samme som sist: Serien skaper debatt, men løsningene lar tydeligvis vente på seg, selv om alle mener dette er svært viktig.

Gå til innlegget

Drømmen om Tangerudbakken

Publisert over 8 år siden

I Norge finnes det minst 20.000 utviklingshemmede. Bare seks av dem nyter livet i Tangerudbakken.

– Herregud, så søte dere er!♥, skriver Marthe på Facebooksiden til Tangerudbakken. Hun er representativ for de 156.350 som heier på Cecilie, Olav, Hans, Bjørn Terje, Hege Anette og nyinnflyttede Hansine. Mer enn 350.000 nordmenn følger tredje sesong av den prisvinnende serien på TVNorge.

Tangerudbakken er fantastisk, beboerne er superstjerner, serien er banebrytende og har helt klart vært med på å bygge ned fordommer rundt mennesker med utviklingshemming. Men Tangerudbakken er nesten så langt fra virkeligheten for de aller fleste utviklingshemmede i Norge som det går an å komme. 

Det er lett å forholde seg til funksjonshemmede når de dukker opp på TV-skjermen en gang i uka. Vi får en redigert titt inn i virkeligheten. De færreste av oss oppsøker nærmeste omsorgsbolig og sier at vi vil ha mer, når rulleteksten etter Tangerudbakken glir over TV-skjermen. En sjekk på Facebook viser at møtet med de «søte» utviklingshemmede i stor grad brukes som indremedisin for å pleie ens egen selvfølelse. 

HVPU. For 20 år siden dro norske myndigheter i gang HVPU-reformen. Ansvarsreformen i helsevernet for psykisk utviklingshemmede la sterke føringer på at ingen skulle tvangsflyttes men at de berørte personenes ønsker skulle legges til grunn for hvor de ville bo. Normalisering, selvstendig, arbeid, læring og en meningsfull fritid var nøkkelbegreper. De som før var bortgjemt skulle bli en del av det samfunnet vi alle har tilhørighet til. 

Slik har det ikke blitt, og noen har trolig fått det dårligere enn før reformen.  Ifølge rapporten «Vi vil, vi vil, men får vi det til?», fra Sosial- og helsedirektoratet, har disse norske borgerne sakket akterut på alle områder i forhold til hva som var målet.

Utviklingshemmede har egen bolig, men de får ikke velge om de vil bo der, for det finnes ikke noe alternativ. Den som ønsker en annen løsning risikerer å miste grunnleggende tjenester innen helse og omsorg, rapporterer direktoratet.

Oppbevaring. Tangerudbakken er unntaket som bekrefter regelen. De fleste utviklingshemmede er mer isolert, mindre integrert, mangler fritidsaktiviteter, tar ikke del i arbeidslivet. 20 år etter mangler kommunene fremdeles kompetanse, det et grove hull i vurderinger og dokumentasjon, brukermedvirkningen er elendig. I forhold til visjonene fra HVPU-reformen minner dagens tilbud til utviklingshemmede mer om oppbevaring. 

Ideen om Tangerudbakken oppsto da foreldrene til Hans, som er med i serien, spurte seg selv om de ville akseptere at de ikke fikk bestemme hvor de ville bo. Svaret til Harald og Aashild Korsgaard var et bastant nei! Da begynte en to års kamp for å realisere drømmen vi får ukentlige TV-rapporter fra. 

Omsorgsgiganter. I min egen hjemkommune utvides nå bofelleskapet for mennesker med utviklingshemming. Før var det ti leiligheter under ett tak, nå bygges ti til, i to etasjer. Det er tendensen i en rekke kommuner. I Oslo er det kraftige reaksjoner mot en omsorgsgigant på Sagene med plass til 48 brukere, Sandnes kommunen vil putte de utviklingshemmede sammen med personer med psykiske lidelser, i Stavanger vil de bygge fire boliger for 64 utviklingshemmede. 

Omsorgsghettoene popper opp. Det lukter kun stordrift, effektivisering og kommunal lønnsomhet. Norsk Forbund for Utviklingshemmede spør om kommunaldepartementet bryter egne instrukser og mener barne- og familieminister Audun Lysbakken hverken kjenner eller har interesse av å følge opp reformen. Hvem spør de utviklingshemmede hva de vil? Hvor blir det av Tangerud -effekten? 

Gå til innlegget

17. festen på vei ut av bedehuset?

Publisert over 8 år siden

De tradisjonelle 17. mai-festene i bedehus og kirker forgubbes og avlyses. Hvorfor? Bør de fornyes, eller kan de med fordel dø en stille død?

Professor Olaf Aagedal ved Diakonhjemmets høgskole har forsket på bedehustradisjonen. Han tror de tradisjonelle bedehusfestene på 17. mai-kvelden er på vei ut.

– Jeg tror det springer ut fra at det tidligere var vanlig med dansefester på kvelden på 17. mai. Da ville bedehustradisjonen ha et alternativ. Jeg tror det er på vei ut. Enten blir det privatisert hvor man samles hjemme hos seg selv eller i private fester, sier Aagedal til Vårt Land.

Han mener det er behov fornyelse av tradisjonen.

– Nå kommer 17. mai-frokoster i stedet for. Dette er en dag hvor folk har lyst å gjøre noe sammen med andre. For den som føler at man ikke har noen å være sammen med, oppleves dagen trasig.

Hva er dine erfaringer? Feirer du 17. mai på bedehuset? Bør vi holde liv i tradisjonen?

Gå til innlegget

Legenekt mot prøverør

Publisert nesten 9 år siden

I dag har leger rett til å nekte og utføre abortinngrep, nå foreslår Norges kristelige legeforening at lege skal ha rett til å nekte og utføre prøverørsforsøk også. De mener det er å ta menneskeliv.

Etikkutvalget i Norges kristelige legeforening (NKLF) vil utvide reservasjonsretten helsepersonell har i dag. De mener leger må få lov til å nekte å utføre prøverørsforsøk fordi det handler om å ødelegge menneskeliv. Forslaget skal opp til debatt og vedtas på generalforsamling i NKLF i helgen.

Etikkutvalget går også inn for å kreve rett til å nekte og hjelpe lesbiske og homofile med assistert befruktning.

– Retten til å reservere seg mot å henvise lesbiske og homofile videre til assistert befruktning er prinsipielt sett svakere fundert enn retten til å reservere seg mot abortinngrep. Vi har, etter å ha sett på argumentene for og mot og fått fram nyansene, likevel landet på at leger bør kunne reservere seg, sier Magelssen til Vårt Land.

Hva mener du? Bør leger kunne reservere seg mot å utføre prøverørsbefruktning?

Når starter egentlig et menneskeliv?

Hva med å nekte å skrive ut prevensjonsmidler?

 

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere