Øyvind Woie

Alder: 57
  RSS

Om Øyvind

Generalsekretær i KABB (Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte, Tidligere kommunikasjonssjef i Signo, har vært journalist og prosjektleder i Vårt Land fra 1996-2011. Har vært generalsekretær, redaksjonssejf og journalist i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte fra 1984-1998, og kommunikasjonssjef i Kirkens Sosialtjeneste (vikariat 1 år) Engasjert i Den norske kirke i menighetsarbeid, menighetsblad, barne- og ungdomsarbeid. Gift og far til fire.

Følgere

Blonde bloggvinnere

Publisert rundt 11 år siden

Lettkledte blondiner med høy partyfaktor er Norges mest leste bloggere. Personlige ytringer om mote, neglelakk og hårstyling trekker opp til 36.000 lesere hver dag!

Nettavisen har kåret Norges 100 største blogger nettavisen.no. Dette er blogger som er registrert på Blogglisten.no. Den mest leste hadde mer enn to millioner besøkende i sommer. Nøkkelen til suksessen ligger ikke i tung intelektuell debatt og alvorlige meningsutvekslinger. Neida, de tre mest lest bloggene skrives av lettkledte blondiner som forteller små historier om en anstrengende hverdag blant moteklær, fest og sjekking.

Ida Wullf www.idawulff.com er en soleklar vinner. Mer enn to millioner lesere har fulgt 19-åringens frustrasjoner over manglende frokost på senga, sminking hos Jan Thomas, shoppingturer, jentefester m.m. Opp mot 36.000 mennesker besøker bloggen hennes hver dag!

Med en million færre lesere finner vi Ulrikke Lunds blogg på andreplass: http://ulrikkelunds.blogg.no/ Nok en gang dreier det seg om en ung kvinne med høy blondinefaktor. Shopping og mote er hovedingredienser. 

På tredje plass befinner 16-åringen Julia Nyland Ørsahl seg. Blondine, mote og fjortismeninger står i fokus.

Vi må langt nedover listen for å finne meningsbærende substans. Tidligere Frp-politiker Jan Simonsen er unntaket. Hans blondinefaktor er totalt fraværende, men en god del av meningsytringene skiller seg ikke vesentlig fra tenåringsytringene.

Et interessant fenomen finner vi midlertidig på 7.plass. Der ligger http://sinober.blogg.no/ av Regine Stokke. Hun har diagnosen MDS/AML. Hennes blogg gir et åpenhjertig innblikk i hverdagen med sykdommen.

Mammabloggen til Linn på som bare er 16 år, er også interessant http://malindus.blogg.no/

Men Vårt Land og Verdidebattlesere bør merke seg http://www.udyr.com/  Dette er Norges største kristne blogg. Patrick Leisegang fra Lyngdal blogger frimodig og friskt om alt fra kristne verdispørsmål, Ungdommens Landsmøte, pokerkveld og bilmotorer.

Felles for Patrick, blondinene og de andre populær bloggene er at de er personlige. Bloggerne deler store eller mindre deler av livet sitt med leserne sine. Om det dreier seg om klokkemote, bleier eller kristne stevner så fremstår bloggerne som ekte og dedikerte – det de skriver om betyr faktisk noe for dem. Der Leisegang utfordre folk til å kaste maska viser Ida Wullf nesten puppene sine. Men det fremstår som like personlig for begge.

Et viktig fellestrekk for suksessbloggene er at leserne inviteres inn i bloggerens sfære – vi får lov å kikke inn i livene deres. MS pasienten lar oss føle frykten, tenåringsmammaen deler bekymringene sine. Men de aller mest populære er likevel de som skriver om tant og fjas – kropp, mote og party.  

Gå til innlegget

Ja til aldersgrense for Den hellige ånd

Publisert rundt 11 år siden

Oase vil «La barna få hele pakken!». Barn skal læres til å helbrede voksne. Initiativet er et åndelig og menneskelig risikoprosjekt. Som kristne har vi knallharde advarsler om hva som skjer dersom vi begår overtramp og gjør noe galt «mot en av disse mine minste»

Det er svært interessant at et titalls psykologer og sjelesørgere vegret seg for å uttale seg kritisk da Vårt Land fredag 10.juli skrev om Oases seminar: «La barna få hele pakken! Det finnes ingen mini-utgave av Den Hellige Ånd». Det er et signal Oase bør merke seg, med tanke på hvor står makt og påvirkningskraft fornyelsesmiljøet har fått i slike spørsmål.

Seminarholder Anne Inghild Johansen sier at det er lite hokus-pokus ved Den hellige ånd – problemet er vel heller det motsatte. Aldri har det vært mer «hokus-pokus» ved Den hellige ånd enn i dag. I fjor skjøt man med Den hellige ånd fra hofta på Oase-stevnet, og mange har ennå ikke glemt den tatoverte predikanten Todd Bentley og hans kontakt med den åndelige verdenen. Lakeland-vekkelsen gikk over ende fordi Bentley ikke klarte å styre lystene sine. Oase var ikke akkurat veldig skeptiske da den tatoverte pastoren dukker på scenen første gang. Åndens utgytelse er godt stoff for en medieverden der nyhetene beveger seg med lysets hastighet.

 Jeg synes Oase viser sviktende dømmekraft når de inviterer til lederseminar der de skal lære voksne å gi barna «full pakke». Det er noe grunnleggende skjevt i Johansens ønske om at «barna kan bli brukt». Dette handler for mye om at barna skal åpenbare og formidle noe fra Gud til de voksne. Barna kan visstnok få kunnskapsord og utføre helbredelser.

Men det virker ikke som om det er for barnas skyld – det er den voksne som er mottakeren. Hun nevner to eksempler der barn har fått kunnskapsord som har helbredet foreldre eller oppmuntret voksne.

Dette er en svært farlig vei å gå inn på. Det kan legges et umenneskelig press på barna. Barn ønsker oppmerksomhet, barn ønsker å bli sett, barn ønsker å bli likt - av de voksne. Hva skjer med et barn som ikke får kunnskapsord, hvilke sår setter det hos et barn å ikke klare å helbrede sine syke foreldre? Hva gjør det med troen til et menneske, dersom en må bære på dette allerede fra barndommen av.

 Johansen mener det er viktig å gjøre Den hellige ånd personlig og trekke Gud mer inn i det daglige livet til barna. Jeg er grunnleggende skeptisk til åndeliggjøre alt som skjer med oss mennesker. Mange har erfart at det gir usunne og problematisk forklaringsmodeller som kan skape usunne gudsbilder når livet viser seg fra sin mer negative side. Johansen mener vi bør si: «Nå fikk vi hjelp til noe. Gud er så god!» Hva sier vi hvis til barna vi ikke får hjelp, hvis mor ikke blir frisk, hvis vi ikke finner Dukkelise, hvis huset til naboen brenner ned, hvis lillesøster blir voldtatt? Er Gud blitt borte da? Eller vil han ikke hjelpe oss lenger – og i såfall hvorfor ikke? Straffer Gud oss? 

 Barn og trosliv er en stor utfordring for menighet og kirke. Fremdeles er det en tendens til at barna blir et underholdningsobjekt som skal bidra med noe for den voksne delen av menigheten. Barn deltar i prosesjoner og som tekstlesere, de synger og vi har leker for barna. Men det er sjelden vi slipper dem til på prekestolen eller at de får formidle sine åndelige erfaringer på sine egne premisser. Det er egentlig underlig for barnet er, i følge Jesus, nøkkelen til Guds rike.

 Oases initiativ er et åndelig og menneskelig risikoprosjekt. Som kristne har vi knallharde advarsler om hva som skjer dersom vi begår overtramp og gjør noe galt «mot en av disse mine minste». Jeg er grunnleggende skeptisk til Oases refleksjonsnivå omkring dette når jeg leser Oaseleder Einar Ekerhovdes tanker om Duncan Smiths opptreden på Oase i fjor. Da «skjøt» han på deltakerne med Den hellig ånd. Mange ble støtt og Oase-ledelsen beklaget. Ekerhovde forklarer det slik: «den åndelige realiteten er viktigere enn fremgangsmåten.» Han sier «Vi må komme oss forbi de ytre tingene. For enkelte blir form viktigere enn innholdet. Å se på det ytre er en finurlig måte å ta vekk den åndelige sannheten i det som skjer».

Men nå er det altså slik, Ekerhovde, at det er «det ytre» – ordene, bevegelsene, lydene, innpakningen – som skaper sår og gjør at folk føler seg krenket. Jeg skulle ønske at ledere i fornyelses- og de karismatiske bevegelsene snart begynte å bli litt mer ydmyke i møte med de som skal «vekkes».

 Det går alt for mange mennesker rundt med skadeskutte trosliv etter at vekkelser og predikanter har fart ille med dem. Derfor bør Oase lytte og fatte et instituttprest Jon Erik Bråten ved Modum Bad sier i artikkelen: «Barn er mer sårbare enn voksne, og har ikke mulighet til å reflektere over hva som skjer med han eller henne. Barn kan ikke si “at nå går det for langt”. Når man fører barn og Den hellige ånd sammen, skal man være ytterst forsiktig, så man kanskje ikke som voksen føler at man har blitt utsatt for et åndelig overgrep.»

Til slutt lurer jeg på hvem disse barna Oase vil fylle med Den hellige ånd er? Er dette noe for alle barn, eller er det bare barna til de kristne? Mener Oase at dette skal gjelde et hvilket som helst barn som deltar i kristent barnearbeid og barnekor? Skal i så fall barna få si nei, hvis de ikke vil?

Gå til innlegget

Jeg liker ikke ordet vekkelse. Jeg er livredd for overstyrt føleri og stemningshysteri. Men jeg finner ikke noe bedre ord for det jeg så i pinsehelgen.

Hvis Den hellige ånd er en vind, så blåste den gjennom Oslo Konserthus i pinsehelgen! 1500 barn stod på scenen samtidig, og sang og danset så det ristet i marmor og mahogny.

Den femte festivalen i Soulchildren-historien var rekordstor. I fjor deltok i underkant av 1000 barn, i år økte det med 50 prosent! 78 kor fra hele landet. Soul Children-konseptet er det hurtigstvoksende kristne barne- og korarbeidet i Norge.

Eventyret startet i 2001 da Ragnhild Hiis Ånestad startet Oslo Soul Children – inspirert av Walt Whitman fra Chigaco. I pinsehelgen stod de på scenen sammen, og Whitman var mektig inspirert av hva som hadde kommet ut av en samtale med ei ung, lyshåret jente fra Kragerø.

Det er minst fem viktige grunner til at Soul Children-konseptet har blitt en fulltreffer for idol-generasjonen.

1: Mellom stolene

Soul Children har truffet ei målgruppe det kristne barne- og ungdomsarbeidet glemte. ”Tweens” eller tvinsa som de kalles. Det er barna som er for store til barnegospel og søndagsskole, men for unge til ungdomsklubb, kor og KRIK. Det er barna som er midt i mellom barndom og ungdom – de som har falt mellom to stoler. De som elsker Idol og norske talenter…

2. Soulmamma

Med pilotkoret Oslo Soul Children og ”soulmamma” Ragnhild Hiis Ånestad i front, får Soulbarna idoler og ledere og strekke seg mot. Rundt Oslo-koret skapes det repertoar og koreografi som distribueres gjennom Acta (Normisjon) og Fribu (Frikirkens) kanaler til korene. På festivalen er instruktør- og inspirasjonslaget spekket med stjerner og musikere i nasjonal og internasjonal klasse. Mange Soul Children kor har ungdom som ledere og dirigenter. Det tilbys skolering og utdannelse gjennom kurs og seminarer.

3. Alt er lov

Det musikalske uttrykket er åpent. Selv om gospel og soul ligger i bunnen kan Soul Children korene synge hva de vil, fra accapella kirkesang til rivende rapping. Under årets festival stod hylingen i taket da PureNRG kjent fra blant annet Disney Radio serverte energisk ”Hanna Montana”-pop.

4. Dans, dans, dans…

Dans og bevegelse til musikk var lenge tabu i kristen sammenheng. I Soul Children konseptet er det ikke tema en gang. Dansekoreografi er en pillar i konseptet. Korene formidler like mye via bevegelser som i tekstene. Det er rett og slett befriende.

5. Åndelig refleksjon

”Visjonen for Soul Children er å vinne og bevare unge med evangeliet, gjennom sang og musikk de kjenner seg igjen i!” Det høres mer gammeldags ut enn det er i virkeligheten, for i bunnen av Soul Children-greia så ligger det bunnsolid evangelieformidling som kommuniserer med soulbarna. Formen er dialog, ærlige voksne snakker sant om sin kristne bagasje og lar barna komme med alle sine spørsmål på smågruppenivå. Nå lanseres ”Dig deeper” som er en DVD-pakke med andakter og undervisnings, og inspirasjonsopplegg. Det er her vekkelsespoenget oppstår: Brorparten av soulbarna kommer ikke fra de kristne familiene, de er døpt inn i Den norske kirke og har store hull i trosopplæringen sin. Gjennom Soul Children tettes hullene igjen og barna bekjenner kristen tro.

Enhver baby som vokser møter utfordringer. Soul Children bevegelsen sliter med å få tak i guttene. Det blir flest Soul Girls. Kjønnsbalansen blant lederne er ganske god og det finnes uvanlig mange mannlige idealer. Guttene har et stort potensiale innen rapping og dansing – dette er i ferd med å bli guttas domene – men da må Fribu og Acta legge mer ressurser inn her.

Tweensene er trolig de som er mest eksponert for kroppsfokus. De er i en utfordrende alder og går fra barn til ungdom. Et arbeid som retter seg så direkte mot denne målgruppa må sørge for at  verdier rundt kropp og selvbilde løftes enda høyere på dagsorden enn i dag. De viktigste idolene på scenen under festivalen er slanke, pene jenter i tettsittende klær og med tung sminke. Soul Children konseptet kan ikke gjøre alt, men fordi musikkbransjen i dag er hovedeksponent for kroppspress må en bli mer bevisst på dette området.

Trolig har vi bare sett begynnelsen av Soul Children-bevegelsen. Dette har potensiale til å bli en ny ”Ten-Sing”- bevegelse som kan sette tros-spor i en hel generasjon.

Det begynte som en samtale mellom to personer og nå blåser det som en vind over hele Norge og er helt unikt i internasjonal sammenheng.

Kanskje det er på tide å blåse av krisa i det kristne barne- og ungdomsarbeidet? Kanskje må noen konsepter legges døde slik at nye får leve? Soul Children treffer åpenbart 10-16-åringer og en hel bråte med voksne.

Så får vi håpe at moderorganisasjonene Frikirken og Normisjon er seg sitt ansvar bevisst og sikrer gode vekstvilkår. Den Norske Kirke burde kanskje vurdere om det ikke er på tide og grave ekstra dypt i de kirkelig fondene sine og investere i den oppvoksende slekt fremfor å spille bort mer penger på børsen?  

Disse ungene kommer kirken til gode uansett, og vil sørge for mer liv og leven enn på lenge, i det gamle huset.

Gå til innlegget

Alexander spiller opp nasjonalfølelsen

Publisert rundt 11 år siden

”Vi elsker dette landet”, skriver den svenske Expressen.se.  ”Den mest suverene seiren i Grand Prix historie”, mener den danske avisen Berlingske Tidende. Det internasjonale nyhetsbyrået AP kaller Alexander Rybak ”A boyish fiddle-wielding Norwegian singer” og britiske Daily Mail mener unge herr Rybak er i yngste laget og kaller ham ”Norways baby-faced fiddler”.

Både statsminister, svigermor og dattera var rørt til tårene da Alexander med fela gikk over den musikalske melodi grand prix-målstreken og dunket ut alt fra rytmiske folketoner fra Armenia til tyske nakensjokk. Dårlige finske rappekopier og tyrkiske magedanserinner dannet sitt eget gråtekor ledet av selveste Andrew Lloyd Webber.  Alexander var suveren!

Samtlige 17.mai taler ble omskrevet i nattens mulm og mørke. Endelig fikk nasjonalromantikken nye ben å gå på.  Rybak trådte inn i rekken av ”Sønner av Norge” , ”Vi ere en Grand Prix-nasjon, vi med, med tolvere så mange…”.  ”No er det i Noreg atter vår”, ”Se norges blomsterdal” – alle nasjonalord fikk ny glød og 17.mai`s litt tafatte ”Gratulerer med dagen!” fikk ny mening og noe som kunne sies med et eventyrglimt i øyet.

Alexander Rybak er ingen Askeladd i musikkens verden. Hans musikalske suksess skyldes talent og beinhard russisk øvingsdisiplin. 23-åringen har stått fremfor et publikum fra før han begynte på skolen. Det oser av kvalitet og integritet. Det gjør ikke denne prestasjonen mindre. Alexander har møtt sine troll. Hans Askeladd-eventyr har vært å følge sitt eget hjerte og gå på tvers av musikkinstitusjonen Barrat Dues  ønsker om å holde seg til den klassiske sti. Etter det vi forstår har ikke alltid hans klassiske foreldre vært like begeistret for ungguttens musikalske krumspring.

Men her ligger altså hans styrke. Troen på at man kan nå sitt Soria Moria hvis man legger alle krefter til og tror at det er mulig. Når man i tillegg har et musikalsk uttrykk som rommer norsk folkemusikk og gnistrende folkedans fremført av unge Frikar`er – ja da kan hele Norge stille seg bak og kjenne at nasjonalfølelsen vokser bitte litte grann, enten man er fan av Sputnik, Knut Buen , Lasse Stefanz, Turboneger, Arne Nordheim eller Arve Tellefsen….

Eller kjente du det ikke?

Tre og et halvt hurra for Alexander. Hipp, hipp, hurra! Hurra! Hurra! Hurrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrrr…..

Gå til innlegget

Sommerstengte kristne fellesskap

Publisert over 11 år siden

Den norske sommermenigheten er i stor grad overlatt til seg selv. Snart tar kristenfolket ferie og legger ned det lokale åndelige fellesskapet.

Nylig presenterte Vårt Land oversikten over sommerens kristenarrangementer. Et vell av ulike tilbud åpenbarte seg. Muligheten er mange for den som har økonomien i orden, har helsa i behold og er i stand til å reise. Alt er lagt til rette for fornyelse, inspirasjon, kos og mulighet til å pleie gamle og nye vennskap. Sommeren er tid for et løft i åndslivet.

Men når kristen og kirkefolket ruller av sted går kirke og kristent fellesskap i feriemodus. Tilbake sitter de som ikke har råd eller kan reise. Bedehusdøren er svært ofte feriestengt og kirken kjører på sparebluss. Bare den faste menighet av de som bruker kirkens tjenester skaper liv bak kirkens fire vegger.  Sommer er kirketid for bryllupsgjester og gravfølger – den harde kristenkjerne forlater åstedet når skoleklokka ringer ferien inn.  Folkekirken er overlatt til seg selv.

De vanskeligste begravelsene dukker opp – de tragiske ferie og bilulykkene. Kirken har tunge seremonier og stri med i den lykkelige sommertiden.

Det finnes mange som ikke kan reise. Folk med dårlig råd, rusmisbrukere, arbeidsløse og eldre. Kan det være rett å legge ned alt og sommerstenge det lokale kirkelige fellesskapet? Har vi ikke ansvar for vår bror når sola står i zenit og stevneteltet lokker? Burde vi ta dem med oss på stevne, eller har vi rett til å være åndelige egoister i sommerferien?

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Sårbar og synlig
av
Ragnhild Mestad
rundt 1 måned siden / 2934 visninger
Behov for et blikk i speilet?
av
Shoaib Sultan
18 dager siden / 1131 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
rundt 1 måned siden / 796 visninger
Minner fra en sommerkirke
av
Anita Reitan
11 dager siden / 635 visninger
Full krise i Mali
av
Hilde Frafjord Johnson
17 dager siden / 593 visninger
Brokete Brasil
av
Hildegunn Marie Tønnessen Seip
9 dager siden / 477 visninger
Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
2 dager siden / 414 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere