Øyvind
er avlogget
Eventyret om Ylvingen handler om å være elsket og å få en ny start.
Nesten 1,3 millioner nordmenn fulgte med Marit, Roy og resten av Himmelblå-gjengen til Ylvingen sist søndag. Dramatikken fra Helgelandskysten har gått rett til hjertet på oss. Aldri har en dramaserie på norsk TV hatt større suksess.
Men det må være mer enn flott natur og flinke skuespillere som trekker oss til TV-kroken. I den tredje sesongen trer de eksistensielle spørsmål tydeligere fram
«Det er ingenting jeg heller vil, enn å velge en gang til. Finne drømmen igjen, et helt annet sted. Og følelsen vil ikke slippe tak, det er vel en mening bak. En lengsel så stor, la oss dra.»
Slik lyder første vers i sangen «Himmelblå». Den brukes som programvignett i serien. Anne Marie Almedals tekst formidler trolig et av de viktigste berøringspunktene for TV-serien.
Hovedpersonen Marit ønsket seg en ny start i livet, langt vekk fra et havarert ekteskap, en mislykket jobb og storbyens stress og mas. På Ylvingen finner hun nåde ny start og nye muligheter.
Høre til. «Himmelblå» er en verdibasert dramaserie. I et intervju med Rushprint forteller regissør Eva Dahr hvilke verdier TV-serien skal speile: Vennskap, solidaritet og kjærlighet. Den formidler på en tydelig måte at «det er bedre å tilhøre noe(n) på godt og vondt, enn å være fri og ikke forplikte seg».
Ylvingen er et Drømme-Norge i miniatyr. Her er frisk luft, stort mangfold og gode oppvekstvilkår. Moralen er i grove trekk som i Kardemommeloven, «man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».
Men det er lov å gjøre feil, alle kan få ny start og tilgivelse hvis de bekjenner sine synder. «Himmelblå» handler om en håndfull mennesker som står skulder ved skulder, på tross av ulikheter, fra soloppgang til solnedgang. Alle kjenner alle og bryr seg om alle, på godt og vondt. Nettopp slik mange mennesker drømmer om å leve, i nære og tette forhold med venner og naboer.
Det er det lille mennesket som reiser seg mot naturen og statsmakta som vil knuse og legge ned. Skole, kirke, butikk, pensjonat, fiske og båtskyss er bærebjelker i møte med livets vinterstormer. På Ylvingen samles man oftere til sosialt samvær enn man sitter hver for seg bak lukkede dører.
Den tredje og siste sesongen av «Himmelblå» spinner mer på det eksistensielle. Forrige sesong gikk i svart med at en av hovedpersonene forsvant på havet. Det sårbare samfunnet stoppet opp da Kim ikke kom hjem.
Et og et halvt år etter sliter Marits sønn, Robin, fremdeles med savn etter vennen og farsfiguren. Sjelden har vi sett sorg hos et barn så tydelig formidlet som hos åtteåringen, spilt av Sebastian Warholm, i en norsk dramaserie. Men Robin gir ikke opp håpet og troen på at Kim skal vende tilbake. Hva er ellers meningen med livet? Den slags kan norske TV-tittere gruble over på hviledagene denne våren. Kanskje øyner noen muligheten for en «Himmelblå-preken» med eksistensielt tankegods fra NRK litt tidligere på søndagen?
Flytter fra. «Himmelblå» er familievennlig feelgood-underholdning. Det er sjelden å høre nordlendinger banne så lite som i denne serien. Barna har sentrale roller og finner ofte løsninger som fører de voksne sammen og løser deres problemer.
TV-serien om de fargerike menneskene på Ylvingene er fri fantasi og fiksjon. De færreste av oss flytter til små fiskevær i Nord-Norge. Folkestrømmen i Norge går motsatt vei. Skoler legges ned, virkeligheten er fraflytting og urbanisering. Med dette som bakteppe blir det enda tydeligere at behovet for tankeflukt er enormt i den norske folkesjela.
De færreste av oss tør sette Anne Marie Almedals tekst ut i livet: «Jeg ønsker å våkne en morgen, høre lyden av et åpent og stille hav. Tenk å være helt fri og tørre å si, se nå drar jeg.»
Norske menigheter skal få tilbud pornoseminarer. Jarle Haugland i Ungdom & Medier mener porno er et stort problem for mange kristne.
Les artikkelen på vl.no
Pornoseminarene skal foregå i samarbeid med Pornokirken som i disse dager arrangerer temakveld for menn om onani.
Haugland har rett i at porno er et av de mest tabubelagte spørsmålene i kristen setting. Men dette er vel ikke nytt. Porno har vært tabu blant kristne så langt jeg kan huske. Forskjellen fra før til nå er vel først og fremst tilgjengeligheten.
Få kristne menn har gått med hodet hevet til den lokale bladkiosken og bedt om et "Alle Menn" eller "Cocktail". Med internettet er seksualitet i alle avskygninger blitt tilgjengelig på en skjerm i hjemmets private sfære, kun et museklikk unna.
Om porno er mindre tabu i ikke-kristen sammenheng tviler jeg på. De færreste menn, uavhengig av religion eller ikke, vil erkjenne at de bruker nettporno som en del av seksuallivet sitt.
Seksualitet rommer et stort spekter av utfordringer. Kirke og kristenliv er lite åpne på dette området. Derfor er initiativet i og for seg positivt. Men sannnheten er vel at dette emnet blir noe marginalt når seksualitet i seg selv fremdeles er et tabutema i kirken.
Kirken sier at sex hører ekteskapet til, men lite om hva det innebærer. Det gode sexliv hører vi sjelden om som tema i menigheten. Kirken sliter ennå med å finne et språk for å beskrive normal sex mellom mann og kvinne.
Vårt Lands skribent Torbjørn Nordvoll er vel den eneste som har skrevet positivt og konkret om seksualitet i kristen kontekst. En religion som i så stor grad knytter sex til en spesiell livsførsel, ekteskapet, burde ha mer åpenhet og gode argumenter for hvorfor og hvordan man skal ha og utvikle et godt seksualliv.
Porno er et problem både for kristne og ikke kristne. Når blir det et særproblem for kristne?
Og hvor går grensene for hva som er porno for kristne?
Facebook nærmer seg en halv milliard brukere. En million melder seg inn hver dag. Det skaper makt.
Jeg har 256 venner på Facebook og 109 disipler på Twitter. Som folk flest har jeg ikke fått særlig dreis på twitterlivet mitt, på tross av at jeg tilhører ei kjernegruppe blant brukerne; journalist.
Kjendisene jeg følger på Twitter vil ikke prate med meg. Jeg har prøvd, men de snakker bare med hverandre om vin de har smakt, reiser de er på og kule ting de har oppdaget på internett.
På Facebook tangerer jeg gjennomsnittet. Facebookfolk har i snitt 130 venner. De bruker 55 minutter på Facebook hver dag, klikker på «jeg liker knappen» ni ganger og sender åtte venneforespørsler i måneden. I tillegg er de medlem i tolv støttegrupper eller andre sider.
Tall fra The Nielsen Company viser at Facebook vokser mest i månedlig bruk av alle nettsider i USA. Google, Yahoo, Microsoft og de andre store synker Facebook økte med 10 prosent i januar.
Personlig er jeg medlem i 66 grupper, alt fra «Kan denne skitne kaffekoppen få flere fans enn Jan Thomas» (304 medlemmer) til «Organdonasjon redder liv» 167 720 medlemmer.
Aldri har det vært lagt ut flere bilder på Facebook enn nå. Tre milliarder i måneden 182 av dem er mine.
Sorger og gleder.
Den siste måneden har jeg fortalt vennene mine at jeg har falt på ski, hva jeg synes om Melodi Grand Prix, at pendlertoget mitt har vært forsinket og at jeg har vært i England. 60 millioner gjør det samme hver eneste dag. Akkurat nå forteller jeg at jeg skriver denne artikkelen.
Fortellergleden er i vekst. I juli delte Facebookvenner en milliard sorger og gleder, i begynnelsen av februar økte tallet til fem milliarder oppdateringer i uken.
Norge er på topp når det gjelder Facebook-deltakelse med 2,2 millioner brukere. Statsministeren deltar i det sosial mediet, kongehuset er der, kjendiser, husmødre, besteforeldre og fjortiser, rasister og alkiser i skjønn forening. Facebook er det nye torget der alle kan ytre seg. Men det er i ferd med å bli en krevende øvelse.
– I starten var det bare jevnaldrende studenter som var på Facebook sammen. Men nå er plutselig mamma, pappa, tante Brun, drikkekompisene, skolevennene og sjefen på jobben med. Aldri før har man simultant måttet opptre i så mange sosiale kontekster på en gang, sier SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg til Aftenposten.
Det gjelder med andre ord å holde tastaturet rett i munnen når man deler livet sitt og synspunkter på Facebook.
Engasjement.
Da TV2 forsøkte å fjerne TV-pastor Egil Svartdahl viste Facebook-demokratiet makt. 11.000 medlemmer var nok til å overbevise TV2 om at pastoren måtte på plass igjen.
Kringkastingsrådet lot seg påvirke av en Facebookaksjon for å få tilbake barne-TV serien «Drømmehagen». 25.000 medlemmer på Facebook ble omtalt som en folkeaksjon.
– Sosiale medier har tatt et nytt steg som kanal for påvirkning. Det er nok første gang vi ser at en Facebook-gruppe blir tatt inn som en begrunnelse så tydelig som her, i et såpass politisk forum som dette, sa førsteamanuensis Øystein Sæbø ved universitetet i Agder i en kommentar til nrk.no.
Kikker vi nærmere på hvem som deltar i slike grupper er motivene svært sprikende. De færreste er aktive, mange var faktisk negative til barne-TV programmet.
Foreløpig kan det se ut som om det er marginale grupper som får gjennomslag. Gruppen «Nei til NRK lisens» har 104 901 medlemmer og har ennå ikke fått gjennomslag.
Kraft.
Sosiale medier har hatt en sterkere vekst enn noen har kunnet forestille seg. I dag er de tilgjengelig på alle skjermformater. Facebookdeltakere på mobiltelefon er de mest aktive. Nettverkene brukes til alt fra kynisk markedsføring til å pleie vennskap og familieliv.
Folk som er flinke til å bruke- de sosiale mediene har en enorm gjennomslagskraft. Da Stormberg-gründer Steinar Olsen ble nektet et glass vann hos SAS «twitret» han hendelsen til sine «følgere». SAS ledelsen la seg langflat og beklaget. Jeg tror ikke effekten hadde vært like stor om jeg hadde twitret om det samme.
I dag avslører Vårt Land nyheten om hvordan TV2 spiller inn sangene til alle korene dagen før TV-programmet "Det store korslaget" og korene synger "live" på direktesendingen. Det betyr at korene synger/mimer oppå et forhåndsopptak av sangen.
TV2 innrømmer at de gjør det fordi de vil at det skal ta seg bedre ut på TV. Medieprofessor Arnt Maasø fra UIO sier at det ville låte "helt krise" hvis TV2 ikke gjorde det slik.
I sofakroken sitter hundretusenvis av nordmenn og stemmer på hvilket kor som synger best live. 5 kroner per stemme koster det. Dette gir store inntekter til TV2.
Hva synes du om TV2s lureri?
Er det greit at seerne blir ført bak lyset?
Barn i USA bruker hvert eneste våkne minutt utenom skoletid på mobil og elektroniske medier. Norske foreldre leder barna sine rett i den samme fella.
Høsten 1997 registrerte norsk presse den første store mobilinvasjonen av norsk barndom. Ledsaget av personsøkeren og Tamagotchi (elektroniske datadyr som døde hvis de ikke fikk aktivitet og kos) skyllet mobiltelefonen inn i norske klasserom. Elektronikkbransjen rykket ut og advarte.
I 1999 kom ny advarsler. Forsker Inger-Lise Lien sa at travle foreldre som kjøper mobiltelefon til barna, mister oversikt over hvor de er. I tillegg ble det påpekt at mobilbruk kunne føre til økt kriminalitet, en voldsom økning av kjøpepresset og fare for et økende klasseskille.
Advarsler. Det samme året ble det meldt at mobiltelefon var blitt nesten like vanlig som skoleransel for ungdom. Tallene viste at 25 prosent av unge mellom 13 og 20 år hadde mobiltelefon. Trendanalytiker Paal Ingvar Fure spådde av halvparten av unge under 20 år hadde egen mobil i 2001. Flere skoler innførte mobilforbud.
Det er rullet ut en lang rekke varskurop om faren ved å eksponere barn for mobilstråling. Sommeren 2008 advarte internasjonale forskere om at mobil utgjør en helserisiko, og at barn under tolv år ikke bør bruke dem.
Det har vært skrevet utallige leserinnlegg, diskutert og debattert på skoler, i medier, på arbeidsplass og i hjem om det kan være riktig å gi barn mobiltelefon.
I 2005 gjorde den amerikanske Kaiser Family-stiftelsen en undersøkelse der de sjekket unges mediebruk, aldersgruppa 8 18 år. Den viste at unge amerikanere brukte seks timer og 21 minutter foran data-, TV- og mobilskjerm. Forskerne var overrasket og sikre på at bruken hadde nådd en topp. Nye tall fra Kaiser Family viser at bruken har økt med ytterligere en time på fem år.
På toppen av det hele er de unge så effektive at de klarer å gjøre flere ting samtidig, såkalt multitasking. Det gjør at de klarer å stappe ti timer og 45 minutter medieinnhold inn på de sju timene og 38 minuttene.
Undersøkelsen vis at det er mobiltelefoner og Apples iPod med internettilgang som er lokomotiver i den økende mediebruken. På fem år har antallet telefoner økte fra 39 til 66 prosent, iPod og MP3spillere fra 18 til 76 prosent. I løpet av perioden har både mobile og mp3 spillere utviklet seg til å bli fullverdige multimedieplattformer der barna kan surfe på nett, se TV og film, delta i sosiale medier, sende ulike meldinger, høre på musikk og ringe. Amerikanske barn bruker mobilen mye mer til å se TV, film og høre musikk enn til å ringe og tekste med.
Medieinnhold. Ifølge Medietilsynet har nå 86 prosent av alle norske barn i alderen 8 18 år mobiltelefon. Flere får mobil helt nede i barnehagealderen. Om de ikke allerede har utviklet amerikanske medievaner, vil jeg påstå at det ikke er lenge før de gjør det.
Årsaken er blant annet at det er de amerikanske mobilene som er mest ettertraktede. Det Apple bestemmer seg for å putte inn i sine iPhone-mobiler, påvirker norske barns medievalg.
En moderne mobil er ofte kraftigere enn pappas PC. Den gir tilgang til all den elendigheten som finnes på nettet av voldelige spill, betalingstjenester, reklame og pornografi. Når dette skjer via trådløse nettverk, trenger ikke de unge brukerne ha penger på kortet, de kan laste det ned gratis.
Er norske foreldre og foresatte rett og slett dumme? Har de ikke skjønt et døyt av alle advarslene som har gått i oppfyllelse?
Medietilsynet oppfordrer foreldrene til å ta kontroll og sette seg inn i hvilke tjenester barna bruker, men en av fire vet ikke hvordan de gjør det, viser en undersøkelse fra Chess. Organisasjonen Barnevakten mener foreldre har rett til å sjekke barnets mobil, men oppfordrer til å gjøre det sammen med barnet.
Hinkelpinkel og Hoppsi Diesi lærer ikke barna noe annet enn at de kan kjøpes for penger.
Frps kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen tar med seg Hoppsi Deisi til Stortingets spørretime. Han mener det er en sak for landets folkevalgte at NRK har kastet Hinkelpinkel og resten av ”Drømmehagen” ut av skjermen.
Thomsens kronargument er å sikre at små barn blir gitt et tv-tilbud som imøtekommer deres pedagogiske behov.
Det er vel ingen forskere som vil reise seg opp og si at «pedagogisk»-barne-TV er viktig for barns læring. Forskning viser at det er det motsatte som skjer.
Den viktigste effekten «Drømmehagen» har er hos leketøysprodusenten Hasbro. De har solgt i bøtter og spann av dukkeversjonene fra TV-serien.
– Dette er leker som barna kjenner igjen etter å ha sett dem på TV, og som de blir raskt glad i. TV-serien engasjerer og kaprer oppmerksomheten til barna, sier produktsjef Bern Risøy fra Hasbro som konstaterer at salgsforventningene er innfridd.
Hvem sa at det ikke er reklame på reklamefrie NRK? I hvor stor grad hadde Hasbros salgsbudsjetter blitt innfridd hvis ikke «Drømmehagen» ble vist på norske TV-skjermer? Hvor mange meter «Jul i Svingen» og «Blåfjell» sengetøy ville blitt solgt uten TV- kalender 24 dager i desember?
NRK har lært å spinne produkter av innholdet sitt fra Disney Channel. Alt som går hos den internasjonale «reklamefrie» mediegiganten finnes i butikkhyllene.
«Drømmehagens» viktigste og trolig eneste effekt på norske barnefamilier er at den har vært med å øke det kommersielle presset på barna og barnefamiliene.
I dag, mandag 4. januar, skrives det TV-historie. Barne TV kastes ut av NRKs moderkanal. Det er ikke bra for barna.
Fra nå av får barna holde seg i sitt eget Super-univers. Det betyr at det ikke vil sendes Barne TV på NRK1 kl 18.00 lenger.
Barne-TV er en institusjon. Helt siden 16. september 1960 har NRK samlet små og store foran TV-skjermen til hygge og læring. Først var det «I kosekroken», i 1970 ble begrepet Barne-TV innført. «Lekestue» rullet inn i 1971, siden ble det «Så rart», i 1982 ble det barnesendinger hver dag kl 18.00, Labbetuss ønsket velkommen til den nye tid. NRK Super er en nyskapning som har dukket opp i takt med de internasjonale kanalenes etablering og jafs i det norske barne-markedet.
Det er ikke de høylytte protestene å høre i dag. Mange er trolig glad til, men dette er faktisk en stor endring. Hadde noen foreslått dette for et par år siden ville vi fått debatt. Men norske TV seere har kanalsyken, de vet ikke hva som går hvor og når for de aller minste. Mange har valgt Disney Channel for sine minste, andre ser at Disney er overalt og norske barne-TV produksjon er på et lavmål utenom de unge, kule programlederne som pludrer i vei foran og etter de innkjøpte programmene.
Nå skyves Barne TV helt og holdent over til NRK Super – barnas egen kanal. Dette sier først og fremst noe om hvor raskt medievanene endrer seg og at nisje-TV er fremtiden.
Jeg mener det er flere grunner til å lage riper i den nye TV-idyllen:
Flere barn komme til å se på TV alene .
Barne TV har vært et naturlig stoppunkt i norske småbarnshjem. Nå får mor og far andre ”voksentilbud” som er mer interessante. Barne TV på NRK er ikke alltid så stuerent og ”snilt” at de små klarer seg på egenhånd med skjermopplevelsene sine.
Flere barn får TV på rommet sitt
Flere kanaler gir større tilbud og mer kamp om seerne. Jo flere kanaler, desto flere skjermer. Mange voksne vil bruke barne-kanalene som unnskyldning for å kjøpe et TV til barnerommet, og helst et til guttene og et til jenta – barne tilbudet er sterkt kjønnsdifferensiert – gutta ser på Disney DX mens jentene ser på NRK og Disney Channel.
Flere TVere hjemme – familielivet splittes
NRK setter inn programmet «Førkveld (dette må være Norges merkeligste TV programnavn – spiller de på Senkveld?). Førkveld blir magasin/talkshow ala sommeråpent med kjendiser i studio – dette er spesialtilbud til slitne dobbeltarbeidende kvinner. Da må far får sin TV til Discovery i kjelleren eller på soverommet. Der kan barna også se. Dermed går også strømforbruket opp og familien splittes opp.
Mindre bevissthet om barnas medievalg
Når skjermene flyttes ut at de voknes synsvidde velger barna mer selv de slik ønsker. Stort sett velger de lurt, men fristelsen og mulighetene for å velge feil er større når ingen voksne setter krav og stiller kontrollspørsmål. TV-kanalene og ikke minst NRKsuper er svært opptatt av å skape interaktivitet. Det betyr at barnas medievalg ikke lenger bare handler om hva de skal se på, men hvem de skal snakke med og hva de skal bruke penger på. Foreldrene deres er i stor grad preget av at valget handlet om å slå av eller på – multitaskerne – (barn som bruker mange medier samtidig) – ser det som absolutt siste utvei.
Det er forunderlig at NRK ikke snart lager foreldre-TV: TV-programmer for voksne om barns medievalg og hvordan foreldre og foresatte kan ta del i barnas mediehverdag. NRK hevder gang på gang at de er uovertrufne når det gjelder programtilbud til de små – det holder ikke i lengden – NRK bør være seg sitt ansvar bevisst og bruke noen av all voksensendeflaten til å lage programmer og ta opp tema som har med barns medievalg å gjøre. Gi oss en ”TV-medienets Jesper Jul”!
Det forskes mye på hvordan media påvirker barn. Video, TV og spill kobles sammen til utøvelse av vold. Det skremmer men gis lite motvektinformasjon. Som foreldre kunne jeg tenke meg å få daglige doser om den slags.
Spørsmålene er mange og behovet for veiledning er stort. Norske kjendiser kunne spørres om hva de lar barna se på TV. Paneldebatter med toneangivende mediepolitikere ville kunne gi oss noe å tygge på. Barna kunne komme til orde og gi sine råd til voksne. NRKs og de andre TV kanalenes redaktører burde komme ut av kontorene sine og fortelle oss hvilke verdier til legger til grunne for de medievalgene og innkjøpene de gjør når programpakkene settes sammen for de minste.
Medievalgene blir mer og mer kompliserte og kanalene smelter tettere og tettere sammen. Barn kan se TV på mobil og PC fra hele kloden. Dataspill og video er smeltet sammen. Selv en oppegående slekt foreldre trenger veiledning, tips og kritisk debatt for å holde seg orientert.
Kom igjen NRK når slår dere på Foreldre TV? Vi vil ha det!
Da vi rundet tusenårsskiftet satte vi oss ned foran dataskjermene. I det nye tiåret vil vi droppe tastatur og mus for å sitte med dataskjermen i hendene.
Tiåret vi har bak oss var duppedittenes. For tre år siden introduserte Applesjef Steve Jobs Iphone - den ypperste dippedutt. Innpakket i lekker design sjarmerte den millioner av hjerter over hele verden. Den skrek etter å bli klådd på.
Mobiltelefonene har blitt våre nye livskompass. De holder orden på hverdag og fest. Forteller oss hvor vi skal bevege oss om vi går eller sitter i leiebil. Mobilkalenderen hjelper oss å huske fødselsdager og jobbavtaler. Mobilkameraet tar vare på og delere minnene våre med mennesker rundt oss.
Mobiletelefonen gir oss siste nytt og stimulerer intellekt og kreativitet med musikk, kunst, litteratur og film. Vi leser nyheter, henter faktainformasjon og holder kontakt med nettverk og venner via Facebook og MSN.
Kameratelefon. I 2000 fikk mobilen MP3-spiller. Da ble det mulig å bruke mobilen som musikkspiller. Samme året kuttet mobilen sine siste bånd og fikk blåtann/bluetooth - trådløs overføring av bilder, tekst, lyd og musikk var en realitet. Året gjorde GPRS det mulig å koble mobilen til internett. I 2002 plasserte Nokia et kamera i en mobil. Mange lo høyt - dette var idiotisk. Samme året lanserte Sony Ericsson MMS - sending av bilder, lyd og videoklipp over mobilnettet. En tjeneste få trodde på.
Epletrend. Det finnes en drøss av mobilmerker, men nå er det datamaskin og programvaremerket Apple som er trendsetter og veiviser. En undersøkelse TNS Gallup har gjort for Samsung viste at flertallet norske mobilbrukere vil ha telefoner med berøringsskjerm. Kvinner og menn er likestilte i sitt ønske om å la fingrene gli over de store skjermene.
Før Iphone dukket opp var det ingen som trodde berøringsskjermer hadde noe for seg. Rent teknisk kan en Iphone mindre enn mange europeiske telefoner, men kanskje det er selv berøringen som tiltaler oss. En følelse av at menneske og maskin er i ferd med å smelte sammen. Muligheten til å stryke og kjæle med vårt nye statussymbol og følgesvenn.
Krittavle. Nå ryktes det at Apple har noe nytt på gang. En forstørret Iphone eller tablet som det kalles. Det spekuleres vilt. Tenk deg en gammeldags krittavle, bare at her er tavlen byttet ut med en skjerm og krittet med fingeren din. Du kan skrive på den ved å trykke rett på skjerm eller peke på det du vil se. Den vil trolig være koblet til nettet trådløst og via mobilnettet. Tabletten er stor nok til å vise film, TV, bilder, lese bøker, aviser, blader og høre på musikk. Den er liten nok til å ta med overalt og bruker lite strøm.
Berørt. I løpet av det nærmeste tiåret er det stor sannsynlighet for at du vil sitte med en berøringsskjerm i hendene.
Mobiltelefonen har plass ved fjernkontrollen og brakt internettet opp i TV-kroken. Det gjør at flere bruker mobilen til å surfe direkte på nettet.
Apple Iphones genistrek er hvordan mobilen tar i bruke teknologi og dataprogrammer vi allerede kjenner. Elektroniske kart og satelittnavigasjon gjør mobilen til en veiviser. Musikkprogrammet Itunes gjør det enkelt å kjøpe og høre musikk. På verdensbasis har 100 millioner personer lagt igjen kredittkortinformasjon i Itunes. Kundene er på plass, de trenger bare en kanal.
Når du kjøper en Iphone kjøper du også tilgang på et enormt innholdstilbud. Apps, eller programmer som kan lastes ned er blitt stor butikk. Iphone og Apple er veiviser i mobilverdenens mikroøkonomi, der hver sms eller dataoverføring gir penger i kassen til en rekke aktører. I 2008 ble det sendt 4,8 billioner sms´er - slikt blir det penger av. Det finnes tusenvis av programmer, både for sjel, kropp og legeme.
Smelter. Berøringskjermer er brukervennlige. Datamusa er på vei ut. Spillkontroller byttes ut med kamera. Talestyring er en mulighet for å styre datamaskinen. Dette vil gjøre datateknologien mer tilgjengelig for flere.
Iphone har brutt grenser. Kanskje en berøringsskjerm fra Apple vil røske litt i papiret til avisene og smelte sammen alle medier i en kanal. Bare Steve Jobs har svar.
Husker du hva du fikk til jul i fjor? Ikke jeg heller.
Ifølge julegavebarometeret til TNS-Gallup var fire av ti på julehandel allerede i november. Forrige uke var 75 prosent av oss på pakkejakt. Pakkeleken har vært i gang lenge. Statistisk sentralbyrå (SSB) anslår at vi svir av 43,8 milliarder i desember, 9245 kroner pr. person. Hovedorganisasjonen for handel og tjenester i Norge (HSH) mener vi bruker 11,9 milliarder kroner av dette, eller 2500 kroner pr. nordmann til julegaver og julefest.
Julepakkejakt er en krevende sport. Antallet kriterier som skal innfris er lengre enn ungenes ønskeliste. Her er noen:
- Bak julepapiret skal det helst befinne seg noe som gir hakeslepp når papiret slites av på julaften.
- Det skal være noe mottakeren ikke har fra før av. Den bør ikke være for dyr, men samtidig ikke for billig.
- Dem du setter mest pris på skal helst få finere presanger enn dem du ikke har så nært forhold til.
- Gaven til mor kan være praktisk, men bør helst være personlig. Fedre kan få noe som gir et lite spark bak. Tenåringer krever gaver som styrker deres sosiale status.
- De minste vil ha gaver de har sett på barne-TV.
- En grunnregel er at gaven skal ha designerpreg og helst være miljøvennlig.
Juleminner. Med fare for å skuffe mange julegavegivere våger jeg å avsløre at det er svært få julegaver som har brent seg fast i mine juleminner.
Jeg kommer fra en stor familie. Trolig har jeg mottatt 10 15 julegaver hver jul. Til sammen 5 600 pakker som jeg tror kan ha inneholdt ullsokker, spill, underbukser, lekebiler, kjøkkenutstyr, skjorter, frimerker, ski, kjelker og akebrett m.m.
Men det er ytterst få jeg virkelig husker.
En gang fikk jeg en globus av en gammel tante. Problemet var bare at jeg ikke forsto hvorfor jeg trengte den. Globusen husker jeg fordi jeg hadde dårlig samvittighet.
Jeg kan også huske en fin trekjelke - mest fordi den hadde så dårlig glid.
Foreldrene mine gravde dypt i pengepungen en jul. Vi fikk et Märklin togsett en runding skinner, lokomotiv og tre vogner en himmelsk gave til guttene i familien.
Ellers er det ganske tomt fra de første 25 årene av mitt liv.
Mannegaver. Kanskje er dette noe vi menn sliter mest med. Ifølge tall og myter er det mannfolkene som sliter mest med å kjøpe gavene, vi kjøper færrest og dyrest gaver. Det er vi som står på Statoil på julaften og leter febrilsk etter julegaven vi glemte.
Med egne barn dukker sterke julegaveminner opp. Jeg husker forgylte håndavtrykk i gips, pakket i rødt silkepapir. Ikke akkurat PH-design men klattet sammen med god hjelp fra barnehagetantene. En sinnatagg av en vattkuleengel fløy også inn i hjertet mitt.
Gaverespekt. Trolig legger vi for mye i julegavene våre. Både av penger og innsats. Vi lar oss kjøpe av reklamens budskap om hvor viktig det er å finne den rette gaven.
For all del, jeg har stor respekt for dem som legger sjel og flid i å gjøre gode valg og har lure tanker bak innsatsen sin. De får god respons og dype bukk for det.
Men kanskje det kan være en trøst at pakkene ikke betyr så mye for oss i det lange løp. Den dagen vi er klare til å pakkes inn for siste gang, er det så langt jeg vet ingen som tenker på hva slags julegaver du ga eller fikk.
Alt tyder på at de fleste av oss vil sitte igjen med minst en spikermatte og noe krims krams fra Nille (lavprisbutikkene er årets julevinnere}. Ingen får boka til Ari Behn. Mange får mini-PC, iPod og Playstation 3 Slim. De minste får Hinkelpinkel fra «Drømmehagen» og kan sove trygt i «Jul i svingen»-sengetøy reklamefrie NRK har stor påvirkningskraft på norske barneforeldres kjøpsvalg.
Aqua Velva. Hvis vi river av julepapiret så er jo den beste julegaven å få mulighet til å være sammen med dem vi setter pris på. Det er alle enig i. Og det er nettopp det de som ikke har den muligheten, sier de savner mest.
Men jeg kommer til å takke like oppriktig og ekte for gavene som faren min gjorde, da han fikk slips og Aqua Velva 15. året på rad. Det lover jeg.
Reaksjonene på erklæringen som ble resultatet av klimatoppmøtet i
København spenner fra «ynkelig fiasko» til «begynnelsen på en ny æra».
Dette ble avtalt:
Synes du klimatoppmøtet i København ligner mest på fiasko eller en god
start for bedre klimaavtaler senere?
300 ledere i norske kirker og kristelige organisasjoner anklaget for seksuelle krenkelser, skriver Vårt Land. Det viser den første kartleggingen av dette problemet i kristne sammenhenger. Det er Else Kari Bjerva som står bak rapporten. Hun er personalleder i Normisjon
Les artikkelen her: http://www.vl.no/kristenliv/article4768171.ece
– Slike krenkelser rammer mange mennesker dypt, og står i motsetning til alt kirken er og står for, fastslår hun.
Bjerva mener kristen miljøer er spesielt sårbare for overgripere. Hvorfor er det slik?
– Tillit er i utgangspunktet positivt, men det gir også maktmuligheter som kan misbrukes. Kirken har derfor et stort ansvar for å forebygge seksuelle krenkelse, sier Bjerva til Vårt Land.
Hva er det som får kristne ledere til å begå seksuelle overgrep?
– Kirkens egen troverdighet blir rammet når dens ledere begår seksuelle krenkelser. Måten kirken håndterer slike anklager på, vil enten svekke troverdigheten ytterligere eller bidra til å gjenreise troverdigheten. Hvis kirken ikke rydder opp i eget hus på en troverdig måte, hvordan kan vi da være Jesu etterfølgere? spør hun.
Hva er det i kirke og kristen sammenheng som gjør at dette kan skje?
Før dalte engler ned i skjul. Nå skjer det i full offentlighet.
I dag starter nedtellingen til jul-aften. Bak den første luken dukker den mest symboltunge måneden i året opp. Det er desember, og det norske folk viser seg i all sin religiøsitet
Julemarsipanen kom i oktober, en knapp måned senere bebudet Märthas engler nye løft for folkereligiøsiteten. Engler daler ikke lenger ned i skjul nå åpenbarer de seg i alle regnbuens farger. «Møt din skytsengel» er eventyrprinsessens fortelling om hennes pilegrimsvandring ned fra den isolerte tilværelsen i det kalde jomfrutårnet, og ut i verden for å formidle det glade budskap til folket.
Avisene melder om at engler er årets julehit. I den lille byen jeg bor i, er hvite juleklokker og plastgirlander byttet ut med en himmelsk hærskare av lysende engler. Mer enn 50 elektriske engler basunerer ut sitt lydløse julebudskap på hvert et gatehjørne. Jeg er ikke sikker på om engleprinsessen skal få skylda, men jeg tror hun har hatt sitt å for at livssynsnøytral handelsstand og lokalpolitikere kunne falle for å pynte byen med slike åndelig vesener.
Folkedugnad. I helgen var det folkedugnad i norske husmorvinduer. Hundretusenvis av elektriske utgaver av Betlehemstjerna, i plast, metall, papir eller tre med fire, fem, seks og syv tagger, blinker som små fyrlys til hjemmets lune havn. Fire tagger gir den korsets form, fem for Jesu sår på korset, seks som i davidstjernen eller syv som i Guds tall.
Det symboltunge syvtallet er en bærebjelke i den norske førjulspynten. Millioner av syvarmede lysestaker, fra kr 29,90, er hentet fram fra loft og kjøpesenter. En gjennomsnittlig norsk julevilla har en stake i hvert vindu og tunge boligenheter i sentrale strøk blir en manifestering av Emmy Köhlers «Nå tennes tusen julelys».
Nordmenn går fullstendig bananas etter syvarmede lysestaker. Egentlig heter den Menorah og er et av de eldste symbolene knyttet til jødedommen. Den syvarmede lysestaken skulle tennes i tempelet av yppersteprestene, hver morgen. Den elektrifiserte, norske varianten er hentet direkte ut fra kirkerommet og har form som en trekant som i treenigheten akkurat som juletreet.
Ritualer. Desember måned er proppet med ritualer. Den daglige kalendernedtellingen foregår både i det offentlige og det private rom. Fjernsyns-, nett-, avis- og butikkalendere utfylles med tenning av et lys for hver av de fire søndagene. I norske hjem, skoler og barnehager deklameres det vers, salmer og bønner om tro, håp, kjærlighet og Jesusbarn.
En enorm folkevandring er på gang. Målet er kirkerommene der julens sanger formidles av troende og tvilende sjeler. Hundretusenvis av øyne og ører står på stilk for å suge til seg en dose julestemning. Noen klager på at er for dyrt og at det bare handler om penger, men er virkelig nordmenn så dumme at de lar seg lure av omreisende julesangere? Kan det være en annen grunn til at en familie på fem glatt svir av 1755 kroner for halvannen time med Bettan og Rein i Skien Domkirke i kveld?
Lyset sloss mot mørket på hver en hagebusk i desember. Lyskampen når sitt toppunkt 13. desember. Da går den mindreårige delen av befolkningen i tog for en 1700 år gammel helgen.
Og i mørke kriker og kroker dukker en hær av rød-, blå- og gråkledte overnaturlige vesener opp. Den hedenske og kristne julenissen danser hånd i hånd i desembernatta.
Jesu fødsel. Vi har riter for når juletreet skal i hus. Hvordan ribba skal stekes, hvilke TV-programmer som skal vises, når pakkene skal åpnes, kirkegang, puss av sølvtøy, julebakst. Alt leder fram mot selve gudskjelovkvelden da all verdens lykke skal åpenbare seg under juletrefoten, og feiringen av Jesu fødsel.
Den norske julereligiøsiteten fråtser i kristne symboler. Prekentomme juleprester kan plukke poenger som ligger rett foran nesa på julemenigheten, og peke på julepyntens originaler i det lokale kirkerommet.
Kritiske kristenrøster burde stå i kirkedøra og ønske velkommen, og velkommen igjen, i den beste juleånd, både til Bettan, ukjente hyrder, vismenn og hele folkekirka på julebesøk. Hvis en halv prosent kom tilbake, ville det fylle godt opp i kirkebenkene.
Du har kravlet over høye brøytekanter i bunad og lave sko. Du presser deg ned på en av kirkebenkene med håp om at både engler og julefred snart daler ned.
Alle barna er stivpyntet, regnet fosser den ute. I det fjerne blinker den opplyste kirken. Innenfor er kirken stappfull. Du kjenner svetten piple fra tinningen når du leter desperat etter plass til sju.
Skoene er nypusset, dressen renset, skjortesnippen skjærer i nakken. Fruen er fjong i sin sin dyreste kjole. Dere sitter på første rad. Kirkerommet bruser av juleforventning.
Presten står på talerstolen. Nå skal han snart åpne munnen.
Hva håper du egentlig å få høre?
Hva bør presten si i prekenen i kirken på julaften?
Det er allehelgensdag. Kirkegårdene gløder av levende lys. Mange minnes de døde. Men hvor er de egentlig?
Jeg har ei datter som døde før hun ble født. Jeg har grublet mye over hvor hun befinner seg nå. Kanskje er hun allerede i himmelen - eller kanskje hun befinner seg i et slags mellomstadium. Bibelen forteller begge deler - at vi skal reises opp på dommens dag og at noen allerede er på plass i himmelen.
Dette er vanskelig og sårt. Det er på moten å være opptatt av døden. Vampyrer preger underholdningsindustrien, det overnaturlige, klarsynthet og kontakt med døde er TV- underholdning i beste sendetid. Det selges tusenvis av bøker om temaet. Men jeg hører lite om det fra kirken og de kristne forkynnerne.
Men hva er egentlig den kristne lære om hva som skjer etter døden. For meg holder det ikke bare med at det er opp til Gud å ta hånd om dette. Hva tror du? Hva sier egentlig bibelen? Kan kristne ha kontakt med døde? Kan kristne be for mennesker som er døde? Hva skjer med sjelen etter at man er død?
Her trengs det undervisning og informasjon.
Hva tror du?
I statskirkelandet Norge, der nesten alle barn er medlemmer i statskirken, vil ikke NRK ha fokus på julens hovedperson.
Så har NRK i klartekst bekreftet at norske barn ikke skal få kunnskap om hva som er den egentlig årsaken til at vi feirer jul.
– Vi lever i et flerkulturelt samfunn, så en hel julekalender med Jesus vil ikke være aktuelt, sier redaksjonssjef Ingrid Hafstad i NRK til Vårt Land (30.oktober)
Jeg forstår at 24 programmer om Jesusbarnet kan være drøy kost. Men i rettferdighetens navn burde man kanskje kunne be om at 20,4, eller en dåpsandel på 85 prosent, av programmene kunne formidle historien om Maria og Josef, og kanskje et lite innblikk i vår tusenårige kristen-historie og hvordan dette ha påvirket vår kristne kultur. Om ikke annet kunne dåpsandelen i alle fall inneholde et element hver gang som hadde spor av den statsfinansierte trosopplæringen som pågår her til lands.
I følge NRK er julebudskapet: fred, menneskelige relasjoner og tanken om å ta vare på hverandre - stort mer livssynsnøytralt kan man ikke gjøre juleevangeliet.
NRK er redde for at en julekalender ikke skal virke samlende. De lar mindretallet bestemme. Ikke et ukjent fenomen i norsk fordelingspolitikk. Men hva med alle de som må foreldre som må gi ekstraundervisning når TV-luken er åpnet, de som synes det er helt naturlig og viktig at barna deres lærer historien om den første julen? Kjære kringkastningssjef, når skal de oppleve at kalenderen er samlende for dem? Alle de familiene som opplever at det viktigste elementet, det lille jesusbarnet, er fjernet fra den den største og mest omfattende familiemarkeringen av julen?
Jeg har skrevet om dette flere ganger i Vårt Land, og spurt NRK om det i mange år. Da «Jul i svingen» kom øynet jeg et lite håp om at kanskje hadde fått plass til en normal kristen familie i den politisk korrekte serien, men neida, normalaktiviteter som bordbønn, aftenbønn, aktiviteter i kristne regi m.m. var blåst vekk.
Dansk TV2 viser reprisen av «Jesus og Josefine». Det er underlig at denne serien, i et land som i så stor grad er flerkulturelt og er fjernere fra kristne tradisjoner enn Norge, har vært så enormt populær. Da den kom var det seerrekord.
Kalenderen viser hele fortellingen om Jesus fødsel, den setter evangeliet inn i vår tid og har en åndsdramatikk som inneholder både djevler og ild. Serien er etter min mening svært god. Et mulig poeng er at dansk TV2 ikke er en statskanal.
Gudny Hagen er julekalenderdronningen i Norge. Hun står bak suksesser som «Jul i Blåfjell» og «Jul på Månetoppen». Hun forteller at det var større rom for det kristne budskapet tidligere. Hagen mener det ville vært spennende å lage en ren kristen kalender og er klar for utfordringen. Kanskje et spor å følge for TV-inter som er dyktigst på kristen-TV i Norge?
I 2006 skrev jeg en kommentar i Vårt Land om det samme. Jeg avslutter med noen linjer derfra. Allmennkringkasteren NRK lot seg ikke bevege:
«I sin iver etter å ikke støte religiøse eller etniske minoriteter, er det de som tilhører det største trossamfunnet som føler at de sitter igjen med den aller minste julepresangen.
Et stort flertall er døpt i Den norske kirke, men allmennkringkasteren velger å fjerne de kristne juletradisjonene, selv om seriens (Jul i Svingen} hovedbudskap er Jesu evangelium om å elske sin neste som seg selv.
Hva er jula da, hvis feiringen av Jesu fødselsdag skal være livssynsnøytral? Hvordan er det mulig å være konfesjonsfri når et helt land skal markere startskuddet for en av verdens største religioner?»
Prinsessen og englekollega Elisabeth Samnøy koker åndelig føde for den norske folkesjelen etter selvkomponert oppskrift. Jeg tror mange har smakt, og vil smake.
Mange synes det er vanskelig å gripe hva prinsesse Märtha Louise prøver å si. Det forstår jeg – etter å har truffet henne ansikt til ansikt. Men det er ikke mindre grunn til å lytte av den grunn – heller mer, tror jeg.
Det er all grunn til å tro at prinsessen står 100 prosent for inneholdet i boka «Møt din skytsengel». Jeg tror boken er prinsessens personlige livsmestringsoppskrift. Dette er hennes beskrivelse av veien ned fra det ensomme prinsessetårnet.
Det er ingen grunn til å tro at hun er ute etter lett-jente penger – da kunne hun fortsatt å fortelle eventyr. I alt hun foretar seg nå er hun fullstendig klar over prisen hun må betale i form av spott og spytt fra tabloider, kristne, akademikere og andre som mener prinsessen er i ferd med å flakse inn i det blå.
Prinsessen sier selv at folk gjerne må le av dette – poenget hennes er at da snakker i alle fall folk om dette. Forfatterne blir for misjonærer å regne når de nå legger ut på engleturne til flere deler av landet.
Det er all grunn til å ta prinsessen på alvor. Og det synes jeg vi skal gjøre. Vi skal ikke raljerere og fleipe dette vekk. Prinsessen treffer et behov i den norske folkesjela.
Hun snakker om noe som treffer spesielt kvinner i alderen 30-60. Kvinner som lever hektisk liv og forsøker å mestre livets mange fasetter.
Da jeg intervjuet henne virket hun fullstendig overbevist. Men hun avviser at dette dreier seg om religion eller tro. Engleboken er en personlighetsutviklingsbok med en åndelig dimensjon. Hver gang vi berørt hennes personlige tro og utøvelse av denne koblet hun seg til Den norske kirke. Englene og chakraene frikobler hun fra kirken og religionen. Samnøy og prinsessen mener åndelige opplevelser uten problemer skjer og kan skje utenfor de religiøse rommene. Prinsessens engler beveger seg fritt mellom alle religioner og tjener en univsersell gudskraft.
Prinsessens behov for åndelige og overnaturlige erfaringer sammenfaller med den økende vekten som det er på dette i de kristne forsamlingene. Vi ser at Oasebevegelsen løfter frem det overnaturlige. Det karismatiske er på fremmarsj. Suggerende lovsang skyver på salmeskatten. Lattervekkelsen fra Toronto er et annet eksempel.
Prinsessen står midt i et felt der en kan gjøre alt fra å snakke med hester til å helbrede. Svigermoren hennes er en av landets fremste på krystall-healing. Marianne Behn sitter også fremst på skjermen når alternativbevegelsen snart overtar for morgenandakten. TVNorge har hatt en vanvittig økning av programmer som forkynner tunge budskap fra fra a
lternativmiljøet. Klarsynthet er en yrkestittel selv en femåring kjenner til.
Det er en tørst etter berøringskonktakt og fysiske erfaringer utover den grå hverdagen og innenfor kirkens vegger. Hvordan skal folkekirken møte dette? Skal vi si ja til krystaller eller profetisk tale – eller kanskje begge deler?
Skal vi åpne for folkets åndelige erfaringer når de kommer innom?
Eller skal vi slå dem i hodet med bibelen om sky dem som den onde sjøl?
Prinsessen og hennes engledisipler vil ha åndelige erfaring. For den som gidder å lese litt og sette seg inn i dette vil en se mange parallell
er til kristen lære, forskjellen er at man plukker litt og litt der. Et viktig spørsmål er om det går an å legge sammen puslespillet på ”den riktige måten”. For Skytsenglene er Jesuskopier som går ved prinsessens side hver dag, en å meditere med (be til), en som hjelper med å ta rette valg, en som lærer prinsessen hvordan livet skal leves, skytsengelens budskap er at du er unik og elsket over alt.
Noe av det mest interessant er veien frem. Likheten er slående en omvendelse. Du må erkjenne at du trenger hjelp, at du sliter med ting i livet litt ditt som du ikke kan håndtere selv, at du trenger kjærlighet og å elskes, du må skyve andre enn deg selv til side.
Kanskje sitter vi på åndelige nøkler som kan stikkes i nøkkelhullene?
Prinsessen fortjener å bli tatt på alvor – hun setter ord på noe mange kjenner – alternativbevegelsen hyller henne – hun hjelper et helt folk til å snakke om åndelighet.
Hvordan bør kristne og kirkene møte dette?
Tell sakte til fire. En-to-tre-fire. Nå døde enda et menneske av sult. Hvordan kan jeg som kristen leve med det på samvittigheten?
Tirsdag 13. oktober åpnet vår egen Onkel Skrue, finansminister Kristin Halvorsen, dørene til den norske pengebingen. Da fortalte hun hvordan 1.240 milli-arder kroner skal fordeles på det norske folk. Og så begynte hylekoret.Dagen etter kom nyheten om at 25.000 mennesker dør hver eneste dag. Årsaken er banal: De mangler mat. Ett menneske dør av sult hvert fjerde sekund. Seks mennesker har dødd av sult siden du begynte å lese.
18.000 barn kryper ikke til køys når denne dagen er over. Det er like mange som 750 skoleklasser- førsteklassinger. Hver eneste dag, hele året. Barna sulter i hjel. De får hverken frokost, lunsj eller middag.
Ingen hevet øyenbrynene over sultnyheten da den kom. Verdens rikeste land var opptatt med sitt. Vi tenkte på statsbudsjett, griser- med influensa, kulderekord på Røros, nye oppdateringer av Windows og elgjakt.
Dyster nyhet.
Dette er begredelig lesning, en hustrig dag i oktober.- Nå som TV-aksjonen er over, burde jeg kanskje heller- løfte- blikket og peke på et ørlite lys i det fjerne? Men siden starten av denne teksten har 16 mammaer- blitt tvunget til å ta farvel med barna sine, fordi de ikke hadde mat til dem.
Ingen av mine «venner» nevnte- den dystre nyheten fra FNs mat- og landbruksorganisasjonen (FAO) på Facebook. Informa-sjonsteknologien gjør oss i stand til å ta kontakt med hvem som helst, hvor som helst i verden. Men jeg observerte ingen elektro-niske bombardement av verdens maktelite.
Ved årsskiftet sultet 1,02 milliarder mennesker. FN mener verden har glemt at mennesket trenger mat for å overleve. I 1980 var 17 prosent av den totale bistanden- øremerket jordbruksprosjekter. I 2006 falt den til 3,8 prosent. Bistand går i større grad til nødhjelp, gjeldslette og institusjonsbygging. Millioner av mennesker er kastet ut i fattigdom og sult som følge av den globale finans-krisen.
30 land trenger akutt matvarehjelp, 20 av dem i Afrika. Flest sultne er det i Asia og Stillehavsregionen. 642 millioner mennesker- har for lite mat.
Diskusjon.
Det pågår en diskusjon om hva som kan server-es fra en prekestol i kirken. Jeg tviler på at Den norske kirke vurderte å utstede et prekendirektiv for å sette sultkrisen på agendaen denne helgen. Det var nok heller ingen- som oppfordret dåpsfolk og menighet til å selge alt de eier for å gi det til de fattige, slik Det nye testamentet taler varmt for.
Det er enkelt å løse dette. Selv et barn forstår hva som skal til. Men likevel er dette et av de vanskeligste spørsmålene.
Kom gjerne med Jesu frelsesverk, nåden og poenget om at ingen er fullkomne. Men kan det ikke bli en sovepute? Nåden metter ingen munner. Mer enn 40 voksne og barn er ikke lenger blant oss fordi de ikke fikk nok å spise.
Budskapet om at «Det dere- gjorde mot én av disse mine minste søsken, har dere gjort mot meg», utgjør en av bærebjelkene i evangeliene. Når kommer vekkelsen om dette?
Forventninger.
Moderne vestlig kristendom går i en individualistisk retning. Det handler for ofte om hva jeg kan forvente meg å oppleve av Guds kraft i mitt liv, i mitt land, der jeg lever og bor. Hvor er det radikale fokuset på de andres liv, min neste?
Tenk for et vitnesbyrd det ville være om nestekjærligheten kom til syne på utsiden av livet til de troende. Når dropper kristne transport som er karbonbasert for å redde sine søsken på flatlandet i India?
I informasjonssamfunnet vi lever- i, er det umulig å si at vi ikke visste at noen var sultne, tørste, fremmede og på flukt, syke eller satt i fengsel, eller at de manglet klær. Vi ser det på TV, på gata, i strømmen av flyktninger, i den globale miljøkrisen.
Jesus sier faktisk at den som er likegyldig til dette, ikke skal få være med i hans rike. Hvorfor hører vi ikke profetiske budskap om dette?
Minst 70 fedre, mødre og barn døde av sult mens du leste denne kommentaren.
Den Norske Nobelkomite har bestemt at Nobels fredspris for 2009 går til president Barack Obama. Han får prisen for sin ekstraordinære innsats for å styrke internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid.
I et historisk perspektiv av Obama vært til stede i knapt et nano-sekund. Men denne mannen har og har hatt en sterkere appell til en hel verden enn noen tidligere. Barack Obama bærer i seg et håp om en bedre verden - en fremtid vi kan gjøre noe med.
Til og med min sønn på ti år forstår denne fredsprisutdelingen. Og det er viktig, for han tilhører slekten som skal føre verden videre.
Siden presidentinnsettelsen 20. januar 2009 har han fått et forhold til Obama. Da satt en hel verden med tårer i øynene og fulgte en følelsesladet innsettelse.
Verden trenger mennesker som bærer frem et budskap om at det går av å forandre fremtiden. At vi kan skape fred, at vi kan redde planeten.
Min sønn på ti år trenger idoler som Barack Obama. Visst ligger det hindringer og enorme utfordringer. Det er vi klar over. Men når vi sitter på sengekanten og han ber meg love at verden ikke må gå under på mange millioner år i miljø-katastrofer eller atomkrig så nevner jeg faktisk Barack Obamas enkle budskap og da ser jeg et håp i øynene hans.
Yes we can!
I TV programmet "4 stjerners middag - halv åtte" flyter alkoholen uhemmet over TV skjermen. I beste sengetid sjenkes norske TV-kjendiser så de både snøvler og er tydelig påvirket. Er dette virkelig lov?
"4-sjerners middag - halv åtte" er en seermagnet på TV-Norge. Plottet er enkelt og underholdende. Fire kjendiser lager middag for hverandre, hver sin gang. Deretter deler de ut poeng slik at en av de fire blir ukens vinner.
TV-konseptet trigger frem en rekke spørsmål hos meg. Ikke minst fordi TV-programmet går i beste familiesendetid. Her er fem problemstillinger:
1: Det er forbudt å reklamere for alkohol på norsk TV. Men alkoholen er et bærende element i programmet. Alkoholmerkene omtales og beskrives. Er dette lovlig eller bryter TVNorge reklameforbudet om alkohol. Trolig skjuler TVNorge seg bak det redaksjonelle fritaket. Hvor langt kan man trekke et slikt fritak? Bryter TV Norge med tekstreklameplakaten og Vær varsom plakaten?
2: Flere av deltakerne er synlig påvirket av alkoholen. Det er forbudt å drikke på offentlig sted i Norge. Og det er i mot skjenkeloven og gi folk som allerede er påvirket mer alkohol. Er ikke en riksdekkende TV-kanal som når alle norske stuer det samme som et offentlig rom? I såfall bryter TV-Norge alkoholloven.
3: Hvem betaler alkoholen? Er det hovedsponsor Meny? Er personene som deltar i programmet på jobb? Er det i så fall ok å drikke på jobb?
4: Middagsmoroa sendes fire kvelder i uka, klokka 19.30. TVNorge er med å normalisere et drikkemønster og en middagskultur som inneholder alkohol i alle ledd. Er det uproblematisk? Mange barn og unge ser dette programmet på grunn av kjendisene som er med
5: I følge Folkehelseinstitittutet lever så mange som 120.000 norske barn i relasjon med voksne som ruser seg på en slik måte at det blir vanskelig for barna. Mange mennesker bærer på livslange smerter og ødelagte liv fordi de har blitt skadet av alkohol i familiesammenheng. Tenker TV-Norge i det hele tatt på disse?
Hva mener Blå Kors og ekspertisen? Hva mener du? Er det greit med riksdekkende underholdning som renner over av alkohol?
Det er vampyrfeber i Norge. Nymoralistiske vampyrer suger blod fra unge norske pikehjerter.
Jeg har lest en bok jeg ikke skulle lest. Den er ikke skrevet for menn i førtiårene. Den er beregnet på ungpiker. Bare tittelen var nok til at jeg sørget for at andre ikke fikk innsyn i mitt lesevalg. Den første boka i Twilight-serien, Evighetens kyss av Stephenie Meyer, gir ikke akkurat intellektuell kreditt i min togkupé.
Mormoneren Meyer har skrevet fire mursteinsbøker om vampyren Edward og jenta Bella. Bøkene har satt i gang en vampyrfeber uten sidestykke, over hele kloden og ikke minst i Norge. Her hjemme har Gyldendal solgt 207.000 bøker. På verdensbasis nærmer Twilightbøkene seg 30 millioner solgte eksemplarer.
20. november stiger blodtemperaturen ytterligere. Da er det premiere på New Moon. Den bygger på bok nummer to i Meyers serie. Salgstall på gamle bøker og DVDer er forventet å gjøre et byks. Og nye vampyrfans vil krype fram fra jenterom over hele verden. Twilightbøkene sprer seg av seg selv. Nye lesere får gjerne bøkene anbefalt av andre. Det er mye sosial aktivitet knyttet til Twilight-litteraturen. Det finnes en egen norsk nettside, og på Face-book har Twilight 3,7 millioner tilhengere.
Mørke krefter. Det er først og fremst unge jenter som leser Twilight. Noen av dem er helt nede i førskolealder. Men hovedtyngden ligger på 10 – 15 år. I USA er det en våknende vampyrinteresse hos godt voksne jenter. Mammaene til Twilight-generasjonen lar seg lokke av mørke krefter og sexy vampyrer. «TwilightMoms» omtales av norske fans som de mest hysteriske vampyrdisiplene.
På fredag får norske vampyrmammaer en stor dose ferskt blod på NRK. Da er det norges-première på kultserien «True Blood». Den er laget av det sagnomsuste produksjonsselskapet HBO. Vampyrene i serien trenger ikke ty til mennesker for å slukke tørsten. De drikker syntetisk blod. Men det blir ikke mindre blodig av den grunn. «True Blood» er svært sexfiksert og voldelig.
Avholdenhet er et nøkkelord for den moderne vampyren. Den klassiske vampyren har hatt et ustoppelig behov for menneskelig blod, og helst burde blodet komme fra en jomfru.
Vampyren Edward er et dydsmønster i forhold. Han fremstår som en konservativ kristengutt fra Misjonssambandet. Edward drikker ikke menneskeblod, han tilhører en liten, avholdende minoritet. Blod og kjøtt fra skogens dyr er det eneste han tillater seg. I tillegg er han svært tilbakeholdende på det seksuelle området. Det er jenta Bella som vil mer enn bare å holde i hånden. Men hun respekterer Edvards valg. Jeg måtte helt til side 270 før det ble et lite kyss. Det er sjeldent i dagens- kiosklitteratur.
Forfatteren Stephanie Meyer erkjenner at hennes tro og erfaringer som mormoner påvirker de verdiene hun vil formidle i boka. Moralsk sett formidler Twilight-serien meget tydelig at sex hører ekteskapet til. Vampyren Edward begjærer Bella. Han gjennomgår store sjelekvaler for ikke å gi etter. Det gjør han ikke heller. Alt går riktig for seg. Det blir forlovelse og ekteskap, og så kommer barnet – en riktig liten djevel.
Avholdenhet. Kjæresteparet i Twilight kan brukes når norske konfirmanter skal lære om sex og parforhold. Avholdenheten mellom de to fremstår som en grunnleggende forutsetning for vekst og utvikling. Hadde vampyrparet hoppet rett på ville det fått dramatiske konsekvenser for deres egen utvikling. Kjærlighetsforholdet er preget av gjensidig respekt uten sidestykke. Det handler om trofasthet og vilje til å velge den ene. Vennskap står også høyt i kurs i Meyers bøker.
Den svenske vampyrspesialisten Anna Höglund tror den moderne vampyrfeberen handler om et sterkt behov for å identifikasjon. Twilightfans jeg har snakket med bekrefter det samme.
– Mange føler at de ikke klarer å leve opp til idealene i samfunnet. De føler seg utenfor. Da er det lettere å identifisere seg med en vampyren som tilhører en minoritet i samfunnet. Flere og flere, og spesielt unge mennesker, føler seg som outsidere i ulike sammenhenger, sier Höglund.
Twilightfansen får nye venner gjennom bøkene. De får en hobby og et enormt nettverk der de kan identifisere seg med millioner av andre.
Kirkevalget var en suksess, men samtidig en fiasko. Valgdeltakelsen var enorm, men valgreglene var vanskelige og informasjonsmateriellet dårlig.
Nå viser det seg at flere tusen stemmer må kastes. Det melder Dagsavisen.
Årsaken er at folk har puttet stemmesedler i svarkonvolutten de mottok sammen med informasjonen om kirkevalget. Denne skulle brukes til å gi melding om man er feiloppført i Den norske kirke. Det er ikke lov å sende inn stemmesedler - kirkevalget foregår ved personlig oppmøte slik som Stortingsvalget.
Det var mange som kom med stemmesedlene i konvolutt da de skulle stemme. Det så jeg selv da jeg var valgvert ved kirkevalget. Vi måtte forklare dem at det ikke gikk. Mange ristet på hodet og syntes det var rart at de ikke kunne bruke de sedlene de hadde fått tilsendt, de mente at det gikk an ved Stortingsvalget.
Kirken må legge seg i selene og gi bedre informasjon - det burde være mulig med de midlene man hadde tilgjengelig. Materiellet som ble sendt ut så stygt ut, det var dårlig skrevet og var upersonlig. Nå man først hadde klart å legge inn lokale lister med navn burde en kunne lagt inn mer informasjon og mer fakta om den menigheten/soknet en skulle stemme ved. Bedre bruk av internett og en mer helhetlig informasjonsprofil ville kunne hjulpet mye. Men det var vanskelig å finne frem til god informasjon. Ikke var den tilgjengelig for mennesker med andre språk enn norsk og muligens samisk.
Det var veldig vanskelig for folk å skjønne de to valgordningene. Å tro at folk skulle klare dette når de gikk til kirkevalg for første gang er vel håpefullt. At de to valgordningene skiller seg så radikalt fra hverandre gikk først og fremst ut over bispedømmerådsvalget - det var mange som droppet det, fordei de ikke forstod det og fordi de ikke kjente folkene.
Kryss i ulike felt, kumuleringer eller ikke. Det var mange sedler med mye rart på, selv om vi jobbet så hardt vi kunne for å forklare folk hvordan det skulle gjøres. Det jeg lurer på nå er hvor mange tusen flere stemmer som må kastes fordi de er feil utfylt? Eller hvor rundhåndet vil Kirkerådet se på feilene?
I dag har jeg vært valgvert under kirkevalget. Det var en fryd. Valgdeltakelsen har økt med mange hundre prosent siden forrige gang. Folkekirka innvaderte valglokalene som var plassert ved siden av stortingsvalget. Gamle hvithårete damer rullet inn med rullatorene sine. De skulle stemme "for kirken" - de ville fortelle at de ville ha en kirke.
Kirkefremmed som sjelden setter sin fot innenfor kirkens våpenhus, selv på julaften, brukte dyrebare helgefriminutter til å sette seg inn i, forstå og delta i kirkevalget.
Andre sa at nå hadde de gjort borgerplikten sin på tre steder.
Ingen spurte om ekteskapslov eller kandidatenes syn på det ene eller andre. Det var en varm omfavnelse av kirken som lå i bunnen.
Ved forrige valg i Askim stemte cirka 120 mennesker - hittil, før den offisielle valgdagen har nærmere 450 mennesker avgitt sin stemme. Det går mot et brakvalg og de som kommer er folkekirka. Det ser vi godt når vi er på lokalplan - folk vil gi uttrykk for følelsene sine for kirken - den er viktig for dem.
Flest velger til menighetsrådsvalget - «jeg kjenner ingen av de andre» sa en dame og droppet bispedømmerådsvalget. Og så slapp de stemmesedlene i valgurnen som etterhvert ble så full at det var vanskelig å få stemmesedlene ned.
Og det var ingen aksjon, det var bare et uttrykk for gleden over å ha blitt invitert inn, å ha fått en lapp med en invitasjon til å delta. «Vi fikk jo denne i posten, da må vi jo gå og si meningen vår» sa en dame jeg aldri har sett i kirken før. Hun hadde fått en grunn for å kommer - da gikk hun til valg med største selvfølgelighet.
Det blir spennende å åpne urnene - med to valg og helt ulike valgsystemer blir feilprosenten stor. Trolig må mange stemmer strykes fordi avkryssing ble glemt. Det er et av valgets svakheter at kirken gjør det vanskelig for folk - en annen er at informasjonen til valget er for vanskelig - men gleden er at folkekirken kommer når de blir bedt om gi sitt råd.
Tre timer på vakt gikk som en vind. Jeg trodde det skulle bli tid til å lese ei bok eller å slarve med de andre. Slik ble det ikke . det ble hektisk og moro og det varmet å se alle de fornøyde fjesene som gikk fra valglokalet etter å ha gjort sin kirkelige borgerplikt.
Nå trenger barna foreldre og besteforeldre som vil gå tur i «medieskogen». Altfor mange barn går alene der.
Først en liten test: Kan du svare på disse tre spørsmålene, har du god innsikt i norske barns medie-hverdag: 1. Hvem er Demi Lovato? 2. Hva er Hero Rising? 3. Hva er det mest populære spillet på 123spill.no?
Moren min hadde god oversikt over min mediebarndom. Det var helt vanlig å spørre en voksen om hun kunne slå på TV-appa-ratet. Og når de sparsommelige minuttene med «Stian med sekken», «Professor Baltazar» eller «Lekestue» var over, trykket hun på av-knappen. De grågrumsete TV-bildene fremsto like bra som dagens HD-kvalitet.
På telekommunikasjonsfronten var telefonene også grå og hadde- dreieskive. Jeg kan ikke huske at jeg ringte selv en eneste gang, før jeg var 13 år. Ideen om at vi kunne- ta opp røret og sjekke om en kompis var hjemme, eksisterte- ikke. Tekstmeldinger fikk man en eller kanskje to ganger i livet i form av festtelegram ved livets store -anledninger.
Mine foresatte hadde minst innsikt i litteraturvalget. Det gikk på tegneserier. Den viktigste grunnen for å lese Sølvpilen var muligheten for å kunne studere den vakre- indianer-prinsessen Månestråle. Hun beveget seg dristig gjennom tegneserierutene med fjær på hodet og utringet kjole. Ellers var det «Tempo» og fordommer mot tysk militærstrategi i «På Vingene».
Gigantisk. Dagens foreldre har enorme utfordringer i forhold. Det er vanskelig å holde oversikt-en. Medietilbudet til barn er gigantisk. Det er tilgjengelig på alle skjermstørrelser og apparaturer.
Men vi overlater i stor grad til barna å velge når, hva og hvor lenge- man skal se. Spesielt i helgen.- De får selv finne veien gjennom webens intrikate internettspindelvev.
Den digitale bagasjen til dagens foreldre er blitt til på veien fra snurrende nummerskiver til ekstremt avanserte mobiltelefoner. Vi har vokst fra floppydisker med plass til enkle tekstdokumenter til minnepinner som kan romme hele- livet vårt gjengitt i levende bilder og surroundlyd.
Digitaliseringen har ført til at de fleste norske barn kan se minst fem TV-kanaler som sender barne-TV opp til 24 timer i døgnet.
Det stilles store krav til for-eldre som vil skaffe seg innsikt i barnas- mediebruk. Jeg føler meg som en novise i møte med den opp-voksende digitale slekt. Men skal jeg være en god oppdrager har jeg ikke noe valg: foreldre, og besteforeldre, har plikt og ansvar for å tilegne seg kunnskap om barns mediebruk. Det tar tid, men er nøkkelen inn til en verdidialog om de unge racernes valg.
Mobbing. 100.000 norske barn bruker internett for å mobbe andre. Like mange har mottatt meld-inger som har plaget eller skremt dem. De færreste forteller det til foreldrene.
Det viser tall fra «Trygg Bruk» undersøkelsen 2008 fra Medietilsynet. Nå vil det samme til-synet og tre andre aktører digitalmobbingen til livs. Sammen med Røde- Kors, Barnevakten og Telenor reiser Medietilsynet på «Bruk Hue»-turne til 50 ungdomsskoler. 7.500 elever og 3.500 foreldre skal ta et krafttak mot den nye mobbingen.
Barna tar i bruk alle teknolo-giens kanaler til å utføre onde gjerninger; SMS, MMS, chatting og sosiale nettsamfunn som Facebook. Det arrangeres skjønnhetskonkurranser der man stemmer på hvem som er styggest og penest- i venneflokken. Det publiseres sjika-nerende omtaler om utseende eller seksuell legning, rykter og trusler. 27 prosent av de som bruker internett har opplevd å få uønskede seksuelle kommentarer. Det er 185.000 barn. Halvparten av alle 17-18 åringer har mottatt slike meldinger.
Nettjungel. En kampanje i ungdomsskolen er bra. Men dette må inn allerede i barnehage-alder. De minste mobilbrukerne er i førskole-alder og barna lokkes på internett før de har begynt å snakke det sørger i hovedsak TV-kanal-ene for. Til og med NRK penser barna til nettet straks barnetimen toner ut.
Det er en klar økning i digital mobbing fra 2006 til 2008. Det virker altså ikke som om barna blir noe flinkere til å håndtere de nye mediene. Her trengs det foreldre og besteforeldre som priori-terer tid til turer i medieskogen også. For mange barn går alene der, og da er det veldig lett å gå seg bort.
Svar: 1: Skuespiller i Disney serien Camp-Rock. 2: Et dataspill på internett. 3: Bubble Shooter.
Den kanalen som får dele TV-sofaen med fredagspizzaen får de største seertallene og et langt liv i det norske TV-landskapet. NRK er
– TV er kjedelig, sa TV-produsent Trond Kvernstrøm fra selskapet Monster, på en idédugnad om den internasjonale Eurovisjonsfinalen nylig. Han viste til sitt eget program, Senkveld på TV2, og fortalte om hvor forutsigbart TV er.
– Vi forteller i detalj folk hva skal få se, opptil flere ganger, både på forhånd og underveis i programmet. Og så viser vi akkurat det, og folk blir kjempefornøyd.
Høstens TV-meny er temmelig forutsigbar. TV2 blir «reprisemester» og kjører vårens suksesser om igjen – det blir de samme showene og programlederne, bare med nye gjester. TVNorge overlater helgen fullstendig til NRK og TV2, de satser på å bli ukevinnere med blant annet Ylvisbrødrene i to programvarianter. TV3 satser på en ti år gammel programidé om hva som skjer når du slipper noen mennesker ned på en øde øy.
Det er en viss tilbakeholdenhet, selv om denne TV-høsten kan bli skjebnesvanger for norske TV-kanaler, med unntak av lisensfinansierte NRK. Det eneste som kan true der er at Frp får regjeringsmakten. Det dukker ikke opp noe revolusjonerende nytt programkonsept à la Big Brother eller Farmen. TV-kanalene satser på ideer fra utlandet.
De kommersielle kanalene leter etter «formater og inntektsmodeller og må velge programmer som passer i forhold til sendeskjema og lønnsomhet», som de sier selv. Det betyr kort sagt: TV-programmer som gir høye seertall.
TV2 sliter. Reklameinntektene har falt med 400 millioner og kanalen mister unge seere. Etter to sparerunder må de kutte ytterligere 150 millioner. Mange tror flere av kanalens konsesjonspliktige programmer forsvinner etter nyttår, da går konsesjonen ut og TV2 må ikke lenger sende kultur, dokumentar og barneprogrammer. Nyheten om at TV2 akutter prisbelønte «Dokument 2» er vel allerede et bevis for det.
TVNorge har kuttet nyhetssendingene sine, men er på vei opp sammen med de andre småkanalen. Grunnen er at så godt som alle i Norge kan se digital-TV. Digitaliseringen har gjort at nordmenn fleste har fått flere TV-valg. TV3 og Viasat er ikke lenger forbeholdt dem med kabel eller parabol. Småkanalen har hatt en økning på 50 prosent flere seere det siste året.
Vi ser mer TV enn noen gang. 188 minutter tilbringes hver dag foran skjermen. Det er de høyeste tallene på ti år.
Småkanalene vinner seere i løpet av TV-uka, NRK og TV2 sloss om giganttallene i helgen. TV-hverdagene samler nisjeseerne og seriefølgerne rundt sine favoritter. «Jakten på Kjærligheten» har sin faste skare på mandager, «Greys anatomy» får følge av mange av de samme damen på tirsdagen.
Det er i helgene TV-sofaen lokker med pizza og familiemoro og gir seertall på over millionen. Denne høsten blir NRK «helgemester». De forlenger «Gullrekka» si med programledere som treffer svært godt i alle aldersgrupper. Stian Barsnes-Simonsen, Nadia Hasnaoui og Erik Solbakken er eksempler på hvordan NRK har klarer å dyrke fram sterke og populære TV-personligheter med bakgrunn i barne- og ungdoms-TV. Barsnes Simonsen er 30 år og har 18 års erfaring foran kamera.
TV2s X-factor får sikkert sitt – det blir bråk og mye oppmerksomhet, Senkveld vil holde på seere, men når Fredrik Skavlan retter sitt nyopererte skarpe blikk mot sine gjester, spørs det om ikke millionen er der. Mange nordmenn har tross alt «smugkikket» på Skavlan da han var i utlendighet hos svensk TV. Jeg tror heller ikke at hverken rikshomsen Jan Thomas eller eksbokseren Ole Klemetsen Lukkøye klarer å vippe meg over til TV2s «Skal vi danse» når «Kvitt eller dobbelt» erobrer NRK-kvelden etter gameshowet «De ukjente».
Norske TV-familier har høye krav til helgeunderholdningen. Når kjernefamilien skal samles rundt TV-pizzaen vil vi helst ha noe som gjør at vi ikke setter kveldskosen i halsen. Hjemme hos oss vil vi ikke ha banning. Det skal være moro for alle. Det skal være mulig å spise pizza og helst kunne gå på do uten å gå glipp av noe. Helst skal programmet være så bra at hverken voksne eller barn sovner. Og sist men ikke minst liker vi ikke at programlederne driter ut deltakerne.
Nå starter debatten om hvordan Norge skal fremstå på TV under den internasjonale Eurovisjons-finalen i mai 2010. Mitt tips er at det blir en designerinspirert «troll-fri» sone - kanskje i 3D - uten stavkirke og bunad.
I 1985 bevilget finansdepartementet 9,9 millioner til den internasjonale Melodi Grand Prix finalen. De anså det som en engangshendelse fordi «sjansen for at suksessen skal gjenta seg er forholdsvis moderat».
Slik åpnet kulturminister Trond Giske NRKs nylig et «Visjonsseminar for Eurovision 2010» i regi av NRK. Ministeren har allerede ganget sluttsummen med femten, trolig berører den 250 millioner hvis NRK skal ha sjanse til å vinne Grand Prix-mesterskapet i TV-produksjon. Giskes har sagt at løsningen kan bli å legge utgiften på seerne gjennom å øke lisensen.
25 bidragsytere fra næringsliv, TV- og filmbransje, reiseliv og norske kulturinstitusjoner delte ideer om hva som er viktigst når tidenes dyreste, norske TV-program skal lages. Det var få fra folkemusikk- og korpsmiljøet, men mange med design og reklamebakgrunn. Folk flest var heller ikke invitert inn i det gode idéfellesskapet, hverken Siv Jensen eller Sputnik var å se.
– Det er samme hva det blir, bare det blir fett, sa suksessprodusent Trond Kvernstrøm fra Monster, og bannet opptil flere ganger på at man for enhver pris må unngå troll og vetter. Stavkirker og isbjørner stod heller ikke høyt i kurs hos «den nye vinen».
Veteran Stein-Roger Bull fra Nordisk Film sto i skarp motsetning til Monstermannens forslag. Han ville forlenge Alexander Rybaks «Fairytale» med troll og tusser og eventyret om det lille landet, merkverdige landet mot nord.
Mange vil fylle musikkfestivalens «postkort» med norsk arkitektur og historier om innovasjon. Det er underlig å høre hvordan finkulturen er i ferd med å omfavne det utskjelte lavkulturelle Grand Prix konseptet. Per Sundnes har gjort mer enn å fylle ny vin i sekkene, her snakker vi om en oppvekkelse fra de døde.
Eurovision 2010 er et gigantisk prosjekt. Det vil involverer mye mer enn tre TV-sendinger fra Fornebu Arena. NRKs utfordringer er enorme. De skal lage den største TV-produksjonen for det største TV-publikummet de noen gang har hatt, programmet skal være så spektakulært og inneholde elementer som en hel verden vil snakke om å årevis etterpå (husk Riverdance fra Irland eller de store bassengene i taket i Moskva). Verden skal oppdage teknologinasjonen Norge, eksport-, forsknings-, innvovasjons-, turist-, designlandet og kunstnasjonen. Litteratetenes høye nord, poloppdagernes hjemborg osv. osv. TV-showet skal bevege den norske hjerterota og utløse storkapitalen for et tiår eller to fremover. Eurovision 2010 har en enorm makeksverdi. Aner vi en nok en brukket hoppbakke her?
Da er det befriende at Per Sundnes ber oss slappe av og huske på at det er «bare underholdning». Men kan det «bare» bli det når vi trolig skal svi av mer enn 200 millioner på et program? Kan så store verdier bare brukes til å lage noe som er «fett og kult»? Det er her brytningen mellom Kvernstrøm og Bull oppstår - den unge og den gamle generasjon.
Det er 287 dager igjen til finalen. Kringkastingssjef Hans Tore Bjerkaas er nok åpen for innspill. Men uansett hva slags idé du har, ikke nevn troll – de er det bare utenlandske turister som ønsker å se.
Hva slags TV-program synes du vi skal få for 200 millioner kroner? Hvordan vil du at Norge skal vises frem på skjermen for 150 millioner seere.
