Øyvind
er avlogget
I dag bruker mange norske pappaer mer tid sammen med mobilen, enn med barna mine.
I sommer fikk jeg klar melding fra familien: Legg igjen iPhonen hjemme når vi reiser på ferie. Jeg hadde mange gode argumenter for å ta den med; feriekamera, kvikke videoopptak, internett, GPS-navigasjon, valutakalkulator, e-reisehåndbok – jeg tror ikke jeg nevnte muligheten for å ringe hjem. Men reisefølget ville slippe å slepe på en vandrende zombie med øynene klistret til skjermen. Zombie-effekten er umiddelbar, spesielt på voksne menn som bruker mobil, og spesielt Apples iPhone. Vi går i transe, fullstendig fokusert på den lille, lysende skjermens applikasjoner.
Mobiltrøbbel.
En undersøkelse fra mobilselskapet Tele2 viser at hver tredje forelder opplever mobilpress. «Alle andre har det», er en stadig hyppigere årsak for å gi barna mobil. Men den viktigste grunnen er trygghet for foreldre og barn. Tusenvis av førsteklassinger tripper på skolevei med mobil i skolesekken, viser en undersøkelse Norstat har gjort for Netcom. De får ikke lov å bruke den på skolen uten tillatelse, men mobiler er et voksende problem i skolegården, de blir stadig mindre og ser ut som alt annet enn en mobiltelefon.
Visst kan mobiltelefon bety økt trygghet, men like gjerne mer trøbbel for barna. Med mobilen følger kravet om å ta vare på en verdifull voksendings til mange tusen kroner, den skal være ladet og slått på, men ikke brukes i tide og utide. Mange foreldre har opplevd den gnagende redselen og frustrasjonen som oppstår i møtet med meldingen: «Abonnenten har slått av mobiltelefonen», når niåringen er på vei hjem fra skolen en iskald, mørk vinterdag.
Lommeverktøy.
Å være foreldre handler en god del om å være barnets alliansepartner og stå sammen mot «alle andre har det» – argumentene. Det sosiale presset i Norge har økt kraftig i takt med velstandutviklingen. «Alle andre» hadde det nok før også, men nå er det så mye mer av alt vi skal ha som «alle andre har».
Bestefar hadde lommekniv – det ville jeg ha også. Dette var hverdagsredskap til mer enn å spikke seljefløyte. I dag er mobiltelefonen fars nye lommekniv. Det elektroniske vidunderet er i ferd med å bli både statussymbol og oppmerksomhetstyv. Personlig har jeg aldri brukt så mye tid på en mobiltelefon som da jeg fikk iPhone. Den følger meg overalt, til og med til sengs! Der lades den og måler søvnrytmen min, den er vekkerklokke og synger nattasanger for meg. Som pappa må jeg dessverre innse at jeg bruker atskillig mer tid sammen med mobiltelefonen min, enn med barna mine. Paradokset er kanskje at pappa (og mamma) er en betydelig større mobilpusher og påvirker enn «alle de andre». Min sønn vet i alle fall mer om mobiler enn seljefløyter. En undersøkelse fra Telenor viser at foreldrene er mer opptatt av at barna skal ha mobil, enn barna selv.
Kraftfullt.
Mobilbaronen Idar Vollvik vil ikke gi sine barn mobil før de er 13 år. Organisasjonen Barnevakten anbefaler ti år. Jeg fikk min første mobil i 1994, da var jeg 31, vår eldste datter fikk da hun var 15, det var i 2002, min yngste sønn fikk da han var ni – det var i fjor.
Mobil er et kraftig verktøy som kan brukes til alt fra å redde liv til å begå drap. Det er ikke mange år siden folk lo av det å surfe på nettet med en mobiltelefon. De yngste mobilbrukerne er helt nede i femårsalderen. Er det alltid like godt foreldreskap å legge mobil i de små barnehendene? Eller burde vi heller bruke litt mer krefter på å stå imot, både mammaer og pappaer? Våge å heve røsten på foreldremøte eller i barneklubben, eller sende en sms til andre i samme situasjon?
Kristne miljøer bør gi mer rom for sjekking, sier samlivsveilederne Trude og Werner Jacobsen i Vårt Lands papirutgave i dag 15.07 (kan kjøpes på nett her)
– Det virker som om mange mellom 25 og 30 år ikke har vært i et parforhold og ikke ser ut til å ha det som et nært mål. De er veldig fornøyd med å nyte singellivet og investerer mye i vennskap. Så kan man gå inn i et parforhold hvis det ikke går på bekostning av egen realisering, sier ekteparet som er aktive i OASE og sertifisert som veiledere av samlivskurset Prep.
Mer sjekking og tilrettelegging for det kan gjøre det lettere å bli kjent med en potensiell kjæreste i menighet og kristne miljøer.
Selv giftet paret seg da de var 19 og et halvt og 24 år. De tror det kan bli vanskelig å finne en partner som passer inn i livet og nettverket dersom man venter for lenge. Dessuten blir man gjerne mer kresen.
Samlivsveilederne mener kristne bør holde seg til kristne fordi man «drar på seg en del dilemmaer når man ikke kan dele det dypeste med sin livspartner».
Hva mener du? Bør kristne gifte seg så tidlig som mulig? Er kristne miljøer for dårlig egnet til sjekking?
Akkurat nå er det mange barn og unge som går på kino for å se ei jente som heller vil leve blant de døde enn de levende.
Hvis du vil vite hva barn og ungdom er opptatt av akkurat nå, bør du gå på kino. 11-åringene fniser i møtet med kampen mellom livet og døden - skjønnheten og udyret. Nylig snek jeg meg inn på en formiddagsforestilling. Det føltes som om jeg var midt i en barnebursdag. Utstyrt med popcorn og sukkerfritt boblevann ble det fråtset i blod og sex. For annenhver scene hørtes lykkelige hikst når småvampyrene sugde til seg Eclipse, filmutgaven av Stephenie Meyers tredje Twilight-bok . Det handler om tenåringsjenta Bella Swans affære med den bleke, men sofistikerte, 109 år gamle vampyren Edward Cullen.
Blodpenger. Det koker i årene og dansen rundt vampyrene har nådd sin topp. Alle aldersgrupper har en vampyr å samles om. NRK har servert voksenvampyr. Bloddryppende True Blood har blitt sett av nærmere 100.000. Det er dobbelt så mange som ser på NRK3 i gjennomsnitt. Da Being human dukket opp, ble det også plass til gjenferder og varulver hos rikskanalen. TV-Norge har hatt The Vampire Diaries og nå er det Twilight for alle pengene. Og dem blir det mange av - aldri har en film hatt premiere på så mange kinoer i USA. I tillegg er Twilight-bøkene oversatt til over 40 språk.
Bitt. Vampyrer er mytiske og overnaturlige vesener. Den mest kjente er Bram Stokers Dracula fra 1897, men de finnes i folketro og fortellinger tilbake til tidenes morgen. Ordet vampyr dukket for første gang opp i Oxford English Dictonary i 1734. En vampyr blir til fordi han er et gjenferd av en ond person, det kan være en heks, en som har tatt sitt eget liv, er besatt av en ond ånd eller blir bitt av en annen vampyr. Vampyrer har en evigvarende tørst etter blod, helst fra mennesker og aller øverst på listen troner blodet fra en jomfru. Linken mellom seksualitet og blod er grunnleggende i vampyrenes verden.
Bella er jomfruen som blir kjæreste med en vampyr. Hun er en moderne ung kvinne som gjerne vil ha sex med den konservative blodsugeren. Men det vil ikke Edward Cullen, han er avholdende og mener de skal vente til de gifter seg. God gammeldags, kristen seksualmoral med andre ord. Det er kanskje derfor Vårt Land anbefaler filmen, eller vi advarer i alle fall ikke, slik kanskje avisen ville gjort for noen tiår siden. Da sto ikke vampyrer særlig høyt i kurs i kristne kretser. Nå finnes det til og med bibelstudieopplegg og forkynnelse basert på Twilight-bøkene.
Spiritualitet. Fjortisene lever i en eventyrverden proppfull av overnaturlige fenomener. De lærer om vennskapets verdi og kvaliteter i Ringenes Herre, om tro og selvbilde hos Harry Potter. I Twilight stilles deres egen seksualitet på prøve, samtidig som jenter får et ideal hos Bella som ikke lar seg presse inn i situasjoner hun selv ikke ønsker å være en del av. Rundt figurene florerer det av vampyrer, engler, alver, varulver og spøkelser. Dette oppfattes både som fantasi og virkelighet og har berøringspunkter med alternativbevegelsens magi og spiritualitet. Der finner vi Prinsesse Märtha Louises englevesener, og kjendismediumet Gro Helen Tørum har kontakt med de døde fra den andre siden på riksdekkende TV.
Bispegjenferd. Samtidig har vi en debatt i Den norske kirke om gjenferd og spøkelser. Prester rykker ut for å skvette vievann og rense hus for overnaturlige fenomener. En biskop som tror på gjenferd, vil kanskje ha større evne til å møte ungdom som er mer vâr for det usynlige og skjulte? Om det er mer mellom himmel og jord enn vi vet, kan vi ikke være sikre på, men den oppvoksende slekt er i ferd med å tro det.
Hva tenker du om Twilight og vampyrfenomenet?
I lørdagens Vårt Land sier førsteamanuensis Idar Kjølsvik at Martin Luther ikke hadde bibelsk belegg for å si at vi legges i en sjelsøvn når vi dør. Kjølsvik har tatt opp spørsmålet i sin doktoravhandling: Kors og oppstandelse som historie - og nærvær?
Kjølsvik løfter frem den kjente tyske, lutherske teologens Jürgen Moltmanns syn om at vi fortsetter å leve videre etter at vi er døde. Det innebærer at vi får vokse og bli til de menneskene Gud har tenkt at vi skal være, etter at vi er døde.
– Det ville være meningsløst at et foster skulle være foster i alle evighet, sier Kjølsvik og viser til Guds tanker om skaperverket som skal skapes på nytt.
Kjølsvik mener at mennesker som dør før de har tatt i mot troen får en ny sjanse etter sin død. Mennesket har fortsatt del i Kristi legeme og sitter igjen med denne relasjonen som den eneste og sterkeste etter sin død.
– Moltmann mener alle kommer til himmelen. Men han vil ikke si at der er enkelt. Mellomtilstanden gir en mulighet til å rette på det som gikk galt i livet.
Det betyr at han avfeier Hallesbys helvetestale og påstanden om at den som ikke tror går rett til helvete etter sin død.
– Problemet i Norge var at helvetesdebatten etter Hallesby ble så vanskelig at vi ikke har snakket om døden etterpå, sier Kjølsvik i avisen.
Hva tror du? Hva slags tilstand befinner vi oss i når vi er døde?
Hva er de bibelske begrunnelsene på dette feltet?
Kan døde få en ny sjanse eller har vi bare en?
I dagen utgave av Vårt Land (12.06) kommer det frem at en gjennomsnittelig bryllup annon 2010 koster et sted mellom 130. og 180.000 kroner. Det norske bryllupsmarkedet utgjør tre til fire milliarder kroner.Bryllup er big business i Norge.
Norske bryllup preges av amerikanske tilstande, sier en bryllupsplanlegger. Det legges mer vekt på dyre detaljer og spektakulære innslag.Trolig må unge mennesker ta opp lån dersom de skal få råd til å gifte seg, hvis ikke foreldrene trer støttende til. Har det blitt for dyrt å gifte seg?
Sokneprest Jarle Veland fikk kirken til å arrangere gratis-bryllup da han fikk høre at samboere droppet å gifte seg fordi de ikke hadde råd.
– Hvis vi som kirke mener at ekteskapet er den beste samlivsformen, så må vi ordene kraft og legge til rette for at de som vil gifte seg får hjelp til det, sier soknepresten i Vårt Land.
I Fyllingsdalen utløste 21 gratis-bryllup et skred av frivillighet og diakonalt engasjement. Veland fikk med seg sponsorer på bryllupsspleisen.
Bør kirke og menighet legg til rette for og arrangere rimelige bryllup?
Hva skal kirken og de som tror på ekteskapet gjøre for å få opp statistikken?
Vi får ingen debatt om hvor vi skal arrangere MGP til neste år. Det sørget Didrik Solli Tangen for
Grand Prix Blogg - del 9
Det har vært en svett og heftig kveld og nå skal det svettes enda mer, for nå skal det danses gjennom hele Europa!
Mine medpublikummere er enig - dette er helt i uvissa. Ingen vet sikkert hvem som kommer til å vinne. Caroline og Sunniva (bildet) holder en knapp - eller en plakat - på Didrik Sollie Tangen. De vant nemlig NRKs konkurranse om beste banner og fikk to av de 18.000 finaleplassene i Telenor Arena.
– Eurovision Song Contest er jevnere enn i fjor, mener Kristof fra Belgia.
– Da var det en topplåt og det var Aleksander Rybak - han hadde en fantastisk sang og var unik.
Jørgen synes det er svært jevnt og vanskelig å bestemme seg.
Selv tror jeg den rødhåredet vulkanen fra Island, Opa-kara fra Hellas og skandale Lena vil knive om topp-plasseringene.
Didrik Sollie Tangens stemme kollapset totalt i første del av sangen. Kanskje var det Hans Tore Bjerkaas som sørget for det. Vi får ingen debatt om hvor vi skal arrangere MGP til neste år.
18000 feststemte publikummere er på plass. Festen er allerede i ferd med å lette taket her ute.
Grand Prix Blogg - del 8
Salen er i ferd med å fylles. Publikum er spent. Jens er på plass, Mette-Marit kommer snart. 18.000 publikummere sluses gjennom sikkerhetskontrollene. Det går smertefritt og kanskje litt i raskeste laget. Ikke vrient å smette inn noen skumle saker her.
Woiwoi er på plass og sender deg smådrypp direkte fra sete 23 på rad 31.
Nå begynner oppkjøringen. Anne Lindmo inviterer til vorspiel. Ved siden av med sitter Jørgen (t.v) og Kristof (t.h). Jørgen er norsk og er på sitt første MGP. Han heier på England eller Tyskland -han mener de har fengende låter som setter seg litt på hjernen - men hva er en Eurovisjon låt i dag? spør Jørgen.
Kristof har vært i Norge i over ei uke. Han har reist ens ærend fra Belgia til Oslo for å feire Eurovisjonsparty. Han heier selvfølgelig på Belgia og mener det er en drøm som går i oppfyllelse.
Men nå stemmer vi opp med Halleluja fra 1979, sunget av Milk and honey.
Hold me now, La det Swinge, MGP klassikerne triller over scenen. Salen koker av allsang. Å for en kveld dette blir.
Patriotismen kommer tydelig frem på Eurovision Song Contest. Det er nesten som et internasjonalt 17. mai
Grand Prix Blogg - del 7
Louise og Kim har surret seg inn i Union Jack. De kommer fra Edinburgh og feirer fullført eksamen med Melodi Grand Prix tur til Oslo. Utstyrt med energidrikk og sløyfer skal de heie Josh i mål med «That sounds good to me».
Stemningen er stor på Telenor Arena. Publikum er utstyrt med norske flagg og lave sko. Her blir det fest for store og små. Noen gjør som Louise og Kim og tar den litt lenger ut. En veldreid herre med ettersittende rosa skinnjakke er det umulig å overse.
Det er mye flagg og bannere her. T-skjorter og capser med ulike land. Ved siden av meg står en spansk tropp med flagg som kapper.
Høvik musikkorps hilste gjestene med «Always look at the bright side of life». Nå venter vi bare på at kronprinsesse Mette Marit skal dukke opp. Trolig to Jens opp i statsråd at ingen, heller ikke de kongelige får lov å oppmuntre sine utenlandske kolleger til å stemme på Norge. Det var kanskje derfor Jonas Gahrs Støre hadde besøk av Frankrikes Jessy Matador og islandske Hera Björk under gårsdagens NRK vorspiel på NRK1.
Melodi Grand Prix er TV-programmet vi elsker å hate. Eller kanskje det er omvendt; at vi nordmenn hater å elske det?
Grand Prix blogg - del 6:
To av tre nordmenn bryr seg ikke om Eurovision Song Contest - eller Melodi Grand Prix som vi kaller det her på knausen vår. Fire av 10 mener det er for dyrt å bruke 210 millioner på den lettbente musikkfesten.
Likevel så nesten 800.000 de to semifinalene. De snuser ikke på giganter som «Skavlan» og «Nytt på nytt», de klarer å trekke mye over millionen av norske TV-seere til fjernsynsapparatene. Likevel er talle ekstreme - semifinalene gikk på tirsdag og torsdag - ikke akkurat TV-kvelder for de brede lag.
I fjor så 2.000.000 nordmenn spellemann Rybak ta seieren hjem til gards i Moskva. I kveld blir vi nok like mange foran skjermen for å baksnakke, spotte, hylle, grine, le og skratte av utøvernes sangnumre.
Selv skal jeg sitte i salen på Telenor Arena og twitre og være på facebook, og å rapportere via Vårt Lands nettsider og kanskje skrive noen ord hjem til moderavisen som kommer ut to dager etter at finalen er i havn og kanskje fortrengt hos de fleste av oss.
I 1974 lå jeg med kassettspilleren min foran svarthvitt-TVen og samlet populærmusikk for hele året. Jeg holdt mikrofonen opp mot høyttaleren og tok opp ABBAs «Waterloo», norske Anne Karine Strøm havnet på 14. plass med «The first day of love». Det gjaldt å følge med så man ikke måtte snu kassetten midt i ei låt. Det var krise. Vi var sulteforet på populærmusikk i massemediene, hos søta bror flommet det over med piratradioer og slagerparader. I NRK var det pause for «Ti i skuddet», Melodi Grand Prix var stedet for å sikre seg de siste slagerne.
Derfor er det kanskje ikke så rart at Sundnes og kompani har klart å vekke Grand Prix-ånden til live - den har aldr vært borte, men har fått en ny vår hos mange av oss.
Det er politisk korrekt å svare at man ikke ser på Grand Prix - dette er, som den forslitte frasen som nå er enda mer forslitt; programmet vi elsker å hate. Eller kanskje er det omvendt, at vi stivbeinte, urytmiske, puritanske og selvhøytidelige nordmenn hater å elske det?
Mer blogg fra finalen - og du finner meg på twitter under woiwoi - hvis du heller vil være der når Didrik går får de store høyder...
Grand Prix Blogg - del 5
I går (onsdag 26.mai) stod jeg som en Leonardo DiCaprio i Titanic filmen i baugen på en katamaran som suste i en fart på cirka 30 knop innover Lysefjorden i Rogaland. Ved siden av med gliste Magdalena Mrozinska (bildet - woie er den litt for store mannen til venstre) sitt bredeste polske smil. «The Norwegian fjords» tegnet seg tydeliger og tydeligere etter som vi forlot det lave Jærlandskapet og havnet under den voldsomme Prekestolen. Magdalena er søsteren til Marcin, Polens Eurovision-artist. Marcin droppet norgeseventyret og holdt seg i Oslo for å slikke sårene etter tapet i semifinalen.
Magdalena fikk både hakeslepp og nakkestrekk av å stirre på de kneisende tindene. Dette var plaster på såret for taperne. Både Latvia, Estland og Polen var ombord. Alle gikk ut i første semifinale. Magdalena var usikker på hvorfor. Hun syntes broren hadde gjort en flott opptreden. Den latviske popdronningen Aisha holdt seg stort sett til SMSknappene første halvdel av turen men kviknet til da vaflene kom på bordet hos vaffelkongen på Helleren. Da hadde også estiske Malcolm Lincoln og hans Manpower 4 sovet ut rusen. Så da vikingeskipet Tyra dukket opp i horisonten var alle mann på dekk!
Les mer i Lørdagens papiravis - hovedsak om hva vi får tilbake for å arrangere Eurovision Song Contest. Hva tror du? Gir det penger i statskassa, flere turister og god norgesprofilering?
Grand Prix Blogg - del 4 
Tirsdag braket det for alvor løs for Grand Prix-sirkuset. Første semifinale plukket ut 10 finalister som skal representere sine moderland under den store finalen lørdag - tilsammen er det plass til 25 deltakere i finalen.
Det er mye som skal til for å sparke i gang Eurovision Song Contest 2010. Flyselskapet Norwegian har kanskje det mest originale og minst miljøvennlige. I følge selskapet skulle nemlig semifinaledagens høydepunkt være en flyvning over Oslo i lav høyde. Bak spakene i den spesialdekorerte Boeing 737 800 maskinen, et stort passasjerfly uten en eneste passasjer ombord, skulle flygesjefen i Norwegian sitte.
Norske luftfartsmyndigheter hadde godkjent flyvningen som kunne gå helt ned til 500 fot - 250 meter.
Målet med reisen var at «tilreisende gjester i forbindelse med finalen og andre skal få en liten ”hilsen” fra lufta også fra oss i Norwegian», uttalte flygesjef Tomas Hesthammer i en pressemelding.
Undertegnede befant seg blant lassokastende samer og varmrøkt reinsbiff i den nyopprettede Eurovision Village som for tiden er plassert på Rådhusplassen - kan anbefales for den som er sulten og har lyst på gratis nærkontakt med sirkuset. Sjekk program her. Jeg hverken hørte eller så Bjørn Kjos bevingede Eurovision stolthet - det nærmeste jeg kom var en svært lavtflyvende opplåsbar, småslakk variant av flyvemaskinen.
Men akkurat nå (onsdag) er jeg høytflyvende med Norwegian sammen med tre av taperlagene i Eurovision Song Contest 2010 på Norgesreklametur til Stavanger og «The fjords of Norway» - følg med...
Woies Grand Prix blogg - del 4
Vi har lenge visst at Jernbaneverket og NSB er på feil spor. Men dette tar Grand Prix-kaka. På Oslo Sentralstasjon er det hengt opp nærmere hundre Eurovision-plakater i nedgangene til samtlige perronger. Fra veggene smiler kun en av de 39 Eurovision-deltaker mot de reisende og ber om deres stemme 29. mai.
Dersom du tror at det dreier seg om vår egen kjekkas fra Porsgrunn tar du grundig feil. Jernbaneverket står kanskje i ledetog med kringkastningssjef Hans Tore Bjerkaas, som har bedt på sine knær, om at Norge ikke må vinne Eurovision-finalen i år igjen. Da blir det minst fordobling av lisenspengene eller konkurs for NRK.
Den unge mørke tenoren er totalt fraværende på Norges største knutepunkt. Den norske jernbaneledelsen heier ikke på Didrik Solli-Tangen. De slår armene om Sofia Nizharad, Georgias mørke skjønnhet som skal synge Shine.
Men Sofia og Didrik har mer til felles enn kanskje de fleste aner - begge har en tekst som er skrevet av Hanne Sørvaag. Det er mulig folkene på Oslo S fikk beskjed om å henge opp plakaten til den norske tekstforfatteren, og så syntes de kanskje Sofia var bedre å se på enn Didrik. Ikke vet jeg, men smørsangeren fra Porsgrunn kunne i alle fall fått halvparten av nedgangene til perrongene. Heia Didrik!
Skolene i Bærum har satt Eurovision Song Contest på timeplanen. Kan barn lære noe gjennom av Grand-Prix sirkuset?
Woies Grand Prix blogg - del 3
Torsdag 20. mai var jeg på Jong skole i Bærum. Der møtte jeg den irske sangerinnen Niamh Kavanagh og flere hundre skoleelever på gulvet i en gymsal med Eurovision-stjerner i blikket
Da det ble klart at Bærum skulle være vertskommune for Eurovision Song Contest 2010 var det klokt hode i kommunen som fikk en god ide. Alle skoler i Bærum ble utfordret til å velge hvert sitt deltakerland.
Målet er at skolebarna skal bruke Eurovision-arrangementet som en læringsplattform for å tilegne seg kunnskap om deltakerlandenes geografi, historie og kultur.
Jong skole valgte Irland. Og kl. 0930, 20. mai, kunne de innkassere «gevinsten». I tett gymsal-luft fremførte de irske sanger, danser og limericks for Niamh Kavanagh og hele den irske delegasjonen.
Niamh lo og koste seg så tårene trillet. Hun er ingen hvem som helst i Eurovision-sirkuset. Kavanagh brakte den femte seieren hjem til Irland i 1993 med låta «In Your Eyes». Totalt har Irland vunnet sju ganger. Niamh Kavanagh har også sunget i musikkfilmen «The Commitments».
– De ungene kan mer om Irland enn jeg, sa Kavanagh med et varmt smil og forsikret barna om at dette var det beste hun noen gang hadde vært med på.
Neste lørdag kan du lese mer om hvordan Eurovision Song Contest ble en ressurs i Bærumsskolen og hva Norge ellers regner med å få ut av verdens største TV-show.
Norge er et land med en by, en kommune og en konsertscene. Mer er det ikke plass til i håndvesken som deles ut til den internasjonale Eurovision-pressen.
Woies Grand Prix-blogg. Del 2:
Jeg akkreditert! Jeg er en av rekordmange journalister som skal «Share the moment» - dele øyeblikket - med verden. Mer enn 2000 pressefolk er ventet. Det har aldri vært så mange.
Alle journalister får en liten sort skulderveske pyntet med logo og slagord. Mellom sukkertøy og kulepenner fra Flytoget finner vi et glossy program, en medie- og deltakerhåndbok, reklame for et treningsstudio, et kontantkort fra Telenor og et VIP Oslo-kort som blant annet gir rabatt på Kaffistova, gratis inngang på Fram-museet og fri bruk av Oslos transportsystemer.
Her er ingenting om Bergen, Henrik Ibsen, Mai-Haugen, slaget på Stiklestad, Polarsirkelen eller Nordkapp. Norge er et land med isbreer, fjorder og 21. nasjonalparker og mengder av urørt natur.
Landet har en by; Oslo, som har en forstad, Bærum. Der kan journalistene shoppe og oppleve friluftsliv som svømming, solbading og seiling.
I denne kommunen ligger det scene; Telenor Arena, med plass til 23.000 Eurovision-publikummere.
Norsk næringsliv er som nevnt representert med et kontantkort på 50 kroner fra Telenor. Alle journalistene får et unikt mobilnummer for anledningen. Ellers får vi vite at arrangementet er støttet av viktige norske bedrifter som VG, Bama, Eiendomsmegler1 og Flytoget.
Hverken konge, statsminister eller kulturminister (NRKs generalforsamling) ønsker utenlandsgjestene velkommen til gards. Det er Fabian Stang og Odd Reinsfelt som herskerne over Eurovisionslandet.
Det er forventet at mer enn 100 millioner seere vil følge sendingene. Hva kan vi forvente som gevinst for deg og meg?
Tidligere blogginnlegg: Del gledene - Share the moment!
Snart kan du se Norges dyreste TV-program. Det koster mer enn halv million kroner minuttet og du er med og tar regningen.
Woies Grand Prix-blogg. Del 1: 
Venter du på at Melodi Grand Prix skal begynne? Festen er allerede i gang. Den startet på Telenor Arena 16. mai. Da stod Sunstroke project & Olia Tira på scenen foran 23.000 tomme stolseter og øvde på "Oh, forget, let me breath, let me live. Just run away from my mind".
Ingen tror moldoverne stikker av med seieren blant de 39 deltakernasjonene. Foreløpig går oddsene i retning vår egen Didrik som skal synge på Rådhusplassen under MGP-kavalkaden kvelden 17. mai.
Men vorspielet starter tidligere på dagen med fjorårets vinner, gutten med gullfela som satt ny Grand Prix rekord med tidenes høyeste poengsum. Vil du oppleve Grand Prix sirkuset på nært hold så sjekk Oslos folkefest.
Det er Bærum kommune som er vertskap for musikkonkurransen. Fabian Stang har ingen storstue som er stor nok til å romme dette sirkuset. Men det har ordførerkollega Odd Reinsfelt. I 16 dager til ende inviterer Bærum kommune hele det norske folk til folkefest. Bygdens skolebarn har vært i gang siden før jul. Alle skoler har lært geografi og blitt kjent med alle deltakerlandene. Dette kommer vi tilbake til i Vårt Land. Vi skal følge Jong skole når de får besøk av Irlands delegasjon.
260 millioner kroner er prislappen. NRK skal ha inn cirka 70 av disse i inntekter. Lisensen ble økt med 99 kroner for hver av oss og rettighetene til fotball-VM måtte selges for å berge showet. I tillegg har regningen gått ut over en del programsatsning. Kringkastningssjef Hans-Tore Bjerkaas kaller det et krevende år.
Konkurransen munner ut i to semifinaler og en hovedfinale - som hele europa får del i. Dette skal formidles til opp mot 130 millioner seere. Eurovision 2010 er det dyreste TV-programmet som er laget i Norge. Det koster 536.082 kroner per minutt. Hvert sekund av årets Melodi Grand Prix må nytes med andakt.
Er det verdt det? Det blir en folkefest uten sidestykke og en vitamininnsprøytning for den norske selvtilliten. Det liker mye god helse i å dele gode øyeblikk og høydepunkter, eller "Share the moments" som de sier på grandprix´s.
Kristen ungdom får opplæring i gatehelbredelse. Er det OK å ta kontakt med vilt fremmede og tilby helbredelse?
Før påske skrev Vårt Land om Natasha Pedersens familie som ble oppsøkt av en gruppe unge få timer etter at datteren var død. De unge ville vekke opp Andrea fra de døde. Hun ble bare 17 år gammel og var multihandikappet. Familien Pedersen hadde vært gjennom betydelige utfordringer.
Å invadere sørgende menneskers liv få timer etter et dødsfall tyder på sterk overbevisning. De aller fleste med et snev av respekt og anstendighet tar umiddelbart avstand fra en slik handling. Men de unge lot seg ikke stagge. Dagbladet fortalte på samme tid om familien til kreftsyke Steinar Lem som ble nedringt av mennesker som ønsket å be for ham og tilby helbredelse.
Grønt lys. 2008 skrev Vårt Land om en gruppe unge som kalte seg «Encounter-teamet». De var på landsdekkende turne. unge oppsøkte syke mennesker på gaten for å helbrede dem.
- Om vi ser noen med en krykke eller høreapparat, betyr det grønt lys for oss. Da spør vi om de ønsker å bli helbredet, og om vi kan be for dem. Andre ganger leder Gud oss til dem som har plager, fortalte Andreas Fjellvang, som var leder for teamet.
Bak stod Nordic Mission i Levanger, en kristen stiftelse som driver et nasjonalt bønnesenter. I tillegg hadde teamet røtter i Bethel Church i Redding, USA. Der har flere hundre norske unge gått. Skolen er kjent for å ha en meget offensiv undervisning om helbredelse. Å oppsøke folk på gaten, shoppingsentere og parkeringsplasser for å helbrede dem blir sett på som en viktig del av kristenlivet og en kristen tjeneste som alle kan og bør utføre.
Trend. Impuls-bevegelsen, som har sitt utspring i IMI-kirken i Stavanger, legger vekt på gatehelbredelse. Bevegelsen samler flere tusen unge fra ytterliggående karismatiske menigheter til traust Normisjons- og Sambandsungdom. Mange unge og uerfarne kristne med ulik trosbagasje møter vektleggingen på en mer aggresiv og pågående helbredelse. På samtlige av årets Impulskonferanser ble det holdt seminarer om gatehelbredelse. Også innen OASE og i det hurtigvoksende «Get Focused»-miljøet i Tønsberg-området, er tendensen den samme.
Det er et generelt et høyt fokus på helbredelse i kristen-Norge. Helbredelsespredikant Svein Magne Pedersen har for lengst bevis at det er marked og betalingsvilje for mirakler. Noe har vi sett før, andre ting er nye og kommer i kjølvannet av den karismatiske vekkelsen som i stor grad følger strømminger fra USA.
Etter at familien Pedersens erfaringer ble kjent, startet jeg en diskusjon på verdidebatt.no. Flere tok avstand fra de unges fremgangsmåte, andre mente dette var ungdommelig overmot som burde aksepteres. Hallgeir Reiten, leder i menigheten «Catch the Fire» og lovsangsleder i Oslo Vineyard mener det er både bibelsk og bra at unge går på det han kaller «treasure hunting» - som betyr å oppsøke vilt fremmede syke og be for dem.
Uverdig. Kjetil Mogård Bergem er bekymret. Han skriver på verddidebatt.no at det kan blir for mye vekt på helbredelse i ungdomsmiljøene og at vi nå trenger en debatt. Helbredelse blir bevismateriale for Guds eksistens og mange unge har et høyt press på seg for å erfare Guds tilstedeværelse i eget liv.
Bønn for syke skaper store forventninger, derfor bør det foregå i trygge former. Kristne ledere har et ansvar for at dette foregår på en etisk og verdig måte som ikke rammer den syke. Når miraklene kommer på banen er det lett å tråkke feil og rive mennesker ned, mens det kan være nesten umulig å bygge dem opp igjen. Å overlate dette til ungdommelig overmot er uheldig og kan gjøre ubotelig skade.
Hvem har ansvaret når unge mennesker kaster seg over vilt fremmede for å vekke dem opp fra døde eller å helbrede dem?
I dag skriver Vårt Land om Natasha Pedersens familie som ble oppsøkt av en gruppe ungdommer få timer etter at datteren var død. De brukte ufine metoder og la et6 sterkt press på familien for å komme seg innenfor dørene. Målet var å vekke opp datteren Andrea fra de døde.
LES OM ANDREA HER
Hva er det som får kristen ungdom til å gjøre slike ting? Kanskje var det et engangstilfelle, noen vil kanskje hevde at de kan ha lest Matteus 10.8 og handlet på egenhånd, andre kan mene det var en profeti eller kanskje de har hørt det fra ledere eller forkynnere.
Jeg holder en knapp på det siste – å invadere sørgende menneskers liv, få timer etter et dødsfall tyder på en meget sterk overbevisning – og spesielt siden det er unge mennesker som gjør dette.
Pr i dag er de ingen grunn til å tro at historien ikke er sann. Det som bekymrer meg mest er at unge kristne i stadig større grad eksponeres for en lite teologisk begrunnet helbredelsesforkynnelse med tunge røtter i blant annet USA.
Sommeren 2008 skrev Vårt Land om en gruppe unge som kalte seg «Encounter.teamet» som opererte i Oslo. Ungdommene oppsøkte syke mennesker på gaten for at de skulle bli helbredet.
– Om vi ser noen med en krykke eller høreapparat, betyr det grønt lys for oss. Da spør vi om de ønsker å bli helbredet, og om vi kan be for dem. Andre ganger leder Gud oss til dem som har plager, fortalte Andreas Fjellvang, som var leder for teamet.
Bak teamet stor Nordic Mission i Levanger og Bethel Church i Redding, USA.
Hvor i Bibelen finner man belegg for en slik rett til å innvadere andre menneskers liv?
Over 100 norske ungdommer har gått på bibelskolen i Redding. Denne er kjent for å ha en meget offensiv undervisning om helbredelse. Å oppsøke mennesker på gaten, shoppingsentere, parkeringsplasser for å konfrontere dem med helbredelse blir sett på som en kristen tjeneste som alle kan utføre.
IMPULS- bevegelsen som har sitt utspring i IMI-kirken i Stavanger legger vekt på gatehelbredelse. Mange ungdommer møter på tvers av kirkesamfunnene i Impuls. Bevegelsen samler unge fra ytterliggående karismatiske menigheter til traust Normisjons og Sambandsungdom.
Det betyr at det er svært mange unge med ulik trosbagasje som møter denne nye vektleggingen på en mer offensiv helbredelse. På samtlige av årets konferanser ble det holdt seminarer om gatehelbredelse. Også innen OASE har det lagt vekk på gatehelbredelse. I «Get Focused» miljøet som har sitt utspring i Tønsberg er det også lagt mer vekt på helbredelse som tjeneste og nådegave.
Jeg vet ikke om ungdommene i Kristiansand hadde noe med Redding, Nordic Mission eller Impuls. å gjøre. Men et eller annet sted må de ha fått inspirasjon til å oppsøke Andreas Pedersens pårørende. Noen må oppmuntret og motivert dem til dette.
– Hvem har ansvar for at de fire ungdommene i Kristiansand presset seg inn i prestens hjem?
– Hva slags ansvar har kristne ungdomsledere og forkynnere for å sørge for at slike ting ikke skjer?
– Er det greit at ungdom anser «krykker eller høreapparat som grønt lys» for helbredelse?
Svein Magne Pedersen er på veien igjen. Helbredelsesmøter i Ørsta Kirke har skapt rabalder i nyhetene. Evangelisten fra Vennesla er åpenbart i stand til å skaffe seg oppmerksomhet. Når har Pedersen forsøkt å vekke opp et barn fra de døde - sjekk vl.no
Teologiprofessor ved Høgskolen i Volda, Per Magne Aadnanes reagerer på Svein-Magne Pedersens aktiviteter: – Pedersens metoder er både etisk og teologisk klanderverdige, sier han til Sunnmørsposten.
Professoren utdyper sitt syn overfor VGnett: – Å gripe inn i en sorgsituasjon som dette er å gå langt over streken. Han driver et spill med folks følelser. Dette er absolutt klanderverdig, sier han.
Barnet våknet ikke og Pedersen utdyper i den samme artikkelen at det i Afrika blir døde vekket opp til stadighet, men i Norge er det vanskelig. I følge evangelisten er det "ismene" - ideogiene - og at folk er skeptiske som gjør at det ikke skjer her hjemme på berget. Med andre ord, hadde det lille barnet bodd i Afrika så hadde familien hatt større sjanse for å få barnet tilbake.
Har Pedersen gjort noe galt ved å følge foreldrenes ønske?
Eller har professoren rett i at dette er å drive et spill med folks følelser?
Kan kristne vekke folk fra døde?
Hvorfor er de fleste helbredelsesundrene i Norge utvokste ben og indremedisin?
Hvorfor virker ikke Guds kraft like sterkt i Norge?
Eventyret om Ylvingen handler om å være elsket og å få en ny start.
Nesten 1,3 millioner nordmenn fulgte med Marit, Roy og resten av Himmelblå-gjengen til Ylvingen sist søndag. Dramatikken fra Helgelandskysten har gått rett til hjertet på oss. Aldri har en dramaserie på norsk TV hatt større suksess.
Men det må være mer enn flott natur og flinke skuespillere som trekker oss til TV-kroken. I den tredje sesongen trer de eksistensielle spørsmål tydeligere fram
«Det er ingenting jeg heller vil, enn å velge en gang til. Finne drømmen igjen, et helt annet sted. Og følelsen vil ikke slippe tak, det er vel en mening bak. En lengsel så stor, la oss dra.»
Slik lyder første vers i sangen «Himmelblå». Den brukes som programvignett i serien. Anne Marie Almedals tekst formidler trolig et av de viktigste berøringspunktene for TV-serien.
Hovedpersonen Marit ønsket seg en ny start i livet, langt vekk fra et havarert ekteskap, en mislykket jobb og storbyens stress og mas. På Ylvingen finner hun nåde ny start og nye muligheter.
Høre til. «Himmelblå» er en verdibasert dramaserie. I et intervju med Rushprint forteller regissør Eva Dahr hvilke verdier TV-serien skal speile: Vennskap, solidaritet og kjærlighet. Den formidler på en tydelig måte at «det er bedre å tilhøre noe(n) på godt og vondt, enn å være fri og ikke forplikte seg».
Ylvingen er et Drømme-Norge i miniatyr. Her er frisk luft, stort mangfold og gode oppvekstvilkår. Moralen er i grove trekk som i Kardemommeloven, «man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre hva man vil».
Men det er lov å gjøre feil, alle kan få ny start og tilgivelse hvis de bekjenner sine synder. «Himmelblå» handler om en håndfull mennesker som står skulder ved skulder, på tross av ulikheter, fra soloppgang til solnedgang. Alle kjenner alle og bryr seg om alle, på godt og vondt. Nettopp slik mange mennesker drømmer om å leve, i nære og tette forhold med venner og naboer.
Det er det lille mennesket som reiser seg mot naturen og statsmakta som vil knuse og legge ned. Skole, kirke, butikk, pensjonat, fiske og båtskyss er bærebjelker i møte med livets vinterstormer. På Ylvingen samles man oftere til sosialt samvær enn man sitter hver for seg bak lukkede dører.
Den tredje og siste sesongen av «Himmelblå» spinner mer på det eksistensielle. Forrige sesong gikk i svart med at en av hovedpersonene forsvant på havet. Det sårbare samfunnet stoppet opp da Kim ikke kom hjem.
Et og et halvt år etter sliter Marits sønn, Robin, fremdeles med savn etter vennen og farsfiguren. Sjelden har vi sett sorg hos et barn så tydelig formidlet som hos åtteåringen, spilt av Sebastian Warholm, i en norsk dramaserie. Men Robin gir ikke opp håpet og troen på at Kim skal vende tilbake. Hva er ellers meningen med livet? Den slags kan norske TV-tittere gruble over på hviledagene denne våren. Kanskje øyner noen muligheten for en «Himmelblå-preken» med eksistensielt tankegods fra NRK litt tidligere på søndagen?
Flytter fra. «Himmelblå» er familievennlig feelgood-underholdning. Det er sjelden å høre nordlendinger banne så lite som i denne serien. Barna har sentrale roller og finner ofte løsninger som fører de voksne sammen og løser deres problemer.
TV-serien om de fargerike menneskene på Ylvingene er fri fantasi og fiksjon. De færreste av oss flytter til små fiskevær i Nord-Norge. Folkestrømmen i Norge går motsatt vei. Skoler legges ned, virkeligheten er fraflytting og urbanisering. Med dette som bakteppe blir det enda tydeligere at behovet for tankeflukt er enormt i den norske folkesjela.
De færreste av oss tør sette Anne Marie Almedals tekst ut i livet: «Jeg ønsker å våkne en morgen, høre lyden av et åpent og stille hav. Tenk å være helt fri og tørre å si, se nå drar jeg.»
Norske menigheter skal få tilbud pornoseminarer. Jarle Haugland i Ungdom & Medier mener porno er et stort problem for mange kristne.
Les artikkelen på vl.no
Pornoseminarene skal foregå i samarbeid med Pornokirken som i disse dager arrangerer temakveld for menn om onani.
Haugland har rett i at porno er et av de mest tabubelagte spørsmålene i kristen setting. Men dette er vel ikke nytt. Porno har vært tabu blant kristne så langt jeg kan huske. Forskjellen fra før til nå er vel først og fremst tilgjengeligheten.
Få kristne menn har gått med hodet hevet til den lokale bladkiosken og bedt om et "Alle Menn" eller "Cocktail". Med internettet er seksualitet i alle avskygninger blitt tilgjengelig på en skjerm i hjemmets private sfære, kun et museklikk unna.
Om porno er mindre tabu i ikke-kristen sammenheng tviler jeg på. De færreste menn, uavhengig av religion eller ikke, vil erkjenne at de bruker nettporno som en del av seksuallivet sitt.
Seksualitet rommer et stort spekter av utfordringer. Kirke og kristenliv er lite åpne på dette området. Derfor er initiativet i og for seg positivt. Men sannnheten er vel at dette emnet blir noe marginalt når seksualitet i seg selv fremdeles er et tabutema i kirken.
Kirken sier at sex hører ekteskapet til, men lite om hva det innebærer. Det gode sexliv hører vi sjelden om som tema i menigheten. Kirken sliter ennå med å finne et språk for å beskrive normal sex mellom mann og kvinne.
Vårt Lands skribent Torbjørn Nordvoll er vel den eneste som har skrevet positivt og konkret om seksualitet i kristen kontekst. En religion som i så stor grad knytter sex til en spesiell livsførsel, ekteskapet, burde ha mer åpenhet og gode argumenter for hvorfor og hvordan man skal ha og utvikle et godt seksualliv.
Porno er et problem både for kristne og ikke kristne. Når blir det et særproblem for kristne?
Og hvor går grensene for hva som er porno for kristne?
Facebook nærmer seg en halv milliard brukere. En million melder seg inn hver dag. Det skaper makt.
Jeg har 256 venner på Facebook og 109 disipler på Twitter. Som folk flest har jeg ikke fått særlig dreis på twitterlivet mitt, på tross av at jeg tilhører ei kjernegruppe blant brukerne; journalist.
Kjendisene jeg følger på Twitter vil ikke prate med meg. Jeg har prøvd, men de snakker bare med hverandre om vin de har smakt, reiser de er på og kule ting de har oppdaget på internett.
På Facebook tangerer jeg gjennomsnittet. Facebookfolk har i snitt 130 venner. De bruker 55 minutter på Facebook hver dag, klikker på «jeg liker knappen» ni ganger og sender åtte venneforespørsler i måneden. I tillegg er de medlem i tolv støttegrupper eller andre sider.
Tall fra The Nielsen Company viser at Facebook vokser mest i månedlig bruk av alle nettsider i USA. Google, Yahoo, Microsoft og de andre store synker Facebook økte med 10 prosent i januar.
Personlig er jeg medlem i 66 grupper, alt fra «Kan denne skitne kaffekoppen få flere fans enn Jan Thomas» (304 medlemmer) til «Organdonasjon redder liv» 167 720 medlemmer.
Aldri har det vært lagt ut flere bilder på Facebook enn nå. Tre milliarder i måneden 182 av dem er mine.
Sorger og gleder.
Den siste måneden har jeg fortalt vennene mine at jeg har falt på ski, hva jeg synes om Melodi Grand Prix, at pendlertoget mitt har vært forsinket og at jeg har vært i England. 60 millioner gjør det samme hver eneste dag. Akkurat nå forteller jeg at jeg skriver denne artikkelen.
Fortellergleden er i vekst. I juli delte Facebookvenner en milliard sorger og gleder, i begynnelsen av februar økte tallet til fem milliarder oppdateringer i uken.
Norge er på topp når det gjelder Facebook-deltakelse med 2,2 millioner brukere. Statsministeren deltar i det sosial mediet, kongehuset er der, kjendiser, husmødre, besteforeldre og fjortiser, rasister og alkiser i skjønn forening. Facebook er det nye torget der alle kan ytre seg. Men det er i ferd med å bli en krevende øvelse.
– I starten var det bare jevnaldrende studenter som var på Facebook sammen. Men nå er plutselig mamma, pappa, tante Brun, drikkekompisene, skolevennene og sjefen på jobben med. Aldri før har man simultant måttet opptre i så mange sosiale kontekster på en gang, sier SINTEF-forsker Petter Bae Brandtzæg til Aftenposten.
Det gjelder med andre ord å holde tastaturet rett i munnen når man deler livet sitt og synspunkter på Facebook.
Engasjement.
Da TV2 forsøkte å fjerne TV-pastor Egil Svartdahl viste Facebook-demokratiet makt. 11.000 medlemmer var nok til å overbevise TV2 om at pastoren måtte på plass igjen.
Kringkastingsrådet lot seg påvirke av en Facebookaksjon for å få tilbake barne-TV serien «Drømmehagen». 25.000 medlemmer på Facebook ble omtalt som en folkeaksjon.
– Sosiale medier har tatt et nytt steg som kanal for påvirkning. Det er nok første gang vi ser at en Facebook-gruppe blir tatt inn som en begrunnelse så tydelig som her, i et såpass politisk forum som dette, sa førsteamanuensis Øystein Sæbø ved universitetet i Agder i en kommentar til nrk.no.
Kikker vi nærmere på hvem som deltar i slike grupper er motivene svært sprikende. De færreste er aktive, mange var faktisk negative til barne-TV programmet.
Foreløpig kan det se ut som om det er marginale grupper som får gjennomslag. Gruppen «Nei til NRK lisens» har 104 901 medlemmer og har ennå ikke fått gjennomslag.
Kraft.
Sosiale medier har hatt en sterkere vekst enn noen har kunnet forestille seg. I dag er de tilgjengelig på alle skjermformater. Facebookdeltakere på mobiltelefon er de mest aktive. Nettverkene brukes til alt fra kynisk markedsføring til å pleie vennskap og familieliv.
Folk som er flinke til å bruke- de sosiale mediene har en enorm gjennomslagskraft. Da Stormberg-gründer Steinar Olsen ble nektet et glass vann hos SAS «twitret» han hendelsen til sine «følgere». SAS ledelsen la seg langflat og beklaget. Jeg tror ikke effekten hadde vært like stor om jeg hadde twitret om det samme.
I dag avslører Vårt Land nyheten om hvordan TV2 spiller inn sangene til alle korene dagen før TV-programmet "Det store korslaget" og korene synger "live" på direktesendingen. Det betyr at korene synger/mimer oppå et forhåndsopptak av sangen.
TV2 innrømmer at de gjør det fordi de vil at det skal ta seg bedre ut på TV. Medieprofessor Arnt Maasø fra UIO sier at det ville låte "helt krise" hvis TV2 ikke gjorde det slik.
I sofakroken sitter hundretusenvis av nordmenn og stemmer på hvilket kor som synger best live. 5 kroner per stemme koster det. Dette gir store inntekter til TV2.
Hva synes du om TV2s lureri?
Er det greit at seerne blir ført bak lyset?
Barn i USA bruker hvert eneste våkne minutt utenom skoletid på mobil og elektroniske medier. Norske foreldre leder barna sine rett i den samme fella.
Høsten 1997 registrerte norsk presse den første store mobilinvasjonen av norsk barndom. Ledsaget av personsøkeren og Tamagotchi (elektroniske datadyr som døde hvis de ikke fikk aktivitet og kos) skyllet mobiltelefonen inn i norske klasserom. Elektronikkbransjen rykket ut og advarte.
I 1999 kom ny advarsler. Forsker Inger-Lise Lien sa at travle foreldre som kjøper mobiltelefon til barna, mister oversikt over hvor de er. I tillegg ble det påpekt at mobilbruk kunne føre til økt kriminalitet, en voldsom økning av kjøpepresset og fare for et økende klasseskille.
Advarsler. Det samme året ble det meldt at mobiltelefon var blitt nesten like vanlig som skoleransel for ungdom. Tallene viste at 25 prosent av unge mellom 13 og 20 år hadde mobiltelefon. Trendanalytiker Paal Ingvar Fure spådde av halvparten av unge under 20 år hadde egen mobil i 2001. Flere skoler innførte mobilforbud.
Det er rullet ut en lang rekke varskurop om faren ved å eksponere barn for mobilstråling. Sommeren 2008 advarte internasjonale forskere om at mobil utgjør en helserisiko, og at barn under tolv år ikke bør bruke dem.
Det har vært skrevet utallige leserinnlegg, diskutert og debattert på skoler, i medier, på arbeidsplass og i hjem om det kan være riktig å gi barn mobiltelefon.
I 2005 gjorde den amerikanske Kaiser Family-stiftelsen en undersøkelse der de sjekket unges mediebruk, aldersgruppa 8 18 år. Den viste at unge amerikanere brukte seks timer og 21 minutter foran data-, TV- og mobilskjerm. Forskerne var overrasket og sikre på at bruken hadde nådd en topp. Nye tall fra Kaiser Family viser at bruken har økt med ytterligere en time på fem år.
På toppen av det hele er de unge så effektive at de klarer å gjøre flere ting samtidig, såkalt multitasking. Det gjør at de klarer å stappe ti timer og 45 minutter medieinnhold inn på de sju timene og 38 minuttene.
Undersøkelsen vis at det er mobiltelefoner og Apples iPod med internettilgang som er lokomotiver i den økende mediebruken. På fem år har antallet telefoner økte fra 39 til 66 prosent, iPod og MP3spillere fra 18 til 76 prosent. I løpet av perioden har både mobile og mp3 spillere utviklet seg til å bli fullverdige multimedieplattformer der barna kan surfe på nett, se TV og film, delta i sosiale medier, sende ulike meldinger, høre på musikk og ringe. Amerikanske barn bruker mobilen mye mer til å se TV, film og høre musikk enn til å ringe og tekste med.
Medieinnhold. Ifølge Medietilsynet har nå 86 prosent av alle norske barn i alderen 8 18 år mobiltelefon. Flere får mobil helt nede i barnehagealderen. Om de ikke allerede har utviklet amerikanske medievaner, vil jeg påstå at det ikke er lenge før de gjør det.
Årsaken er blant annet at det er de amerikanske mobilene som er mest ettertraktede. Det Apple bestemmer seg for å putte inn i sine iPhone-mobiler, påvirker norske barns medievalg.
En moderne mobil er ofte kraftigere enn pappas PC. Den gir tilgang til all den elendigheten som finnes på nettet av voldelige spill, betalingstjenester, reklame og pornografi. Når dette skjer via trådløse nettverk, trenger ikke de unge brukerne ha penger på kortet, de kan laste det ned gratis.
Er norske foreldre og foresatte rett og slett dumme? Har de ikke skjønt et døyt av alle advarslene som har gått i oppfyllelse?
Medietilsynet oppfordrer foreldrene til å ta kontroll og sette seg inn i hvilke tjenester barna bruker, men en av fire vet ikke hvordan de gjør det, viser en undersøkelse fra Chess. Organisasjonen Barnevakten mener foreldre har rett til å sjekke barnets mobil, men oppfordrer til å gjøre det sammen med barnet.
Hinkelpinkel og Hoppsi Diesi lærer ikke barna noe annet enn at de kan kjøpes for penger.
Frps kulturpolitiske talsmann Ib Thomsen tar med seg Hoppsi Deisi til Stortingets spørretime. Han mener det er en sak for landets folkevalgte at NRK har kastet Hinkelpinkel og resten av ”Drømmehagen” ut av skjermen.
Thomsens kronargument er å sikre at små barn blir gitt et tv-tilbud som imøtekommer deres pedagogiske behov.
Det er vel ingen forskere som vil reise seg opp og si at «pedagogisk»-barne-TV er viktig for barns læring. Forskning viser at det er det motsatte som skjer.
Den viktigste effekten «Drømmehagen» har er hos leketøysprodusenten Hasbro. De har solgt i bøtter og spann av dukkeversjonene fra TV-serien.
– Dette er leker som barna kjenner igjen etter å ha sett dem på TV, og som de blir raskt glad i. TV-serien engasjerer og kaprer oppmerksomheten til barna, sier produktsjef Bern Risøy fra Hasbro som konstaterer at salgsforventningene er innfridd.
Hvem sa at det ikke er reklame på reklamefrie NRK? I hvor stor grad hadde Hasbros salgsbudsjetter blitt innfridd hvis ikke «Drømmehagen» ble vist på norske TV-skjermer? Hvor mange meter «Jul i Svingen» og «Blåfjell» sengetøy ville blitt solgt uten TV- kalender 24 dager i desember?
NRK har lært å spinne produkter av innholdet sitt fra Disney Channel. Alt som går hos den internasjonale «reklamefrie» mediegiganten finnes i butikkhyllene.
«Drømmehagens» viktigste og trolig eneste effekt på norske barnefamilier er at den har vært med å øke det kommersielle presset på barna og barnefamiliene.
I dag, mandag 4. januar, skrives det TV-historie. Barne TV kastes ut av NRKs moderkanal. Det er ikke bra for barna.
Fra nå av får barna holde seg i sitt eget Super-univers. Det betyr at det ikke vil sendes Barne TV på NRK1 kl 18.00 lenger.
Barne-TV er en institusjon. Helt siden 16. september 1960 har NRK samlet små og store foran TV-skjermen til hygge og læring. Først var det «I kosekroken», i 1970 ble begrepet Barne-TV innført. «Lekestue» rullet inn i 1971, siden ble det «Så rart», i 1982 ble det barnesendinger hver dag kl 18.00, Labbetuss ønsket velkommen til den nye tid. NRK Super er en nyskapning som har dukket opp i takt med de internasjonale kanalenes etablering og jafs i det norske barne-markedet.
Det er ikke de høylytte protestene å høre i dag. Mange er trolig glad til, men dette er faktisk en stor endring. Hadde noen foreslått dette for et par år siden ville vi fått debatt. Men norske TV seere har kanalsyken, de vet ikke hva som går hvor og når for de aller minste. Mange har valgt Disney Channel for sine minste, andre ser at Disney er overalt og norske barne-TV produksjon er på et lavmål utenom de unge, kule programlederne som pludrer i vei foran og etter de innkjøpte programmene.
Nå skyves Barne TV helt og holdent over til NRK Super – barnas egen kanal. Dette sier først og fremst noe om hvor raskt medievanene endrer seg og at nisje-TV er fremtiden.
Jeg mener det er flere grunner til å lage riper i den nye TV-idyllen:
Flere barn komme til å se på TV alene .
Barne TV har vært et naturlig stoppunkt i norske småbarnshjem. Nå får mor og far andre ”voksentilbud” som er mer interessante. Barne TV på NRK er ikke alltid så stuerent og ”snilt” at de små klarer seg på egenhånd med skjermopplevelsene sine.
Flere barn får TV på rommet sitt
Flere kanaler gir større tilbud og mer kamp om seerne. Jo flere kanaler, desto flere skjermer. Mange voksne vil bruke barne-kanalene som unnskyldning for å kjøpe et TV til barnerommet, og helst et til guttene og et til jenta – barne tilbudet er sterkt kjønnsdifferensiert – gutta ser på Disney DX mens jentene ser på NRK og Disney Channel.
Flere TVere hjemme – familielivet splittes
NRK setter inn programmet «Førkveld (dette må være Norges merkeligste TV programnavn – spiller de på Senkveld?). Førkveld blir magasin/talkshow ala sommeråpent med kjendiser i studio – dette er spesialtilbud til slitne dobbeltarbeidende kvinner. Da må far får sin TV til Discovery i kjelleren eller på soverommet. Der kan barna også se. Dermed går også strømforbruket opp og familien splittes opp.
Mindre bevissthet om barnas medievalg
Når skjermene flyttes ut at de voknes synsvidde velger barna mer selv de slik ønsker. Stort sett velger de lurt, men fristelsen og mulighetene for å velge feil er større når ingen voksne setter krav og stiller kontrollspørsmål. TV-kanalene og ikke minst NRKsuper er svært opptatt av å skape interaktivitet. Det betyr at barnas medievalg ikke lenger bare handler om hva de skal se på, men hvem de skal snakke med og hva de skal bruke penger på. Foreldrene deres er i stor grad preget av at valget handlet om å slå av eller på – multitaskerne – (barn som bruker mange medier samtidig) – ser det som absolutt siste utvei.
Det er forunderlig at NRK ikke snart lager foreldre-TV: TV-programmer for voksne om barns medievalg og hvordan foreldre og foresatte kan ta del i barnas mediehverdag. NRK hevder gang på gang at de er uovertrufne når det gjelder programtilbud til de små – det holder ikke i lengden – NRK bør være seg sitt ansvar bevisst og bruke noen av all voksensendeflaten til å lage programmer og ta opp tema som har med barns medievalg å gjøre. Gi oss en ”TV-medienets Jesper Jul”!
Det forskes mye på hvordan media påvirker barn. Video, TV og spill kobles sammen til utøvelse av vold. Det skremmer men gis lite motvektinformasjon. Som foreldre kunne jeg tenke meg å få daglige doser om den slags.
Spørsmålene er mange og behovet for veiledning er stort. Norske kjendiser kunne spørres om hva de lar barna se på TV. Paneldebatter med toneangivende mediepolitikere ville kunne gi oss noe å tygge på. Barna kunne komme til orde og gi sine råd til voksne. NRKs og de andre TV kanalenes redaktører burde komme ut av kontorene sine og fortelle oss hvilke verdier til legger til grunne for de medievalgene og innkjøpene de gjør når programpakkene settes sammen for de minste.
Medievalgene blir mer og mer kompliserte og kanalene smelter tettere og tettere sammen. Barn kan se TV på mobil og PC fra hele kloden. Dataspill og video er smeltet sammen. Selv en oppegående slekt foreldre trenger veiledning, tips og kritisk debatt for å holde seg orientert.
Kom igjen NRK når slår dere på Foreldre TV? Vi vil ha det!
