Øyvind Woie

Alder: 56
  RSS

Om Øyvind

Informasjonsleder i Signo, har vært journalist og prosjektleder i Vårt Land fra 1996-2011. Har vært generalsekretær, redaksjonssejf og journalist i KABB - Kristent Arbeid Blant Blinde og svaksynte fra 1984-1998, og kommunikasjonssjef i Kirkens Sosialtjeneste (vikariat 1 år) Engasjert i Den norske kirke i menighetsarbeid, menighetsblad, barne- og ungdomsarbeid. Gift og far til fire.

Følgere

Jeg sitter fastspent i en dommedagsmaskin. En av disse som brenner døde plante- og dyrerester fra urtiden. Det er en farlig ferd, men skaden blir ikke synlig før i fremtiden.

Langt der nede, flere tusen meter under meg, er Max, Mille, Agnes og Esther i ferd med å krype ut av dynene sine. En nye dag er i emning. To fire-åringer og to to-åringer er klare til å stikke nesa ut i vår vidunderlige verden, med nysgjerrige blikk og utforskende lek.

En uro gnager i meg. Flyet jeg sitter i stiger raskt mot høsthimmelen, mens kraftige jetmotorer nok en gang seirer over tyngdekraften ved å brenne tusenvis av liter flybensin.

Jeg tenker: Er det denne turen som vil gjøre at det hele vil bikke over?

Vil dette karbonavtrykket være dråpen som gjør at vi kommer til et point-of-no-return?

Vil denne reisen stille barnebarna mine overfor umenneskelige valg om 40-50 år?

Det er faktisk slik i klimasammenheng at den CO2-dritten jeg bidrar med i dag, vil være her lenge etter at jeg har forlatt åstedet og skape store problemer for de som kommer etter meg.

Mange forskere peker på at vi kan risikere at klimakrisen løper helt amok. Når isen smelter stiger havet. Havet forandrer temperatur og vannstrømmer som igjen påvirker andre menneskers liv og skaper problemer langt unna der isen forsvant.

Når temperaturen fortsetter å stige smelter permafrosten – den gigantiske telehiven vi har i områdene nord i Russland og Alaska. Når telen mister sin kraft, bobler metangassen opp mot himmelen og kaster ekstra bensin på det globale oppvarmingsbålet.

Det er ufattelig at vi ikke skjønner det. Enhver som har tent et bål og stukket hodet inn i røyken forstår at det ikke er bra, hverken for nåværende eller fremtidig helse. Men dette har vi altså problemer med å ta inn over oss, der vi ruller, flyr og båter rundt med bålene våre og brenner for å skape varme- energi.

Mine valg i dag, får følger for mine barnebarn og deres barn og slekters gang. Max og Mille, Agnes og Esther får en vanskeligere verden enn den jeg fikk. 


De må ta stilling til moralske og etiske spørsmål jeg ikke tør å tenke på. Antallet klimaflyktninger vil stige dramatisk på grunn av mat, vann og landmangel. Hva skal de gjøre når det står en million flyktninger og banker på den norske stabbursdøra? Skyte dem?

Hvordan skal de klare å forsvare et forbruk som krever 7 jordkloder, holde fortet i veldferdstaten? Slåss for retten til rødt kjøtt på bordet? Argumentere for hvem som skal ha retten til å fly

Det er jo ganske logisk at døde dyr og planter ikke har noe annet å bidra med enn død. Det som er dødt er dødt. Enn så lenge har jeg meldt meg inn i Besteforeldrenes klima-aksjon og har et klart mål om å demonstrere. Jeg kjører el-bil og venter på montering av solcelle-paneler fra Otovo.

Likevel er jeg ikke tilfreds, jeg er redd, redd for hva jeg er i ferd med å påføre mine egne barnebarn. For meg går det rett i strupen på den kristne trua mi og utfordrer meg til et mer radikalt nestekjærlighetsengasjement. Å være kristen er å flytte fokus fra seg selv og til de minste blant oss – de som ramler på utsiden og ikke når opp til kanten av det bugnende bordet er i nord. Barna, de som kommer etter oss, de som skal arve jorda.

I disse dager sitter verdens fremste klimaforskere og skriver på en ny rapport om klodens tilstand. Det ryktes at de sliter med å finne de rette ordene som kan beskrive alvoret i situasjonen slik at vi faktisk tar det inn over oss – og gjør noe.

Jeg går inn for landing, uroen er der fremdeles, jeg bærer den med meg, hele tiden. Er dette dråpen som får klimabegeret til å renne over? Hvordan våger jeg å risikere så mye for å oppnå et øyeblikks tilfredstillelse, komme meg raskere frem, ønske mer vekst og forskjeller?

Jeg har ingen hyggelige svar. Kan det henge sammen med det å brenne det som en gang var levende?

Død gir død – liv gir liv.

Jeg vet ikke.

Bare denne uroen. Hvorfor engasjerer det oss ikke mer? Hvorfor bruker vi ikke all vår tid på å redde det som lever, fremfor å styre mot død og fordervelse?

Gå til innlegget

Er kristne foreldre naive?

Publisert over 3 år siden

Kristne foreldre bør bli mer kritiske til de kristelige og kirkelige aktivitetene barna deres deltar i. Det er ditt ansvar å stille krav til lederne og finne ut hva som forkynnes.

En gang nektet vi barna våre å delta på et kristent ungdomsarrangement. Det skjedde da Jesus Revolution Army kom til byen vår. Ungdommer fra alle menigheter var invitert, program og innhold var mange hakk heftigere og mye mer spennende, enn det vårt eget ungdomsarbeid kunne servere. 

Men våre egne troserfaringer satte en stopper for våre barn. Så tydelige var vi i våre meninger at ei av døtrene våre spurte om det i det hele tatt var greit for oss at hun var kristen, siden hun ikke fikk være med på et kristent arrangement?

Ekstrem kristendom

Den siste tiden har Anders Torp og Rut Helen Gjævert fortalt om barndoms- og ungdomstid i ekstreme karismatiske miljøer. Gjævert om tiden som soldat i Jesus Revolution Army og Torp om å være sønn av den pastor Jan Åge Torp.

Historiene deres er skremmende. Det er rystende fortellinger om manipulering, hjernevask, demonutrivelser, frykt og overgrep, dårlige og ansvarsløs ledelse.

De færreste av oss havner der og mange vil gjøre mye for å hindre at barna våre ender opp i slike miljøer. Men samtidig må vi erkjenne at kristne miljøer har et slektskap og forbindelseslinjer inn mot det vi hører Torp og Gjævert fortelle om. Men uttrykkene blir ikke på langt nær så sterke og formene ikke så ekstreme.

Utfordrende oppdrag

Å oppdra barn i kristen tro handler om å gi dem en etisk og moralsk ballast som bærer dem og de er i stand til å bære, i møte med livet og døden. I dypeste forstand dreier det seg om å få dem til å tro på en noe usannsynlig historie om en allmektig Gud som sørger for at sønnen hans blir født inn i en menneskekropp slik at han kan vinne kampen over døden ved å bli levende igjen etter først å ha blitt torturert til døde på et kors. I møte med vår opplyste og faktabaserte tidsepoke låter dette omtrent som et utdrag fra en halvdårlig fantasyroman.

Det er et krevende prosjekt å oppdra barnet ”til et liv i kristne forsakelse og tro” som man sier i dåpsliturgien til Den norske kirke.  Det er mange fallgruver, derfor bør kristne foreldre være mye mer påpasselige og kravstore i møte med kristen trosopplæring, barne- og ungdomsarbeid – i møte med både karismatiske og Den norske kirke.

Kritisk holdning

Vi er opptatt av karakterer, læringsmål og kvaliteten på lærerne og undervisningen i skolen, men hvorfor er vi så lemfeldige med kravet til den kristne opplæringen våre barn skal få? Hadde jeg vært foreldre da faren min var søndagsskolelærer skulle han jammen fått et par kritiske bemerkninger fra meg. Det var ikke god forkynnelse for barn at det å være kristen var å være snill og prektig. Som alle andre barn og unge hadde jeg mine slemme øyeblikk og jeg skulle gjerne unngått å bære med meg de samvittighetsstikkene resten av livet.

Vi var veldig kritiske da barna våre deltok på et annet kristent arrangement også. Det var mindre ekstremt enn Jesus Revolution, det var Impuls i Stavanger, den gang i regi av trygge, stødige Normisjon. Men vi mente de la for stor vekt på lovsang og helbredelse.

Vi var åpne med dem, de var ungdommer og vi fortalte dem hvorfor vi var kritiske. De likte det ikke så godt akkurat der og da fordi vennene dere skulle dit. De dro likevel, og en fin opplevelse, samtidig som de sier at de er takknemlige for at vi har lært dem å stille kritiske spørsmål og tenke selv – det har gjort at de ikke tar alt for god fisk selv om det er i en kristen sammenheng. Flere av dem har selv vært aktive ledere og bidratt til å utvikle gode tilbud til barn og unge.

Brente barn 

Jeg vet om mange voksne som har vært med i kristent barne- og ungdomsarbeid og som bærer på dårlig erfaringer i dag og lever langt vekk fra et miljø som var viktig for dem i en del av livet. Det handlet om dårlig og usunn forkynnelse, eksperimenter med helbredelse og herlighetsteologi, dårlige ledere eller mangel på ledelse osv. Brente barn skyr ilden - men med små grep kunne så mye vært annerledes. Åpenhet, evne til å lytte og å undre seg, rom for kritiske spørsmål og refleksjon er stikkord. Vi må slutte å tenke at "bare de er med på et eller annet kristelig, så er det sikkert bra"!

Så hva kan du gjøre? Her er tre tips:

Skaff deg innsyn

  • Hva er det egentlig de underviser om på søndagsskolen som kirka di driver eller i speideren? Bli med barna dine, spør lederne, ta en prat med presten om hva slags plan de har for dåpsopplæringen. Det verste som kan skje er trolig at du bidrar til å heve kvaliteten på tilbudet. Mange som jobber i kirke og menigheter opplever at de holder på svært mye på egenhånd og ønsker seg nettopp feedback og tilbakemeldinger

Still krav til lederne

  • Har de politiattest på barneklubben? Hva slags utdannelse har lederne i trosopplæringsprosjektet? Hvem er det som veileder og følger opp de som er barne- og ungdomsledere i din menighet? Hvem har egentlig ansvar for barnearbeidet? Still spørsmål, men kom gjerne med gode ideer. En gang foreslo jeg at vi skulle ha foreldremøter i barnekoret. Vi inviterte alle foreldrene og mange, som aldri hadde satt sine ben innenfor, kom fordi de var kjent med sjangeren ”foreldremøte”.

 Bli med som leder

  • Kan de ikke svare, eller vil de ikke, så bli en del av og ”infiltrere” miljøet. Hvis barna dine er det så kan jo like gjerne du også være der. Ønsker du å påvirke så står det hauger av plasser i grupper, råd og styrer i kristen sammenheng ledig. De fleste kristne miljøer trenger voksenledere – ved å gå inn i miljøet vil du lett ”avsløre” hvordan de følger opp lederne sine. Noen har erfart at dersom de sa ja til å bli ledere så ble de slukt med hud og hår, men jeg tror det er stor forståelse for at du selv setter begrensninger på hva og hvor mye du ønsker å bidra.

 

PS. Sjekk alltid med barna dine om det er ok at du er med som leder. Men husk at du kan argumentere positivt for hvorfor du bør være med samtidig som du bør vite hvor grensene går for hva ditt barn tolererer før det blir kleint. Vær en hyggelig og positiv voksen så kan det til og med hende at de andre barna melder tilbake til ditt barn at du er nettopp det.

 

Gå til innlegget

Små spor - BIG DATA

Publisert over 4 år siden

Noen bruker mine digitale spor for å gi meg mer. Har jeg egentlig lyst på mer?

Jeg er medlem i Coop. Da jeg vokste opp het det Samvirkelaget. På butikken visste hva familen vår handlet mest av. Slik er det nå også, men nå vet de mer. Derfor får jeg hefter med kuponger hjem i postkassa med tilbud om gratis Pepsi Max, leverpostei og rekesalat. Hver gang jeg drar Coop-kortet registrerer forbrukersamvirket alt som ramler ned i min handlekurv, eller som de sier selv: «Bruk medlemskortet hver gang du handler og våre datamaskiner finner ut hvilke kuponger som er relevant for deg».


 Wow, min barndoms butikkdame er byttet ut med «datamaskiner»!  Storebror ser meg.

#bigdata

 «Big data» er det hotte ordet for tiden. Det handler om å samle alle de små datasporene vi legger fra oss hver dag, hvert minutt, hvert sekund. Du har sett det selv. Du kjøper 12 skrutrekker i Clas Ohlsons nettbutikk og dagen etter dukker den svenske kjøpmannen opp på Facebooksidene dine.

En journalist i Dagens Næringsliv fant ut mediegiganten Schibsted satt på 136.000 opplysninger om ham. De hadde samlet hans bevegelser innen konsernets tjenester og tilbud når han logget seg inn i deres betalingsløsning SPID. Schibsted visste hva Bjørn Eckblad hadde sett på og lest, hvor lenge og på hvilke plattformer. At han hadde latt seg friste av en 1984-modell Jaguar XJ V12 på finn.no var selvfølgelig også registrert.

 Nei til overvåking

Tre av fire nordmenn er skeptiske til at deres atferd på nett blir overvåket av mediehusene. At de aller fleste av oss blir fulgt med argusøyne av storebror Facebook og Google bekymrer oss ikke så mye.

Likevel tenker norske nettaviser at de skal bruke «Big data» for å «spisse» og tilpasse innholdet enda sterkere mot sine lesere. Det gjelder både redaksjonelt innhold og annonser. Liker du å lese om byer i Belgia, skal du få mer av det, både til oppbyggelse og opplevelse. I gamle dager fikk alle aviskjøperne det samme innholdet levert i et statisk papirformat. I fremtiden får kokkeinteresserte fotballentusiaster et innhold mens bilelskende lærere i naturfag får et annet.

#IoT

Men det er mer. Alle tingene vi har kobles også stadig oftere til internettet. «Tingenes internett - Internet of Things - IoT» er også et begrep du bør merke deg. Dumme ting blir smarte. En elektronisk dørlås kan kommunisere med varmesystemet i huset ditt slik at lillebror får det godt og varmt når han kommer hjem fra skolen og låser opp døra mens temperaturen senkes litt når mamma i overgansalderen vrir om den samme nøkkelen. Vaskemaskinen din, bilen din, joggesko, hus, nabolag - mer og mer kobles sammen via internett. Praktisk og fint for service og vedlikehold, men ganske innvaderende. Det finnes TV apparater som hører det som blir sagt i norske stuer og sender det til en server i Sør-Korea

«Mange bekker små, blir til en stor å», heter det i et gammelt ordtak. Denne elven av informasjon vil gjøre mange ting bedre, samtidig er det store utfordringer knyttet til hvem som eier og forvalter de digitale sporene. 

I tillegg er jeg usikker på om jeg vil at «datamaskinene» skal velge hva jeg har lyst på, jeg er redd det kan ødelegge lysten til det hele.

Gå til innlegget

Vi som har et udøpt barn

Publisert over 4 år siden

Jeg er far til fem barn, fire er døpt, men et av dem er det ikke. Det døde minutter før det ble født. Er hun da et Guds barn?

Det er fint å lese at prest Knut Grønvik vil endre ordene i dåpsliturgien, slik at kirken kan bekrefte at alle barn er «Guds barn» uansett om de er døpt eller ikke. (Vårt Land 13. januar).

Samtidig er det forvirrende fordi dåpen knyttes til frelsen fra synd og død. Alle teologene Vårt Land intervjuer peker på at noe skjer i dåpen som fører barnet over til den «sikre siden», når det gjelder frelsen. Dermed oppstår det et «men» - barnet er Guds barn, men…

Slik jeg forstår saken peker både Trond Bakkevig, Finn Wagle og Hans Arne Akerø på at det ikke er nok å være «Guds barn» for å bli frelst. Bakkevig sier; at selv om alle er Guds barn, er de ikke frelst; «Det er det Gud som ordner opp i». Wagle mener at ikke alle spedbarn er Guds barn; for først «i dåpen skjer en avgjørende forandring». Akerø mener at: «alle mennesker er Guds barn i en viss mening».

Dette er vanskelige spørsmål og jeg får alt for diffuse svar. Vi som lever med den praktiske delen av problemet vil gjerne ha klare svar, slik at vi kan være sikker på hva som gjelder for vårt barn. I 2013 var det 166 dødfødsler i Norge.

Tar man med aborter og ufrivillige svangerskapsavbrudd stiger tallet kraftig, for hvor mange ganger denne teologiske nøtta årlig settes på prøve.

Vårt barn heter Signe, hun er tvillingsøsterne til Thea og ble født i 1988. Signe døde medisinsk i det øyeblikket hun ble født. Den eneste gaven jeg fikk kjøpe til henne var en kiste og et kors. Jeg gikk selv til begravelsesbyrået og hentet den. Så fikk vi selv legge barnet i kisten, jeg og kona mi.

Med god støtte fra sykehusets prest og psykolog klarte vi å gjennomføre en komplett begravelse med påfølgende minnesamvær. Det var så viktig for oss å vise alle rundt oss at hun var et menneske. Samtidig hadde vi en levendefødt, liten tvilling å ta vare på. I dag fatter vi ikke hvordan vi klarte det.

Det var ikke aktuelt å døpe Signe. Vi forstod det slik at hun måtte være levende for at det skal kunne skje. Om det er slik i dag vet jeg ikke, men hvorfor er det nødvendig når barnet overhodet ikke har noen bevissthet rundt opplevelsen av dåpen – i akkurat det ligger vel noe av selve barnedåpens kjerne; at man ikke trenger å forstå men at det er ritualet og handlingen som er viktig. Hvorfor kan man ikke døpe bittesmå døde barn? Gud opererer jo på tvers av liv og død.

Men slik ble det ikke. Det kirkelige ritualet mitt barn fikk, var en begravelse. Det ble lyst fred over hennes minne, utført jordpåkastelse - alt etter boka. Så kjørte vi den lille kista til kirkegården. Faren min la henne i en grav han selv hadde fått lov å grave. Deretter kastet han på jorden. Forferdelig vondt, men likevel veldig fint.

Familie og venner fulgte Signe til graven. Alle ble invitert på et tradisjonelt, men uvanlig minnesamvær. Vi trøstet oss med Eyvind Skeies bok om «Sommerlandet», selv holdt jeg en minnetale om livet lille Signe kunne fått. Jeg tror Signe er et Guds barn og jeg tror hun er frelst fra synd og død. Jeg tror det lille menneskebarnet er født på ny og har fått del i det evige liv – uten å ha blitt døpt.

Men rent teologisk holder ikke dette mål, mine tanker blir til ved en slags unntaksregel som vi blant annet kan finne i Matteus 18,14: «Den himmelske Far vil ikke at en eneste av disse små skal gå tapt». Det finnes mange slike ord, som vi fikk da og etter Signes død. Men gjelder unntaket bare når krisa er der og et mennesker dør før man rekker å døpe det?

Dåpsliturgien bør endres og Knut Grønviks forslag er et godt skritt i riktig retning. Han slår fast at barnet er elsket av Gud uansett hva som måtte hende det. Kanskje bør det lages faste rammer og ritualer for dåp eller velsignelseshandlinger for barn som dør før livets start, slik at alle får lik behandling og like svar. Familier som opplever slike kriser har nok av utfordringer om de ikke skal havne i en troskrise også på grunn av uvisshet rundt frelse og evig liv.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 16.1.2015

Gå til innlegget

Elektrisk roadtrip

Publisert over 7 år siden

Sigvart Dagslands utfordrende ballade «Kan eg gjør någe med det?» har vært en vind i mitt og manges liv. Følelsen av at det ikke nytter, at det ikke hjelper samme hva jeg gjør, skaper en passivitet jeg ikke ønsker meg.

Spesielt i møte med de store utfordringene vår verden står foran. er det mange som tenker at det ikke hjelper.  Det er så mye som skal til, så mye som må forandres. Hva kan vel lille jeg bidra med? Vi lukker øynene og lar humla suse.

I begynnelsen av mars tok jeg et valg. Togpendling var byttet ut med bilpendling fordi det ikke var mulig å komme seg frem til den nye arbeidsplassen med kollektivtransport innenfor rimelighetens grenser. Men det føltes meningsløst og sitte time etter time og bidra til et høyere utslipp av Co2 hver dag. Ulempen med eksos er at den er så godt som usynlig, alle biler burde vært utstyrt med farget eksos slik at vi så hvor mye som kom ut bak der. Tenk om den var rosa, det ville blitt litt av ei suppe i det store byene våre. Vi mennesker har en tendens til at det vi ikke ser tenker vi heller ikke over.

Hvis jeg regner sammen alle pengene jeg bruker til å brenne bensin med kan jeg kanskje heller bruke de til en ny bil som ikke forurenser, tenkte jeg. Regnestykket så bra ut, og enda bedre når jeg tok med fritak for bompenger og avgift. Men jeg hadde motforestillinger om rekkevidde og kjørekomfort.

Jeg kjører minst 500 kilometer i uka, faller helt igjennom den urbane elektriske trenden, der jeg bor finnes det to elektriske biler og jeg er den eneste som pendler fra Indre Østfold til Oslo drevet av el-kraft.

På litt over to måneder har jeg kjørt nesten 5000 kilometer uten å slippe ut en eneste fjert med Co2. Det føles godt og er lett. Godt fordi de gir en følelse av å bidra, selv om mitt bidrag er minimalt. Lett fordi det er fullt mulig og gir noe godt tilbake. God og lett fordi det gjør meg mer miljøbevisst.

Jeg har truffet mange som er overrasket, over at bilen ikke er en ukomfortabel skranglekasse, at den akselerer som en sportsbil, at den er lett å lade, morsom å kjøre og at det koster 15 kroner å fylle tanken slik at prisen for ei mil kommer på i overkant av en krone.

Jeg har truffet mange som mener det er dustete å tro at jeg bidrar med noe. Som sier at elkraften jeg bruker ikke er ren man like gjerne kan komme fra kullkraftverk i Europa. At bilen forurenser når den produseres, at batteriene er et miljøproblem og at det egentlig bare er å lure seg selv. De kan nok har rett i noe, men det er logisk at det er lettere å rense ei eksospotte på et kullkrafverk enn flere hundre millioner i Europa.

Bil og følelser hører sammen. Det vet de fleste. Bilen er den motoriserte hesten, vår beste venn i solskinn og regn. El-bilen min genererer gode følelser. Ikke minst i møte med mine egne barn. Akkurat nå føler jeg meg som en omreisende predikant. Stadig vekk tar jeg meg i å holde vitnesbyrd om elbilens fortreffelighet.

Den beste følelsen er i møte med mine egne barn, fremtidens generasjon. Når far kjøper elbil viser han at det finnes en vei å kjøre uten det farlige Co2 utslippet. Det handler om å påvirke og være med å skape en fremtid.

Jeg har en «fossil» bil hjemme. Den bruker jeg når jeg skal på langtur, utenom det står den så mye stille at jeg må starte den hver 14 dag så ikke den skal gå i stykker. Elbilen skulle være bil nummer 2, den har, for mange andre også, blitt bil nummer en. Den «fossile» bilen spares og brukes mindre, noe som gjør at den varer lengre.

Så det lille jeg gjør er å droppe eksosen og skyve meg selv og matpakken min frem og tilbake til jobb ved hjelp av el-kraft, det kan mange andre også gjøre. Og det tror jeg nytter.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere