Bjørn Wichstrøm

Alder:
  RSS

Om Bjørn

Følgere

Innvandringens betydning for Norge.

Publisert rundt 1 år siden - 302 visninger

Norsk Monitors undersøkelse - en skivebom ?

Under overskriften "Vi ser stadig mer positivt på innvandring og innvandrere" viser Ottar Hellevik og Tale Hellevik til Norsk Monitors intervjuundersøkelser fra 1993 til 2015. Intervjuobjektene blir spurt om de er mest enig i A eller B. 

A: "Innvandrere bidrar til at vi får et større kulturelt mangfold i Norge, med spennende ny mat, musikk, kunst osv."

B:  "Innvandrernes levemåte passer ikke inn i Norge. De fremmede skikkene er til ulempe for omgivelsene og kan bli en trussel mot norsk kultur."

I 1993 var 35 % mest enig i A og 40 % i B. I 2015 var 56 %  mest enig i A og bare 28 % i B.

I avisens faktaramme opplyses at de som har svart,er et utvalg "representative for den voksne norske befolkningen. Data samles inn gjennom et kort telefonintervju og et lengre postalt selvutfyllingsskjema."

Fra Ipsos, som gjennomfører prosjektet, får jeg opplyst at utvalget består av 4 tusen personer i alderen 15 år og oppover og at skjemaet som fylles ut, har 3 tusen spørsmål. Innvandrerbefolkningen er ikke holdt utenfor.

Man spør altså personer i innvandrergruppen om de "kan bli en trussel mot norsk kultur". Noen av dem har kanskje forstått at de og deres etterkommere vil få et bedre liv i Norge dersom masseinnvandringen stoppes. Men de vil neppe betegne seg selv som en trussel.

Hvis man hadde begrenset undersøkelsen til majoritetsbefolkningens syn, ville resultatet hatt større interesse. Men det bør skilles medllom folks syn på dagens innvandrerbefolkning og  hva de mener om innvandringen som et fenomen med langsiktige og irreversible virkninger for Norge.

Innvandrerbefolkningens oppfatning om sin egen tilværelse i Norge er selvfølgelig også av stor interesse. Men det må stilles andre spørsmål til denne gruppen: spørsmål om opplevet diskriminering, forholdet til offentlige myndigheter, sosial kontroll fra andre i innvandrergruppen, dragningen mellom to kulturer ( presset mot å bli "for norsk"), savnet av slekt og venner og hjemlandets skikk og bruk.

De ikke-økonomiske virkningene for landet som helhet er summen av det som oppleves av den samlede befolkning og som er følger av innvandringen. Hvor mange misfornøyde/mistilpassede borgere har den medført ?

Det er ingen tvil om at tallet er meget stort. Herav følger at gjensidig tillit og solidaritet i befolkningen svekkes - selve grunnlaget for et liberalt demokrati.

I forannevnte undersøkelse fra 2015 var 28 % av 4 tusen, dvs. 1120 personer sterkt negative til innvandringen. Men hvis opplysningen om representativt utvalg er riktig, tilhørte minst 15 % av de 4 tusen innvandrerbefolkningen. Holdes disse 600 utenfor, belyses majoritetsbefolkningens syn i forholdstallet 1120 : 3400. Det blir ca 33 %. Det er ca. 1,15 millioner personer. I tillegg kommer mistilpassede personer i en innvandrerbefolkning som nå teller ca. 0,9 mill.

I Aftenposten 26. august kan man lese: " 44 prosent av spurte nordmenn mener at flyktninger og migranter utgjør en stor trussel mot Norge, ifølge en undersøkelse fra Norsk utenrikspolitisk institutt."

Ansvarlige for dagens situasjon er alle som gjennom flere tiår har støttet en uansvarlig innvandringspoltikk, ikke de som påeker fakta og forsøker å stanse en ulykksalig utvikling.

Oslo,  10. september 2017.

Bjørn Wichstrøm.

 

 

 

Gå til innlegget

Innvandring. Fakta. Myter. Utopier.

Publisert over 2 år siden - 1062 visninger

Masseinnvandringen må stoppes.

                                            A.

1.

Sylo Taraku har skrevet boken"Innvandringsrealisme. Politikkens muligheter i folkevandringens tid".  Han innvandret fra Kosovo tidlig på 90-tallet, er utdannet statsviter, har arbeidet i Helsingforskomiteen,  7 år i NOAS (Norsk Organisasjon for Asylsøkere) og senere i UDI (Utlendingdirektoratet). Han har også vært generalsekretær i LIM (integreringsorganisasjonen Likestilling, Integrering og Mangfold).

I boken, som er et meget verdifullt bidrag til en faktabasert debatt,  peker S.T. på en rekke svakheter ved det gjeldende asyl- og flyktningeregime. Han finner det urettferdig, inhumant, alt for ressurskrevende, ressursødende og administrativt uhåndterlig. Han konkluderer: "Dagens asylordning har nærmest spilt fallitt."

T.S. viser til at internasjonale avtaler og vår egen utlendinglov, slik de nå praktiseres, gir titalls millioner mennesker rett til permanent opphold i Norge, og alle klodens mennesker er garantert midlertidig opphold med en rekke velferdsgoder sålenge asylsøknaden er til behandling.

Over de siste 20 år er asylordningen utvidet fra å gjelde individer som flykter fra forfølgelse til å omfatte også masseflukt fra krigsherjede land. Norge har vært et foregangsland for å utvide flyktningebegrepet. Og vi har innført begrepet "opphold på humanitært grunnlag". Norge fører en meget liberal politikk. I forhold til innbyggertallet tar vi en uforholdsmessig stor andel av asylsøkerne som kommer til Europa, og innvilgelsesprosenten er blant de høyeste, opptil 90 pst. etter klagebehandling. De som får endelig avslag, skal i prinsippet forlate landet. Men returordningen er ikke effektiv.

Selve søknadsbehandlingen er problematisk. Nesten ingen asylanter dokumenterer sin identitet, og systemet gir incentiv til å fabrikkere historier. Søkere fra visse land og områder får nesten automatisk asyl, mens andre blir gjenstand for nitid granskning. Det er fare for urettferdige resultater ved at asyl nektes søkere som burde ha fått det, mens andre slipper inn uten å tilfredsstille vilkårene.

Systemet innebærer at søkerne legger ut på farefulle reiser hvor tusenvis omkommer. Dette er inhumant.

Asylantene betaler store summer til menneskesmuglere. Landene de kommer til i Europa, har enorme utgifter til mottaksapparat, søknadsbehandling, bosetting og integrering. Det administrative apparat blir fra tid til annen overbelastet. Man vet ikke på forhånd hvor mange som kommer. En rasjonell samfunnsplanlegging er derfor umulig.

Vi bruker mest ressurser på dem som trenger det minst. Menn i sin beste alder utgjør ca. 75 pst. av asylsøkerne til Europa og legger beslag på ressurser som kunne ha vært brukt på de mest nødlidende i nærområdene, hvor FN har måttet redusere matrasjonene i flyktningeleire som følge av for små tilskudd fra medlemsland.

De ressursene som brukes på mindreårige asylsøkere, står heller ikke i rimelig forhold til det som brukes på mindreårige i land som Afghanistan og Eritrea. "Nærsynt humanisme kan ha inhumane konsekvenser" skriver S.T.

Regelverket, institusjonene og samarbeidsordningene som er bygget opp for å håndtere asylmigrasjonen til Europa, "har alle sviktet i møtet med stadig større tilstrømning". Så lenge de økonomiske incentivene for å ta seg til Europa er så sterke, må man regne med økende press. Over halvparten av asylsøkerne er økonomiske flyktninger ifølge EU.

2.

S.T. foreslår vesentlige endringer i asylordningen:

a) Han vil reversere den utvidelsen av flyktningebegrepet som har skjedd i de siste 20 årene og går samtidig inn for en mer liberal praksis for "klassiske flyktninger": menneskerettsforkjempere, journalister og dissidenter som edr i fare.

b) Masseflukt p.g.a. krig o.l. skal håndteres regionalt i beskyttelsesprogrammer tilrettelagt for retur (repatriering), men også for eventuell integrering i nærområder eller andre steder som er bedre egnet.Fordeling skal skje som en frivillig kvoteordning hvor den enkelte nasjonalstat gjennom demokratiske prosesser avgjør nivået.

S.T. kommenterer forslagene slik: Han regner med en fortsatt folkelig forankret solidaritet med verdens flyktninger og at Norge kan ta imot 5000 flyktninger pr. år uten at belastningen blir for stor med sikte på bosettingskapasitet, opplærings- og arbeidstilbud samt velferdsytelser.

                                  B.  Mine kommentarer.

1.

Masseinnvandringen fra Asia og Afrika til Norge og andre vest-europeiske land har store skadevirkninger. Antall mistilpassede borgere øker. Det fører til mer sosial uro, vold og annen kriminalitet. I forsøk på å demme opp for dette innfører myndighetene lover og bestemmelser som begrenser borgernes frihet på flere måter. Det dreier seg om overvåkning. Ytringsfriheten er under press fra flere hold. Både for muslimer og andre er det farlig å utøve islamkritikk. I tillegg kommer den økonomiske belastningen, som i løpet av noen tiår kan medføre at både evne og vilje til å bistå mennesker i den tredje verden foresvinner.

Mistilpassede er bl.a. de innvandrere som ikke kan eller vil tilpasse seg og som mistrives i et fremmed land. S.T. nevner at mange innvandrere ser den norske majoritetskulturen som en trussel mot sin egen identitet og er eksteremt opptatt av at deres barn ikke skal bli for norske.

Mistilpassede er også de i majoritetsbefolkningen som ikke føler seg hjemme i sitt lokalmiljø når innvandrertettheten kommer over en viss grense.

Motsetninger mellom shia- og sunnimuslimer og andre konflikter i utlandet vil gjenspeiles i Norge.T.S. skriver at det er langt flere jihadister per muslim i Vest-Europa enn i muslimske land som Tyrkia og Egypt.

Forestillingen om et flerkulturelt Norge hvor alle lever i fred og harmoni, er etter min mening en utopi.

2.

I Norge har innvandrere fra Afrika og Asia en vesentlig lavere sysselsettingsgrad enn øvrig befolkning. Graden faller dramatisk når de kommerf i 40-årsalderen. Omtrent halvparten av ikke-vestlige innvandrere er falt ut av arbeidslivet før de fyller 50 år. En av årsakene antas å være høye trygdeytelser. Konkurranse fra arbeidsinnvandrere kan være medvirkende.

Også blant arbeidsinnvandrere fra EU-land i Øst-Europa er arbeidsledigheten betydelig høyere enn gjennomsninttet.  Av alle ledige er en tredjedel innvandrere.

3.

Av en befolkning på ca. 5,2  mill. er minst 850 000 kommet til etter 1960 som innvandrere eller etterkommere av disse.  Alle har fått tilgang til infrastruktur som er bygget opp av tidligere generasjoner og andel i Oljefondet.

Masseinnvandringen har gort  det nødvendig med en kraftig økning i bygging av boliger, barnehaver, skoler, sykehus, fengsler m.m. Kapasiteten i transportsystemet for varer og personer har måttet økes. Det samme gjelder offentlig administrasjon og tjernesteyting. (Sysselsatte i offentlig forvaltning gikk opp med 69 000 personer fra 2007 til 2012.)

                                      C.  Nødvendige  reformer.

Både asylinnvandring og arbeidsinnvandring bør komme under kontroll slik at staten bestemmer hvem og hvor mange som skal gis arbeids- og oppholdstillatelse til enhver tid.

1.

Sylo Taraku s forslag om at masseflukt på grunn av krig og lignende skal behandles regionalt i beskyttelsesprogrammer, bør gjennomføres.

Det bør opprettes FN-reservater hvor FN får full disposisjonsrett over et areal hvor det kan etableres velfungerende samfunn med skoler, jordbruk og annen næringsdrift hvor flyktningene involveres i driften. Hovedsiktemålet skal være repatriering hvis dette kan gjøres uten å øke konfliktnivået. 

FN bør generelt arbeide for at det blir flere stater med tilnærmet homogen befolkning slik at etniske og religiøse konflikter reduseres. Dette kan skje ved endring av landegrenser og forflytning av folkegrupper - et vankelig og langsiktig arbeid, men nødvendig for å få en fredeligere varden.

2.

Også arbeidsinnvandringen fra EU-land bør reguleres. "Fri flyt" har vist seg å få store uønskede konsekvenser i flere land. Privatpersoner og bedrifter i Norge kan være tjent med tilgang på billig arbeidskraft. Men omfanget påfører samfunnet store utgifter til utbygging av infrastruktur. Økt kriminalitet og sosial dumping samt negativ effekt på sysselsettingen for norsk arbeidskraft er andre problemer som følger av det nåværende system.

                                              Oslo, 13. juni 2016.

                                              Bjørn Wichstrøm.

Gå til innlegget

Fremmedkulturell masseinnvandring

Publisert rundt 3 år siden - 1565 visninger

Fremmedkulturell masseinnvandring er ødeleggende for det liberale demokrati.

Sosialantropologen Kajsa Ekholm Friedmann ved universitetet i Lund skrev i 1997:"Hur kan nogon få før seg att mångkullturism i betydelesen mångetnicitet är berikande før ett land ? Mångetnicitet har i själva verket alltid inneburit grava problem från antiken och framåt.  .... Mångetnicitet är forødande før den sociala solidariteten, før det kitt som måste till før att ett samhälle ska fungera. I et mångetniskt samhälle finns inget "vi" på den nationella nivån. Folk riktar istället sin lojalitet mot egna etniska grupper med hva det innebär av brist på lojalitet och solidaritet gentemot samhället i stort och gentemot dem som inte ingår i den egna vi-gruppen."

En stor studie av etnisitet og samfunnsdeltakelse i USA, utført av professor i statsvitenskap Robert D. Putman, viste at jo større mangfold det er i et lokalsamfunn, jo mindre er tilliten mellom innbyggerne. Valgdeltakelsen går ned, folk gir mindre til veldedighet og deltar mindre i frivillig arbeid.

Studien er omtalt i Brochmann-utvalgets innstilling,  NOU 2011: 7 "Velferd og migrasjon". Utvalget skriver at de mest omfattende velferdsstatene finnes i land som historisk er relativt etnisk homogene og at sammenhengen etter flere forskeres mening ikke er tilfeldig. Utvalget peker på at de nordiske velferdsstatene er preget av en høy grad av tillit og på det punkt skiller seg fra de fleste andre land. Det gjelder tillit til medborgere og til staten. Utvalget nevner også at det gjennom flere sosialpsykologiske eksperimenter er dokumentert "at mennesker  er mer villige til å gi opp deler av inntekten sin til fellesskapet hvis den som mottar fellesskapsgoder, er en som ser slik ut som, og oppfører seg som, dem selv."

I boken "Nasjonalstaten. Velferdsstatens grunnlag" (Kolon Forlag 2008) har professor Sigurd Skirbekk en omfattende beskrivelse og analyse av hva en nasjonalstat er og hvordan den preger samfunnet. Tillit og solidaritet er sentrale elementer. Nasjonal kultur er et annet.

Kultur kan defineres som et komplekst hele som omfatter historie, språk, kunnskap, tro, kunst, lover, moral  m.m. En nasjonal kultur med historisk dimensjon gir grunnlag for solidaritet, geografisk mellom periferi og sentrum, kulturelt med mennesker som avviker fra ens egen livsstil og solidaritet med fremtidige generasjoner.  Det innebærer at de fleste godtar ordninger som den enkelte ikke selv kan få nyte godt av.

Skirbekk viser til at det i de homogene nordiske landene, i motsetning til f.eks. USA, har vært stor oppslutning om en generøs velferdsstat. Viljen til velferdsytelser er gjennomgående lavere i mer heterogene stater, også når den økonomiske bæreevne kunne gitt rom for mer.Han tilføyer at det neppe er mulig å finne stater med en svak felles nasjonalkultur og en sterk oppslutning om en omfattende velferdspolitikk med likelig fordeling. En forutsetning for at et moderne demokrati kan fungere, er utviklingen av et nasjonalt fellesskap.

Solidaritet er avhengig av nasjonal identifikasjon og oppfatninger om at ukjente mennesker tilhører det samme nasjonale felleskap som den enkelte er en del av. 

Det sies ofte at Norge er blitt et "flerkulturelt samfunn". Dette begrepet anser Skirbekk som en selvmotsigelse hvis man med "samfunn" mener et fellesskap knyttet til de samme kulturelle referanser.

                                                  II.

I boken "Fremmed i eget land", som kom ut i år, har Halvor Fosli formidlet hvordan mange etniske nordmenn opplever å bo i Oslos mest innvandrertette bydeler, i skolekretser hvor etnisk norske barn er i midretall.

Nesten alle som fatteren har snakket med, sa at de, i varierende grad, føler seg hjemløse eller fremmede i eget lokalmiljø - fremmed i eget land. Lokalsamfunn er blitt splittet i grupper som dels dyrker sin nasjonale og etniske egenart, dels er negative og til og med fiendtlig til det norske og til nordmenn.

De "innfødte", som i flere skolekretser utgjør et mindretall, har reagert med å isolere seg. Mange reagerer på det de oppfatter som et press på norske tradisjoner og verdier slik at disse må vike for muslimske, for eksempel når "juleavslutning" omføpes til "desemberavslutning".

Skolene får mange elever som ikke kan norsk ved skolestart. Dårlig språkforståelse hos mange foreldre hemmer samarbeidet mellom hjem og skole. Mange uteblir fra foreldremøtene, og noen forstår ikke norsk. Noen tar sine barn ut av skolen i flere måneder. Minoritetsforeldre som kommer fra byer, ser ned på landsmenn fra landsbyene i hjemlandet.

Det forekommer gnisninger mellom elevgrupper i forbindelse konflikter ute i verden. Generelt er de norske elevene minst rasistiske.

I disse skolekretsene er det mye sosiale problemer. Barnevernet er ofte inne i bildet. På skolen går mye tid til grunnleggende oppdragelse. Tid til læring blir tillsvarende mindre.

En del foreldre, også innvandrere, velger å flytte for at deres barn skal komme på en skole med en større andel etnisk norske barn.

                                                       III.

Ded aller fleste flerkulturelle stater er preget av sosial uro og vold. Når nå vesteuropeiske demokratier omdannes til slike, er det flere hundre millioner mennesker som får dårligere livskvalitet.

Vi har gjennom mange år fått beretninger om voldelige demonstrasjoner og drap i England og Frankrike, "no-go"-soner i Frankrike og senere også i Sverige. Ifølge svensk politi finnes det flere titalls innvandrertette områder der politi og andre offentlige etater som ambulanse og brannvesen ikke kan operere normalt på grunn av aggressive reaksjoner fra lokalsamfunnet. Brannstifltelse på asylmottak er det siste.

Utviklingen i Europa har pågått siden midten av forrige århundre. Den er nøye beskrevet og analysert i boken "Selvmordsparadigmet. Hvordan politisk korrekthet ødelegger samfunnet." av Ole Jørgen Anfindsen.

Nøkkelord til forståelse av dette er humanisme og liberalisme som politiske ideologier og en elite med ideologiske skylapper og manglende vilje til å endre kursen når den bærer galt avsted.

                                                    IV.

Norge utvikler seg på samme måte som andre vesteuropeiske land med stor fremmedkulturell innvandring. Det oppstår parallellsamfunn. Solidaritetsfølelse og tillit til medborgere og til styrende organer svekkes. Politiske motsetninger og antallet mistilpassede mennesker øker.

Det har ikke manglet motforestillinger fra kunnskapsrike skribenter. I 2003 kom boken "Gode formål  -  gale følger ? Kritissk lys på norsk innvandringspolitikk" fra flere skribenter med professor Skirbekk som redaktør og i 2012 hans bok "Motforestillinger. Femti påstander møter motargumenter". Også Asle Tojes bok fra 2014 "Jernburet. Liberalismens krise"  med ferske observasjoner fra en rekke europeiske land er en advarsel om en ulykksalig utvikling.

Motforestillingene er i stor utstreknning blitt møtt med usaklig kritikk eller taushet og har ikke fått gjennomslag i politikken.

Norge er ett av maksimalt et tyvetalls land i verden som har et såkalt liberalt demokrati med høy grad av frihet for den enkelte borger og et godt utbygget offentlig trygdesystem.

I et intervju i Aftenposten 3. ds. uttaler professor i historie og geografi Terje Tvedt: "Et velferdssamfunn er et uhyre skjørt unntak i verdenshistorien. Fundamentalt hviler det på gjensidig tillit og respekt mellom borgerne og mellom dem og staten."

Det er denne tilliten  -  limet i et samfunn  - som nå svekkes.

Uansett hvor mye ressurser som brukes på integrering, vil en andel av innvandrerne mangle evne eller vilje til å tilpasse seg og trives i et fremmed land. Det gjelder bl.a. mennesker som ikke lærer seg språket, som isolerer seg og lengter tilbake til hjemlandet med slekt, venner og egen kultur. Det gjelder barn som slites mellom to kulturer og personer som med eller uten grunn føler seg diskriminert.

Samtidig er det misnøye i majoritetsbefolkningen: Mange føler direkte og enda flere registrerer skadevirkningene av innvandringen og frykter at fremtiden blir verre.

I 1973 reiste Kong Olav med Holmenkolltrikken og satt på en benk sammen med vanlige passasjerer. Idag opplever vi at personer i vårt land trues på livet på grunn av noe de har sagt eller skrevet og derfor må ha politibeskyttelse.

Vårt liberale demokrati er i ferd med å forvitre !

Nye lover med påbud og forbud, mer overvåkning og mer politi løser ikke problemet. Det er absolutt nødvendig å stanse masseinnvandringen.Dette er blitt enda mer prekært med den folkevandringen som er kommet de siste månedene og som faktisk har satt Schengen-avtalen ut av kraft.

En selvstendig stat må kunne bestemme hvem og hvor mange utlendinger som skal slippes inn. Utdaterte internasjonale avtaler må settes til side. Hjelp til flyktninger må skje på måter som ikke ødelegger vårt eget samfunn.

Oslo, 7. november 2015. Bjørn Wichstrøm.

Gå til innlegget

"Antropologenes vekst og fall."

Publisert rundt 4 år siden - 502 visninger

Norske sosialantropologer har ikke bidratt til opplyst debatt om virkningene av masseinnvandringen.

"Antropologenes vekst og fall". Under denne overskriften startet Aftenposten 9. oktober d.å.  en artikkelserie i forbindelse med at Sosialantropologisk institutt (SAI) ved UiO har 50-års-jubileum og i disse årene har "produsert internasjonalt anerkjente forskere og satt sitt tydelige preg på norsk offentlighet."  ....  "De pleide å sette standarden i den offentlige debatten. Så kjølnet forholdet mellom folk og fag."

I den første artikkelen har sosialantropolog, førsteamanuensis Thorgeir Kolshus et par tilløp til selvkrkitikk:

"Vi har vært snare til å forsvare minoriteter, men vi har kanskje ikke vært flinke nok til å "dekonstruere majoriteten": Rett og slett å stille spørsmålet om det en renholdsarbeider på Romsås har til felles med en finansmegler på Røa og en fisker på Røst, skal tillegges mer vekt enn alle de forholdene, både økonomiske og kulturelle, som skiller livet deres fra hverandre"  og videre:

" ... vi antroploger kan bli flinkere til å si fra når vi nærmer oss grensen for hva vi kan si med faglig tyngde og hva vi sier som engasjerte samfunnsborgere som tross alt står med begge bena plantet i vårt eget studieobjekt."

De to følgende artikler av professor Thomas Hylland Eriksen ( 14/10.) og professor Marianne E. Lien ( 23/10.) gir ikke noe bidrag til å oppklare hvorfor omdømmet til norske sosialantropologer er svekket, slik det påstås.

For utenforstående er det imidlertid åpenbart at Hylland Eriksens deltakelse i innvandringsdebatten har vært egnet til å svekke dette forskermiljøets  generelle omdømme. Han har skrevet boken "Bak fiendebildet. Islam og verden etter 11. september" (J.W: Cappelens Forlag 2001).  Her kritiserer han innvandringsmotstanderne og skriver bl.a. (s.90): "Motstanden mot "fjernkulturell" innvandring til Vest-Europa er en skamplett på linje med den vitenskapelige rasismen og den tidligere institusjonaliserte diskrimineringen av ikke-hvite i USA."

S. 93: "Det er faktisk ingenting i verdiene det norske samfunnet offisielt bygger på som tilsier at somaliere, bolivianere og afghanere ikke har rett til den samme livskvalitet som norskinger, "

S. 94:  "Det kreves av innvandrere at de skal lære norsk, men aldri av nordmenn at de skal lære punjabi eller somali."

S. 197: "Dersom leseren likevel er prinsipiell motstander av muslimsk innvandring til Europa, vil jeg be ham bevise at han personlig har bidratt til å bygge opp de moderne, velfungerende samfunnene vi har her, og at han derfor kan påberope seg en egoistisk rett til å nekte å dele dem med andre. Det har nemlig ikke jeg - jeg har ikke pumpet opp så mye som en desiliter olje, har ikke bygget et eneste sykehus,  ....  "

Tøv er et viktig biprodukt man får fra professorer, sies det.

Nå er det ikke noe stort samfunnsproblem at noen professorer - i likhet med alle andre grupper- av og til bommer når de ytrer seg på områder utenfor eget fagfelt. Verre er det når forskere forlater vitenskapen og hengir seg til fri synsing. Mange kan bli forledet fordi de tror på "ekspertisen".

Sosialantropologer skulle bedre enn de fleste kjenne forholdene i mange av verdens flerkulturelle stater. Disse er som kjent preget av sosial uro, vold og mangel på demokratiske rettigheter. Masseinnvandringen til Norge vil etter all sannsynlighet bringe landet inn i samme kategori.

Dette synes ikke å bekymre Hylland Eriksen. Han og mange andre drømmer om et utopisk flerkulturelt samfunn. Ideologiske skylapper med tilhørende faktafobi må være en del av forklaringen. I denne sammenheng står antropologer ikke i noen særstilling. Oså annen samfunnsforskning er rammet, noe som ble tydelig avdekket i TV-programmet "Født sånn eller blitt sånn ?", hvor noen forskere ikke kunne gi tilfredsstillende svar på enkle spørsmål.

I boken "Innvandring och mørklæggning" ( Debattførlaget, Stockholm 2013 ) gir forfatterne Karl-Olav Arntsberg og Gunnar Sandelin oss innblikk i hvordan sterke krefter hindrer debatt om innvandringen i Sverige. Bl.a. nevnes (s. 69) reaksjonene på et innlegg i DN Debatt i 1997: 

"Hur kan nogon få før sig att mångkulturalism i betydelsen mångetnicitet er berikande før ett land ? Mångetnicitet har i sjælva verket  alltid inneburit grava problem från antiken och framåt.   ...Mångetnicitet er forødande før den sociala solidariteten, før det kitt som måste till før att ett samhælle ska fungera. I ett mångetnisk samhælle finns inget "vi" på den nationella nivån. Folk riktar istællet sin lojalitet mot egna etniska grupper med vad det innebær av brist på lojalitet och solidaritet gentemot samhællet i stort och gentemot dem som inte ingår i den egna vi-gruppen."

Innlegget var skrevet av sosialantropolog Kajsa Ekholm Friedman ved universitetet i Lund. Hun ble straks anklaget for "nynasistisk retorik", politianmeldt for hets mot folkegruppe, og noen kolleger krevet henne avsatt fra stillingen. 

Slik meningsterror kjenner vi også fra Norge. Den skaper naturlig nok frykt hos mange for å delta i den offentlige debatt.

Forfatteren Bjørn Stærk skriver i pamfletten "Oppdra folket":  "Men også i Norge er det påfallende hvor få tunge fagfolk og forskere  som bidrar til å belyse innvandringen kritisk. Snakker du med dem på tomanshånd, innrømmer flere at de er redde for å delta."

Frykt, feighet, ideologiske skylapper og intellektuell uredelighet synes å forekomme i økende grad i våre akademiske eliter. Det fører til at våre politikere ikke får best mulig grunnlag for sine avgjørelser, og d e t  er et alvorlig samfunnsproblem.

Oslo, 9. november 2014.

Bjørn Wichstrøm.

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Oddbjørn Johannessen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
4 minutter siden / 5581 visninger
Anita Stokkeland kommenterte på
Populismens forenklinger
29 minutter siden / 3291 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
34 minutter siden / 268 visninger
Dag Løkke kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 1 time siden / 25218 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 1 time siden / 5581 visninger
Rune Holt kommenterte på
KrFs skjebnesvangre veivalg - et svik mot de svake i samfunnet
rundt 2 timer siden / 756 visninger
Morten Christiansen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 2 timer siden / 5581 visninger
Asgeir Remø kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 2 timer siden / 3291 visninger
Dag Løkke kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 2 timer siden / 1793 visninger
Roald Øye kommenterte på
Stormløpet mot Israel er i gang.
rundt 2 timer siden / 25218 visninger
Daniel Krussand kommenterte på
Strømmen mot kjerringa
rundt 2 timer siden / 268 visninger
Les flere