William Grosås

Alder: 30
  RSS

Om William

Følgere

Hvem er redd for Jordan Peterson?

Publisert rundt 1 måned siden - 1702 visninger

Jordan Peterson er Youtube-generasjonens jungianske verdensevangelist og den uten sammenligning mest innflytelsesrike formidler av teologi om dagen. Det er på tide at kirken tar fenomenet på alvor.

En dag banket en ung mann på døra til prestekontoret på Haakonsvern. Han kom ikke til presten som mange andre fordi han ville dimittere eller fordi han mistrivdes i stillingen, men for å diskutere. Som de fleste menige soldater jeg traff i forsvaret, leste han aldri bøker eller aviser, og hadde ikke planer om å ta utdannelse på universitetet. Det meste av fritiden ble brukt på internett, med dataspill eller på ulike fora som Reddit eller dens slemme fetter 4chan. Men nå hadde interessen for de store spørsmålene våknet. Han hadde nemlig støtt på Youtube-kanalen til den Canadiske psykologiprofessoren Jordan Peterson og blitt rammet av vekkelsen. 

For det som har skjedd det siste året rundt forfatteren av bestselgeren ”12 rules for life”, ligner mer enn noe annet på en vekkelse. Petersons forelesninger har over 70 millioner visninger på Youtube. Bokturneen til nevnte ”12 rules” selger ut konserthus over hele verden, og når han denne måneden kommer til Oslo og taler til fansen om ting de har hørt ham si mange ganger før, ligner det mer på da Billy-Graham kom til Ullevål i 1955, enn da for eksempel den verdenskjente vitenskapsmannen Steven Pinker kom til Oslo i 2015. Peterson preker omvendelse. Kjernen i de lange resonnementene er ikke politisk som mange tror, men moralsk/åndelig og følger et klassisk kristent mønster: 1. Integrer skyggen. (Innse din kapasitet for synd.)  2. Snakk sant om deg selv for enhver pris. (Bekjenn syndene.) 3. Transformer eksistensen ved frivillig å ta på deg lidelsen. (Ta opp ditt kors.)

Da 8000 mennesker i sommer møtte opp for å høre Peterson gå til kamp mot ateisten Sam Harris på 02 arena i London, viste dette at Peterson under mange teologer og filosofers radar har vokst til å bli vår tids mest innflytelsesrike apologet for et kristent verdensbilde. Uavhengig av hvordan vi stiller oss til Petersons kulturkamp og politiske sympatier, bør kirken ta fenomenet på alvor. 


Fordypning for massene

Andre har beskrevet hvordan Peterson i løpet av to år gikk fra å være en produktiv forsker og populær foredragsholdet, til å bli en intellektuell superstjerne med profetstatus hos en global fanskare av unge menn. Den historien skal jeg ikke gjenta her. Men det handler om langt mer enn kjønnspronomen og motstand mot det politisk korrekte. I likhet med fenomenet Trump, signaliserer den posisjon Peterson har fått slutten på tv-selskapenes og dermed den liberale elitens 60 år lange tidsalder som premissleverandør for kunnskap og underholdning til massene. Det har åpnet for en banalisering og vulgarisering av det offentlige som Trump kunne utnytte, men også gitt langt flere muligheter for en fordypning som tidligere var ekspertenes privilegium. Petersons mest populære forelesningsserie er en utleggelse av Genesis over 14 leksjoner på tilsammen 38 timer. Petersons popularitet viser at den oppvoksende generasjonen ikke bare flykter fra tradisjonelle medier til Youtube for å se søte katter og sexistiske musikkvideoer, men også for å høre seriøse samtaler om Gud, sannhet og meningen med livet. Det bør spore til optimisme. 

 

Idéhistorie som frelseshistorie

Kjernen i Petersons intellektuelle prosjekt er et forsøk på å gjenreise tilliten til religion, (og da særlig den kristne tradisjonen) ved hjelp av vitenskapelige metoder som evolusjonspsykologi, nevrovitenskap og ikke minst Jungiansk analytisk psykologi. Kombinert med en radikal pragmatisme som på Aristotelisk vis bedømmer det sanne og det gode etter hva som gjør et menneske velfungerende, klarer Peterson å formulere en mening med livet som for hans tilhengere verken er relativ eller uvitenskapelig: Det sanne er det som gjør verden bedre, som ordner kaos til kosmos. 

Petersons geniale grep i bibelforelesningene er at han på en overbevisende måte fremstiller det teologien kaller frelseshistorie som utrykk for menneskehetens evolusjonære gjennombrudd på det idéhistoriske planet. ”Denne ideen tok tusenvis av år og uendelig mye lidelse å utvikle” kan han si, for eksempel om ideen at menneske er skapt i Guds bilde, ”hvem vet hvordan vi maktet å komme opp med den!” Vi hører en bevisst tvetydighet som åpner døren for Guds åpenbaring som ideens egentlige kilde. For, lyder resonnementet, om den er slipt frem av vår kollektive underbevissthet gjennom tusenvis av år, og vi av evolusjonen er tilpasset til å leve etter den, er den ikke da sannere enn noe annet? Er den ikke da en del av skapelsens Logos, hvorved Faderen fra evighet har ordnet kaos til kosmos ved? 

 

Teologi versus psykologi

En slik antydning blir uholdbar om vi opererer med en metafysikk der Gud og det skapte konkurrerer om plass i psyken eller i historien. Men med en klassisk kristen-platonsk metafysikk, trenger ikke menneskelig psykologi og Guds suverene åpenbaringsgjerning utelukke hverandre. Petersons appell (også hos konservative religiøse), ligger i at han tross sin strengt vitenskapelige metode aldri blir reduksjonistisk. Han har for eksempel mye å si om oppstandelsens psykologiske betydning. I den ligger for ham en innsikt også moderne nevrovitenskap bekrefter: at bevissthet ikke kan eksistere uten kropp og at man må omfavne sin kroppslighet for å funger psykisk. Men han sier aldri at dette er tekstenes eneste betydning, som om håpet om legemets oppstandelse er en naiv misforståelse. Han forstår psykologifagets begrensning.

Dermed er det ikke sagt at Peterson gjør et skarpt skille mellom teologi og psykologi, snarere tvert om. Petersons pragmatisme bør heller forstås som en tilbakevending til et kristenplatonsk verdensbilde, og en før-Occamsk metafysikk, der ord som ”tro”, ”væren” og ”Gud” bare kan brukes i analogisk, og dermed funksjonell forstand. Og nettopp fordi Gud og det skapte i et slikt verdensbilde ikke står i et konkurrerende motsetningsforhold, blir psykologi og teologi, Guds vilje og menneskets frihet, ånd og materie, to sider av samme sak, uten at det ene kan reduseres til det andre. 

Dostojevskij visste dette. I hans fortellinger forenes psykologien og teologien slik at begge beholder sin egenart, men samtidig peker tilbake på samme virkelighet. I Dostojevskijs romanunivers er for eksempel det onde som åndsmakt ikke en metafor, men virkelighet: Djevelen er en aktør som frister, lyver og forvirrer. Men samtidig faller ingen erfaringer – heller ikke Ivan Karamasovs møte med satan – utenfor det psykologien kan årsaks-forklare. Kristne bør lese Petersons bibeltolkninger på samme måte: Den psykologiske betydningen av teksten eller den nevrologiske årsaken til Gudserfaringen kan verken erstatte eller utkonkurrerer den teologiske. Men den kan fordype og forklare vår forståelse av den.     

 

Jung 

Det sies at 500-tallets store predikant og kirkeleder, Gregorius den Store, i sin forkynnelse gjorde nesten like mye som nordafrikanerens selv, for å spre Augustins tenking i vestkirken.  Uten kommunikatører som kunne hente ut det som lå gjemt i Augustins lange, kostbare og ofte kompliserte skrifter, vill hans innflytelse neppe blitt så bred. Peterson er en slik predikant. Før jeg støtte på Petersons forelesninger hadde jeg, som mange teologer på min alder, kun en vag forestilling om Carl Gustav Jungs tenkning. Jeg visste at han tok oppgjør med Freuds negative syn på religion, at han hjalp sine pasienter å tolke sitt liv i lys av arketypiske fortellinger, og at han har utviklet en populær personlighetstest. Ved Petersons gjennomslag er dette totalt forandret. Jung er in. Om du har noen i din krets som plutselig har begynt å lete etter arketypiske mønstre i alle filmer og serier de støter på, eller som bruker den Jungianske termen ”skyggen” (som tilsvarer det Paulus kaller det gamle adam) med den største selvfølgelighet, vet du hvor det kommer fra. 

Peterson refererer til mange store tenkere som Jean Piaget, Mircea Eliade og Northrop Frye for å formidle sitt budskap. Men når han blir normativ, (som han svært ofte blir) dukker det nesten alltid opp en referanse til Jung. Fenomenet Peterson er for teologien fremfor alt en Jungiansk vekkelse.

            

Anselms gudsbevis

Av Jung har Peterson lært hvordan Gud i menneskets bevissthet fungerer som en psykologisk nødvendighet, som det øverste i vårt verdi-hierarki. Gjennom evolusjonen har menneskeheten utviklet evnen til å konstruere abstrakte begreper fra konkret erfaring. Når vi, symbolisert ved den idéhistoriske portalskikkelsen Moses’ møte med den brennende busken, klarer å forestille oss det absolutte, blir Gud ikke bare en abstraksjon av erfaringen, men det alt annet må dømmes i relasjon til. Uavhengig av om jeg tror på, la oss si, rettferdighet i absolutt forstand, må jeg i psykologisk og eksistensiell forstand forholde meg til det som en idé og et ideal, argumenterer Peterson. Det samme gjelder makt, godhet eller væren. For Moses innebærer det at loven ikke kan være rotet i Faraos vilje, som bare har del i makt, men i det absolutte, i Gud.

Dermed blir Petersons apologi for Gudstro en versjon av Anselms Gudsbevis: Kan du forestille deg det, må du forholde deg til det som en psykologisk og eksistensiell sannhet. Og dersom det er sant både eksistensielt og psykologisk, kan det da bli sannere? I Petersons pragmatiske eksistensialisme kan det ikke det. Verken Gud eller noe annet kan vi erfare fra noe annet sted en fanget i vårt eget sinn og vårt eget liv. Gudstro blir dermed ikke å holde Gud for en realitet i vitenskapelig forstand, men å leve som om en gud er på toppen av verdihierarkiet

 

Jesus

Hva er så i følge Peterson det høyeste idealet vår kollektive underbevissthet har frembrakt, og som menneske bør leve med som Gud? Det er idéen om skaperen som ved sitt Ord, ved å tale sannhet inn i eksistensen, ordner kaos til kosmos. Det er for Peterson den grunnleggende mytologiske innsikten som i større og mindre grad finnes i alle religiøse tradisjoner og som bekreftes av moderne nevrovitenskap: Den venstre hjernehalvdelen ser verden som ordnet, men den høyre som kaos. Vår oppgave er å leve i grenselandet mellom de to. Ta del i Guds skapergjerning ved å ta del i Logos. Stå på barrikadene for orden i en kaotisk verden.

Men det kan ikke gjøres uten offer. Den religiøse idéen om offer er for Peterson ikke uttrykk for overtro, men en fysisk projisering av den psykologiske idéen om at det er nødvendig å ofre noe viktig i nåtiden for å forme fremtiden. Vi må gjøre offer for våre barns skyld, for fellesskapets skyld og for hele skapelsens skyld, eller så kommer ur-kaoset tilbake, om det så er symbolisert med Noas flom fra dypet eller Sodomas ild fra himmelen. Meningen med livet er å realisere den arketypiske helten som går ut av landsbyen for å drepe dragen, vinne jomfruen og dele gullet med befolkningen. ”Vær en helt!” Lyder Petersons budskap. ”Gjør offer i dag som kan velsigne fellesskapet i morgen.” 

Med disse brillene klarer Peterson å fremstille Jesus for et sekulært publikum som den arketypiske hero, som gjør det absolutte offer for hele verdens skyld. Petersons Jesus er fremfor alt den kosmiske dragedreperen fra Johannes åpenbaring. Vi ordner en liten bit av verdens kaos med våre offer, hevder han. Men Jesus Kristus er idéen om et absolutt offer, ubegrenset og evig. Derfor frelser han ikke bare en del av, men hele eksistensen.

Peterson refererer aldri til forskning på den historiske Jesus, igjen ligger dette utenfor metoden. Heldigvis, kan man si, går han aldri  Bultmann-fella og hevder at troens Jesus og historiens Jesus ikke kan forenes. Om emnet er han taus.

 

En pelagianer?

Som alle effektive vekkelsespredikanten advarer Peterson sine tilhørere ofte om at alternativet til omvendelse er helvete. Her holder han ingenting imellom: Det krever stort mot å unngå at bitterhet, forargelse og håpløshet gjør at jeg forbanner virkeligheten, og anklager Gud for at han har skapt noe i det hele tatt. Gud ser på sin skapning og sier at den er god, og om ikke vi gjør det samme, om ikke vi i tro lever som om skapningen i sin essens er god, blir Ivan Karamasovs mareritt også vårt.  

Men hvor er tilgivelsen? Forsoningen? Er Peterson bare en pelagianer som hevder frelsen kan oppnås med god vilje og moralsk perfeksjon? Flere teologer har hevdet det. Peterson klarer nemlig ikke i sine psykologiske analyser av Jesu undervisning og forklare hva Åndens rolle er i det hele. Direkte pinlig blir det når han legger ut Jesu ord om at den ”som ber skal få” som en tekst om å sette seg gode mål for å gjennomføre dem. Er det ikke Gud som frelser oss, og ikke vårt eget strev?

Vi må selvfølgelig være på vakt mot selvhjelpsguruer som legger hele ansvaret for livet på vår moralske styrke og ikke på Gud, men er det den nødvendige slutsatsen av Peterson undervisning? Heller ikke Dostojevskij klarte i sine romaner å gi Ånden den sentrale rollen teologien gir. Også Dostojevskij er blitt beskyldt for Pelagianisme. Men kritikken baserer seg også her på en misforstått metafysikk. For Dosojevskij er det ikke mulig å beskrive Åndens gjerning uten dens virkning gjennom menneskelige psykologiske prosesser. På samme måte med Peterson. Hans studieobjekt er menneskets psykologi. Min vilje til det gode og Guds gode vilje i meg, konkurrer ikke om plass. 


Youtube-kirken

Petersons største svakhet ligger etter min mening et annet sted: Som Kierkegaard og hele den eksistensialistiske tradisjonen trenger han ikke Kirken som et fysisk, lokalt forankret fellesskap der troen formidles materielt gjennom vann, vin og brød. Soldaten jeg traff den gangen på Haakonsvern har i dag et helt annet syn på kristendom og bibel enn før han begynte å lytte til Peterson. Men dåp er han foreløpig ikke interessert i. Når resten av livet leves på nettet, hvorfor må det da være annerledes med troen? 

Som Kirke er vår utfordring at svaret på dette spørsmålet ikke kan gis gjennom et intellektuelt resonnement via Youtube og Facebook. Hva det vil si å være menighet kan bare erfares i fysiske og lokale fellesskap. Og derfor bør nattverden som kirkens konstituerende handling i vår digitale tidsalder være viktigere enn noen gang. Brød og vin kan ikke formidles digitalt.


Teksten var på trykk i Lutherske Kirketidende 18/10 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 3 timer siden / 1869 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Hva er kristendom idag - og imorgen?
rundt 3 timer siden / 292 visninger
Arne D. Danielsen kommenterte på
Populismens forenklinger
rundt 4 timer siden / 4258 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
En trist nyhet om Smiths Venner
rundt 4 timer siden / 1869 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 4 timer siden / 5898 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 4 timer siden / 1178 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spekulative og kyniske pengepredikanter
rundt 4 timer siden / 5898 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
NRK med kraftig underdrivelse og slagside om rakettangep fra Gaza
rundt 4 timer siden / 1178 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Du skal ikke stjele Det gamle testamentet
rundt 4 timer siden / 1599 visninger
Les flere