Tor Øyvind Westbye

Alder: 36
  RSS

Om Tor Øyvind

Utdannet lektor i historie og samfunnsfag. Aktiv i Miljøpartiet De Grønne. Gift, to barn. Bor i Våler i Østfold.

Følgere

Den amerikanske våren

Publisert nesten 4 år siden

Store aksjonsgrupper mobiliserer for demokratireformer i USA. Samtidig er det Bernie Sanders presidentkampanje som er den største demokratikampanjen av dem alle. Er det den amerikanske våren vi er vitne til?

Fredag 15. april ble den amerikanske skuespilleren Rosario Dawson, kjent fra Sin City og Daredevil arrestert i Washington DC. Hun hadde deltatt i en sivil ulydighets-aksjon i regi av kampanjegruppen Democracy Spring som representerer en rekke organisasjoner som jobber for demokrati og borgerrettigheter i USA. Innen Rosario ble arrestert, hadde over 1000 aksjonister før henne blitt arrestert på bakgrunn av den samme aksjonen. Aksjonistene gjennomfører “sit ins” på trappene til Kapitol-bygningen der kongressen holder til iden amerikanske hovedstaden. Inspirert av borgerettighets forkjempere som Martin Luther King jr. og Rosa Parks, kjemper de med fredlige virkemidler for å få frem sitt budskap. Men hva er det egentlig de vil oppnå? Kampropet til aksjonistene er: “one person, one vote”, på norsk: “en person, en stemme”. Altså kjemper de for demokrati. Så vil mange sikkert innvende: Men er ikke USA allerede et demokrati?

Ikke i følge forskere fra Princeton og Northwestern universiteter. En rapport skrevet i 2014, konkluderte med at de amerikanske styresmaktene representerer lobbyister og særinteresser, og ikke folket. Gjennom å se på 1800 myndighetsvedtak fra 1981 til 2002 kunne de se at politikken ble ført til fordel for de rike og mektige, på bekostningen av resten av befolkningen. Det er særlig store selskaper som skaffer seg innflytelse over beslutningsprosesser i Washington via lobbyister og valgkampbidrag. Denne formen for legaliserte bestikkelser har foregått i mange tiår, men situasjonen endret seg til det verre med en kjennelse i den amerikanske høyesterett i 2010, der den konservative kampanjeorganisasjonen Citizens United vant over den føderale valgkommisjonen over spørsmålet om ubegrensede valgkampbidrag. Kjennelsen har ført til at private selskaper kan bruke ubegrensede midler til å støtte kampanjene til kongressmedlemmer, senatorer og presidentkandidater gjennom såkalte super-PACs (Political Action Committee). Pengene brukes hovedsakelig til reklamekampanjer der det spres negativ omtale av motkandidater. Dette har ført til at kandidater som ikke har sterke selskaper i ryggen har liten eller ingen sjans til å oppnå offentlige verv i USA. Dette gjelder også på delstatsnivå, om enn i mindre grad. Resultatet er at kongressen og senatet vedtar politikk som gavner de selskapene som har betalt for valgkampene deres. Konsekvensen er stadig økende sosiale forskjeller.

Et styresett der de rikeste har all makt og innflytelse, og der vanlige folk har liten mulighet til å oppnå politiske verv eller i det hele tatt påvirke politikkutvikling, kan ikke kalles et demokrati. Det er i stedet et oligarki, eller kanskje mer presist: et plutokrati, som betyr rikmannsvelde. Det er derfor vi nå ser en økende mobilisering for demokratiske reformer i USA. Den første bølgen av protester så vi med Occupy Wall Street-kampanjen i 2011 der titusene marserte i protest mot økende ulikhet og finansnæringens grådighet. Nå mobiliseres det igjen til kamp for reformer i Washington DC. Men det er selvsagt presidentkandidat Bernie Sanders kampanje som utgjør den største mobiliseringen for forandring i USA. Han er en uttalt motstander av kjennelsen i høyesterett som legaliserer store pengebidrag fra selskaper til valgkamp, og han har selv valgt å klare seg uten noen super-PAC. I stedet for å hive seg på med negative kampanjer, har han valgt å bruke reklameflaten til å fokusere på saker. Pengene til å drive sin kampanje får han fra vanlige folk, som bidrar med mindre gaver, snittet er på 27$. Men når antall givere passerer seks millioner, blir det likevel mye penger som kommer inn. Sanders kampanje samler store grupper av tilhengere som slutter opp om budskapet om inntektsutjevning, høyere minstelønn, gratis helsevesen til alle og gratis adgang til offentlige universiteter og høyskoler. Mange av Bernie Sanders ivrigste tilhengere, som nevnte Rosario Dawson, er opptatt av særlig en sak som er selve forutsetningen for å kunne gjennomføre reformer på alle andre saksfelt. Det er å vinne makten tilbake fra oligarkiet, og ta tilbake folkets mulighet til å påvirke de politiske prosesser. 

Den arabiske våren som begynte med protester mot regimet i Tunisia i 2010 og senere spredte seg til mange land i den arabiske regionen, har fått et par positive utfall og ellers ført til krig og konflikt. Er det starten på en amerikansk vår vi er vitne til nå? Svaret på hvor veien går videre får vi i løpet av sommeren. Skulle Bernie Sanders tape primærvalget om nominasjonen fra demokratene, vil store deler av hans tilhengerskare ha vondt for å slutte opp om Hillary Clinton som de fleste oppfatter som en del av problemet, ikke løsning for de demokratiske utfordringene USA står overfor. Aksjonistene som stod bak Occupy Wall Street og Democracy Spring kommer kanskje til å holde seg for nesen og stemme på Hillary dersom alternativet er Donald Trump eller Ted Cruz, men kampanjene for demokratireform vil nok bare bli sterkere dersom Bernie taper nominasjonen. Anklagene om at partiet har rigget valgprosessen i Hillarys favør er mange, og de store pengegavene til Hillarys kampanje fra selskaper innen olje, våpenindustri og legemiddelselskaper er kontroversielle for å si det mildt. For å ikke snakke om talene hun holdt for storbanker som Goldman Sachs etter at hun gikk av som utenriksminister, som hun ble betalt 225.000 $ for, per tale! Republikanerne vinner presidentvalg i USA når valgdeltakelsen er lav. Bernie Sanders har vist at han kan mobilisere nye velgergrupper og partiuavhengige som støttespillere. Det samme kan ikke Hillary vise til. Selv om Sanders etter demokratenes landsmøte skulle snu om og drive valgkamp til fordel for Hilary, er det ikke sikkert det vil være nok til å lokke uavhengige og førstegangsvelgere til urnene. Konsekvensen kan bli fire år med republikansk styre. 

De store selskapers innflytelse over Washington på bekostning av folkestyret har nådd en smertegrense i den amerikanske befolkningen. Om den neste presidenten har Clinton, Cruz eller Trump som etternavn, vil det ikke ha så mye å si for demokratiaksjonistene som lar seg arrestere på trappene til Capitiol i Washinton DC denne våren. Det er bare én kandidat som blir trodd på at han vil gjøre noe for å vinne makten tilbake til folket, og det er Bernie Sanders.

westbye.wordpress.com 

Gå til innlegget

Bernie Sanders presidentkampanje handler ikke bare om å ujevne forskjellene mellom fattige og rik. Den er også en kamp mot organisert politisk korrupsjon, og for å gjenvinne den demokratiske makten over USAs politiske prosesser.

Bernie Sanders kampanje er ikke død, selv om norsk presse ikke kan vente med å begrave ham levende. Super Thuesday 1. mars gav som ventet et stort forsprang til Hillary Clinton, men over helgen 5. - 6. mars har fire stater avholdt sine primærvalg, og av disse vant Bernie tre. Kansas, Nebraska og Maine gikk for Sanders, mens Louisiana valgte Clinton. I delegatfordeling kom de noenlunde likt ut, men Sanders gjorde det totalt best med 66 delegater mot Clintons 63. Det mest interessante resultatet var kanskje Kansas som har valgt “riktig” primærvalgvinner de siste 50 årene. Det vil si at delstatens valgvinner også har endt opp som partiets nasjonale kandidat i 100% av tilfellene de siste 50 årene. Kansas er den eneste staten som har spådd riktig utfall i alle valgene. Statistikk som dette er selvfølgelig ingen sikker vitenskap, men det kan hende at primærvalgsvelgerne i Kansas har en egen evne til å velge riktig kandidat. Så gjenstår det å se om Bernie Sanders kan gå videre til å overbevise nok velgere i de gjenstående statene til å ta igjen Hilarys forsprang. Han har allerede tatt igjen Hillarys ledelse med 50 prosentpoeng, og så lenge han fortsetter å vinne primærvalg er kampen langt fra over.

Her hjemme har media allerede konkludert. Hillary Clinton er den antatte vinneren av demokratenes primærvalgkamp. Derfor velger de å heller skrive om hvem hun kan ende opp med å velge som visepresident-kandidat enn om Sanders seiere over helgen. De fleste later til å være fornøyde så lenge demokratene vinner. Trump virker skremmende, mens Hillary Clinton fremstår som det trygge valget. Hennes ektemann, Bill Clinton var en godt likt president, trass kontroverser og skandaler, og han ble enormt populær i Norge da han som første sittende amerikanske president besøkte Oslo i 1999. Så burde vi ikke slå oss til ro med det? Være fornøyde med Hillary Clinton og feire den første kvinnelige amerikanske presidenten? Nei. Det er nemlig en grunn til at Robert Reich, den amerikanske økonomiprofessoren og tidligere arbeidsminister i Bill Clintons administrasjon heller har gitt sin støtte til utfordreren Bernie Sanders. Det handler blant annet om en høyesterettsavgjørelse kaltCitizens United v. Federal Election Commissionfra 2010, og konsekvensene den har fått for private selskapers innflytelse i amerikansk politikk. I enkle trekk kan vi si at avgjørelsen slo fast at private selskaper er å regne som mennesker, og at penger er å regne som ytringsfrihet. I praksis førte dette til at private selskaper fikk mulighet til å bruke ubegrensede midler på valgkampbidrag til sine foretrukne politiske kandidater, samt at de nå kunne finansiere kampanjer gjennom såkalte super-PACs (political action committee) med negativ omtale av de kandidatene de ikke likte. Det hadde ikke tidligere vært tillatt. I dissensuttalelsen fra høyesterettsdommer John Paul Stevens kan vi lese hva han mener om konsekvensene av dommen. "(it) threatens to undermine the integrity of elected institutions across the Nation. The path it has taken to reach its outcome will, I fear, do damage to this institution." Og videre: "A democracy cannot function effectively when its constituent members believe laws are being bought and sold."

Dette er et poeng som har blitt underkommunisert i den norske dekningen av den amerikanske valgkampen. Hillary Clinton er på alle måter en del av den politiske eliten i USA. Mer enn det, hun utgjør sammen med sin ektemann, Bush-familien og andre deler av toppsjiktet i de to partiene et amerikansk aristokrati av superrike yrkespolitikere og maktmennesker. Hun mottar enorme valgkampbidrag fra de store bankene og andre selskaper innen oljenæringen, våpenindustrien og den private fengelsindustrien, og har tjent mange titalls millioner på taleoppdrag for de samme institusjonene. Hun er allerede en del av det amerikanske oligarkiet, fåmannsveldet som gjennom sine allianser med de store konsernene og pengekreftene dominerer amerikansk politikk på bekostning av et reelt folkestyre. Det amerikanske oligarkiet har stått for avregulering av finansindustrien, motstand mot fornybar energi og har støttet kriger og intervensjoner i Midtøsten og andre steder i den 3. verden i årtier. Akkurat som Barack Obama gav et falskt løfte om “change” til amerikanske befolkningen og verden ellers, vil Hillary Clinton først og fremst representere de superrike og deres interesser og fremholde deres posisjoner i de internasjonale fora. Med Hillary Clinton kan vi vente oss flere kriger i Midtøsten, vi må se lenge etter effektive begrensninger på olje- og gassvirksomhet og de superrikes interesser i internasjonale handelsspørsmål vil gå fremfor interessene til utviklingslandene. Dermed er ikke Citizens United vs. FEC et smalt amerikansk spørsmål, men et globalt spørsmål ettersom ringvirkningene av den organiserte korrupsjonen som følger dommen når alle land i verden. 

Bernie Sanders er en diametralt motsatt kandidat når det kommer til disse spørsmålene. Han er et sterk motstander av dommen i høyesterett, og har uttalt at det vil være noe av det viktigste han kan gjøre som president å sørge for at dommen blir omgjort. Han har heller ikke etablert noen super-PACs til fordel for egen kampanje, og den store majoriteten av hans snart 5 millioner individuelle bidragsytere er vanlige folk som har gitt i snitt 27 dollar hver. Dette er i stor kontrast til Hillary Clinton som har storbanker som CitiGroup og GoldmanSachs som største bidragsytere. Begge bankene spekulerte i såkalte subprime-lån og måtte ta imot enorme hjelpepakker fra myndighetene og President Obama for å unngå å kollapse i 2008. Disse bankene var “too big to fail” under finanskrisen, men er faktisk bare enda større nå. Mens disse bankene finansierer Hillarys kampanje, har Sanders et helt annet budskap. “If a bank is too big to fail, it’s too big to exist. I would break them up!”. Ikke rart de ikke kan få kastet nok penger etter Hillary Clinton. Bernie Sanders har sterk støtte i befolkningen for sin tøffe linje mot de store bankene og Wall Street generelt, og Hillary Clinton forsøker å fremstå som like tøff for å fri til de samme velgerne. Troverdigheten hennes på dette spørsmålet er derimot svært lav, og det er lite overraskende tatt i betraktning de store donasjonene hun mottar fra disse bankene.  

Så spørs det om det holder for Bernie Sanders i 2016 å være den eneste ærlige og rene politikeren i valget, i et felt der motstanderene har enorme ressurser å hente hos de private selskapene og lobbyistene. Så langt i kampanjen har Clinton fått et sterkt forsprang. Skulle Bernie Sanders tape, ville det ikke bare være et tap for venstresiden i amerikansk politikk. Det ville også være et alvorlig tap for det amerikanske demokratiet. For nok en gang ville elitens kandidat ta seieren som følge av en enormt kostbar politisk kampanje, og som følge av super-PACs og de elite-dominerte amerikanske mediers definisjonsmakt. Citizens United og den organiserte korrupsjonen ville bestå, olje-, våpen-, og fengselsindustriens makt over de politiske prosessene ville bestå, og den amerikanske stat ville fortsette å fungere som den forlengede armen til multinasjonale konserners interesser i internasjonale fora. Selv om Sanders sjanser i valgkampen fremdeles er større enn det norske medier evner å formidle, er det nok mye å håpe på at han skal bli den neste amerikanske presidenten. Men den bevegelse han har skapt, og den økte politiske bevisstheten han har bygd omkring den politiske korrupsjonen blant USAs unge, vil uansett være en kime til en ny folkelig motstand mot eliten og de superrikes politiske dominans. Det er å håpe på at amerikanerne kan evne å vinne tilbake demokratiet og kontrollen over sine demokratiske prosesser fra de multinasjonale konserner og finansinstitusjoner, og at de selv om det politiske oligarkiet igjen kan notere seg en seier i 2016, så vil det være en pyrrhosseier. Vi kan håpe på at vi ved neste korsvei vil kunne se at de progressive kreftene samler seg igjen med ny dedikasjon og motivasjon bak nye kandidater. Kampen for demokratiet i USA er nemlig av global betydning. I en tid der fascisme og krig brer om seg, og klimaendringer truer selve livsgrunnlaget, trenger vi at USA igjen kan bli vestens skinnende ledestjerne, med en uttrakt hånd til fattige og krigsherjede land verden over. For det viktigste vi kunne fått i Bernie Sanders, var en president som tok faren for klimaendringer på virkelig alvor, som ledet an internasjonalt i en ny ambisøs klimapolitikk, og som vi kunne stole på ikke var påvirket av donasjoner fra oljebransen og deres allierte.

westbye.wordpress.com

Gå til innlegget

KrFs demografiske problem

Publisert over 4 år siden

Valgforsker Bernt Årdal mener det er et "mysterium" at ikke KrF gjorde det bedre i lokalvalget trass i å ha gjort en god valgkamp. Ikke så rart spør du meg. Partiet har demografien og langsiktige trender imot seg.

De fleste kommentatorer er enige i at KrF gjorde en god valgkamp. De ble til og med kåret til valgkampens vinner av bransjenettstedet "Kampanje". Likevel endte partiet på 5,4% i årets lokalvalg. Det er en nedgang på 0,2 prosentpoeng fra de to foregående valgene som begge endte på 5,6%. Det dårligste resultatet i partiets etterkrigshistorie var fra stortingsvalget i 2009, da partiet endte på 5,5 %. 

Ser man på statistikken over valgresultater, ser vi at KrF jevnt over har gjort det noe bedre i stortingsvalg enn lokalvalg. Derfor var det godt gjort av Hareide å klare å løfte partiet opp fra 5,5% i stortingsvalget i 2009, og lande på 5,6 i 2011 som var et lokalvalg. Men tiden jobber mot partiet. De demografiske gruppene som har sluttet opp om partiet blir mindre, og medlemsmassen til partiet har blitt redusert med over 1000 medlemmer hvert år. Medlemsmassen til partiet er veldig gammel, og hvert år dør det antegeligvis flere medlemmer enn de klarer å rekruttere nye. 

Dersom KrF og Hareide ikke klarer å finne noen nye store saker å mobilisere på, slik de gjorde på slutten av 90-tallet med kontantstøtten, vil partiet måtte regne med fortsatt nedgang. Hvis ikke noe dramatisk skjer og Hareide fortsetter å gjøre en god jobb som partileder, vil en statistisk fremskriving av valgresultater sett opp mot det fallende medlemstallet medføre at valgene i 2017 og 2019 begge vil ende på omkring 5,0% for KrF. 

Men fremskrivingen viser samtidig at partiet kan holde det gående lenge. Først i stortingsvalget i 2025 vil partiet havne under sperregrensen. Så spørs det om dette er utviklingstrekk som er hugget i sten, eller om partiet kan klare å tiltrekke seg helt nye velgergrupper. 

Gå til innlegget

Spørsmål om credo

Publisert nesten 6 år siden

Verdidebatt er kanskje ikke riktig sted å stille spørsmål om alt man lurer på om teologi, men i disse kirkeutmeldingstider bør vel kanskje selve trosbekjennelsen også få litt oppmerksomhet. Derfor vil jeg gjerne spørre dere teologer og andre kloke hoder her på formumet om dere har noen tanker om en trossetning jeg har mistet litt logikken i. 

For hvorfor har den protestantiske kirke beholdt formuleringen i trosbekjennelsen: "Jeg tror på: (...) en hellig allmenn kirke." "Allmenn" er vel her bare en oversettelse av "katolsk"? Det kunne likegodt lydt: Jeg tror på (...) en hellig katolsk kirke.   Eller "den hellige katolske Kirke" slik katolikkene resiterer sin versjon av credo? 

Jeg henger meg også opp i ordet "en". Altså EN hellig allmenn kirke. Menes det "en" som i "en hvilken som helst"/"en av mange", eller "én", som i hel/udelelig? Hvorfor bruker DnK "en", mens DKK bruker "den"? 

Altså: formuleringen "en hellig allmenn kirke" virker for meg mer og mer merkelig dess mer jeg tenker på det. Et protestantisk kirkesamfunn kan vel ikke i sitt credo henvise til tro på en hellig katolsk (fra gresk: allmenn) kirke, like lite som kan den kan mene at det protestantiske kirkesamfunnet utgjør "én hellig allmenn kirke". 

Er ikke hele trosleddet paradoksalt å videreføre i en kirke som har brutt med den katolske kirke?

Gå til innlegget

DNK, abort og aktiv dødshjelp.

Publisert nesten 6 år siden

Læren i den Norske Kirke er på vei stadig lengre bort fra kirkelig tradisjon i lærespørsmål. Fortsetter dagens utvikling finnes det ingen garantier for at kirken i fremtiden ikke vil kunne akseptere også aktiv dødshjelp.

Jeg er ingen teolog, men jeg er interessert i teologi og kirkepolitikk. Som så mange andre som har en fot i frikirkelig sammenheng, har jeg siden jeg var barn vært oppmerksom på de uenighetene i lærespørsmål mellom den norske kirke på den ene siden og frikirkelige kirkesamfunn og ikke minst den katolske krike på den andre. 

Historisk er det selvsagt mange lærespørsmål som har vært kirkesplittende og ført frem til dagens fragmenterte kristne kirke, men jeg vil fokusere på de den norske kirkes utvikling bort fra den øvrig kristen tradisjon. Lærespørsmålet om kvinnelige prester er forlengst avgjort i den norske kirke, men som kjent er det er spørsmål der en har et helt annet læresyn i det meste av øvrig kirketradisjon. Lærespørsmåls-diskusjonene om homofili har rast i en årrekke, men nå ser det ut til at den norske kirke vil åpne for vigsling av homofile. Disse to sakene har jeg ikke skapt problemer for mitt forhold til kirken, utover at jeg har merket meg at kirken har bygget en teologi som innebærer et brudd på kirkelig tradisjon og en alternativ lesning av bibeltekster.

Spørsmålet om abort har ikke fått like mye oppmerksomhet, men i en rekke utspill fra teologer http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Hvem-eier-barna-7503106.html#.UzlC1fl_v2Y og sist nå fra mellomkirkelig råd http://www.vl.no/samfunn/kirken-trygge-aborter-er-en-rettighet/ har vært en øyeåpner for betydningen av liberaliseringen av teologien i den norske kirke. Dersom mellomkirkelig råd kan si at abort må være en rettighet, og en professor ved teologisk fakultet som skal utdanne morgendagens prester kan mene at retten til selvbestemt abort skal stå som en påle for alle kvinner i alle situasjoner, hvor langt unna er vi da fra full kirkelig omfavnelse av selvbestemt abort? Dokumentaren "En prest og en plage" om Børre Knutsen vitner om hvor alene han, Nessa og de få andre aktivistene stod i kampen mot aborter i Norge. 

Det er ikke så mange samfunnsaktører som står opp mot abort i Norge i dag. Det er skremmende, for akspeten for abort er første steg på veien mot ny-eugenetikk, også kalt "sorteringssamfunnet". Forekomsten av Downs-syndrom er sterkt redusert, det er akseptert å fjerne det ene fosteret i tvillingpar og kjønnsbestemte aborter er nok langt mer utbredt enn det vi har oversikt over. Dette skjer i dag med stilltiende aksept av det meste av samfunnet, også kirken. Hva blir det neste?

Det vi vet står på trappene er aktiv dødshjelp. Folkeopinionen er i bevegelse og i likehet med Tyskland, Sverige og BeNeLux-landene jobbes det for å legalisere assistert selvdrap. Neste skritt er legalisering av autanasi som allerede er tillatt i Belgia, Nerderland og Luxemburg. Jeg har ikke tenkt å gå inn på den debatten her nå, men jeg tror ikke det vil gå mange årene med denne utviklingen i kirken før vi får de første utspillene fra teologer og prester til støtte for aktiv dødshjelp. Hvilke garantier har vi for at det ikke skal skje? Hvor går veien videre for den norske kirke? Er ikke disse utfordringene og bruddene med den kirkelige tradisjon symptomer på en kirke i krise?  

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Muskuløs kristendom
av
Hilde Løvdal Stephens
rundt 1 måned siden / 1995 visninger
Ja vel, gamlis
av
Heidi Terese Vangen
16 dager siden / 1176 visninger
Guds fravær
av
Geir Tryggve Hellemo
10 dager siden / 1164 visninger
Hva skjer Visjon Norge?
av
Bendik Storøy Hermansen
29 dager siden / 958 visninger
Biskop Byfugliens merkelige avskjedsreplikk
av
Roald Iversen
rundt 1 måned siden / 766 visninger
Eit ansvarslaust Europa
av
Emil André Erstad
25 dager siden / 644 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere