Wenche Fone

Alder: 1
  RSS

Om Wenche

Leder i utviklingspolitisk avdeling i Kirkens Nødhjelp.

Følgere

Trangere og farligere

Publisert 6 måneder siden

Rommet for frivillige organisasjoner, journalister og andre sivilsamfunnsaktører blir stadig trangere.

Skrevet av Jon Lomøy, direktør i Norad og Wenche Fone, avdelingsdirektør i Norad

Det er mye i verden som går rett vei. Fattigdommen i verden er halvert på noen få tiår. Levealderen øker. Nesten alle verdens barn får vaksine. Færre dør i naturkatastrofer. Eksemplene er mange. 
Men det er dessverre ikke alle områder som går i rett retning. Når vi ser på rommet for frivillige organisasjoner, journalister og andre sivilsamfunnsaktører, så ser vi at det går feil vei. Det blir stadig trangere og stadig farligere.

Vi har i flere år snakket om «shrinking space», altså et trangere rom for sivilsamfunnsaktører. I den nye rapporten fra paraplyorganisasjonen Civicus skriver de at sivilsamfunnet ikke bare er truet, men under angrep. I 111 land trues sivilsamfunnet, det vil si i over halvparten av verdens land. Det gjelder i land med svake tradisjoner for demokrati, men også i land vi trodde var trygge, stabile demokratier. Vi ser en utvikling som bekymrer, med økt sosial ulikhet og framvekst av sterke ledere, som forsterker sin kontroll ved å begrense og undertrykke ytringer de ikke liker.

Truet av suksess. 

Noe av dette har å gjøre med aktivister og sivilt samfunns suksess. Sosiale media og spredning av mobiltelefoner har gjort det lettere å bli hørt og få til felles innsats og protest. Aktivister som protesterer mot myndighetenes politikk, eller peker på korrupsjon blant politiske ledere, blir en trussel som må stoppes. Resultatet er økning i antall journalister og aktivister som opplever trakassering, vold og arrestasjoner, internett underlegges restriksjoner og teknologi brukes til overvåkning, manipulering av valg og spredning av falske nyheter.

Fravær av mulighet til å delta og å ytre seg handler både om menneskerettigheter og om å bygge gode samfunn. Når Norge går inn med bistandsmidler for å støtte organisasjoner og demokratitiltak, handler det om en tro på at det har betydning for å lykkes med utvikling.

Hindrer utvikling. 

Samfunnet blir bedre om flere er med å påvirke. Som ved å være vaktbikkje som den fjerde statsmakten – mediene - skal være, peke på problemer og nye løsninger, som er organisasjonenes rolle, eller å kunne stille som folkevalgt og få demokratisk makt. Angrep på sivilsamfunnsaktører er derfor en trussel mot utvikling.

Tilbakeslagene er mange og det bekymrer at vi ser det i stadig flere land. Når verdens befolkning telles opp, er det ifølge rapporten fra Civicus bare fire prosent av oss som lever i land med rett til å ytre seg, organisere seg og protestere, uten frykt for represalier. Samtidig ser vi at i landene der sivilsamfunnet presses, er det mange som presser tilbake. Vi hører mange historier om mot, kraft og en ukuelig vilje til ikke å gi seg, selv om det er krevende. Og selv om det er farlig. De som ikke gir seg, skaper seg rom, finner muligheter, bidrar til forandring.

En rolle for norsk bistand er å spille på lag med de som fortsetter å kjempe for demokrati, ved å støtte dem og deres støttespillere. Da trenger vi sterke organisasjoner både ute og hjemme. Dette var derfor temaet da Norad inviterte til sin årlige konferanse denne uken.

For Norge er det et viktig vedtatt mål å bruke vår internasjonale stemme til å fremme demokrati og deltakelse. Fordi det handler om rettigheter og om mulighetene til å lykkes med utvikling.

Gå til innlegget

Fra Røst til Bamako og Kinshasa

Publisert rundt 1 år siden

Vi må bruke bistanden der den gjør størst forskjell og kritisk vurdere best nytte.

Norske historiebøker er fulle av historier om modige sanitetskvinner, utålmodig fagbevegelser og religiøse bevegelser med mye nestekjærlighet og solidaritet. På ulikt vis formet de samfunnet vårt til det bedre. Mange enkeltmennesker møtte nettopp fremveksten av den moderne velferden gjennom disse aktørene. Det var ikke Helsedepartementet som stod på døra på de forblåste øyene langs kysten. Det var sivilt samfunn. 

Det er langt fra Norge rundt år 1900 til utviklingslandene i 2018. Da er det jo også lett å anta at de ikke kan sammenlignes, men jeg tror ikke det stemmer. For på landsbygda i fattige afrikanske land er det fortsatt ikke mulig å stole på at staten sikrer dine rettigheter. De vil og skal alltid ha ansvaret, men det hjelper ikke dem som står uten skoleplass. Da trengs sivilt samfunn og de er ofte dem de fattigste møter først. 

Norad lanserer nå nye prinsipper for sivilt samfunn. Prinsippene fra 2009 er utdatert og det sier også noe om den omskiftende tiden vi lever i. Løsningene fra årtusenskiftet er ikke svaret mot 2030. Vi må tenke nytt og vi gjør nettopp det hver dag. 

Prinsippene vi har valgt er bærekraft, inkludering, partnerskap, legitimitet, ansvarlighet, kostnadseffektivitet og kontekstsensitivitet. Disse må tilpasses ulike land og ulike situasjoner. I en tid der mange opplever at deres rom til å operere fritt begrenses, blir det ekstra viktig å være kloke. Særlig ser vi at sivilsamfunnets rolle i å være vaktbikkje overfor myndighetene stadig innsnevres gjennom ulik grad av illegitime metoder. 

Mange rapporter viser at sivilt samfunn er et sikkert kort dersom bistanden skal nå de fattigste. Og det skal den ifølge bærekraftsmålene og målsettingen om at «ingen skal utelates». Den når ofte de fattigste fordi de har gode og lokale partnere som kjenner situasjonen der de jobber, det være seg fagbevegelse, kirker eller andre aktører med sterk legitimitet i landet. Norsk bistand velger i disse dager nye partnerland for bistanden. Selv om sivilt samfunn er unntatt geografisk konsentrasjon, er den ikke unntatt for kvalitetskrav. 

Vi halverer nå antall standarder i våre kvalitetssystemer. Vi forenkler der det lar seg gjøre og vi sikrer langsiktige avtaler. De beste vil fortsatt få mest og de svakeste vil få mindre. Dette gjør vi utelukkende for å sikre best mulig resultater. At vi når lengst ut i kampen mot fattigdom og brudd på menneskerettighetene. 

Som alle andre aktører må også sivilt samfunn endre seg. Dette legger prinsippene stor vekt på. Gårsdagens suksess er ingen garanti for fremtidens løsning. Vi må bruke bistanden der den gjør størst forskjell og kritisk vurdere best nytte. 

Norske bistandsorganisasjoner leverer svært god bistand. Det vil de fortsette å gjøre og Norad håper at de nye prinsippene vil bidra til å gjøre den enda bedre enn i dag. Vi kan ikke kompromisse dersom vi skal nå bærekraftsmålene innen 2030

Trykket i Vårt Land 25. juni 2018

Gå til innlegget

Norges største parti må gå enda lenger

Publisert rundt 4 år siden

Det er positivt at Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet tar til orde for å kutte klimautslippene med 100 prosent innen 2030. Dette er en god start, men det er langt fra nok.

De siste månedene har Jonas Gahr Støre vært en tydelig talsmann for at Norge skal bli karbonnøytralt innen 2030. Dette er et mål som skal dekke Norges tiltak både i Norge, i EU og i resten av verden. Det har vært et viktig innspill i klimadebatten ettersom regjeringen og støttepartiene har vært mest opptatt av målet om 40 prosent utslippskutt hjemme og i Europa. Støre har dermed tatt rollen som talsmann for tiltak som må gjøres i verden for øvrig.

100 prosent kutt høres utvilsomt ambisiøst ut. Men sannheten er at dette er et mål hele Stortinget unntatt Frp omfavnet allerede i 2008. Det er også videreført i klimameldingen fra i år. Dessuten er det ingen grunn til å stoppe på 100 prosent. Jeg vil nå forsøke å forklare hvorfor.


Kirkens Nødhjelp er opptatt av at byrden ved å stanse klimaendringene fordeles rettferdig mellom rike og fattige. Vi har fått hjelp av forskere ved Stockholm Environmental Institute til å finne ut hvordan regningen kan fordeles rettferdig mellom alle landene på kloden og hvilke kostnader Norge bør ta. Det finnes ingen fasit, men forskerne ga oss noen gode verktøy. Ved bruk av fem enkle steg, går det faktisk an å regne seg frem til hva slags mål Norge bør sette seg. Denne helgen er det landsmøte i Arbeiderpartiet, og vi oppfordrer partiet til å ta disse verktøyene med seg i diskusjonene om klimapolitikken.

 

1.      Hva må til for å nå togradersmålet?

Hele verden må bidra dersom vi skal nå togradersmålet. Men hvor stor må den totale innsatsen være? FNs klimapanel tallene klare, og vi kan se for oss ulike alternative veivalg for hvor raskt vi må kutte de globale utslippene. Vi kan gå for et “svakt” alternativ som gir oss 50 prosent sjanse for å nå togradersmålet, eller et “sterkt” alternativ som gir oss to tredjedels sjanse for å nå målet. Arbeiderpartiet må ta stilling til hvilket risikoalternativ partiet kan leve med. Kirkens Nødhjelp har valgt å ta utgangspunkt i det sterke alternativet. Dette krever at de globale utslippene reduseres til rundt 25 gigatonn CO2 innen 2030. Nivået i dag ligger på omtrent det dobbelte.

 

2.                  Hva teller mest, historisk ansvar eller økonomisk kapasitet?
Etter at størrelsen på de globale kuttene er bestemt, må partene i klimaforhandlingene sette seg ned og fordele oppgaver. Og fordelingsnøkkelen kan bli vanskelig. Er det mest rettferdig å legge mesteparten av utslippskuttene på de landene som har mye penger, eller skal man legge størst byrde på de som historisk sett har sluppet ut mest klimagasser? Dette oppfordrer vi Arbeiderpartiet til å diskutere. Kirkens Nødhjelp har valgt å ta utgangspunkt i at disse faktorene teller 50 prosent hver.

3.                  Hvem har nok ressurser til å ta regningen?

Ikke alle verdens syv milliarder mennesker kan brette opp ermene for å løse klimakrisen. Mange mennesker lever i dyp fattigdom uten mulighet til å få dekket helt elementære behov. Vi kan ikke forvente at disse kan melde seg på klimadugnaden. Det er heller ikke de fattigste som har stått for brorparten av verdens utslipp. Men hvor går grensen? Når er man rik nok til å kunne pålegges ansvar? Dette er et spørsmål som bør opp til diskusjon hos alle aktører som er opptatt av å løse både fattigdomskrisen og klimakrisen. Kirkens Nødhjelp har valgt å sette grensen på 20 dollar dagen. Tjener en mindre enn dette, mener vi at en skal få lov til å konsentrere seg om sin egen økonomiske utvikling. Helt konkret betyr denne tanken at alle land skal få et "fradrag" på klimaregningen sin basert på hvor stor andel av landets befolkning som tjener mindre enn dette beløpet.

 

4.                  Hva er Norges klimaregning?

Når de tre spørsmålene over er besvart er det faktisk mulig å begynne å regne på hvordan verdens nasjoner bør fordele oppgaven mellom seg. Norges befolkning utgjør kun 0,07 prosent av verdens befolkning, og så og si alle tjener mer enn 20 dollar dagen. Og siden vi er et rikt land og har betydelige historiske utslippskutt bak oss, blir ansvaret vårt langt større enn folketallet skulle tilsi – nærmere bestemt ti ganger større. Omregnet til utslippskutt betyr dette at det ikke holder å bli karbonnøytral. Norge må gå lenger og dermed bli karbonnegativ. Mer konkret bør vi, i Norge og internasjonalt, bidra med utslippskutt tilsvarende seks ganger egne utslipp, innen 2030.

 

5.                  Hvor mye skal vi ta hjemme og ute?

Størrelsen på Norges forpliktelse ut fra denne regnemåten viser at mesteparten av utslippene må kuttes i andre land fordi det er umulig å kutte seks ganger Norges utslipp i innenfor landets grenser. Men hvor mye bør kuttes her i Norge?  I vårt regnestykke har vi tatt utgangspunkt i at det må kuttes jevnt i alle land. Et slikt regnestykke tilsier at de faktiske utslippene i Norge bør reduseres med 48 prosent, mens resten kan tas i andre land. Tallene kan virke avskrekkende. Men det trenger ikke bety en spesielt høy kostnad i kroner og øre. Teknologien jobber med oss, og med en internasjonal avtale på plass vil snøballen virkelig begynne å rulle.


Det finnes ikke nødvendigvis ett svar med to streker under. Vi anerkjenner at det er ulike måter å regne seg frem til hva som er Norges rettferdige andel av den globale klimaregningen. Men nesten uansett regnestykke, blir konklusjonen at det ikke på langt nær er nok at Norge blir karbonnøytral. Vi må videre derfra og bli karbonnegative. Hvis ikke Norge tar regningen, er det verdens fattige som må betale prisen. Vi oppfordrer Arbeiderpartiet, blant annet på helgens landsmøte, til å ta noen skritt videre i diskusjonen om hva som skal være Norges klimamål frem mot 2030.

 

Gå til innlegget

En tap-tap-situasjon

Publisert rundt 5 år siden

Siv Jensen står i fare for å føre oljefondet inn i en blindgate.

I årets melding til Stortinget om forvaltningen av oljefondet ror regjeringen fra et sentralt løfte i regjeringserklæringen: å opprette et mandat innenfor oljefondet for å investere i fremvoksende markeder og i fattige land. I stedet tolker regjeringen det som en god oppfølging av løftet å fortsette med å «investere i bærekraftige prosjekter og bedrifter i fattige land gjennom ordinære bevilgninger til for eksempel Norfund».


Med dette bommer regjeringen på poenget med sitt eget løfte: At man ved å investere vanlige midler (ikke bistandsmidler) på en god måte i utviklingsland, kan få nødvendig avkastning samtidig som man bidrar til jobber og skatteinntekter i utviklingsland. Dette vil ikke være å bruke oljefondet som et politisk verktøy, slik finansminister Siv Jensen hevdet på forrige fredags høring i Stortinget.


Jobbkrise. Mange utviklingsland står overfor en enorm jobbkrise om man ikke klarer å skape flere hundre millioner nye jobber de neste 15 årene. Å gjøre dette er komplisert. Det trengs mer utdanning, bedre helse og ikke minst god politisk styring. Men gode investeringer kan bidra til å få på plass energi, veier, strømnett som også er avgjørende for økonomisk aktivitet. 


Men den viktigste grunnen til dette for oljefondets og dermed for nordmenn flest, er at investeringer i utviklingsland kan gi god avkastning. Hvorfor?


Utviklingsland, særlig land i Afrika, forventes å ha høyere vekst enn OECD-land i lang tid framover. Det gir grunn til å forvente høyere avkastning ved å investere der. Afrika er en del av verden der befolkningen mange steder er svært ung. Å investere der er en investering i framtida.


Godt egnet. Oljefondet er godt egnet for å investere i bestemte sektorer i utviklingsland som har behov for kapital - infrastruktur og jordbruk, for eksempel. Oljefondet investerer for evigheten, trenger minimalt med likviditet og er svært stort. Dette gjør at fondet er særlig godt egnet for å ta den ekstra risikoen som det innebærer å investere i denne delen av verden. Det kan gi økt profitt


I dag har oljefondet investert mye mindre i utviklingsland enn deres størrelse skulle tilsi. Den store gruppen utviklingsland utgjør i dag rundt halvparten av verdens BNP, og fremvoksende markeder over 20 prosent av finansielle aktiva. I dag kan fondet investere maksimalt 10 prosent i utviklingsland og fremvoksende markeder, og er dermed underinvestert i disse landene. Dette stemmer dårlig med finansministerens påstand om fondet er tungt investert i fremvoksende markeder.


Det var overraskende at disse problemstillingene ble forsøkt besvart i årets stortingsmelding. Til det har den nye regjeringen og departementet hatt for lite tid på seg til å finne de beste løsningene. Derfor er det oppsiktsvekkende at man, uten å vurdere hvilke alternativer som fins, legger løftet om å investere mer i utviklingsland innenfor Statens Pensjonsfond Utland (SPU - oljefondet) til side.


Tallknusere. Det er all grunn til å tro at nordmenn flest både er opptatt av at oljefondet skal ha god avkastning, og at oljefondet bidrar til å skape gode jobber i utviklingsland. En fersk undersøkelse fra Kirkens Nødhjelp viser at hele 65 prosent av nordmenn synes at det er viktig eller svært viktig at oljefondet bidrar til å skape gode jobber i utviklingsland. Samtidig forventer verdens tallknusere at økonomisk vekst fortsetter å være høyere i utviklingsland, noe som gir mulighet for høyere avkastning der. Å øke oljefondets investeringer i utviklingsland kan altså være en vinn-vinn-situasjon for folk både i Norge og ute i verden.


Stortingsmeldingen er nå til behandling i finanskomiteen på Storinget. Vi setter vår lit til at finanskomitéen hjelper Solberg-regjeringen til å innfri sitt eget løfte, og unngår å sette både nordmenns sparepenger og fattige land i en tap-tap-situasjon.

Publisert i papirutgaven av Vårt Land 2. mai 2014.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
rundt 18 timer siden / 2500 visninger
Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
23 dager siden / 2325 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
30 dager siden / 2053 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
23 dager siden / 1643 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
10 dager siden / 1444 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1364 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
23 dager siden / 1295 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
26 dager siden / 1202 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
13 dager siden / 1151 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere