Peter Walseth

Når jeg leste Bjarte Ystebøs innlegg og Simones´ opprinnelige leder om TV Visjon Norge så lurte jeg på om jeg befant meg på samme planet som Ystbø. Simones leder kan ikke oppfattes om noe annet enn mild kritikk av OASE og deres vurdering av å ha Hanevold som programleder for TV-sendingene av OASE-stevnet.

Jeg fatter ikke hvorfor Ystebø ikke evner å diskutere sak, men må angripe andre menneskers motiver. Er man uenig med Ystebø, er man opptatt av å sikre egne privilegier, som pressestøtten. Han går lite inn i debatten Simones reiser, men angriper Vårt Land som et medie som ikke har egne meninger, men som gjør alt for å sikre seg pressestøtte. Det er lavmål å argumentere på en slik måte.

Ystebø er en markant personlighet. Han bør endre sin tone. Norge IDAG, TV Visjon Norge, Kristenfolket.no og andre prosjekter må tåle kritikk, uten at de som kommer med denne kritikken anklages for forfølgelse av kristne, mangel på integritet og vikarierende argumenter.

Det skulle bare mangle!

Dette er et innlegg fra bloggen min som du finner her.

Stadig flere krefter tar til orde for å kaste hijaben ut av skolen, og for å begrense muligheten til å uttrykke tro, identitet og tilhørighet i det offentlige rom. Det skuffer meg. Hvor liberalt er samfunnet vårt når vi skal forby ting vi ikke liker?

I Frankrike er det 4 millioner muslimer. 367 av dem, eller ca 0,009 % dekker til ansiktet sitt med burka/niqab. I Norge hvor vi har 100.000 muslimer, vil det bety at man kan telle dem på to hender. Men deler av SV og deler av AP vil forby Hijab enten på skolen eller i det offentlige rom. Frp vil forby både hijab, kors og bibel, og foreslo det i Stortinget. SV fulgte opp ved å kreve et “mest mulig sekulære fellesarenaer”.

Med forbud skal minoriteter integreres i Norge hvis SV og Frp får viljen sin. Avvikende klesdrakt i skolen vil de til livs. Skoleuniform kan vurderes, og religiøse skoler utreder Kristin Halvorsen hvordan hun kan stoppe. Landsmøtet hennes trengte ingen utredning; de ville gå rett på et forbud der også.

Regjeringen har allerede strammet inn friskolenes og trossamfunnenes mulighet til å ansette personale som mener og lever slik de mener det er rett. SVs fylkesleder i Oslo, Per Østvold, har uttalt til Vårt Land at han vil tvinge Kirken til å vie homofile. Og regjeringen tvang Kirkens nye biskop til Trondheim – stikk i strid med Kirkens ønsker og behov.

Felles for disse sakene er forakt for religion og trossamfunnenes autonomi. Kirker og trossamfunn er selvstendige organismer som har egne mål, men regjeringen overstyrer disse, for å påtvinge dem meninger og ordninger de selv ikke ønsker. Det kan være på plass å minne på hva Menneskerettighetene sier i artikkel 18:

“Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”

Det står ikke at troende skal rette seg etter Arbeiderpartiets politikk. De skal få frihet. Frihet til å tilbe som de vil, utrykke sin tro i det offentlige rom og at trossamfunnene skal beskyttes.

Dette er første del av en bloggserie om menneskeverd som jeg har på bloggen min. Serien kan du følge her.

Hver eneste dag aborteres det over 40 fostre i Norge. Medisinsk fødselsregister som fører statistikk over antallet svangerskapsavbrudd kan vise at tallene har vært forholdsvis stabile siden abortloven ble innført, selv om man ser en økning de siste årene. Svein Tore Marthinsen spør på sin blogg i Aftenposten: "Nesten 500 000 fostre har i løpet av disse årene ikke fått lov til å leve opp. Det er en by på størrelse med Oslo. Eller er det feil å tenke slik?" 

Abortloven ble vedtatt for 32 år siden, og er lite debattert. Likevel ser det ut til å være et tabuområde med sterkt motstridende indigrienser. På den ene siden ser de fleste beslutningstakere ut til å vurdere retten til selvbestemt abort som selvfølgelig og uproblematisk. Samtidig ønsker man å få aborttallene ned. Denne regjeringen, og regjeringene før den, har alle hatt en målsetning om å få ned aborttallene. Men hvorfor skulle det være et politisk mål å få ned aborttallene dersom det er uproblematisk med aborter?

Livet starter ved befruktningen, det er et biologisk faktum. Spørsmålet er når livet skal få rett på beskyttelse. I Norge er grensen 12. uker, men med unntaksbestemmelser. Det er en fullstendig tilfeldig satt grense. Det finnes ingen medisinske begrunnelser for å sette denne grensen. Den ble til, mer eller mindre tilfeldig.

Jeg er motstander av abort. Jeg kan ikke se at et foster med et eget nervesystem, med egne gener, med egne opplevelser av smerte og med et eget bankende hjerte fra 21. dag i svangerskapet er en del av mors kropp. Det er et liv som vokser i mors kropp, men det er et eget individ. Og dersom det ikke er det, så kan jeg ikke forstå at fosteret skal ha krav på rettvern før fødselen.

Det springende punktet i abortdebatten er hvor vidt fosteret er et eget individ med egne rettigheter, eller en del av mors kropp, og derfor uten rettigheter. Jeg anser fosteret for å være et eget individ.

Men nå er jo en gang abortloven vedtatt, og den er kommet for å bli. Er det da noe vi kan gjøre for å senke aborttallene, og hvorfor bør det i så fall gjøres? For det første bør det gjøres for å spare liv. Det er den viktigste grunnen. Men også av hensyn til kvinnene som er involverte bør vi forsøke å forebygge aborter.

Kvinner som gjennomgår provoserte aborter har større risiko for psykiske lidelser. Det er kanskje ikke så rart siden det for mange må være et usedvanlig vanskelig valg å ta. Disse kvinnene kunne kanskje vært spart dette?

Det er alltid en risiko for å bli steril eller for at andre komplikasjoner kan oppstå ved abort. Bivirkninger har man ved all behandling.

Hva kan man gjøre for å forebygge aborter? De fleste aborter skjer i aldersgruppen 20-24 år. Det kan skyldes mange ting, som at man ikke ønsker barn der og da, manglende bruk av preventiver og økonomiske rammebetingelser. Det bør vi kunne gjøre noe med som samfunn.

Et forsøk i Hamar og Tromsø viste at aborttallene for denne aldersgruppen ble halvert ved tilgang på gratis prevensjon. Det bør gjennomføres i hele landet.

Kåre Willoch har fremmet et godt KrF-forslag om at kvinner som ikke har tjent seg opp rett til fødselspermisjon må få økt sin engangsstøtte som i dag bare er på 35.000,- Det er ikke rart at mange ikke føler seg i stand til å ta i mot et barn med slike rammebetingelser. Det må det gjøres noe med.

Denne bloggen er tidligere publisert på min blogg. Den finner du her.

Jonas Gahr Støre sier i dag at Arbeiderpartiet ikke kan styre unda vanskelige debatter som hijhab-debatten. Det gjør ikke regjeringen. Tvert i mot fremstår den som stadig mer religionsfiendtlig.

I Frankrike er det 4 millioner muslimer. 367 av dem, eller ca 0,009 % dekker til ansiktet sitt med burka/niqab. I Norge hvor vi har 100.000 muslimer, vil det bety at man kan telle dem på to hender. Men deler av SV og deler av AP vil forby Hijab enten på skolen eller i det offentlige rom. Frp vil forby både hijab, kors og bibel.

Med forbud skal minoriteter integreres i Norge hvis SV får viljen sin. Avvikende klesdrakt i skolen vil kunnskapsministeren til livs. Og religiøse skoler utreder hun nå hvordan hun kan stoppe. Landsmøtet hennes trengte ingen utredning; de ville gå rett på et forbud der også.

Regjeringen har allerede strammet inn friskolenes og trossamfunnenes mulighet til å ansette personale som mener og lever slik de mener det er rett. SVs påtroppende fylkesleder i Oslo, Per Østvold, har uttalt til Vårt Land at han vil tvinge Kirken til å vie homofile. Og Senterpartiet ønsker å tvinge Kirkens nye biskop til Trondheim – stikk i strid med Kirkens ønsker og behov.

Felles for disse sakene er regjeringens forakt for religion. Kirker og trossamfunn er selvstendige organismer som har egne mål, men regjeringen overstyrer disse, for å påtvinge dem meninger og ordninger de selv ikke ønsker. Det kan være på plass å minne på hva Menneskerettighetene sier i artikkel 18:

“Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.”

Det står ikke at troende skal rette seg etter Arbeiderpartiets politikk. De skal få frihet. Frihet til å tilbe som de vil, utrykke sin tro i det offentlige rom og at trossamfunnene skal beskyttes.

Frps Sylvi Listhaug tar i VG til orde for at man skal henge opp plakater med voldtektsforbrytere i Oslo, fordi hun ikke føler seg trygg der. Det kan jeg godt forstå at mange kvinner ikke gjør, men dette forslaget hjelper ikke et eneste offer. Det er andre løsninger som må til.

Frp sitter med makten i et byråd som stadig er ute og ønsker en så liberal skjenkepolitikk som mulig. Det er skremmende. Statistikken viser at vold og overgrep skjer oftere i situasjoner der gjerningsmann er beruset. Dersom Fremskrittspartiet var så opptatte av ofrene, burde de revurdere sin egen alkoholpolitikk. Noe av det beste regjeringen har gjort er å gå inn for å innskrenke skjenketidene – det støtter jeg fullt ut. Frps løsning med fri flyt av alkohol på byen, og vin og sprit ved siden av melken i butikken vil skape flere volds-offre, uten at det ser ut til å bekymre byråd Listhaug nevneverdig.

90 % av alle overgrep anmeldes ikke. Og av de overgrepene som anmeldes er det alt for få som oppklares og fører til domfellelse. Det må det gjøres noe med. Regjeringen har ikke sikret at Oslo, som har mye kriminalitet med forgreininger til resten av landet, får de ressursene de trenger. En spesialenhet for overgreppsaker som kunne konsentrere ressurser og kompetanse rettet mot slike saker burde etableres i Oslo.

Ellers er gatebelysning viktig, det samme er voldtektsmottak og undervisning i skolen. De fleste overgrepene blir utført av en bekjent/venn av offeret. Derfor er vi avhengige av holdningsendringer, sterkt politi og fokus på oppfølging av sakene – vi trenger ikke Frps symbolpolitikk.

Jeg ønsker ikke et samfunn hvor jeg ser bilde av noen på en plakat, for så å mistenke alle jeg treffer som kanskje likner på vedkommende for å være overgrepsmann. Et samfunn med mer mistenkeliggjøring løser ingen ting – ei heller for ofrene.

I Olympiske tider er det lett å måle idrettens suksess i medaljer, og en kort gjennomgang av bloggen min viser vel at jeg gjør det lett selv. Men idretten er uendelig mye viktigere enn antall medaljer blant de få som er på toppen.

Idretten betyr mest for unge mennesker som har noe positivt å drive med på fritiden. Idretten gir mange barn og unge et tilbud. Det gir også et sosialt nettverk og mulighet til å utvikle sosiale ferdigheter.

I et folkehelseperspektiv er idretten usedvanlig viktig. Vaner skapes tidlig, mens uvaner kan dannes hele livet. De som kommer inn i et godt idrettsmiljø får fysisk aktivitet inn i blodet og gleder seg over det. I tillegg er de fleste idrettsmiljøer rusfrie. Så lenge vi har et skyhøyt alkoholkonsum i Norge, er vi avhengige av å skape gode alternativer til fyll og fanteri.

Det er lettere å fokusere på å reparere skader enn på forebygging, men idrettsbevegelsen er en folkebevegelse som bedriver aktiv, praktisk forebygging. Det bør belønnes. At fotballag i det ganske land må betale moms og avgifter til staten for å gjøre den en tjeneste og for å begrense livsstilssykdommer er uforståelig. Frivillighet og dugnadsånd må få bedre kår. Det skapes ikke av byråkrati, men av frihet og støtte.

De Olympiske medaljene inspirerer meg umåtelig, der jeg sitter foran globoksen. Jeg elsker spenningen og idretten. De er, stort sett, gode forbilder for barn i Norge, og vi har all grunn til å være stolte av den norske troppen. Jeg håper vi kan glede oss over OL, men huske at idretten er så uendelig mye mer enn medaljer.

Dette er et innlegg fra min blogg. Den finner du her.

Etter tidenes dårligste valgresultat er det naturlig at debatten i partiet går høyt om veien videre - den debatten ønsker jeg velkommen. Samtidig minner jeg meg stadig på hvorfor jeg er så utrolig glad i dette partiet, og at det ikke finnes et alternativ for meg.

• KrF er familiepartiet. I et samfunn hvor barna skal passes på av det offentlige fra spedbarnsalderen og gjennom skoletiden, er jeg glad for at KrF ønsker å verne om familien som samfunnets grunncelle. At partiet de siste årene har satt fokus på hvordan familiene skal få mer tid sammen er gledelig.
• KrF ønsker å verne om livet fra befruktingen til en naturlig død. En ting er at vi hver periode fremmer et grunnlovsforslag om vern om livet, men partiet gjør mye mer. Partiet fremmer stadig forslag om å gjøre det lettere for kvinner i vanskelige situasjoner å bære frem barnet, og har lansert en pakke for livshjelp i livets sluttfase som motsvar på Frps løsning om aktiv dødshjelp.
• KrF er tydelige mot et sorteringssamfunn. Der sosialistene i regjeringen og liberalistene i Frp finner hverandre står KrF tydelig for et samfunn med plass til alle, uavhengig av funksjonsdyktighet. Med en bioteknologilov som sorterer, og med senaborter på foster med down syndrom trengs KrF.
• KrF ønsker å verne om skaperverket. Dersom vi skal forvalte klodens ressurser til det beste, også for kommende generasjoner, kan vi ikke fortsette å drive rovdrift på den. Vi trenger en aktiv miljøpolitikk, og det står KrF for. Minner også på at Kjell Magne Bondevik heller gikk av som statsminister enn å bygge ut sterkt forurensende gasskraftverk.
• KrF ønsker å bekjempe fattigdom i Norge og i verden. Få partier har vært mer offensive de siste årene på vegne av de fattige, og lite synliggjør det kristne menneskesynet bedre. Enten det har vært kritikk av at asyltiltak legges inn i bistandsbudsjettet eller tiltakspakke mot fattigdom i Norge har KrF en god politikk på dette området.
• KrF har gjentatte ganger tatt opp spørsmål om konvertitter og trosfrihet de siste årene. I et stadig mer globalisert samfunn med mer migrasjon må menneskerettighetene respekteres – også når det gjelder trosfrihet. Her har regjeringen sviktet, men KrF har levert.
• KrF har tatt til ordet for en verdighetsgaranti i eldreomsorgen for å heve kvaliteten i omsorgen. Det er viktig. Vi kan ikke bare se på kvantitet, tall, men må også heve kvaliteten i tilbudet.

Det er sikkert andre ting som trigger andres engasjement for KrF, men dette er mine grunner til å være en stolt KrF’er.

Dette er et innlegg fra min blogg. Den finner du her.

I min jobb som ungdomsekretær i Menneskeverd er jeg så heldig at jeg får reise rundt og undervise unge mennesker over hele landet. Forrige uke var jeg på Nordborg vgs i Troms, mens jeg nå sitter på hotellet etter å ha undervist konfirmanter i Herøy kirke. Det har vært en fantastisk dag.

I dag underviste jeg om et tema som engasjerer meg noe vanvittig, nemlig sorterting. I dag har det seg nemlig slik at en paragraf i abortloven åpner for senaborter av fostre, bare fordi de har et avik. En funksjonshemming eller sykdom er med andre ord grunn god nok til at man kan abortere et foster, etter den ordinære grensen. Det er diskriminering satt i system.

Mens retten til fri abort begrunnes i mors valg og situasjon, må en slik praksis begrunnes i fosterets egenskaper. Abortlovens paragraf 2 C, som regulerer dette må forandres. Vi kan ikke ha det sånn i et land som ønsker å være inkluderende at vi forskjellsbehandler menneskeliv på bakgrunn av sykdom, funksjonsdyktihet osv.

Vigdis Giltun fra Fremskrittspartiet foreslo i valgkampen at vi skal begynne med tidlig ultralyd i Norge, for alle kvinner. Det er et forslag jeg synes er hårreisende. De danske erfaringene med denne praksisen er at barn med down syndrom nesten ikke fødes lenger. Er det slik vi ønsker det i Norge? At vi systematisk skal lete etter avvik?

"Alle skal med" gikk Arbeiderpartiet til valg på for noen år siden. Dersom idealene om likehet, likeverd og like muligheter skal være reell må politikken endres.

Alle bør ha rett til å leve - uavhengig av funksjonsdyktighet.

Det pågår mange spennende debatter om islam på verdidebatt for tiden. Kristian Kahrs og Olav Elgvin har begge innlegg.

Jeg kom bare til å tenke på de muslimske menneskene som demonstrerer mot det iranske regimet for tiden. Vi vet lite om dem. Men de ønsker seg tydeligvis en bedre fremtid for seg og sine.

Som de aller fleste av oss.

Dette er et innlegg fra bloggen min. Den kan du lese her.

Psykolog og tidligere leder i Human-Etisk forbund, Kari Vigeland går i både Vårt Land og VG inn for at man skal slutte å medisinere de aller eldste med tanke på å forlenge livet deres, såkalt passiv dødshjelp. Det syke er begrunnelsen hennes. Hun sier hun selv ikke ville vært en byrde for familien sin og øvrige pårørende, og at hun derfor ville ønsket å dø, og videre etterlyser hun politisk styring i spørsmålet.

Et samfunn som statlig regulerer at eldre mennesker har mindre verdi, er mer til byrde og helst burde kjappe seg å dø, tror jeg er et elendig samfunn! Vi må tross alt ta vare på mennesker. Et eldre menneske har samme verdi som et yngre menneske. Det betyr ikke at ikke eldre selv kan velge når det er på tide å avslutte en meningsløs behandling, men at Kari Vigeland og andre som jobber i helsevesenet eller deltar i samfunnsdebatten bør slutte å gi eldre en følelse av dårlig samvittighet fordi de lever.

Kari Vigeland er kjent som en sterk tilhenger av aktiv dødshjelp. Nå har hun avslørt hvilket iskaldt menneskesyn som ligger bak hennes tanker om liv og død. Hun kaller eldrebølgen en tsunami, i stedet for å glede seg over at mennesker lever lengre og har bedre helse, og kaller eldre en byrde.

Nei takk!

Dette er et innlegg fra min blogg. Den kan du lese her.

Sveits har i folkeavstemning gått inn for et tragisk, rasistisk vedtak, nemlig å forby mulsimske bønnetårn, Minaretene. Det er et forbud, som helt sikkert vil bli applaudert av mange som ønske å begrense den såkalte "snikislamiseringen".

Dette dreier seg ikke om hvor vidt man ønsker islams utbredelse i samfunnet, det dreier seg ene og alene om man ønsker tros- og religionsfrihet. En av postulatene i trosfriheten er retten til å tilbe som man vil, og til å forsøke å overbevise andre til å skifte tro. Det er jo jeg som kristen godt kjent med, gjennom misjon. Jeg støtter misjon. Og jeg er glad for at det er frihet til det i store deler av verden. Men jeg er IKKE glad for at andres frihet tråkkes ned på den måten.

Dette er intet annet en rasisme. Kampanjen mot bønnetårnene har vært preget av å sette likhetstegn mellom islam som religion og terrorisme. Bønnetårnene har på plakater vært utformet som raketter og kampanjen har spilt på følelser man ikke burde gi etter for - fremmedfrykten.

Hvorfor skal man frykte muslimer, og islam? Det store flertall av muslimer er fredselskende mennesker som ønsker et godtr liv for seg og sin familie. Mange muslimer i vesten har flyktet fra regimer vi ikke liker, og ønsker demokrati og fred. Ikke la oss ødelegge det, pga noen ekstreme mennesker.  Vedtaket må stoppes av den Europeiske Menneskerettighetsdomstol.

Jeg er utrolig imponert og glad for at Anne Sender, som er leder av det mosaiske trossamfunn i Oslo har tatt sterk avstand fra vedtaket!

Dette er et innlegg fra bloggen min. Den kan du lese her.

Jeg er i mot dødsstraff, og jeg er i mot tortur. Jeg er ikke litt i mot dødsstraff, eller litt i mot tortur, jeg er helt og holdent mot dødsstraff og tortur. Derfor kan ikke Krekar sendes ut av landet. Norge har forpliktet seg til å ikke sende mennesker til stede hvor det er sannsynlig at de vil bli utsatt for tortur eller dødsstraff. Det er jeg glad for.

Mulla Krekar er en underlig type, som jeg ikke har spesielt sansen for, men jeg mener prinsipielt at alle mennesker skal ha de samme rettighetene, også de jeg ikke liker. Jeg er jo ikke bare litt i mot dødsstraff. Prisen for et sivilisert samfunn, er om vi beholder vår verdighet og siviliserte oppførsel i møte med det usmakelige.

Siv Jensen tar til orde for internering. Trenger vi det? Fyren sitter blakk i en leilighet på Tøyen og PST har ham helt sikkert under oppsikt.. Dessuten er internering et annet ord for å fengsle folk uten lov og dom. Det er ikke rett.

Den språkbruken stammer fra en tid i europeisk historie vi ikke trenger å gjenta.

Dette er et innlegg fra bloggen min. Den kan du lese her.

Hvor er fredsbevegelsen når man trenger dem? Hvor er alle de sosialistene som mener at midt-østens konflikter er så enkle at en side har skylden i dag? Hvor er skrålingen om fred, antivold og pasifisme når det er en israeler som rammes? Den israelske soldaten, Gilad Shalit har sittet i Hamas' fangehull siden 2006 og de krever at beviselige terrorister skal slippes løs fra fengsel for å frigi ham.

Jeg er sjokkert over at ikke flere ønsker å legge press på Hamas' for å frigi soldaten som ble tatt på en folkerettsstridig måte. Det er en forbrytelse at han fremdeles sitter fenglset. Israel har måtte frigi titalls terrorister for å få livstegn fra den fangede soldaten, men sosialistene i Norge sier ingen ting - det er ingen reaksjon.

Norge, som har kontakt med Hamas som eneste vestlige land, burde legge press på Hamas for å frigitt soldaten. Men det gjøres ikke. Og fredbevegelsen og sosialistene ser ikke ut til å ta det tungt. Det er jo bare Israel de ønsker å kritisere.

Det motsatte av kjærlighet er ikke hat, men likegyldighet.

Dette er et innlegg hentet fra bloggen min som du kan lese her.

Endelig en gladsak! VG melder at Sveits ønsker å stoppe dødshjelpsturismen. Det skulle bare mangle. Etter at det er blitt fortalt historier om utenlandske stasborgere som kommer og dør i en bil på en parkeringsplass skulle jeg likt å møtt de som kaller det en verdig død.

I Norge har debatten rast siden Frp valgte å gå inn for en legalisering av døden på resept, men heldigvis har et flertall gått i mot. Og i Norge er også helsepersonell sterkt i mot å innføre aktiv dødshjelp og minner oss ofte på at noens rett til å dø blir andres plikt til å drepe.

De land som har legalisert eutanasi eller assistert selvmord har endt opp med å ta livet av mennesker som opplever seg som en byrde for familie og samfunn, eller av deprimerte mennesker.  Grensesettingen i for eksempel Nederland har vært flytende. Når eutanasi ble legalisert var det krav om at pasienten skulle ha en uhelbredelig tilstand, samt at pasienten skulle ha mindre en seks måneder igjen å leve. Nå er disse kriteriene utvidet til å gjelde kronisk syke, psykisk syke, ”livstrette” mennesker og barn ned til 12 år. 

Et samfunn med plass til alle kan ikke akseptere at noen former for liv, noen sykdommer, noen funksjonshemninger gjør livet så lite verdt at det er akseptabelt å avslutte det. Dersom en diagnose anses for å være kvalifiserende for eutanasi, sender det ut et signal om at det livet er mindre verdt. Det sender også ut et signal til pasienten om at vedkommende kan velge om ressursene skal brukes på han eller hennes behandling, eller på noe annet.

Jeg er stolt av at KrF har en annen løsning! Når mennesker ønsker å dø må de gis omsorg og hjelp så livslysten om mulig vender tilbake. Ikke hjelp til å avslutte livet. Når behandling og pleie ikke lenger kan helbrede har vi behov for en annen tilnærming til pasienten. Da snakker vi om livshjelp – god smertelindring, pleie og omsorg.

Løsningen på at mennesker ønsker å dø er ikke en giftsprøyte - det er å gi dem hjelp til å leve.

Den tyske landslagsspilleren, Robert Enke, tok i går livet sitt. Hele det tyske fotballmiljøet er naturligvis i sjokk. Enke, som skulle vært fotballstormaktens sisteskanse i VM i Sør-Afrika, har opplevd store traumer det siste året. Han har blant annet mistet sin datter. Jørn Andersen som er en av de som kjenner tysk fotball best, forteller om sorg og vantro.

Dette er en tragedie som kunne kommet før. Det er flere unge gutter som dør i selvmord enn i trafikken, og det sier ikke så rent lite når vi vet hvordan de kjører. En av ti unge mennesker har hat psykiske lidelser og salget av forskjellige antidepressive midler har eksplodert de siste årene. Likevel er dette fortsatt tabu i store deler av offentligheten. Jeg tror de aller fleste av oss kjenner noen som har hatt psykiske lidelser. Enten det er angst/depresjon, spiseforstyrrelser eller selvskading er det mange ungdommer som har hatt kontakt med noen som har vært eller er rammet. I følge nettsted psykisk.no er til en hver tid 8 % av den voksne befolkningen rammet av depresjon, dette er med andre ord svært normalt.

For å ta litt politikk til slutt. Det er en katastrofe at regjeringen har besluttet av avslutte øremerkingen av midler til psykisk helsevern. Det bidrar til færre fagfolk, mindre midler og færre som får behandling. Gjennomsnittlig ventetid i psykiatrien er 80 dager. Og det er etter at man har kommet gjennom det trange nåløyet.

En av grunnene til at jeg har valgt å engasjere meg i KrFU og KrF er at dette har vært en viktig sak for partiet. Lederen i KrFU, Kjell Ingolf Ropstad, har tatt opp utfordringene i psykiatrien utallige ganger, og Laila Dåvøy, har gjort en kjempejobb på området, men burde ikke dette være viktig for alle? Hvorfor må det et kjendis-selvmord til for å snakke om dette?

TV2 melder at norske tropper i Afghanistan er så redde for Taliban, at de, i følge terrorist-organisasjonen er redde for å patruljere utenfor leiren Camp Nidaros. Nå er jeg ikke videre bekymret for Talibans påstander. Norske soldater er godt utdannet og holder et høyt nivå når det gjelder utrustning og moral. Det som derimot er trist er at den rødgrønne regjeringen har valgt å legge restriksjoner på hvor de norske soldatene skal utplasseres. Det kan oppfattes som feighet og redsel, selv om det i bunn og grunn dreier seg om at Arbeiderpartiet måtte gi noe til lillesøster, SV.

Daglig minnes vi på vanskeligheter i Afganistan, og det er ingen tvil om at oppdraget er krevende for NATO og FN. NATO sloss mot en motbydelig, feig fiende som rammer sivile like gjerne som sine motstandere på slagmarken. Landet har en korrupt forvaltning og det er krevende å føre kontroll med provinser hvor lokale krigsherrer har mye makt. Valget viste også  hvor krevende det har vært å skape demokratiske reformer i det krigsherjede landet.

Men det er positiv utvikling i Afghanistan som tilsier at Norge burde bidra mer, ikke mindre:

• 2 millioner jenter går på skole
• 5,6 millioner valgte å benytte stemmeretten ved presidentvalget

Dette kommer ikke gratis. Den krever innsats og offer. Taliban har kastet syre i ansiktet på små skolejenter, fordi de gikk på skole. Dagen valglokalene stengte, meldte Aftenposten at 26 mennesker var drept når de prøvde å avgi sin stemme. Mange fikk fingeren skåret over, fordi den var merket av blekk, noe som var tegnet på at man hadde stemt.

Jeg er stolt av de norske soldatene som er med på å beskytte de stemmeberettigede fra drap og lemlestelse, og som beskytter jenter som får syre i ansiktet, fordi de går på skole. SV vil trekke styrkene ut, og regjeringserklæringen til den rødgrønne regjeringen åpner opp for tilbaketrekning. Det er ikke klokt.

Dette er et innlegg fra bloggen min. Den kan du finne her.

Debatten om aktiv dødshjelp er levende. Etter at Fremskrittspartiet valgte å gå inn for at aktiv dødshjelp, eller legeassistert selvmord skulle være en del av helsetjenesten har debatten gått høyt i norsk offentlighet.

 Aftenposten har i dag satt fokus på de døende i Norge i dag, som ikke ønsker dødshjelp, men hjelp til å leve godt, og så lenge som mulig. De som får smertelindring.  Artikkelen viser det Frp glemte å sjekke ut, nemlig at ropet om dødshjelp ikke kommer fra de syke og døende, men fra kronisk syke, og mennesker som i humanismens navn etterlyser dødssprøyten som vei ut av en eventuell vanskelig situasjon.

Jeg mener dødshjelp ikke er et gode for verken mennesket eller samfunnet. Det er flere grunner til det. For det første: Vi mener at en nedbygging av det klare og entydige forbudet mot å ta liv er en kapitulasjon i møte med mennesker i ekstremt sårbare faser av livet. Å være menneske er å være avhengig av andre. Hvis døden blir et alternativ og en del av norsk helsetilbud, fraskriver vi oss et grunnleggende ansvar. Når legen kommer, skal du og jeg være sikre på at han eller hun kommer for å helbrede og lindre, ikke for å avslutte liv.

Hvert menneske har krav på hjelp og behandling selv om helbredelse ikke lenger er mulig. FN har utarbeidet en erklæring om den døendes rettigheter. Der står det blant annet: ”Jeg har rett til å forvente kontinuerlig medisinsk behandling og omsorg selv om målet endrer seg fra helbredelse til lindring”. Her kreves det en annen tilnærming til pasienten og et annet perspektiv. Vi snakker vi om å gi livshjelp – hjelp til å leve. Det innebærer god smertelindring, kommunikasjon, pleie og omsorg. Målet er at livet skal oppleves meningsfullt og verdifullt tross begrenset levetid og fysiske smerter.

En lov om aktiv dødshjelp innebærer at samfunnet, etter søknad, stempler noen liv som uverdige – kan avlives, mens andre liv stemples som verdige, kan ikke avlives.

 Det kan vi aldri tåle.

Dette er et innlegg jeg har skrevet på bloggen jeg har med min kone. Den kan du finne her.

USA har blitt rammet av en tragisk skyteepisode på Fort Hood, en av USAs største militærbaser. Her snakker vi gigantisk base. En by er vel mer betegnende. Desverre har noen soldater drept sine medsoldater, noe som kanskje ikke er så sjokkerende siden basen har ansvar for å hjelpe soldater gjennom krigstraumer, samtidig som de samme soldatene har tilgang på våpen.

Nå vet jeg lite om denne tragiske hendelsen, men et land som har en så forherligende tilnærming til å bære våpen og til sitt eget militærvesen må forvente dette. Det er ikke uventet, men en del av omkostningen høyrevridde republikanere tydeligvis er villige til å betale.

Dette er et innlegg jeg har skrevet på bloggen jeg har sammen med min kone. Den finner du her.

Dagsavisen melder at hele toppledelsen i Utdanningsforbundet er kvinner. Den kvinnelige ledertrioen, som sitter med nær sagt diktatorisk makt er også en del av et styre som består av tre menn og ti kvinner. I forkant av kongressen deres var det varslet kamp om ledervervet, men heller ikke her var det noen aktuelle mannlige kandidater.

Det er helt betimelig at en organisasjon velger hvem som skal representere seg selv. Men når statsminister Stoltenberg velger å besøke sine "kjernevelgere" i forbundet for å snakke om likestilling og likelønn blir det underlig med tanke på hvordan de karakteriserer private aksjeselskaper som ikke klarer å få 40 % kvinner inn i sine styrer. Den nye kose- og kunnskapsministeren har også vært på besøk hos den diskriminerende fagforeningen uten å si et ord. Da er det fristende å sende utfordringene som vi som var motstandere mot lovpålagt kvotering i privat næringsliv ble møtt med:

Finnes det ikke kompetente menn i utdanningsforbundet? Undertrykkes menn? Er ikke dette et uttrykk for demokratisk underskudd i forbundet? Hva vil nyvalgt leder Mimi Bjerkestrand gjøre for å møte denne utfordringen? Til media nevnes det ikke med et ord. Det er med andre ord ikke viktig.

Dette viser hvordan likestillingsfascistene på venstresida er opptatt av likestilling som skal gå på bekostning av menn, men ikke er like opptatte av å rette opp skjevheter som går ut over menn. Eksemplene er mange. Barnefordeling. Selvstendig opptjeningsrett for menn. Menns underrepresentasjon i ledelse i Utdanningsforbundet?

Selvfølgelig er ikke Utdanningsforbundets ledelse et problem! Medlemmene må få velge hvem som skal representere dem, men når venstresiden i norsk politikk og fagbevegelsen ikke unner aksjonærer den retten, hvorfor benytter de den da selv?

I går skrev jeg under på aksjonen Stopp datalagringsdirektivet.  Jeg ønsker rett og slett ikke det samfunnet og det synet på mine medborgere som et slikt direktiv velkommen. At alle elektroniske handlinger, e-poster, sms-er, samtaler osv skal lagres i årevis, er uakseptabelt. Ny leder for aksjonen er Lars-Henrik Michelsen, tidligere leder i Unge Venstre.

Alle ser politiets behov for å være tilstede på nettet, noe Politiets sikkerhetstjeneste så elegant demonstrerte for noen måneder siden. Men det rettferdigjør ikke at fullstendig lovlydige nordmenn skal overvåkes. En av mine helter, leder av Datatilsynet; Georg Apenes sa på Tabloid i går at det sendes så mange som 10 millioner sms'er hver eneste dag. Disse skal lagres. Det kan bli, og vil bli misbrukt.

Regjeringen feiger unna og utsetter saken, selv om det er åpenbart at Arbeiderpartiet vil overkjøre sine juniorpartnere i regjering. De er tydeligvis komfortable med å vedta et direktiv som Europeisk Ungdom, Europabevegelsen, SV, Senterpartiet, Venstre, KrF, Frp og store deler av Høyre er uenige i. Dem om det.

Skriv under du også! Det kan du gjøre her.

Det er dagen derpå for meg. I går, på denne tiden opplevde jeg som deltaker på KrFs valgvake at sjokkerende valgdagsmålinger kom inn. Gjennomsnittet av meningsmålingene den siste uken var på 6,5% og overraskelsen var derfor stor over at resultatet ble såpass dårlig.

Morten Dahle Andersen har skrevet et glimrende innlegg om KrFs gjenreisning. Det kan jeg anbefale. Jeg er enig i det aller meste som står der, men er usikker på hvor vidt ekteskapsloven kunne vært en vinnersak. Dette innlegget er ment som en personlig fortelling om hvordan jeg, som har jobbet opp til 15 timer i døgnet opp i mot valget, opplever et nederlag. Noen ting.

Jeg har virkelig tro på politikk. Og tro på at politikk kan påvirke samfunnsretningen, påvirke menneskers liv, og være en måte å gjøre godt på. Det engasjementet deler jeg med alle i det politiske Norge. Derfor er dette vondt.

Det kommer en tid for evaluering og for strategiske veivalg. De skal jeg selv bidra til bl.a. gjennom mitt verv som sentralstyremedlem i KrFU. Dagen i dag vil jeg peke på det jeg synes er trist ved valget, og de lyspunktene jeg tross alt finner.

Det er trist at miljø ikke har blitt en avgjørende sak i valget. Forvalteransvaret forplikter en kristendemokrat til å være engasjert i å overlate kloden i minst like god stand til neste generasjon som vi mottok den selv. Ingen av "miljøpartiene" har hatt fremgang i valget.

Det er trist med en asyl- og integreringsdebatt som så til de grader generaliserer og handler om å overby hverandre i tøffe tiltak. At man må hente inn en godt voksen kommunist fra Rødt for å peke på sammenhengen mellom verdens flyktningesituasjon og den norske asyltilstrømningen er merkelig.

Jeg er skuffa over at KrF ikke fikk bedre gjennomslag fordi jeg virkelig tror at våre saker, som eldreomsorg og verdighet, miljø, menneskeverd, og familie har potensiale til mobilisering.

Også er jeg glad for at vi har en fantastisk Stortingsgruppe med profiler som Knut Arild Hareide, Kjell Ingolf Ropstad, Øyvind Håbrekke, Hans Olav Syversen og Line Hjemdal.

I dag har jeg vært veldig lei meg. Vi fikk 10 mandater. Et mandat mindre enn for fire år siden, men valget er ikke godt, og skuffelsen sitter i magen. Jeg har virkelig sympati med Lars Sponheim og mine venner i Venstre som røk under sperregrensen! Carl I Hagen hoverte i går, det er valgkampens definitivt styggeste handling.

Jeg er skuffet i noen dager, trist i noen uker. Men en ting er sikkert, jeg gleder meg til neste valgkamp, og til å bygge partiet. Jeg er overbevist om at vi vil vokse!

Peter Walseth

Traniee på Stortinget for KrF i valgkampen - siste arbeidsdag i dag.

Aftenposten skriver på nett om hvordan Bergen vil se ut dersom havnivået stiger så mye at byen ligger under vann.

Dette er en fjern virkelighet for oss i Norge, men for fattige mennesker på øyer i Stillehavet er det en reell trussel. Menneskeverd- og nestekjærlighetstanken forplikter etter min mening verden til å handle.

KrF ønsker en offensiv miljøpolitikk som tar sikte på å kutte utslippene av klimagasser på hjemmebane. Man må feie for egen dør før man reiser rundt i verden og lærer opp andre.

Ved forrige valgkampe var det masse snakk om de fattige i Norge, men lite har den rødgrønne regjeringen gjort. Det er facinerende å se lyset tennes i øynene til finansministeren når hun snakker om å ta de rike, mens det tydeligvis ikke er like viktig å løfte mennesker opp av fattigdom.

Jeg engasjerte meg i politikken fordi jeg drømte om en bedre verden! En verden hvor alle hadde rett til å leve, hvor man tok vare på miljøet så jeg og mine barn kan ha glede av kloden, og hvor fattige mennesker ble hjulpet til å løfte seg selv ut av fattigdom.

Håper det og kommer på dagsorden i en valgkamp i verdens rikeste land!

Den fordummende debatten rundt regjeringsalternativer er skremmende.. Jeg vil skifte regjering, men jeg vil ikke bytte et dårlig alternativ med et annet dårlig alternativ. Filip Rygg skriver godt om dette på sin blogg.

Kjære medborgere!

Gratulerer med frigjøringsdagen! I dag er det 64 år siden Europa ble befridd fra Hitler-Tysklands tyrrani!

I dag går tankene mine til alle dem som falt for Norge, og for frihet, fred og menneskeverd. Og til helter som Max Manus og Gunnar Sønsteby, som kom med sitt lille, men meget imponerende bidrag under krigen. Og like imponerende er deres bidrag etter krigen til å spre kunnskap om det som skjedde.

Takk!