Kari-Mette Walmann Hidle

Alder: 7
  RSS

Om Kari-Mette Walmann

Jeg er religionsfilosof og førsteamanuensis ved Universitetet i Agder. Der underviser jeg i profesjonsutdanningene. For tiden forsker jeg på hvordan norske barnehager arbeider med etikk, religion og filosofi.

http://karimettehidle.wordpress.com

Følgere

Barnehage, språklæring og trygghet

Publisert rundt 6 år siden

Hva kan et 16 måneder gammelt barn som har levd hele sitt liv i krig makte når det havner i barnehage der ukjente skal ta omsorgen?

Barnehagen har nøkkeloppgaver knyttet til integrering, språklæring, likestilling og arbeidslivsdeltakelse i det norske samfunnet.

Barnehagedeltakelse vurderes som viktig, og tiltak for å øke innvandrerfamiliers barnehagebruk er iverksatt. I Vårt Lands artikkel om en flyktningfamilies tilvenning til «det nye livet i Norge» (Vårt Land 8. november) kommer en mindre diskutert side ved innvandreres barnehagedeltakelse til uttrykk. Vi får et glimt av lille Kahraman som er 16 måneder gammel og har levd hele sitt liv i krig. 

Hjerteskjærende. Alt er nytt og ukjent for den lille gutten. Snart skal han flytte igjen. Likevel har han allerede begynt i barnehage. Han skriker hjerteskjærende, og er utrøstelig når moren overlater ham der.

Hun er fortvilet, men er blitt forklart at hun må lære seg å stole på fremmede i Norge. Hun innrømmer at det er vanskelig å stole på at andre kan passe barnet hennes. Det skjønner jeg godt. En ting er å stole på at andre har faglige og personlige egenskaper som gjør dem egnet til å passe barnet. Vi har et system for å sikre at barnehagen drives forsvarlig, og spørsmål om kvalitet i barnehagen står høyt på agendaen. En annen ting er å stole på at barnet kan tåle å bli passet av andre i den livssituasjonen han eller hun er i. Det lille glimtet Kvamme gir av den lille familiens hverdag viser nødvendigheten av å se nærmere på hvordan barnets beste ivaretas.

Frivillig. Barnehagedeltakelse er i dag frivillig, og fremmes gjennom økonomiske insentiver og sosiale normer. Manglende deltakelse knyttes ofte til likestillingsspørsmål og politiske preferanser. Det er underforstått at det finnes livssituasjoner som er lite forenlig med barnehagedeltakelse, men foreldres vurderinger knyttet til det enkelte barns historie og livssituasjon tematiseres i mindre grad i debatten.

Det er lett å forestille seg at flyktningbarn anbefales tidlig barnehagestart av integrerings- og språklæringshensyn. I hvilken grad tar slike anbefalinger hensyn til barnets livshistorie og individuelle behov? Vanligvis vil foreldrene gjøre en avveining av de generelle og politiske råd og føringer opp mot familien og barnets individuelle situasjon og behov. 

Som nyankomne flyktninger er foreldrenes handlingsrom svekket. Hva vil skje når en familie er ny i Norge og blir preppet på integrere seg, og sette egen kompetanse til side mens de lærer seg den norske kulturen? Er det noe realisme i at en nyankommet flyktningfamilie sier: «Tusen takk, barnehage høres ut som et flott tiltak som vi gjerne vil benytte oss av når barnet vårt har funnet seg til rette, sover om natten, og i mindre grad er preget av krigens traumer i hverdagen. Inntil videre vil vi gjerne være sammen med barnet vårt hele tiden, til han eller hun kjenner seg trygg i sitt nye hjem»? 

Foreldre til ressurssterke norske ungdommer, traumatisert på Utøya, kom med liknende budskap. Noen kunne ikke klare å flytte på hybel eller begynne på ny skole i den situasjonen.

Hva kan et 16 måneder gammelt barn som har levd hele sitt liv i krig makte? 

Ikke overkjøre. Myndighetene må sikre at integreringsprogrammer ikke overkjører barnets behov. Hvordan skal barnet kunne nå frem hvis barnehagestarten er for tidlig for ham, og foreldrene ikke kan si i fra? Kan barnehagen si nei? Hvem har makt til å anerkjenne hans budskap?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 14.11.2014

Gå til innlegget

Å bestemme hva barna skal få vite

Publisert over 6 år siden

Morten Horn gir uttrykk for at han ikke ønsker at barna skal bli kjent med religiøse tradisjoner og høytider mens de er små. Da er det altså ikke tilstrekkelig å utfordre Den norske kirke.

I Vårt Land lørdag 3. mai utfordrer Morten Horn Den norske kirke når det gjelder barnehagebarns kjennskap til de kristne tradisjonenes påskefortelling.

I tråd med oppfatninger humanetikere ofte tar til orde for, skriver Morten Horn at han ikke ønsker at barna skal få kunnskap om lærings- og fortellingsinnholdet i religionene (eller mer spesifikt kristendom) mens de er i barnehagealder. Han mener de er for små til det. Argumentasjonen er ikke ulike den tankegangen man noen ganger møter hos kristne og muslimer som ikke vil at barna skal gå på sekulariserte skoler. De mener barna er for unge til å forholde seg kritisk til det areligiøse verdensbildet de eksponeres for der. Som Morten Horn har disse foreldrene meninger om hva som vil være bra for barnet, og de ønsker det beste for sine barn.

Jeg ønsker å peke på at i dette tilfelle er Den norske kirke - som Horn utfordrer i innlegget sitt, feil adresse for kritikken. Når datteren hans er blitt kjent med kirkenes påskefortelling i barnehagen er dette i tråd med norsk lov. Samfunnet har store forventninger til barnehagelærerne og hva de kan utrette med tanke på å oppfostre til toleranse, respekt og fellesskapsfølelse hos barna og deres familier. Rammeplanen for barnehagen krever at barna skal lære å kjenne de kristne tradisjonene og innholdet i dem. På samme måte skal barna bli kjent med høytider og tradisjoner knyttet til andre religioner og livssyn som er representert i barnehagen.

Barnehagen skal samarbeide med foreldrene, og personalet bør legge opp til et opplegg foreldrene kan slutte opp om. Samtidig er rammene for barnehagens tilpassing gitt i lov og forskrift. Rammeplanen sier noe om hva barnehagen skal og må gjøre. I barnehagen skal høytidene markeres, ikke feires. Som i skolen skal religionskunnskapen formidles, men barn skal ikke oppfordres til tro. Det skal ikke forkynnes i barnehagen. Religionskunnskap handler ikke først og fremst om grunnlag for egne religions- og livssynsvalg. Det handler også om interesse og forståelse for lekekamerater og andres levesett og referanser.

Foreldre har rett til å bestemme over sine skolebarns religions- og livssynsoppdragelse, men de har ikke rett til å nekte barna kunnskap. Når det gjelder mindre barn er det annerledes. Foreldre (foreløpig) ingen plikt til å sende barna i barnehagen. De kan også ta dem ut av den, helt eller delvis, når de vil.

Horn gir uttrykk for at han ikke ønsker at barna skal bli kjent med religiøse tradisjoner og høytider mens de er små. Da er det altså ikke tilstrekkelig å utfordre Den norske kirke. I så fall er det rammeplanen for barnehagen som må endres.

Gå til innlegget

Feilslått moralisering

Publisert nesten 7 år siden

Det er ikke gitt at seksuelle uttrykk krever et annet og sterkere vern enn religiøse.

Likestillingsombud Sunniva Ørstavik refser Elin Ørjasæters moral og ber henne besøke LLH, skriver Vårt Land tirsdag 11. februar. Bakgrunnen er at sistnevnte har kritisert den nye lovgivningen som skal gi homofile, lesbiske, bifile og transpersoner et forsterket diskrimineringsvern. Det bemerkelsesverdig at Ørstavik snarere enn å påvise feil eller mangler ved Ørjasæters fremstilling, kommer med en moralsk pekefinger. Dertil er moraliseringen feilslått. Ørjasæters drøfter tiltakets effektivitet, ikke status når det gjelder diskriminering av seksuelle minoriteter. Men status kunne vært drøftet. For departementets prioritering er interessant. 

Gjeldende lovverk ga homofile, lesbiske, bifile og transpersoner det samme diskrimineringsvern som andre diskrimineringsgrunnlag før reformen. Man kan derfor forestille seg at antall anmeldelser kunne gi en antydning om problemets omfang. I november 2012 oppga Barne- og Likestillingsdepartementet imidlertid at de ikke hadde funnet saker om diskriminering av homofile i det norske rettssystemet (seniorrådgiver Elisabeth Vigerust  i svar på spørsmål fra salen, UiAs likestillingskonferanse). Det ble understreket at man ikke av dette kunne slutte at diskriminering ikke er et problem. 

Det er et viktig poeng. Den andre siden av saken er selvfølgelig at man av dette heller ikke kan slutte at det var et stort problem. Men det er lett å tenke seg at diskrimineringssaker er vanskelige å melde. Det kan rett og slett oppleves som en gjentakelse eller forsterking av krenkelsen. Det gir mening til lovens formål om å gi seksuelle minoriteter et lavterskeltilbud når det gjelder diskrimineringsvern. Man ville samtidig utvide vernet til å gjelde seksuelle uttrykk.

Saken handler om likestilling. Derfor er det interessant hvilken vurdering departementet gjorde av status for andre diskrimineringsgrunnlag. Det er jo påfallende at man ikke valgte likebehandling og høvlet terskelen for alle. Diskriminering på bakgrunn av religion er et opplagt eksempel her. Det er ikke gitt at seksuelle uttrykk krever et annet og sterkere vern enn religiøse uttrykk.

Gå til innlegget

Overfladisk forståelse av religion

Publisert nesten 7 år siden

Jens-Brun Pedersen viser manglende forståelse for hvorfor religionsfriheten er en sentral menneskerettighet.

FNs barnekonvensjon tar for gitt at ethvert barn er født med identitet. Barnets rett til formalisering og beskyttelse av denne identiteten beskrives i artikkel 8. Identitet ved fødselen henviser ikke særskilt til barnets personlighet, ønsker og preferanser, men til de relasjonelle sidene ved hennes identitet. Det gjelder både barnets relasjon til foreldrene, til kultur, språk og religion. Det samme gjelder formale tilknytninger, med statsborgerskap som eksempel. Når Jens Brun-Pedersen i VL 23. januar hevder at barnet fødes uten livssynstilhørighet, er det derfor uklart hva han mener.

Ved å henvise til barns religionsfrihet plasserer Brun-Pedersen begrepet livssynstilhørighet i en menneskerettighetsjuridisk diskusjon, men barnekonvensjonen bruker ikke dette begrepet. Konvensjonen forstår barnets religion som et aspekt ved dets identitet. Det ser man i artikkel 22 som søker å sikre barnets identitet hvis det må bryte opp med foreldrene sine. Også da er det ønskelig at "kontinuitet i barnets oppdragelse og til dets etniske, religiøse, kulturelle og språklige bakgrunn" sikres.

Identitet. Barnekonvensjonen forutsetter altså, i motsetning til Brun-Pedersen, at barn fødes med en rekke tilknytninger og relasjoner. Det har en religiøs bakgrunn som det er ønskelig å bevare kontinuitet med. Barnets religiøse tilknytning forstås som del av barnet selv, av den identitet barnet har krav på beskyttelse av, på samme måte som tilknytningen til foreldrene. Foreldreretten følger av dette.

Feilaktig. Det er, i følge artikkel 18, foreldrene som har "ansvar for barnets oppdragelse og utvikling". Når Brun-Pedersen skriver om foreldreretten, gjengir han ikke artikkelen men bruker en formulering fra artikkel 14 som understreker statens plikt til å respektere foreldreretten, og foreldrenes rett og plikt til å være de som veileder barnet. Fra innlegget får man slik et feilaktig inntrykk av at foreldreretten er begrenset til veiledning.

Alle mennesker driver livsfortolkning. Våre fortolkninger av virkeligheten veileder daglige handlinger og livsvalg. De former våre oppfatninger av hva som er godt, vakkert og verdifullt. Noen benytter religiøse ressurser, slik som hellige tekster og ritualer i sin livsfortolkning, andre henter sine ressurser fra naturvitenskap, populærkultur eller sekulære livssyn. Mye tyder på at stadig flere plukker og velger fra flere kilder.

Overraskende. Brun-Pedersen anerkjenner nødvendigheten av å veilede barn når det gjelder hva som er godt og rett, av å gi dem ballast for handlinger og livsvalg på det etiske området. Derfor er det overraskende at han ikke forholder seg til at religioner og livssyn nettopp virker retningsgivende for slike fortolkninger. Den enkeltes livsfortolkning vil nødvendigvis påvirke hennes omgivelser, enten hun henter fortolkningsressurser fra en religion eller fra Human-Etisk Forbund. En varsomhet og respekt er derfor, som JBP er inne på, helt vesentlig i møte med både barn og voksne.

Ettersom enhver verdivurdering er en fortolkning, blir det misvisende å fremstille sekulært baserte livsfortolkninger som mer nøytrale en de som er religiøst baserte.

Urimelig. Når Brun-Pedersen gir inntrykk av at de religioner barnet kan velge til eller fra når det blir modent nok, ikke handler om verdier og handlinger i det daglige liv, benytter han en urimelig overfladisk religionsforståelse. Den vitner om manglende forståelse for hvorfor religionsfriheten er en sentral menneskerettighet.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. JANUAR 2014

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere