Arne Johnsen jr.

Alder: 49
  RSS

Om Arne

Har vært på venstresiden, men nå vet jeg jammen ikke lenger, samfunnsinteressert, selvsagt, relativt Israel-vennlig (men vil ikke ukritisk forsvare alt de driver med), elsker musikk i en rekke sjangrer ("vanlig" rock, hardrock, slem metal og i likhet med Thomas Hylland Eriksen elsker jeg progrock), over gjennomsnittet interessert i fotballklubbene Start og Arsenal, far til to jenter, leser mye, både skjønn- og faglitterært, filminteressert, fniser mye av klassisk britisk humor, agnostiker, republikaner og riksmåltilhenger.

Følgere

Relativisering av æresdrap

Publisert over 7 år siden

Partnerdrap og æresdrap er to forskjellige ting.

Den norsk-kurdiske filmskaperen Hisham Zaman kommer nå med en film om æresdrap. I filmen reiser hovedpersonen helt fra Kurdistan for å drepe søsteren sin.

I en reportasje i Dag og Tid relativiserer regissøren bort fenomenet æresdrap og sier at dette skjer i alle kulturer, men «i etnisk norske miljø omtalar ein det som partnardrap».

Nei, nei, nei.

Jeg forstår at det er ubehagelig at kulturen din har slike skyggesider, og at ryggmargsrefleksen for mange i kulturlivet er å hevde at alle kulturer er like gode (og dermed like dårlige). Men denne påstanden er en løgn, eller i beste fall tåkelegging av en viktig debatt.

Selvsagt kan partnerdrap henge sammen med tapt ære. Og det er selvsagt en motbydelig handling. Men det er ikke slik at familien presser på for å få utført drapet eller gir sin fulle støtte i ettertid. Det er ikke slik at man i etnisk norske miljøer får en mindreårig bror til å drepe søsteren sin på grunn av ære. Det er ikke slik at store deler av det etnisk norske miljøet støtter ugjerningen og gjør det de kan for at drapet ikke skal oppklares. Den som føler seg krenket utfører drapet selv – og familien til den drepte og samfunnet rundt reagerer med avsky, sinne og hat.

Det er noe ganske annet.

 

Gå til innlegget

Jødehat i Norges største moske

Publisert over 7 år siden

Er antisemittene innenfor islam virkelig en marginal gruppe?

Den egyptiske president Morsi, som førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Universitetet i Oslo famøst har sammenlignet med en Krf-leder på 50-tallet, ber om at alle egyptiske barn læres opp til å hate jøder – og kaller jødene “etterkommere av aper og griser”. Egyptiske myndigheter forsvarer dette med at “det er tatt ut av kontekst”.

I hvilken kontekst er dette helt greie utsagn?

Nu vel.

Islams klakører her til lands ber om at man ikke på bakgrunn av slike uttalelser skjærer alle over én kam, og påstår at slike holdninger ikke er representative for islam, selv om vi tidligere har hørt slike uttalelser også her.

I morges satte jeg dog kaffen i halsen. I Dagsavisen kommer både imamen og styreformannen i Norges største moské, Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, med hårreisende påstander om jøder: De styrer mediene. Og styreformannen sier videre “Hvorfor drepte tyskerne dem? Én grunn er at de er urolige folk i verden...”

http://www.dagsavisen.no/samfunn/imam-gir-joder-skylda-for-mediedekning/

Men i all verden så imponerende ærlig! Nærmere legitimering av Holocaust er det vanskelig å komme uten å gi direkte applaus.

Takk og pris er Dagsavisens folk kritiske. Også Kari Vogt stiller seg kritisk, men gir et slags forsvar ved å si at slike uttalelser tyder på kunnskapsmangel. Det kan være, men bør ikke da Norges største muslimske menighet kvitte seg med disse og ansette folk med kunnskap?

Videre kommer den vanlige reglen med ikke å stigmatisere hele gruppen. Greit nok, men jeg lurer likevel: Må absolutt alle muslimer mene noe for at det skal være representativt for islam?

Jeg ser uansett frem til Antirasistisk senters reaksjon. Det er akkurat slikt som er deres samfunnsoppdrag å ta til motmæle mot – og jeg håper at de ikke tviholder på sine doble standarder. Det bør bli store demonstrasjoner utenfor moskeen, og AFA – Antifascistisk aksjon – bør bli med. Et kjent slagord er “ingen rasister i våre gater”. Den fungerer fint også her.

Og hvis muslimer flest ikke støtter disse toneangivende lederskikkelsene, kan de jo arrangere en aldri så liten demonstrasjon på Youngstorget. De kan hvis de vil, det har vi sett før.

Gå til innlegget

Christian Tybring-Gjedde og Jon Hustad har den siste tiden vært utsatt for ufine angrep på grunn av sine tanker om “det norske”. Fortjente de det? Og: Hvis innvandringen er bra for norsk kultur, kan vi finne konkrete eksempler?

Mange kritikere har vært saklige i denne debatten. Og jeg synes i grunn at Hadia Tajik selv har svart godt, om enn noe belærende.

Overraskende mange har likevel antydet at Tybring-Gjedde hadde en skjult agenda siden han stilte det famøse spørsmålet til muslimen Tajik (men da overser man glatt at han stilte spørsmålet også til den kritthvite, ikke-muslimske ministeren Inga Marte Thorkildsen). Det faller dermed på sin egen urimelighet. Dessuten: Tajik er en intelligent, tøff dame med ministerpost, og skal ikke “beskyttes” på denne måten. Hun klarer seg utmerket selv, og trenger ikke at noen spiller ut muslimkortet på hennes vegne.

De verste er likevel de som går til personangrep, trekker rasismekortet raskere enn sin egen skygge og bedriver bedriten stråmannsargumentasjon.

Erling Borgen er full av selvrettferdig harme og vet godt at han i meningseliten representerer Sannheten og dermed kan tillate seg hva som helst – og jammen meg får han det ikke på trykk i Dagsavisen. I en kronikk skriver han at Tybring-Gjedde og Jon Hustad representerer “et ekkelt gufs fra fortiden” – og alle som er kjent med elementær hitling vet hva han sikter til.

Han sier videre at “Hustad og Tybring-Gjedde har full rett til å slåss for en ny lov som skal nekte muslimer adgang til riket. Slike grep har jo vært gjennomført tidligere i vårt samfunn.”

Ingen av de to har tatt til orde for noe slikt. Det er stråmannsargumentasjon på tenåringsnivå. Men Dagsavisen trykker det hele – og gir det dermed legitimitet. Premisset er lagt: Tybring-Gjedde og Hustad er rasister og vil stenge landet for muslimer. Dermed kan argumentasjonen begynne. Ingenting er så enkelt som å argumentere mot en rasist, om enn aldri så fiktiv.

Runar Døving er ikke noe bedre. Han overser totalt retorikkens viktigste grunnlag, kunnskap og logiske argumenter, og tyr i stedet til en overdose patos. I Aftenposten skriver han “den sutrende frå­den” står ut av “kjeften” på Hustad – og at “de grå massene bak ham går i hane­marsj”. Personangrep og hitling, ingen logisk argumentasjon. Og mannen er professor!

Det går fint an å argumentere rasjonelt mot Hustad og Tybring-Gjedde. Og man må gjerne harselere litt med lutefisk, bunad og folkedans. Mange har gjort det. Og det er moro det. Men man skal ikke avfeie folks bekymringer for fremtiden som reaksjonære og grumsete.

Jeg er selv bekymret. Med fare for å stemples som det ene og det andre: Selv om de fleste innvandrere er hyggelige folk, er det mange negative sider ved innvandring.

Dette er virkeligheten: De som raner deg i parken, står bak overfallsvoldtekter, som trekker kniv i gjengoppgjør på Oslo S, de som driver trafficking og narkotikahandel, som rundstjeler eldre i hjemmene sine, som gjør innbrudd i huset ditt, som stjeler lommeboken din på T-banen, de tilhører normalt ikke majoritetskulturen. Noen av dem gjør det, men de aller fleste har en annen kulturell bakgrunn. Selv om meningseliten ikke vil erkjenne det.

Det er mange forklaringer på hvorfor det er slik, noen vil sikkert snakke om fattigdom og utenforskap og Schengen-avtalen som åpner grensene for EØS-borgere, men i denne sammenhengen er det irrelevant. For hendelser som dette skaper uansett frykt og usikkerhet, og det skal man ikke latterliggjøre. Denne fremtidspessimismen bygger på nåtidige hendelser, og er alt annet enn irrasjonell.

Det er nok mange her på Verdidebatt som har lyst til å møte dette innlegget med rasende stråmannsargumentasjon, personangrep og rasismeanklager. Det kan jeg gjøre lite med. Men jeg har en utfordring til forsvarerne av en liberal innvandringspolitikk og det flerkulturelle samfunnet:

Mange hevder at det er berikende for Norge med innvandring. Det kan godt hende. Men jeg ønsker meg konkrete eksempler. Hvilke verdier, handlemåter og tankesett fra andre kulturer veier opp for de negative sidene ved innvandringen som jeg listet opp over?

Tar dere utfordringen? Jeg skal møte eksemplene deres med et åpent sinn.

Gå til innlegget

Er Torbjørn Egner høyreekstrem?

Publisert over 7 år siden

Skal vi tro Nationaltheatrets svenske regissør Sophia Juphiter, er han ikke langt unna.

Den svenske regissøren Sophia Jupither har sett Folk og røvere i Kardemomme by sammen med sønnen sin. Og hun er sjokkert over den “høyreekstreme retorikken”:

  • Røverne (menn) kan ikke vaske, og kidnapper en kvinne (tante Sofie) for å få mer orden hjemme
  • Tante Sophie liker det hele, og blir lykkelig av å stelle for røverne
  • Den i mine ører vellydende reglen “Du skal ikke plage andre, du skal være god og snill, og for øvrig kan du gjøre hva du vil” oversettes i Jupithers konspiratoriske hode til “ta vare på deg selv og gi blaffen i andre (som tydeligvis er et høyreekstremt utsagn)”

Disse og flere elementer fra den kjente barneboken er altså direkte ødeleggende for sarte barnesinn. De kommer til å bli reaksjonære, alle mann (unnskyld: alle sammen, mente jeg).

Vel er den svenske offentligheten preget av sterk berøringsangst hva gjelder temaer som kjønn og innvandring, men dette er det vanskelig å ta seriøst (men det må man vel, for flagellantene i meningseliten har jo en viss påvirkningskraft).

Til Jupither skulle jeg likt å stille følgende spørsmål (selv om hun nok ikke er på Verdidebatt, så mye høyreekstremt som det er her):

  • Skal barnebokforfattere være feminismens og diskrimineringsombudets forlengede arm?
  • Må barn lære av barnebøker? Kan de ikke bare få drømme seg bort og le litt?
  • Hvordan stiller du deg til Harry Potter? Barn kan jo tro at magi og okkultisme kan løse det meste. Eller den flyvende Karlson på taket? Smårollingene kan jo finne på å kaste seg ut fra nærmeste høyhus.
  • Og til slutt: Er du født uten humor – eller har det svenske debattklimaet gjort deg slik?
Gå til innlegget

Ingebrigtsens sykmelding

Publisert over 7 år siden

Kan man sykmeldes og dra til utlandet bare presset er stort nok?

Jeg registrerer at Roger Ingebrigtsen føyer seg inn i rekken av politikere som ender opp med sykmelding når han eller hun er avslørt i snusk, enten dette gjelder misbruk av offentlige midler eller det at de har gått til sengs/presset seg til sengs med en de burde holdt seg unna.

Når han nå er sykmeldt, regner jeg med at dette er for å ha rett på sykepenger fra arbeidsgiver og NAV.

Nå er jeg ingen ekspert på NAV-ytelser, men jeg ser to problemer:

For det første: Er man syk når man utsettes for et sterkt psykisk press? Jeg forstår at det kan tippe over i sykdom, men er man syk bare presset er hardt nok?

For det andre: Kan man fritt reise utenlands når man er syk? Jeg vet at det i en del tilfeller er utenlandsreiser som er behandlingen, for eksempel til det varme syden, men kan man gjøre det når behandlingen like gjerne kan skje her hjemme? På NAV sine sider står det at utenlandsopphold må avtales med dem, da det kan få betydning for utbetalinger...

Jeg er som sagt ingen ekspert, og påstår ingenting her. Jeg bare lurer på om dette er  misbruk av velferdsordninger eller grei skuring for NAV.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Slik jeg ser det
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 1499 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
4 dager siden / 1288 visninger
Sekulariseringen av Rumi
av
Usman Rana
15 dager siden / 1095 visninger
Slappe konspirasjonsteoretikere
av
Øivind Bergh
11 dager siden / 995 visninger
Med vandreskoene på
av
Anita Reitan
rundt 1 måned siden / 818 visninger
Stopp banningen, Vårt Land!
av
Terje Tønnessen
rundt 1 måned siden / 488 visninger
Alle eller ingen?
av
Knut Alfsvåg
20 dager siden / 453 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere