Ida Jackson

Alder: 32
  RSS

Om Ida

Jeg er feminist, venstreradikaler, litteraturviter, ateist og sosiale media-frik. Jeg er blitt kåret til «Norges beste blogger» tre ganger i løpet av 2008, har skrevet den skeive sexboka «Jenter som kommer», er fast spaltist og tegneserieskaper for Humanetisk Forbund og skriver først og fremst på bloggen min, Virrvarr.net.

Følgere

Da jeg tapte valget som Krf

Publisert rundt 10 år siden

Jeg husker min store fryd første gang jeg fikk være med mamma og stemme til kommunevalget. Jeg var ni år og hadde liten politisk oversikt. Jeg visste at det fantes et parti som het Arbeiderpartiet som mamma og pappa ikke likte.

Farmor var med i noe som het Senterpartiet, og de var mot EU. Jeg visste at det fantes et parti som het «Nei til storkommune!» som foreldrene mine skulle stemme på. De var mot kommunesammenslåing og hadde lite annet program.

Men i valglokalet lå det lister med navn jeg aldri hadde hørt før: Fremskrittspartiet. Høyre. Venstre. Sosialistisk venstreparti. Rød Valgallianse. Kristelig folkeparti. Jeg stjal med meg en liste fra hvert parti og satte meg utenfor valglokalet for å studere dem nøye. Problemet var at bortsett fra navnet på partiene og navnene på alle som stilte til valg hadde listene liten eller ingen informasjon om hva partiene stod for.

Hva betydde det for eksempel at et parti var til høyre? Til venstre? Til sosialistisk venstre? Greit, jeg visste hva fremskritt var, men hva betydde fremskritt i politisk sammenheng? Og Rød valgallianse? Fin farve, javisst, men jeg var skeptisk til et parti som utelukkende var opptatt av utseende.

Kristelig folkeparti, derimot. Det ga jo mening. Jeg sa aftenbønnen min hver kveld, Gud var min hemmelige venn, jeg hadde tre barnebibler, en drøss med kasetter fulle av kristne sanger og kunne navnet på disiplene utenat. Selvsagt måtte Gud ha noen utsendte i politikken, også. Kristelig folkeparti, der hadde du partiet for meg.

Rett etter kommunevalget skulle vi ha om politikk og sånn i o-fagen. Siden vi gikk i tredje klasse var ikke opplegget veldig komplisert: Vi skulle gå sammen i grupper på tre og tre, bestemme oss for hva slags parti vi ville være, lage en plakat med kravene vi stilte til valg på. Plakatene skulle henges på klasseromsveggen på “valgdagen”. Så skulle det være hemmelig valg.

Jeg havnet i gruppe med to lite interesserte gutter og fikk den store glede av å lage parti, politikk og plakat helt selv. Hvilket parti vi skulle være måtte være opplagt: Kristelig folkeparti, selvfølgelig.

Jeg satt oppe et par kvelder og grublet på hva som skulle være politikken vår. Det måtte være noe som angikk alle tredjeklassinger på Torsnes barneskole, men som samtidig hadde et mer langsiktig perspektiv…

Resultatet ble seende sånn ut:

Kristelig folkeparti:

Vår politikk:

  1. Nei til seksåringer i skolen! De er altfor små!
  2. Kjøpe nye fotballmål!
  3. Få malt opp paradis i skolegården!
  4. Varm, gratis mat på skolen hver dag, sånn som i Sverige!
  5. Skoletur hvert år!
  6. Flere og bedre bøker på skolebiblioteket! (Min kampsak)
  7. Nytt klatrestativ med tunnelsklie.
  8. Nei til gym!

Resultatet ble så bra at jeg lovet de andre i gruppa at vi kom til å vinne valget. Kors på halsen. Æresord. Ti fingre i nesa. Mor og far i døden.

Valgdagen opprant og jeg var klar. Jeg inspiserte de andres valgplakater med sjokk og vantro. «Men dette går jo ikke ann på ordentlig!» sa jeg til læreren min. Hun forklarte meg overbærende at vi skulle jo ikke gjennomføre noe av det som stod på plakatene uansett. Hun kunne ikke skjønne hvorfor jeg ble så opprørt over «Pias ponniparti.»

Ponnipartiet:

  1. Alle elever skal få hver sin ponni
  2. Svømmebasseng i skolegården
  3. Ingen lekser
  4. Alle trapper byttes ut med trampoliner
  5. Alle får godteri hver dag
  6. Sjokoladefontene i skolegården
  7. Katter og kaniner i klasserommet
  8. Ingen pulter, bare lenestoler og saccosekker.
  9. Hoppestokker og sparkesykler til alle
  10. Fyrverkeri istedenfor skoleklokke
  11. Brusautomat der du ikke trenger å betale

Kristelig folkeparti fikk tre stemmer, like mange stemmer som partiet hadde medlemmer. Pias ponniparti vant overlegent. Dette var min første og kanskje viktigste leksjon om politikken.

-------

Innlegget har tidligere stått på Revolusjonært Roteloft

Gå til innlegget

Spiritualitet for gudløse

Publisert rundt 10 år siden

Jeg tenkte jeg skulle skrive noe om spiritualitet for oss gudløse. Selv om Gud og jeg slo opp for snart tre år siden, har ikke følelsene jeg forbandt med religion gått sin vei. Forvirret? Det er ingen motsetning. Religion er et stort teoretisk system begrunnet i følelsene vi har til verden og naturen rundt oss.

Du kan fremdeles fange høytiden på tungen og kjenne deg ett med universet uten å akseptere et eventyr om en gutt født i en stall som sant. Følelsen av ekstase trenger ikke være forbundet med teorien om reinkarnasjon eller verdens skaper, den kan være etterfulgt av tanken om at «dette var helt fantastisk!»

Da jeg var liten og søt, hadde jeg en stor, sort Grimorie under sengen min hvor jeg førte inn ritualer, formler og betraktninger rundt magick med min vakreste skjønnskrift. Religionsutøvelsen bestod gjerne av ting en nær venn av meg og jeg gjorde nakne i skogen foran et tjern.

Du kan si hva du vil om hva jeg leste og skrev av om elementvesener og Gudinnen, men det som gjorde Wicca til det helt store var å være klissnaken i en verden dekket av knallgule blader en iskald oktobermorgen.

Det var å brenne ting, å smake ting, å messe ting i kor og å snike seg ut midt på natten for å danse på isen i måneskinnet. Jeg tror du kan tegne hvilken som helst rituell ramme rundt det å være alene på et islagt vann under fullmånen og tenne titalls stearinslys - opplevelsen er den samme.

Hver morgen hele adventen tiden jeg gikk på steinerskolen satt vi i den mørklagte skolegangen før undervisningen begynte. Vi tente lys og sang flerstemte, latinske julesanger ingen forstod teksten på. Myke, tunge altstemmer, lyse, dansende sopranstemmer, fløytende tenorer og dundrende basser.

Teorien til lærerne var at vi skulle komme nærmere høytidens egentlige innhold ved å gjøre dette. Personlig følte jeg meg ikke mer forbundet med Betlehem og tre vise menn av morgenritualet, ei heller nærmere noe hedensk vintersolverv. Det gjorde det ikke mindre fint med den tause, tussmørke morgentimen, avbrutt av flammer og flerstemt sang.

Hunden og jeg har vært ute og løpt på glattisen, og siden jeg befinner meg utenfor byens ståk og larm, har det vært meg, natten og en forfrossen terrier.

Jeg leser mye om verdensrommet om dagene. Jeg gikk ute i vinteren med lyset fra stjerner millioner av lysår unna glimtende ned mot meg, med et fåfengt forsøk på å visualisere den mørke materien og galaksestrukturene over meg. Elven brettet seg ut foran meg som et tungt, blankt bånd og folk hadde dekorert de rimdekte oppkjørslene sine med lys på trær, kanter og vinduer.

Et eller annet sted langt nede i meg skjønte jeg at noe var annerledes, og etter å ha gått noen minutter slo det meg: Jeg er ikke mørkredd lenger. Skogen lukket seg rundt meg, og jeg kjente meg trygg. Mørktrygg. Ti år redsel randt ned langs ryggen min.

Frosten stakk meg i nesen, hunden boret snuten ned i hvit, knasende mark og himmelen lå nyflådd over meg. Det er sånne øyeblikk du må synge. Det er ikke så farlig om det er tekst, bare lyden fyller magen, lungene, munnen, luften.

Jeg trenger ingen forklaringsmodell fra en tusenårgammel bok for de følelsene. Jeg trenger bare å forholde meg deskriptivt: «Det var helt fantastisk.»

------------------------

Verdidebatt har gått med på å endre brukervilkårene sine. Derfor kom det et innlegg til.

Dette innlegget har opprinnelig stått på Revolusjonært Roteloft rundt jul i fjor, derfor adventsreferansene.

Gå til innlegget

Trekke meg fra Verdidebatt?

Publisert rundt 10 år siden

Jeg registrerte meg på Verdidebatt.no rett etter at det ble opprettet. Jeg innrømmer det gjerne: Jeg leste ikke premissene for å få registrere seg. Etter mange år som Windowsbruker har jeg vendt meg til å bare takke ja til alt uten å sjekke hva slags avtaler jeg egentlig går med på.

Jeg hadde jo ikke tenkt å skrive noe her uansett, jeg skulle bare kikke.

Da jeg ble tilbudt å være gjesteblogger her etter å ha publisert et innlegg om mobbing her, hadde jeg helt glemt at jeg hadde gått med på noen brukervilkår i det hele tatt.

En del av bekjentskapskretsen min argumenterte for at jeg burde ta meg betalt for å gjesteblogge. Jeg bestemte meg for å ikke gjøre det. Det er morsomt å spre tekstene sine til en annen leserkrets, det er morsomt å bli spurt om å skrive noe som skal fremheves og jeg regnet med å kunne trekke noen nye lesere til den vanlige bloggen min ved å skrive her.

Det  jeg ikke var klar over, var at ved å registrere meg her, hadde jeg takket ja til at Vårt Land skulle kunne bruke tekstene mine som de ville både på nett og papir uten mitt samtykke eller å måtte gi meg noen godtgjørelse. I tillegg hadde jeg sagt ja til at tekstene mine kom til å være på Verdidebatt uansett når jeg først hadde publisert dem her.

Se punkt 3 og 8:

3. Jeg er klar over at teksten blir stående i forumet.

"8. Vårt Land har rett til å gjengi og redigere tekstbidrag i dette forumet, i et hvilket som helst medium Vårt Land velger å publisere det i. Det betyr at dine innlegg for eksempel kan dukke opp i papiravisen. Du har ikke krav på økonomisk godtgjørelse for dette."

Dette er problematisk for meg. På den vanlige bloggen min er alle tekstene mine under CC-lisens. Det betyr at alle kan dele dem og trykke dem hvor de vil, så lenge de kreditterer meg og ikke er komersielle aktører. Komersielle aktører må spørre meg om lov før de bruker stoffet mitt.

Når jeg har dobbelpostet innlegg fra bloggen min på Verdidebatt kan Vårt Land unngå denne lisensieringen og bruke teksten min som de vil.

Når jeg selger frilansartikler til aviser og tidsskrifter, har jeg opphavsrett på artiklene mine, men gir bladet retten til å reprodusere teksten min mot penger.

Ved å skrive på Verdidebatt gir jeg Vårt Land retten til å reprodusere artiklene mine kommersielt så mye de vil uten å måtte betale meg for det.

Det er jeg ikke intresser i, og jeg synes det er problematisk at Vårt Land har laget seg et bloggsystem der de lar i hovedsak taletrengte folk produsere gratis innhold for dem, uvitende om denne rettighetsproblematikken. 

Med mindre jeg kan lisensiere tekster jeg skriver på Verdidebatt.no som jeg vil, siden de tross alt er mitt åndsverk, er jeg ikke intressert i å skrive her. Enten må Vårt Land betale for tekstene mine, eller så må jeg kunne velge en CC-lisens på dem. De kan ikke få i pose og sekk.

Gå til innlegget

Om foreldre og homofili

Publisert rundt 10 år siden

Jeg vet om venner som forelsket seg i noen av samme kjønn uten at foreldre hevet et øyenbryn.

Jeg kjenner folk som aldri trengte å komme ut av noe skap, men som bare het Stine og fikk en kjæreste som het Birgitte uten at det var noe samtaleemne en gang.

«Så fint du har funnet noen du er glad i.»

Sånn var det ikke for meg.

Den yngste søsteren min var en god målestokk på foreldrene mines holdninger.

«Er Jan homo?» spurte hun. «Ja,» sa jeg. «Hvorfor er dere venner med ham da?»

Jeg forelsket meg på slutten av barneskolen. Hun var ett år eldre og så ut som Synnøve Solbakken. Det var en skogbrann av en forelskelse, så sterkt som bare fjortiser kan føle det.

Vi kysset hverandre i smug året jeg fylte 13. Det var startsskuddet for et hemmelig forhold som strakk seg over mange år.

En gang så lillesøsteren min oss kysse på kjøkkenet i barndomshjemmet mitt. Vi trodde vi var alene.

Hun skrek så høyt at vi skvatt, og løp til telefonen for å ringe politiet. De måtte jo gripe inn når jeg drev med sånn styggedom på kjøkkenet. Jeg frøs på stedet, men min hjertes utkårede visste råd:

Hun løftet opp lillesøs og kysset henne midt på truten. «Sånn! Se så farlig det var! Sånn gjør store jenter hele tiden!» Lillesøster så skrekkslagent på henne. «Du kan ikke ringe politiet nå. Du er medskyldig.» la kjæresten til.

Jeg kom ikke ut av skapet ovenfor familien av meg selv.

Morsan og farsan som tok en alvorsprat med meg om disse venninnene jeg hadde og hvor mye de klenget på hverandre.

«De jentene! Det er ikke naturlig!» raste pappa.

«De er kjærester.» sa jeg.

De ble stille. Pappa gikk ut.

«Og det synes du er greit?» spurte mamma.

Jeg tenkte på Randi og Charlotte. Jeg så en serie med kyssebilder, av Charlotte med favnen full av roser, av kjlisjeromantikk og jevnlig klining. «Ja.» sa jeg.

«Men stakkars Randi!» sa mamma. «Tenk når hun vokser fra seg disse greiene og skal finne seg en mann! Tenk om den mannen aldri blir så bra som Charlotte! Da har dette forholdet ødelagt Randis forhold til menn for alltid!»

«Jeg er også forelsket i en jente.» sa jeg.

Mamma begynte å gråte.

«Er du sikker? Er du helt, helt sikker?» Jeg ante ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg trodde hun skulle bli sint, ikke ute av seg. «Du vil jo ha barn, vil du ikke? Du kunne vel aldri tenke deg å ..å gjøre noe intimt med en annen kvinne? Det er jo motbydelig!»

Hun gråt så mye at jeg ga opp å fortelle henne om hvordan jeg hadde det. «Nei, jeg var nok ikke så forlesket likevel, det var en fase, jeg hadde misforstått, det gikk over, poff-borte, vekknå...» Hun godtok det uten spørsmål, bare strålte opp og ga meg en lang klem. Etter det var legning et ikke-tema, og kjæresten og jeg var enda mer hemmelige enn før.

Det var en sterk følelse av svik å forstå at noe av det som gjorde meg til meg var uønsket hjemme. Noe av det mest definerende ved livet mitt i tenårene, nemlig hvem jeg var forelsket i, hvem jeg var glad i, var en trussel.

Da mamma spurte meg i voksen alder om jeg syntes hun hadde gjort noe galt som forelder, trakk jeg frem hvordan hun hadde taklet det spede forsøket mitt på å snakke om legning. Jeg hadde et svakt håp om en unnskyldning, at den voksne utgaven av meg skulle greie å formulere problemet på en bedre måte enn det 13 åringen hadde gjort, at hun skulle forstå.

«Men Ida da! Jeg mener jo det samme om det den dag i dag!»

Hun fortsatte med en argumentasjonsrekke som har gått sin seiersgang i media i det siste: Egentlig kunne man sammenligne det å ha et homofilt barn med det å ha et barn med utviklingshemming. Selvsagt er man glad i barnet, men man er jo hele tiden ærlig på at det hadde vært så mye bedre om barnet hadde vært friskt.

I debatten som fulgte etter at Nina Karin Monsen fikk Fritt Ord-prisen har mange vært ute og fortalt hvorfor de er mot den nye ekteskapsloven. Ikke fordi de har noe i mot homofile, men fordi det er av hensyn til barna.

Det som fremstår som så pussig for meg med denne argumentasjonen er at storparten av dem som er mest mot at homofile skal få gifte seg av hensyn til barna, er de samme som behandler eventuelle homofile barn de måtte ha i sin nærhet riktig dårlig.

«Tenk på de stakkars barna som kunne komme til å bli født uten å kjenne sin biologiske far» har vært omkvedet. Jeg vil gjerne slå et slag for verset: «Tenk på de stakkars barna som kunne komme til og vokse opp uten foreldre som aksepterer dem som de er.»

Som psykologen min sa til meg: «Det er ikke sykt å være homofil, men å bli fortalt at følelsene dine er syke og ulovlige, er noe du kan bli syk av.»

«Vi er jo glade i vår homofile bror» sa noen bekjente i pinsemenigheten til meg. «Du kan jo sammenligne det å være homofil som det å ha på seg en veldig stygg jakke. Vi liker ham like godt som alle de andre, men vi skulle jo gjerne sett at han tok av seg den stygge jakken!»

Problemet er at du vet at den jakken de snakker om egentlig er huden din, og at du ikke kan ta den av. Da blir ikke den kjærligheten for halve deg så mye verdt.

-------

Bildene er hentet fra Alisons Bechdels tegneserie om hvordan hun kom ut av skapet. Erika Moens tegneserie om det samme er også lesverdig. Du kan lese mer av det jeg har skrevet på bloggen min. Jeg har skrevet et lengre «ut av skapet»-innlegg som også anbefales.

Gå til innlegget

Historier om mobbing

Publisert rundt 10 år siden

Jeg liker at bloggere begynner å skrive bøker. Bloggerby er et sted der folk snakker sammen, setter sin egen dagsorden og diskuterer ting vi synes folk burde diskutere, og sånt kan det bli gode bokkonsept ut av. Curly fra A Curly Life har satt i gang et skriveprosjekt som heter «Den store mobbeboka for voksne».

Hun står også bak Erfaringsbloggen, en samleblogg for pårørende til rusmisbrukere. Målet er, i følge forfatteren selv, å gi mobberne og mobbeofferene en sterk stemme som løfter både viten og diskusjoner om mobbing opp på et plan som bidrar til innsikt og varig endring. Hun har laget en egen blogg der vi kan følge skriveprosessen hennes hele veien.

Noe av det Curly ønsker seg fra alle oss lesere og medbloggere er tekster og personlige historier, anonyme eller under fullt navn. Du trenger ikke å ha vært mobber eller mobbet for å delta; foreldre, kjærester, lærere, arbeidsgivere og andre som har vært pårørende oppfordres også til å skrive.

Jeg ble svært engasjert første gang Curly og jeg diskuterte prosjektet og bestemte meg for å bidra med en tekst. Det var skumlere å skrive enn jeg hadde trodd.

Jeg er litt usikker på hvorfor. Jeg har tenkt at det ville høres sytete ut. At det ikke passet seg. At mobbing var et sånt privat, ekkelt problem på lik linje med forstoppelse og underlivssopp. Okei, jeg er uærlig her. Jeg ville heller skrevet et innlegg om forstoppelse eller underlivssopp enn et innlegg om mobbing.

Nå har jeg en slags lakmustest på dette med tekster og relevans: Hvis en tekst kjennes skremmende og umulig å skrive, er den antageligvis viktig for flere enn meg. Curly har overbevist meg om hvor viktig det er å gi mobbingen et ansikt, å fjerne det klamme offerstempelet ved mobbingen. Jeg skammer meg over den tiden i livet mitt da jeg var den svake. Jeg vet det ikke er grunn til det.

Såh. Here goes. Min tekst. Min mobbehistorie. Mitt bidrag til Curlys bok. Dette er den uredigerte versjonen, Curly står fri til å klippe og lime som hun vil. Bidra, du også.

Forseglet:

«Jeg legger meg ikke opp i jenteproblemer», pleide barneskolelæreren min å si.

Når jeg henger opp jakken min på en knagg, går alle jentene bort og flytter alle jakkene sine én knagg bort fra min, slik at det blir luft mellom mitt og deres. Hvis noen er nær meg i friminuttet, må de kaste vanten sin i søpla. Hvis noen skal være ekle mot en kamerat, tar de lua hans og gnir den i ansiktet mitt.

Da skjærer alle grimaser og stakkaren som har fått Ida-lus på lua holder den på strak arm mellom tommel og pekefinger. «Ikke vær så…Ida.» De bruker navnet mitt som skjellsord. Jeg hører dem krangle, jeg vet at de vet jeg hører på. De bygger opp fornærmelsene av hverandre som en perfekt sonett: «Drittunge! Gorilla vrengtryne! Fitte! Hore! IDA!» Den som blir kalt Ida taper alltid. Ida er verst.

«Jeg skjønner ikke hva som går av deg!» sa barneskolelæreren min. «Du eier ikke sosial intelligens!» Jentene i klassen hadde samlet sammen alle bursdagsgaver de hadde fått av meg opp gjennom årene og gitt dem tilbake. Esken stod på pulten min da jeg kom inn i timen. Den var full av Barbiedukker, glansbilder, viskelær og farveblyanter.

«Du trenger ikke gi oss tilbake noe av det du har fått av oss. Alt du har tatt i har blitt ødelagt.» lød beskjeden. Da jeg satt sammenkrøpet i en krok i gangen og gråt så det ljomet stod de rundt og så spørrende på meg. «Hva skjer her?» spurte barneskolelæreren min. «Aner ikke,» sa jentene. «Vi prøvde bare å hjelpe. Du vet hvordan hun er.»

Jeg vet hvordan jeg er. Jeg lærte å lese da jeg var to år. I løpet av førsteklasse pløyde jeg Snorres Kongesaga, Charles Dickens samlede verker, lærte meg å regne likninger med utgangspunkt i en gammel lærebok jeg fant hos farfar og pugget alle verdens flagg og hovedsteder. I løpet av skoletiden min var det aldri noen lærer som sa til meg at jeg var flink.

Jeg var bare brysom. «Du snakker for mye i timen. Du skriver for lange stiler. Du regner ut mattebøkene for fort.» Steinerskolelærerne var enda mer nådeløse: «Du har en kald, sjelløs, kunnskapshungrig side. Du må dyrke frem den varme Ida, ikke den overlegne Ida.» At jeg muligens var en teskje talentfull skjønte jeg ikke før på universitetet en gang.

Jeg var alltid schvær. Ikke tjukk, selv om jeg trodde alle former for «stor» var det samme som tjukk. Jeg var bare høyere, og jeg kom i puberteten mye tidligere enn alle andre. Jeg gikk på barneskolen, var 165 høy og hadde pupper nok til å fylle en stor C-cup. Typisk tjukk.

Jeg fikk mensen da jeg var ti. En av jentene i klassen fant det ut og skrev «Ida har mensen» på veggen med sprittusj. Jeg fikk et langt, unnskyldende brev fra henne i begynnelsen av åttende klasse. Da hadde hun fått mensen selv. Pinlig.

Jeg var klønete, mer enn klønete. Jeg hadde svake ankler, nedsatt grov motorikk, dårlig balanse, var plattfot og krumrygget (jeg var så schvær) og snublet for hver tiende meter. Jeg lærte å sykle i 2003, sammen med kjæresten min, et sted ingen så meg. Jeg var ti år, hadde trusa full av Saba Selfsit og sykkel med støttehjul. Gym var mitt private helvete. Når livet går meg imot tenker jeg alltid: «Men jeg skal aldri ha gym mer i hele mitt liv!»

De sa at Steinerskolen var bra for barn som ble mobbet på offentlig. Det var det ikke for meg. Der fikk jeg både gutteproblemer og jenteproblemer, og gutteproblemer betyr som kjent fysisk vold. Et par av lærerne mobbet meg også, gymlæreren spesielt.

«Dåkker tar ikkje armhevinga med knærne i, med mindre dåkk e så tjokk og lat som ho Ida!» «Ka e det du har gjort med håret ditt? Det e jo heilt forjævlig! Æ må få lov til å si at du sjå støgg ut når du sjår støgg ut?» Hele klassen stod rundt og hørte på. Som om ikke det stakkars håret hadde fått nok pepper allerede.

På Steinerskolen var det viktig med kule klær. Jeg skriver «kule klær», fordi det var den våte drømmen min gjennom mange år. «En dag skal jeg bli stor og å ha kule klær.» Så skjønte jeg at trikset når man ikke hadde råd til dyre merker og bare gikk i arvetøy uansett, var å kle seg frikete.

Bedre å være rar med vilje enn å bare være feil i klær mamma syntes var fine. Likevel var det et par år da jeg trippet rundt i kordfløyelsbukser og kåpe mens alle andre så ut som marsvin med platåsko og nylondress. 2000 var et fint år fashionmessig.

Steinerbarna var mer aggressive. Jeg kunne gå ut av klasserommet for å bli overfalt av en gjeng i gangen. «Ugly woman, walking down the street! Ugly woman I would not like to meet! I can’t believe it! Your not the truth! No one can look as bad as you! MERCY!»

Noen ganger ringte de hjem til meg. De spurte foreldrene mine sukkersøtt om de kunne få snakke med Ida. Så glad jeg var da jeg hørte det var telefon til meg! Kanskje noen ville at jeg skulle være med dem hjem? Være med dem på kino? Kanskje det var Julie, hun hadde smilt til meg et friminutt og snakket et par setninger med meg, kanskje det var Camilla…

Når jeg tok telefonen, kunne jeg høre at det var mange på den andre siden av linja. De hadde på høyttaler på telefonen. «Hei, Ida! Vi har en liten klassefest her, vi. Beklager at vi ikke inviterte deg, altså, men du ville bare ødelagt. No offence.»

Fnising i bakgrunnen. Jeg hører Julie og Camilla si «Heeei, Idahahaha!» «Men vi lurte å en ting, skjønner du: Hvorfor har du ikke tatt livet av deg ennå? Jeg mener - det er jo ingen grunn til at du skulle være i live, det ville vel vært bedre for deg om du gikk og hang deg? Neinei, ikke legg på!» Latterbrøl.

Etter en sånn telefonsamtale kunne de være stille lenge. Jeg gikk gjennom skolegården på nåler, jeg sa ikke noe til noen på dagevis, forseglet meg selv, kjente ikke igjen stemmen min om jeg måtte svare på noe en lærer spurte meg om.

Så kunne de plutselig slå til igjen: Jeg stod oppe i skogen bak skolen og ventet på at friminuttet skulle ta slutt. Da kom det plutselig løpende en skokk med folk fra klassen, og to av guttene slang meg opp mot nærmeste trestamme.

«Hater du Tomas? HATER DU TOMAS?» hylte jentene. Tomas, sjefsmobber og igangsetter bykset på meg og slo meg i magen og i ansiktet. «HATER DU MEG, ELLER? HATER DU MEG?» Stemmen min sviktet.

«Jeg…jeg…vet ikke hva du snakker om?» Triumferende dro han frem skoledagboken min. Jeg hadde etterlatt den nederst i ryggsekken. «Elsker: Ingen. Hater: Tomas. SE!» Dum som jeg var, hadde jeg fylt ut en side om meg selv. «Hva mer står det? Hva mer står det?» Jeg lukket øynene, forseglet kokongen fullstendig.

Jeg var ubrukelig. Jeg var motbydelig. Jeg var fortapt. Jeg hadde blitt mobbet på den første skolen jeg gikk på. Jeg hadde blitt mobbet på den andre skolen jeg gikk på. Det første selvmordsforsøket fant sted i slutten av sjetteklasse. Ingen fikk vite noe. De andre fant sted med ujevne mellomrom.

Når de voksne grep inn, føltes det som om de gjorde det av plikt, ikke av omsorg. Litt sånn «Ida, da. Nå har du klaget så mye igjen at jeg blir nødt til å snakke med et par folk i klassen.» Det var aldri noe opplegg, mobbingen fikk aldri konsekvenser, mobbernes foreldre ble aldri koblet inn, mine foreldre ble aldri koblet inn. Det var meg mot en massiv vegg av ondskapsfulle medelever, med et og annet mellomspill som het «Fy, sånn får dere ikke gjøre» uten oppfølging.

Resultatet ble at fra jeg var syv til jeg var femten levde jeg alene, på innsiden, bak ansiktet, uten stemme. Jeg diktet opp venner. Jeg skrev venner. Jeg snakket til venner som ikke var der. Jeg falt gjennom hull i asfalten i skolegården og ned i hemmelige verdener der jeg var trygg.

Jeg svevde rundt i det drømmelandet i flere måneder av gangen. Jeg husker skoleår som mest av alt var skygger, skygger av dager jeg gjemte meg på loft, i kjellere, dager jeg fløt over linoleumen og aldri var til stede, vattdager som dempet alt annet enn de plutselige stikkene fra de andre.

Det er langt unna nå. I årene som fulgte har det hendt at gamle klassekamerater ringer meg opp midt på natten. De er fulle. De vil snakke. «Unnskyld» lyder refrenget. «Unnskyld.» Jeg har tilgitt dem for lenge siden.

Lærerne, derimot. De var voksne. De hadde ansvar.

De har aldri bedt om unnskyldning.

Også publisert på Revolusjonært Roteloft.

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
17 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
11 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere