Vidar Haukeland

Alder:
  RSS

Om Vidar

Administrerende direktør Diakonissehuset

Følgere

Gründer av Guds nåde

Publisert 26 dager siden - 127 visninger

Et enormt, udekket behov, et stort organisasjonstalent, alliansebygging, sterk tro og forretningssans. Dette er blant forklaringene på at det Cathinka Guldberg startet i Oslo øst 20. november 1868, er blitt en av de største private virksomhetene innen utdanning, helse og omsorg i Norge.

Med Guldberg kom profesjonell sykepleieutdanning til Norge. For fattigfolk var sykehusene den gang ofte dødens forværelse, med vilkårlig stell og stor smittefare. 28-årige Guldberg var utdannet diakonisse fra Kaiserswerth i Tyskland, med erfaring fra krigen mellom Preussen og Østerrike, med syke prostituerte i Berlin og fra
sykehus i Egypt.

Guldberg mente nestekjærlig omsorg måtte utøves med kunnskap og kvalitet. Teoretisk utdanning ble sentralt for henne og hennes medsøster Rikke Nissen, som formulerte det slik: «Diakonissene ærer ikke den Herre de tjener ved Dumhed og Uvidenhet».

Men elevene trengte også praksis, så Guldberg startet sykehus. På få år vokste virksomheten og flyttet til området Lovisenberg, en gave fra grosserer Oluf Kiær. Profesjonell utdanning var man alene om i mange år, og sykehuset ble raskt et
nasjonalt modellsykehus. Deretter fulgte eldreomsorg og barnevern.

Diakonissene fikk ikke lønn, de bodde på «moderhuset» som tok seg av dem. Denne ordningen, som forlenget et sentralisert gründerregime også etter Guldbergs bortgang i 1919, overlevde frem til like etter annen verdenskrig. Da ble diakonissene tilstått tarifflønn, innmeldt i Statens Pensjonskasse og fritatt draktplikt.

Diakonissene var etterspurte på sykehus, eldrehjem og i fattigomsorgen, og ble leid ut mot betaling – til Diakonissehuset. Med hundrevis av utleide diakonisser ble det ganske store inntekter, som ble investert i bygninger og teknologi. Guldberg drev med andre ord det første store ideelle helse- og omsorgstilbudet her til lands.

Hun hadde lojale prester, leger og andre borgere i styre og stell. Velstående forretningsfolk bidro opp gjennom årene med store gaver. Til den historien hører også at Diakonissehuset som en del av arven fra Guldberg og hennes medsøstre, nå eier en over 80 mål stor eiendom på Lovisenberg i Oslo, der de fleste virksomhetene er
lokalisert og flere kommer til.

Diakonissehuset tilpasset seg samfunnsutviklingen, men uten å tape sin sjel. Virksomhetene er fortsatt i front. Høyskolen er i dag Norges eneste rendyrkede sykepleieutdanning. Lovisenberg Diakonale sykehus er Norges største private sykehus og ledende
innen storbyrelatert helseproblematikk. Sykehjemmet Cathinka Guldberg-senteret regnes blant de beste i landet.

Det er færre fattige enn før, og sykdomsbildet i dag er annerledes enn for 150 år siden. Men fortsatt trenger pasienter og mennesker som i et helse- og omsorgsperspektiv er særlig sårbare, noen som først og fremst snakker for dem og representerer dem. I vår tids helsedebatter kommer de lett i skyggen av sterke særinteresser og politiske ideologier.

Gå til innlegget

Diakonal bekymringsmelding

Publisert rundt 2 år siden - 466 visninger

Teologien får en stadig tydeligere plass i diakonien, foreløpig mest synlig innen utdanning. Det er en uheldig utvikling.

To pågående prosesser påvirker de diakonale ­institusjonenes selvforståelse. Derfor er det viktig at vi i institusjonsdiakonien­ er tydelige på hva som er vårt oppdrag innen helse og omsorg.

Den ene prosessen har politisk opphav: Stortinget har bedt regjeringen finne løsninger som gjør det mulig å fortsatt kunne prioritere ideelle aktører innen helse og omsorg, foran kommersielle aktører. Samtidig har flere politiske partier uttrykt en målsetting om at ideelle aktører skal øke sin andel av helse- og omsorgstjenestene til 25 prosent.

Det er ikke helt tydelig om man her mener en andel av alle ­helse-­ og omsorgstjenester i Norge,­ om det er avgrenset til omsorg, om man regner i årsverk eller i omsetning. Det er heller ikke presisert om en slik økning skal komme fra redusert offentlig virksomhet, nedtrapping av kommersiell virksomhet – eller hvilke ideelle virksomheter man mener bør øke sin virksomhet.

Økning. Uansett legges det opp til en eller annen form for ­økning, og det er viktig at de diakonale institusjonene tar del i denne økningen. Målet på 25 prosent har imidlertid bidratt til at enkelte diakonale helse-­institusjoner mener de bør slå seg sammen for å bli store nok til å ta en større andel av Helse-Norge.

Det er grunn til bekymring dersom dette skulle føre til at vektlegging av størrelse eller konkurransekraft blir viktigere enn søkelys på hvilket oppdrag våre institusjoner har.

Det som har kjennetegnet ­institusjonsdiakonien helt siden den fikk fotfeste i Norge for snart 150 år siden, er nestekjærlighet og kvalitet. En nestekjærlighet som springer ut av Jesu omsorg for de syke, sårbare, utstøtte og forsømte.

Den faglige kvaliteten i vårt arbeid er grunnleggende for nestekjærligheten i praktisk handling.

Størrelse har aldri vært et mål. Den eneste størrelse som er ­relevant, er at våre institusjoner er store nok til at vi kan gi den behandling og omsorg vi er best på, med høy faglig kvalitet og innenfor de rammer som samfunnet stiller til disposisjon.

Stoppe opp. Når 25 prosent-målet fører til at enkelte ­mener vi må ruste oss til å ta størst ­mulig andel av markedet for ideelle ­aktører, er det grunn til å stoppe­ opp.

Tror vi at det å bygge et diakonalt helseimperium som kjemper om markedsandeler er måten vi skal ruste oss for best å ivareta vårt diakonale oppdrag?

Om vi vokser, først og fremst for å ta størst mulig markeds-andel i Helse-Norge, kan faren for alminneliggjøring og distansering fra institusjonsdiakoniens særpreg og oppdrag være stor. Vårt diakonale oppdrag overfor syke, sårbare, utstøtte og forsømte, forutsetter nærhet. Det blir derfor viktig å finne en god balanse mellom vekst og mulighet for å opprettholde ­fokus, nærhet og kvalitet for våre ­primære målgrupper.

Uheldig. Den andre prosessen har med forholdet mellom kirke og diakoni å gjøre: Det er en utvikling i dag i diakonale institusjoner der teologien får en stadig tydeligere plass. Dette er foreløpig mest synlig innenfor utdanning.

Jeg synes dette er en uheldig utvikling. Norge har i løpet av de siste 100 år utviklet seg fra et homogent samfunn med stor ­utvandring av nordmenn til ­andre deler av verden, til i dag å være et samfunn av etnisk og trosmessig mangfold på grunn av stor innvandring fra andre deler av verden.

Det å gi kirken og teologien en tydelig rolle i utdanningsinstitusjoner som skal være et tilbud i sykepleieutdanning til engasjerte unge i dette flerkulturelle fellesskapet, kan assosiere mer til misjon enn til diakoni.
Det kan smalne inn selve ­rekrutteringen til diakonal ­sykepleie og omsorg. Og særlig bekymringsfullt blir det om vektleggingen av teologi og ­kirke trumfer vektleggingen av hva diakoni betyr i praktisk handling, og over tid får overslag til de diakonale helse- og omsorgsinstitusjonene.

Ikke misjon. Så vil noen minne meg om at de diakonale institusjonene er en del av kirkens diakonale oppdrag, at diakoni er kirkens omsorgstjeneste. Ja, selvsagt er den det. Men la meg sitere fra Kirkerådets Plan for diakoni aktualisert for diakonale institusjoner: «En diakonal ­institusjon er ikke det samme som en menighet. Den driver ikke misjon, den evangeliserer ikke. Den driver faglig, profesjonelt arbeid for å hjelpe mennesker med ulike lidelser og problemer – fysiske, psykiske og sosiale».
Kirken har, slik jeg ser det, ­utvist et nesten fraværende engasjement for institusjonsdiakonien.

Man kan sikkert drøfte hvorfor det er blitt slik. Men uavhengig av årsak har de diakonale institusjonene vokst og utviklet seg, for nettopp å ivareta det som er kjernen i det diakonale oppdraget.
Dette er samtidig en bekreftelse på at kirken som institusjon ikke har monopol på nestekjærlighet. Diakonien springer ut av Jesu oppdrag til oss mennesker om nestekjærlighet, om å se og ta vare på hverandre – da med et særskilt blikk på de sårbare og de som faller utenfor.

Ikke fastlåst. Kirken springer også ut av Jesu ord og oppdrag. Men diakoni forstått som evangeliet i handling kan ikke være låst innenfor kirken. Kirken driver, og skal drive diakonal virksomhet. Diakonale institusjoner skal også drive diakonal virksomhet - men ikke på oppdrag fra kirken.

Diakonale institusjoner kan og må hente sin motivasjon og sitt oppdrag direkte fra Bibelen, og det er å ta vare på de syke, sårbare og utstøtte. Det er dem vi snakker for, ikke for kirken.
Det er denne nestekjærligheten vi må bygge vårt diakonale virke på, ikke på imperiebygging og kirkeliggjøring i de diakonale institusjonene.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 1.12.2016

Gå til innlegget

Mest leste

Hareides nødvendige veivalg
av
Ole Paus
2 måneder siden / 77451 visninger
Et barn er født, et barn er dødt
av
Magne Raundalen
rundt 2 år siden / 43480 visninger
Etter fallet kommer hevnen
av
Berit Aalborg
10 måneder siden / 34855 visninger
Stormløpet mot Israel er i gang.
av
Roald Øye
7 måneder siden / 27819 visninger
Kanten av klippen
av
Åshild Mathisen
9 måneder siden / 22448 visninger
Et sosialt ­eksperiment
av
Bent Høie
4 måneder siden / 22154 visninger
Mens vi sover
av
Erik Lunde
10 måneder siden / 20057 visninger
Ord er handling
av
Hilde Frafjord Johnson
3 måneder siden / 19067 visninger

Lesetips

Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 5 timer siden / 240 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 81 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 48 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
Når staten misbruker makt
av
Øyvind Håbrekke
2 dager siden / 172 visninger
Trangere og farligere
av
Wenche Fone
3 dager siden / 388 visninger
Hva med menighetene?
av
Dag Brekke
3 dager siden / 142 visninger
La flere unge slippe til
av
Rode Hegstad
3 dager siden / 124 visninger
Taushet og tale om jødene
av
Torleiv Austad
3 dager siden / 192 visninger
Les flere

Siste innlegg

Statsfinansiert hatblogg
av
Usman Rana
rundt 2 timer siden / 105 visninger
Menneskers rettigheter
av
Vårt Land
rundt 4 timer siden / 103 visninger
Om å se biskoper ved høylys dag
av
Karl Øyvind Jordell
rundt 5 timer siden / 240 visninger
Kirken er politisk
av
Andreas Masvie
rundt 6 timer siden / 81 visninger
Kontrastenes jul i Frankrike
av
Tom Holta Heide
rundt 6 timer siden / 48 visninger
Hatet mot miljøbevegelsen
av
Eivind Trædal
rundt 6 timer siden / 93 visninger
En hjelpeløs hånd
av
Ane Bamle Tjellaug
rundt 7 timer siden / 106 visninger
Historisk kirkemøte i Ukraina
av
Alexander Tymczuk
rundt 15 timer siden / 60 visninger
Les flere