Marit H Meyer

Alder:
  RSS

Om Marit H

Venstre

Følgere

Landsbyens barn

Publisert 24 dager siden

«Det krever en landsby for å oppdra et barn». Jo, vi er mange som nikker gjenkjennende til det. Men bruker vi kunnskapen når vi leter etter svar på hvordan vi bekjemper barne- og ungdomskriminalitet?

Barne- og ungdomskriminalitet debatteres med jevne mellomrom temmelig friskt. Ikke minst på det sentrale Østlandsområdet er dette en politisk sak de fleste vil kjenne igjen. Debattene omhandler til dels svært alvorlig kriminalitet og behovet for sanksjonsmuligheter ovenfor ungdom som begår gjerninger til skade for både dem selv og for samfunnet – før de er i nærheten av å være 18 år. Dette er store og alvorlige problemstillinger som handler om både enkeltskjebner og om fellesskapets behov for å beskytte seg mot kriminalitet.

Debatten er verken ny eller unik. På starten av 2000-tallet gikk også denne diskusjonen høyt. Det var den gang en tendens til å skjele mot den kriminelle lavalder når spørsmålet om barne- og ungdomskriminalitet kom opp. Det er – da som nå - lett å være enig i at også ungdom må møte en reaksjon, og de må gjøre opp for seg når urett er gjort. Men barn kan og skal ikke behandles som drevne kriminelle.

Daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) påla i 2002 politiet å prioritere det forebyggende arbeidet blant barn og unge. Blikket ble rettet mot samarbeidet mellom politi og barnevern. Det ble lagt vekt på forsøk med barnevernsarbeidere på politistasjonene og ulike former for samarbeid med skole. Rollen til konfliktrådene, etterforskningsplikt i politiet, utforskning av det britene kaller «restorative justice» var blant noen av sporene. Hele poenget var å oppmuntre til tverrfaglig og tverretatlig arbeid på komplekse og sammensatte samfunnsproblemer. Poenget var å få fram gode eksempler på hvordan man kan forhindre eller stanse kriminelle løpebaner hos ungdom.

Mye kan være endret siden starten på 2000-tallet. Men debatten om hvordan vi møter de mest utfordrende sakene består. Det er krevende å finne gode svar på de fleste av spørsmålene knyttet til barne- og ungdomskriminalitet. Med jevne mellomrom trenger vi også å spørre oss selv – hvem er disse barna, egentlig? Hva gikk galt? Hvorfor gikk det galt? Har vi de rette virkemidlene for å få dem på rett kjøl? Som samfunn trenger vi stadig å utfordres på om vi løser våre utfordringer på riktig måte.

Denne uken var jeg som kommunestyrerepresentant på besøk til et av områdene i min kommune som har en del utfordringer. Gjennom møte med frivilligheten, skolen, politiet og engasjerte enkeltpersoner fra nærmiljøet blir det synlig hvor viktig dette komplekse fellesskapet og denne felles innsatsen er. Skolens rolle som et nav i barn og unges liv der de møtes på tvers av alder og grupperinger kan ikke vektlegges nok. Frivillighetens betydning for det sosiale livet etter skolen og i helger kan for mange bli helt avgjørende.

Mange lokalsamfunn har mange enkeltaktører og personer som virkelig ønsker å bidra i arbeidet med stedets barn og unge. Som ansatt, som forelder, som «nabokjerring» eller som frivillig. I sum utgjør de alle de ulike aktørene som treffer barnet og dets familie. I sum er de «landsbyen» som må jobbe i fellesskap for å ta vare på disse unge som strever med å akseptere eller etterleve samfunnets normer og regler for rett og galt.

Det er nok en del som tenker at politiet burde få en større rolle. Det er en del som mener at skolen må ta mer tak. Eller at frivilligheten bør ta mer ansvar. Saken er vel den, at de ulike instansene jobber offensivt ut fra sine forutsetninger svært mange steder. Men en offentlig etat eller frivillig organisasjon løser ikke disse utfordringene alene. Derfor er det ikke en satsing på politiet alene som kan løse ungdomskriminalitet. Det er heller ikke frivilligheten alene som kan sørge for at disse ungdommene har noe givende å foreta seg på kveldstid.

Vanskelige utfordringer har sjelden rene endimensjonale svar. Det er samspillet mellom viktige krefter det handler om. Det er summen av innsats som virkelig kan snu vanskelige livsløp over i et godt spor – for både individet og for samfunnet. Det krever en landsby, med andre ord.

Gå til innlegget

Lokalpolitikk og liberale demokratier

Publisert rundt 1 år siden

Det går en linje fra vår tids internasjonale utfordringer til den lokale politikken som utformes i kommuner og fylker over hele landet. Derfor er valget i 2019 et viktig valg for vår felles fremtid.

I november i år var det partikongress i ALDE – «Alliance of liberals and democrats for Europe». Et samlingspunkt for liberale partier som har spilt og spiller viktige roller i formingen og utviklingen av en rekke europeiske land. På årets kongress var det en felles bekymring for at våre sterke liberale verdier og tradisjoner er under press. Både fra utsiden og fra innsiden.

Det gjør unektelig inntrykk å høre bekymringen Venstres politiske søsterpartier uttrykker for utviklingen av demokratiske institusjoner i land som Ungarn og Polen. Dette handler om både pressens og domstolenes rolle i samfunnet. For Ungarn sin del handler det også om universitetenes plass i samfunnet. Det er på samme måte sterkt å høre lederen for britiske Liberal Democrats utrykke sin store uro for de sosioøkonomiske konsekvensene av Brexit.

Grasrotbevegelser. 

På den andre siden er det svært inspirerende å høre blant annet den franske presidentens parti En Marche sette ord på behovet for grasrotbevegelser i arbeidet for de liberale verdiene i dagens Europa. Og akkurat i disse poengene fra En Marche ligger en viktig kjerne. Der sterk polarisering og en framvoksende proteksjonistisk og nasjonalistisk politikk preger enkelte europeiske land, så er ett av svarene fra Europas liberale sentrumspartier å jobbe for mer demokrati nærmere folk. Et demokrati som er solid forankret nedenfra, i grasrotbevegelser, i dialogen mellom folkevalgte og velgere, i møtet mellom folk - og i lokalpolitikken. Derfor er eksempelvis så prosaiske saker som kommune- og regionreform en viktig sosialliberal kampsak for oss som kjemper mot populisme og fremmedgjøring.

I den liberale tradisjon ligger en tro på at samfunnet bygges nedenfra og er tuftet på individuelle rettigheter som skal og må ivaretas og befestes av storsamfunnet og fellesskapet. Sosiale strukturer og systemer er ikke bedre enn de oppleves av individene. Systemene må fungere for individene om de skal være levedyktige og ha eksistensberettigelse. Konsekvensen av et slikt samfunnssyn innebærer blant annet en tro på partiene som åpne organisasjoner. Det innebærer også en tro på kontrakten mellom lokale folkevalgte og innbyggere som et viktig lim i samfunnet og som en basis for det liberale demokratiet. Denne kontakten sikrer reell innflytelse og det sikrer spredning av makt.

Ideer utvikles. 

Det er i kommunene hverdagspolitikken formes og vedtas. Det er i lokalpolitikken man kan drive påvirkningsarbeid på store og små saker for sitt lokalsamfunn. Og det er i lokalpolitikken store viktige ideer ofte utvikles og tar form som senere kan bli til nasjonal politikk – til glede for mange.

I Norge skal vi straks inn i et valgår – et lokalvalgår. Noe av det viktigste vi kan håpe på for 2019 er stort engasjement og oppslutning om både det å stille på lister til kommuner- og fylkesting, arbeid med lokalt programarbeid og i den kommende debatten som kommer til å prege lokalsamfunn i hele landet fram mot valget i september 2019. Lykkes vi som samfunn med det, så tar vi viktige steg i arbeidet med å sikre det liberale demokratiet for fremtiden. Det vil være et uvurderlig bidrag til å nå målet om at fremtiden alltid skal bli bedre enn fortiden. Det er opp til hver enkelt av oss, enten vi stiller til valg i vår kommune, eller bare stemmer på et parti som vi tror har gode løsninger for vårt lokalsamfunn.

For demokratiske valg er viktige, i store og små kommuner, og for store og små saker, over hele verden.

Gå til innlegget

Organisering er også en menneskerettighet

Publisert over 2 år siden

Av Odd Einar Dørum, Terje Breivik og Marit H Meyer (Venstre) Arbeidstakerorganisasjonene gjennomfører i disse dager en større vervekampanje. Det vil vi heie på, for den norske historien viser at både demokratiet og velferden vår er tjent med en sterk fagorganisering som favner bredt.

Rundt om i verden ser vi at retten til å organisere seg mange steder aldri har blitt skikkelig etablert eller er under press. Manglende respekt for sammenslutninger og nedvurdering av hvilken rolle partene i arbeidslivet spiller settes på spissen av et mer globalisert arbeidsliv. I dette bildet er en ordinær vervekampanje viktig, også fordi den peker utover seg selv og våre landegrenser.  

Menneskerettighetene omfatter ytringsfrihet, trosfrihet, rett til liv og helse og andre, individuelle rettigheter. Men retten til å organisere seg, å samle mennesker under en felles fane, er også en sentral menneskerettighet. Den sikrer at selv om alle mennesker er ulike, så forenes vi som arbeidstakere med noen grunnleggende behov, som et trygt og sikkert arbeidssted, anstendig lønn og omforente og balanserte spilleregler ved konflikt.

Utfordringer knyttet til globaliseringen understreker også behovet for organisering. Sosial dumping og ansettelseskontrakter som går på tvers av lover, regler og avtaleverk, utfordrer de rettigheter og plikter vi gjennom 100 år har utviklet i fellesskap.

For dagens norske arbeidsliv hviler faktisk i stor grad på den grunnmuren som ble skapt for om lag 100 år siden. Samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene er en helt sentral del av utviklingen av det norske demokratiet. Helt fra da Gunnar Knutsens Venstreregjering i 1915 etablerte arbeidsretten og riksmekleren har samarbeid og dialog før kamp og konflikt vært grunnplanken.

Trepartsamarbeidet er utviklet i en tidsånd der arbeidslivet ble preget av tilsynelatende uoverstigelige konflikter, gjentatte streiker og trusler om revolusjon. Kjernespørsmålet var – hvordan skal konfliktene håndteres? Med klassekamp og strid, eller ved hjelp av dialog og forhandlinger innen regulerte og fastsatte former? Med en erkjennelse av at arge motstandere også kan arbeide sammen om løsninger, var grunnlaget lagt for en fredelig og demokratisk organisering av arbeidslivspolitikken.

En rekke ulike aktører bidro i dette arbeidet. Både fagbevegelsen og sentrale aktører på arbeidsgiversiden må selvsagt nevnes. Men det er umulig å beskrive utviklingen av trepartssamarbeidet uten å nevne Paal Berg, statsråd i Knutsens Venstreregjering og senere leder av arbeidsretten, høyesterettsjustitiarius og leder av hjemmefronten. Berg var sentral også i utformingen av den første hovedavtalen i privat sektor i 1935. Denne har dannet grunnlaget for senere hovedavtaler.

Det unike med trepartssamarbeidet er det åpenbare og enkle faktum at det er tre – ikke to - parter. Med staten til stede er innrammingen ikke bare bedriftsøkonomiske eller arbeidsrettslige spørsmål. Det handler også om forvaltningen av fellesskapets spilleregler, ressurser og rammene for vår felles velferd. At staten står som garantist for at spillereglene følges, har vært avgjørende for å skape forutsigbarhet og gjensidig tillitt mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Dette er fremdeles sentrale spørsmål, men vi kan legge til utfordringer knyttet til globalisering, robotisering og automatisering. Dette bidrar til at arbeidslivet – og velferdsstaten – er inne i en svært rask og omfattende endring. Det er vanskeligere enn kanskje noen gang å forutse hvilke kompetansebehov arbeidslivet vil ha, hvilken konkurranse det vil være om arbeidskraften og hvordan dette skal reguleres i en globalisert verden. Med nye rammebetingelser må også trepartssamarbeidet gå i front for hele tiden å bidra til at arbeidslivets rammer tilpasses endringer i måten vi arbeider på, familiemønstre og globale utfordringer.

Kompleksiteten i dette viser at behovet for sterkt samarbeid og dialog mellom parter fremdeles er helt sentralt for dagens - og morgendagens – arbeidsliv. Den menneskerett det er å kunne organisere seg, må derfor holdes høyt, og den må verdsettes. For den kan spille en vesentlig rolle i utviklingen av både velferden og demokratiet, slik den har gjort siden 1915 og fremdeles gjør det i dag.

 

Odd Einar Dørum, tidligere justisminister (V)

Terje Breivik, Stortingsrepresentant (V)

Marit H Meyer, kommunestyremedlem (V)

Gå til innlegget

Mest leste siste måned

Noen bør skamme seg
av
Espen Ottosen
18 dager siden / 5368 visninger
Kreftens krigsmetaforer
av
Aud Irene Svartvasmo
16 dager siden / 3728 visninger
Ingen skal leve med skam
av
Tor Håkon Eiken
18 dager siden / 1294 visninger
Nå må vi stå sammen
av
Berit Hustad Nilsen
13 dager siden / 1174 visninger
Skal vi forby det vi ikke liker?
av
Paul Leer-Salvesen
13 dager siden / 1004 visninger
Hva nå, Etiopia?
av
Ragnhild Mestad
5 dager siden / 933 visninger
Ungdomsrus: Vi må handle nå!
av
Pernille Huseby
23 dager siden / 906 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere