Marit H Meyer

Alder:
  RSS

Om Marit H

Venstre

Følgere

Kampen for et liberalt demokrati

Publisert rundt 2 måneder siden

For mange europeere er det åpne demokratiet det eneste vi kjenner. Vi er oppvokst i land der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, trosfrihet og bevegelsesfrihet er anerkjente grunnleggende verdier. Nå ser vi at totalitært tankegods igjen har grobunn i Europa. Senest ved valget i Hviterussland.

Tysklands nære historie gir noen erfaringer vi kan lære av for å holde det liberale demokratiet levende i møte med ulike former for totalitarisme. Høsten 2019 ble det markert at det var 30 år siden Berlinmuren falt. Frihet kunne igjen pustes inn av mennesker som hadde levd sine liv bak jernteppet. Høsten 2020 er også et viktig markeringsår – det er 30 år siden Tysklands gjenforening og DDRs definitive endelikt. Etter diktaturets fall skulle en felles stat finne sin form - bygd på en modell om det liberale demokrati.

I august 1990 var jeg fersk utvekslingselev i Tyskland. Jeg var 17 år og møtte et land og en nasjon midt i et viktig tidsskille. Europeisk historie skulle skrives når Tyskland igjen skulle bli ett land. En av de første festene jeg var på denne høsten, var en gjenforeningsfest 3. oktober. En gjeng ungdommer var samlet for å markere dagen da DDR ble strøket av det politiske kartet, og den nye tyske forbundsrepublikken ble en realitet. Jeg husker godt at det var en underlig stemning på festen. Mange i både Vest-Tyskland og det gamle DDR var avventende til det raske gjenforeningsprosjektet. Kom det for tidlig, ville det bli umulig å få til i praksis, ville folk klare å forenes, kom det til å koste for mye? Ville Tyskland bli for mektig? Spørsmålene var mange, usikkerheten var stor.

For en politisk interessert ungdom fra Norge var det sterkt å se og oppleve den tunge arven mange tyskere kjente på etter totalitære regimer, brutale kriger og et jernteppe som hadde skapt fysiske grenser mellom familier og gamle venner. Sorgen mange kjente på over å ha vært forhindret fra å ferdes fritt over landegrensene i årtier opplevdes som stille og tung. Sterke følelser var i sving – traumatiske opplevelser i den totalitære staten DDR lå der som åpne sår.

Alvoret og refleksjonen jeg opplevde i Tyskland høsten 1990, har satt varige spor. Jeg oppfattet en seriøsitet blant mange jeg møtte, i deres ulike former for arbeid med å bygge ned motsetninger og i fellesskap skape et felles liberalt demokrati. Men aldri møtte jeg noen som ga uttrykk for at det ville bli enkelt.

Den overvåkning og dramatiske form for trakassering som DDR-borgerne måtte leve med, kjenner mange nå bare fra film og historiebøker. Men trakassering kan komme i mange former. Blant eksemplene i vår egen tid er spredning av falske nyheter eller grov hets som mange som driver med politikk nasjonalt eller lokalt kan møte - selv i dagens liberale demokratier. Ulike former for diskriminering og trusler om vold grunnet etnisitet, kjønn og legning utfordrer menneskers muligheter til å leve sine egne frie liv. Et press om å tie kan utøves på så mange vis. Historien viser oss grelle eksempler på hvor destruktivt dette er og hvilken forakt for mennesket det representerer.

30 år etter gjenforeningen og et nytt europeisk kart, er det fortsatt krevende å bygge ned motsetninger og ulikheter. Det liberale demokratiet møter utfordringer, både innenfra og utenfra. De utfordringer mange europeiske land står ovenfor i dag er noen ganske andre enn de vi på 90-tallet trodde vi kom til å møte. Men det enkle faktum at det liberale demokratiet kontinuerlig må holdes levende dersom det skal være sterkt og motstandsdyktig er kanskje mer sikkert enn noen gang.

Markeringen av gjenforeningen skjer i en situasjon der Tyskland står ovenfor betydelige utfordringer. Den ærefrykt og ettertenksomhet mange viste i møtet med oppgaven de sto ovenfor i 1990 kan være en viktig inspirasjon for oss alle. Både i eget land, og i vår solidaritet med blant annet Hviterusslands befolkning som ønsker det de fleste av oss verdsetter høyt – et fritt og åpent demokrati. 

Gå til innlegget

Så kom beskjeden om at siste avdrag i Statens lånekasse for utdanning skulle betales. Selve beviset på at studietiden er grundig tilbakelagt. Men også en påminnelse om en av samfunnets viktigste institusjoner.

For min del er et nesten 27-årig samliv nå ved veis ende. Det er alltid hyggelig å innfri et lån, men akkurat dette lånet har tross alt en ekstra dimensjon ved seg. 

Det er ingen tvil om at studielånet – for meg som for andre – har gitt muligheter jeg ellers neppe ville fått. Det har vært det økonomiske fundamentet for en universitetsgrad og studier i utlandet. Det sikret den beskjedne familieøkonomien da vi fikk vårt første barn i studietida og fikk kjenne på hvordan det var å ikke falle innunder fødselspermisjonsreglene man har som lønnsmottaker.

Mange vil være enig i at en reell rett til og tilgang på høyere utdanning er en av dette samfunnets kanskje viktigste byggesteiner. Som så mange andre velferdsinsitusjoner i Norge, er også denne et produkt av en møysommelig samfunnsbygging basert på rettigheter og fellesskapstjenester. En utvikling som kom tydelig til syne allerede mot slutten av 1800-tallet. Det ga oss en felles skole for alle samfunnslag - folkeskolen - i 1889. Fra unionsoppløsningen i 1905 skjøt arbeidet for alvor fart, og viktige elementer som sykepenger, arbeidsretten og barnelovene kom på plass under Venstre-regjeringene til Gunnar Knudsen og Johan Ludwig Mowinckel.

I 1947 ble Lånekassen opprettet. Den nye konstruksjonen forente ulike typer ordninger som hadde blitt etablert før krigen til støtte for studenter. Opprettelsen av Lånekassen var en del av gjenreisningen av landet, samtidig som det var en videreføring av en tradisjon som satte allmenn tilgang på utdanning høyt. I tiårene som fulgte ble Lånekassens ordninger utvidet. I dag framstår Lånekassen som et av vårt samfunns mest troverdige institusjoner.

Utdanning er kanskje det viktigste grepet for å skape sosial mobilitet. Slik vil det være i årene som kommer også. Troen på allmenn rett – men også allmenn mulighet – til utdanning står sterkt i vårt eget samfunn. Men i land rundt oss ser vi at reell tilgang til utdanning ikke er noen selvfølge, og at diskusjon om skolepenger ved universitetene lever i beste velgående.

Samtidig gjør blant annet endringer i arbeidslivet, behov for mer fleksible studier og mer digitalisering i hele samfunnet at også Lånekassen må utvikle sine tjenester. Et eksempel på dette skjedde senest i høst. Da åpnet regjeringen for at det skal bli lettere for voksne i jobb å få støtte fra Lånekassen. Et åpenbart viktig grep for et samfunn som prediker betydningen av livslang læring. Endringen gjør at Lånekassen ikke bare er tilpasset 20-25-åringer som studerer på fulltid, men i større grad kan benyttes av dem som er godt voksne, og dem som studerer på deltid – slik statsråd Iselin Nybø uttrykte det da endringen kom. 

Tilgangen på utdanning og god studentvelferd er fundamentalt for å sikre enkeltmennesker en mulighet til å nå sine mål i livet. Vi er ikke i mål med for eksempel gode nok ordninger ved sykdom i studietiden. Men selve grunntanken ved Lånekassen - at fellesskapet stiller opp for enhver som ønsker å ta høyere utdanning - består. Det er mange årsaker til at Norge er et svært godt land å bo i. Mulighet til å ta utdanning – uavhengig av foreldrenes økonomi – er definitivt en av dem. 

For med utdanning er dette landet bygget.

Gå til innlegget

Landsbyens barn

Publisert 11 måneder siden

«Det krever en landsby for å oppdra et barn». Jo, vi er mange som nikker gjenkjennende til det. Men bruker vi kunnskapen når vi leter etter svar på hvordan vi bekjemper barne- og ungdomskriminalitet?

Barne- og ungdomskriminalitet debatteres med jevne mellomrom temmelig friskt. Ikke minst på det sentrale Østlandsområdet er dette en politisk sak de fleste vil kjenne igjen. Debattene omhandler til dels svært alvorlig kriminalitet og behovet for sanksjonsmuligheter ovenfor ungdom som begår gjerninger til skade for både dem selv og for samfunnet – før de er i nærheten av å være 18 år. Dette er store og alvorlige problemstillinger som handler om både enkeltskjebner og om fellesskapets behov for å beskytte seg mot kriminalitet.

Debatten er verken ny eller unik. På starten av 2000-tallet gikk også denne diskusjonen høyt. Det var den gang en tendens til å skjele mot den kriminelle lavalder når spørsmålet om barne- og ungdomskriminalitet kom opp. Det er – da som nå - lett å være enig i at også ungdom må møte en reaksjon, og de må gjøre opp for seg når urett er gjort. Men barn kan og skal ikke behandles som drevne kriminelle.

Daværende justisminister Odd Einar Dørum (V) påla i 2002 politiet å prioritere det forebyggende arbeidet blant barn og unge. Blikket ble rettet mot samarbeidet mellom politi og barnevern. Det ble lagt vekt på forsøk med barnevernsarbeidere på politistasjonene og ulike former for samarbeid med skole. Rollen til konfliktrådene, etterforskningsplikt i politiet, utforskning av det britene kaller «restorative justice» var blant noen av sporene. Hele poenget var å oppmuntre til tverrfaglig og tverretatlig arbeid på komplekse og sammensatte samfunnsproblemer. Poenget var å få fram gode eksempler på hvordan man kan forhindre eller stanse kriminelle løpebaner hos ungdom.

Mye kan være endret siden starten på 2000-tallet. Men debatten om hvordan vi møter de mest utfordrende sakene består. Det er krevende å finne gode svar på de fleste av spørsmålene knyttet til barne- og ungdomskriminalitet. Med jevne mellomrom trenger vi også å spørre oss selv – hvem er disse barna, egentlig? Hva gikk galt? Hvorfor gikk det galt? Har vi de rette virkemidlene for å få dem på rett kjøl? Som samfunn trenger vi stadig å utfordres på om vi løser våre utfordringer på riktig måte.

Denne uken var jeg som kommunestyrerepresentant på besøk til et av områdene i min kommune som har en del utfordringer. Gjennom møte med frivilligheten, skolen, politiet og engasjerte enkeltpersoner fra nærmiljøet blir det synlig hvor viktig dette komplekse fellesskapet og denne felles innsatsen er. Skolens rolle som et nav i barn og unges liv der de møtes på tvers av alder og grupperinger kan ikke vektlegges nok. Frivillighetens betydning for det sosiale livet etter skolen og i helger kan for mange bli helt avgjørende.

Mange lokalsamfunn har mange enkeltaktører og personer som virkelig ønsker å bidra i arbeidet med stedets barn og unge. Som ansatt, som forelder, som «nabokjerring» eller som frivillig. I sum utgjør de alle de ulike aktørene som treffer barnet og dets familie. I sum er de «landsbyen» som må jobbe i fellesskap for å ta vare på disse unge som strever med å akseptere eller etterleve samfunnets normer og regler for rett og galt.

Det er nok en del som tenker at politiet burde få en større rolle. Det er en del som mener at skolen må ta mer tak. Eller at frivilligheten bør ta mer ansvar. Saken er vel den, at de ulike instansene jobber offensivt ut fra sine forutsetninger svært mange steder. Men en offentlig etat eller frivillig organisasjon løser ikke disse utfordringene alene. Derfor er det ikke en satsing på politiet alene som kan løse ungdomskriminalitet. Det er heller ikke frivilligheten alene som kan sørge for at disse ungdommene har noe givende å foreta seg på kveldstid.

Vanskelige utfordringer har sjelden rene endimensjonale svar. Det er samspillet mellom viktige krefter det handler om. Det er summen av innsats som virkelig kan snu vanskelige livsløp over i et godt spor – for både individet og for samfunnet. Det krever en landsby, med andre ord.

Gå til innlegget

Lokalpolitikk og liberale demokratier

Publisert nesten 2 år siden

Det går en linje fra vår tids internasjonale utfordringer til den lokale politikken som utformes i kommuner og fylker over hele landet. Derfor er valget i 2019 et viktig valg for vår felles fremtid.

I november i år var det partikongress i ALDE – «Alliance of liberals and democrats for Europe». Et samlingspunkt for liberale partier som har spilt og spiller viktige roller i formingen og utviklingen av en rekke europeiske land. På årets kongress var det en felles bekymring for at våre sterke liberale verdier og tradisjoner er under press. Både fra utsiden og fra innsiden.

Det gjør unektelig inntrykk å høre bekymringen Venstres politiske søsterpartier uttrykker for utviklingen av demokratiske institusjoner i land som Ungarn og Polen. Dette handler om både pressens og domstolenes rolle i samfunnet. For Ungarn sin del handler det også om universitetenes plass i samfunnet. Det er på samme måte sterkt å høre lederen for britiske Liberal Democrats utrykke sin store uro for de sosioøkonomiske konsekvensene av Brexit.

Grasrotbevegelser. 

På den andre siden er det svært inspirerende å høre blant annet den franske presidentens parti En Marche sette ord på behovet for grasrotbevegelser i arbeidet for de liberale verdiene i dagens Europa. Og akkurat i disse poengene fra En Marche ligger en viktig kjerne. Der sterk polarisering og en framvoksende proteksjonistisk og nasjonalistisk politikk preger enkelte europeiske land, så er ett av svarene fra Europas liberale sentrumspartier å jobbe for mer demokrati nærmere folk. Et demokrati som er solid forankret nedenfra, i grasrotbevegelser, i dialogen mellom folkevalgte og velgere, i møtet mellom folk - og i lokalpolitikken. Derfor er eksempelvis så prosaiske saker som kommune- og regionreform en viktig sosialliberal kampsak for oss som kjemper mot populisme og fremmedgjøring.

I den liberale tradisjon ligger en tro på at samfunnet bygges nedenfra og er tuftet på individuelle rettigheter som skal og må ivaretas og befestes av storsamfunnet og fellesskapet. Sosiale strukturer og systemer er ikke bedre enn de oppleves av individene. Systemene må fungere for individene om de skal være levedyktige og ha eksistensberettigelse. Konsekvensen av et slikt samfunnssyn innebærer blant annet en tro på partiene som åpne organisasjoner. Det innebærer også en tro på kontrakten mellom lokale folkevalgte og innbyggere som et viktig lim i samfunnet og som en basis for det liberale demokratiet. Denne kontakten sikrer reell innflytelse og det sikrer spredning av makt.

Ideer utvikles. 

Det er i kommunene hverdagspolitikken formes og vedtas. Det er i lokalpolitikken man kan drive påvirkningsarbeid på store og små saker for sitt lokalsamfunn. Og det er i lokalpolitikken store viktige ideer ofte utvikles og tar form som senere kan bli til nasjonal politikk – til glede for mange.

I Norge skal vi straks inn i et valgår – et lokalvalgår. Noe av det viktigste vi kan håpe på for 2019 er stort engasjement og oppslutning om både det å stille på lister til kommuner- og fylkesting, arbeid med lokalt programarbeid og i den kommende debatten som kommer til å prege lokalsamfunn i hele landet fram mot valget i september 2019. Lykkes vi som samfunn med det, så tar vi viktige steg i arbeidet med å sikre det liberale demokratiet for fremtiden. Det vil være et uvurderlig bidrag til å nå målet om at fremtiden alltid skal bli bedre enn fortiden. Det er opp til hver enkelt av oss, enten vi stiller til valg i vår kommune, eller bare stemmer på et parti som vi tror har gode løsninger for vårt lokalsamfunn.

For demokratiske valg er viktige, i store og små kommuner, og for store og små saker, over hele verden.

Gå til innlegget

Organisering er også en menneskerettighet

Publisert rundt 3 år siden

Av Odd Einar Dørum, Terje Breivik og Marit H Meyer (Venstre) Arbeidstakerorganisasjonene gjennomfører i disse dager en større vervekampanje. Det vil vi heie på, for den norske historien viser at både demokratiet og velferden vår er tjent med en sterk fagorganisering som favner bredt.

Rundt om i verden ser vi at retten til å organisere seg mange steder aldri har blitt skikkelig etablert eller er under press. Manglende respekt for sammenslutninger og nedvurdering av hvilken rolle partene i arbeidslivet spiller settes på spissen av et mer globalisert arbeidsliv. I dette bildet er en ordinær vervekampanje viktig, også fordi den peker utover seg selv og våre landegrenser.  

Menneskerettighetene omfatter ytringsfrihet, trosfrihet, rett til liv og helse og andre, individuelle rettigheter. Men retten til å organisere seg, å samle mennesker under en felles fane, er også en sentral menneskerettighet. Den sikrer at selv om alle mennesker er ulike, så forenes vi som arbeidstakere med noen grunnleggende behov, som et trygt og sikkert arbeidssted, anstendig lønn og omforente og balanserte spilleregler ved konflikt.

Utfordringer knyttet til globaliseringen understreker også behovet for organisering. Sosial dumping og ansettelseskontrakter som går på tvers av lover, regler og avtaleverk, utfordrer de rettigheter og plikter vi gjennom 100 år har utviklet i fellesskap.

For dagens norske arbeidsliv hviler faktisk i stor grad på den grunnmuren som ble skapt for om lag 100 år siden. Samarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og myndighetene er en helt sentral del av utviklingen av det norske demokratiet. Helt fra da Gunnar Knutsens Venstreregjering i 1915 etablerte arbeidsretten og riksmekleren har samarbeid og dialog før kamp og konflikt vært grunnplanken.

Trepartsamarbeidet er utviklet i en tidsånd der arbeidslivet ble preget av tilsynelatende uoverstigelige konflikter, gjentatte streiker og trusler om revolusjon. Kjernespørsmålet var – hvordan skal konfliktene håndteres? Med klassekamp og strid, eller ved hjelp av dialog og forhandlinger innen regulerte og fastsatte former? Med en erkjennelse av at arge motstandere også kan arbeide sammen om løsninger, var grunnlaget lagt for en fredelig og demokratisk organisering av arbeidslivspolitikken.

En rekke ulike aktører bidro i dette arbeidet. Både fagbevegelsen og sentrale aktører på arbeidsgiversiden må selvsagt nevnes. Men det er umulig å beskrive utviklingen av trepartssamarbeidet uten å nevne Paal Berg, statsråd i Knutsens Venstreregjering og senere leder av arbeidsretten, høyesterettsjustitiarius og leder av hjemmefronten. Berg var sentral også i utformingen av den første hovedavtalen i privat sektor i 1935. Denne har dannet grunnlaget for senere hovedavtaler.

Det unike med trepartssamarbeidet er det åpenbare og enkle faktum at det er tre – ikke to - parter. Med staten til stede er innrammingen ikke bare bedriftsøkonomiske eller arbeidsrettslige spørsmål. Det handler også om forvaltningen av fellesskapets spilleregler, ressurser og rammene for vår felles velferd. At staten står som garantist for at spillereglene følges, har vært avgjørende for å skape forutsigbarhet og gjensidig tillitt mellom arbeidsgivere og arbeidstakere.

Dette er fremdeles sentrale spørsmål, men vi kan legge til utfordringer knyttet til globalisering, robotisering og automatisering. Dette bidrar til at arbeidslivet – og velferdsstaten – er inne i en svært rask og omfattende endring. Det er vanskeligere enn kanskje noen gang å forutse hvilke kompetansebehov arbeidslivet vil ha, hvilken konkurranse det vil være om arbeidskraften og hvordan dette skal reguleres i en globalisert verden. Med nye rammebetingelser må også trepartssamarbeidet gå i front for hele tiden å bidra til at arbeidslivets rammer tilpasses endringer i måten vi arbeider på, familiemønstre og globale utfordringer.

Kompleksiteten i dette viser at behovet for sterkt samarbeid og dialog mellom parter fremdeles er helt sentralt for dagens - og morgendagens – arbeidsliv. Den menneskerett det er å kunne organisere seg, må derfor holdes høyt, og den må verdsettes. For den kan spille en vesentlig rolle i utviklingen av både velferden og demokratiet, slik den har gjort siden 1915 og fremdeles gjør det i dag.

 

Odd Einar Dørum, tidligere justisminister (V)

Terje Breivik, Stortingsrepresentant (V)

Marit H Meyer, kommunestyremedlem (V)

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere