Vemund Blomkvist

Alder:
  RSS

Om Vemund

Følgere

Skrev ­Johannes om Treenigheten?

Publisert over 1 år siden

Comma Iohanneum er det eneste stedet i Det nye testamentet med en uttalt lære om Treenigheten, men er det en del av den opprinnelige teksten?

I første Johannesbrev står et av de mest omdiskuterte­ versene i Det nye testamentet, det såkalte Comma Iohanneum:

«Tre er de som vitner i himmelen – Faderen, Ordet og Den hellige ånd. Og disse tre er ett.» (1 Joh 5:7)

Dette er det eneste stedet i Det nye testamentet som inneholder en klart uttalt lære om Treenigheten. Verset har en inn­viklet overleveringshistorie, slik at det er usikkert om det var en del av den opprinnelige teksten. Det forekommer først og fremst på latinsk område, og ikke på gresk, som er språket Det nye testamentet ble skrevet på. Verset ble derfor ikke gjengitt i flere av de første trykkutgavene av Det nye testamentet. I de fleste moderne bibelutgaver er det utelatt fordi det oppfattes som et tillegg. Flere sentrale bibelforskere har imidlertid forsvart verset som ekte. En av dem er grunnleggeren av den nytestamentlige tekstkritikk, Johann Albrecht Bengel (død 1752). I sin kommentar til Det nye testamentet, kalt Gnomon, argumenterte han med stor overbevisning for at verset må tas med. Her skal vi se på hvordan han argumenterer.

Sammensatt helhet. 

Bengel forutsetter at hvert bibelsk skrift er en omhyggelig sammensatt helhet: Ingen del er tilfeldig, og dersom det finnes tillegg som ikke hører med til den opprinnelige teksten, vil disse bryte med tekstens flyt, slik at leseren vil føle at noe er galt. Teksten er en «vev», slik det latinske ordet for tekst (textus) vitner om. Derfor vil senere endringer lett kunne spores; de vil bryte med tekstens mønster.

Det er derfor avgjørende for Bengel å lese verset i sin nære kontekst. Konteksten vil avsløre om verset er en «organisk» del av teksten eller ikke.

Comma Iohanneum. 

I tilfellet­ Comma Iohanneum er over­leveringen mangfoldig. Verset har ikke en fast plass. Det finnes et tilsvarende vers om vitn­ene på jorden som står i alle manuskriptene, men rekkefølgen mellom de to versene varierer. Bengel valgte­ den sekvensen som for ham ga best mening: en variant der ordene­ om vitnene i himmelen kommer etter ordene om vitnene på jorden. Comma Iohanneum vil derfor inngå i konteksten som følger:

Y (i) Han er den som er kommet gjennom vann og blod – Jesus Kristus – ikke bare med vann, men med vann og blod. Og ­ånden er den som vitner, for ånden er sannheten.

Y (ii) For tre er de som vitner på jorden: ånden, vannet og blodet. Og de tre er ens.

Y (iii) Og tre er de som vitner i himmelen – Faderen, Ordet og Den hellige ånd. Og disse tre er ett.

Vi har ovenfor erstattet versnumrene med (i) (ii) og (iii), siden Bengel og de moderne utgiverne har ulik praksis. Bengels argument er at disse tre versene til sammen utgjør en perfekt komposisjon: (i) har felles elementer både med (ii) og (iii), og peker derfor fremover mot begge disse versene. På samme måte er (ii) og (iii) nært forbundet, og fremstår som speilbilder av hverandre. Det er lett å forstå hvorfor Bengel måtte velge varianten der (iii) er plassert sist. Dersom rekkefølgen byttes om, ødelegges progresjonen i teksten; den beveger seg ikke lenger mot høydepunktet, som er vitnene i himmelen. For Bengel er det tydelig at (i) og (ii) er ment som forberedelse til (iii).

Så langt om Bengels argument på basis av den nære konteksten. Men også hele brevets komposisjon krever ifølge Bengel at Comma Iohanneum er med. Brevet har behandlet Faderen, Sønnen og Ånden tidligere (1:5ff, 2:1ff, 4:1ff). Det vil derfor være en mangel dersom Ånden skulle utelates her, nær brevets slutt.

Moderne kritikere. 

Men holder disse argumentene? De fleste moderne kritikere vil hevde at strukturen i (i), (ii) og (iii) ikke er opprinnelig, men at den er oppstått «av seg selv» da skrivere la til verset om Treenig­heten i himmelen. Noen skrivere­ skal ha sett at ordene om de tre vitnene på jorden var en anledning til å utfylle teksten. De moderne kritikerne tar gjerne utgangspunkt i en annen rekkefølge enn Bengel – de bruker rekkefølgen i+iii+ii – og da fremstår Comma Iohanneum som et fremmed­element.

Overleveringshistorien. 

Også overleveringshistorien brukes mot versets ekthet: Comma Iohanneum er overlevert nærmest utelukkende på latin, og bare i noen ytterst få greske håndskrifter, noen av dem skrevet etter oppfinnelsen av trykkekunsten. Bengel imøtegår denne kritikken med å si at tekstens virkelige historie i alle tilfelle er skjult for oss. Ett eneste håndskrift kan ha samme verdi som tusen, sier han. Det er tekstens innhold som er målestokken vi må bruke når vi skal undersøke dens verdi.

For å forklare hvordan han tenker seg overleveringen sammenligner han tekstvariantene med stjernebilder: Noen ganger går de under ­horisonten, for så senere å stige opp igjen. Comma­ Iohanneum var kjent av den gamle ­kirken i Nord-Afrika, hvor verset fant veien inn i den latinske oversettelsen i løpet av de første århundrene etter Kristus. Verset gikk siden ­«under ­horisonten» på gresk mark, for så å komme tilbake til trykkutgavene av Det greske nytestamentet på 1500-tallet.

Tekstens indre logikk. 

I sin behandling av Comma Iohanneum lar Bengel tekstens «indre logikk» veie tyngre enn studiet av manuskript­ene. Hans blikk for tekstens struktur er uovertruffent, men det er et spørsmål om strukturene han finner alltid er opprinnelige. Noen kan ha kommet til senere. Ikke bare Johannes, men også senere skrivere kan ha hatt et talent for å strukturere bibelteksten.

Comma Iohanneum ble tatt med i Den complutensiske polyglott, som inneholder den katolske førsteutgaven av det trykte Nye testamentet (1514), men ikke i Erasmus’ første utgave (1516). Bruken av konjunksjonene «for» og «og» først i (ii) og (iii) vil skifte avhengig av rekkefølgen mellom (ii) og (iii). Jeg har ovenfor gjengitt teksten slik den blir med Bengels rekkefølge. Det finnes flere varianter innenfor den latinske overleveringen: Noen sier at også de jordiske vitnene er ett (hi tres unum sunt). Andre utelater denne setningen om de jordiske vitnene helt, og sier bare om de himmelske vitnene at de er ett.

Trykket i Vårt Land 11. juli 2018

Gå til innlegget

Den kristne tidsregningen

Publisert over 1 år siden

Det var Jesu lidelse, død og oppstandelse som var den avgjørende begivenheten i historien, ikke hans fødsel.

Det blir ofte sagt at den kristne tidsregningen, den som teller år fra Kristi fødsel, ble funnet opp av den romerske munken Dionysius Exiguus på 500-tallet. Denne tidsregningen ser imidlertid ut til også å ha vært brukt før Dionysius.

Brukt før Dionysius. 

I en gresk tekst som er tidligere enn Dionysius er denne regnemåten i bruk. Teksten er overlevert i mange håndskrifter til Det nye testamentet. Den daterer Paulus' død som martyr i Roma, og gjør dette ved å bruke flere metoder:

«Da, under Nero, romernes keiser, døde apostelen Paulus martyrdøden, ved at hans hode ble hogget av med sverdet, i det trettisjette år etter Frelserens lidelse, etter at han hadde stridt den gode strid i Roma, på den femte dagen i Panemos­, dagen som hos romerne kalles den tredje dag før de juliske kalendae. På den dagen ble den hellige Apostelen fullendt ved martyriet på hans [Neros] tid, i det sekstiniende år etter vår Frelser Jesu Kristi komme. Så hele perioden – fra martyrdøden til det nåværende konsulatet, det fjerde til Arkadios og det tredje til Honorios, de to brødrene som er regjerende keisere, i den niende indiksjon i femtenårsperioden, den 29. juni, er tre hundre og tretti år. Jeg har angitt nøyaktig datoen for apostelen Paulus' martyrdød.»

Ikke kjent. 

Teksten daterer seg selv til det som for oss er år 396. Det er ikke kjent hvor den ble til, og den finnes også i mange senere versjoner som stadig oppdaterer datoen. Dersom vi skal tro på hva teksten selv sier, viser den at man også før Dionysius anga år med å vise til Jesu fødsel.

Likevel befinner vi oss i en overgangsfase, og det vi kjenner som den kristne tidsregning er her ikke endelig etablert: Den første regnemåten som teksten bruker er å regne år fra «Frelserens lidelse» (eller: «den frelsende lidelse»). I sin kommentar til denne teksten pekte Herman von Soden på at denne måten å regne på var gammel innenfor Kirken: Det var Jesu lidelse, død og oppstandelse som var den avgjørende begivenheten i historien, ikke hans fødsel. På slutten av 300-tallet, da denne teksten ble til, ser vi at denne gamle regnemåten lever vider­e og brukes sammen med den som vi fremdeles bruker i dag.

Trykket i Vårt Land 28. juli 2018.


Gå til innlegget

En verdifull kilde til Jesu lære?

Publisert nesten 2 år siden

Inneholder Thomasevangeliet Jesu ord i en mer opprinnelig form?

Rett etter den andre verdenskrig ble Thomasevangeliet på koptisk funnet i Egypt. I dette evangeliet sier Jesus mye som vi også kjenner fra evangeliene i Det nye testamente, selv om formuleringene kan være ulike. Det blir ofte sagt at Thomasevangeliet kan inneholde ord av Jesus som er mer opprinnelige enn de i Det nye testamentet, og at Thomasevangeliet derfor er en verdifull kilde til Jesu lære. Stemmer dette? Som eksempel bruker vi lignelsen om den rike bonden fra Lukasevangeliet. Den er overlevert bare to steder, hos Lukas og hos Thomas.

Ulike lignelser. 

I Lukasevangeliet ser lignelsen slik ut:

Jorda som en mann eide bar rik frukt. Og han sa til seg selv: «Hva skal jeg gjøre? For jeg har ikke noe sted å samle grøden min.» Og han sa: «Dette skal jeg gjøre – jeg skal rive ned låvene mine og bygge større, og jeg skal samle der alle fruktene mine og hele matforrådet mitt. Og jeg skal si til min sjel: Sjel, du har et stort forråd som ligger her til mange års forbruk. Hvil deg, spis, drikk, vær glad!» Men Gud sa til ham: «Tåpelige menneske, i denne natt krever de ditt liv av deg. Og alt det som du har gjort i stand – hvem skal ha det?» Slik er det med den som samler skatter for seg selv og ikke er rik i Gud.

I Thomasevangeliet ser den derimot slik ut:

Det var en rik mann som hadde mange penger. Han sa: «Jeg vil bruke pengene mine slik at jeg kan så og høste, plante, og fylle mine forrådskamre med grøde, slik at jeg ikke mangler noe. Dette var det han tenkte i sitt hjerte, men den natten døde han. Den som har hører, la ham høre!» (Logion nr. 63)

Forkortet tekst? 

I Thomasevangeliet er ikke mannen opprinnelig en bonde – han er snarere en forretningsmann som investerer i jordbruk. Den koptiske teksten bruker flere greske lånord, som «penger» og «bruke». Dette er ord som ikke finnes i Lukas-versjonen av lignelsen.

Mens Lukas-versjonen begynner med en levende monolog der bonden spør seg selv hva han skal gjøre, legger mannen i Thomasevangeliet bare frem sin plan. I Lukas-versjonen opptrer også Gud som en karakter i fortellingen. Han åpenbarer hva som skal skje. Thomasevangliets versjon nevner derimot ikke Gud i det hele tatt. Som fortelling er Lukas-versjonen rikere, og dens budskap er klart.

I studiet av tradisjoners utvikling er det vanlig å tenke seg at den korteste versjonen som regel er eldst, og at tradisjonen har en tendens til å vokse. Om vi bruker denne regelen her, ser det ut som Thomas-versjonen er eldst. Denne regelen gjelder imidlertid ikke uten unntak: Det hender også at noen forkorter en tekst, særlig om det er noe som man bevisst ønsker å utelate.

Tolkning. 

Om vi tenker oss at Thomasevangeliet har forkortet en eldre versjon, hva kan motivet ha vært? Det er mulig å finne et svar i Thomasevangeliets stil: Dette evangeliet kjennetegnes av at lignelsene ikke tolkes. Det overlates til leseren å finne tolkningen. Dette sier Thomasevangeliet rett ut i sin prolog: «Den som finner tolkningen av disse ordene, skal ikke smake døden». Denne tanken står i motsetning til situasjonen i Det nye testamentet, der mange av lignelsene tolkes for leseren. I Lukas-versjonen av lignelsen over finnes det en tolkning til slutt («slik er det …» v. 21). Også Guds tale en form for tolkning av lignelsen – noe som gjør den enklere å forstå.

At Thomasevangeliet skal ha forkortet lignelsen samsvarer derfor med hele dette evangeliets karakter: Forståelsen av teksten skal overlates til leseren selv.

Taler mot. 

Den andre muligheten, at Thomasevangeliet gjengir en mer opprinnelig versjon, er også tenkelig. De som tror det kan vise til at tradisjoner har en tendens til å vokse. Det høye litterære nivået til Lukas-versjonen taler imidlertid mot at den representerer en «viltvoksende» tekst. Dialogen mellom den rike mannen og Gud virker ikke som noen utsmykning av teksten, men formidler i seg selv lignelsens innhold. Trolig er det Thomasevangeliet som har utviklet tradisjonen videre, og skapt en gåte av noe som opprinnelig hadde et klart buskap.

Det å avgjøre hva som er mer eller mindre opprinnelig i Thomasevangeliet krever at man går gjennom hele evangeliet og sammenligner det med de nytestamentlige evangeliene. Jeg tror resultatet av en slik undersøkelse vil peke i samme retning som lignelsen over; at den korte versjonen bare tilsynelatende er mer opprinnelig. For den som vil lese dette evangeliet på norsk anbefales oversettelsen til Einar Thomassen, i Halvor Moxnes og Einar Thomassen, Apokryfe Evangelier (Verdens hellige skrifter).

I oversettelsen over har jeg støttet meg til den og til Thomas Lambdins, gjengitt i www.gnosis.org.

Trykket i Vårt Land 2. juli 2018

Gå til innlegget

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere